The One I Wear Around My Neck

On Christopher, the journey, and being carried

I wear Christopher around my neck.

A small medal. A large man walking through the water with a staff in his hand and a child on his shoulders.

I have known for some time whom he represents. Saint Christopher. Patron saint of travellers, pilgrims, sailors, and wanderers. But only recently did I begin to understand why the image means something to me.

It happened while I was listening to Tom Waits sing Tom Traubert’s Blues.

In the middle of the song comes a curious line:

“Now I lost my Saint Christopher …”

He has lost his Christopher.

I recognized the name at once. Not first as the name of a saint from an old legend, but as the medal I wear myself.

And I thought: I have not lost mine.

The man who wanted to serve the strongest

Christopher is a strange saint.

We know almost nothing for certain about the historical man. There may have been an early Christian martyr named Christophorus, but the story most people know is a legend.

That does not necessarily make it less true.

The legend tells of an unusually large and powerful man. He wanted to serve the mightiest lord in the world. So at first he sought power where people usually look for it: among kings and rulers.

But each time he discovered that the one he thought was strongest was afraid of someone stronger.

Eventually, he began to search for Christ.

A hermit is said to have told him that he could serve Christ by using the strength he already possessed. Beside a dangerous river, people needed help getting across.

Christopher began to carry them.

One day, a child came.

He lifted the child onto his shoulders and stepped into the water.

But with every step, the child grew heavier. The current pressed against him. The man who had trusted in his enormous strength discovered that his strength was almost not enough.

When at last he reached the other side, he is said to have remarked that it felt as if he had carried the whole world.

The child replied that he had carried not only the world.

He had carried the one who created it.

The child was Christ.

Hence the name Christophorus:

Christ-bearer.

But who carried whom?

I have always liked stories like this.

Not because I believe everything necessarily happened exactly that way.

God probably did not create the world in six days. A giant may never have carried the child Jesus across an actual river.

But a story can be true in another way than as a report of events.

It can recognize something in life.

When I look at Christopher now, I notice something I had overlooked before.

He carries the child.

But he himself is almost unable to make it across.

He has spent his life searching for the greatest strength, and at the very moment he encounters it, he discovers the limits of his own.

That is where I recognize myself.

I too have carried things.

Work. Responsibility. Family. People. Tasks. Decisions. Things that had to be done because someone had to do them.

We may like to think that life consists of what we have managed to accomplish.

But when I look back, there are periods I do not fully understand how I came through.

I did not have the strength. I did not have the overview. Sometimes I did not have the courage either.

And still I made it across.

There is not always a rational explanation for this. Of course, I can point to people who helped me, coincidences that went my way, choices I somehow managed to make.

But that is not the whole experience.

Sometimes I have felt carried.

“I lost my Saint Christopher”

In Tom Waits’s world, things are different.

Tom Traubert’s Blues is full of people adrift. Wet clothes. Hotel rooms. Alcohol. Blood. Foreign streets. People who do not quite belong anywhere.

Throughout the song, Waits keeps returning to Waltzing Matilda.

The old Australian song about the wandering man lies like an echo beneath his own story.

Then comes the line about Christopher.

He has lost his St Christopher.

It may be a medal.

But in the song, the loss becomes larger than an object.

The traveller has lost his protector.

He is still on the road, but something that was meant to accompany him is gone.

Perhaps that is precisely why the line struck me.

Because I carry my Christopher.

And I no longer think that I am only carrying him.

The wanderer

Christopher became a saint for people on the road.

Pilgrims carried his image. Sailors asked for his protection. Later, motorists kept small St Christopher medals in their cars or wore them around their necks.

It makes sense.

The journey is an ancient image of human life.

We leave something. We pass through something. We hope to arrive.

The pilgrim knows this more concretely than most. He knows the weight of the pack, the heat, the rain, the pain in his feet, and the strange distance between the place he has left and the place he has not yet reached.

I have walked far myself.

I know how the world changes when it is measured in steps.

A person may begin a journey with the idea that he is going to find something: a goal, an answer, perhaps himself.

Then he discovers that the road works differently.

Something happens to the one who walks.

You carry the pack.

But the road carries you too.

The martyr

The legend does not end at the river.

According to the later tradition, Christopher’s life ended in martyrdom. He carried Christ across the water — and later carried his faith through what followed, until it cost him his life.

It is the same movement as with the pack and the road: sometimes what we carry for long enough begins, in turn, to carry us.

This is not true only of Christopher.

The work I carried for all those years, the responsibility, the people — eventually something strange happened. What I had carried began to carry me as well. It gave me form, direction, something to stand in.

