Å være der når skammen får et språk

Et tilbakeblikk på fem viktige år i mitt liv

I 2004 ble jeg tatt opp som doktorgradsstudent ved NTNU. Fem år senere forsvarte jeg avhandlingen An Exploration into the Concept and Phenomenon of Shame within the Context of Child Sexual Abuse. Når jeg nå ser tilbake, fremstår disse årene som noen av de mest krevende og betydningsfulle i mitt liv. Avhandlingen var et vitenskapelig arbeid, men den ble også en lang vandring gjennom menneskers erfaringer med krenkelse, skam og forsøk på å gjenvinne sin egen verdighet.

Jeg kjente allerede dette landskapet. I mange år hadde jeg arbeidet med mennesker som var blitt utsatt for vold og seksuelle overgrep. Jeg visste at overgrep kunne sette dype spor, men det var noe ved skammen som stadig unnslapp språket. Skyld kunne knyttes til noe et menneske hadde gjort. Skammen syntes å ramme selve mennesket: Ikke bare jeg gjorde noe galt, men det er noe galt med meg.

Dette skillet ble avgjørende for arbeidet. Jeg ønsket å undersøke hvordan skam oppstår, hvordan den kan bli en del av et menneskes selvforståelse, og hvordan en skambelagt identitet blir opprettholdt eller motarbeidet. Spørsmålet var ikke bare hva seksuelle overgrep gjør med et menneske, men også hvordan erfaringene blir fortolket. Hvordan kan andres blikk bli en del av ens eget blikk? Hvordan kan skammen fortsette å virke lenge etter at overgrepene er avsluttet?

Å være der

Arbeidet ble gjennomført i tilknytning til Incestsenteret i Vestfold. Senteret bygget på et humanistisk menneskesyn og på en grunnleggende tillit til at hvert menneske selv er den fremste fortolkeren av sitt eget liv. Den som søkte hjelp, skulle ikke først og fremst betraktes som en diagnose eller et tilfelle, men som et menneske med behov for trygghet, nærhet, tilhørighet, anerkjennelse og respekt.

Dette kom til uttrykk i den daglige praksisen ved senteret. Det viktigste arbeidsredskapet var dialogen. De ansatte lyttet til fortellingene, ofte mange ganger. De beskrev sin oppgave som å lytte, støtte og være et medmenneske. Flere understreket at det avgjørende ganske enkelt var å være der.

Det lille uttrykket rommet mye: å være der hvor det andre mennesket befinner seg.

Man kan være fysisk til stede uten virkelig å være nærværende. Man kan høre ordene uten å lytte til fortellingen. Man kan stille de riktige faglige spørsmålene og likevel ikke møte mennesket. Å være der krever at hjelperen for en stund legger til side trangen til å forklare, klassifisere og reparere. Først da kan den andres erfaring tre frem på sine egne premisser.

Her fant avhandlingen sin eksistensielle og dialogiske retning. Skam kunne ikke forstås som en isolert følelse inne i et enkelt menneske. Den oppstår og formes i forholdet mellom mennesker. Den er knyttet til kroppen, språket, tausheten og forestillingen om hvordan andre ser oss. Derfor må også veien ut av skammen gå gjennom relasjoner.

Da erfaringene fikk tale

Materialet i avhandlingen kom ikke først og fremst fra psykiatriske eksperter. Det kom fra mennesker som selv hadde erfart seksuelle overgrep, og fra ansatte som møtte dem i sitt daglige arbeid. Jeg ønsket ikke å presse disse erfaringene inn i ferdige teorier, men å lytte til hvordan skammen viste seg i menneskers liv.

De første analysene førte frem til syv store områder: følelser, kropp, mat, selvbilde, familie, seksualitet og terapi. Etter hvert som jeg arbeidet videre med materialet, kom flere forbindelser til syne.

Skammen viste seg i fortvilelsen og selvbildet. Den kunne finnes i forholdet til kroppen og i opplevelsen av å være skitten, verdiløs eller uverdig. Den kunne vise seg i speilet, i maten, i nakenheten og seksualiteten. Den kunne komme til uttrykk som skyld, sinne, depresjon, selvskading, hevn eller et ønske om å gjemme seg.

Skammen levde også i relasjonene til andre: i forholdet til fedre og mødre, søsken, barn og partnere. Den kunne overføres gjennom anklager, taushet og avvisning. Den som var blitt utsatt for overgrep, kunne bli sittende igjen med en skam som moralsk tilhørte den som hadde krenket.

Her ligger en av skammens store urettferdigheter. Den skyldige kan skyve skammen fra seg, mens den krenkede bærer den videre.

Materialet viste samtidig at mennesker ikke bare er passive mottakere av skam. En skambelagt identitet kan motarbeides. Mennesker kan protestere mot det nedverdigende blikket. De kan finne ord for det som har vært fortiet, og gradvis skille mellom det som ble gjort mot dem, og hvem de selv er.

Dette skjer sjelden i ensomhet. Et menneske trenger andre mennesker som ikke vender blikket bort.

Å fortelle om overgrep er derfor ikke bare å gjengi noe som skjedde i fortiden. Fortellingen kan være en handling rettet mot skammens krav om taushet. Men det å fortelle virker ikke frigjørende av seg selv. Alt avhenger av hvordan fortellingen blir mottatt. Den som forteller, gjør seg sårbar. Dersom ordene møtes med tvil, bagatellisering eller fordømmelse, kan krenkelsen bli gjentatt. Dersom fortellingen møtes med respekt, kan det oppstå et rom hvor den skambelagte identiteten ikke lenger får stå uimotsagt.

