At Home Among Strangers

Star Trek, difference, and the art of belonging

As a child in the United States in the 1960s, I found something in Star Trek that has stayed with me ever since. I am on the autism spectrum and have often felt like a stranger, as though I came from another planet. Yet in this series, I could feel at home. The actors and crews have changed over the decades. The fascination has remained. Now there is also a loss to acknowledge: Patrick Stewart, who gave Captain Jean-Luc Picard his face and voice, died on 28 October, aged 86. Mohana Basu’s article in Nature (2026), exploring his significance for scientists, is the occasion for these reflections.

Why has this fictional universe retained its appeal for so many decades? The spaceships and adventures are part of the answer. But I think it also has something to do with hope: we can become better at living together without everyone first having to become alike. Each new crew gives this hope new faces and new conflicts.

We are not all a little autistic, even if many of us recognise individual traits. Nor is autism another word for feeling alienated. But feeling excluded, misunderstood, or uncertain about the unwritten rules is an experience many people share. For some, it is fleeting. For others, it shapes much of everyday life. Recognition can build a bridge without making our experiences the same.

Star Trek allows us to explore this connection. Its most valuable vision of the future, as I read it, is a community that makes room for different ways of being. That requires a willingness to learn from those who regard themselves as normal, too.

Recognising ourselves in the stranger

Spock is central to this experience. Half human and half Vulcan, he moves between different expectations concerning emotion, reason, and behaviour. What seems natural in one setting can make him an outsider in another.

Spock can be read as a character with traits that some autistic viewers recognise: precise language, a direct manner, and an uneasy relationship with social conventions that others take for granted. Later, Data offers another way into similar experiences. He studies human interactions, trying to understand what others apparently just know. A remark may be a joke. A question may be an indirect instruction. The words alone do not always tell us what is happening.

Such characters are often described as “autistic-coded”. This means they can be interpreted through autistic experiences, even though they were not necessarily written or explicitly portrayed as autistic. The recognition is real for those who experience it, without turning that interpretation into a clinical description of the character.

Autism entails neither an absence of emotion nor necessarily a particular inclination towards pure logic. A restrained expression tells us little about the intensity of someone’s experience, and social uncertainty does not in itself tell us anything about their willingness to care for others.

Yet finding this recognition through a Vulcan and an android involves a tension. Fiction creates enough distance to make unfamiliar experiences intelligible. But why do these experiences become easier to see when they belong to someone who is not entirely human? If unfamiliar ways of speaking and expressing emotion are repeatedly placed outside humanity, the story risks reinforcing the distance it helps us cross. Recognition becomes most fruitful when it turns our attention back towards the people around us: their unfamiliar expressions, too, may hold a life we do not yet understand.

Who needs to learn to understand whom?

When someone struggles socially, the task is often assigned to the person who stands out. They must learn the codes, find the right tone of voice, and discover when to speak. Much of this can be useful. But if adaptation moves in only one direction, the community’s own habits escape examination.

The sociologist Damian Milton (2012), who is himself autistic, has given this difficulty a name: the “double empathy problem”. He describes difficulties in understanding between people with different experiences and expectations as a mutual problem. Non-autistic people can also misinterpret autistic people. This perspective does not remove the need for support and accommodations, but shifts attention from one person’s supposed deficit to what happens between people.

Silence can be mistaken for a lack of interest, and direct speech for unfriendliness. The majority’s ways of interacting must also be open to examination.

Star Trek makes this interesting by shifting the perspective. Among unfamiliar civilisations, human behaviour can seem both strange and difficult to understand. What we call ordinary good manners at home loses some of its self-evidence when we are the visitors.

How do we encounter another person without making our own way of being the measure of everything they do? We need judgement to distinguish between what actually causes harm and what merely departs from our expectations.

Picard and the right to say no

The scientists in Basu’s article emphasise Picard’s curiosity and willingness to listen. One episode connects these qualities particularly clearly to the question of belonging: “The Measure of a Man” from The Next Generation (1989).

The researcher Bruce Maddox wants to dismantle Data to investigate how he was constructed, hoping to produce more androids. Data doubts that he can be reassembled without losing something essential to himself, and wishes to refuse. This raises the question that drives the episode: does he have that right, or is he Starfleet’s property?

Picard defends Data in a legal hearing. What is at stake here is not Data’s ability as a crew member, but his right to determine the course of his own existence. Maddox sees an opportunity for knowledge and technological progress. Data sees a risk he is unwilling to take. Who gets to define what that risk means?

Picard uses his authority to ensure that Data’s perspective carries weight within an institution that could deprive him of the right to choose. This is a stronger form of listening than seeking good advice: he defends the significance of a refusal, even when it obstructs the institution’s plans.

The ruling gives Data the freedom to choose. It does not settle every question about consciousness or what constitutes a person. This very restraint makes the ending compelling. Uncertainty about another’s inner life does not become sufficient grounds for treating him as a thing.

