What Familiarity Teaches Us to See

Bourdieu, Judgement, and Aesthetic Education

A photograph of a kitchen table hangs in an exhibition. Two chairs, an oilcloth, a coffee cup. One chair has been pulled out a little. Light from a window beyond the frame falls diagonally across the table and stops about where the cloth creases.

A woman pauses to look at how the light divides the picture. The man beside her points to the cup.

“It’s right at the edge,” he says. “That’s where I used to put Dad’s cup when he started having trouble reaching across the table.”

The woman looks at the photograph again. She had seen where the cup was. Now she sees that it may have been put there for someone.

What can familiarity with the world of everyday life enable us to see? Aesthetic education also takes place when everyday experience makes us more attentive to the form of a work. The man’s memory draws our eyes back to the photograph, to the distance between the cup and the chair that has been pulled out. Pierre Bourdieu helps us understand both how the man learned to notice that distance and why his observation can so easily be heard as a personal aside.

A Way of Seeing Has a History

In Distinction, Bourdieu examines how taste is shaped by upbringing, education, and encounters with art. Some people learn early to look for composition, style, and departures from tradition. They may learn by listening to adults talk about pictures, by seeing many pictures, or by having the chance to spend a long time in front of one. Eventually, this way of seeing becomes second nature. It is an expression of what Bourdieu calls habitus. What we learn by living under particular conditions continues to shape how we perceive, judge, and act.

When this familiarity is taken for an innate gift, what Bourdieu calls the ideology of natural gifts takes hold. Someone who quickly finds the words for what she sees appears naturally talented. The years she spent learning to see and speak in this way fade from view. Taste then becomes a way of judging the person standing in front of the work.

In the postscript to Distinction, “Towards a ‘Vulgar’ Critique of ‘Pure’ Critiques,” Bourdieu engages with Kant. For Kant, aesthetic pleasure is disinterested. I can find something beautiful regardless of whether I want to own it or have any use for it. Bourdieu asks what conditions of life allow people to cultivate this distance from the practical uses of things. In front of the photograph, the woman can follow the light across the cloth without asking what the table is used for. That freedom lets her see something in the picture. What happens when this way of looking also determines which other observations count?

The Popular Aesthetic

The man’s remark comes close to what Bourdieu describes in Distinction as a popular aesthetic. He keeps the connection between art and life open. He sees the cup in light of what it can be used for, and its position in light of what it might mean to the person reaching for it. In Un art moyen (1965), Bourdieu and his colleagues examine how different social groups use and judge photographs. A picture may be valued because it preserves the memory of a family occasion or because it invites us to linger over its composition.

In the kitchen, the man had learned to gauge how far his father could reach. In time, a glance at the table was enough for him to know where to put the cup. This is a form of what Bourdieu calls practical sense. Experience has taught him to notice what matters in the situation and act accordingly. In front of the photograph, that practised attention takes on a new significance. He notices how the cup and the chair are positioned in relation to each other.

His observation is attentive to form. Had the cup been in the middle of the table, he would have had less reason to make the remark. Had the photographer cropped out the chair that has been pulled out, the connection he sees would have been harder to notice. The practical question of who can reach the cup sharpens his attention to how the photograph is composed.

Here I want to take a step further with Bourdieu. He helps us see how different ways of looking at a work come to carry different degrees of authority. The photograph gives us a chance to ask what we lose when we draw too sharp a line between them. The man has no more idea than the woman why the cup ended up there. Even so, he has noticed something she can examine. How far is it from the chair to the edge of the table? Which way does the handle face? As she follows his gaze, she can see how the diagonal light holds her attention on the part of the picture where the distance between the cup and the chair becomes apparent.

Learning to See Together

In L’amour de l’art (1966), the museum study Bourdieu wrote with Alain Darbel, with contributions from Dominique Schnapper, the difference between access and familiarity becomes clear. An open museum door gives people access to the room. Feeling at home with what goes on inside has a longer history. When schools leave the conventions of art implicit, pupils who already know them from home have a head start. Schools can do something about this by teaching explicitly how works are put together and how they can be read.

