When a Book Came Back

A digital gift, Claude Shannon, and the art of asking a question anew

A few weeks ago, I published an essay called When the Body Becomes a Communication Channel. One of its readers had co-authored a book about Claude Shannon, and he sent me a digital copy. An essay about signals, receivers, and replies had received a reply I could read for myself. A reader had recognised a question in my essay and sent me something to think with.

The book was A Mind at Play, by Jimmy Soni and Rob Goodman. When I began reading, I was looking for the Shannon I had drawn on in my essay. Before long, I was just as interested in the way he could simplify a problem, play with it, and discover that it could be posed differently. I recognise this way of working from practical philosophy. There, too, we have to decide what to attend to. Judgement comes into play when we discover that something we set aside belongs to the matter after all.

What came through?

In the earlier essay, I described an experiment in which electrical pulses travel through bodily tissue to activate small implants. An implant can send back a signal confirming that it has been activated. Reading about Shannon's work, I am struck by how precisely we can ask about this. Did the signal get through? Could the receiver distinguish it from interference? Shannon framed a technical problem that could be investigated without settling what the message meant to the person receiving it.

I had also written about a parent beside a cot. A phone displays readings from a sensor on the baby's foot. The parent looks at the screen and then at the child. Suppose the measurement is accurate and the number has been transmitted without error. The parent may still notice something about the child that gives them reason to look more closely. The question then is how much weight to give the number in this particular situation.

I could say the book arrived when I received the file. Only when I began reading did I discover what the gift had set in motion. I had to return to my own essay and ask what I had set aside when I wrote it. That was how the book became a reply.

The mouse and the maze

One episode I paused over concerns Theseus, Shannon's mechanical mouse. It moved through a maze with the help of a magnet beneath the floor. A relay circuit recorded the route so the system could use it again. Seen from above, the mouse appeared to find its own way. Looking beneath the board, you could see what made the movement possible. Shannon turned the observation around. The maze was solving the mouse. In a film commissioned by Bell Labs, he explains that the mouse's “brain cells” were housed behind a small mirror.

I thought of the phrase listening state in the implant study. It describes a circuit waiting for particular pulses. Saying that the circuit “listens” gives us a simple way to talk about the device. The word can also invite us to attribute to the circuit something that belongs to conversation. When I fail to catch a word and ask, “What did you mean?”, the reply can change how I understand the whole conversation. I associate this experience with Gadamer. The other person can correct my understanding of the very question at issue.

I began by looking at what the mouse could do. The book drew my attention to what Shannon had built around it to make that possible. When a device today is described as detecting an intention, it can be worth shifting our attention in the same way. What physical change does it register? Who decided that this change should count as a sign of intention?

Making the problem simpler

In the chapter on what Shannon called constructive dissatisfaction, Soni and Goodman describe a lecture in which he explained how he tackled difficult problems. The phrase referred to a slight irritation when something does not look quite right. Shannon went through six approaches. The first was to simplify the problem by bringing it down to its essentials. What can I take away and still be left with the difficulty I am trying to understand? Soni and Goodman compare the ability to distinguish the incidental from the essential to the discernment required of a scholastic philosopher. No recipe can supply that judgement in advance. Sometimes we discover what mattered to a problem only when we remove it.

Another approach was to ask the question afresh. “Change the words. Change the viewpoint,” Shannon said. After working on a problem for a long time, we can become trapped in our own way of seeing it.

I recognise both approaches from social work. A case note may record that someone missed three appointments. That is a simplification that sticks to what happened. If we write “poorly motivated,” we have filled a gap in our knowledge with an explanation. Imagine that at the next meeting she takes out the appointment letter and points to two phrases she has underlined. She has read them several times and is still unsure what she is supposed to do. As she points to those words, the explanation “poorly motivated” begins to ring false. I may need to set aside the question of why she did not want to come. I now have reason to ask what we did to make the appointment clear.

From the case note, it looked as though she had lost her way. Beneath the board lay the letter we had written ourselves.

Simplification can help us see a pattern. It can also make it easy to forget what we left out and fill the gap with an explanation. Meeting the person concerned can show us what the simplification cost. In social work, this can affect the help a person receives and how the next practitioner approaches her. The new understanding therefore needs to go into the record. The next person who reads it should be able to see what led us to revise our assessment.

