When Algorithms Become Our Oracles

On the future—and the human need to know

We have always wanted to know what is coming.

Not only out of curiosity.
But out of unease.
Out of responsibility.

In ancient times, people turned to oracles. They asked their questions and received answers—often enigmatic, open, unsettling. And yet, those answers mattered. Not because they offered certainty, but because they offered direction.

Today, we no longer turn to oracles.

We turn to algorithms.

An ancient longing in a new form

In Prophecy, this long movement is traced: from prophecy to prediction, from divine voices to data-driven models.

It is tempting to see this as progress.
From superstition to science.
From uncertainty to control.

But something essential remains unchanged.

We still want to know.
We still seek to reduce uncertainty.
We still want to act wisely.

What is new is not the longing.
What is new is the belief that the future can be calculated.

When the world becomes calculable

Here, we need to pause.

Because this is not only about technology.
It is about how the world appears to us.

Martin Heidegger warned of a mode of understanding in which everything comes to stand before us as something to be measured, predicted, and controlled. When this happens, the change is not only external—it is existential.

The future becomes an object.
The human being becomes a variable.
Life becomes a calculation.

And what is at risk is not first of all truth,
but presence.

Understanding is not computation

Hans-Georg Gadamer offers a different language.

Understanding is not something we compute.
It is something that happens in encounter.

In conversation.
In experience.
In the unpredictable.

An algorithm can detect patterns in the past.
But it cannot enter into dialogue.

It cannot hesitate.
It cannot be moved.

And perhaps this is precisely what we need when we turn toward the future.

The choice cannot be delegated

Søren Kierkegaard takes us further still.

The human being is not primarily one who knows.
It is one who must choose.

And this choice cannot be delegated.

Not to experts.
Not to systems.
Not to algorithms.

For the moment we do, we lose something essential—
our relation to ourselves.

When predictions shape reality

Predictions are not neutral.

They do not merely describe the future.
They help to create it.

We recognize this from practice:

A child who is seen as “difficult” is often treated accordingly.
And over time… becomes what was seen.

Not because it was true from the beginning,
but because it became true in the relationship.

In this way, predictions act upon the world they seek to describe.

So do algorithms.

Practical philosophy—here and now

This does not mean we should turn away from technology.

But it does mean we must remain attentive.

What do we hand over to systems?
What must we continue to carry ourselves?

Here, Aristotle’s notion of phronesis—practical wisdom—becomes decisive.

It cannot be automated.

It arises in the situation.
In judgment.
In the encounter with another human being.

It requires experience.
Presence.
Courage.

A question

We have replaced the oracles.

But not our longing for answers.

The question is not whether algorithms are right or wrong.

The question is:

What happens to us when we begin to believe
that the future can be calculated?

Closing

Practical philosophy does not begin where answers are given.

It begins where we dare to remain open.

Where not everything can be predicted.
Where not everything can be controlled.

And still…

we must choose.

References

Aristotle. (2004). Nicomachean ethics (R. Crisp, Trans.). Cambridge University Press.

Drezner, D. W. (2024). Prophecy: Why we keep using flawed predictions. Princeton University Press.

Gadamer, H.-G. (2004). Truth and method (2nd rev. ed.). Continuum.

Heidegger, M. (1977). The question concerning technology. In The question concerning technology and other essays. Harper & Row.

Kierkegaard, S. (1980). The concept of anxiety. Princeton University Press.

Perhaps this is the truth:

We do not truly seek to know the future.

We seek to live with it.

The text is written after reading Drezner, D. W. (2024). Prophecy: Why we keep using flawed predictions. Princeton University Press., and written in a conversation with OpenAI/ChatGPT, which also made the illustration.

 

Når algoritmene blir våre orakler

Om fremtiden – og menneskets behov for å vite

Vi har alltid ønsket å vite hva som kommer.

Ikke bare av nysgjerrighet.
Men av uro.
Av ansvar.

I antikken gikk mennesker til oraklene. De spurte, og fikk svar – ofte gåtefulle, åpne, urolige. Likevel virket de. Ikke fordi de ga sikker kunnskap, men fordi de ga retning.

I dag går vi ikke lenger til oraklene.

Vi går til algoritmene.

En gammel lengsel i ny form

I Prophecy beskrives denne bevegelsen: fra profetier til prognoser, fra guder til data.

Det kan se ut som et fremskritt.
Fra overtro til vitenskap.
Fra usikkerhet til kontroll.

Men noe er uforandret.

Vi ønsker fortsatt å vite.
Vi ønsker fortsatt å redusere usikkerhet.
Vi ønsker fortsatt å handle riktig.

Det nye er ikke lengselen.
Det nye er troen på at fremtiden kan beregnes.

Når verden blir en beregning

Her må vi stoppe opp.

For dette er ikke bare teknologi.
Det er en måte å forstå verden på.

Martin Heidegger beskrev hvordan verden kan fremtre for oss som noe som kan måles, kontrolleres og utnyttes. Når det skjer, forandres ikke bare verden – vi forandres.

Fremtiden blir et objekt.
Mennesket blir en variabel.
Livet blir noe som kan regnes ut.

Og det som da går tapt, er ikke først og fremst sannhet,
men nærvær.

Forståelse er ikke beregning

Hans-Georg Gadamer minner oss om noe enkelt, men krevende:

Forståelse skjer ikke i modeller.
Den skjer i møte.

I samtalen.
I erfaringen.
I det uforutsigbare.

En algoritme kan se mønstre i fortiden.
Men den kan ikke delta i en dialog.

Den kan ikke tvile.
Den kan ikke bli berørt.

Og kanskje er det nettopp dette vi trenger når vi vender oss mot fremtiden.

Valget kan ikke delegeres

Søren Kierkegaard går enda et skritt dypere.

Mennesket er ikke først og fremst et vesen som vet.
Det er et vesen som må velge.

Og valget kan ikke overlates.

Ikke til eksperter.
Ikke til systemer.
Ikke til algoritmer.

For i det øyeblikket vi gjør det, mister vi noe av oss selv.

Når fremtiden formes

Prediksjoner er ikke uskyldige.

De beskriver ikke bare fremtiden.
De er med på å skape den.

Vi kjenner det fra praksis:

Et barn som blir sett som “problematisk”, blir ofte møtt deretter.
Og over tid… blir det slik.

Ikke fordi det var sant fra begynnelsen,
men fordi det ble sant i relasjonen.

Slik virker også algoritmene.
De former det de forsøker å forutsi.

Praktisk filosofi – her og nå

Dette betyr ikke at vi skal vende oss bort fra teknologi.

Men det betyr at vi må være våkne.

Hva overlater vi til systemene?
Hva må vi selv ta ansvar for?

Her blir Aristoteles sin tanke om phronesis avgjørende – den praktiske klokskapen.

Den kan ikke programmeres.

Den oppstår i situasjonen.
I vurderingen.
I møtet med den andre.

Den krever erfaring.
Nærvær.
Mot.

Et spørsmål

Vi har byttet ut oraklene.

Men ikke vår lengsel etter svar.

Spørsmålet er ikke om algoritmene er gode eller dårlige.

Spørsmålet er:

Hva skjer med oss når vi begynner å tro at fremtiden kan regnes ut?

Avslutning

Praktisk filosofi begynner ikke der vi får svar.

Den begynner der vi tåler å stå i det åpne.

Der ikke alt kan forutsies.
Der ikke alt kan kontrolleres.

Og likevel…

må vi velge.

Referanser 

Aristoteles. (1988). Den nikomakiske etikk. Oslo: Gyldendal.

Drezner, D. W. (2024). Prophecy: Why we keep using flawed predictions. Princeton University Press.

Gadamer, H.-G. (2004). Truth and method. Continuum.

Heidegger, M. (1977). The question concerning technology. Harper & Row.

Kierkegaard, S. (1980). The concept of anxiety. Princeton University Press.

Kanskje er det slik:

Vi søker ikke egentlig å vite fremtiden.

Vi søker å leve med den.

Teksten er skrevet etter en lesning av Drezner, D. W. (2024). Prophecy: Why we keep using flawed predictions. Princeton University Press, og skrevet i samtale med OpenAI/ChatGPT som også har laget illustdasjonen

 

Når omsorgen for et barn svikter, men ikke forsvinner

Det finnes liv som ikke lar seg plassere.

Ikke innenfor.
Ikke utenfor.

Men midt imellom.

Jeg har møtt dem der.

Ikke som teori.
Ikke som begreper.
Men som mennesker.

Mødre.

Barn.

Rom fulle av liv – og samtidig noe som mangler.

Omsorgen er der.

Den kan ses i små bevegelser.
I et blikk.
I en hånd som prøver å holde.

Men den holder ikke alltid.

Den glipper.

Ikke dramatisk.
Ikke nødvendigvis synlig for alle.

Men barnet merker det.

Dette er det vanskeligste å forstå.

At omsorg ikke er fraværende –
men heller ikke tilstrekkelig.

At noe er der,
og likevel ikke nok.

Vi leter etter ord.

“God nok omsorg.”
Good enough care.

Som om det finnes en linje.
En grense vi kan tegne.

Her – er det godt nok.
Der – er det ikke.

Men livet lar seg ikke tegne slik.

Barnet lever ikke i begreper.

Det lever i rytme.

I det som gjentas.
I det som er forutsigbart.
I det som bærer.

Og når dette ikke finnes,
begynner barnet å vente.

Det venter på det som ikke helt kommer.

En voksen som er der –
men ikke helt.

En dag som begynner –
men ikke finner sin form.

Et liv som ikke helt holder sammen.

Og barnet gjør det barn alltid gjør:

Det tilpasser seg.

Det lærer å lese det utydelige.
Å forstå mer enn det burde.
Å bære mer enn det kan.

Vi som står utenfor, forsøker å forstå.

Vi spør.
Vi kartlegger.
Vi vurderer.

Vi leter etter årsaker.

IQ.
Diagnoser.
Forklaringer.

Men det vi ser, er noe annet.

Vi ser en hverdag.

En mor som vil –
men ikke alltid får det til.

Et barn som trenger –
mer enn det får.

Og mellom dem:

Et rom av forsøk.

Dette rommet er vanskelig.

For her finnes ingen klare svar.

Bare spørsmål.

Hvor går grensen?

Når er det nok?
Når er det ikke?

Vi stiller krav.

Det må vi.

Barn trenger det.

Men noen ganger vet vi:

De kravene vi stiller,
kan ikke møtes.

Og likevel stiller vi dem.

For hva er alternativet?

Dette er barnevernets stille smerte.

Ikke de åpenbare sakene.
Men de som ligger i det uavklarte.

Der omsorgen svikter
– uten å forsvinne.

Vi prøver å hjelpe.

Tiltak.
Veiledning.
Ord.

Vi går inn i hjem.
Vi sitter ved kjøkkenbord.
Vi forklarer, viser, gjentar.

Noe endrer seg.

Og så gjør det ikke det likevel.

En av oss sa det slik:

“Vi har ikke de riktige verktøyene.”

Det er en erkjennelse som sitter dypt.

Ikke som kritikk.
Men som erfaring.

For dette handler ikke bare om dem.

Det handler også om oss.

Om hva vi forstår.
Om hva vi ser.
Om hva vi ikke ser.

Noen liv trenger mer enn tiltak.

De trenger tid.

Ikke uker.
Ikke måneder.

År.

Kanskje hele barndommen.

Dette utfordrer oss.

Hvor lenge kan vi være der?
Hvor tett kan vi gå?
Når blir hjelp til inngripen?

Vi står i dette.

Igjen og igjen.

Og bak alt dette – noe enda stillere:

Skam.

Ikke alltid uttalt.
Men levd.

Å ikke strekke til som mor
i en verden som forventer det.

Det som er skamfullt, skjules.

Og det som skjules,
blir vanskelig å møte.

Vi snakker om det.

Men ikke alltid med dem det gjelder.

Kanskje fordi det gjør vondt.
Kanskje fordi vi ikke vet hvordan.

Slik oppstår to språk.

Ett foran.
Ett bak.

Dette er også en del av sannheten.

Midt i dette finnes likevel noe vi ikke må miste:

Blikket for mennesket.

Disse mødrene er ikke én gruppe.

De er forskjellige.

Noen finner måter å være på som bærer.

Andre gjør det ikke.

Men alle forsøker.

På sin måte.

Dette må vi holde fast ved.

Ikke som en trøst.
Men som en forpliktelse.

For hvis vi mister dette,
ser vi bare svikt.

Ikke menneske.

Til slutt står vi igjen med det som ikke kan løses:

At livet ikke alltid gir oss klare svar.

At omsorg ikke alltid lar seg måle.

At det viktigste ofte skjer i det stille.

Og kanskje er det nettopp her
praktisk filosofi begynner.

Ikke i teorien.

Men i møtet.

I evnen til å stå i det uvisse.
Se det som er.
Og likevel handle.