Imagine the two visitors standing with a museum educator. She can show them how the framing brings the edge of the table and the chair into the same composition. A word like framing takes on meaning when they imagine shifting the edge of the picture a few centimetres. The educator can also follow the man’s pointing finger and ask what happens to the image if they imagine looking at the table from the place of the chair that has been pulled out. The teaching now goes both ways. The visitors gain a language for how the photograph works, and the educator has a new question to pursue because one of them knows how to set down a cup for someone who has trouble reaching it.

I use paideia for this aspect of education. The Greek word refers to the broader formation of a person through upbringing and education. Here, in a sense close to the German Bildung, it carries the idea that we ourselves are changed by what we learn to notice and judge. The man has learned something from setting out the cup for his father. In front of the photograph, the woman can learn something from the way he sees the cup. Her judgement comes into play when she lets his observation inform her own assessment of the picture.

Whoever leads a conversation about art has a hand in deciding which observations others get to follow up on. The educator can say it is a lovely memory and move on. She can also ask what in the picture brought that particular memory back to him. His experience then gives the others a reason to look more closely at the photograph.

The woman still sees the light across the oilcloth. Before moving on to the next picture, she leans slightly to one side, as if trying to see the table from the chair that has been pulled out.

Whoever leads a conversation about art 

has a hand in deciding which observations others get to follow up on.

My essay was written in a conversation with Claude/Anthropic and OpenAI/ChatGPT

 

Hva nærheten lærer oss å se

Bourdieu, dømmekraft og estetisk dannelse

På en utstilling henger et fotografi av et kjøkkenbord. To stoler, en voksduk, en kaffekopp. Den ene stolen er trukket litt ut. Lyset fra et vindu utenfor bildet faller skrått over bordet og stanser omtrent der duken har en brett.

En kvinne blir stående og se på hvordan lyset deler bildet. Mannen ved siden av henne peker på koppen.

«Den står helt ute på kanten», sier han. «Slik satte jeg koppen til far da han begynte å få problemer med å strekke seg over bordet.»

Kvinnen ser på bildet igjen. Hun hadde sett hvor koppen sto. Nå ser hun at den kan være satt der for noen.

Hva kan nærheten til en levd verden gjøre oss i stand til å se? Estetisk dannelse skjer også når erfaring fra hverdagen gjør oss mer oppmerksomme på formen i et verk. Mannens minne fører blikket tilbake til fotografiet, til avstanden mellom koppen og den uttrukne stolen. Pierre Bourdieu hjelper oss å forstå både hvordan mannen har lært å se denne avstanden, og hvorfor det han sier, lett blir hørt som en personlig bemerkning.

Et blikk som har en historie

I Distinksjonen undersøker Bourdieu hvordan smaken formes gjennom oppvekst, utdanning og omgang med kunst. Noen lærer tidlig å se etter komposisjon, stil og brudd med en tradisjon. De lærer det kanskje ved å høre voksne snakke om bilder, ved å se mange bilder eller ved å få anledning til å stå lenge foran ett. Etter hvert sitter blikket i kroppen. Det er et uttrykk for det Bourdieu kaller habitus. Det vi har lært gjennom å leve under bestemte vilkår, virker videre i måten vi oppfatter, vurderer og handler på.

Når en slik fortrolighet blir oppfattet som en medfødt gave, får det Bourdieu kaller gaveideologien, feste. Den som raskt finner ordene for det hun ser, framstår som naturlig begavet. Årene da hun lærte å se og snakke på denne måten, forsvinner ut av bildet. Smaken blir da også en måte å bedømme den som står foran verket på.