Room to try things out

The biography also describes Shannon's many unicycles. One had a hub set off centre, so the rider rose and fell as the wheel turned. Shannon even juggled while riding it. I like that the book makes room for such inventions. They show someone willing to spend time finding out what happens when you change something most people take for granted.

In work with people, that kind of play takes a different form. I can try asking a question differently and listen to how it is received. I may also discover that a question I asked to move the conversation along made it harder for the other person to tell me what happened. Trying again depends on letting their answer shape what I do next. There is a freedom in that, and it comes with a responsibility.

I think back to the reader who sent me the book. He could have simply told me that my essay reminded him of Shannon. He gave me the chance to read the book and make the connection for myself. Now I am posting another essay in the same place. I have just as little idea this time who will pause to read it, or which sentence might stay with them.

That is how this began, too.

Thank you Jimmy 🙏

References

Pettersen, K. T. (2026, October 1). When the body becomes a communication channel. Praktisk Filosofi – Practical Philosophy. https://kaaretorgnypettersen.blogspot.com/2026/10/when-body-becomes-communication-channel.html

Soni, J., & Goodman, R. (2017). A mind at play: How Claude Shannon invented the information age. Simon & Schuster.

Trying again depends on letting their answer shape what I do next. 

There is a freedom in that, and it comes with a responsibility.

My essay was written in a conversation with Claude/Anthropic and OpenAI/ChatGPT

 

Da en bok kom i retur

En digital bokgave, Claude Shannon og kunsten å stille et spørsmål på nytt

For noen uker siden publiserte jeg essayet Når kroppen blir en kommunikasjonskanal (When the Body Becomes a Communication Channel). En av dem som leste det, var selv medforfatter av en bok om Claude Shannon, og han sendte meg boken digitalt. Slik fikk et essay om signaler, mottakere og svar et svar jeg selv kunne lese. En leser hadde gjenkjent et spørsmål i teksten min og sendt meg noe å tenke videre med.

Boken var A Mind at Play, skrevet av Jimmy Soni og Rob Goodman. Da jeg begynte å lese, lette jeg etter Shannon slik jeg hadde brukt ham i essayet. Etter hvert ble jeg like opptatt av hvordan han kunne gjøre et problem enklere, leke med det og oppdage at det kunne stilles på en annen måte. Det er en arbeidsmåte jeg kjenner igjen fra praktisk filosofi. Der må vi også velge hva vi skal rette oppmerksomheten mot. Dømmekraften viser seg når vi oppdager at noe vi har lagt til side, likevel hører til saken.

Hva kom fram?

I det første essayet beskrev jeg et forsøk der elektriske pulser sendes gjennom kroppsvev for å aktivere små implantater. Et implantat kan sende et signal tilbake som bekrefter at det er aktivert. Når jeg leser om Shannons arbeid, blir jeg slått av hvor presist vi kan spørre om akkurat dette. Kom signalet fram? Kunne mottakeren skille det fra forstyrrelser? Shannons grep var å avgrense et teknisk problem som kunne undersøkes uten å avgjøre hva meldingen betydde for den som mottok den.

Jeg hadde også skrevet om en forelder ved en barneseng. På telefonen vises verdier fra en sensor på barnets fot. Forelderen ser på skjermen og så på barnet. Tenk at målingen er riktig og at tallet er overført uten feil. Forelderen kan likevel legge merke til noe ved barnet som gir grunn til å se nærmere etter. Da er spørsmålet hvilken vekt tallet skal få i denne situasjonen.

Jeg kunne si at bokgaven kom fram da jeg fikk filen. Først da jeg begynte å lese, oppdaget jeg hva den satte i gang. Jeg måtte vende tilbake til min egen tekst og spørre hva jeg selv hadde lagt til side da jeg skrev den. Det var slik boken ble et svar for meg.

Musen og labyrinten

En av episodene jeg stanset ved, handler om Theseus, Shannons mekaniske mus. Den beveget seg gjennom en labyrint ved hjelp av en magnet under gulvet. En krets med reléer registrerte veien, slik at systemet kunne bruke den igjen. For den som så på ovenfra, var det musen som fant fram. Under brettet kunne man se hva som gjorde bevegelsen mulig. Shannon snudde det på hodet. Det var labyrinten som løste musen. I filmen Bell Labs lot lage om Theseus, forteller han at musens «hjerneceller» var plassert bak et lite speil.

Jeg kom til å tenke på uttrykket listening state fra implantatstudien. Det beskriver en krets som venter på bestemte pulser. Sier vi at kretsen «lytter», har vi fått en enkel måte å snakke om apparatet på. Ordet kan også få oss til å tillegge kretsen noe som hører hjemme i en samtale. Når jeg hører et ord utydelig og spør «Hva mente du?», kan svaret få meg til å forstå hele samtalen annerledes. Det er en erfaring jeg forbinder med Gadamer. Den andre kan korrigere selve spørsmålet jeg trodde jeg hadde forstått.

Jeg begynte med å se etter hva musen kunne. Boken fikk meg til å se på hva Shannon hadde bygd rundt den for at den skulle kunne gjøre det. Når et apparat i dag beskrives som om det oppfatter en hensikt, kan det være verdt å gjøre den samme bevegelsen med blikket. Hvilken fysisk forandring registrerer det? Hvem har bestemt at den skal telle som et tegn på en hensikt?

Å gjøre problemet enklere

I kapitlet om det Shannon kalte constructive dissatisfaction, forteller Soni og Goodman om en forelesning der han beskrev hvordan han arbeidet med vanskelige problemer. Uttrykket betegnet en lett irritasjon når noe ikke helt ser riktig ut. Shannon gikk gjennom seks grep. Det første var å forenkle, å bringe problemet ned til det vesentlige. Hva kan jeg fjerne og fremdeles ha noe igjen av vanskeligheten jeg prøver å forstå? Soni og Goodman sammenligner evnen til å skille mellom det tilfeldige og det vesentlige med den en skolastisk filosof trenger. Det spørsmålet krever et skjønn som ingen oppskrift kan gi på forhånd. Av og til oppdager man først hva som bar problemet idet man tar det bort.

Et annet grep var å stille spørsmålet på nytt. «Change the words. Change the viewpoint», sa Shannon. Den som har arbeidet lenge med et problem, kan bli fanget av sin egen måte å se det på.

Jeg kjenner igjen begge grepene fra sosialt arbeid. En journal kan opplyse at en person har uteblitt fra tre avtaler. Det er en forenkling som holder seg til det som har skjedd. Skriver vi «lite motivert», har vi fylt det vi ikke vet, med en forklaring. Tenk at personen ved neste møte tar fram innkallingsbrevet og peker på to formuleringer hun har streket under. Hun hadde lest dem flere ganger og var fremdeles usikker på hva hun skulle gjøre. Da hun peker på de understrekede ordene, begynner forklaringen «lite motivert» å skurre. Jeg må kanskje legge bort spørsmålet om hvorfor hun ikke ville komme. Nå har jeg grunn til å spørre hva vi gjorde for å gjøre avtalen forståelig.

Fra journalen så det ut som om hun ikke fant fram. Under brettet lå brevet vi selv hadde skrevet.

En forenkling gjør det mulig å få øye på et mønster. Den kan også gjøre det lett å glemme hva vi tok bort, og fylle tomrommet med en forklaring. Et møte med den det gjelder, kan vise hva forenklingen kostet. I sosialt arbeid kan det få følger for hvilken hjelp en person får, og for hvordan den neste fagpersonen møter henne. Derfor må den nye forståelsen også inn i journalen. Den neste som leser den, skal kunne se hva som fikk oss til å endre vurderingen.

Å få lov til å prøve

Biografien forteller også om Shannons mange enhjulssykler. En av dem hadde navet utenfor hjulets sentrum, slik at den som syklet, ble løftet og senket mens hjulet gikk rundt. Shannon sjonglerte også mens han syklet på den. Jeg liker at boken gir plass til slike påfunn. De gir oss et bilde av en som kunne bruke tid på å finne ut hva som skjer når man endrer noe de fleste ville tatt for gitt.