Data is an android, and his situation cannot be equated with the lives of autistic people. But the episode can sharpen a question that also concerns human communities: can those who express themselves differently help define their own boundaries? Or must they first appear sufficiently like us to be believed?

Having value without being indispensable

Still, we should also question Star Trek’s inclusive vision of the future. Several of the characters who stand out have extraordinary abilities. They solve problems others cannot solve. Their difference has a clear place because it benefits the community.

It is easy to value the person who saves the day. It is harder to make equally unquestioned room for someone who needs more time, misunderstands an instruction, or has to withdraw without offering an exceptional achievement in return.

This concerns both employment and education. When we justify inclusion by pointing to the particular talents neurodivergent people may possess, the argument can open doors. But it can also place a new condition at the entrance: show us what you are especially good at, and we will make room for your difference.

A person should be able to belong even on days when they do not succeed.

The future as practice

Science fiction allows us to imagine encounters we have not yet had. In doing so, it can also make us more attentive to the encounters already before us.

A starship is far removed from everyday life. Yet the questions on board are familiar: who is heard? Who gets to define the situation? Who must continually explain themselves? And who can be part of the community without having to prove their worth all over again?

Perhaps this helps explain the series’ longevity. Its stories make room for both adventure and reflection, and their questions acquire fresh relevance. Data’s case can now also be read in the light of artificial intelligence, while the question of who gets to belong follows us through changing societies. We return to familiar characters and discover that we ourselves have new questions.

Perhaps this is also why a series about distant planets can offer a sense of home. It opens a space where difference can be met with interest, and where understanding one another is a shared task.

We do not need to wait for our first encounter with an alien civilisation to begin practising.

References

Basu, M. (2026, October 30). Patrick Stewart dies: How Captain Picard inspired today’s science leaders. Nature. https://doi.org/10.1038/d41586-026-03543-9

Milton, D. E. M. (2012). On the ontological status of autism: The ‘double empathy problem’. Disability & Society, 27(6), 883–887. https://doi.org/10.1080/09687599.2012.710008

Snodgrass, M. (Writer), & Scheerer, R. (Director). (1989, February 13). The measure of a man (Season 2, Episode 9) [TV series episode]. In G. Roddenberry (Executive Producer), Star Trek: The Next Generation. Paramount Domestic Television.

Science fiction allows us to imagine encounters we have not yet had. 

In doing so, it can also make us more attentive to the encounters already before us.

My essay was written in a conversation with Claude/Anthropic and OpenAI/ChatGPT

 

Hjemme blant de fremmede

Star Trek, forskjellighet og kunsten å høre til

Som barn i USA på 1960-tallet fant jeg noe i Star Trek som har fulgt meg siden. Jeg er selv i autismespekteret og har ofte kjent meg fremmed, som om jeg kom fra en annen planet. I denne serien kunne jeg likevel kjenne meg hjemme. Skuespillerne og besetningene har skiftet gjennom tiårene. Fascinasjonen har blitt værende. Nå har også et tap kommet til: Patrick Stewart, som ga kaptein Jean-Luc Picard ansikt og stemme, døde 28. oktober, 86 år gammel. Mohana Basus artikkel i Nature (2026) om hans betydning for forskere er anledningen til disse refleksjonene.

Hvorfor har denne fortellingsverdenen beholdt sin appell gjennom så mange tiår? Romskipene og eventyrene er en del av svaret. Men jeg tror også det handler om et håp: Vi kan bli bedre til å leve sammen, uten at alle først må bli like. Hver ny besetning gir dette håpet nye ansikter og nye konflikter.

Vi er ikke alle litt autistiske, selv om mange kan kjenne igjen enkelte trekk. Autisme er heller ikke et annet ord for fremmedfølelse. Men det å føle seg utenfor, misforstått eller usikker på de uskrevne reglene er en erfaring mange kan dele. For noen er den kortvarig. For andre preger den store deler av hverdagen. Gjenkjennelse kan bygge en bro uten å gjøre erfaringene like.

Star Trek lar oss utforske denne forbindelsen. Seriens mest verdifulle fremtidsvisjon er, slik jeg leser den, et fellesskap der ulike måter å være til på får plass. Det forutsetter at også de som oppfatter seg som normale, er villige til å lære.

Å kjenne seg igjen i den fremmede

Spock står sentralt i denne erfaringen. Som halvt menneske og halvt vulkan befinner han seg mellom ulike forventninger til følelser, fornuft og oppførsel. Det som virker selvfølgelig i én sammenheng, kan gjøre ham fremmed i en annen.

Spock kan leses som en skikkelse med trekk enkelte autistiske seere kjenner igjen: presist språk, en direkte væremåte og et anstrengt forhold til sosiale selvfølgeligheter. Senere gir Data en annen inngang til lignende erfaringer. Han undersøker menneskers omgangsformer og forsøker å forstå det andre tilsynelatende bare vet. En bemerkning kan være en spøk. Et spørsmål kan være en indirekte beskjed. Ordene alene forteller ikke alltid hva som foregår.

