Takk til livet

Violeta Parra og kunsten å si ja til et liv som også gjør vondt

Det finnes sanger man liker, og så finnes det sanger som langsomt blir en del av ens eget liv. De følger oss gjennom årene. Vi hører dem igjen og oppdager at de ikke lenger betyr det samme som første gang. Kanskje er det ikke sangen som har forandret seg. Kanskje er det vi.

«Gracias a la vida» – «Jeg vil takke livet» – av den chilenske sangeren og kunstneren Violeta Parra er en slik sang.

Den virker ved første møte nesten enkel. Et menneske takker livet for det hun har fått. For øynene som kan se. For ørene som kan høre. For språket. For føttene som bærer henne gjennom verden. For hjertet som føler. For latteren og gråten.

Men enkelheten bedrar.

For hva vil det egentlig si å takke livet?

Et liv mottas

Vi snakker ofte om livet som noe vi skal skape.

Vi skal realisere oss selv. Gjøre de riktige valgene. Finne vår vei. Utvikle våre evner. Ta ansvar for vår egen lykke.

Violeta Parra begynner et annet sted.

Livet har allerede gitt.

Før vi rekker å bestemme noe som helst, har vi mottatt en kropp, et språk, en historie, mennesker omkring oss og en verden vi ikke selv har valgt. Heidegger kalte dette vår kastethet: Vi oppdager oss selv allerede midt i et liv som har begynt før vi selv kunne velge det. Gadamer føyer til at også språket og historien er noe vi trer inn i snarere enn noe vi skaper fra grunnen av.

Hos Violeta Parra blir dette sagt langt enklere:

Livet har gitt meg.

Det er kanskje forskjellen mellom å betrakte livet som en prestasjon og å betrakte det som en gave.

Øynene, ørene og føttene

Det er bemerkelsesverdig hva Parra takker for.

Ikke berømmelse.

Ikke penger.

Ikke suksess.

Hun takker for sansene.

Øynene gjør henne i stand til å se verden og mennesket hun elsker. Ørene åpner verden av lyder. Ordene gjør det mulig å si det hun tenker og føler. Føttene fører henne gjennom gater, sølepytter, strender, ørkener og fjell.

Det er nesten fenomenologi i sangform.

Vi betrakter ikke livet utenfra. Vi lever det gjennom kroppen. Som Merleau-Ponty viste, er kroppen ikke bare en gjenstand blant andre gjenstander. Den er vår måte å være til stede i verden på.

Parra trenger ingen filosofisk terminologi for å si det samme.

Vi ser.

Vi hører.

Vi går.

Og gjennom dette får vi en verden.

Og så kommer den andre

Men sangen stanser ikke ved sansene.

Blant menneskemengdene finnes et bestemt menneske.

Den hun elsker.

Det er her sangen får en annen dybde. Verden består ikke lenger bare av ting som kan sees, høres og berøres. Et menneske trer frem fra mengden.

Martin Buber kalte dette forskjellen mellom Jeg–Det og Jeg–Du.

Mye av verden må nødvendigvis møte oss som et Det. Vi undersøker, bruker, klassifiserer og orienterer oss blant tingene. Men et annet menneske kan ikke fullt ut reduseres til en gjenstand for vår betraktning.

I møtet med et Du skjer noe annet.

Den andre blir nærværende.

Kanskje er det derfor kjærligheten kan forandre landskapet omkring oss. En gate er en hvilken som helst gate inntil den fører til huset til den vi elsker. Et sted kan være ubetydelig for alle andre og samtidig romme en hel verden for oss.

Parra beveger seg dermed fra verden til den andre.

Fra å se til å møte.

Det er en avgjørende bevegelse i sangen – og i livet.

For vi lever aldri bare i verden.

Vi lever med noen.

Hjertet som skjelner

Så takker hun for hjertet.

Ikke bare fordi hjertet elsker, men fordi livet har gitt henne evnen til å erfare forskjellen mellom det som gleder og det som smerter.

Her nærmer sangen seg et av praktisk filosofis grunnspørsmål: Hva vil det si å leve godt?

Allerede Aristoteles visste at et godt liv ikke kan reduseres til behag. Et menneskeliv må forstås som en helhet, og i denne helheten finnes både tap og glede.