I arbeidet med mennesker får den leken en annen ramme. Der kan jeg prøve ut en annen formulering av spørsmålet mitt og høre hvordan den blir mottatt. Jeg kan også oppdage at et spørsmål jeg stilte for å få samtalen videre, gjorde det vanskeligere for den andre å fortelle. Å kunne prøve på nytt forutsetter at jeg lar den andres svar få betydning for hva jeg gjør videre. Det er en form for frihet i arbeidet, og den kommer med et ansvar.

Jeg tenker tilbake på leseren som sendte meg boken. Han kunne ha nøyd seg med å fortelle meg at essayet minnet ham om Shannon. Han ga meg i stedet anledning til å lese og gjøre forbindelsen til min egen. Nå legger jeg en ny tekst ut på det samme stedet. Jeg vet like lite denne gangen hvem som stanser ved den, eller hvilken setning de blir sittende med.

Slik begynte også dette.

Takk Jimmy 🙏

Litteratur

Pettersen, K. T. (2026, 1. oktober). Når kroppen blir en kommunikasjonskanal. https://kaaretorgnypettersen.blogspot.com/2026/10/nar-kroppen-blir-en-kommunikasjonskanal.html

Soni, J., & Goodman, R. (2017). A mind at play: How Claude Shannon invented the information age. Simon & Schuster.

Å kunne prøve på nytt forutsetter at jeg lar den andres svar få betydning 

for hva jeg gjør videre. 

Det er en form for frihet i arbeidet, og den kommer med et ansvar.

Mitt essay er skrevet i en samtale med Claude/Anthropic og OpenAI/ChatGPT

 

When the Body Sends a Message

The Hiddenness of Health in an Age of Measurement

A 70-year-old woman checks the ECG readings from her smartwatch 916 times in a single year. She has paroxysmal atrial fibrillation and has been prescribed anticoagulants because she is at increased risk of stroke. She brings hundreds of printed readings to a consultation.

Bianca Nogrady tells her story in the Nature article “On the right track”. The account draws on a case report co-authored by clinical health psychologist Lindsey Rosman. In the article, the woman illustrates a problem: monitoring devices generate more information than patients and clinicians can readily manage.

But we can also read the story from the woman’s side of the table. She has been told that her heart can beat irregularly without her noticing, and that the condition can have serious consequences. She then has access to a device that allows her to check what her heart is doing. She uses it.

A technical alert has become a task she must resolve.

Here lies a significant problem with the growing presence of biomedical monitoring in everyday life: the work of interpretation can be shifted to individuals without the expertise, support and reassurance they need to undertake it. We receive ever more messages about our bodies. The responsibility to help us understand them must be given an equally clear place.

The Hiddenness of Health

In Über die Verborgenheit der Gesundheit, published in English as The Enigma of Health, Hans-Georg Gadamer explores what we might call the hiddenness of health. When we are well, our attention is often directed towards something other than our health. We work, prepare food, take part in a conversation or go out to meet someone. The body makes this participation possible without constantly demanding our attention.

This does not mean that someone who feels well is necessarily free of disease. Gadamer offers an understanding of how health is experienced, not a method for ruling out hidden conditions. His point is that health also manifests itself as the freedom to be engaged with the world.

The smartwatch introduces a different rhythm. It can make the body conspicuous in the middle of a day when we have barely thought about it. An alert interrupts a conversation. A sleep score greets us before we have had time to sense how the morning feels. What quietly carried us through the day becomes something we are expected to monitor.

A tension emerges between two goods: the possibility of detecting disease and the possibility of living without constant self-monitoring. Health care must take responsibility for both.

The woman who checked her readings 916 times therefore needs more than an assessment of her heart rhythm. She also needs help finding a rhythm for her attention: When is checking useful? Which findings require action? When can she put the device aside with good reason?

Measurement That Can Set Us Free

The Nature article offers a compelling example of how monitoring might also reduce the burden of illness. In the REACT-AF trial, cardiac researcher Rod Passman and his colleagues are investigating whether smartwatch recordings can guide periods of anticoagulant treatment in selected patients with atrial fibrillation.

One group continues with usual treatment. The other wears a watch with an app that signals when medication should temporarily be resumed. The hope is to prevent strokes just as effectively, with less bleeding and a lower treatment burden. The article describes a strategy still being tested. Its safety must be demonstrated before it can guide clinical care.

This example sharpens the argument. Closer monitoring can reduce the burden of treatment. But in the trial, the watch forms part of an organised medical framework. There is a purpose, a treatment plan and a set of rules governing what should follow from the readings.

The difference from monitoring that individuals must manage alone therefore lies in the connection between measurement and care. The information has someone to receive it and an agreed role in guiding action.

Gadamer’s idea of the hiddenness of health helps us articulate the goal: technology should enable people to participate more freely in life, even when this requires closer monitoring of the body.

Who Is Sending the Message?

The title “When the Body Sends a Message” contains a simplification. The body does not send a text message. A sensor records a signal. An algorithm processes it. A product presents the result as an alert.

Someone has decided which differences should count, where the threshold should lie and how the user should be notified. The message is shaped by technical choices and by the company selling the device.

Nogrady points out that companies selling millions of smartwatches have limited commercial incentives to undertake the demanding process of securing approval as medical devices. Approval of a particular medical function or piece of software is also different from approval of everything a product claims to tell us about our health.

This matters for the distribution of responsibility. A product can issue an alert that the user must try to understand, and that a doctor must then spend time assessing. In my view, this chain should also include clear requirements for the sender. Manufacturers must explain what a function has been shown to detect, what its limitations are and what follow-up an alert requires.

Access to our own data can strengthen autonomy. An unresolved message, however, can leave us dependent on help that the product itself does not provide.

When an Alert Takes Over the Day

In the Nature article, neurologist Anup Patel explains that, in his experience, families often stop using devices that alert them to epileptic seizures because false alarms become too burdensome. An alert puts people on standby. It demands attention and action, even when it turns out to be wrong.

Here the disadvantage becomes concrete. It consists of interrupted sleep, cancelled plans and everyday life organised around the possibility of the next alarm. When families put the device aside, we can also understand this as an attempt to regain a liveable daily life.

Patel also envisages future devices that could warn of increased risk and recommend taking things easy or staying at home that day. Such a possibility could prevent harm. But it also brings technology into the organisation of life itself.

A recommendation to stay at home might mean missing the walk that makes the day worthwhile. It might deprive someone of a long-awaited meeting. Its value must therefore also be assessed in relation to the life it intervenes in. What room for action does it open up, and what does it take away?

Judgement Needs Something to Stand On

Patients are not alone in facing a difficult task of interpretation. Doctors may receive recordings from devices with widely varying levels of supporting evidence. Noé Brasier, a physician and researcher at ETH Zurich, emphasises in the article how exposed clinicians become when decisions rest on assessments that have not been validated.

Practical judgement requires reliable knowledge, time and arrangements that allow decisions to be scrutinised. It is unreasonable to make clinical judgement the answer to inadequate evidence from manufacturers. Follow-up also requires agreements about how recordings should be assessed and answered, and how the work should be funded.

The Basel Wearable Clinic offers one concrete way forward. Patients can submit ECG recordings from wearable devices and receive a specialist assessment with recommendations. The arrangement has limitations: recordings are sent as PDFs and are not assessed in real time. But it establishes a connection between the device’s message and a medical assessment.

AI can help with the sorting. Some of the work of interpretation is then transferred to another system. This sorting, too, requires evidence, clear lines of responsibility and a route to human assessment.

A Norwegian Inbox

In Norway, too, the encounter between the pace of the watch and the pace of the health service can be difficult. Helsenorge, Norway’s public health portal, explains that written online consultations with a GP are intended for non-urgent matters, and that patients will usually receive a reply within five working days. The usual patient fee applies, subject to the standard exemptions. The service has a clear framework. An alert on the wrist can feel far more immediate.

Imagine a patient sending a description of a smartwatch alert to their GP through an online consultation. The message may take only a few minutes to send. Yet the wait can be filled with uncertainty about how serious the finding is. A digital means of contact does not, by itself, resolve the task the device has given the patient.

Now consider two people receiving the same alert. One knows how the service works, formulates a precise question and has an exemption card that waives patient fees. The other struggles to describe what has happened, is unsure which form of contact to use and must weigh the fee against other expenses. These are imagined situations, but they show how an identical alert can place very different burdens on its recipients. Worry can also carry a financial cost.

