When Phenomenology Came to the Social Welfare Office

On Gadamer, Existential Philosophy, and Encounters with People at the Edge of Existence

In the early 1980s, I read Hans-Georg Gadamer’s essay “The Phenomenological Movement.” I was a newly qualified social worker and had begun my first job at a social welfare office. There I met what we used to call real clients. Not constructed cases from the classroom. Not human beings neatly arranged within theoretical categories, but people who lacked money, housing, employment, health, or hope—and often several of these at once.

They sat on the other side of the desk. Some spoke at length. Others answered in short sentences. Some were angry. Some were ashamed. Others had given up trying to explain themselves, perhaps because they had told their stories so many times that the words no longer seemed to mean anything. They had been registered, assessed, and placed within administrative categories. But they were also human beings living at the edge of what they could endure.

It was into this experience that Gadamer’s essay entered.

Knowledge Is Intuition

The essay was written in 1963 and later included in Philosophical Hermeneutics, an English-language collection of texts drawn from Gadamer’s Kleine Schriften. The collection was edited and translated by David E. Linge and published in 1976, with the first paperback edition appearing in 1977. “The Phenomenological Movement” is not merely a historical account of the development of phenomenology. It is also the story of a transformation in philosophy’s very way of attempting to see the world.

Gadamer summarizes a fundamental phenomenological insight in the words: “Knowledge is intuition.”

The English word intuition can easily be misunderstood. Gadamer does not mean intuition in the sense of a gut feeling, a spontaneous impression, or an inexplicable ability to know what another person is thinking. The word refers to the German Anschauung: an intuition or direct apprehension in which something is allowed to emerge and show itself as it is given in experience. In direct perception, Gadamer writes, this means the direct givenness of what is known.

Phenomenology sought to return to the phenomena themselves. Before explanation, before theory, and before classification, one had to try to see what was showing itself.

This idea had an immediate significance for me as a social worker. At the social welfare office, there was never a shortage of knowledge about the client. The files could be filled with information: income, debts, diagnoses, employment history, marital status, previous interventions, and new administrative decisions. Everything in them might be correct. Yet the person could still remain invisible.

Phenomenology posed a simpler and, at the same time, more difficult question: What is actually showing itself here?

Seeing Before Explaining

The strength of phenomenology did not lie in its rejection of science. On the contrary, Husserl wanted to establish philosophy as a rigorous science. Gadamer writes that Husserl possessed a genuine missionary consciousness. He regarded phenomenology as more than one philosophical school among others. It was a calling to begin again, to free knowledge from inherited constructions, and to return to the things themselves.

This missionary passion spread to an entire generation. A movement arose around Husserl, not merely a school. Max Scheler examined how values and feelings could themselves be forms of cognition. Alexander Pfänder developed a precise descriptive phenomenology. Heidegger adopted the questions of phenomenology but carried them in a new direction. The decisive question was no longer merely how something is given to consciousness, but how the human being already finds itself within a world that it understands and interprets.

Human beings do not stand outside the world and observe it. They are thrown into it. They have a history, a body, a language, relationships, and limited possibilities. Before we begin to explain the world, we have already understood something of it. Before the social worker asks the first question, both the social worker and the client bring their own histories into the room.

This was what made phenomenology relevant to practice. It did not teach me a new method that could be entered into a form. It taught me to question the assumption that the form could contain the human being.

A client is never merely the problem that the social welfare office has the authority to address. The unemployed person is not merely someone without work. The person burdened by debt is not merely their financial situation. The sick person is not merely their diagnosis. Behind the information in the file is a human being who has already interpreted their own situation—and who may have experienced the interpretations of others as carrying greater authority than their own.

To see phenomenologically is therefore also to hold back one’s own explanation for a moment.

From Phenomenology to Existential Philosophy

Gadamer shows how phenomenology, after the First World War, could no longer remain an investigation of the structures of consciousness. A generation that had experienced the devastation of war could not be satisfied by the abstract epistemology of Neo-Kantianism or by philosophy’s attempts to secure the foundations of science. Philosophy once again had to ask what it means to exist.

It was here that Heidegger and Karl Jaspers introduced what Gadamer calls the philosophy of existence—existential philosophy.

The distinction is important. Existential philosophy is not quite the same as the existentialism that later became associated especially with Sartre and the French post-war period. In Heidegger and Jaspers, the primary concern is not a doctrine of the free individual who creates himself. It concerns the situatedness, finitude, and vulnerability of the human being—a life that can never be observed completely from the outside.

Jaspers wrote about boundary situations: suffering, guilt, struggle, and death. These are situations we cannot solve in the same way that we solve a practical problem. We cannot place ourselves outside them. They bring us to a boundary where our familiar explanations and ways of acting no longer suffice.

At the social welfare office, I met people who lived within such borderlands. Their difficulties were, of course, also practical. An unpaid bill had to be paid. Housing had to be found. An administrative decision had to be made. Social work cannot replace concrete action with philosophical reflection.

