Friday, May 1, 2026

Children Living with Domestic Violence

 

Children Living with Domestic Violence

– when the home loses its sense of safety

Some texts are not written.

They insist on being written.

This is such a text.

Because domestic violence is not, first and foremost, about concepts, definitions, or statistics. It is about lives lived in silence. About children carrying what no one sees.

And perhaps this is where practical philosophy begins:
not in what we can explain,
but in what we cannot turn away from.


What is violence?

We may try to define it.

Violence is any act that harms, frightens, or violates—an act that makes another person do something against their will, or prevents them from doing what they want to do.

But language does not reach far enough.

Because violence is also what remains unseen.
What is left unsaid.
What settles into the atmosphere of a home.

A look.
A pause.
A tension that needs no explanation.

Violence is power.

Violence is control.

Violence is the slow erosion of another person’s sense of self.


The child at the center

When adults use violence, children are almost always present.

Not always in the room.
But always in the reality.

And when a child is present, something fundamental occurs:

The one who causes fear is often the same person the child loves.

This creates a fracture that cannot be repaired through logic.

The child must live with two truths at once:

He is my father.
He is dangerous.

This is not a paradox a child can resolve.
Yet it becomes part of the child’s inner world.


A meeting I never forget

Let me make this real.

I once met a boy.

He was still very young.

One day, he tried to protect his mother. His father was hitting her. The boy stepped in. He was struck in the face.

In the same room stood his younger brother.

He did nothing.

He simply stood there.

Watching.

But this is where we must pause.

Because he did not just watch.

He absorbed it.
He lived inside it.
He became part of it.

Over time, the younger boy became the quiet one at the back of the classroom.

His teachers noticed.

His academic performance declined.

He withdrew—restless, yet almost invisible.

The school responded as it should.

They grew concerned.

A school psychologist became involved.

The conversations began carefully.

Gradually, the boy found words.

He spoke.

About what he had seen.
About what he had felt.
About what he had carried alone.

The case was reported.

The police intervened.

The mother and the two boys were given refuge at a crisis center.

The father was later convicted of domestic violence.

Legally, the case came to a conclusion.

For the boys, it did not.

It marked a beginning.


The witness who is not just a witness

We make a grave mistake when we speak of children as “witnesses.”

As if they stand outside.

As if they observe from a distance.

They do not.

They live within it.

They carry the sounds in their bodies.
They read the tension before it unfolds.
They exist in a constant state of alertness.

We must therefore be precise:

Children who witness violence are also harmed.
They are participants—not neutral observers.

This is not merely a professional insight.

It is an ethical position.


The collapse of safety

A child’s development rests on something both simple and essential:

A sense of safety.

When violence enters the home, safety does not only disappear in moments.

It disappears as a foundation.

The child does not simply learn that the world can be dangerous.

The child learns that love itself can be dangerous.

And this knowledge settles deeply.

In the body.
In relationships.
In identity.

Later, we see its expressions:

  • anxiety and withdrawal
  • difficulties in forming trust
  • physical symptoms without clear cause
  • a persistent sense of unease in the presence of others

But it begins earlier.

It begins where safety should have been.


The child’s silent work

Children do not give up.

They try to understand.

They try to create meaning.

And in doing so, they develop ways to survive:

They take responsibility.
They make themselves smaller.
They become accommodating.
Or reactive.
Or silent.

Some retreat into imagination.
Others attach themselves to a single trustworthy adult.

One child once said:

“I thought I could make him stop if I was just good enough.”

Few sentences reveal more.


The silence of violence

Domestic violence thrives in silence.

Not because it is rare.

But because it is hidden.

By shame.
By fear.
By loyalty.

Children quickly learn what must not be spoken.

And perhaps most demanding of all:

They learn to appear as if everything is normal.

They attend school.
They smile.
They participate.

But they live in a different reality.


Scope – what we know, and what we do not know

There are statistics.

But they never tell the full story.