A health service for everyone must take these differences into account. The need for help may be greatest among those who find it hardest to formulate a request. People who arrive without their own recordings must also be heard. The ability to document the body and use a digital inbox cannot become the measure of how seriously a person’s symptoms are taken.

Returning to the Day

Now imagine a woman in a situation similar to that of the patient in the case report. She is sitting at the kitchen table with a friend who has dropped by for coffee. Following a consultation, she has a plan she understands. She knows what to watch for, when to make contact and what she can leave alone.

There is no guarantee against illness or worry. But the work of interpretation has become a shared responsibility. She no longer has to determine the meaning of every signal on her own.

For someone who needs it, a measurement can provide good reason to change the day’s plans. The task of care is to make such decisions well-founded and understandable, so that a device does not govern the day through unresolved fear.

Gadamer’s understanding of health gives us a standard against which to judge even the most advanced technology: does it help people return to participation in the world?

The woman leaves the watch alone and pours the coffee. She has been helped to understand when she needs to listen to her body. Now she can listen to the person sitting across the table.

Gadamer’s understanding of health gives us a standard against which to judge 

even the most advanced technology: 

does it help people return to participation in the world?

My essay was written in a conversation with Claude/Anthropic og OpenAI/ChatGPT

 

Når kroppen sender beskjed

Helsens skjulthet i måleteknologiens tid

En 70 år gammel kvinne kontrollerer EKG-registreringene fra smartklokken sin 916 ganger i løpet av ett år. Hun har anfallsvis atrieflimmer og har fått blodfortynnende medisiner fordi hun har økt risiko for hjerneslag. Til en konsultasjon har hun med seg hundrevis av registreringer på papir.

Bianca Nogrady forteller om henne i Nature-artikkelen «On the right track». Historien bygger på en kasuistikk som den kliniske helsepsykologen Lindsey Rosman var med på å publisere. I artikkelen illustrerer kvinnen et problem: Måleapparatene frambringer mer informasjon enn pasienter og behandlere lett kan håndtere.

Men vi kan også lese historien fra kvinnens side av bordet. Hun har fått vite at hjertet kan slå uregelmessig uten at hun merker det, og at tilstanden kan få alvorlige følger. Så har hun fått et apparat som lar henne undersøke hva hjertet gjør. Hun bruker det.

Et teknisk varsel er blitt en oppgave hun må løse.

Her ligger et vesentlig problem ved den nye hverdagen med biomedisinske målinger: Fortolkningsarbeid kan flyttes til den enkelte uten at kompetansen, oppfølgingen og tryggheten følger med. Vi får stadig flere beskjeder om kroppen. Ansvaret for å hjelpe oss å forstå dem må få en like tydelig plass.

Helsens skjulthet

I Über die Verborgenheit der Gesundheit undersøker Hans-Georg Gadamer det vi kan kalle helsens skjulthet. Når vi har det godt, er vi gjerne opptatt av noe annet enn helsen vår. Vi arbeider, lager mat, deltar i en samtale eller går ut for å møte noen. Kroppen gjør denne deltakelsen mulig uten å kreve oppmerksomhet hele tiden.

Dette betyr ikke at den som føler seg frisk, nødvendigvis er uten sykdom. Gadamer gir oss en forståelse av hvordan helse erfares, ingen metode for å utelukke skjulte tilstander. Poenget er at helse også viser seg som frihet til å være opptatt av verden.

Smartklokken innfører en annen rytme. Den kan gjøre kroppen påfallende midt i en dag da vi knapt har tenkt på den. Et varsel avbryter samtalen. En søvnskår møter oss før vi har rukket å kjenne hvordan morgenen er. Det som bar oss gjennom dagen i bakgrunnen, blir noe vi skal følge med på.

Da oppstår en spenning mellom to goder: muligheten til å oppdage sykdom og muligheten til å leve uten vedvarende selvkontroll. Helseomsorgen må ta ansvar for begge.

Kvinnen med de 916 kontrollene bør derfor ikke bare møtes med en vurdering av hjertets rytme. Hun trenger også hjelp til å finne en rytme for oppmerksomheten: Når er det nyttig å undersøke? Hvilke funn krever handling? Når kan hun legge apparatet bort med god grunn?