Faith is not only something one has.

It can be something that carries you.

The other side

I do not always know what I believe about saints.

Nor do I know how to describe the force I have sometimes experienced as coming from beyond myself.

God, an angel, a saint, grace, providence — or simply something for which I have no language.

Perhaps I do not need to decide.

I only know that there have been situations in my life when, afterwards, I have thought:

I could not have managed this alone.

And yet I did.

Or perhaps it is more accurate to say:

I came through it.

The difference matters.

The first formulation is about achievement.

The second opens onto something else.

Help. Other people. Coincidence. Grace.

The possibility that a human being can be carried without ever quite knowing by whom.

My Christopher

And so I wear the medal around my neck.

It depicts the man who carried Christ.

But for me, the image has slowly turned around.

I no longer see first and foremost the strong man.

I see the man out in the water.

He leans on his staff.

The current moves around his legs.

What he has taken upon himself to carry has become heavier than he could ever have imagined.

Still, he goes on.

And he makes it across.

Tom Waits still sings about the man who lost his St Christopher. I have thought a great deal about what it really means to lose one’s own — not the object, but the ability to feel oneself carried.

I do not know whether I will ever be able to answer that.

But tonight, when I feel the small medal against my chest, it is not an answer I am looking for.

It is only its weight.

Small, easy til carry, and there.

Tom Waits still sings about the man who lost his St Christopher. 

I have thought a great deal about what it really means to lose one’s own — not the object, 

but the ability to feel oneself carried.

This essay was written in a conversation with OpenAI/ChatGPT, which also made the illustration.

 

Han jeg bærer rundt halsen

Om Kristoffer, vandringen og det å bli båret

Jeg bærer Kristoffer rundt halsen.

En liten medaljong. En stor mann som går gjennom vannet med en stav i hånden og et barn på skuldrene.

Jeg har visst hvem han forestiller en stund. Den hellige Kristoffer. Skytshelgen for reisende, pilegrimer, sjøfolk og vandringsmenn. Men først nylig begynte jeg å forstå hvorfor bildet betyr noe for meg.

Det skjedde mens jeg hørte Tom Waits synge Tom Traubert’s Blues.

Midt i sangen kommer en merkelig linje:

“Now I lost my Saint Christopher …”

Han har mistet sin Kristoffer.

Jeg kjente straks igjen navnet. Ikke først som helgenhistorie, men som medaljongen jeg selv bærer.

Og jeg tenkte: Jeg har ikke mistet min.

Mannen som ville tjene den sterkeste

Kristoffer er en merkelig helgen.

Vi vet nesten ingenting sikkert om den historiske mannen. Det kan ha eksistert en kristen martyr ved navn Christophorus i oldkirken, men historien de fleste kjenner, er en legende.

Det gjør den ikke nødvendigvis mindre sann.

Legenden forteller om en usedvanlig stor og sterk mann. Han ønsket å tjene den mektigste herren som fantes. Derfor søkte han først makten der mennesker vanligvis leter etter den: hos konger og herskere.

Men hver gang oppdaget han at den han trodde var sterkest, fryktet noen som var sterkere.

Til slutt begynte han å lete etter Kristus.

En eremitt skal ha sagt til ham at han kunne tjene Kristus ved å bruke den styrken han allerede hadde. Ved en farlig elv trengte mennesker hjelp til å komme over.

Kristoffer begynte å bære dem.

En dag kom et barn.

Han løftet barnet opp på skuldrene og gikk ut i vannet.

Men barnet ble tyngre for hvert skritt. Strømmen presset mot ham. Mannen som hadde stolt på sin enorme styrke, oppdaget at styrken nesten ikke strakk til.

Da han endelig kom over på den andre siden, skal han ha sagt at det føltes som om han hadde båret hele verden.

Barnet svarte at han ikke bare hadde båret verden.

Han hadde båret ham som hadde skapt den.

Barnet var Kristus.

Derav navnet Christophorus:

Kristusbæreren.

Men hvem bar hvem?

Jeg har alltid likt slike historier.

Ikke fordi jeg tror at alt nødvendigvis skjedde slik.

Gud skapte neppe verden på seks døgn. En kjempe bar kanskje aldri Jesusbarnet gjennom en virkelig elv.

Men en fortelling kan være sann på en annen måte enn som referat.

Den kan gjenkjenne noe i livet.

For når jeg ser på Kristoffer nå, legger jeg merke til noe jeg tidligere overså.

Han bærer barnet.

Men selv er han nesten ute av stand til å komme over.