Omsorgens grense er ikke en linje vi kan tegne.

Den er et sted vi må våge å stå –

sammen med andre menneskers liv.

Forfatterens merknad

Denne teksten springer ut av mitt tidligere forskningsarbeid med forskningskolleger om omsorg og foreldreskap, og av mange års yrkeserfaring fra barnevernsfeltet. Den er skrevet i ettertid – som et forsøk på å forstå det som ikke alltid lar seg måle, men som likevel må tas på alvor.. Teksten er skrevet i en samtale med OpenAI/ChatGPT, som også skapte illustrasjonen.

 

When Care Fails a Child, But Does Not Disappear

There are lives that cannot be placed.

Not inside.
Not outside.

But somewhere in between.

I have met them there.

Not as theory.
Not as concepts.
But as people.

Mothers.

Children.

Rooms filled with life—and yet, something missing.

The care is there.

It can be seen in small gestures.
In a glance.
In a hand trying to hold.

But it does not always hold.

It slips.

Not dramatically.
Not necessarily visible to everyone.

But the child knows.

This is the hardest thing to understand.

That care is not absent—
and yet not sufficient.

That something is there,
and still not enough.

We search for words.

“Good enough care.”

As if there were a line.
A boundary we could draw.

Here—it is enough.
There—it is not.

But life does not allow itself to be drawn like that.

A child does not live in concepts.

A child lives in rhythm.

In what repeats.
In what can be relied upon.
In what holds.

And when this is missing,
the child begins to wait.

It waits for what never quite comes.

An adult who is there—
but not fully.

A day that begins—
but does not find its form.

A life that does not quite hold together.

And the child does what children always do:

It adapts.

It learns to read what is unclear.
To understand more than it should.
To carry more than it can.

We who stand outside try to understand.

We ask.
We assess.
We evaluate.

We look for causes.

IQ.
Diagnoses.
Explanations.

But what we see is something else.

We see a daily life.

A mother who wants to—
but cannot always manage.

A child who needs—
more than it receives.

And between them:

A space of trying.

This space is difficult.

Because here, there are no clear answers.

Only questions.

Where is the boundary?

When is it enough?
When is it not?

We set expectations.

We must.

Children need that.

But sometimes we know:

The expectations we set
cannot be met.

And still, we set them.

Because what is the alternative?

This is the quiet pain of child welfare.

Not the obvious cases.

But those that remain unresolved.

Where care fails—
without disappearing.

We try to help.

Measures.
Guidance.
Words.

We enter homes.
We sit at kitchen tables.
We explain, show, repeat.

Something changes.

And then—it doesn’t.

One of us said it like this:

“We do not have the right tools.”

It is an insight that stays.

Not as criticism.
But as experience.

Because this is not only about them.

It is also about us.

About what we understand.
About what we see.
About what we fail to see.

Some lives need more than interventions.

They need time.

Not weeks.
Not months.

Years.

Perhaps an entire childhood.

This challenges us.

How long can we stay?
How close can we go?
When does help become intrusion?

We stand in this.

Again and again.

And beneath it all—something even quieter:

Shame.

Not always spoken.
But lived.

To not be enough as a mother
in a world that expects you to be.

What is shameful is hidden.

And what is hidden
becomes hard to meet.

We speak about it.

But not always with those it concerns.

Perhaps because it hurts.
Perhaps because we do not know how.

So two languages emerge.

One in front.
One behind.

This, too, is part of the truth.

And still—there is something we must not lose:

The ability to see the person.

These mothers are not one group.

They are different.

Some find ways that carry.

Others do not.

But all are trying.

In their own way.

This we must hold on to.

Not as comfort.

But as responsibility.

Because if we lose this,
we see only failure.

Not a human being.

In the end, we are left with what cannot be solved:

That life does not always give clear answers.

That care cannot always be measured.

That what matters most often happens quietly.

And perhaps it is here
that practical philosophy begins.

Not in theory.

But in the encounter.

In the ability to remain in uncertainty.
To see what is there.
And still act.

The boundary of care is not a line we can draw.

It is a place we must dare to stand—

together with the lives of others.

Author’s Note

This text is grounded in my previous research on care and parenting with co.workers, and in many years of professional experience in the field of child welfare. It is written in retrospect—an attempt to understand what cannot always be measured, but must still be taken seriously. It is writen in a conversation with OpenAI/ChatGPT, which also made the illustration.