Kan et menneske bevege seg?

Kierkegaard, Caputo og gjentagelsen

Jeg har møtt sosialarbeidere i utekontakten som har arbeidet med de samme menneskene i tjue år. Mennesker som lever med rus, som oppholder seg på gata, og som år etter år kommer tilbake til de samme stedene.

Et nærliggende spørsmål melder seg: Har de egentlig forandret seg?

Etter tjue år bruker noen fremdeles rusmidler. De oppholder seg fremdeles på gata. De har kanskje vært gjennom behandling, institusjoner, fengsel, boliger som ikke varte, forsøk som mislyktes og nye forsøk. Sett utenfra kan livet ligne en sirkel. Det samme gjentar seg.

Jeg har spurt sosialarbeidere som kjenner dette livet langt bedre enn jeg gjør: Kan disse menneskene bevege seg?

Svaret deres har vært enkelt:

Ja. De beveger seg hver dag.

De går.

De beveger seg gjennom gatene, mellom møteplasser og mennesker. Bevegelsen er ikke nødvendigvis en overgang fra rus til rusfrihet eller fra gata til et annet liv. Den har en verdi i seg selv. Slik disse sosialarbeiderne beskriver det, kan gata være det som holder mennesket i bevegelse og dermed i live.

Slik sosialarbeiderne beskriver det: Uten gata kan noen av dem dø.

Dette gjør spørsmålet om bevegelse vanskeligere enn det først ser ut.

Hva vil det si å bevege seg?

Vi forbinder gjerne bevegelse med å komme fra ett sted til et annet. Det gjelder også når vi snakker om menneskelig forandring. En person beveger seg når han legger noe bak seg og kommer videre.

Denne forestillingen ligger også dypt i hjelpeapparatets språk. Fra rus til rusfrihet. Fra hjemløshet til bolig. Fra arbeidsledighet til arbeid. Fra utenforskap til deltagelse.

Det er gode mål. Et menneske som ønsker hjelp til å komme ut av et destruktivt rusliv, skal selvsagt få hjelp til det. Å tale om bevegelsens egenverdi må aldri bli en romantisering av lidelse, fattigdom eller rusavhengighet.

Men likevel gjenstår spørsmålet:

Er dette den eneste formen for bevegelse?

Søren Kierkegaard stilte spørsmålet på en langt mer grunnleggende måte. I Gjentagelsen undersøker han om gjentagelse overhodet er mulig. Han skiller den fra erindringen. Erindringen vender bakover mot det som har vært. Gjentagelsen vender fremover.

Det som skal gjentas, har vært. Men når det gjentas, skjer det igjen.

Og dermed oppstår paradokset:

Det er det samme – og likevel ikke det samme.

Det samme gatehjørnet

En mann går den samme gaten som han gikk i går. Kanskje stanser han ved det samme gatehjørnet. Han møter den samme sosialarbeideren som han har kjent i mange år.

Utenfra kan vi si:

Her skjer ingenting.

Men det er ikke gårsdagen som gjentas mekanisk.

Mannen er én dag eldre. Sosialarbeideren er én dag eldre. Noe har skjedd siden de møttes sist. Kanskje nesten ingenting. Kanskje noe avgjørende. Ingen av dem vet det nødvendigvis ennå.

Og dette møtet har aldri funnet sted før.

Gjentagelsen er derfor ikke bare reproduksjon av det som allerede har vært. Den inneholder også muligheten for noe nytt.

Det er dette som gjør Kierkegaards begrep så vanskelig – og så levende.

I tidligere refleksjoner over gjentagelsen har jeg vært opptatt av at bevegelsen er fremadrettet og varer livet ut. Vi blir ikke ferdige mennesker som deretter bare gjentar det vi allerede er. Vi blir til gjennom livet.

John D. Caputo gjør denne forbindelsen mellom gjentagelse og bevegelse til utgangspunkt for sin Radical Hermeneutics. Han bruker det greske ordet kinesis: bevegelse.

Spørsmålet er ikke bare om legemer kan flytte seg i rommet. Spørsmålet er om det eksisterende mennesket virkelig kan bevege seg – om det finnes en kinesis som ikke lar seg måle i tilbakelagt avstand, men i det at et menneske fortsatt, dag etter dag, stiller seg til rådighet for et nytt øyeblikk.

Øyeblikket

Men hvis gjentagelsen bare betyr at livet fortsetter, sier vi ikke særlig mye. Hver morgen følger etter den foregående, som perler på en snor – og det er ikke det Kierkegaard er ute etter.

Hos Kierkegaard finnes et annet begrep som gjør gjentagelsen mer krevende: øyeblikket.

Øyeblikket er ikke bare et punkt på klokken. Det er stedet hvor det som har vært, møter det som kan bli. Det er her mennesket står.

Nå.

Det er også her paradokset fra forrige avsnitt blir forståelig uten å oppheves. Det som gjentas, er det samme – fordi historien faktisk er den samme historien, det samme gatehjørnet, det samme ansiktet. Men det er likevel ikke det samme, fordi ingen gjentagelse skjer noe annet sted enn i øyeblikket, og øyeblikket har aldri vært der før.