Slike skikkelser blir gjerne omtalt som «autistisk kodet». Det betyr at de kan fortolkes gjennom autistiske erfaringer, selv om de ikke er skrevet eller uttrykkelig fremstilt med en autismediagnose. Gjenkjennelsen er reell for den som opplever den, uten at fortolkningen dermed blir en medisinsk beskrivelse av figuren.

Autisme innebærer verken fravær av følelser eller nødvendigvis en særlig tilbøyelighet til ren logikk. Et behersket uttrykk forteller lite om hvor sterkt noe oppleves, og sosial usikkerhet sier ikke i seg selv noe om viljen til å vise omsorg.

At gjenkjennelsen går gjennom en vulkan og en android, rommer samtidig en spenning. Fiksjonen gir avstand nok til at uvante erfaringer kan bli forståelige. Men hvorfor blir det lettere å se disse erfaringene når de tilhører noen som ikke er helt menneskelige? Hvis annerledes språk og følelsesuttrykk stadig plasseres utenfor menneskeheten, risikerer fortellingen å bekrefte den avstanden den hjelper oss over. Gjenkjennelsen blir mest fruktbar når den vender blikket tilbake mot menneskene rundt oss: Også deres uvante uttrykk kan romme et liv vi ennå ikke forstår.

Hvem skal lære hvem å forstå?

Når noen strever sosialt, blir oppgaven ofte plassert hos den som skiller seg ut. Vedkommende må lære kodene, finne riktig tonefall og oppdage når det passer å snakke. Mye av dette kan være nyttig. Men dersom tilpasningen bare går én vei, blir fellesskapets egne vaner stående utenfor undersøkelsen.

Sosiologen Damian Milton (2012), som selv er autistisk, har gitt denne utfordringen et navn: «det doble empatiproblemet». Han beskriver forståelsesvansker mellom mennesker med ulike erfaringer og forventninger som et gjensidig problem. Den ikke-autistiske kan også feiltolke den autistiske. Dette perspektivet opphever ikke behovet for støtte og tilrettelegging, men flytter oppmerksomheten fra én persons antatte mangel til det som skjer mellom mennesker.

Stillhet kan feiltolkes som manglende interesse, og direkte tale som uvennlighet. Også flertallets omgangsformer må kunne undersøkes.

Star Trek gjør dette interessant ved å flytte perspektivet. Blant fremmede sivilisasjoner kan det menneskelige fremstå som både merkelig og vanskelig å forstå. Det vi hjemme kaller alminnelig folkeskikk, mister noe av sin selvfølgelighet når vi selv er gjestene.

Hvordan møter vi et annet menneske uten å gjøre vår egen væremåte til målestokk for alt det andre gjør? Vi trenger dømmekraft til å skille mellom det som faktisk skader, og det som bare bryter med forventningene våre.

Picard og retten til å si nei

Forskerne i Basus artikkel fremhever Picards nysgjerrighet og vilje til å lytte. En episode gir disse egenskapene en særlig tydelig forbindelse til spørsmålet om tilhørighet: «The Measure of a Man» fra The Next Generation (1989).

Forskeren Bruce Maddox vil demontere Data for å undersøke hvordan han er konstruert, med håp om å kunne fremstille flere androider. Data tviler på at han kan settes sammen igjen uten å miste noe vesentlig ved seg selv, og vil avslå. Dermed oppstår spørsmålet som driver episoden: Har han rett til det, eller er han Starfleets eiendom?

Picard forsvarer Data i en rettslig høring. Her er det ikke Datas evner som besetningsmedlem som står på spill, men hans rett til å bestemme over sin egen eksistens. Maddox ser en mulighet for kunnskap og teknologisk fremskritt. Data ser en risiko han ikke vil ta. Hvem får definere hva denne risikoen betyr?

Picard bruker sin autoritet til å gjøre Datas perspektiv gjeldende i en institusjon som kan frata ham retten til å velge. Det er en sterkere form for lytting enn å innhente et godt råd: Han forsvarer betydningen av et nei, også når det står i veien for institusjonens planer.

Avgjørelsen gir Data frihet til å velge. Den avgjør ikke endelig alle spørsmål om bevissthet eller hva en person er. Nettopp denne tilbakeholdenheten gjør slutten interessant. Manglende sikkerhet om den andres indre liv blir ikke en tilstrekkelig begrunnelse for å behandle ham som en ting.

Data er en android, og hans situasjon kan ikke likestilles med autistiske menneskers liv. Men episoden kan skjerpe et spørsmål som også gjelder menneskelige fellesskap: Får den som uttrykker seg annerledes, selv være med på å definere sine grenser? Eller må vedkommende først fremstå som tilstrekkelig lik oss for å bli trodd?

Å være verdifull uten å være uunnværlig

Likevel bør vi stille et spørsmål også til Star Treks inkluderende fremtidsbilde. Flere av skikkelsene som skiller seg ut, har usedvanlige evner. De løser problemer andre ikke kan løse. Forskjelligheten får en tydelig plass fordi den kommer fellesskapet til nytte.