I etterordet til Distinksjonen, om en «vulgær» kritikk av de «rene» kritikkene, går Bourdieu i samtale med Kant. Hos Kant er det estetiske velbehaget interesseløst. Jeg kan finne noe vakkert uavhengig av om jeg ønsker å eie det eller har bruk for det. Bourdieu spør hvilke livsvilkår som gjør det mulig å øve opp en slik avstand til tingenes praktiske bruk. Foran fotografiet kan kvinnen følge lyset over duken uten å spørre hva bordet brukes til. Den friheten gir henne øye for noe i bildet. Hva skjer hvis denne måten å se på også får avgjøre hvilke andre iakttakelser som teller?

Den folkelige estetikken

Mannens bemerkning ligger tett på det Bourdieu i Distinksjonen beskriver som en folkelig estetikk. Han holder forbindelsen mellom kunsten og livet åpen. Han ser en kopp i lys av hva den kan brukes til, og en plassering i lys av hva den kan bety for den som skal nå den. I Un art moyen (1965) undersøker Bourdieu og medarbeiderne hans hvordan ulike sosiale grupper bruker og vurderer fotografier. Et bilde kan få verdi fordi det bevarer minnet om en familiebegivenhet, eller fordi det inviterer oss til å dvele ved hvordan det er komponert.

På kjøkkenet hadde mannen lært å se hvor langt faren kunne strekke seg. Etter hvert trengte han bare et blikk på bordet for å vite hvor han skulle sette koppen. Det er en form for det Bourdieu kaller praktisk sans. Erfaringen har lært ham å oppfatte hva som betyr noe i situasjonen og å handle deretter. Foran fotografiet får denne innøvde oppmerksomheten en ny betydning. Han legger merke til hvordan koppen og stolen er plassert i forhold til hverandre.

Iakttakelsen hans er følsom for form. Hadde koppen stått midt på bordet, ville han hatt mindre grunn til å si det han sier. Hadde fotografen beskåret bildet slik at den uttrukne stolen falt utenfor, ville forbindelsen han ser, vært vanskeligere å få øye på. Det praktiske spørsmålet om hvem som kan nå koppen, skjerper oppmerksomheten på hvordan fotografiet er komponert.

Her vil jeg gå et skritt videre med Bourdieu. Han hjelper oss å se hvordan ulike måter å betrakte et verk på får ulik anseelse. Fotografiet gir oss anledning til å spørre hva som går tapt når skillet mellom dem blir for skarpt. Mannen vet like lite som kvinnen om hvorfor koppen havnet der. Likevel har han sett noe hun kan undersøke. Hvor langt er det fra stolen til bordkanten? Hvilken vei vender hanken? Når hun følger blikket hans, kan hun se hvordan det skrå lyset holder oppmerksomheten ved den delen av bildet der avstanden mellom koppen og stolen trer fram.

Å lære å se sammen

I museumsstudien L’amour de l’art (1966), som Bourdieu skrev sammen med Alain Darbel med bidrag fra Dominique Schnapper, blir forskjellen mellom adgang og fortrolighet tydelig. En åpen museumsdør gir adgang til rommet. Fortroligheten med det som foregår innenfor døren, har en lengre historie. Når skolen lar kunstens koder forbli underforstått, får elever som allerede kjenner dem hjemmefra, et forsprang. Skolen kan gjøre noe med dette ved å undervise eksplisitt i hvordan verk er bygd opp, og hvordan de kan leses.

Tenk at de to besøkende står sammen med en museumsformidler. Hun kan vise hvordan utsnittet gjør bordkanten og stolen til del av samme komposisjon. Et ord som utsnitt får mening når de prøver å forestille seg bildet med kanten flyttet noen centimeter. Formidleren kan også følge mannens pekefinger og spørre hva som skjer med bildet hvis de betrakter bordet fra den uttrukne stolens plass. Da går formidlingen begge veier. De besøkende får et språk for hvordan fotografiet virker, og formidleren får et nytt spørsmål å arbeide med fordi én av dem vet hvordan en kopp kan settes fram for en som har vanskelig for å nå den.