Han har brukt hele livet på å lete etter den største styrken, og akkurat i øyeblikket da han møter den, oppdager han begrensningen i sin egen.

Det er der jeg kjenner meg igjen.

Jeg har også båret.

Arbeid. Ansvar. Familie. Mennesker. Oppgaver. Beslutninger. Ting som måtte gjøres fordi noen måtte gjøre dem.

Vi liker kanskje å tenke at livet består av det vi har klart.

Men når jeg ser tilbake, finnes det perioder jeg ikke helt forstår hvordan jeg kom gjennom.

Jeg hadde ikke kreftene. Jeg hadde ikke oversikten. Noen ganger hadde jeg heller ikke motet.

Og likevel kom jeg over.

Det finnes ikke alltid en rasjonell forklaring på dette. Jeg kan naturligvis peke på mennesker som hjalp meg, tilfeldigheter som gikk min vei, egne valg jeg tross alt klarte å ta.

Men det er ikke hele erfaringen.

Noen ganger har jeg kjent meg båret.

«I lost my Saint Christopher»

Hos Tom Waits er verden en annen.

Tom Traubert’s Blues er full av mennesker på drift. Våte klær. Hotellrom. Alkohol. Blod. Fremmede gater. Mennesker som ikke helt hører hjemme noe sted.

Gjennom sangen vender Waits stadig tilbake til Waltzing Matilda.

Den gamle australske sangen om vandringsmannen ligger som et ekko under hans egen fortelling.

Så kommer linjen om Kristoffer.

Han har mistet sin St. Christopher.

Det kan være en medaljong.

Men i sangen blir tapet større enn en gjenstand.

Den reisende har mistet beskytteren sin.

Han er fremdeles på veien, men noe som skulle følge ham, er borte.

Kanskje er det nettopp derfor linjen traff meg.

For jeg bærer min Kristoffer.

Og jeg tror ikke lenger at jeg bare bærer ham.

Vandringsmannen

Kristoffer ble helgen for mennesker på vei.

Pilegrimer bar bildet hans. Sjøfolk ba om hans beskyttelse. Senere fikk bilister små Kristoffer-medaljonger i bilen eller rundt halsen.

Det gir mening.

Reisen er et gammelt bilde på menneskelivet.

Man forlater noe. Man går gjennom noe. Man håper å komme fram.

Pilegrimen vet dette mer konkret enn de fleste. Han kjenner vekten av sekken, varmen, regnet, smerten i føttene og den merkelige avstanden mellom stedet han forlot og stedet han ennå ikke har nådd.

Jeg har selv gått langt.

Jeg vet hvordan verden forandrer seg når den måles i skritt.

Et menneske kan begynne en vandring med den forestillingen at han skal finne noe: et mål, et svar, kanskje seg selv.

Så oppdager han at veien arbeider annerledes.

Noe skjer med den som går.

Man bærer sekken.

Men veien bærer også en.

Martyren

Legenden stopper ikke ved elven.

Ifølge den senere fortellingen endte Kristoffers liv i martyrdøden. Han bar Kristus over vannet – og bar siden troen gjennom det som kom etterpå, helt til den kostet ham livet.

Det er den samme bevegelsen som med sekken og veien: Det man bærer lenge nok, begynner noen ganger selv å bære en.

Det gjelder ikke bare Kristoffer.

Arbeidet jeg bar i alle år, ansvaret, menneskene – etter hvert skjedde noe merkelig. Det jeg hadde båret, begynte også å bære meg. Det ga meg form, retning, noe å stå i.

Tro er ikke bare noe man har.

Det kan være noe som bærer en.

Den andre siden

Jeg vet ikke alltid hva jeg tror om helgener.

Jeg vet heller ikke hvordan man skulle beskrive den kraften jeg av og til har opplevd utenfor meg selv.

Gud, en engel, en helgen, nåde, forsyn – eller bare noe jeg ikke har språk for.

Jeg trenger kanskje heller ikke avgjøre det.

Jeg vet bare at det har vært situasjoner i livet hvor jeg i ettertid har tenkt:

Dette kunne jeg ikke ha klart alene.

Og likevel gjorde jeg det.

Eller kanskje det er riktigere å si:

Jeg kom gjennom det.

Forskjellen er viktig.

Den første formuleringen handler om prestasjon.

Den andre åpner for noe annet.

For hjelp. For mennesker. For tilfeldigheter. For nåde.

For muligheten av at et menneske kan bli båret uten helt å vite av hvem.

Min Kristoffer

Så bærer jeg medaljongen rundt halsen.