Det er lett å verdsette den som redder situasjonen. Vanskeligere er det å gi like selvfølgelig plass til den som trenger mer tid, misforstår en beskjed eller må trekke seg tilbake uten å kunne tilby en ekstraordinær prestasjon i bytte.

Dette angår arbeidslivet og utdanningen. Når vi begrunner inkludering med at nevrodivergente mennesker kan ha særskilte talenter, kan argumentet åpne noen dører. Men det kan også legge en ny betingelse ved inngangen: Vis oss hva du er spesielt god til, så skal forskjelligheten din få plass.

Et menneske bør kunne høre til også på dager da det ikke lykkes.

Fremtiden som øvelse

Science fiction lar oss forestille oss møter vi ennå ikke har hatt. Dermed kan den også gjøre oss mer oppmerksomme på møtene vi allerede står i.

Et romskip er langt unna hverdagen. Likevel er spørsmålene om bord velkjente: Hvem blir hørt? Hvem får definere situasjonen? Hvem må stadig forklare seg? Og hvem får være en del av fellesskapet uten å bevise sin verdi på nytt?

Her ligger kanskje noe av forklaringen på seriens varighet. Fortellingene gir rom for både eventyrlyst og ettertanke, og spørsmålene blir aktuelle på nye måter. Datas sak kan i dag også leses i lys av kunstig intelligens, mens spørsmålet om hvem som får høre til, følger oss gjennom skiftende samfunn. Vi vender tilbake til kjente skikkelser og oppdager at vi selv har fått nye spørsmål.

Kanskje er det også derfor en serie om fremmede planeter kan gi en følelse av hjem. Den åpner et rom der forskjellighet kan møtes med interesse, og der det å forstå hverandre er en oppgave man deler.

Vi trenger ikke vente på det første møtet med en fremmed sivilisasjon for å begynne å øve.

Referanser

Basu, M. (2026, 30. oktober). Patrick Stewart dies: How Captain Picard inspired today’s science leaders. Nature. https://doi.org/10.1038/d41586-026-03543-9

Milton, D. E. M. (2012). On the ontological status of autism: The ‘double empathy problem’. Disability & Society, 27(6), 883–887. https://doi.org/10.1080/09687599.2012.710008

Snodgrass, M. (Manusforfatter), & Scheerer, R. (Regissør). (1989, 13. februar). The measure of a man (sesong 2, episode 9) [Episode i TV-serie]. I G. Roddenberry (Ansvarlig produsent), Star Trek: The Next Generation. Paramount Domestic Television.

Science fiction lar oss forestille oss møter vi ennå ikke har hatt. 

Dermed kan den også gjøre oss mer oppmerksomme på møtene vi allerede står i.

Mitt essay er skrevet i en samtale med Claude/Anthropic og OpenAI/ChatGPT

When the Tools Define the Problem

Better tools can lead to better care. But psychiatry also faces a risk that the tools themselves will define the problem. What can be measured receives attention and authority, while other aspects of a person’s life become harder to see. The understanding underlying the measurements may, meanwhile, become invisible and be taken for granted.

Two articles published in Nature on 28 October 2026 illuminate this tension. David Adam’s feature, The grand plan to transform psychiatry — by personalizing mental-health care, describes efforts to make treatment more effective through biological tests, digital data and artificial intelligence. The editorial How personalization and psychedelics are revitalizing psychiatry considers this development alongside research into psychedelic treatment.

These ambitions matter. People seeking help should not have to endure lengthy courses of treatment that do not work. But what kind of precision do we need? Measuring symptoms, predicting treatment responses and understanding a person’s life are different tasks. Progress in one area does not automatically improve our knowledge in the others.

New Technology, Familiar Questions

It is well established that people with the same diagnosis may have different needs. The importance of relationships, finances and personal history is equally familiar. These have long been central concerns in social work and social psychiatry.

What is newer is the capacity to bring together large amounts of information. Sleep, activity, genetic factors and previous treatment outcomes can be analysed to identify patterns that might improve treatment decisions.

Adam’s feature also shows how difficult this is. Many of these methods have yet to demonstrate reliable benefits in routine care. A statistical difference between groups does not necessarily tell us what help the person in front of us needs.

Technology expands what we can investigate. Yet the choice of information already rests on an understanding of what the problem is.

Tools Belong to a Context

Martin Heidegger’s analysis in Being and Time, particularly §§ 15–18, offers a way into this question. His term Zeug refers to equipment situated within practical contexts of use and purpose.

A hammer is understood as a hammer through its connections with nails, materials, the work and what is being built. It belongs to a network of references: something is used for something, which in turn serves a larger task. Investigating the hammer’s measurable properties may be useful, but it does not exhaust our understanding of it as a tool.

Heidegger refers to the Greek pragmata: what we deal with in our practical engagement with the world. He also argues that the Greeks did not fully clarify this practical character. Their language provides a clue for challenging the idea that we first encounter isolated objects and then assign meaning to them.