We know that many children live with violence.
We know that many more remain unseen.

Research indicates that a substantial number of children experience violence within their families, and that children are frequently present during violent incidents.

Yet the most important truth is not numerical.

It is existential.

It concerns someone.

Always someone.


Practical philosophy – standing within reality

What do we do with this?

This is not a theoretical problem.

It is an ethical demand.

Aristotle described phronesis as practical wisdom.

Not knowledge alone.

But judgment expressed through action.

Knowing when to intervene.
Daring to ask.
Remaining present when it would be easier to withdraw.

This work asks something of us:

Courage.
Attention.
A willingness to see clearly.


To see – and not turn away

The first step is both simple and demanding:

To see.

To notice the child who becomes quiet.
To notice what does not align.
To notice what remains unspoken.

And then:

To ask.


To act – without certainty

We all wish to act correctly.

But in situations of violence, certainty is rarely available.

There are no perfect actions.

Only necessary ones.

If we wait for clarity, nothing happens.

And in this space, inaction is not neutral.

It becomes part of the silence that sustains harm.


When the violence stops

The most essential intervention is also the most fundamental:

The violence must end.

Not be minimized.
Not be explained away.

But end.

Only then can something new begin.


A closing reflection

Over the course of a long life in social work, I have met many children.

Some remain with me.

Not as cases.

But as presence.

They remind me of something simple, yet demanding:

That practical philosophy is not about understanding life from a distance.

It is about remaining present within it.

And perhaps this is our shared task:

To stay human in the presence of another human being—
and not turn away.


References 

Haaland, T., Schei, B., & Clausen, S.-E. (2005). Violence in intimate relationships in Norway. Norwegian Institute for Urban and Regional Research (NIBR).

Isdal, P. (2000). Meningen med volden [The meaning of violence]. Kommuneforlaget.

Kvello, Ø. (2007). Children at risk. Gyldendal Akademisk.

Mossige, S., & Stefansen, K. (Eds.). (2007). Violence and sexual abuse against children and youth. NOVA Report 20/2007.

Møller, K. (2000). The psychology of violence. (Original work in Norwegian).

United Nations. (1989). Convention on the Rights of the Child.

World Health Organization. (2002). World report on violence and health.



Personal note

This text grows out of many years of practice in the field of social work, and from conversations with colleagues, professionals, and children whose experiences have shaped my understanding. It has been refined in dialogue with OpenAI/ChatGPT, which has also contributed to the accompanying illustration.

Barn som lever med vold i nære relasjoner

 

Barn som lever med vold i nære relasjoner

– når hjemmet mister sin trygghet

Noen tekster skriver seg ikke frem.

De trenger seg frem.

Dette er en slik tekst.

For vold i nære relasjoner handler ikke først og fremst om begreper, definisjoner eller statistikk. Det handler om liv som leves i stillhet. Om barn som bærer det ingen ser.

Og kanskje er det nettopp her praktisk filosofi begynner:
ikke i det vi kan forklare,
men i det vi ikke kan vende oss bort fra.


Hva er vold?

Vi kan forsøke å definere.

Vold er handlinger som skader, skremmer eller krenker – handlinger som får et menneske til å gjøre noe mot sin vilje, eller slutte å gjøre det det ønsker.

Men ordene er alltid litt for små.

For vold er også det som ikke synes.
Det som ikke blir sagt.
Det som ligger i luften.

Blikket.
Stillheten.
Trusselen som aldri trenger å uttales.

Vold er makt.

Vold er kontroll.

Vold er å bli gjort mindre enn seg selv.


Barnet i midten

Når voksne utøver vold, er barn nesten alltid til stede.

Ikke nødvendigvis i rommet.
Men i livet.

Og når barnet er i rommet, skjer det noe grunnleggende:

Den som utøver vold, er ofte den samme som barnet elsker.

Her oppstår en splittelse som ikke lar seg løse.