But the practical problem could simultaneously contain an existential question. What happens to a person who can no longer support himself? What does dependency do to one’s sense of self? What does it mean to have to ask a stranger for money to buy food? How is a person’s relationship with himself changed when his life becomes an object of control, documentation, and assessment?

The system dealt with the application. The human being lived the situation.

The Client as Phenomenon

The word client was already an interpretation. It made the person comprehensible within the language of the institution. As soon as someone had passed through the door, their life was translated into the categories of the social welfare office: eligible or ineligible, able or unable to work, cooperative or difficult, temporarily or permanently in need of assistance.

Such categories are necessary. Without them, a public service can neither make decisions nor distribute resources fairly. But categories can also conceal what they were intended to help us understand. Once a person has been defined as difficult, everything they do may be interpreted as confirmation of that difficulty. Anger becomes a failure to cooperate. Silence becomes resistance. Failure to attend an appointment becomes a lack of motivation.

Phenomenology asked me to pause before completing that conclusion.

What if the anger was not primarily aggression, but a final remnant of dignity? What if the silence was not unwillingness, but shame? What if the failure to attend did not result from a lack of motivation, but from the fear of once again being assessed and found inadequate?

I could not know this through intuition understood as a gut feeling. I had to ask. Listen. Look again. Allow my first understanding to be corrected.

The phenomenological attitude does not relieve us of the responsibility to think critically. It makes criticism more demanding. Even what appears to show itself directly is seen from a particular position. The social worker brings an education, institutional power, and expectations. The client brings a history and previous experiences of those who have tried to help. Neither enters the encounter empty-handed.

Here phenomenology passes into hermeneutics. What we see must be interpreted, and interpretation always takes place within a history. Understanding does not mean eliminating all prejudgments, but becoming aware of them and allowing them to be tested in the encounter with the other.

When Theory Met a Face

When I read Gadamer in the early 1980s, I probably did not understand the full implications of all this. I did not yet have a long professional life through which I could read the text retrospectively. But the essay made a profound impression on me because it gave words to something I had already begun to sense.

My education had given me theories, laws, and methods. At the social welfare office, I discovered that no theory could tell me fully who the person before me was. Theory could help me to see, but it could also determine in advance what I was able to notice.

Gadamer opened another possibility: knowledge does not always begin with distance. Sometimes it begins with attentiveness.

This does not mean that the social worker should abandon professional knowledge and simply be compassionate. It means that professional knowledge must withstand the encounter with the individual human being. Knowledge that cannot be corrected by the experience of the other hardens into power. A method that already knows the answer ceases to ask questions.

Practical philosophy begins precisely here: not in a choice between theory and experience, but in the question of how knowledge should be applied in a concrete situation that is never entirely identical to any other. The right action cannot be mechanically deduced from a general rule. It requires judgment, and judgment requires us to see what kind of situation we are actually facing.

At the Edge of Existence

The people I met did not live outside society. Rather, they stood at a boundary where society’s fundamental conditions became visible. Those who have money seldom reflect on what money means. Those who have a home do not have to experience every day what it means to have a place in the world. Those who are listened to do not always notice how crucial it is to be believed.

The person at the edge therefore reveals more than their own vulnerability. They reveal something about the world in which we all live.

Perhaps this was the deepest effect Gadamer’s essay had on me. Phenomenology taught me that the client was not merely a person about whom I was to acquire knowledge. The encounter could also reveal something I did not yet know—about the institution, about society, about myself, and about what it means to be human.

Knowledge was not merely something I brought with me into the room. It could arise between us.

Husserl wanted to return to the things themselves. Heidegger asked what it means to be. Jaspers showed how human beings encounter themselves in boundary situations. Gadamer carried these questions forward into the space of understanding and conversation.

At the social welfare office, these words acquired a concrete meaning. A human being sat on the other side of the desk. I had a file, a body of regulations, and an education. The other person had a life that could never be fully contained within the file.

My first professional task was to know what I should do.

My first human task was to see who had come.

My first professional task was to know what I should do.

My first human task was to see who had come.

This essay was written in a conversation with OpenAI/ChatGPT

Da fenomenologien kom til sosialkontoret

Om Gadamer, eksistensfilosofien og møtet med mennesker på randen av tilværelsen

Tidlig på 1980-tallet leste jeg Hans-Georg Gadamers essay «The Phenomenological Movement». Jeg var nyutdannet sosialarbeider og hadde fått min første jobb på et sosialkontor. Der møtte jeg det vi den gangen kalte ekte klienter. Ikke konstruerte kasus fra undervisningen. Ikke mennesker ordnet i teorienes kategorier, men mennesker som manglet penger, bolig, arbeid, helse eller håp – og ofte flere av delene samtidig.

De satt på den andre siden av skrivebordet. Noen snakket mye. Andre svarte med korte setninger. Noen var sinte. Noen skammet seg. Andre hadde gitt opp å forklare seg, kanskje fordi de hadde fortalt historien sin så mange ganger at ordene ikke lenger betydde noe. De var registrert, vurdert og plassert i administrative kategorier. Men de var også mennesker som befant seg på randen av det de maktet å bære.

Det var inn i denne erfaringen Gadamers essay kom.

Kunnskap er intuisjon

Essayet ble skrevet i 1963 og senere tatt inn i Philosophical Hermeneutics, en engelskspråklig samling av tekster fra Gadamers Kleine Schriften. Samlingen ble redigert og oversatt av David E. Linge og utgitt i 1976, med første paperbackutgave i 1977. «The Phenomenological Movement» er ikke bare en historisk oversikt over fenomenologiens utvikling. Det er også en fortelling om en forandring i selve måten filosofien forsøkte å se verden på.

Gadamer sammenfatter en grunnleggende fenomenologisk tanke med ordene: «Knowledge is intuition.»

Det engelske ordet intuition kan lett misforstås. Gadamer mener ikke intuisjon i betydningen magefølelse, personlig innskytelse eller en uforklarlig evne til å vite hva et annet menneske tenker. Ordet viser til det tyske Anschauung: en anskuelse der noe får tre frem og vise seg slik det er gitt i erfaringen. I den direkte persepsjonen betyr dette, skriver Gadamer, at det vi erkjenner, er direkte gitt for oss.

Fenomenologien ville tilbake til fenomenene. Før forklaringen, før teorien og før klassifikasjonen måtte man forsøke å se det som viste seg.

Denne tanken hadde en umiddelbar betydning for meg som sosialarbeider. På sosialkontoret var det aldri mangel på kunnskap om klienten. Mappene kunne være fulle av opplysninger: inntekt, gjeld, diagnose, arbeidshistorie, ekteskapelig status, tidligere tiltak og nye vedtak. Alt kunne være korrekt. Likevel kunne mennesket selv forbli usynlig.

Fenomenologien stilte et enklere og samtidig vanskeligere spørsmål: Hva er det egentlig som viser seg her?

Å se før man forklarer

Fenomenologiens styrke lå ikke i at den avviste vitenskapen. Husserl ønsket tvert imot å gjøre filosofien til en streng vitenskap. Gadamer skriver at Husserl hadde en genuin misjonær bevissthet. Han oppfattet fenomenologien som mer enn én filosofisk retning blant andre. Den var et kall til å begynne på nytt, til å frigjøre erkjennelsen fra overleverte konstruksjoner og vende tilbake til saken selv.

Denne misjonære gløden smittet over på en hel generasjon. Rundt Husserl oppstod det en bevegelse, ikke bare en skole. Max Scheler undersøkte hvordan verdier og følelser kunne være former for erkjennelse. Alexander Pfänder utviklet en nøyaktig beskrivende fenomenologi. Heidegger overtok fenomenologiens spørsmål, men førte det i en ny retning. Det avgjørende var ikke lenger bare hvordan noe blir gitt for bevisstheten, men hvordan mennesket allerede befinner seg i en verden som det forstår og fortolker.

Mennesket står ikke utenfor verden og betrakter den. Det er kastet inn i den. Det har en historie, en kropp, et språk, relasjoner og begrensede muligheter. Før vi begynner å forklare verden, har vi allerede forstått noe av den. Før sosialarbeideren stiller sitt første spørsmål, har både sosialarbeideren og klienten med seg hver sin historie inn i rommet.

Det var dette som gjorde fenomenologien praktisk relevant. Den lærte meg ikke en ny metode som kunne føres inn i et skjema. Den lærte meg å tvile på forestillingen om at skjemaet kunne romme mennesket.

En klient er aldri bare det problemet sosialkontoret har myndighet til å behandle. Den arbeidsledige er ikke bare uten arbeid. Den gjeldstyngede er ikke bare sin økonomi. Den syke er ikke bare sin diagnose. Bak saksopplysningene finnes et menneske som allerede har fortolket sin situasjon – og som kanskje har opplevd at alle andres fortolkninger har fått større gyldighet enn hans egen.

Å se fenomenologisk er derfor også å holde sin egen forklaring tilbake et øyeblikk.

Fra fenomenologi til eksistensfilosofi

Gadamer viser hvordan fenomenologien etter første verdenskrig ikke lenger kunne forbli en undersøkelse av bevissthetens strukturer. En generasjon som hadde opplevd krigens ødeleggelser, lot seg ikke tilfredsstille av nykantianismens abstrakte erkjennelsesteori eller av filosofiens forsøk på å sikre vitenskapens grunnlag. Filosofien måtte igjen spørre hva det vil si å eksistere.

Det var her Heidegger og Karl Jaspers innledet det Gadamer omtaler som the philosophy of existence – eksistensfilosofien.

Betegnelsen er viktig. Eksistensfilosofi er ikke helt det samme som den eksistensialismen som senere ble forbundet med særlig Sartre og den franske etterkrigstiden. Hos Heidegger og Jaspers dreier det seg ikke først og fremst om en lære om det frie individet som skaper seg selv. Det handler om menneskets situerthet, endelighet og utsatthet – om et liv som aldri kan betraktes fullstendig utenfra.

Jaspers skrev om grensesituasjonene: lidelse, skyld, kamp og død. Dette er situasjoner vi ikke kan løse på samme måte som vi løser et praktisk problem. Vi kan ikke stille oss utenfor dem. De setter oss ved en grense der våre vanlige forklaringer og handlemåter ikke lenger strekker til.

På sosialkontoret møtte jeg mennesker som levde i slike grenseområder. Deres vanskeligheter var naturligvis også praktiske. En ubetalt regning måtte betales. En bolig måtte finnes. Et vedtak måtte fattes. Sosialt arbeid kan ikke erstatte konkrete handlinger med filosofiske betraktninger.

Men det praktiske problemet kunne samtidig romme et eksistensielt spørsmål. Hva skjer med et menneske når det ikke lenger kan forsørge seg selv? Hva gjør avhengighet med selvbildet? Hva betyr det å måtte be en fremmed om penger til mat? Hvordan forandres et menneskes forhold til seg selv når livet blir gjenstand for kontroll, dokumentasjon og vurdering?

Systemet behandlet søknaden. Mennesket levde situasjonen.

Klienten som fenomen

Ordet klient var allerede en fortolkning. Det gjorde mennesket forståelig innenfor institusjonens språk. Så snart personen hadde gått gjennom døren, ble livet oversatt til sosialkontorets kategorier: berettiget eller ikke berettiget, arbeidsfør eller arbeidsufør, samarbeidsvillig eller vanskelig, midlertidig eller varig hjelpetrengende.

Slike kategorier er nødvendige. Uten dem kan en offentlig tjeneste verken treffe vedtak eller fordele ressurser rettferdig. Men kategoriene kan også skjule det de skulle hjelpe oss til å forstå. Når et menneske først er blitt definert som vanskelig, kan alt vedkommende gjør, bli tolket som en bekreftelse på vanskeligheten. Sinne blir manglende samarbeid. Taushet blir motstand. Uteblivelse blir mangel på motivasjon.

Fenomenologien ba meg stanse før denne slutningen var fullført.

Hva om sinnet ikke først og fremst var aggresjon, men en siste rest av verdighet? Hva om tausheten ikke var uvillighet, men skam? Hva om uteblivelsen ikke skyldtes mangel på motivasjon, men redsel for enda en gang å bli vurdert og funnet utilstrekkelig?

Jeg kunne ikke vite dette gjennom intuisjon forstått som magefølelse. Jeg måtte spørre. Lytte. Se igjen. La min første forståelse bli korrigert.

Den fenomenologiske holdningen fritar oss derfor ikke fra kritisk tenkning. Den gjør kritikken mer krevende. Også det som tilsynelatende viser seg direkte, blir sett fra et bestemt sted. Sosialarbeideren har sin utdanning, sin institusjonelle makt og sine forventninger. Klienten har sin historie og sine erfaringer med hjelpere. Ingen av dem kommer tomhendt til møtet.

Her går fenomenologien over i hermeneutikken. Det vi ser, må fortolkes, og fortolkningen skjer alltid innenfor en historie. Forståelse er ikke å fjerne alle fordommer, men å bli oppmerksom på dem og la dem settes på prøve i møtet med den andre.

Teorien møtte et ansikt

Da jeg leste Gadamer tidlig på 1980-tallet, forstod jeg neppe rekkevidden av alt dette. Jeg hadde ennå ikke et langt yrkesliv å lese teksten tilbake gjennom. Men essayet gjorde sterkt inntrykk fordi det ga ord til noe jeg allerede hadde begynt å ane.

Utdanningen hadde gitt meg teorier, lover og metoder. På sosialkontoret oppdaget jeg at ingen teori kunne fortelle meg fullt ut hvem mennesket foran meg var. Teorien kunne hjelpe meg til å se, men den kunne også bestemme på forhånd hva jeg fikk øye på.

Gadamer åpnet en annen mulighet: Kunnskap begynner ikke alltid med avstand. Noen ganger begynner den med oppmerksomhet.

Det betyr ikke at sosialarbeideren skal oppgi sin faglighet og bare være medfølende. Det betyr at fagligheten må tåle møtet med det enkelte mennesket. En kunnskap som ikke kan korrigeres av den andres erfaring, stivner til makt. En metode som allerede kjenner svaret, slutter å spørre.

Den praktiske filosofien begynner nettopp her: ikke i valget mellom teori og erfaring, men i spørsmålet om hvordan kunnskapen skal anvendes i en konkret situasjon som aldri er helt lik noen annen. Den gode handlingen kan ikke utledes mekanisk av en generell regel. Den krever dømmekraft, og dømmekraften krever at vi ser hva slags situasjon vi faktisk står i.

På randen av eksistensen

Menneskene jeg møtte, levde ikke utenfor samfunnet. De befant seg snarere ved en grense der samfunnets grunnleggende forutsetninger ble synlige. Den som har penger, tenker sjelden over hva penger betyr. Den som har et hjem, behøver ikke hver dag å erfare hva det vil si å ha et sted i verden. Den som blir lyttet til, merker ikke alltid hvor avgjørende det er å bli trodd.

Mennesket på randen viser oss derfor ikke bare sin egen utsatthet. Det viser noe om den verden vi alle lever i.

Kanskje var dette den dypeste virkningen Gadamers essay hadde på meg. Fenomenologien lærte meg at klienten ikke bare var en person jeg skulle skaffe meg kunnskap om. Møtet kunne også avsløre noe jeg ennå ikke visste – om institusjonen, om samfunnet, om meg selv og om det å være menneske.

Kunnskap var ikke bare noe jeg hadde med meg inn i rommet. Den kunne oppstå mellom oss.

Husserl ville tilbake til saken selv. Heidegger spurte hva det vil si å være. Jaspers viste hvordan mennesket møter seg selv i grensesituasjonene. Gadamer førte disse spørsmålene videre inn i forståelsens og samtalens rom.

På sosialkontoret fikk ordene en konkret betydning. Der satt et menneske på den andre siden av skrivebordet. Jeg hadde en mappe, et regelverk og en utdanning. Den andre hadde et liv som ikke kunne legges fullstendig ned i mappen.

Min første faglige oppgave var å vite hva jeg skulle gjøre.

Min første menneskelige oppgave var å se hvem som var kommet. 

Min første faglige oppgave var å vite hva jeg skulle gjøre.

Min første menneskelige oppgave var å se hvem som var kommet. 

Dette essayet var skreveyt i en samtale med OpenAI/ChatGPT

 

When Society Begins to See

Autism, Prevalence, and Practical Philosophy

There are more people receiving an autism diagnosis. Of that there is little doubt. Much more difficult is the question of whether there are also more people with autism.

The difference between these two statements may seem small. Philosophically, it is significant.

An article published by forskning.no refers to Norwegian figures documenting a sharp increase in diagnosed autism among young children. The increase applies to both boys and girls and is particularly marked in certain social and ethnic groups. The researchers argue that the development can hardly be explained solely by our having become better at identifying autism.

Perhaps they are right.

But before we ask why autism is increasing, we should ask what exactly it is that is increasing.

What We Count

Numbers have a peculiar persuasive power. When prevalence doubles, triples, or quadruples, it can appear as though reality itself has changed. But numbers do not arise without categories. Before something can be counted, someone must decide what is to be counted.

This is an old problem in both philosophy of science and practical philosophy.

Autism must not only exist. Autism must be recognized as autism.

A child must be seen. Someone must respond to the child's language, play, sensory sensitivity, social expression, or development. Parents may begin to wonder. A kindergarten or preschool may become concerned. A general practitioner may refer the child. Specialists may carry out an assessment. The child's behaviour must be understood within certain diagnostic categories.

Only then does the child enter the statistics.

We should therefore be cautious when moving from the statement "more people are being diagnosed with autism" to the statement "autism is becoming more common."

Both may be true at the same time. But they do not mean the same thing.

The Person Before the Diagnosis

Practical philosophy begins somewhere else than statistics. It begins with the human being living a life.

The child exists before the diagnosis.

The child experiences the world through the senses before anyone has decided how that experience should be classified. The child may be overwhelmed by sound before the phrase sensory sensitivity appears in a medical record. The child may withdraw from other children before anyone speaks of social communication. The child may immerse themselves intensely in particular interests before these are described as restricted or repetitive interests.

The diagnosis comes later.

That does not make the diagnosis unimportant. On the contrary, it can be decisive. It may provide access to support, make the child's reactions more understandable, and free both the child and the family from moral explanations of behaviour that was once regarded as disobedience, oddness, lack of interest, or poor upbringing.

But a diagnosis also creates a particular way of seeing a person.

Gadamer taught us that understanding is never a neutral recording of a reality already complete before us. We encounter the world through concepts, experiences, and expectations. We always see something as something.

The same is true of autism.

The Invisible Person

This makes the sharp rise in autism diagnoses philosophically interesting.

It is possible that we are not dealing only with an epidemiological change. We may also be dealing with a change in the way we see.

People who were once described as difficult, eccentric, antisocial, rigid, dreamy, nervous, or maladjusted may today be understood through the autism spectrum.

Girls are a good example. For many years, the image of autism was strongly shaped by how the condition appeared in boys. When our understanding changes, people also become visible who previously fell outside our diagnostic field of vision.

The same applies to adults.

There are people who have lived most of their lives without knowing why the world has been so demanding. They have worked, married, had children, studied, failed, succeeded, and developed strategies for coping with social situations that other people move through almost without thinking.

When such a person receives an autism diagnosis late in life, has the autism then come into existence?

Of course not.

What has come into existence is a new understanding.

And understanding can change a life almost as profoundly as illness can.

When the Explanation Becomes Too Simple

We should therefore be cautious about both extremes in the discussion.

One says:

Autism is increasing only because we diagnose more.

The other says:

The numbers are increasing, therefore autism itself must have become biologically much more common.

Both explanations may be too simple.

There may be real changes in biological or environmental risk factors. Research must examine this. At the same time, our understanding of the autism spectrum has changed. More children are assessed. More groups are recognized. Parents and professionals know more. Health services look for different signs than they once did.

Reality and our way of looking at reality change at the same time.

This is the old problem of hermeneutics in modern medical form.

We try to understand something, but the act of understanding itself influences what we are able to see.

The Moving Boundary of Normality

Behind the discussion lies an even more difficult question:

What do we mean by normal?

Normality is often presented as though it were a biological fact. But normality is also social.

A child who cannot tolerate noise may function very well in a quiet environment and break down in an open classroom. A person who struggles with rapid social shifts may function poorly in a workplace built around meetings, interruptions, and group work, yet excel in an environment characterized by concentration, structure, and predictability.

Where, then, is the disability located?

In the person?

In the environment?

Or in the encounter between them?

Here we approach the heart of practical philosophy. The question is no longer only what autism is. It is how we ought to live together with people who experience the world differently.

That is an ethical question.

The Two Faces of Diagnosis

Diagnoses have two faces.

They can open a door.

And they can close one.

A diagnosis can provide explanation where previously there was only blame. It can lead to support, accommodation, and self-understanding.

But it can also reduce the person to the category.

Suddenly, a person is no longer simply quiet. They are autistic. They are not tired after a social gathering. They are autistic. They prefer routines. They are autistic. They say something inappropriate. They are autistic.

The diagnosis that was meant to make the person more understandable can paradoxically make the person less visible.

We see the diagnosis and stop seeing the person.

Practical philosophy must therefore ask a different question from epidemiology.

Not only:

How many people have autism?

But:

What do we do with a human being once we have given them this name?

From Cause to Responsibility

Science rightly searches for causes.

Genetics. Pregnancy. Environment. Social factors. Diagnostic practice. The organization of health services.

All of this must be investigated.

But even a complete explanation of why autism occurs would not tell us how we ought to meet an autistic person.

Here empirical science reaches a limit: empirical knowledge alone cannot determine what we ought to do.

No MRI scanner can tell a teacher how to meet a child who covers their ears when the class sings "Happy Birthday."

No genetic analysis can tell an employer whether an employee's silence means disinterest, concentration, or overload.

No prevalence study can decide how much a person should have to change in order to fit in among us—and how much the rest of us should change the environment in order to make room.

This requires judgement.

And judgement belongs to practical philosophy.

Perhaps We Are Seeing More

I am therefore uncertain about how we should understand the sharp rise in autism.

Perhaps there are biological changes we do not yet understand.

Perhaps we are diagnosing people who in earlier times would have lived without a diagnosis.

Most likely, both are happening.

But there is also a third possibility that should not be underestimated:

We have begun to see.

We see the child who was once simply regarded as difficult.

We see the girl who learned to imitate the others.

We see the student who manages the examination but not the cafeteria.

We see the employee who masters the task but not the meeting.

We see the adult who has spent an entire lifetime using enormous amounts of energy to behave as the surroundings expect.

It may be that part of the "increase" in autism tells us something important not only about autism, but about the society observing it.

Every diagnosis tells two stories.

It tells us something about the person who is diagnosed.

But it also tells us something about the time that makes the diagnosis.

And perhaps that is why the question of increasing autism should not primarily be:

Why are there more and more of them?

Perhaps we should also ask:

Why has it taken us so long to see them?

Reference:

Jakobsen, S. E., & Dæhlen, M. (2025, September 8). Autisme øker kraftig. Kan ikke bare forklares med at flere oppdages, ifølge forskere [Autism is increasing sharply. According to researchers, this cannot be explained solely by increased detection]. forskning.no.

Every diagnosis tells two stories.

It tells us something about the person who is diagnosed.

But it also tells us something about the time that makes the diagnosis.

This essay was written in a conversation with OpenAI/ChatGPT

Når samfunnet begynner å se

Om autisme, forekomst og praktisk filosofi

Det blir flere mennesker med autismediagnose. Det er det liten tvil om. Langt vanskeligere er spørsmålet om det også blir flere mennesker med autisme.

Forskjellen mellom disse to setningene kan virke liten. Filosofisk er den betydelig.

En artikkel i forskning.no viser til norske tall som dokumenterer en kraftig økning i diagnostisert autisme blant små barn. Økningen gjelder både gutter og jenter, og den er særlig markert i enkelte sosiale og etniske grupper. Forskerne mener at utviklingen neppe kan forklares utelukkende med at vi er blitt flinkere til å oppdage autisme.

Kanskje har de rett.

Men før vi spør hvorfor autisme øker, bør vi spørre hva det egentlig er som øker.

Det vi teller

Tall har en egen overbevisningskraft. Når en forekomst fordobles, tredobles eller firedobles, ser det ut som om virkeligheten selv har forandret seg. Men tall oppstår ikke uten kategorier. Før noe kan telles, må noen bestemme hva som skal telles.

Dette er et gammelt problem innen både vitenskapsfilosofi og praktisk filosofi.

Autisme må ikke bare finnes. Autisme må gjenkjennes som autisme.

Et barn må bli sett. Noen må reagere på barnets språk, lek, sansefølsomhet, sosiale uttrykk eller utvikling. Foreldre må kanskje undre seg. Barnehagen må kanskje reagere. Fastlegen må henvise. Spesialisthelsetjenesten må undersøke. Atferden må forstås innenfor bestemte diagnostiske kategorier.

Først da kommer barnet inn i statistikken.

Dermed må vi være forsiktige når vi går fra setningen «flere får diagnosen autisme» til setningen «autisme blir vanligere».

De to kan være sanne samtidig. Men de betyr ikke det samme.

Mennesket før diagnosen

Praktisk filosofi begynner et annet sted enn statistikken. Den begynner med mennesket som lever sitt liv.

Barnet eksisterer før diagnosen.

Barnet sanser verden før noen har bestemt hvordan denne sansningen skal klassifiseres. Det blir overveldet av lyder før ordet sensorisk sensitivitet kommer inn i journalen. Det trekker seg kanskje unna andre barn før noen bruker uttrykket sosial kommunikasjon. Det kan fordype seg intenst i bestemte interesser før disse blir beskrevet som begrensede eller repetitive interesser.

Diagnosen kommer senere.

Det betyr ikke at diagnosen er uviktig. Tvert imot kan den være avgjørende. Den kan gi tilgang til hjelp, gjøre barnets reaksjoner forståelige og befri både barnet og familien fra moralske forklaringer på det som tidligere ble betraktet som ulydighet, merkelighet, manglende interesse eller dårlig oppdragelse.

Men diagnosen skaper samtidig en bestemt måte å se mennesket på.

Gadamer lærte oss at forståelse aldri er en nøytral registrering av en virkelighet som allerede ligger ferdig foran oss. Vi møter verden med begreper, erfaringer og forventninger. Vi ser alltid som noe.

Det gjelder også autisme.

Det usynlige mennesket

Dette gjør den sterke økningen i autismediagnoser filosofisk interessant.

Det kan nemlig tenkes at vi ikke bare står overfor en epidemiologisk forandring. Vi står kanskje også overfor en forandring i vårt blikk.

Mennesker som tidligere ble betegnet som vanskelige, sære, usosiale, rigide, drømmende, nervøse eller utilpassede, kan i dag bli forstått gjennom autismespekteret.

Jenter er et godt eksempel. I mange år var bildet av autisme sterkt preget av hvordan tilstanden viste seg hos gutter. Når forståelsen endres, blir også mennesker synlige som tidligere falt utenfor vårt diagnostiske synsfelt.

Det samme gjelder voksne.

Det finnes mennesker som har levd det meste av livet uten å vite hvorfor verden har vært så krevende. De har arbeidet, giftet seg, fått barn, studert, mislyktes, lykkes og utviklet strategier for å klare sosiale situasjoner som andre mennesker beveger seg gjennom nesten uten å tenke.

Når et slikt menneske får en autismediagnose sent i livet, har autismen da oppstått?

Selvsagt ikke.

Det som har oppstått, er en ny forståelse.

Og forståelse kan forandre et liv nesten like mye som sykdom kan.

Når forklaringen blir for enkel

Derfor bør vi være varsomme med begge ytterpunktene i diskusjonen.

Det ene sier:

Autisme øker bare fordi vi diagnostiserer mer.

Det andre sier:

Tallene øker, derfor må autisme biologisk ha blitt langt vanligere.

Begge forklaringene kan være for enkle.

Det kan finnes reelle endringer i biologiske eller miljømessige risikofaktorer. Det må forskningen undersøke. Samtidig har vår forståelse av autismespekteret forandret seg. Flere barn undersøkes. Flere grupper blir gjenkjent. Foreldre og fagpersoner vet mer. Hjelpeapparatet ser etter andre tegn enn tidligere.

Virkeligheten og vårt blikk på virkeligheten forandrer seg samtidig.