These references ultimately lead back to human possibilities of being and living. Heidegger calls this the Worumwillen, usually translated as the “for-the-sake-of-which”. It concerns more than the conscious goals of an individual action. Human beings participate in practical contexts, but their way of being differs from that of the equipment they use.

Applied to psychiatry, this directs attention to the tasks within which tools operate. A sleep sensor acquires significance through both what it can actually record and what the recording is intended to help us do. What makes that help relevant depends, in turn, on what is at stake in the person’s life.

This is our application of Heidegger’s analysis. It allows us to examine the assumptions underlying the use of tools rather than take them for granted.

What Do the Measurements Tell Us?

This raises a question in the philosophy of science: what kind of knowledge does a measurement provide, and what conclusions can we draw from it?

When sleep, movement or speech patterns are used as indicators of mental health, we assume that they reveal something relevant about the condition. Such assumptions need to be examined. A measure can be reliable, producing consistent results, without being valid for the purpose for which it is used.

A system might identify an unusual speech pattern with considerable certainty. Its clinical meaning may nevertheless remain unclear. Does the pattern reflect illness, cultural background, a distinctive way of communicating or a response to the situation? Accurate recording does not, by itself, establish what the observation means.

We must also distinguish prediction from explanation. An algorithm might predict which treatment someone will benefit from without explaining why it works. That could still be valuable. Conversely, a plausible explanation of a condition does not guarantee that we can predict its course or select an effective treatment.

A third distinction concerns levels of explanation. Mental distress can be investigated through biological mechanisms, personal experience and social circumstances. The fact that fear involves mechanisms in the brain and body does not establish that the cause of persistent fear is best understood at that level, or that the most effective intervention must target biology.

Problems arise when knowledge of one aspect of distress is treated as a sufficient understanding of the whole.

When Distress Has a Reason

Consider a hypothetical example.

A woman seeks help because she sleeps poorly, startles at small sounds and struggles to concentrate. She is exhausted and describes persistent anxiety. Sleep monitoring confirms frequent awakenings. A questionnaire indicates significant anxiety symptoms.

As she begins to feel safe in the conversation, she explains that her partner checks her phone, monitors her spending and responds with threats when she tries to make her own decisions. She lies awake listening for footsteps.

The measurements may be accurate. A biological explanation of her body’s state of alertness may also be correct. Yet something essential is missing if the threat at home remains unknown.

She may need treatment for her symptoms. She also needs someone to assess her safety and help her explore her options. If the sole aim is to reduce her anxiety, there is a risk of treating the alarm while the danger remains.

Her account changes our understanding of the task. Better sleep remains important, but improvement now also involves safety and the possibility of making decisions about her own life.

A Person’s Account Is Also Knowledge

A person’s own account is often described as subjective. It expresses experience from a particular standpoint. Precisely for that reason, it can reveal what measurements do not: what the person fears, which events matter and why certain choices seem impossible.

The account is not infallible. It requires examination and interpretation, as measurements do. Limited movement may be associated with depression, pain, a lack of transport or fear of going outside. The observation provides a starting point for further investigation.

Nor does a scientific commitment to scrutiny and verification require all relevant knowledge to be expressed numerically. The question is how information is justified, critically examined and considered alongside other knowledge.

Professional judgement involves assessing these connections in a specific situation. A decimal point does not make an assessment more valid if the understanding on which it rests is incomplete.

Data Confer Power

Digital tools can collect intimate information about where people go, whom they communicate with and how they sleep. Privacy concerns involve both secure storage and control: who may use the information, for what purposes and for how long? Can the person have a misleading assessment corrected or challenge an interpretation?

A risk assessment may acquire more authority than its evidence warrants. If it follows someone through the care system, an uncertain assumption can shape how subsequent professionals approach them. A possible future condition may begin to function as a description of who the person is.

Ideas about normality matter too. A statistical deviation is not, in itself, a disorder. Unusual speech patterns, limited social contact or a different sleep schedule can have different meanings. Assessing what requires treatment also involves suffering, functioning, circumstances and the person’s own wishes.

Here, philosophy of science meets ethics. Categories organise knowledge and influence the people described through them.

Vulnerability Requires Clear Boundaries

Psychedelic treatment brings questions of power and interpretation into particular focus. The Nature editorial emphasises the need for qualified staff during experiences that can be intense, unpredictable and prolonged. The US Food and Drug Administration also highlights increased vulnerability and suggestibility during treatment sessions.

A powerful experience can have profound personal meaning. Its intensity does not, however, establish the truth of a particular interpretation. Practitioners must take care not to use a patient’s vulnerability to lend authority to their own assumptions.

Patients must be able to trust that their boundaries will be respected and remain free to disagree about the meaning of what has happened. Oregon’s regulations for psilocybin services include specific provisions governing touch and prohibiting sexual contact between facilitators and clients. These rules do not establish how frequently boundary violations occur, but they illustrate the need for explicit safeguards.