Den gode dialogen kan ikke gjøre overgrepet ugjort. Men den kan forandre hvem som må bære skammen.

Mer enn et akademisk arbeid

En doktoravhandling skal tilfredsstille bestemte vitenskapelige krav. Den skal gjøre rede for teori, metode, empiri og analyse. Den skal være presis, etterprøvbar og åpen for kritikk. Jeg brukte fem år på dette arbeidet, først med doktorgradskurs og deretter med undersøkelsen, analysen og skrivingen.

Likevel er det ikke først og fremst de metodiske detaljene jeg husker når jeg nå ser tilbake. Jeg husker møtene med menneskene og tyngden i fortellingene. Jeg husker ansvaret som fulgte med å få adgang til erfaringer som ikke tilhørte meg.

Å forske på skam krevde en særlig varsomhet. Fortellingene kunne ikke reduseres til sitater som skulle tjene en teori. Bak hvert utsagn fantes et levd liv. Bak kategoriene kropp, mat, familie og seksualitet fantes mennesker som forsøkte å leve videre med erfaringer det kunne være nesten umulig å snakke om.

Jeg hadde arbeidet i mange år som sosialarbeider, lærer og terapeut. Likevel lærte forskningsarbeidet meg på nytt hvor begrenset den faglige kunnskapen er dersom den ikke ledsages av respekt. Teorier kan hjelpe oss til å se, men de kan også stille seg mellom oss og den andre. Faglige begreper kan åpne erfaringer, men de kan også lukke dem.

Den praktiske visdommen ligger kanskje nettopp i å vite når kunnskapen skal brukes, og når den må tre tilbake for at mennesket skal få komme til orde.

Avhandlingen førte meg frem til en forståelse av skam som en grunnleggende sosial og eksistensiell erfaring. Skammen oppstår ikke bare fordi et menneske vurderer seg selv negativt. Den er knyttet til vår avhengighet av andre. Vi trenger å bli sett, anerkjent og tatt imot. Nettopp derfor kan andres avvisning og forakt ramme så dypt.

Når et menneske blir utsatt for seksuelle overgrep, krenkes ikke bare kroppen. Tilliten kan også bli krenket: tilliten til andre mennesker, til egne grenser og til ens egen verdi. Dersom omgivelsene møter fortellingen med taushet eller mistro, kan den som ble utsatt, bli stående alene – ikke bare med det som skjedde, men også med ansvaret for å gjøre erfaringen forståelig for andre.

Skammen sier: Gjem deg. Ikke fortell. Hvis de andre virkelig ser deg, vil de vende seg bort.

Et arbeid som ikke tok slutt

En avhandling må avsluttes. På et bestemt tidspunkt må analysene stanses, manuskriptet leveres og arbeidet forsvares. Men spørsmålene som avhandlingen åpnet, lot seg ikke avslutte på samme måte.

Da doktorgradsarbeidet var ferdig, gikk jeg pilegrimsveien til Santiago de Compostela. Jeg hadde tilbrakt fem år med samtaler og tekster om skam og seksuelle overgrep. Jeg trodde kanskje at jeg kunne gå skammen av meg. Jeg søkte stillheten og ensomheten, men møtte i stedet mennesker som fortalte om kjærlighet og tap, glede og sorg, tro og tvil.

Veien ga meg ingen enkel avslutning på arbeidet. Den lærte meg noe annet: Enkelte erfaringer kan ikke legges bak oss som avsluttede kapitler. De blir en del av den veien vi fortsetter å gå.

Mange år senere leser jeg igjen samtalene som lå til grunn for avhandlingen. Jeg møter ordene med større avstand, men kanskje også med en annen ro. Jeg ser forbindelser jeg ikke så den gangen. Det betyr ikke nødvendigvis at den tidligere analysen var feil. Et levd liv stiller ganske enkelt nye spørsmål til gammelt materiale.

Når jeg nå ser tilbake på disse fem viktige årene, tenker jeg derfor ikke først på doktorgraden eller tittelen den førte til. Jeg tenker på menneskene som fortalte. Jeg tenker på de ansatte som lyttet, og på hvor mye mot som kan ligge i å sette ord på det skammen krever skal forbli skjult.

Jeg vender også tilbake til den enkle formuleringen fra Incestsenteret i Vestfold: Det viktigste er å være der.

Kanskje var dette avhandlingens viktigste innsikt. Vi kan ikke alltid fjerne et annet menneskes smerte. Vi kan ikke gjøre fortiden ugjort. Men vi kan møte et menneske uten å vende oss bort. Vi kan lytte uten å overta fortellingen. Vi kan bidra til at skammen ikke lenger bæres av den som ble krenket, men plasseres der ansvaret hører hjemme.

Noen ganger begynner en forandring nettopp der: i møtet med et annet menneske som ser – og som blir stående.

Referanse

Pettersen, K. T. (2009). An exploration into the concept and phenomenon of shame within the context of child sexual abuse: An existential-dialogical perspective of social work within the settings of a Norwegian incest centre (Doktoravhandling 2009:184). Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet.