Understanding Without Ever Being Finished

Caputo and the Hermeneutic Project

In the first essay, I asked whether a human being can move.

The answer was yes.

A human being moves, even when that movement may look from the outside like repetition. The same street. The same street corner. The same person. And yet the encounter happens again, in a moment that has never existed before.

In the second essay, the question moved from the human being to understanding.

If the human being moves, our concepts must be able to move as well.

Deconstruction reminded us of the danger of finished understanding. A social worker who has known a person for twenty years may know a great deal about that person. But experience itself can become an obstacle if it culminates in the sentence:

I know who you are.

Now we are left with a third question.

If the human being is never finished, and if our interpretations can never be brought to a final conclusion, what, then, is the hermeneutic project?

Why Try to Understand?

It might be tempting to draw a radical conclusion.

If every understanding can be interpreted again, if our concepts never exhaust reality, and if there is no final standpoint from which we can establish the last meaning – why try to understand at all?

Why not simply say that everything is interpretation?

But then hermeneutics would have abandoned its own project.

The fact that understanding is never completed does not mean that understanding is impossible.

It means that understanding must continue.

We do not interpret because one day we will be finished with interpretation. We interpret because we live with other people and in a world that continually demands something of our understanding.

We must act.

We must respond.

We must choose.

And in order to do so, we try to understand.

Hermeneutics, therefore, is not merely a method for reading old texts. Nor is it simply a philosophical theory about how meaning arises.

It is part of being human.

The Hermeneutic Circle

Hermeneutics has long described understanding as a circle.

We understand the part through the whole and the whole through its parts.

When I read a sentence, I understand it through the text in which it appears. But my understanding of the whole text is simultaneously changed by the sentence I have just read.

I move back and forth.

But the circle is a strange one.

I do not return to exactly the same place.

When I read the text again, the text is the same. But I am not the same reader.

I have read what comes later.

I have gained new experiences.

Perhaps I have understood something that I did not understand the first time.

The hermeneutic circle may therefore resemble a movement more than a circle.

We return.

But we return differently.

I know this from books I have read throughout a lifetime. A text I read when I was young may be a different text when I read it in old age. The words remain in the same place. It is the reader who has moved.

But perhaps the text has moved as well, because it now belongs to another world and another history.

We read again.

We understand again.

We begin again.

From Gadamer to Caputo

Hans-Georg Gadamer taught us that understanding always takes place from somewhere.

We never encounter the world without presuppositions. We have a history, a language, experiences, and expectations. What Gadamer called our prejudices are not simply errors that must be eliminated. They are also conditions that make understanding possible in the first place.

We never begin from zero.

When the social worker meets the man on the street, she already has an understanding.

So does the man.

Both come to the encounter with their histories.

Understanding does not arise by making those histories disappear. It arises in the encounter between them.

But John D. Caputo wants to make hermeneutics more unsettled.

What happens if we become too confident that understanding can ultimately be gathered into a harmonious whole?

What happens to that which does not fit?

To the rupture?

To difference?

To the unexpected?

To the human being who refuses to become what our understanding expected?

Here hermeneutics becomes radical.

It does not try to remove the difficulty.

It tries to live with it.

Restoring Life to Its Original Difficulty

Caputo uses a phrase to which I keep returning: restoring life to its original difficulty.

Restoring life to its original difficulty.

It is a strange task.

We use much of our knowledge precisely to make reality less difficult. We classify. Diagnose. Explain. Construct theories. Develop methods.

We need all of this.

But knowledge can also make reality too simple.

A human being becomes a diagnosis.

A life story becomes a case.

An encounter becomes an intervention.

An experience becomes an outcome.

What is difficult becomes manageable.

And precisely then, something may be lost.

Because life is not always manageable.

A human being does not necessarily fit the category we have assigned to them.

A question does not always have an answer.

A problem does not always have a solution.

Sometimes we must remain within the difficulty.

Not because we lack the courage to act.

But because reality is difficult.

The Helper as Interpreter

This has consequences for social work.

The professional helper must interpret.

She cannot avoid doing so.

She meets a person, hears a story, observes a situation, and tries to understand what is happening. On the basis of this understanding, she may have to act.

But professional interpretation has power.

What the social worker writes may follow a person onwards.

An assessment may be read by the next social worker.

And the next.

After a few years, interpretation may acquire the character of fact.

He is like this.

She functions like this.

We have tried this before.

Then understanding can cease to be movement.

It becomes an archive.

The hermeneutic project therefore cannot simply be to understand the other better.

It must also involve keeping one's own understanding open to revision.

Not:

I know who you are.

But:

This is what I understand now.

That small word now changes a great deal.

Understanding the Other as Other

There is a limit to understanding that may also be ethically important.

I can try to understand another human being.

I can listen to the story.

I can know the person for many years.

But I never become the other.

There is something in the other person's experience that is not my experience.

This need not be a defeat.

Perhaps, on the contrary, it is a condition of respect.

If I believe that I can fully understand the other, I risk making the other part of my own world.

I say:

I know exactly how you feel.

But do I?

Hermeneutics may teach us another sentence:

Tell me.

Not because I know nothing.

But because there is still something I do not know.

The other is allowed to retain their otherness.

Understanding then becomes not a conquest.

It becomes a conversation.

The Street as a Hermeneutic Place

We can return once again to the street.

The social worker goes out.

She meets a person she has met hundreds of times before.

She knows the history.

Perhaps she also knows the lies, the promises, the relapses, and the hope.

But she goes out again.

Why?

Because the encounter is not finished.

She asks again.

Listens again.