Barnet må leve med to sannheter samtidig:

Han er faren min.
Han er farlig.

Dette er ikke et valg et barn kan håndtere.
Likevel er det et valg barnet tvinges inn i – igjen og igjen.


Et møte jeg aldri glemmer

La meg gjøre dette konkret.

Jeg møtte en gutt en gang.

Han var ikke så gammel.

En dag forsøkte han å beskytte sin mor. Faren slo. Gutten gikk imellom. Han fikk slag i ansiktet.

I rommet var også hans yngre bror.

Han gjorde ingenting.

Han sto bare der.

Så på.

Men det er nettopp her vi må stoppe opp.

For han så ikke bare.

Han erfarte.
Han levde i det.
Han ble en del av det.

Den yngste gutten ble etter hvert den stille gutten bakerst i klassen.

Lærerne merket det.

Prestasjonene stupte.

Han trakk seg unna. Ble urolig – og samtidig usynlig.

Skolen gjorde det de skulle gjøre.

De ble bekymret.

En skolepsykolog ble koblet inn.

Samtalene begynte forsiktig.

Litt etter litt åpnet gutten seg.

Han fortalte.

Om det han hadde sett.
Om det han hadde kjent på.
Om det han ikke hadde hatt ord for.

Saken ble meldt.

Politiet kom inn.

Mor og de to guttene fikk plass på krisesenter.

Faren ble senere dømt for vold i nære relasjoner.

Saken fikk en avslutning – juridisk sett.

Men for guttene var dette ikke en avslutning.

Det var begynnelsen.


Vitnet som ikke bare er vitne

Vi gjør en alvorlig feil når vi snakker om barn som «vitner».

Som om de står utenfor.

Som om de ser på.

De gjør ikke det.

De står midt i det.

De kjenner lydene i kroppen.
De leser stemningen før ordene kommer.
De lever i beredskap.

Derfor må vi holde fast ved dette:

Barn som er vitne til vold, blir også skadet.
De er deltagere – ikke nøytrale observatører.

Dette er ikke bare fag.

Det er etikk.


Trygghetens sammenbrudd

Et barns utvikling hviler på noe enkelt – og avgjørende:

Trygghet.

Når vold flytter inn i hjemmet, forsvinner ikke bare tryggheten i øyeblikket.

Den forsvinner som erfaring.

Barnet lærer ikke bare at verden er farlig.

Barnet lærer at kjærlighet kan være farlig.

Og dette setter seg.

I kroppen.
I relasjonene.
I selvbildet.

Vi ser det senere:

  • uro og tilbaketrekning
  • relasjonelle vansker
  • kroppslige symptomer
  • en grunnleggende utrygghet i møte med andre

Men det begynner et annet sted.

Det begynner i det som ikke fikk være trygt.


Barnets stille arbeid

Barn gir ikke opp.

De forsøker å forstå.

De forsøker å skape mening.

Og i dette arbeidet utvikler de strategier:

De tar skylden.
De gjør seg små.
De blir snille.
Eller sinte.
Eller stille.

Noen forsvinner inn i fantasien.
Andre knytter seg til en voksen som gir et lite rom av trygghet.

Et barn sa en gang:

«Jeg trodde jeg kunne få pappa til å slutte hvis jeg bare var snill nok.»

Det er en setning som rommer alt.


Voldens taushet

Vold i nære relasjoner lever i stillhet.

Ikke fordi den ikke finnes.

Men fordi den skjules.

Av skam.
Av frykt.
Av lojalitet.

Barn lærer tidlig hva som ikke skal sies.

Og kanskje det mest krevende:

De lærer å leve som om alt er normalt.

De går på skolen.
De smiler.
De svarer når de blir spurt.

Men de lever i en annen virkelighet.


Omfang – det vi vet, og det vi ikke vet

Tallene finnes.

Men de er aldri hele sannheten.

Vi vet at mange barn lever med vold.
Vi vet at mange flere aldri blir sett.