Jeg bruker paideia om denne siden ved dannelsen. Det greske ordet viser til en bredere forming av mennesket gjennom oppdragelse og utdanning. I slekt med det vi kaller Bildung, rommer det her tanken om at vi selv forandres gjennom det vi lærer å legge merke til og ta stilling til. Mannen har lært noe av å sette fram koppen for faren. Foran fotografiet kan kvinnen lære noe av hvordan han ser den. Hennes dømmekraft kommer til uttrykk i at hun lar iakttakelsen hans få betydning for sin egen vurdering av bildet.

Den som leder en samtale om kunst, har innflytelse over hvilke iakttakelser de andre får anledning til å følge. Formidleren kan si at det var et fint minne og gå videre. Hun kan også spørre hva i bildet som fikk mannen til å huske akkurat dette. Da blir hans erfaring en anledning for de andre til å se nærmere på fotografiet.

Kvinnen ser fremdeles lyset over duken. Før hun går videre til neste bilde, lener hun seg litt til siden, som om hun prøver å se bordet fra den uttrukne stolen.

Den som leder en samtale om kunst, 

har innflytelse over hvilke iakttakelser de andre får anledning til å følge.

Mitt essay er skrevet i en samtale med Claude/Anthropic og OpenAI/ChatGPT

 

When a Book Came Back

A digital gift, Claude Shannon, and the art of asking a question anew

A few weeks ago, I published an essay called When the Body Becomes a Communication Channel. One of its readers had co-authored a book about Claude Shannon, and he sent me a digital copy. An essay about signals, receivers, and replies had received a reply I could read for myself. A reader had recognised a question in my essay and sent me something to think with.

The book was A Mind at Play, by Jimmy Soni and Rob Goodman. When I began reading, I was looking for the Shannon I had drawn on in my essay. Before long, I was just as interested in the way he could simplify a problem, play with it, and discover that it could be posed differently. I recognise this way of working from practical philosophy. There, too, we have to decide what to attend to. Judgement comes into play when we discover that something we set aside belongs to the matter after all.

What came through?

In the earlier essay, I described an experiment in which electrical pulses travel through bodily tissue to activate small implants. An implant can send back a signal confirming that it has been activated. Reading about Shannon's work, I am struck by how precisely we can ask about this. Did the signal get through? Could the receiver distinguish it from interference? Shannon framed a technical problem that could be investigated without settling what the message meant to the person receiving it.

I had also written about a parent beside a cot. A phone displays readings from a sensor on the baby's foot. The parent looks at the screen and then at the child. Suppose the measurement is accurate and the number has been transmitted without error. The parent may still notice something about the child that gives them reason to look more closely. The question then is how much weight to give the number in this particular situation.

I could say the book arrived when I received the file. Only when I began reading did I discover what the gift had set in motion. I had to return to my own essay and ask what I had set aside when I wrote it. That was how the book became a reply.

The mouse and the maze

One episode I paused over concerns Theseus, Shannon's mechanical mouse. It moved through a maze with the help of a magnet beneath the floor. A relay circuit recorded the route so the system could use it again. Seen from above, the mouse appeared to find its own way. Looking beneath the board, you could see what made the movement possible. Shannon turned the observation around. The maze was solving the mouse. In a film commissioned by Bell Labs, he explains that the mouse's “brain cells” were housed behind a small mirror.

I thought of the phrase listening state in the implant study. It describes a circuit waiting for particular pulses. Saying that the circuit “listens” gives us a simple way to talk about the device. The word can also invite us to attribute to the circuit something that belongs to conversation. When I fail to catch a word and ask, “What did you mean?”, the reply can change how I understand the whole conversation. I associate this experience with Gadamer. The other person can correct my understanding of the very question at issue.