Interprets again.

And the man on the street does the same.

He interprets her.

Can she be trusted?

Will she come back?

Does she mean what she says?

Does she still have time?

Both read each other.

Both can be wrong.

Both can understand something.

And understand something differently next time.

The street therefore becomes more than a place where social work is carried out.

It becomes a hermeneutic place.

A place where understanding is continually tested against life.

The Street Finds the Helper – Again

In the two previous essays, I returned to the phrase:

The street finds the helpers.

Now it takes on yet another meaning.

The helper goes out onto the street to understand and help others.

But over the years, her own understanding is exposed to what she encounters.

Some theories hold.

Others do not.

Some concepts prove useful.

Others prove inadequate.

Something she learned at university is confirmed.

Something has to be thought through again.

The street does not necessarily answer her questions.

It changes the questions.

Perhaps this is one of the most important things experience can do.

Not give us increasingly certain answers.

But teach us to ask better questions.

Openness to the Mystery

Towards the end of Radical Hermeneutics, Caputo uses a phrase that may at first seem foreign to modern professional language:

openness to the mystery.

Openness to the mystery.

Mystery does not necessarily mean something supernatural.

It can be understood much more simply.

It is the recognition that reality is always richer than our descriptions of it.

That the human being before me is more than the case record.

That life is more than the theory.

That the other is more than my understanding of the other.

Perhaps mystery begins precisely where I no longer try to make the other person finished.

I may know a great deal about you.

But I do not know everything.

And tomorrow you may surprise me.

So may I.

The Hermeneutic Project

What, then, is the hermeneutic project?

It is not to arrive at the final interpretation.

Nor is it to abandon the possibility of understanding.

It is to continue understanding.

To read again.

To listen again.

To ask again.

To be willing to discover that something we thought we had understood must be understood anew.

It requires knowledge.

But also humility.

It requires experience.

But also openness.

It requires judgement.

But also the ability to say:

I may be wrong.

This is not the weakness of hermeneutics.

It is its strength.

For the alternative to unfinished understanding is not perfect understanding.

The alternative is closed understanding.

Never Finished

We began this short journey with a human being walking the same street every day.

Can a human being move?

Yes.

In repetition, there is movement.

Then we asked what happens when we think we have already understood.

Deconstruction responded by unsettling our concepts.

Now we can ask the final question:

If the human being moves, and if our interpretations must move with them, when is understanding finished?

Perhaps never.

But this does not mean that we do not understand.

It means that understanding is alive.

The human being moves.

The concepts move.

Understanding moves.

And the one who tries to understand is themselves moved.

The street finds them.

The street finds the helpers.

The road found me.

None of these movements gives us the final word.

They give us something else.

A new moment from which to understand.

Perhaps this is the hermeneutic project:

Not to finish understanding a human being, but to keep understanding alive for as long as the human being lives.

Further Reading

Caputo, J. D. (1987/1988). Radical Hermeneutics: Repetition, Deconstruction, and the Hermeneutic Project. Indiana University Press.

Derrida, J. (1978). Writing and Difference (A. Bass, Trans.). University of Chicago Press. (Original work published 1967.)

Gadamer, H.-G. (2004). Truth and Method (J. Weinsheimer & D. G. Marshall, Trans., 2nd rev. ed.). Continuum. (Original work published 1960.)

Heidegger, M. (1962). Being and Time (J. Macquarrie & E. Robinson, Trans.). Harper & Row. (Original work published 1927.)

Kierkegaard, S. (1843). Repetition: An Essay in Experimental Psychology (published under the pseudonym Constantin Constantius).

Perhaps this is the hermeneutic project:

Not to finish understanding a human being, 

but to keep understanding alive for as long as the human being lives.

This essay was written in a conversation with OpenAI/ChatGPT

 

Å forstå uten å bli ferdig

Caputo og det hermeneutiske prosjektet

I det første essayet stilte jeg spørsmålet om et menneske kan bevege seg.

Svaret var ja.

Mennesket beveger seg, selv når bevegelsen utenfra kan se ut som gjentagelse. Den samme gata. Det samme gatehjørnet. Det samme mennesket. Likevel skjer møtet på nytt, i et øyeblikk som aldri tidligere har eksistert.

I det andre essayet flyttet spørsmålet seg fra mennesket til forståelsen.

Hvis mennesket beveger seg, må også våre begreper kunne bevege seg.

Dekonstruksjonen minnet oss om faren ved den ferdige forståelsen. Sosialarbeideren som har kjent et menneske i tjue år, kan vite svært mye om dette mennesket. Men nettopp erfaringen kan bli en hindring dersom den munner ut i setningen:

Jeg vet hvem du er.

Nå står vi igjen med et tredje spørsmål.

Hvis mennesket ikke er ferdig, og hvis våre fortolkninger heller ikke kan avsluttes, hva er da det hermeneutiske prosjektet?

Hvorfor forsøke å forstå?

Det kunne være fristende å trekke en radikal konklusjon.

Hvis enhver forståelse kan fortolkes på nytt, hvis våre begreper aldri uttømmer virkeligheten, og hvis det ikke finnes et endelig ståsted hvorfra vi kan fastslå den siste meningen – hvorfor forsøke å forstå overhodet?

Hvorfor ikke bare si at alt er fortolkning?

Men da ville hermeneutikken ha gitt opp sitt eget prosjekt.

At forståelsen aldri blir fullført, betyr ikke at forståelse er umulig.

Det betyr at forståelsen må fortsette.

Vi fortolker ikke fordi vi en dag skal bli ferdige med fortolkningen. Vi fortolker fordi vi lever sammen med mennesker og i en verden som stadig krever noe av vår forståelse.

Vi må handle.

Vi må svare.

Vi må velge.

Og for å gjøre dette forsøker vi å forstå.

Hermeneutikk er derfor ikke bare en metode for å lese gamle tekster. Den er heller ikke bare en filosofisk teori om hvordan mening oppstår.

Den er en del av det å være menneske.

Den hermeneutiske sirkel

Hermeneutikken har lenge beskrevet forståelsen som en sirkel.

Vi forstår delen gjennom helheten og helheten gjennom delene.

Når jeg leser en setning, forstår jeg den gjennom teksten den står i. Men min forståelse av hele teksten forandres samtidig av setningen jeg nettopp har lest.

Jeg går frem og tilbake.

Men sirkelen er merkelig.

Jeg kommer ikke tilbake til nøyaktig det samme stedet.

Når jeg leser teksten på nytt, er teksten den samme. Men jeg er ikke den samme leseren.

Jeg har lest det som kommer senere.

Jeg har fått nye erfaringer.

Jeg har kanskje forstått noe jeg ikke forstod første gang.

Derfor ligner den hermeneutiske sirkelen kanskje mindre på en sirkel enn på en bevegelse.

Vi vender tilbake.

Men vi vender tilbake annerledes.

Det kjenner jeg fra bøker jeg har lest gjennom et helt liv. En tekst jeg leste som ung, kan være en annen tekst når jeg leser den som gammel. Ordene står på samme sted. Det er leseren som har beveget seg.

Men kanskje har også teksten beveget seg, fordi den nå inngår i en annen verden og en annen historie.

Vi leser igjen.

Vi forstår igjen.

Vi begynner igjen.

Fra Gadamer til Caputo

Hans-Georg Gadamer lærte oss at forståelsen alltid skjer fra et sted.

Vi møter aldri verden uten forutsetninger. Vi har en historie, et språk, erfaringer og forventninger. Det Gadamer kalte våre fordommer, er ikke bare feil vi må kvitte oss med. De er også betingelser for at vi overhodet kan forstå.

Vi begynner aldri på null.

Når sosialarbeideren møter mannen på gata, har hun allerede en forståelse.

Det har mannen også.

Begge kommer til møtet med sine historier.

Forståelse oppstår ikke ved at disse historiene forsvinner. Den oppstår i møtet mellom dem.

Men John D. Caputo vil gjøre hermeneutikken mer urolig.

Hva skjer dersom vi blir for trygge på at forståelsen til slutt kan samles i en harmonisk helhet?

Hva skjer med det som ikke passer inn?

Med bruddet?

Med forskjellen?

Med det uventede?

Med det mennesket som nekter å bli slik vår forståelse hadde forventet?

Her blir hermeneutikken radikal.

Den forsøker ikke å fjerne vanskeligheten.

Den forsøker å leve med den.

Å gi livet dets vanskelighet tilbake

Caputo bruker en formulering jeg stadig vender tilbake til: restoring life to its original difficulty.

Å gi livet tilbake dets opprinnelige vanskelighet.

Det er en merkelig oppgave.

Vi bruker mye av vår kunnskap nettopp til å gjøre virkeligheten mindre vanskelig. Vi klassifiserer. Diagnostiserer. Forklarer. Lager teorier. Utvikler metoder.

Alt dette trenger vi.

Men kunnskapen kan også gjøre virkeligheten for enkel.

Et menneske blir en diagnose.

En livshistorie blir en sak.

Et møte blir et tiltak.

En erfaring blir et resultat.

Det vanskelige blir håndterbart.

Og nettopp da kan noe gå tapt.

For livet er ikke alltid håndterbart.

Et menneske passer ikke nødvendigvis inn i den kategorien vi har gitt det.

Et spørsmål har ikke alltid et svar.

Et problem har ikke alltid en løsning.

Noen ganger må vi bli værende i vanskeligheten.

Ikke fordi vi mangler mot til å handle.

Men fordi virkeligheten er vanskelig.

Hjelperen som fortolker

Dette har konsekvenser for sosialt arbeid.

Den profesjonelle hjelperen må fortolke.

Hun kan ikke la være.

Hun møter et menneske, hører en historie, observerer en situasjon og forsøker å forstå hva som skjer. På grunnlag av denne forståelsen må hun kanskje gjøre noe.

Men den profesjonelle fortolkningen har makt.

Det sosialarbeideren skriver, kan følge et menneske videre.

En vurdering kan bli lest av den neste sosialarbeideren.

Og den neste.

Etter noen år kan fortolkningen få karakter av fakta.

Han er slik.

Hun fungerer slik.

Dette har vi prøvd før.

Da kan forståelsen slutte å være en bevegelse.

Den blir et arkiv.

Det hermeneutiske prosjektet kan derfor ikke bare være å forstå den andre bedre.

Det må også innebære å holde sin egen forståelse åpen for revisjon.

Ikke:

Jeg vet hvem du er.

Men:

Dette er hva jeg forstår nå.

Det lille ordet nå forandrer mye.

Å forstå den andre som en annen

Det finnes en grense for forståelsen som også kan være etisk viktig.

Jeg kan forsøke å forstå et annet menneske.

Jeg kan lytte til historien.

Jeg kan kjenne personen gjennom mange år.

Men jeg blir aldri den andre.

Det finnes noe i den andres erfaring som ikke er min erfaring.

Dette behøver ikke være et nederlag.

Kanskje er det tvert imot en forutsetning for respekt.

Hvis jeg tror at jeg fullt ut kan forstå den andre, risikerer jeg å gjøre den andre til en del av min egen verden.

Jeg sier:

Jeg vet akkurat hvordan du har det.

Men gjør jeg det?

Hermeneutikken kan lære oss en annen setning:

Fortell meg.

Ikke fordi jeg ikke vet noe.

Men fordi det fortsatt finnes noe jeg ikke vet.

Den andre får beholde sin annerledeshet.

Forståelsen blir da ikke en erobring.

Den blir en samtale.

Gata som hermeneutisk sted

Vi kan igjen vende tilbake til gata.

Sosialarbeideren går ut.

Hun møter et menneske hun har møtt hundrevis av ganger før.

Hun kjenner historien.

Hun kjenner kanskje også løgnene, løftene, tilbakefallene og håpet.

Men hun går ut igjen.

Hvorfor?

Fordi møtet ikke er ferdig.

Hun spør igjen.

Lytter igjen.

Fortolker igjen.

Og mannen på gata gjør det samme.

Han fortolker henne.

Kan hun stoles på?

Kommer hun tilbake?

Mener hun det hun sier?

Har hun fortsatt tid?

Begge leser hverandre.

Begge kan ta feil.

Begge kan forstå noe.

Og forstå noe annet neste gang.

Gata blir dermed ikke bare et sted hvor sosialt arbeid utføres.

Den blir et hermeneutisk sted.

Et sted hvor forståelsen stadig prøves mot livet.

Gata finner hjelperen – igjen

I de to foregående essayene kom jeg tilbake til formuleringen:

Gata finner hjelperne.

Nå får den enda en betydning.

Hjelperen går ut på gata for å forstå og hjelpe andre.

Men gjennom årene blir hennes egen forståelse utsatt for det hun møter.

Noen teorier holder.

Andre gjør det ikke.

Noen begreper blir nyttige.

Andre viser seg utilstrekkelige.

Noe hun lærte på universitetet, blir bekreftet.

Noe må tenkes på nytt.

Gata svarer ikke nødvendigvis på spørsmålene hennes.

Den forandrer spørsmålene.

Det er kanskje noe av det viktigste erfaring kan gjøre.

Ikke gi oss stadig sikrere svar.

Men lære oss å stille bedre spørsmål.

Åpenhet mot mysteriet

Mot slutten av Radical Hermeneutics bruker Caputo en formulering som ved første øyekast kan virke fremmed i moderne faglig språk:

openness to the mystery.

Åpenhet mot mysteriet.

Mysteriet betyr ikke nødvendigvis noe overnaturlig.

Det kan forstås langt enklere.

Det er erkjennelsen av at virkeligheten alltid er rikere enn våre beskrivelser av den.

At mennesket foran meg er mer enn journalen.

At livet er mer enn teorien.

At den andre er mer enn min forståelse av den andre.

Mysteriet begynner kanskje nettopp der jeg ikke lenger forsøker å gjøre den andre ferdig.

Jeg kan vite mye om deg.

Men jeg vet ikke alt.

Og i morgen kan du overraske meg.

Det kan også jeg.

Det hermeneutiske prosjektet

Hva er da det hermeneutiske prosjektet?

Det er ikke å nå frem til den siste fortolkningen.

Det er heller ikke å gi opp muligheten for forståelse.

Det er å fortsette å forstå.

Å lese igjen.

Å lytte igjen.

Å spørre igjen.

Å være villig til å oppdage at noe man trodde man hadde forstått, må forstås på nytt.

Det krever kunnskap.

Men også ydmykhet.

Det krever erfaring.

Men også åpenhet.

Det krever dømmekraft.

Men også evnen til å si:

Jeg kan ta feil.

Dette er ikke svakheten ved hermeneutikken.

Det er dens styrke.

For alternativet til den uferdige forståelsen er ikke den fullkomne forståelsen.

Alternativet er den lukkede forståelsen.

Aldri ferdig

Vi begynte denne lille vandringen med et menneske som gikk den samme gata hver dag.

Kan et menneske bevege seg?

Ja.

I gjentagelsen finnes bevegelsen.

Så spurte vi hva som skjer når vi tror vi allerede har forstått.

Dekonstruksjonen svarte med å gjøre begrepene våre urolige.

Nå kan vi stille det siste spørsmålet:

Hvis mennesket beveger seg, og hvis våre fortolkninger må bevege seg med det, når er forståelsen ferdig?

Kanskje aldri.

Men det betyr ikke at vi ikke forstår.

Det betyr at forståelsen lever.

Mennesket beveger seg.

Begrepene beveger seg.

Forståelsen beveger seg.

Og den som forsøker å forstå, blir selv beveget.

Gata finner dem.

Gata finner hjelperne.

Veien fant meg.

Ingen av disse bevegelsene gir oss det siste ordet.

De gir oss noe annet.

Et nytt øyeblikk å forstå fra.

Kanskje er det dette som er det hermeneutiske prosjektet:

Ikke å forstå et menneske ferdig, men å holde forståelsen levende så lenge mennesket lever.

Videre lesning

Caputo, J. D. (1987/1988). Radical Hermeneutics: Repetition, Deconstruction, and the Hermeneutic Project. Indiana University Press.

Derrida, J. (1978). Writing and Difference (A. Bass, Trans.). University of Chicago Press. (Original work published 1967.)

Gadamer, H.-G. (2004). Truth and Method (J. Weinsheimer & D. G. Marshall, Trans., 2nd rev. ed.). Continuum. (Original work published 1960.)

Heidegger, M. (1962). Being and Time (J. Macquarrie & E. Robinson, Trans.). Harper & Row. (Original work published 1927.)

Kierkegaard, S. (1843). Gjentagelsen: Et Forsøg i den experimenterende Psychologi (utgitt under pseudonymet Constantin Constantius).

Kanskje er det dette som er det hermeneutiske prosjektet:

Ikke å forstå et menneske ferdig, 

men å holde forståelsen levende så lenge mennesket lever.

Essayet er skrevet i en samtale med OpenAI/ChatGPT

What Happens When We Think We Have Already Understood?

Caputo, Derrida, and Deconstruction

In the first essay, I asked the question: Can a human being move?

I began with social workers who, for twenty years, had encountered some of the same people on the street. From the outside, it could appear that little had changed. The same street. The same substance use. The same people.

But they moved.

They walked every day.

And the social workers moved as well. They went out again. Met them again. Listened again. Tried again.

The street found them.

The street found the helpers.

This led to another question. After twenty years, a social worker may know a great deal about a person. She knows the history, the relapses, the attempts at treatment, the conflicts, and the defeats.

And precisely then, a dangerous sentence may arise:

I know him. I know who he is.

What happens when we think we have already understood?

This is where deconstruction begins.

Taking Something Apart

The word deconstruction can sound violent. It may suggest that something is to be torn down or destroyed.

But this is a poor way into Jacques Derrida.

Deconstruction does not simply mean destruction. Nor does it mean that every understanding is wrong, or that all interpretations are equally good. Derrida examines how our concepts, texts, and systems are constructed, which differences they depend upon, and what happens when something that was supposed to be clear and stable turns out to contain tensions that cannot simply be removed.

Deconstruction therefore does not merely arrive from the outside like a hammer.

It works from within.

A text may say more than its author intended. A concept may carry assumptions that become visible only when we examine what the concept excludes. An opposition that seems self-evident may turn out to depend upon what it is trying to keep at a distance.

Deconstruction is therefore, first of all, a way of reading.

But perhaps also a way of living.

The Words We Need

Social work cannot take place without concepts.

We must be able to describe what we see. We need words for substance dependence, neglect, violence, poverty, mental distress, exclusion, and social hardship. We need diagnoses, laws, case records, intervention plans, and professional assessments.

Without categories, professional practice would be impossible.

The problem, therefore, does not arise because we use concepts.

The problem arises when we forget that they are concepts.

A person may be described as dependent on drugs.

But is the person their dependence?

A young person may be described as difficult.

But difficult for whom?

A client may be described as unmotivated.

But what does motivation mean in this person's life?

A person may be described as resistant to treatment.

But what is the person resisting?

Suddenly, the words begin to move.

This is where deconstruction becomes practical.

It does not necessarily say that the concepts are wrong.

It asks what they do.

What Falls Outside

Every concept draws a boundary.

When we say that something is normal, the abnormal appears at the same time. When we speak of the integrated, there is also the marginalised. When we speak of the motivated client, the unmotivated client appears.

Such distinctions may be necessary.

But they are not innocent.

For one side is often given priority.

Normality appears better than deviance. Independence better than dependence. Activity better than passivity. Change better than immobility.

And in social work: the helper as the one who knows, the client as the one who is to be understood.

But what happens if we begin to examine this final opposition?

The helper tries to understand the client.

But the client also interprets the helper.

He watches how she walks. How she speaks. Whether she has time. Whether she truly listens. Whether she returns the next day. He may have met a hundred helpers before her.

He reads her.

At the same time, she reads him.

Neither stands outside interpretation.

The street finds the helpers too.

Reading Resistance

Derrida is difficult to summarise because deconstruction is not primarily a theory that can simply be applied to reality. It happens in the reading.

One reads slowly enough to discover that the text does not always do what it says it does.

This can, with some caution, be transferred to practical philosophy.

Consider the word resistance.

A social worker may write that a client “shows resistance to treatment.”

That may be a reasonable description.

But deconstruction asks further questions.

Resistance to what?

To treatment?

To this treatment?

To this institution?

To the way the problem has been defined?

To the helper?

To the expectation that life should change in a particular direction?

Or perhaps the resistance is a way of protecting something that the helper has not yet understood?

We do not know.

And precisely this we do not know is important.

It does not mean that we cannot act.

It means that action must not be confused with final understanding.

The Dangerous “Is”

There is a small word that can become surprisingly powerful in professional descriptions:

is.

He is an addict.

She is difficult.

He is aggressive.

She is manipulative.

He is unmotivated.

Sometimes such words describe something real. The problem arises when description slips into identity.

From:

He uses drugs.

to:

He is a drug user.

From:

She reacted aggressively.

to:

She is aggressive.

Linguistically, the difference is small.

Existentially, it can be enormous.

An action has a history and a context.

An identity risks closing the history.

Then the case record may become more powerful than the moment.

The person who walks through the door today is met by what was written about him yesterday.

And perhaps by what was written ten years ago.

The Archive Meets the Moment

Here Kierkegaard returns from the first essay.

Repetition takes place in the moment.

History cannot be erased. The social worker should not pretend that she is meeting a person without a past. That would be both naive and professionally irresponsible.

But neither can the past be allowed to exhaust the present.

The case record says something true.

But the case record does not say everything.

It describes the human being who was seen, interpreted, and written about at particular moments by particular people within particular institutional frameworks.

Today, the encounter happens again.

Therefore, interpretation must also be repeated.

Not because the previous understanding was necessarily wrong.

But because the human being is still alive.

Caputo's Radicalisation

John D. Caputo allows deconstruction to radicalise hermeneutics.

In the first essay, kinesis – movement – was decisive. The human being moves, and therefore understanding must move as well.

Now the consequence becomes clearer.

If understanding itself is in motion, we cannot simply imagine a final vantage point from which we eventually see the whole truth about another person.

There is no final case record.

No final diagnosis.

No last interpretation capable of bringing a living human being to a close.

This does not mean that truth disappears. Nor does it mean that professional knowledge becomes worthless.

On the contrary, it places greater demands upon knowledge.

Because knowledge must be able to withstand being read again.

Deconstruction does not ask only:

Is this true?

It also asks:

How did this become true for us?

What assumptions make this understanding possible?

What becomes visible through it?

And what becomes invisible?

The Helper Under Deconstruction

But it would be too easy if deconstruction were applied only to the client.

Then we would once again have placed the helper outside the movement.

The helper's understanding must also be open to deconstruction.

What happens to a social worker who encounters people on the street for twenty years?

Perhaps some of the ideas she brought with her from her education no longer hold.

Perhaps she once believed that help must always lead a person from one state to another.

From substance use to abstinence.

From the street to housing.

From dependence to independence.

After twenty years, she may have learned something else.

Not that these goals are unimportant.

But that a human life does not always follow the line the helper had drawn.

The street may have deconstructed the helper's understanding of help.

It is a strange thought.

We usually imagine that the social worker goes out onto the street carrying her knowledge with her.

But after twenty years, she also returns carrying knowledge the street has given her.

The street finds the helpers.

And perhaps it deconstructs them too.

Deconstruction as Ethical Unease

Here deconstruction acquires an ethical significance.

Not as a rule telling the social worker what to do, but as an unease within the certainty that she already knows who the other person is.

I need my concepts.

But I must be able to question them.

I need my experience.

But I must be able to ask what my experience prevents me from seeing.

I need the case record.

But I must be able to meet the human being standing before me.

I need knowledge.

But knowledge must not become the final word.

Deconstruction, then, does not become the destruction of understanding.

It becomes what keeps understanding open.

What Happens When We Think We Have Already Understood?

We can now return to the question with which we began:

What happens when we think we have already understood?

Perhaps we stop seeing.

We no longer encounter the human being, but our own interpretation of that human being.

We no longer hear what is being said, because we already know what it means.

We no longer see the moment, because history has explained it in advance.

Deconstruction does not ask us to throw history away.

It asks us to read it again.

It does not ask us to abandon knowledge.

It asks us to examine what knowledge does to our way of seeing.

And it does not ask us to stop interpreting.

On the contrary.

Interpret again.

Meet the human being again.

Read the text again.

Examine the concept again.

Not because nothing can be understood.

But because understanding is never finished.

In the first essay, I arrived at the thought that human life is never completed. It is repeated. And in repetition, it moves.

Now perhaps we can add:

When the human being moves, our concepts must be able to move as well.

For perhaps the greatest danger is not that we fail to understand another human being.

The greatest danger may be the moment when we become certain that we do.

Further Reading

Caputo, J. D. (1987/1988). Radical Hermeneutics: Repetition, Deconstruction, and the Hermeneutic Project. Indiana University Press.

Derrida, J. (1976). Of Grammatology (G. C. Spivak, Trans.). Johns Hopkins University Press. (Original work published 1967.)

Derrida, J. (1978). Writing and Difference (A. Bass, Trans.). University of Chicago Press. (Original work published 1967.)

Derrida, J. (1981). Dissemination (B. Johnson, Trans.). University of Chicago Press. (Original work published 1972.)

Kierkegaard, S. (1843). Repetition: An Essay in Experimental Psychology (published under the pseudonym Constantin Constantius).

 

When the human being moves, our concepts must be able to move as well.

For perhaps the greatest danger is not that we fail to understand another human being.

The greatest danger may be the moment when we become certain that we do.

This essay was written in a conversation with OpenAI/ChatGPT

 

Når vi tror vi har forstått

Caputo, Derrida og dekonstruksjonen

I det første essayet stilte jeg spørsmålet: Kan et menneske bevege seg?

Jeg tok utgangspunkt i sosialarbeidere som gjennom tjue år hadde møtt noen av de samme menneskene på gata. Sett utenfra kunne det se ut som om lite hadde forandret seg. Den samme gata. Den samme rusen. De samme menneskene.

Men de beveget seg.

De gikk hver dag.

Og sosialarbeiderne beveget seg også. De gikk ut igjen. Møtte igjen. Lyttet igjen. Forsøkte igjen.

Gata fant dem.

Gata fant hjelperne.

Det førte til et annet spørsmål. For etter tjue år kan sosialarbeideren vite svært mye om et menneske. Hun kjenner historien, tilbakefallene, behandlingsforsøkene, konfliktene og nederlagene.

Og nettopp da kan en farlig setning oppstå:

Jeg kjenner ham. Jeg vet hvem han er.

Hva skjer når vi tror vi allerede har forstått?

Det er her dekonstruksjonen begynner.

Å ta noe fra hverandre

Ordet dekonstruksjon kan høres voldsomt ut. Det kan gi inntrykk av at noe skal rives ned eller ødelegges.

Men dette er en dårlig inngang til Jacques Derrida.

Dekonstruksjon betyr ikke ganske enkelt destruksjon. Den innebærer heller ikke at enhver forståelse er feil, eller at alle fortolkninger er like gode. Derrida undersøker hvordan våre begreper, tekster og systemer er bygget opp, hvilke forskjeller de hviler på, og hva som skjer når det som skulle være klart og stabilt, viser seg å romme spenninger som ikke lar seg rydde bort.