Dette er hermeneutikkens gamle problem i moderne medisinsk drakt.

Vi forsøker å forstå noe, men selve forståelsen påvirker det vi får øye på.

Normalitetens bevegelige grense

Bak diskusjonen ligger også et vanskeligere spørsmål:

Hva mener vi med normalt?

Normalitet fremstilles ofte som om den var et biologisk faktum. Men normalitet er også sosial.

Et barn som ikke tåler støy, kan fungere utmerket i et rolig miljø og bryte sammen i et åpent klasserom. Et menneske som strever med raske sosiale skifter, kan fungere dårlig på et arbeidssted basert på møter, avbrytelser og gruppearbeid, men fremragende i et miljø preget av fordypning, struktur og forutsigbarhet.

Hvor befinner funksjonsnedsettelsen seg da?

I mennesket?

I omgivelsene?

Eller i møtet mellom dem?

Her nærmer vi oss kjernen i praktisk filosofi. For spørsmålet handler ikke lenger bare om hva autisme er. Det handler om hvordan vi bør leve sammen med mennesker som oppfatter verden forskjellig.

Det er et etisk spørsmål.

Diagnosens dobbeltansikt

Diagnoser har et dobbelt ansikt.

De kan åpne en dør.

Og de kan lukke en dør.

Diagnosen kan gi forklaring der det tidligere bare fantes skyld. Den kan føre til hjelp, tilrettelegging og selvforståelse.

Men den kan også redusere mennesket til kategorien.

Plutselig blir ikke et menneske stille. Det er autistisk. Det blir ikke slitent etter et selskap. Det er autistisk. Det liker rutiner. Det er autistisk. Det sier noe upassende. Det er autistisk.

Diagnosen som skulle gjøre mennesket mer forståelig, kan paradoksalt nok gjøre mennesket mindre synlig.

Vi ser diagnosen og slutter å se personen.

Praktisk filosofi må derfor stille et annet spørsmål enn epidemiologien.

Ikke bare:

Hvor mange har autisme?

Men:

Hva gjør vi med mennesket når vi har gitt det dette navnet?

Fra årsak til ansvar

Vitenskapen spør med rette etter årsaker.

Genetikk. Svangerskap. Miljø. Sosiale faktorer. Diagnostisk praksis. Helsetjenestens organisering.

Alt dette må undersøkes.

Men selv en fullstendig forklaring på hvorfor autisme oppstår ville ikke fortelle oss hvordan vi skal møte et autistisk menneske.

Her når naturvitenskapen sin grense.

Ingen MR-maskin kan fortelle læreren hvordan hun skal møte barnet som holder hendene over ørene når klassen synger bursdagssangen.

Ingen genetisk analyse kan fortelle arbeidsgiveren om stillheten hos en medarbeider betyr uinteresse, konsentrasjon eller overbelastning.

Ingen prevalensstudie kan avgjøre hvor mye et menneske bør måtte forandre seg for å passe inn blant oss – og hvor mye vi andre bør forandre omgivelsene for å gjøre plass.

Dette krever skjønn.

Og skjønn hører hjemme i praktisk filosofi.

Kanskje ser vi mer

Derfor er jeg usikker på hvordan vi skal forstå den kraftige økningen i autisme.

Kanskje finnes det biologiske endringer vi ennå ikke forstår.

Kanskje diagnostiserer vi mennesker som tidligere ville ha levd uten diagnose.

Sannsynligvis skjer begge deler.

Men det finnes også en tredje mulighet som ikke bør undervurderes:

Vi har begynt å se.

Vi ser barnet som tidligere bare ble oppfattet som vanskelig.

Vi ser jenta som lærte seg å etterligne de andre.

Vi ser studenten som klarer eksamen, men ikke kantinen.

Vi ser arbeidstakeren som mestrer oppgaven, men ikke møtet.

Vi ser den voksne som gjennom et helt liv har brukt enorme krefter på å opptre slik omgivelsene forventer.

Det kan være at deler av autismens «økning» forteller oss noe viktig, ikke bare om autisme, men om samfunnet som observerer den.

For enhver diagnose forteller to historier.

Den forteller noe om mennesket som blir diagnostisert.

Men den forteller også noe om tiden som setter diagnosen.

Og kanskje er det derfor spørsmålet om økende autisme ikke først og fremst bør være:

Hvorfor blir det stadig flere av dem?

Kanskje bør vi også spørre:

Hvorfor har det tatt oss så lang tid å få øye på dem?

Referanse:

Jakobsen, S. E., & Dæhlen, M. (2025, 8. september). Autisme øker kraftig. Kan ikke bare forklares med at flere oppdages, ifølge forskere. forskning.no.

Enhver diagnose forteller to historier.

Den forteller noe om mennesket som blir diagnostisert.

Men den forteller også noe om tiden som setter diagnosen.

Essayet er skrevet i en samtale med OpenAI/ChatGPT