Den forestiller mannen som bar Kristus.

Men for meg har bildet langsomt snudd seg.

Jeg ser ikke lenger først og fremst den sterke mannen.

Jeg ser mannen ute i vannet.

Han støtter seg til staven.

Strømmen går rundt beina.

Det han har tatt på seg å bære, har blitt tyngre enn han kunne forestille seg.

Likevel fortsetter han.

Og han kommer over.

Tom Waits synger fremdeles om mannen som mistet sin St. Christopher. Jeg har tenkt mye på hva det egentlig vil si å miste sin – ikke gjenstanden, men evnen til å kjenne seg båret.

Jeg vet ikke om jeg noen gang vil kunne svare på det.

Men i kveld, når jeg kjenner den lille medaljongen mot brystet, er det ikke et svar jeg leter etter.

Det er bare vekten av den.

Liten, lett å bære og der.

Tom Waits synger fremdeles om mannen som mistet sin St. Christopher. 

Jeg har tenkt mye på hva det egentlig vil si å miste sin – ikke gjenstanden, 

men evnen til å kjenne seg båret.

Essayet er skrevet i en samtale med OpenAI/ChatGPT som også har laget illustasjonen.

 

The Human Being as a Verb

Kierkegaard, Heidegger and Fosse on Becoming

Philosophy has a tendency to turn the world into nouns.

The human being. The self. Being. Time. Faith. Language.

We give names to what exists, and the words can create the impression that we have thereby grasped something stable. A noun can be defined, delimited and placed within a system.

But life rarely behaves like that. It moves, changes and returns. It happens.

In Søren Kierkegaard, Martin Heidegger and Jon Fosse, we find, in very different ways, a resistance to the idea that the human being can be understood as something finished. All three draw language away from what is static and toward movement.

For Kierkegaard, the human being must become oneself. For Heidegger, the human being exists by being thrown into a world, understanding, choosing and relating to possibilities. In Fosse, words, people and experiences return in ever new displacements.

Perhaps all three are trying to turn the human being into a verb.

Becoming oneself

For Kierkegaard, the self is not a finished entity.

It is a task.

This is one of the most difficult and at the same time most fruitful ideas in his work. One might think that being oneself would be the easiest thing in the world. Who else could one be?

But for Kierkegaard, this is precisely the problem. A person may live an entire life without truly becoming oneself.

In The Sickness unto Death, the self is described as a relation that relates itself to itself. The formulation is famous, but also difficult. It points toward something essential: the self is not an object.

It is a relation.

And a relation exists only insofar as it takes place.

To be a self is therefore something a human being does. It is a movement between what one is, what one has been, what one might have become and what one is trying to become.

Kierkegaard’s human being is therefore always underway. The self cannot be possessed. It must be lived.

And this task does not end when youth is over. The question of who one is can return throughout life, even when one believed it had long since been answered.

Repetition

This becomes even clearer in Repetition.

Kierkegaard distinguishes between recollection and repetition. Recollection turns backward and seeks what has been.

Repetition also returns to what is old, but in another way.

It turns forward.

At first, this appears contradictory. How can one move forward by returning?

Yet human life is full of such movements. We encounter the same questions again. We return to the same places. We reread a book. We meet a person after many years.

Then we may discover that the words are the same, but the meaning has changed.

Not necessarily because the words have changed.

But because we have.

Repetition is therefore not a copy. It is becoming.

A human being does not repeat life by living the same thing once more. Life is repeated by continually taking it up again.

To become oneself therefore also means becoming oneself anew.

And anew.

Heidegger and the verb

When Heidegger appears a few decades later, something similar happens to the language of philosophy.

He inherits a tradition full of nouns: being, consciousness, subject, object, time, world.

But Heidegger distrusts these words when they are allowed to stand still. They can make us think that being is a thing, that the human being is an object, or that the world is something standing outside us.

So he begins to set language in motion.

He does not first ask what the human being is, but how the human being is.

The human being is not merely present in the world in the way a chair is present in a room.

The human being is in the world.

Heidegger’s In-der-Welt-sein — being-in-the-world — is precisely an attempt to break with the idea of the human being as an isolated subject observing an external reality.

We are not first enclosed within ourselves and then move outward into the world. We are already involved. We understand, act, worry, expect, remember, use things and encounter others.

Existence is already an activity.

To exist

The word existence therefore acquires a special meaning in Heidegger.

It does not merely mean that a human being is there. A stone is there as well.

But the human being exists in the sense that it constantly relates to its own being. It has possibilities. It can be otherwise. It can choose, fail and try again.