Målingen som kan frigjøre

Nature-artikkelen gir et sterkt eksempel på at målinger også kan redusere byrden ved sykdom. Hjerteforskeren Rod Passman og kollegene undersøker i REACT-AF-studien om smartklokkeregistreringer kan brukes til å styre perioder med blodfortynnende behandling hos utvalgte pasienter med atrieflimmer.

Den ene gruppen fortsetter med vanlig behandling. Den andre bruker en klokke med en app som varsler når medisinen skal gjenopptas midlertidig. Håpet er å forebygge hjerneslag like godt, med mindre blødning og mindre behandlingsbyrde. Artikkelen beskriver en strategi under utprøving. Sikkerheten må dokumenteres før den kan legges til grunn for behandling.

Dette eksempelet skjerper argumentet. Tettere målinger kan redusere belastningen ved behandlingen. Men i studien inngår klokken i en organisert medisinsk sammenheng. Det finnes et formål, et behandlingsopplegg og regler for hva registreringene skal føre til.

Forskjellen fra en kontroll den enkelte må håndtere alene, ligger dermed i forbindelsen mellom måling og omsorg. Informasjonen har fått en mottaker og en avtalt betydning for handling.

Gadamers tanke om helsens skjulthet kan hjelpe oss å formulere målet: Teknologien bør gjøre det mulig å delta friere i livet, også når det krever at kroppen følges tettere.

Hvem sender beskjeden?

Tittelen «Når kroppen sender beskjed» rommer en forenkling. Kroppen sender ingen tekstmelding. En sensor registrerer et signal. En algoritme bearbeider det. Et produkt presenterer resultatet som et varsel.

Noen har bestemt hvilke forskjeller som skal telle, hvor terskelen skal ligge, og hvordan brukeren skal gjøres oppmerksom på resultatet. Beskjeden er formet av tekniske valg og av virksomheten som selger apparatet.

Nogrady peker på at selskapene som selger millioner av smartklokker, har begrensede kommersielle insentiver til å gjennomføre den krevende prosessen for medisinsk godkjenning. Godkjenning av en bestemt medisinsk funksjon eller programvare er dessuten noe annet enn godkjenning av alt et produkt hevder å kunne fortelle om helsen.

Det betyr noe for ansvarsfordelingen. Et produkt kan gi et varsel som brukeren må forsøke å forstå, og som en lege deretter må bruke tid på å vurdere. Etter mitt syn bør denne kjeden også omfatte tydelige krav til avsenderen. Produsenten må forklare hva funksjonen er dokumentert å kunne vise, hvilke begrensninger den har, og hvilken oppfølging et varsel forutsetter.

Tilgang til egne data kan styrke selvbestemmelsen. En uavklart beskjed kan på sin side gjøre mennesket avhengig av hjelp som produktet selv ikke tilbyr.

Når varslet tar dagen

Nevrologen Anup Patel forteller i Nature-artikkelen at familier i hans erfaring ofte slutter å bruke apparater som varsler om epileptiske anfall, fordi falske alarmer blir for belastende. Et varsel setter mennesker i beredskap. Det krever oppmerksomhet og handling, også når det viser seg å være feil.

Her blir ulempen konkret. Den ligger i avbrutt søvn, avlyste gjøremål og et hverdagsliv organisert rundt muligheten for neste alarm. Når familiene legger apparatet bort, kan vi også forstå det som et forsøk på å gjenvinne en levelig hverdag.

Patel ser dessuten for seg framtidige apparater som kan varsle om økt risiko og anbefale at man tar det rolig eller lar være å gå ut den dagen. En slik mulighet kan forebygge skade. Men den flytter også teknologien inn i selve organiseringen av livet.

En anbefaling om å holde seg hjemme kan bety å gå glipp av turen som gjør dagen god. Den kan frata en person et etterlengtet møte. Derfor må nytten vurderes også gjennom det livet varslet griper inn i. Hvilket handlingsrom gir det, og hvilket tar det?