Dekonstruksjonen kommer derfor ikke bare utenfra som en hammer.

Den arbeider innenfra.

En tekst kan si mer enn forfatteren hadde tenkt. Et begrep kan bære på forutsetninger som først blir synlige når vi undersøker hva begrepet utelukker. En motsetning som virker selvfølgelig, kan vise seg å være avhengig av det den forsøker å holde på avstand.

Derfor er dekonstruksjon først og fremst en måte å lese på.

Men kanskje også en måte å leve på.

Ordene vi trenger

Sosialt arbeid kan ikke foregå uten begreper.

Vi må kunne beskrive det vi ser. Vi trenger ord for rusavhengighet, omsorgssvikt, vold, fattigdom, psykiske vansker, utenforskap og sosial nød. Vi trenger diagnoser, lover, journaler, tiltaksplaner og faglige vurderinger.

Uten kategorier ville profesjonell praksis bli umulig.

Problemet oppstår derfor ikke fordi vi bruker begreper.

Problemet oppstår når vi glemmer at det er begreper.

Et menneske kan beskrives som rusavhengig.

Men er mennesket rusavhengigheten?

En ungdom kan beskrives som vanskelig.

Men hvem er det vanskelig for?

En klient kan omtales som umotivert.

Men hva betyr motivasjon i dette menneskets liv?

En person kan beskrives som behandlingsresistent.

Men hva er det personen motsetter seg?

Plutselig begynner ordene å bevege seg.

Det er her dekonstruksjonen blir praktisk.

Den sier ikke nødvendigvis at begrepene er gale. Den spør hva de gjør.

Det som faller utenfor

Ethvert begrep trekker en grense.

Når vi sier at noe er normalt, oppstår samtidig det unormale. Når vi snakker om den integrerte, finnes også den marginaliserte. Når vi snakker om den motiverte klienten, oppstår den umotiverte.

Slike forskjeller kan være nødvendige. Men de er ikke uskyldige.

For den ene siden får ofte forrang.

Normalitet fremstår som bedre enn avvik. Selvstendighet som bedre enn avhengighet. Aktivitet som bedre enn passivitet. Endring som bedre enn stillstand.

Og i sosialt arbeid: hjelperen som den som vet, klienten som den som skal forstås.

Men hva skjer dersom vi begynner å undersøke denne siste motsetningen?

Hjelperen forsøker å forstå klienten.

Men klienten fortolker også hjelperen.

Han ser hvordan hun går. Hvordan hun snakker. Om hun har tid. Om hun virkelig lytter. Om hun kommer tilbake neste dag. Han har kanskje møtt hundre hjelpere før henne.

Han leser henne.

Samtidig leser hun ham.

Ingen av dem står utenfor fortolkningen.

Gata finner hjelperne også.

Å lese motstanden

Derrida er vanskelig å sammenfatte fordi dekonstruksjonen ikke først og fremst er en teori som kan legges over virkeligheten. Den skjer i lesningen.

Man leser langsomt nok til å oppdage at teksten ikke alltid gjør det den sier at den gjør.

Dette kan overføres, med forsiktighet, til praktisk filosofi.

Tenk på ordet motstand.

En sosialarbeider kan skrive at en klient «viser motstand mot behandling».

Det kan være en rimelig beskrivelse.

Men dekonstruksjonen spør videre.

Motstand mot hva?

Mot behandling?

Mot denne behandlingen?

Mot denne institusjonen?

Mot måten problemet er definert på?

Mot hjelperen?

Mot forventningen om at livet skal forandres i en bestemt retning?

Eller kanskje motstanden er en måte å beskytte noe på som hjelperen ennå ikke har forstått?

Vi vet ikke.

Og akkurat dette «vi vet ikke» er viktig.

Det betyr ikke at vi ikke kan handle. Det betyr at handlingen ikke må forveksles med den endelige forståelsen.

Det farlige «er»

Det finnes et lite ord som kan bli overraskende mektig i profesjonelle beskrivelser:

er.

Han er rusavhengig.

Hun er vanskelig.

Han er aggressiv.

Hun er manipulerende.

Han er umotivert.

Noen ganger beskriver slike ord noe virkelig. Problemet oppstår når beskrivelsen glir over i identitet.

Fra:

Han bruker rusmidler.

til:

Han er rusmisbruker.

Fra:

Hun reagerte aggressivt.

til:

Hun er aggressiv.

Språklig er forskjellen liten.

Eksistensielt kan den være enorm.

Handlingen har en historie og en sammenheng. Identiteten risikerer å lukke historien.

Da kan journalen bli sterkere enn øyeblikket.

Mennesket som kommer inn døren i dag, blir møtt av det som ble skrevet om ham i går.

Og kanskje av det som ble skrevet for ti år siden.

Arkivet møter øyeblikket

Her vender Kierkegaard tilbake fra det første essayet.

Gjentagelsen skjer i øyeblikket.

Historien kan ikke slettes. Sosialarbeideren skal ikke late som om hun møter et menneske uten fortid. Det ville være både naivt og faglig uforsvarlig.

Men fortiden kan heller ikke få lov til å uttømme nåtiden.

Journalen sier noe sant.

Men journalen sier ikke alt.

Den beskriver det mennesket som ble sett, fortolket og skrevet om på bestemte tidspunkter av bestemte mennesker innenfor bestemte institusjonelle rammer.

I dag skjer møtet igjen.

Derfor må også fortolkningen gjentas.