The human being is therefore never completely identical with what it already is.

It also stands in relation to what it is not yet.

In this way, the future becomes part of the present. I am not only what I have become. I am also what I am moving toward.

This is why Heidegger’s human being can never be fully described by a noun.

It is more precise to describe it through verbs:

to be, to understand, to choose, to wait, to remember, to die.

When truth “essences”

Heidegger does this not only with the human being. He also does it with philosophy’s most fundamental concepts.

A particularly clear example is the word Wesen.

In German, Wesen usually means “essence.” It sounds like a classical noun: What is the true essence of a thing?

But Heidegger returns to the word’s verbal character. He uses the form west — one might almost say that something “essences,” although English has no natural verb for it.

In The Origin of the Work of Art, Heidegger writes that truth west. The point is not merely that truth has a particular essence, as though it could be defined once and for all. Truth happens as a movement between unconcealment and concealment. Something comes into view, while something else withdraws.

It is a small linguistic gesture, but it says a great deal about Heidegger’s philosophy.

Truth does not merely exist.

It happens.

It is as though he does not trust a language that stands still, because what is to be thought does not stand still either.

Being happens. The world opens. The human being exists. Language speaks.

Philosophy becomes grammatically restless because reality itself cannot be held fast as a collection of finished things.

And then comes Fosse

In Jon Fosse, this movement becomes literature.

He does not write philosophical treatises on being or repetition. He lets language do the work.

Anyone who reads Septology notices how sentences, words, images, names, movements and prayers return.

But no repetition is entirely identical with the one before it.

A sentence returns several pages later and suddenly means something else. A memory shifts. One human being is mirrored in another.

Asle meets the other Asle.

One could have been the other. The other could have been the one.

Identity becomes mobile.

Who am I?

Who might I have been?

Who is the other?

Where do I end and where does he begin?

Fosse does not necessarily provide answers. He allows the questions to move through language.

Repetition and variation

Fosse has himself compared writing to music.

Music lives through repetition and variation. A theme returns, but never in quite the same way.

The same is true of his prose.

Repetition does not create stagnation. It creates rhythm.

A sentence returns, but since the last time, the reader has experienced something. The sentence has therefore changed as well.

This is a strange phenomenon. The words may be identical, while the meaning is not.

Time has entered language.

Here Fosse stands very close to Kierkegaard.

For Kierkegaard, repetition is an existential category. In Fosse, it becomes a literary experience.

Kierkegaard asks what repetition means.

Fosse makes us undergo it.

The human being who is never finished

Here the three meet.

Kierkegaard’s human being must become oneself.

Heidegger’s human being exists as possibility.

Fosse’s human being is repeated and displaced through language, memory and time.

None of them describes the human being as finished.

There may be a profound philosophical consequence in this. If the human being is not a finished noun, then a human life cannot be understood as an object of which we eventually gain a complete overview.

We are never entirely finished with our own past.

We interpret it anew.

We are never finished with our relationships.

We encounter them again.

We are never finished with grief.

It returns.

We are never finished with love.

It must be lived again.

Perhaps we are never finished with faith either.

It must be repeated.

Old age, too, is a becoming

If this is right, it applies not only to the choices of youth or the projects of adulthood. It applies to the whole of life.

Old age, too, must then be understood as becoming.

It can be tempting to think of old age as a condition one eventually arrives at: first childhood, then youth, adulthood and finally old age. As though life consisted of rooms one passed through before entering the last.

But this is not necessarily how it is experienced from within.

One grows old.

Day by day.

And at the same time, one continues to become something.

Perhaps it is precisely then that one becomes aware of the strange power of repetition. One returns to books read in youth and discovers that they have changed.

Of course they have not.

The reader has changed.

One encounters again questions one thought had been answered. They are still there, but they present themselves differently.

Kierkegaard becomes a different Kierkegaard.

Heidegger becomes a different Heidegger.

Fosse becomes a different Fosse.

Not because the texts change.

But because the reader does.

Reading itself therefore repeats.

And at this point the idea of the human being as a verb becomes more than a philosophical formulation. It becomes an experience.

As long as life continues, the human being continues to become.

The same road

We can walk the same road many times.

The map is the same. The distance is the same. The road lies there.

But the walk is never identical.

The weather is different. The light is different. The body is different. The thoughts are different.

The one who walks has become another.

Perhaps this is precisely what Kierkegaard called repetition.

And perhaps this is what Heidegger was trying to show when he made existence into something we continually enact.

In Fosse, it becomes rhythm.

We return.

Again.

And again.

Not because we are standing still.

But because human life may not move like a straight line.

It moves more like a spiral.

We return to the same thing.

But from another place.

Philosophy as a verb

Perhaps philosophy, in the end, is not a noun either.

Philosophy is not only something that exists in books.

It is something we do.

We ask.

We doubt.

We interpret.

We return.

We try to understand.

Then we discover that understanding was not complete.

And begin again.

Kierkegaard made the self into a task.

Heidegger made existence into a movement.

Fosse made repetition into language.

All three remind us of something simple that nouns can easily conceal:

The human being is not finished.

It is not something we first are and then go on to live.

It becomes in the very act of living.

Perhaps, then, we should sometimes stop asking:

What is a human being?

And ask instead:

What does it mean to be human as something we do?

Then philosophy becomes a verb.

And perhaps life does too.

Kierkegaard made the self into a task.

Heidegger made existence into a movement.

Fosse made repetition into language.

This essay was written in a conversation with OpenAI/ChatGPT

 

Mennesket som verb

Kierkegaard, Heidegger og Fosse om det som blir til

Filosofien har lett for å gjøre verden til substantiver.

Mennesket. Selvet. Væren. Tiden. Troen. Språket.

Vi setter navn på det som finnes, og ordene kan gi oss inntrykk av at vi dermed har fått tak i noe stabilt. Et substantiv kan defineres, avgrenses og plasseres i et system.

Men livet oppfører seg sjelden slik. Det beveger seg, forandrer seg og vender tilbake. Det skjer.

Hos Søren Kierkegaard, Martin Heidegger og Jon Fosse finner vi, på svært ulike måter, en motstand mot tanken om at mennesket kan forstås som noe ferdig. Alle tre trekker språket bort fra det stillestående og mot bevegelsen.

Hos Kierkegaard skal mennesket bli seg selv. Hos Heidegger eksisterer mennesket ved å være kastet inn i en verden, forstå, velge og forholde seg til sine muligheter. Hos Fosse vender ordene, menneskene og erfaringene tilbake i stadig nye forskyvninger.

Kanskje forsøker de alle tre å gjøre mennesket til et verb.

Å bli seg selv

Hos Kierkegaard er selvet ingen ferdig størrelse.

Det er en oppgave.

Dette er en av de mest krevende og samtidig mest fruktbare tankene i forfatterskapet hans. Man skulle tro at det enkleste i verden var å være seg selv. Hvem ellers skulle man være?

Men hos Kierkegaard er det nettopp dette som er problemet. Et menneske kan leve et helt liv uten egentlig å bli seg selv.

I Sygdommen til Døden beskrives selvet som et forhold som forholder seg til seg selv. Formuleringen er berømt, men også vanskelig. Den peker mot noe avgjørende: Selvet er ikke en gjenstand.

Det er en relasjon.

Og en relasjon eksisterer bare så lenge den finner sted.

Å være et selv er derfor noe mennesket gjør. Det er en bevegelse mellom det man er, det man har vært, det man kunne blitt og det man forsøker å bli.

Derfor er Kierkegaards menneske alltid underveis. Selvet kan ikke eies. Det må leves.

Og denne oppgaven opphører ikke når ungdommen er over. Spørsmålet om hvem man er, kan vende tilbake gjennom hele livet – også når man trodde man for lengst hadde besvart det.

Gjentagelsen

Dette blir enda tydeligere i Gjentagelsen.

Kierkegaard skiller mellom erindring og gjentagelse. Erindringen vender bakover og søker det som har vært.

Gjentagelsen vender også tilbake til det gamle, men på en annen måte.

Den vender fremover.

Det virker først selvmotsigende. Hvordan kan man bevege seg fremover ved å vende tilbake?

Men menneskelivet er fullt av slike bevegelser. Vi møter de samme spørsmålene igjen. Vi vender tilbake til de samme stedene. Vi leser en bok på nytt. Vi møter et menneske etter mange år.

Da kan vi oppdage at ordene er de samme, men at betydningen har forandret seg.

Ikke nødvendigvis fordi ordene har forandret seg.

Men fordi vi har gjort det.

Gjentagelsen blir derfor ikke kopi. Den blir tilblivelse.

Mennesket gjentar ikke livet ved å leve det samme en gang til. Det gjentar livet ved stadig å ta det opp igjen.

Å bli seg selv betyr derfor også å bli seg selv på nytt.

Og på nytt.

Heidegger og verbet

Når Heidegger kommer noen tiår senere, skjer det noe lignende med filosofiens språk.