I began by looking at what the mouse could do. The book drew my attention to what Shannon had built around it to make that possible. When a device today is described as detecting an intention, it can be worth shifting our attention in the same way. What physical change does it register? Who decided that this change should count as a sign of intention?

Making the problem simpler

In the chapter on what Shannon called constructive dissatisfaction, Soni and Goodman describe a lecture in which he explained how he tackled difficult problems. The phrase referred to a slight irritation when something does not look quite right. Shannon went through six approaches. The first was to simplify the problem by bringing it down to its essentials. What can I take away and still be left with the difficulty I am trying to understand? Soni and Goodman compare the ability to distinguish the incidental from the essential to the discernment required of a scholastic philosopher. No recipe can supply that judgement in advance. Sometimes we discover what mattered to a problem only when we remove it.

Another approach was to ask the question afresh. “Change the words. Change the viewpoint,” Shannon said. After working on a problem for a long time, we can become trapped in our own way of seeing it.

I recognise both approaches from social work. A case note may record that someone missed three appointments. That is a simplification that sticks to what happened. If we write “poorly motivated,” we have filled a gap in our knowledge with an explanation. Imagine that at the next meeting she takes out the appointment letter and points to two phrases she has underlined. She has read them several times and is still unsure what she is supposed to do. As she points to those words, the explanation “poorly motivated” begins to ring false. I may need to set aside the question of why she did not want to come. I now have reason to ask what we did to make the appointment clear.

From the case note, it looked as though she had lost her way. Beneath the board lay the letter we had written ourselves.

Simplification can help us see a pattern. It can also make it easy to forget what we left out and fill the gap with an explanation. Meeting the person concerned can show us what the simplification cost. In social work, this can affect the help a person receives and how the next practitioner approaches her. The new understanding therefore needs to go into the record. The next person who reads it should be able to see what led us to revise our assessment.

Room to try things out

The biography also describes Shannon's many unicycles. One had a hub set off centre, so the rider rose and fell as the wheel turned. Shannon even juggled while riding it. I like that the book makes room for such inventions. They show someone willing to spend time finding out what happens when you change something most people take for granted.

In work with people, that kind of play takes a different form. I can try asking a question differently and listen to how it is received. I may also discover that a question I asked to move the conversation along made it harder for the other person to tell me what happened. Trying again depends on letting their answer shape what I do next. There is a freedom in that, and it comes with a responsibility.

I think back to the reader who sent me the book. He could have simply told me that my essay reminded him of Shannon. He gave me the chance to read the book and make the connection for myself. Now I am posting another essay in the same place. I have just as little idea this time who will pause to read it, or which sentence might stay with them.

That is how this began, too.

Thank you Jimmy 🙏

References

Pettersen, K. T. (2026, October 1). When the body becomes a communication channel. Praktisk Filosofi – Practical Philosophy. https://kaaretorgnypettersen.blogspot.com/2026/10/when-body-becomes-communication-channel.html

Soni, J., & Goodman, R. (2017). A mind at play: How Claude Shannon invented the information age. Simon & Schuster.

Trying again depends on letting their answer shape what I do next. 

There is a freedom in that, and it comes with a responsibility.

My essay was written in a conversation with Claude/Anthropic and OpenAI/ChatGPT

 

Da en bok kom i retur

En digital bokgave, Claude Shannon og kunsten å stille et spørsmål på nytt

For noen uker siden publiserte jeg essayet Når kroppen blir en kommunikasjonskanal (When the Body Becomes a Communication Channel). En av dem som leste det, var selv medforfatter av en bok om Claude Shannon, og han sendte meg boken digitalt. Slik fikk et essay om signaler, mottakere og svar et svar jeg selv kunne lese. En leser hadde gjenkjent et spørsmål i teksten min og sendt meg noe å tenke videre med.