Studier viser at en betydelig andel barn har opplevd vold fra foreldre, og at barn ofte er til stede når vold skjer.

Men det viktigste er ikke tallet.

Det viktigste er at det gjelder noen.

Alltid noen.


Praktisk filosofi – å stå i det

Hva gjør vi med dette?

Her møter vi ikke et teoretisk spørsmål.

Vi møter et etisk krav.

Aristotle kalte det phronesis – praktisk klokskap.

Det er ikke kunnskap i seg selv.

Det er dømmekraft i handling.

Å vite når vi skal gripe inn.
Å våge å spørre.
Å bli stående når det er vanskelig.

For dette arbeidet krever noe av oss:

Mot.
Nærvær.
Vilje til å se.


Å se – og å ikke vende seg bort

Det første steget er enkelt – og det vanskeligste:

Å se.

Se barnet som blir stille.
Se det som ikke stemmer.
Se det som ikke blir sagt.

Og så:

Tørre å spørre.


Å handle – uten garanti

Vi ønsker alle å gjøre det riktige.

Men i møte med vold finnes det ingen perfekte handlinger.

Bare nødvendige.

Hvis vi venter på sikkerhet, skjer det ingenting.

Og i dette rommet er passivitet aldri nøytral.

Den blir en del av stillheten som opprettholder volden.


Når volden stopper

Det viktigste for barnet er samtidig det mest grunnleggende:

Volden må stoppe.

Ikke forstås bort.
Ikke forklares.

Men stoppe.

Først da kan noe nytt begynne.


Et etterord

Gjennom et langt liv i sosialt arbeid har jeg møtt mange barn.

Noen av dem bærer jeg fortsatt med meg.

Ikke som historier.

Men som nærvær.

De minner meg om noe enkelt:

At praktisk filosofi ikke handler om å forstå livet på avstand.

Men om å stå i det.

Og kanskje er dette vår oppgave:

Å være mennesker i møte med andre mennesker –
og ikke vende blikket bort.


Referanser

Haaland, T., Schei, B., & Clausen, S.-E. (2005). Vold i parforhold – ulike perspektiver. NIBR.

Hjemdal, O. K. (2002). I Jonassen, W. (2003). Vold og overgrep i nære relasjoner.

Johansen, A.-K. (2009). Vold i nære relasjoner.

Kvello, Ø. (2007). Barn i risiko. Gyldendal Akademisk.

Mossige, S., & Stefansen, K. (Red.). (2007). Vold og overgrep mot barn og unge. NOVA Rapport 20/2007.

Møller, K. (2000). Voldens psykologi.

Isdal, P. (2000). Meningen med volden. Kommuneforlaget.

FN (1989). Barnekonvensjonen.

WHO (2002). World report on violence and health.



Teksten er en omskrevet tekst fra en av min mange forelesninger om dette tema, og skrevet i samtale med OpenAI/ChatGPT som også skapte illustrasjonen

Wednesday, April 29, 2026

When Shame Finds a Language

 

When Shame Finds a Language

A meeting between human experience, responsibility, and the quiet work of social practice

There are experiences that cannot be told.
Not at once.

Not because words are missing.
But because something in us holds them back.

Shame is one of them.


“The deepest form of despair is to be someone else than oneself.”
— Søren Kierkegaard

I have encountered it many times.

Not always in words.

More often in silence.
In a gaze that falls.
In hands that find each other—
and remain there.

As if holding something in place.


My doctoral work grew out of this landscape.
Not as an answer.
But as a question:

What is shame—
when we meet it in a human life?

Not as a concept.
But as an experience.


Shame is not something we have.

It is something that happens to us.

And once it has happened,
there is no simple way
back.


Some spoke.

Others tried.

And some stopped—
just where the words were about to begin.

Not because they did not want to speak.
But because there was no space
that could hold what they carried.


Shame does not arise within us alone.

It arises between us.