Han arver en tradisjon full av substantiver: væren, bevissthet, subjekt, objekt, tid, verden.

Men Heidegger mistror disse ordene når de blir stående stille. De kan få oss til å tro at væren er en ting, at mennesket er en gjenstand, eller at verden er noe som står utenfor oss.

Derfor begynner han å bevege språket.

Han spør ikke først hva mennesket er, men hvordan mennesket er.

Mennesket er ikke bare til stede i verden slik en stol er til stede i et rom.

Mennesket er i verden.

Heideggers In-der-Welt-sein – væren-i-verden – forsøker nettopp å bryte opp forestillingen om mennesket som et isolert subjekt som betrakter en ytre virkelighet.

Vi befinner oss ikke først inne i oss selv og går deretter ut i verden. Vi er allerede involvert. Vi forstår, handler, bekymrer oss, forventer, husker, bruker ting og møter andre.

Eksistensen er allerede en aktivitet.

Å eksistere

Ordet eksistens får derfor en spesiell betydning hos Heidegger.

Det betyr ikke bare at et menneske finnes. En stein finnes også.

Men mennesket eksisterer i den forstand at det hele tiden forholder seg til sin egen væren. Det har muligheter. Det kan være annerledes. Det kan velge, mislykkes og forsøke igjen.

Mennesket er derfor aldri helt sammenfallende med det det allerede er.

Det står også i forhold til det det ennå ikke er.

På denne måten blir fremtiden en del av nåtiden. Jeg er ikke bare det jeg har blitt. Jeg er også det jeg er på vei mot.

Det er derfor Heideggers menneske aldri kan beskrives fullstendig med et substantiv.

Det er mer presist å beskrive det med verb:

å være, å forstå, å velge, å vente, å huske, å dø.

Når sannheten «vester»

Heidegger gjør dette ikke bare med mennesket. Han gjør det også med filosofiens mest grunnleggende begreper.

Et særlig tydelig eksempel er ordet Wesen.

På tysk betyr Wesen vanligvis «vesen» eller «essens». Det høres ut som et klassisk substantiv: Hva er en tings egentlige vesen?

Men Heidegger går tilbake til ordets verbale karakter. Han bruker formen west – «vesener», kunne man nesten si på norsk, selv om ordet ikke finnes hos oss.

I Der Ursprung des Kunstwerkes skriver han at sannheten west. Poenget er ikke bare at sannheten har et bestemt vesen, som om dette kunne defineres og legges fast. Sannheten skjer som en bevegelse mellom avdekking og skjuling. Noe kommer til syne, samtidig som noe annet trekker seg tilbake.

Det er et lite språklig grep, men det sier mye om Heideggers filosofi.

Sannheten er ikke bare.

Den skjer.

Det er som om han ikke stoler på et språk som står stille, fordi det som skal tenkes, heller ikke står stille.

Væren skjer. Verden åpner seg. Mennesket eksisterer. Språket taler.

Filosofien blir grammatisk urolig fordi virkeligheten selv ikke lar seg fastholde som en samling ferdige ting.

Og så kommer Fosse

Hos Jon Fosse blir denne bevegelsen litteratur.

Han skriver ikke filosofiske avhandlinger om væren eller gjentagelse. Han lar språket gjøre arbeidet.

Den som leser Septologien, merker hvordan setninger, ord, bilder, navn, bevegelser og bønner vender tilbake.

Men ingen gjentagelse er helt identisk med den foregående.

En setning kommer tilbake etter noen sider og betyr plutselig noe annet. En erindring forskyves. Et menneske speiles i et annet menneske.

Asle møter den andre Asle.

Den ene kunne ha vært den andre. Den andre kunne ha vært den ene.

Identiteten blir bevegelig.

Hvem er jeg?

Hvem kunne jeg ha vært?

Hvem er den andre?

Hvor slutter jeg og hvor begynner han?

Fosse gir ikke nødvendigvis svar. Han lar spørsmålene bevege seg gjennom språket.

Repetisjon og variasjon

Fosse har selv sammenlignet skrivingen med musikk.

Musikken lever av repetisjon og variasjon. Et tema kommer tilbake, men aldri helt på samme måte.

Det samme gjelder hans prosa.

Gjentagelsen skaper ikke stillstand. Den skaper rytme.

En setning vender tilbake, men siden forrige gang har leseren erfart noe. Dermed har også setningen forandret seg.

Dette er et merkelig fenomen. Ordene kan være identiske, mens betydningen ikke er det.

Tiden har gått inn i språket.

Her står Fosse svært nær Kierkegaard.