Potential therapeutic benefits do not remove responsibility for how care is delivered. Safety requires clear boundaries, accountable follow-up and meaningful ways to raise complaints.

What Should Count as Improvement?

Less anxiety, better sleep and fewer depressive symptoms are important goals. Treatment outcomes must also be considered in relation to the life the person wants to lead.

For the woman listening for footsteps, improvement may mean sleeping more peacefully because she is actually safer. For someone else, it may mean recovering the energy for a meaningful activity or finding the confidence to participate in a community.

Here we return to the connection between the tool, the task and what is at stake. Measurements can show changes in symptoms. They cannot, on their own, determine which goals should take priority or which burdens of treatment are acceptable. That requires conversation and practical judgement.

Professionals bring knowledge of treatment. The person seeking help has particular insight into what is at stake. Personalisation must also include influence over goals and decisions.

When the Conditions Around a Person Must Change

The Nature editorial stresses that better diagnosis and treatment must be accompanied by prevention. Medical breakthroughs cannot replace a society that supports good mental health. The editors identify economic insecurity, sleep disruption, environmental pollution and social isolation among the factors that need greater attention.

This has implications for how responsibility is allocated. Clinicians have certain means of helping. Social services, employers and public authorities have others. If the entire task is assigned to the individual and the treatment service, important opportunities for change remain unused.

New tools deserve rigorous evaluation. We must examine what they measure, which decisions they can support and what understanding of the person underlies their use. Scientific rigour also involves recognising when the question itself needs to change.

When someone lies awake listening for footsteps, we need information about their sleep. We also need to ask who is walking down the hallway.

References

Adam, D. (2026, October 28). The grand plan to transform psychiatry — by personalizing mental-health care. Nature, 658, 1116–1118. https://doi.org/10.1038/d41586-026-03391-7

How personalization and psychedelics are revitalizing psychiatry. (2026, October 28). Nature, 658, 1101–1102. https://doi.org/10.1038/d41586-026-03402-7

When someone lies awake listening for footsteps, 

we need information about their sleep. 

We also need to ask who is walking down the hallway.

My essay was written in a conversation with Claude/Anthropic and OpenAI/ChatGPT

 

Når verktøyene får definere problemet

Bedre verktøy kan gi bedre hjelp. Men i psykiatrien finnes også en fare for at verktøyene får definere problemet. Det som kan måles, får oppmerksomhet og autoritet, mens andre sider av menneskets liv blir vanskeligere å få øye på. Forståelsen som ligger til grunn for målingene, kan samtidig bli usynlig og tas for gitt.

To tekster i Nature fra 28. oktober 2026 belyser denne spenningen. David Adams reportasje, The grand plan to transform psychiatry — by personalizing mental-health care, beskriver forsøk på å gjøre behandlingen mer treffsikker gjennom biologiske prøver, digitale opplysninger og kunstig intelligens. Lederartikkelen How personalization and psychedelics are revitalizing psychiatry setter utviklingen i sammenheng med forskning på psykedelisk behandling.

Ambisjonene er viktige. Mennesker som søker hjelp, bør slippe lange forløp med behandlinger som ikke virker. Men hva slags presisjon trenger vi? Å måle symptomer, forutsi behandlingsrespons og forstå et menneskes liv er forskjellige oppgaver. Fremskritt på ett område gir ikke automatisk bedre kunnskap på de andre.

Ny teknologi, velkjente spørsmål

At mennesker med samme diagnose kan ha ulike behov, er velkjent. Det samme gjelder betydningen av relasjoner, økonomi og livshistorie. Innen sosialt arbeid og sosialpsykiatri har dette lenge vært sentrale innsikter.

Det nyere ligger særlig i muligheten til å sammenstille store mengder opplysninger. Søvn, aktivitet, genetiske forhold og tidligere behandlingsresultater kan analyseres for å finne mønstre som gjør behandlingsvalgene bedre.

Adams reportasje viser samtidig hvor vanskelig dette er. Mange av metodene har ennå ikke dokumentert pålitelig nytte i vanlig behandling. En statistisk forskjell mellom grupper forteller ikke nødvendigvis hvilken hjelp personen foran oss trenger.

Teknologien utvider hva vi kan undersøke. Valget av opplysninger bygger likevel allerede på en forestilling om hva problemet består i.

Verktøyet hører til i en sammenheng

Martin Heideggers analyse i Væren og tid, særlig §§ 15–18, gir en inngang til dette spørsmålet. Hans begrep Zeug omfatter utstyr som inngår i praktiske sammenhenger av bruk og formål.

En hammer forstås som hammer gjennom forbindelsen til spiker, materialer, arbeidet og det som skal bygges. Den inngår i en helhet av henvisninger: noe brukes til noe, som igjen inngår i en større oppgave. Å undersøke hammerens målbare egenskaper kan være nyttig, men uttømmer ikke forståelsen av den som redskap.