Boken var A Mind at Play, skrevet av Jimmy Soni og Rob Goodman. Da jeg begynte å lese, lette jeg etter Shannon slik jeg hadde brukt ham i essayet. Etter hvert ble jeg like opptatt av hvordan han kunne gjøre et problem enklere, leke med det og oppdage at det kunne stilles på en annen måte. Det er en arbeidsmåte jeg kjenner igjen fra praktisk filosofi. Der må vi også velge hva vi skal rette oppmerksomheten mot. Dømmekraften viser seg når vi oppdager at noe vi har lagt til side, likevel hører til saken.

Hva kom fram?

I det første essayet beskrev jeg et forsøk der elektriske pulser sendes gjennom kroppsvev for å aktivere små implantater. Et implantat kan sende et signal tilbake som bekrefter at det er aktivert. Når jeg leser om Shannons arbeid, blir jeg slått av hvor presist vi kan spørre om akkurat dette. Kom signalet fram? Kunne mottakeren skille det fra forstyrrelser? Shannons grep var å avgrense et teknisk problem som kunne undersøkes uten å avgjøre hva meldingen betydde for den som mottok den.

Jeg hadde også skrevet om en forelder ved en barneseng. På telefonen vises verdier fra en sensor på barnets fot. Forelderen ser på skjermen og så på barnet. Tenk at målingen er riktig og at tallet er overført uten feil. Forelderen kan likevel legge merke til noe ved barnet som gir grunn til å se nærmere etter. Da er spørsmålet hvilken vekt tallet skal få i denne situasjonen.

Jeg kunne si at bokgaven kom fram da jeg fikk filen. Først da jeg begynte å lese, oppdaget jeg hva den satte i gang. Jeg måtte vende tilbake til min egen tekst og spørre hva jeg selv hadde lagt til side da jeg skrev den. Det var slik boken ble et svar for meg.

Musen og labyrinten

En av episodene jeg stanset ved, handler om Theseus, Shannons mekaniske mus. Den beveget seg gjennom en labyrint ved hjelp av en magnet under gulvet. En krets med reléer registrerte veien, slik at systemet kunne bruke den igjen. For den som så på ovenfra, var det musen som fant fram. Under brettet kunne man se hva som gjorde bevegelsen mulig. Shannon snudde det på hodet. Det var labyrinten som løste musen. I filmen Bell Labs lot lage om Theseus, forteller han at musens «hjerneceller» var plassert bak et lite speil.

Jeg kom til å tenke på uttrykket listening state fra implantatstudien. Det beskriver en krets som venter på bestemte pulser. Sier vi at kretsen «lytter», har vi fått en enkel måte å snakke om apparatet på. Ordet kan også få oss til å tillegge kretsen noe som hører hjemme i en samtale. Når jeg hører et ord utydelig og spør «Hva mente du?», kan svaret få meg til å forstå hele samtalen annerledes. Det er en erfaring jeg forbinder med Gadamer. Den andre kan korrigere selve spørsmålet jeg trodde jeg hadde forstått.

Jeg begynte med å se etter hva musen kunne. Boken fikk meg til å se på hva Shannon hadde bygd rundt den for at den skulle kunne gjøre det. Når et apparat i dag beskrives som om det oppfatter en hensikt, kan det være verdt å gjøre den samme bevegelsen med blikket. Hvilken fysisk forandring registrerer det? Hvem har bestemt at den skal telle som et tegn på en hensikt?

Å gjøre problemet enklere

I kapitlet om det Shannon kalte constructive dissatisfaction, forteller Soni og Goodman om en forelesning der han beskrev hvordan han arbeidet med vanskelige problemer. Uttrykket betegnet en lett irritasjon når noe ikke helt ser riktig ut. Shannon gikk gjennom seks grep. Det første var å forenkle, å bringe problemet ned til det vesentlige. Hva kan jeg fjerne og fremdeles ha noe igjen av vanskeligheten jeg prøver å forstå? Soni og Goodman sammenligner evnen til å skille mellom det tilfeldige og det vesentlige med den en skolastisk filosof trenger. Det spørsmålet krever et skjønn som ingen oppskrift kan gi på forhånd. Av og til oppdager man først hva som bar problemet idet man tar det bort.