Hos Kierkegaard er gjentagelsen en eksistensiell kategori. Hos Fosse blir den litterær erfaring.

Kierkegaard spør hva gjentagelse betyr.

Fosse får oss til å gjennomleve den.

Mennesket som ikke er ferdig

Her møtes de tre.

Kierkegaards menneske skal bli seg selv.

Heideggers menneske eksisterer som mulighet.

Fosses menneske gjentas og forskyves gjennom språk, erindring og tid.

Ingen av dem beskriver mennesket som ferdig.

Det finnes kanskje en dyp filosofisk konsekvens i dette. Hvis mennesket ikke er et ferdig substantiv, kan heller ikke et menneskeliv forstås som en gjenstand man på et tidspunkt får full oversikt over.

Vi er aldri helt ferdige med vår egen fortid.

Vi fortolker den på nytt.

Vi er aldri ferdige med våre relasjoner.

Vi møter dem på nytt.

Vi er aldri ferdige med sorgen.

Den vender tilbake.

Vi er aldri ferdige med kjærligheten.

Den må leves igjen.

Vi er kanskje heller aldri ferdige med troen.

Den må gjentas.

Også alderdommen er en tilblivelse

Hvis dette er riktig, gjelder det ikke bare ungdommens valg eller voksenlivets prosjekter. Det gjelder hele livet.

Også alderdommen må da forstås som tilblivelse.

Det kan være fristende å tenke på alderdom som en tilstand man til slutt kommer frem til: først barndommen, så ungdommen, voksenlivet og endelig alderdommen. Som om livet besto av rom man beveget seg gjennom, før man kom inn i det siste.

Men slik oppleves det ikke nødvendigvis innenfra.

Man blir gammel.

Dag for dag.

Og samtidig fortsetter man å bli noe.

Kanskje merker man nettopp da gjentagelsens merkelige kraft. Man vender tilbake til bøker man leste som ung og oppdager at de har forandret seg.

Selvsagt har de ikke det.

Det er leseren som har forandret seg.

Man møter igjen spørsmål man trodde man hadde besvart. De er fortsatt der, men de stiller seg annerledes.

Kierkegaard blir en annen Kierkegaard.

Heidegger blir en annen Heidegger.

Fosse blir en annen Fosse.

Ikke fordi tekstene forandrer seg.

Men fordi leseren gjør det.

Dermed gjentar også lesningen seg.

Og nettopp her blir tanken om mennesket som verb mer enn en filosofisk formulering. Den blir en erfaring.

Så lenge livet varer, fortsetter mennesket å bli.

Den samme veien

Vi kan gå den samme veien mange ganger.

Kartet er det samme. Avstanden er den samme. Veien ligger der.

Men turen blir aldri identisk.

Været er annerledes. Lyset er annerledes. Kroppen er annerledes. Tankene er annerledes.

Den som går, er blitt en annen.

Det er kanskje nettopp dette Kierkegaard kalte gjentagelse.

Og kanskje er det dette Heidegger forsøkte å vise når han gjorde eksistensen til noe vi stadig utfører.

Hos Fosse blir det rytme.

Vi kommer tilbake.

Igjen.

Og igjen.

Ikke fordi vi står stille.

Men fordi det menneskelige livet kanskje ikke beveger seg som en rett linje.

Det beveger seg snarere som en spiral.

Vi kommer tilbake til det samme.

Men fra et annet sted.

Filosofien som verb

Kanskje er filosofi til slutt heller ikke et substantiv.

Filosofi er ikke bare noe som finnes i bøker.

Det er noe vi gjør.

Vi spør.

Vi tviler.

Vi fortolker.

Vi vender tilbake.

Vi forsøker å forstå.

Så oppdager vi at forståelsen ikke var avsluttet.

Og begynner igjen.

Kierkegaard gjorde selvet til en oppgave.

Heidegger gjorde eksistensen til en bevegelse.

Fosse gjorde gjentagelsen til språk.

Alle tre minner oss om noe enkelt som substantivene lett skjuler:

Mennesket er ikke ferdig.

Det er ikke noe vi først er og deretter lever.

Det blir til mens det lever.

Kanskje burde vi derfor noen ganger slutte å spørre:

Hva er et menneske?

Og heller spørre:

Hva gjør det å være menneske?

Da blir filosofien et verb.

Og kanskje blir livet det også.

Kierkegaard gjorde selvet til en oppgave.

Heidegger gjorde eksistensen til en bevegelse.

Fosse gjorde gjentagelsen til språk.

Essayet er skrevet i en samtale med OpenAI/ChatGPT