In a gaze that turns away.
In a silence that lingers too long.
In a moment where something that should have held,
did not.

And when that happens,
it is not only the relationship that breaks.

Something in us follows.


We often distinguish between guilt and shame.

Guilt—something we have done.
Shame—something we are.

But in lived experience,
this distinction dissolves.

“It was my fault.”

The words may try to explain.
But they may also judge.

Not the act.
But the self.


What hurts most
is not always what happened.

But what remains.

A quiet shift
in how a person sees themselves.

Not only violated.
But diminished.


Shame settles.

In the body.
In the voice.
In the way one sits.

In the hands.

Folded.
Still.
But not at rest.


Sometimes, this is where we must begin.

Not with questions.
Not with explanations.

But by staying.

It is easy to believe that helping means doing something.

But often, it means something else.

To endure.
To remain
when things become difficult.

To resist the urge
to fill the silence.


Here we approach what Martin Buber called a meeting.

Not between roles.
But between human beings.

A moment in which the other
is not reduced.

Not explained.
Not evaluated.

Simply met.


In such moments, something may shift.

Not visibly.
Not dramatically.

But enough.


Shame cannot be removed.

It does not yield
to method.

But it may carry within it
a movement.

When it finds a language,
gently,
in its own time,
something may begin to open.

Not a solution.

But a possibility.


Here, Axel Honneth becomes important.

We become ourselves
through recognition.

Not as theory.

But as experience.

That someone sees us
without turning away.


I have often returned to a thought inspired by Søren Kierkegaard:

To help another,
I must first find them where they are.

And begin there.

It sounds simple.

But it asks something of us.

That we let go
of the need to know.

That we endure
what is unresolved.

That we do not finish
too quickly.


Perhaps this is where social work begins.

Not as method.

But as presence.


Shame will always carry something dark.

But it also carries a trace of something else.

A need.

To be seen.
To be met.
To belong.


When shame finds a language,
it does not disappear.

But it is no longer entirely alone.

And sometimes,
that is enough.


References

Buber, M. (2004). I and Thou. Continuum.
Honneth, A. (1995). The Struggle for Recognition: The Moral Grammar of Social Conflicts. MIT Press.
Kierkegaard, S. (1980). The Sickness Unto Death. Princeton University Press.
Pettersen, K. T. (2009). An exploration into the concept and phenomenon of shame within the context of child sexual abuse: An existential-dialogical perspective of social work within the settings of a Norwegian incest centre (Doctoral dissertation, Norwegian University of Science and Technology).
Tangney, J. P., & Dearing, R. L. (2002). Shame and Guilt. Guilford Press.



“The most common form of despair is not being who you are.”
— Søren Kierkegaard

This text is mine, written with focus on my Ph.D. thesis (2009), NTNU. I have written this text in a conversation with OpenAI/ChatGPT, which also made the illustration in a conversation with me.

Når skam får et språk

 

Når skam får et språk

Et møte mellom menneske, erfaring og ansvar i sosialt arbeid

Det finnes erfaringer som ikke lar seg fortelle.
Ikke med en gang.

Ikke fordi ordene mangler.
Men fordi noe i oss holder dem tilbake.

Skam er en slik erfaring.


“Fortvilelsens største fare er ikke å være den man er.”
— Søren Kierkegaard

Jeg har møtt den mange ganger.
Ikke alltid som ord.

Oftere som stillhet.
Som blikk som senkes.
Som hender som finner hverandre –
og blir liggende der.

Som om de holder noe på plass.


Min doktoravhandling vokste frem i dette landskapet.
Ikke som et svar.
Men som en undring:

Hva er skam – når vi møter den i et menneskes liv?

Ikke som begrep.
Men som erfaring.


Skam er ikke noe vi har.

Det er noe som skjer med oss.

Og når det først har skjedd,
er det ikke lenger mulig
å gå helt tilbake.


Noen fortalte.

Andre forsøkte.