Ikke fordi den gamle forståelsen nødvendigvis var feil.

Men fordi mennesket fortsatt lever.

Caputos radikalisering

John D. Caputo lar dekonstruksjonen radikalisere hermeneutikken.

I det første essayet var kinesis – bevegelsen – avgjørende. Mennesket beveger seg, og derfor må forståelsen bevege seg.

Nå blir konsekvensen tydeligere.

Hvis forståelsen selv er i bevegelse, kan vi ikke uten videre forestille oss et siste utsiktspunkt hvorfra vi endelig ser hele sannheten om den andre.

Det finnes ingen endelig journal.

Ingen endelig diagnose.

Ingen siste fortolkning som kan avslutte et levende menneske.

Dette innebærer ikke at sannhet forsvinner. Det innebærer heller ikke at faglig kunnskap blir verdiløs.

Tvert imot stiller det større krav til kunnskapen.

For den må tåle å bli lest igjen.

Dekonstruksjonen spør ikke bare:

Er dette sant?

Den spør også:

Hvordan ble dette sant for oss?

Hvilke forutsetninger gjør denne forståelsen mulig?

Hva blir synlig gjennom den?

Og hva blir usynlig?

Hjelperen under dekonstruksjon

Men det ville være for enkelt dersom dekonstruksjonen bare skulle brukes på klienten.

Da hadde vi igjen plassert hjelperen utenfor bevegelsen.

Det er også hjelperens forståelse som må kunne dekonstrueres.

Hva skjer med en sosialarbeider som i tjue år møter mennesker på gata?

Kanskje noen av forestillingene hun hadde med seg fra utdanningen, ikke lenger holder.

Kanskje hun en gang trodde at hjelp alltid måtte føre et menneske fra én tilstand til en annen.

Fra rus til rusfrihet.

Fra gata til boligen.

Fra avhengighet til selvstendighet.

Etter tjue år kan hun ha lært noe annet.

Ikke at disse målene er uviktige.

Men at et menneskeliv ikke alltid følger den linjen hjelperen hadde tegnet.

Gata kan ha dekonstruert hjelperens forståelse av hjelp.

Det er en merkelig tanke.

Vi tenker vanligvis at sosialarbeideren går ut på gata med sin kunnskap.

Men etter tjue år kommer hun også tilbake med kunnskap gata har gitt henne.

Gata finner hjelperne.

Og kanskje dekonstruerer den dem også.

Dekonstruksjon som etisk uro

Her får dekonstruksjonen en etisk betydning.

Ikke som en regel om hva sosialarbeideren skal gjøre, men som en uro i vissheten om at hun allerede vet hvem den andre er.

Jeg trenger mine begreper.

Men jeg må kunne mistenke dem.

Jeg trenger min erfaring.

Men jeg må kunne spørre hva erfaringen hindrer meg i å se.

Jeg trenger journalen.

Men jeg må kunne møte mennesket som står foran meg.

Jeg trenger kunnskap.

Men kunnskapen må ikke bli det siste ordet.

Dekonstruksjon blir da ikke ødeleggelsen av forståelsen.

Den blir det som holder forståelsen åpen.

Hva skjer når vi tror vi allerede har forstått?

Vi kan nå vende tilbake til spørsmålet vi begynte med:

Hva skjer når vi tror vi allerede har forstått?

Kanskje slutter vi å se.

Vi møter ikke lenger mennesket, men vår egen fortolkning av mennesket.

Vi hører ikke lenger det som blir sagt, fordi vi allerede vet hva det betyr.

Vi ser ikke øyeblikket, fordi historien har forklart det på forhånd.

Dekonstruksjonen ber oss ikke om å kaste historien bort.

Den ber oss lese den igjen.

Den ber oss ikke om å gi avkall på kunnskapen.

Den ber oss undersøke hva kunnskapen gjør med blikket vårt.

Og den ber oss ikke om å slutte å fortolke.

Tvert imot.

Fortolk igjen.

Møt mennesket igjen.

Les teksten igjen.

Undersøk begrepet igjen.

Ikke fordi ingenting kan forstås.

Men fordi forståelsen aldri er ferdig.

I det første essayet kom jeg frem til at det menneskelige livet ikke fullføres. Det gjentas. Og i gjentagelsen beveger det seg.

Nå kan vi kanskje føye til:

Når mennesket beveger seg, må også begrepene våre kunne bevege seg.

For det farligste er kanskje ikke at vi ikke forstår et annet menneske.

Det farligste kan være øyeblikket da vi blir sikre på at vi gjør det.

Videre lesning

Caputo, J. D. (1987/1988). Radical Hermeneutics: Repetition, Deconstruction, and the Hermeneutic Project. Indiana University Press.

Derrida, J. (1976). Of Grammatology (G. C. Spivak, Trans.). Johns Hopkins University Press. (Original work published 1967.)

Derrida, J. (1978). Writing and Difference (A. Bass, Trans.). University of Chicago Press. (Original work published 1967.)

Derrida, J. (1981). Dissemination (B. Johnson, Trans.). University of Chicago Press. (Original work published 1972.)

Kierkegaard, S. (1843). Gjentagelsen: Et Forsøg i den experimenterende Psychologi (utgitt under pseudonymet Constantin Constantius).

Når mennesket beveger seg, må også begrepene våre kunne bevege seg. 

For det farligste er kanskje ikke at vi ikke forstår et annet menneske. 

Det farligste kan være øyeblikket da vi blir sikre på at vi gjør det.

Essayet er skrevet i en samtale med OpenAI/ChatGPT