When Green Is Not Necessarily Just

On photovoltaic waste and justice as practical philosophy

The solar panel has become an image of the green future.

It lies on rooftops, in solar farms, and across landscapes in many parts of the world. It captures light and turns it into electricity. No smoke rises from it. No chimney. No heap of coal.

It can almost look like energy without waste.

But the solar panel also grows old.

After perhaps 25 or 30 years, it has to be taken down. At that point, it no longer consists only of the promise of clean energy. It consists of glass, aluminium, silicon, copper, silver, and other materials that must be dismantled, transported, recovered, or discarded.

And so an old question appears in a new form:

Who receives the benefits — and who carries the burdens?

A study published in Nature in August 2026 examines precisely this problem. The research team combines, among other things, material-flow analysis, life-cycle assessment, economic modelling, and scenarios for future energy development, and evaluates 1,708 possible recycling scenarios across 32 regions.

The researchers estimate that the world could accumulate between 297 and 402 million tonnes of decommissioned solar panels by 2060. These panels contain valuable materials such as silicon, silver, and copper, while improper waste management can also lead to toxic metals such as lead and cadmium leaking into soil and groundwater.

Photovoltaic waste is therefore not merely a technical problem. It is also about resources, economics, technology, and the way advantages and disadvantages are distributed between countries.

That makes it a philosophical problem.

The difficult word justice

We use the word easily.

A just wage. A just distribution. A just society. A just climate transition.

But what do we mean?

Is an arrangement just if it creates the greatest possible total benefit? Or if the benefits are distributed as evenly as possible?

The two do not necessarily coincide.

This is precisely what the Nature study reveals. If solar waste can be transported to places where the technology is best and treatment is cheapest, the world as a whole may gain greater economic and climate benefits. In the most advantageous scenarios, the researchers estimate cumulative net economic benefits of between 529 and 936 billion US dollars and greenhouse-gas reductions of up to 3.32 billion tonnes of CO₂ equivalent by 2060.

That sounds immediately sensible.

But the benefits are not necessarily distributed as evenly as the waste.

The most advanced recycling technologies are concentrated in regions such as Europe, the United States, China, Japan, and South Korea. Many low-income regions lack both the technology and the industrial capacity to carry out comparable processing themselves.

This creates a paradox: a system can become more efficient and at the same time more unequal.

Aristotle and who gets what

Aristotle distinguished between different forms of justice. One of them was distributive justice: the question of how benefits and burdens should be divided among people.

That question is surprisingly contemporary.

Photovoltaic waste is not only about where tonnes of glass and metal end up. It is also about who receives the profits, who carries the risk, who owns the technology, and who gets the opportunity to develop the knowledge that makes them less dependent on others.

A country may benefit greatly from solar energy today and, a few decades later, be left with large quantities of obsolete panels without the capacity to process them safely.

Then it is no longer enough to ask:

Does solar energy work?

We must also ask:

For whom does it work — and on what terms?

This is where practical philosophy begins. Not primarily with the abstract question of what justice is, but with the question of what it means to act responsibly when benefits, burdens, and power are unevenly distributed.

The greatest benefit or the fairest distribution?

Here we encounter an old philosophical tension.

A utilitarian way of thinking will naturally ask which solution creates the greatest total benefit: the most recycling, the greatest economic return, and the largest reduction in emissions.

The Nature study shows that this can, to some extent, favour concentrating recycling where the technology is already most advanced.

But the researchers also identify a clear trade-off between maximizing total benefits and distributing those benefits more evenly. When recycling is spread more broadly between regions, the distribution becomes more balanced, but the total economic and climate gains become somewhat smaller.

At that point, it is no longer merely a calculation.

How much inequality are we willing to accept if total benefit becomes greater?

No technical model can answer that question on its own. A model can show us the consequences of different choices. But the judgement about which consequences we should accept belongs to another language.

A normative language.

A philosophical language.

Rawls behind the veil of ignorance

John Rawls proposed a famous thought experiment.