Og noen stoppet –
akkurat der ordene skulle begynne.

Ikke fordi de ikke ville si det.
Men fordi det ikke fantes et rom
som kunne bære det.


Skam oppstår ikke i oss alene.

Den oppstår mellom oss.

I et blikk som vender seg bort.
I en stillhet som blir for lang.
I et øyeblikk hvor noe som skulle holde,
ikke holder.

Og når det skjer,
er det ikke bare relasjonen som brister.

Noe i oss følger med.


Vi skiller gjerne mellom skyld og skam.

Skyld – noe vi har gjort.
Skam – noe vi er.

Men i møte med mennesker
flyter dette sammen.

“Det var min feil.”

Ordene kan være en forklaring.
Men også en dom.

Ikke over handlingen.
Over selvet.


Det mest smertefulle er ikke alltid det som skjedde.

Men det som blir igjen.

En stille forskyvning i hvordan et menneske
ser seg selv.

Ikke bare krenket.
Men mindre verdt.


Skam setter seg.

I kroppen.
I stemmen.
I måten en sitter på.

I hendene.

Foldet.
Rolige.
Men ikke i ro.


Noen ganger er det der vi må begynne.

Ikke med spørsmål.
Ikke med forklaringer.

Men med å bli værende.

Det er lett å tro at hjelp handler om å gjøre noe.

Men ofte handler det om noe annet.

Å tåle.

Å ikke trekke seg tilbake
når det blir vanskelig.

Å ikke fylle stillheten
for raskt.


Her nærmer vi oss det Martin Buber kalte et møte.

Ikke et møte mellom roller.
Men mellom mennesker.

Et øyeblikk hvor den andre
ikke blir redusert.

Ikke forklart.
Ikke vurdert.

Bare møtt.


I slike øyeblikk kan noe skje.

Ikke stort.
Ikke synlig.

Men nok.


Skam kan ikke fjernes.

Den lar seg ikke arbeide bort
som et problem.

Men den kan bære noe annet i seg.

En bevegelse.

Når den får et språk,
forsiktig,
i sitt eget tempo,
kan noe åpne seg.

Ikke en løsning.

Men en mulighet.


Her blir Axel Honneth viktig.

Vi blir oss selv
gjennom anerkjennelse.

Ikke som teori.

Men som erfaring.

At noen ser oss
uten å trekke seg unna.


Jeg har ofte vendt tilbake til en tanke hos Søren Kierkegaard:

For å hjelpe et menneske
må jeg først finne det der det er.

Og begynne der.

Det høres enkelt ut.

Men det krever noe av oss.

At vi gir slipp på behovet for å vite.
At vi tåler å stå i det som ikke er avklart.

At vi ikke gjør oss ferdige
for raskt.

Kanskje er det nettopp her
sosialt arbeid begynner.

Ikke som metode.
Men som nærvær.


Skam vil alltid bære noe mørkt.

Men den bærer også et spor av noe annet.

Et behov.

For å bli sett.
For å bli møtt.
For å høre til.


Når skam får et språk,
forsvinner den ikke.

Men den er ikke lenger helt alene.

Og noen ganger
er det nok.


Referanser

Buber, M. (2004). Jeg og Du. Cappelen.
Honneth, A. (1995). Kampen om anerkjennelse. Pax.
Kierkegaard, S. (1980). Sykdommen til døden. Gyldendal.
Pettersen, K. T. (2009). An exploration into the concept and phenomenon of shame within the context of child sexual abuse (PhD-avhandling, NTNU).
Tangney, J. P., & Dearing, R. L. (2002). Shame and Guilt. Guilford Press.


“Den dypeste fortvilelse er å være fremmed for seg selv.”
— Søren Kierkegaard

Teksten er min, skrevet på bakgrunn av min Ph.D. avhandling (2009), NTNU. Teksten er skrevet i en samtale med OpenAI/ChatGPT som også skapte illustrasjonen i samtale med meg.