Parra går enda nærmere erfaringen.

Hun takker ikke bare for latteren.

Hun takker også for gråten.

Det er kanskje sangens mest krevende tanke.

Å takke er ikke å si at alt er godt

Takknemlighet kan lett bli sentimental.

Vi kan få inntrykk av at det takknemlige mennesket er et menneske som ser bort fra lidelsen og insisterer på at livet egentlig er godt.

Men slik trenger vi ikke forstå Parra.

Hun sier ikke at alt som skjer i livet, er godt.

Hun takker for å ha fått erfare livet.

Det er noe annet.

Vi kan protestere mot urettferdighet og samtidig elske verden.

Vi kan sørge over det vi har mistet og samtidig være takknemlige for at det en gang fantes.

Vi kan erfare smerte og likevel vite at kjærligheten som gjorde smerten mulig, hadde verdi.

Takknemligheten opphever ikke sorgen.

De kan finnes side om side.

Violeta Parras paradoks

Og nettopp her blir sangen vanskeligere.

Violeta Parra levde et usedvanlig kunstnerliv. Hun samlet inn chilensk folkemusikk, komponerte, sang og arbeidet med billedkunst og tekstiler. Fra 18. april til 11. mai 1964 stilte hun ut arbeider ved Musée des Arts Décoratifs i Louvre-palasset i Paris. I desember 1965 åpnet hun Centro de Arte Popular i Carpa de La Reina i Santiago. Året etter, 1966, spilte hun inn sitt siste album, Las últimas composiciones.

Den 5. februar 1967 døde hun i Carpa de La Reina, 49 år gammel. Er det en sammenheng mellom sangen og hennes død året etterpå?

Det er vanskelig å høre «Gracias a la vida» uten at denne kunnskapen legger seg som en skygge over sangen.

Kanskje er det nettopp dette som gjør sangen så menneskelig.

Man kan elske livet og samtidig lide under det.

Man kan være takknemlig og fortvilet.

Mennesket rommer motsetninger som ikke alltid lar seg løse.

Kierkegaard visste noe om dette. Fortvilelsen er hos ham ikke ganske enkelt det motsatte av lykke. Den oppstår i menneskets forhold til seg selv – i spennet mellom det vi er, det vi håper å være, og det livet faktisk lar oss bli.

Mer trenger vi kanskje ikke si.

Vi vet ikke hva «Gracias a la vida» betydde for Violeta Parra da hun skrev den.

Sangen må få stå åpen.

En takk uten garanti

Kanskje blir «Gracias a la vida» dypest dersom den ikke leses som en erklæring om at livet er godt.

Den er snarere en takk uten garanti.

Jeg takker ikke fordi jeg vet hvordan alt vil ende.

Jeg takker ikke fordi jeg har forstått livet.

Jeg takker ikke fordi livet har behandlet meg rettferdig.

Jeg takker fordi noe har blitt gitt meg.

Jeg har sett.

Jeg har hørt.

Jeg har gått.

Jeg har elsket.

Jeg har grått.

Jeg har ledd.

Jeg har levd.

Det er en langt mer krevende form for takknemlighet.

Fra jeg til vi

Mot slutten skjer det enda en bevegelse.

Den individuelle erfaringen åpner seg mot fellesskapet.

Sangen hun synger er hennes egen, men erfaringene den springer ut av – glede og sorg, kjærlighet og tap – tilhører ikke bare henne.

De tilhører oss.

Dermed går sangen fra jeg til vi.

Og kanskje er det nettopp derfor den har kunnet vandre gjennom land, språk og generasjoner. Den ble skrevet av en chilensk kvinne med et helt bestemt liv, i en helt bestemt historisk sammenheng. Men den handler samtidig om noe nesten ethvert menneske kan kjenne igjen.

Vi har mottatt noe vi ikke har laget selv.

Livet.

Praktisk filosofi begynner kanskje her

Praktisk filosofi forbindes gjerne med store spørsmål.

Hva er det gode?

Hva er rettferdighet?

Hva skylder vi andre mennesker?

Hvordan bør vi leve?

Men kanskje begynner praktisk filosofi et enda enklere sted.

Med å åpne øynene.

Lytte.

Gå.