Dømmekraft trenger noe å stå på

Pasienten er ikke alene om å bli stående med en vanskelig fortolkningsoppgave. Legen kan få tilsendt registreringer fra utstyr med varierende dokumentasjon. Noé Brasier, lege og forsker ved ETH Zürich, understreker i artikkelen hvor utsatt klinikeren blir når avgjørelser bygger på vurderinger som ikke er validert.

Praktisk dømmekraft trenger pålitelig kunnskap, tid og ordninger som gjør vurderingene etterprøvbare. Det er urimelig å gjøre legens skjønn til løsningen på mangelfull dokumentasjon fra produsentene. Oppfølgingen krever dessuten avtaler om hvordan registreringene skal vurderes og besvares, og hvordan arbeidet skal finansieres.

Basel Wearable Clinic viser én konkret vei videre. Pasienter kan sende inn EKG-registreringer fra bærbart utstyr og få en spesialistvurdering med anbefalinger. Ordningen har begrensninger: Registreringene sendes som PDF-er og vurderes ikke i sanntid. Men den etablerer en forbindelse mellom apparatets beskjed og en medisinsk vurdering.

KI kan hjelpe med sorteringen. Da flyttes deler av fortolkningsarbeidet videre til et nytt system. Også denne sorteringen trenger dokumentasjon, tydelige ansvarsforhold og en vei til menneskelig vurdering.

En norsk innboks

Også i Norge kan møtet mellom klokkens tempo og helsevesenets tempo bli krevende. Helsenorge opplyser at e-konsultasjon hos fastlegen er for situasjoner som ikke haster, og at man vanligvis får svar innen fem arbeidsdager. Det betales vanlig egenandel, med de fritakene som ellers gjelder. Tjenesten har en tydelig ramme. Et varsel på håndleddet kan oppleves som langt mer umiddelbart.

Tenk en pasient som sender en beskrivelse av et klokkevarsel til fastlegen gjennom en e-konsultasjon. Meldingen kan være sendt på få minutter. Ventetiden kan likevel fylles av usikkerhet om hvor alvorlig funnet er. En digital kontaktmulighet løser ikke alene oppgaven apparatet har gitt pasienten.

Tenk videre på to mennesker som får det samme varslet. Den ene kjenner ordningen, formulerer et presist spørsmål og har frikort. Den andre strever med å beskrive det som har skjedd, er usikker på hvilken kontaktform som passer, og må vurdere egenandelen opp mot andre utgifter. Dette er tenkte situasjoner, men de synliggjør at et identisk varsel kan legge svært ulike byrder på mottakerne. Uroen kan også få en pris i kroner.

En allmenn helseomsorg må ta høyde for disse forskjellene. Behovet for hjelp kan være størst hos den som har vanskeligst for å formulere en henvendelse. Den som kommer uten egne registreringer, må også bli hørt. Evnen til å dokumentere kroppen og bruke en digital innboks kan ikke bli målestokken for hvor alvorlig et menneskes plager tas.

Å vende tilbake til dagen

Tenk deg nå en kvinne i en lignende situasjon som pasienten i kasuistikken. Hun sitter ved kjøkkenbordet med en venn som har kommet innom til kaffe. Etter en konsultasjon har hun fått en avtale hun forstår. Hun vet hva hun skal følge med på, når hun skal ta kontakt, og hva hun kan la ligge.

Det er ingen garanti mot sykdom eller uro. Men fortolkningsarbeidet er blitt et delt ansvar. Hun behøver ikke avgjøre betydningen av hvert signal alene.

For den som trenger det, kan en måling gi god grunn til å endre dagens planer. Omsorgens oppgave er å gjøre slike beslutninger begrunnede og forståelige, slik at et apparat ikke får styre dagen gjennom uavklart frykt.

Gadamers helsesyn gir oss en målestokk også for den mest avanserte teknologien: Hjelper den mennesket tilbake til deltakelsen i verden?

Kvinnen lar klokken være og skjenker kaffe. Hun har fått hjelp til å vite når hun må lytte til kroppen. Nå kan hun lytte til den som sitter på den andre siden av bordet.

Gadamers helsesyn gir oss en målestokk også for den mest avanserte teknologien: 

Hjelper den mennesket tilbake til deltakelsen i verden?

Mitt essay er skrevet i en samtale med Claude/Anthropic og OpenAI/ChatGPT