Uten øyeblikket ville gjentagelsen kollapse til ren erindring: et forsøk på å hente frem noe som allerede er avsluttet. Med øyeblikket blir gjentagelsen i stedet en åpning. Det er her det avgjøres, på nytt, om noe kan bli.

Derfor kan to mennesker møtes tusen ganger uten at det tusende møtet bare er en kopi av de 999 foregående.

Dette har en praktisk betydning.

Sosialarbeideren som har kjent et menneske i tjue år, har enorm erfaring. Hun kjenner historien, tilbakefallene, konfliktene, forsøkene og nederlagene.

Men nettopp denne kunnskapen innebærer også en fare.

Hun kan komme til å tenke:

Jeg kjenner ham. Jeg vet hvem han er.

Da kan erfaringen som skulle hjelpe henne til å forstå, begynne å hindre forståelsen.

For hvem møter hun?

Mannen hun har kjent i tjue år?

Eller mannen som står foran henne akkurat nå?

Svaret må kanskje være: begge.

Historien kan ikke slettes. Men øyeblikket kan heller ikke reduseres til historien.

Gata finner dem

Det var under samtaler om disse sosialarbeidernes erfaringer at en formulering slo meg:

Gata finner dem.

Det er lett å si at mennesker finner gata. Av mange og svært forskjellige grunner havner mennesker der og gjør den til en del av livet sitt.

Men etter mange år kan forholdet kanskje også beskrives motsatt.

Gata har funnet dem.

Jeg kjenner igjen noe i denne omvendingen, selv om erfaringene på ingen måte skal likestilles. For mange år siden gikk jeg pilegrimsveien til Santiago de Compostela. Jeg trodde jeg hadde funnet en vei jeg skulle gå. Først senere forstod jeg det annerledes:

Det var veien som hadde funnet meg.

Her må jeg stanse ved en forskjell som ikke bare er viktig, men som selve sammenligningen hviler på.

Jeg valgte å gå. Jeg kunne når som helst ha reist hjem.

Ingen av de menneskene sosialarbeiderne beskriver, sto fritt til å velge gata bort på samme måte – noen av dem kan det knapt i det hele tatt. Hvis jeg lar analogien stå uimotsagt, risikerer jeg å gjøre en form for tvang om til en form for pilegrimsferd, og det ville være en urett mot dem det gjelder.

Likheten jeg er ute etter, ligger derfor ikke i selve situasjonen, men i strukturen i det som skjer med et menneske over tid, uansett hvor fritt eller ufritt det befinner seg der: Et sted kan, gjennom gjentatt bevegelse gjennom det, slutte å være noe man bare beveger seg gjennom og bli noe som beveger seg med en.

Det gjelder trolig ethvert sted et menneske vender tilbake til lenge nok – enten det er valgt eller ikke, enten det bærer frihet eller nød i seg.

Vi går på veien.

Etter hvert går veien med oss.

Gata finner hjelperne også

Men tanken stopper ikke der.

For gata finner også sosialarbeideren.

Et menneske som arbeider på gata i tjue år, kan ikke uten videre stå utenfor og betrakte de andre som de eneste som skal forandre seg.

Også hjelperen gjentar sine bevegelser.

Hun går ut igjen.

Møter igjen.

Lytter igjen.

Blir avvist igjen.

Forsøker igjen.

Noen ganger lykkes noe. Andre ganger ikke.

Og langsomt kan gata forandre også hennes forståelse av hva hjelp er, hva et godt liv er, hva forandring betyr, og kanskje hva et menneske er.

Dette betyr ikke at forskjellen mellom hjelper og den som mottar hjelp, forsvinner. Rollene er forskjellige, og makten og ansvaret er ulikt fordelt.

Men begge befinner seg i bevegelsen.

Ingen av dem står utenfor den.

Når hermeneutikken blir radikal

Her kommer Caputos radikale hermeneutikk inn.

Hermeneutikk handler om fortolkning og forståelse. Men den blir radikal når vi gir avkall på forestillingen om at vi til slutt kan finne et sikkert sted utenfor livet hvorfra hele meningen kan fastslås – et sted utenfor selve kinesis, der bevegelsen har stanset og fortolkningen kan legges død.

Livet lar seg ikke så lett avslutte i en fortolkning.

Det gjelder også et annet menneske.

Etter tjue år kan sosialarbeideren vite svært mye om mannen hun møter. Men hun kan aldri legitimt sette det siste punktumet etter hvem han er.

For mannen lever fortsatt.

Og så lenge han lever, beveger han seg.

Derfor må også forståelsen bevege seg.

Det betyr ikke at enhver fortolkning er like god. Radikal hermeneutikk behøver ikke innebære at alt flyter og ingenting kan sies. Vi kan vite mye. Vi kan lære av erfaring. Vi kan gjøre faglige vurderinger og handle på grunnlag av dem.

Men vi må kunne fortolke igjen.

Det er kanskje nettopp dette gjentagelsen lærer hjelperen.

Møt ham igjen.

Ikke som om dere aldri har møttes før.

Men heller ikke som om møtet allerede har funnet sted.