Heidegger viser til det greske pragmata: det vi har å gjøre med i vår praktiske omgang med verden. Samtidig mener han at grekerne ikke fullt ut klarla denne praktiske karakteren. Språket gir ham en ledetråd til å utfordre forestillingen om at vi først møter isolerte objekter og deretter tillegger dem betydning.

Henvisningene viser til slutt tilbake til menneskets muligheter til å være og leve. Heidegger betegner dette som Worumwillen, gjerne gjengitt som «for hvis skyld». Det dreier seg om mer enn bevisste mål for en enkelt handling. Mennesket deltar i praktiske sammenhenger, men har selv en annen værensmåte enn utstyret det bruker.

Anvendt på psykiatrien retter dette oppmerksomheten mot oppgavene verktøyene inngår i. En søvnsensor får betydning gjennom både det den faktisk kan registrere, og det registreringen skal hjelpe oss med. Hva som gjør hjelpen relevant, avhenger igjen av hva som står på spill i personens liv.

Dette er vår anvendelse av Heideggers analyse. Den gjør det mulig å undersøke forutsetningene for verktøybruken, fremfor å ta dem for gitt.

Hva forteller målingene?

Her oppstår et vitenskapsfilosofisk spørsmål: Hva slags kunnskap gir en måling, og hvilke slutninger kan vi trekke fra den?

Når søvn, bevegelse eller talemønstre brukes som indikatorer på psykisk helse, antar vi at de forteller noe relevant om tilstanden. Slike antakelser må undersøkes. En måling kan være pålitelig, i betydningen at den gir konsistente resultater, uten å være gyldig for formålet den brukes til.

Et system kan gjenkjenne et uvanlig talemønster med stor sikkerhet. Den kliniske betydningen kan likevel være uklar. Er mønsteret uttrykk for sykdom, kulturell bakgrunn, en særegen kommunikasjonsform eller en reaksjon på situasjonen? Presis registrering avgjør ikke alene hva registreringen betyr.

Vi må også skille mellom å forutsi og å forklare. En algoritme kan kanskje forutsi hvilken behandling en person vil ha nytte av, uten å forklare hvorfor den virker. Det kan fortsatt være verdifullt. Omvendt gir en plausibel forklaring på en lidelse ingen garanti for at vi kan forutsi forløpet eller velge virksom behandling.

Et tredje skille gjelder forklaringsnivåer. Psykisk lidelse kan undersøkes gjennom biologiske mekanismer, personlige erfaringer og sosiale forhold. At frykt har mekanismer i hjernen og kroppen, betyr ikke at årsaken til vedvarende frykt best forstås der, eller at det mest virksomme tiltaket må rette seg mot biologien.

Problemet oppstår når kunnskap om én side av lidelsen får gjelde som en tilstrekkelig forståelse av helheten.

Når uroen har en grunn

La oss bruke et tenkt eksempel.

En kvinne oppsøker hjelp fordi hun sover dårlig, skvetter ved små lyder og strever med konsentrasjonen. Hun er utslitt og beskriver vedvarende uro. Søvnregistreringen bekrefter hyppige oppvåkninger. Et spørreskjema viser betydelige angstplager.

Etter hvert som hun kjenner seg trygg i samtalen, forteller hun at partneren kontrollerer telefonen hennes, følger med på pengebruken og reagerer med trusler når hun forsøker å bestemme selv. Hun ligger våken fordi hun lytter etter skritt.

Målingene kan være korrekte. En biologisk forklaring på kroppens beredskap kan også være riktig. Likevel mangler noe avgjørende dersom trusselen i hjemmet forblir ukjent.

Hun kan trenge behandling av plagene. Hun trenger også at noen undersøker sikkerheten hennes og hjelper henne med mulighetene til å handle. Dersom innsatsen bare retter seg mot å dempe uroen, risikerer man å behandle alarmen mens faren består.

Fortellingen hennes endrer forståelsen av oppgaven. Bedre søvn er fortsatt viktig, men spørsmålet om bedring omfatter nå også sikkerhet og muligheten til å bestemme over eget liv.

Fortellingen er også kunnskap

Personens egen beskrivelse omtales gjerne som subjektiv. Den uttrykker erfaring fra et bestemt ståsted. Nettopp derfor kan den gi tilgang til det målingene ikke forteller: hva vedkommende frykter, hvilke hendelser som har betydning, og hvorfor bestemte valg oppleves umulige.

Fortellingen er ikke ufeilbarlig. Den må undersøkes og fortolkes, slik også målinger må. Lite bevegelse kan henge sammen med depresjon, smerter, manglende transport eller frykt for å gå ut. Observasjonen gir et utgangspunkt for videre undersøkelse.

Vitenskapelig etterprøvbarhet krever heller ikke at all relevant kunnskap uttrykkes som tall. Spørsmålet er hvordan opplysninger begrunnes, undersøkes kritisk og sammenholdes med annen kunnskap.

Faglig skjønn innebærer å vurdere slike forbindelser i en konkret situasjon. En desimal gjør ikke en vurdering mer gyldig dersom forståelsen den bygger på, er mangelfull.

Data gir makt

Digitale verktøy kan samle intime opplysninger om hvor mennesker oppholder seg, hvem de kommuniserer med, og hvordan de sover. Personvern gjelder både sikker lagring og kontroll: Hvem får bruke opplysningene, til hvilke formål og hvor lenge? Kan personen få rettet en misvisende vurdering eller bestride en tolkning?

En risikovurdering kan få større autoritet enn grunnlaget tilsier. Dersom den følger personen videre i tjenestene, kan en usikker antakelse prege hvordan senere hjelpere møter vedkommende. En mulig fremtidig lidelse kan begynne å fungere som en beskrivelse av hvem mennesket er.

Også forestillinger om normalitet får betydning. Et statistisk avvik er ikke i seg selv en lidelse. Uvanlige talemønstre, lite sosial kontakt eller en annerledes døgnrytme kan ha forskjellige betydninger. Vurderingen av hva som trenger behandling, berører også lidelse, funksjon, livssituasjon og personens egne ønsker.

Her møtes vitenskapsfilosofi og etikk. Kategoriene organiserer kunnskapen og påvirker menneskene som blir beskrevet gjennom dem.

Sårbarhet krever tydelige grenser

Psykedelisk behandling gjør spørsmålene om makt og fortolkning særlig tydelige. Nature-lederen fremhever behovet for kvalifisert personale under opplevelser som kan være intense, uforutsigbare og langvarige. Amerikanske legemiddelmyndigheter peker også på økt sårbarhet og påvirkelighet under behandlingsøktene.

En sterk opplevelse kan ha stor personlig betydning. Intensiteten avgjør likevel ikke om en bestemt fortolkning av den er sann. Behandleren må være varsom med å gi egne antakelser autoritet gjennom pasientens sårbarhet.

Pasienten må kunne stole på at grenser respekteres, og være fri til å være uenig om betydningen av det som har skjedd. Oregons regelverk for psilocybintjenester inneholder konkrete bestemmelser om berøring og forbud mot seksuell kontakt mellom tilrettelegger og klient. Reglene dokumenterer ikke omfanget av grensekrenkelser, men illustrerer behovet for et uttrykkelig vern.

Mulig behandlingseffekt fritar ingen fra ansvaret for hvordan hjelpen gis. Trygghet krever tydelige grenser, ansvarlig oppfølging og reelle muligheter til å klage.

Hva skal telle som bedring?

Mindre angst, bedre søvn og færre depressive symptomer er viktige mål. Behandlingsresultatet må også vurderes i lys av livet personen ønsker å leve.

For kvinnen som lytter etter skritt, kan bedring innebære å sove tryggere fordi hun faktisk er tryggere. For et annet menneske kan det være å få overskudd til en meningsfull aktivitet eller våge å delta i et fellesskap.

Her vender vi tilbake til forbindelsen mellom verktøyet, oppgaven og det som står på spill. Målinger kan vise endringer i symptomene. De kan ikke alene avgjøre hvilke mål som bør prioriteres, eller hvilke belastninger ved en behandling som er akseptable. Det krever samtale og praktisk skjønn.

Fagpersonen har kunnskap om behandling. Personen selv har en særlig innsikt i hva som står på spill. Persontilpasning må også innebære innflytelse over målene og beslutningene.

Når forholdene rundt mennesket må endres

Nature-lederen understreker at bedre diagnostikk og behandling må følges av forebygging. Medisinske gjennombrudd kan ikke erstatte et samfunn som støtter god psykisk helse. Redaksjonen peker blant annet på økonomisk utrygghet, søvnforstyrrelser, miljøforurensning og sosial isolasjon.

Dette har betydning for hvor ansvaret plasseres. Behandleren har sine virkemidler. Velferdstjenestene, arbeidslivet og politiske myndigheter har andre. Dersom hele oppgaven legges til personen og behandlingstjenesten, blir vesentlige muligheter til endring liggende ubrukt.

Nye verktøy fortjener grundig utprøving. Vi må undersøke hva de måler, hvilke beslutninger de kan støtte, og hvilken forståelse av mennesket som ligger til grunn for bruken. Vitenskapelig grundighet innebærer også å oppdage når selve spørsmålet må endres.

Når noen ligger våken og lytter etter skritt, trenger vi kunnskap om søvnen. Vi trenger også å spørre hvem som går i gangen.

Referanser

Adam, D. (2026, 28. oktober). The grand plan to transform psychiatry — by personalizing mental-health care. Nature, 658, 1116–1118. https://doi.org/10.1038/d41586-026-03391-7

How personalization and psychedelics are revitalizing psychiatry. (2026, 28. oktober). Nature, 658, 1101–1102. https://doi.org/10.1038/d41586-026-03402-7

Når noen ligger våken og lytter etter skritt, 

trenger vi kunnskap om søvnen. 

Vi trenger også å spørre hvem som går i gangen.

Mitt essay er skrevet i en samtale med Claude/Anthropic og OpenAI/ChatGPT