Imagine that we were asked to design society’s basic institutions without knowing what position we ourselves would occupy in them. We do not know whether we will be rich or poor, strong or vulnerable, or whether we will be born in a country with advanced recycling technology or in one without the economic means to build it.

Rawls called this the veil of ignorance.

How would we then design the system?

We would probably hesitate to create arrangements in which those who already possess technology, capital, and market power automatically receive the greatest share of the benefits.

Rawls’s difference principle does not reject inequality as such. Inequalities may be justified if they also work to the advantage of those who are worst off.

This provides an interesting perspective on photovoltaic waste.

It is not in itself unreasonable that some countries possess more advanced technologies than others. What matters is what that difference leads to. Does it help less advantaged regions gradually develop their own capacity, or does it lock them into dependence?

The Nature study points precisely toward technology transfer, funding, and the building of local recycling capacity as important parts of the solution.

That moves the question from distribution alone to something more fundamental: the possibility of participation.

From assistance to participation

There is a difference between compensating someone for a disadvantage and enabling them to participate in the system that creates the value.

If poorer regions only receive financial support while knowledge, patents, industrial facilities, and technological expertise remain concentrated elsewhere, some inequalities may be reduced without changing the underlying dependence.

The study shows how difficult this is. Subsidies can reduce disparities, but not every support scheme does so. The researchers find that relatively strong support in the early stages, followed by gradual withdrawal as recycling becomes economically viable, performs better than permanent support. Some subsidies tied to high carbon prices may, by contrast, increase disparities because they tend to favour regions that already possess advanced technologies and established carbon markets.

This is an important point far beyond the solar industry.

A policy may be intended to reduce inequality and nevertheless intensify it.

Good intentions are not the same as good consequences.

And perhaps it is only when people and societies gain a real possibility to develop their own knowledge, capacity, and agency that we can speak of something more than redistribution.

Phronesis — wisdom under imperfect conditions

Here Aristotle returns.

He used the word phronesis for practical wisdom. The practically wise person cannot simply follow a rule or maximize a single goal. She must understand the situation, see which considerations are in tension, and judge what is good to do under concrete and imperfect conditions.

Photovoltaic waste illustrates this well.

We cannot simply say that as much waste as possible should be sent to wherever treatment is cheapest. That may maximize overall benefit while at the same time concentrating economic and technological power.

But neither can we simply insist that everything must be processed locally. The researchers show that this may reduce the total economic and climate gains because advanced technologies are not available everywhere.

Practical wisdom therefore does not consist in finding one principle that solves the problem.

It consists in holding several considerations together: efficiency and equality, global benefit and local capacity, present needs and future independence.

That is not a weakness of practical philosophy.

It is its field of work.

The green transition also has a reverse side

We often tell the story of the green transition as a movement from the dirty to the clean.

From coal to solar power. From oil to wind. From emissions to sustainability.

But no technology is without a material history.

The solar panel requires minerals, energy, factories, and transport. And one day, it too becomes waste.

The green transition therefore does not abolish the old questions of power and distribution. It relocates them.

From the oil well to the mine, from the power station to the factory, and finally from the solar panel on the roof to the place where it is dismantled.

Who cleans up after the light?

This is perhaps what I am left with after reading the study.

The solar panel captures the light of the sun.

But light, too, casts shadows.

Not because solar energy is wrong. It is an important part of the effort to reduce global emissions. The problem begins if we start to believe that a technology is automatically socially good because it is environmentally green.

A genuinely sustainable transition must also ask who gets to participate, who carries the burdens, and whether those who are weakest today will have greater freedom of action tomorrow.

The researchers call the goal an equitable future.

The solar panel does not give us the answer to what such a future should look like.

But when it is one day taken down from the roof and becomes waste, it forces us to ask one of philosophy’s oldest questions again:

How should we live together so that both the goods we create and the burdens they bring can be carried in a way we can call just?

And perhaps that is precisely what practical philosophy is for.