Et annet grep var å stille spørsmålet på nytt. «Change the words. Change the viewpoint», sa Shannon. Den som har arbeidet lenge med et problem, kan bli fanget av sin egen måte å se det på.

Jeg kjenner igjen begge grepene fra sosialt arbeid. En journal kan opplyse at en person har uteblitt fra tre avtaler. Det er en forenkling som holder seg til det som har skjedd. Skriver vi «lite motivert», har vi fylt det vi ikke vet, med en forklaring. Tenk at personen ved neste møte tar fram innkallingsbrevet og peker på to formuleringer hun har streket under. Hun hadde lest dem flere ganger og var fremdeles usikker på hva hun skulle gjøre. Da hun peker på de understrekede ordene, begynner forklaringen «lite motivert» å skurre. Jeg må kanskje legge bort spørsmålet om hvorfor hun ikke ville komme. Nå har jeg grunn til å spørre hva vi gjorde for å gjøre avtalen forståelig.

Fra journalen så det ut som om hun ikke fant fram. Under brettet lå brevet vi selv hadde skrevet.

En forenkling gjør det mulig å få øye på et mønster. Den kan også gjøre det lett å glemme hva vi tok bort, og fylle tomrommet med en forklaring. Et møte med den det gjelder, kan vise hva forenklingen kostet. I sosialt arbeid kan det få følger for hvilken hjelp en person får, og for hvordan den neste fagpersonen møter henne. Derfor må den nye forståelsen også inn i journalen. Den neste som leser den, skal kunne se hva som fikk oss til å endre vurderingen.

Å få lov til å prøve

Biografien forteller også om Shannons mange enhjulssykler. En av dem hadde navet utenfor hjulets sentrum, slik at den som syklet, ble løftet og senket mens hjulet gikk rundt. Shannon sjonglerte også mens han syklet på den. Jeg liker at boken gir plass til slike påfunn. De gir oss et bilde av en som kunne bruke tid på å finne ut hva som skjer når man endrer noe de fleste ville tatt for gitt.

I arbeidet med mennesker får den leken en annen ramme. Der kan jeg prøve ut en annen formulering av spørsmålet mitt og høre hvordan den blir mottatt. Jeg kan også oppdage at et spørsmål jeg stilte for å få samtalen videre, gjorde det vanskeligere for den andre å fortelle. Å kunne prøve på nytt forutsetter at jeg lar den andres svar få betydning for hva jeg gjør videre. Det er en form for frihet i arbeidet, og den kommer med et ansvar.

Jeg tenker tilbake på leseren som sendte meg boken. Han kunne ha nøyd seg med å fortelle meg at essayet minnet ham om Shannon. Han ga meg i stedet anledning til å lese og gjøre forbindelsen til min egen. Nå legger jeg en ny tekst ut på det samme stedet. Jeg vet like lite denne gangen hvem som stanser ved den, eller hvilken setning de blir sittende med.

Slik begynte også dette.

Takk Jimmy 🙏

Litteratur

Pettersen, K. T. (2026, 1. oktober). Når kroppen blir en kommunikasjonskanal. https://kaaretorgnypettersen.blogspot.com/2026/10/nar-kroppen-blir-en-kommunikasjonskanal.html

Soni, J., & Goodman, R. (2017). A mind at play: How Claude Shannon invented the information age. Simon & Schuster.

Å kunne prøve på nytt forutsetter at jeg lar den andres svar få betydning 

for hva jeg gjør videre. 

Det er en form for frihet i arbeidet, og den kommer med et ansvar.

Mitt essay er skrevet i en samtale med Claude/Anthropic og OpenAI/ChatGPT