How should we live together so that both the goods we create and the burdens they bring 

can be carried in a way we can call just?

This essay was written in a conversation with Claude/Anthropic and OpenAI/ChatGPT

 

Når det grønne ikke nødvendigvis er rettferdig

Om solcelleavfall og rettferdighet som praktisk filosofi

Solcellepanelet har blitt et bilde på den grønne fremtiden.

Det ligger på hustak, i solparker og langs landskap over store deler av verden. Det fanger lyset og gjør det til elektrisitet. Ingen røyk stiger fra panelet. Ingen skorstein. Ingen kullhaug.

Det kan nesten se ut som energi uten avfall.

Men også solcellepanelet blir gammelt.

Etter kanskje 25 eller 30 år skal det tas ned. Da består det ikke lenger bare av løftet om ren energi. Det består av glass, aluminium, silisium, kobber, sølv og andre materialer som skal demonteres, transporteres, gjenvinnes eller kastes.

Dermed melder et gammelt spørsmål seg i en ny form:

Hvem får fordelene – og hvem får byrdene?

En studie publisert i Nature i august 2026 undersøker nettopp dette. Forskergruppen kombinerer blant annet materialstrømsanalyse, livsløpsanalyse, økonomiske beregninger og modeller for framtidig energiutvikling, og undersøker 1708 mulige resirkuleringsscenarier fordelt på 32 regioner.

Forskerne anslår at verden kan ha mellom 297 og 402 millioner tonn utrangerte solcellepaneler innen 2060. Panelene inneholder verdifulle materialer som silisium, sølv og kobber, men uforsvarlig avfallshåndtering kan også føre til at tungmetaller som bly og kadmium lekker ut i jord og grunnvann.

Solcelleavfall er derfor ikke bare et teknisk problem. Det handler samtidig om ressurser, økonomi, teknologi og om hvordan fordeler og belastninger fordeles mellom land.

Det gjør det til et filosofisk problem.

Det vanskelige ordet rettferdighet

Vi bruker ordet lett.

En rettferdig lønn. En rettferdig fordeling. Et rettferdig samfunn. En rettferdig klimaomstilling.

Men hva mener vi?

Er en ordning rettferdig dersom den skaper størst mulig samlet gevinst? Eller dersom gevinstene fordeles mest mulig likt?

De to hensynene faller ikke nødvendigvis sammen.

Det er nettopp dette Nature-studien avdekker. Dersom solcelleavfall kan transporteres dit hvor teknologien er best og behandlingen billigst, kan verden som helhet få større økonomiske og klimamessige gevinster. I de mest fordelaktige scenariene beregner forskerne økonomiske nettogevinster på mellom 529 og 936 milliarder dollar og utslippsreduksjoner på opptil 3,32 milliarder tonn CO₂-ekvivalenter innen 2060.

Det høres umiddelbart fornuftig ut.

Men gevinstene fordeler seg ikke nødvendigvis like godt som avfallet.

De mest avanserte gjenvinningsteknologiene er konsentrert i regioner som Europa, USA, Kina, Japan og Sør-Korea. Mange lavinntektsregioner mangler både teknologien og den industrielle kapasiteten til å gjennomføre tilsvarende behandling selv.

Dermed oppstår paradokset: Et system kan bli mer effektivt og samtidig mer ulikt.

Aristoteles og hvem som får hva

Aristoteles skilte mellom forskjellige former for rettferdighet. En av dem var den fordelende rettferdigheten: spørsmålet om hvordan goder og byrder skal fordeles mellom mennesker.

Det spørsmålet er forbausende aktuelt.

For solcelleavfall dreier seg ikke bare om hvor tonnene med glass og metall havner. Det handler også om hvem som får fortjenesten, hvem som bærer risikoen, hvem som eier teknologien, og hvem som får anledning til å utvikle kompetansen som gjør dem mindre avhengige av andre.

Et land kan få stor nytte av solenergi i dag og noen tiår senere sitte med store mengder utrangerte paneler uten kapasitet til å behandle dem forsvarlig.

Da er det ikke nok å spørre:

Virker solenergien?

Vi må også spørre:

For hvem virker den – og på hvilke vilkår?

Her begynner praktisk filosofi. Ikke først og fremst med spørsmålet om hva rettferdighet er i abstrakt forstand, men med spørsmålet om hva det betyr å handle forsvarlig når goder, byrder og makt er ulikt fordelt.

Den største gevinsten eller den rimeligste fordelingen?

Her møter vi et gammelt filosofisk spenningsfelt.

En utilitaristisk tankegang vil naturlig spørre hvilken løsning som gir størst samlet nytte: mest resirkulering, størst økonomisk gevinst og størst reduksjon i utslipp.

Nature-studien viser at dette til en viss grad kan tale for å konsentrere resirkuleringen der teknologien allerede er best.

Men forskerne finner samtidig en tydelig avveining mellom maksimal samlet gevinst og jevnere fordeling av gevinstene. Når behandlingen spres mer mellom regionene, blir fordelingen balansert bedre, men den totale økonomiske og klimamessige gevinsten blir noe mindre.

Det er ikke lenger bare et regnestykke.

For hvor mye ulikhet er vi villige til å akseptere dersom den samlede nytten blir større?

Ingen teknisk modell kan alene avgjøre det spørsmålet. Modellen kan vise oss konsekvensene av ulike valg. Men selve vurderingen av hvilke konsekvenser vi bør akseptere, tilhører et annet språk.

Et normativt språk.

Et filosofisk språk.

Rawls bak uvitenhetens slør

John Rawls foreslo et berømt tankeeksperiment.

Tenk at vi skulle utforme samfunnets grunnleggende ordninger uten å vite hvilken plass vi selv kom til å få i dem. Vi vet ikke om vi blir rike eller fattige, sterke eller sårbare, eller om vi blir født i et land med avansert gjenvinningsteknologi eller i et land uten økonomiske muligheter til å bygge den.

Dette kalte Rawls uvitenhetens slør – the veil of ignorance.

Hvordan ville vi da utformet systemet?

Sannsynligvis ville vi vært forsiktige med å lage ordninger der de som allerede har teknologi, kapital og markedsmakt automatisk får den største delen av gevinstene.

Rawls' forskjellsprinsipp avviser ikke ulikhet. Ulikheter kan forsvares dersom de også virker til fordel for dem som står dårligst.

Det gir et interessant perspektiv på solcelleavfallet.

Det er ikke i seg selv urimelig at noen land har mer avansert teknologi enn andre. Det avgjørende er hva denne forskjellen fører til. Bidrar den til at svakere stilte regioner gradvis utvikler egen kapasitet, eller sementerer den deres avhengighet?

Nature-studien peker nettopp mot teknologioverføring, finansiering og oppbygging av lokal kapasitet som viktige deler av løsningen.

Det flytter spørsmålet fra ren fordeling til noe mer grunnleggende: muligheten til å delta.

Fra hjelp til deltakelse

Det er en forskjell mellom å kompensere noen for en ulempe og å gjøre dem i stand til selv å delta i systemet som skaper verdiene.

Hvis fattigere regioner bare mottar økonomisk støtte, mens kunnskap, patenter, industrielle anlegg og teknologisk kompetanse forblir konsentrert hos andre, kan man redusere enkelte forskjeller uten å endre avhengigheten.

Studien viser hvor vanskelig dette er. Subsidier kan dempe ulikheter, men ikke enhver støtteordning gjør det. Forskerne finner at en ordning med relativt sterk støtte i etableringsfasen og gradvis nedtrapping etter hvert som resirkuleringen blir økonomisk bærekraftig, virker bedre enn permanent støtte. Enkelte subsidier knyttet til høye karbonpriser kan derimot forsterke forskjellene fordi de i større grad favoriserer regioner som allerede har avansert teknologi og etablerte karbonmarkeder.

Dette er et viktig poeng langt utover solcelleindustrien.

En politikk kan være ment å utjevne og likevel forsterke ulikhet.

Gode hensikter er ikke det samme som gode konsekvenser.

Og kanskje er det først når mennesker og samfunn får reell mulighet til å utvikle egen kunnskap, kapasitet og handlekraft, at vi kan snakke om noe mer enn omfordeling.

Phronesis – klokskap i det ufullkomne

Her kommer Aristoteles tilbake.

Han brukte ordet phronesis om praktisk klokskap. Den praktisk kloke kan ikke bare følge en regel eller maksimere ett mål. Hun må forstå situasjonen, se hvilke hensyn som står mot hverandre og vurdere hva som er godt å gjøre under konkrete og ufullkomne betingelser.

Solcelleavfallet illustrerer dette godt.

Vi kan ikke ganske enkelt si at mest mulig avfall skal sendes dit behandlingen er billigst. Det kan maksimere den samlede gevinsten, men samtidig konsentrere økonomisk og teknologisk makt.

Men vi kan heller ikke uten videre kreve at alt skal behandles lokalt. Forskerne viser at dette kan redusere de samlede økonomiske og klimamessige gevinstene fordi avansert teknologi ikke finnes overalt.

Den praktiske klokskapen består derfor ikke i å finne ett prinsipp som løser problemet.

Den består i å holde flere hensyn sammen: effektivitet og likeverd, global nytte og lokal kapasitet, dagens behov og morgendagens selvstendighet.

Det er ikke en svakhet ved praktisk filosofi.

Det er dens arbeidsfelt.

Den grønne omstillingen har også en bakside

Vi forteller ofte historien om den grønne omstillingen som en overgang fra det skitne til det rene.

Fra kull til sol. Fra olje til vind. Fra utslipp til bærekraft.

Men ingen teknologi er uten en materiell historie.

Solcellepanelet krever mineraler, energi, fabrikker og transport. Og en dag blir også det avfall.

Den grønne omstillingen opphever derfor ikke de gamle spørsmålene om makt og fordeling. Den flytter dem.

Fra oljebrønnen til gruven, fra kraftverket til fabrikken og til slutt fra solcellepanelet på taket til stedet der det skal demonteres.

Hvem rydder opp etter lyset?

Det er kanskje dette jeg sitter igjen med etter å ha lest studien.

Solcellepanelet fanger solens lys.

Men også lyset kaster skygger.

Ikke fordi solenergi er feil. Den er en viktig del av arbeidet med å redusere verdens utslipp. Problemet oppstår dersom vi begynner å tro at en teknologi automatisk er sosialt god fordi den er miljømessig grønn.

En virkelig bærekraftig omstilling må derfor også spørre hvem som får delta, hvem som bærer byrdene, og om de som står svakest i dag får større handlefrihet i morgen.

Forskerne kaller målet an equitable future.

Solcellepanelet gir oss ikke svaret på hvordan en slik fremtid skal se ut.

Men når det en dag tas ned fra taket og blir avfall, tvinger det oss til å stille et av filosofiens eldste spørsmål på nytt:

Hvordan skal vi leve sammen slik at både godene vi skaper og byrdene de fører med seg, kan bæres på en måte vi kan kalle rettferdig?

Og kanskje er det nettopp dette praktisk filosofi er til for.

Referanser

Aristotle. (2009). The Nicomachean ethics (D. Ross, Trans.; L. Brown, Rev.). Oxford University Press. (Original work published ca. 350 B.C.E.)

Rawls, J. (1999). A theory of justice (Rev. ed.). Harvard University Press.

Wang, C., Zuo, J., Chen, X., Chang, R., Yuan, P., Feng, K., Xin, Y., Liu, X., Tian, P., Li, J., Esguerra, J. L., & Li, J. (2026). Towards an equitable future of global photovoltaic waste recycling. Nature, 656, 888–896. 

Hvordan skal vi leve sammen slik at både godene vi skaper og byrdene de fører med seg, 

kan bæres på en måte vi kan kalle rettferdig?

Essayet er skrevet i en samtale med Claude/Anthropic og OpenAI/ChatGPT

 

When Science Retracts Its Word

On truth, trust, and scientific integrity

I am leafing through Nature when I stop at a page I would normally have passed over.

The heading begins with a single word:

Retraction.

A scientific article has been retracted.

The article was published in Nature in November 2024 and concerned how the protein HDAC6 senses the abundance of the amino acid valine and regulates DNA damage. The biology is complicated for me. I have no qualifications for assessing the experiments themselves.

But I understand the retraction.

Because it concerns something far more fundamental than HDAC6 and valine.

It concerns trust.

After publication, questions were raised about the authenticity of the raw data underlying several of the figures. Unusual similarities were found within and between figure panels that were supposed to report results from different experimental conditions. When the matter was investigated further, concerns were raised about additional raw data as well.

The authors were given an opportunity to explain. Tongji University investigated the matter. But the editors did not find the explanations satisfactory. The concerns about the authenticity of the data were, they wrote, extensive and persistent, and the independent confirmation of the article’s conclusions was incomplete.

Then comes the decisive sentence:

The Editors, therefore, no longer have confidence in the data reported in this article.

The editors no longer have confidence in the data.

The article is therefore retracted.

Science and trust

We often speak of science as knowledge.

That is, of course, correct. But science is also an enormous system of trust.

The researcher must be able to trust the measuring instrument. A co-author must be able to trust that a colleague’s data actually come from the experiment being described. Peer reviewers must be able to trust that the material they are assessing is authentic. The journal must be able to trust the authors. And we, as readers, must be able to trust that what is presented as research really is research.

No one can check everything personally.

I can read an article about DNA damage in Nature, but I cannot enter the laboratory and repeat the experiments. I have neither the expertise, the equipment, nor the raw data.

Yet I can relate to the knowledge it presents.

Why?

Because I place my trust in a chain of people and institutions I have never met.

Scientific integrity is therefore not merely a question of the individual researcher’s morality. It is a precondition for the entire system of knowledge to function.

Trust is not the same as belief

Scientific trust, however, is a peculiar form of trust.

It requires us to trust someone. At the same time, it requires us not to trust them too much.

Science does not say: This is true because the professor says so.

It says: Here is the method. Here are the data. Here is the argument. Examine them yourself.

This is what distinguishes scientific trust from faith in authority.

Trust in science must always contain the possibility of distrust. A result must be open to scrutiny. An experiment must be reproducible. Data must be available for examination. A conclusion must be open to challenge.

That may sound paradoxical.

But perhaps it is precisely organized doubt that makes scientific trust possible.

When something does not add up

Someone, however, has to be the first to say:

Something is wrong here.

Perhaps two images look suspiciously similar. Perhaps the numbers do not correspond to the raw data. Perhaps an experiment cannot be reproduced. Perhaps a reader notices something that the peer reviewers overlooked.

It is an uncomfortable moment.

Because science is not only method and data. Science consists of people. Colleagues. Research groups. Departments. Universities. Careers. Prestige.

To question a published study may therefore also mean questioning people with whom one works.

This is where research ethics becomes practical philosophy.

It is easy to say that truth must come first.

It is harder when truth has a social cost.

Integrity

The word integrity comes from the Latin integer: whole, intact, untouched.

In research ethics, we commonly use the word to mean honesty or probity. But integrity involves more than following a set of rules.

It concerns what we do when different obligations collide.

Loyalty to a colleague stands against loyalty to research. Concern for the institution’s reputation stands against the demand for openness. The desire to protect work to which one has devoted years stands against the obligation to acknowledge that the result may no longer hold.

It is then that integrity is tested.

Not when doing the right thing is easy.

But when it costs something.

Peer review is not a truth machine

There is something else about this small page in Nature that fascinates me.

The original article had passed peer review.

It had been published in one of the world’s most prestigious scientific journals.

And yet the story was not over.

This matters.

We can easily begin to treat peer review as a stamp of approval meaning:

True.

It does not.

Peer review is a mechanism of quality control. An important one. But reviewers cannot necessarily detect problematic raw data. They can overlook errors. They can be wrong.

Scientific knowledge therefore does not derive its strength from having been approved once.

Its strength lies in the fact that the approval is never final.

Popper and the right to be contradicted

Karl Popper made fallibility a fundamental feature of science.

A scientific claim must be capable of encountering something that speaks against it. But perhaps the most interesting aspect of this case is not the textbook formula of falsifiability. It is what happens after something has begun to speak against a claim.

Data do not defend themselves. Figures do not admit mistakes. Institutions do not automatically correct their own publications.

Someone has to notice that something is wrong.

Someone has to investigate.

And someone has to be willing to allow the objection to have consequences.

The strength of science therefore lies not only in the fact that its claims can turn out to be wrong. It lies in the existence — or at least the necessity — of a space in which this can be said aloud.

That is an important distinction.

A scientific culture can celebrate critical thinking in theory while making life difficult for the person who actually criticizes.

Then the problem is no longer primarily one of philosophy of science.

It is practical and moral.

But self-correction is not automatic

It is tempting to read a retraction as proof that the system works.

The problem was discovered. The article was retracted. Science corrected itself.

But the short text in Nature tells a more complicated story.

Three of the authors agree with the retraction. Five explicitly disagree. Sixteen did not respond to the editors regarding the retraction, and the editors were unable to contact one author.

It is a remarkable aftermath.

Because here we see that the expression “science corrects itself” is really a shorthand.

Science is not a person who wakes up one morning, discovers an error, and corrects it.

People have to do that.

In this case, it was the editors who ultimately stated that they no longer had confidence in the data. They retracted the article even though several of its authors opposed the decision.

The self-correction, then, did not consist in agreement.

It consisted in someone taking responsibility for acting when agreement was absent.

That may be even more important.

For if criticism is silenced, if the reputation of the institution becomes more important than the investigation, or if collegial loyalty becomes stronger than loyalty to knowledge, science does not correct itself.

Then the system protects itself.

The difference is crucial.

Being able to retract one’s own word

And so I find myself looking again at the word Retraction.

In this particular case, we must be careful not to read the heading as though the authors themselves had withdrawn their work.

They did not — at least not collectively.

Nature retracted it.

And precisely for that reason, the word becomes interesting.

Because it points towards an ideal larger than this particular case.

To practise science means not only daring to make a claim. It must also mean accepting that the claim may be examined after it has been published. That others may inspect the data. That questions may be asked again. That prestige cannot make a conclusion immune to doubt.

It is not necessarily a weakness to say:

This is what we thought we knew, but we can no longer stand behind it.

It can be a strength.

But this case reminds us that such strength does not arise by itself.

Sometimes the person who made the claim is unwilling to withdraw it. Then the institutions surrounding science must be strong enough to allow the question of truth to outweigh the question of who wishes to stand by their word.

For the opposite of science is not doubt.

The opposite of science emerges when doubt is no longer allowed to do its work.

Perhaps this applies beyond the laboratory as well.

To seek truth does not mean being infallible. It means being willing to allow what we already believe we know to be examined again.

Being able to retract one’s own word when one can no longer stand behind it is therefore not a description of what everyone did in this case.

It is the ideal that the case reminds us of.

To seek truth does not mean being infallible. 

It means being willing to allow what we already believe we know to be examined again.

This essay was written in a conversation with Claude/Anthropic and OpenAI/ChatGPT

 

Når vitenskapen trekker tilbake sitt ord

Om sannhet, tillit og vitenskapelig integritet

Jeg blar i Nature og stanser ved en side jeg vanligvis ville ha bladd forbi.

Overskriften begynner med ett ord:

Retraction.

En vitenskapelig artikkel er trukket tilbake.

Artikkelen ble publisert i Nature i november 2024 og handlet om hvordan proteinet HDAC6 registrerer forekomsten av aminosyren valin og regulerer DNA-skade. For meg er biologien komplisert. Jeg har ingen forutsetninger for å bedømme eksperimentene.

Men tilbaketrekkingen forstår jeg.

For den handler om noe langt mer grunnleggende enn HDAC6 og valin.

Den handler om tillit.

Etter publiseringen ble det reist spørsmål om autentisiteten til rådataene bak flere av figurene. Det ble funnet uvanlige likheter i og mellom figurpaneler som skulle rapportere resultater fra forskjellige eksperimentelle betingelser. Da saken ble undersøkt videre, ble det reist spørsmål også om ytterligere rådata.

Forfatterne fikk anledning til å forklare. Tongji University undersøkte saken. Men redaktørene fant ikke forklaringene tilfredsstillende. Bekymringene omkring dataenes autentisitet var, skriver de, omfattende og vedvarende, og den uavhengige bekreftelsen av artikkelens konklusjoner var ufullstendig.

Til slutt kommer den avgjørende setningen:

The Editors, therefore, no longer have confidence in the data reported in this article.

Redaktørene har ikke lenger tillit til dataene.

Da trekkes artikkelen tilbake.

Vitenskapen og tilliten

Vi snakker ofte om vitenskap som kunnskap.

Det er selvfølgelig riktig. Men vitenskap er også et enormt system av tillit.

Forskeren må kunne stole på måleinstrumentet. Medforfatteren må kunne stole på at kollegaens data faktisk kommer fra eksperimentet som beskrives. Fagfellene må kunne stole på at materialet de vurderer, er autentisk. Tidsskriftet må kunne stole på forfatterne. Og vi som lesere må kunne stole på at det som presenteres som forskning, faktisk er forskning.

Ingen kan kontrollere alt selv.

Jeg kan lese en artikkel om DNA-skade i Nature, men jeg kan ikke gå inn i laboratoriet og gjenta forsøkene. Jeg har verken kompetansen, utstyret eller rådataene.

Likevel kan jeg forholde meg til kunnskapen.

Hvorfor?

Fordi jeg har tillit til en kjede av mennesker og institusjoner jeg aldri har møtt.

Derfor er vitenskapelig integritet ikke bare et spørsmål om den enkelte forskers moral. Den er en forutsetning for at hele kunnskapssystemet skal fungere.

Tillit er ikke det samme som tro

Men vitenskapelig tillit er en merkelig form for tillit.

Den krever at vi stoler på noen. Samtidig krever den at vi ikke stoler på dem for mye.

Vitenskapen sier ikke: Dette er sant fordi professoren sier det.

Den sier: Her er metoden. Her er dataene. Her er argumentet. Undersøk selv.

Det er dette som skiller vitenskapelig tillit fra autoritetstro.

Tillit i vitenskapen må alltid inneholde muligheten for mistillit. Et resultat skal kunne etterprøves. Et eksperiment skal kunne gjentas. Data skal kunne undersøkes. En konklusjon skal kunne utfordres.

Det kan høres paradoksalt ut.

Men kanskje er det nettopp organisert tvil som gjør vitenskapelig tillit mulig.

Når noe ikke stemmer

Noen må likevel være den første som sier:

Dette stemmer ikke.

Kanskje er to bilder mistenkelig like. Kanskje tallene ikke passer med rådataene. Kanskje et eksperiment ikke lar seg gjenta. Kanskje en leser oppdager noe fagfellene overså.

Det er et ubehagelig øyeblikk.

For vitenskap er ikke bare metode og data. Vitenskap består av mennesker. Kollegaer. Forskningsgrupper. Institutter. Universiteter. Karriere. Prestisje.

Å stille spørsmål ved et publisert arbeid kan derfor også være å stille spørsmål ved mennesker man arbeider sammen med.

Her blir forskningsetikken praktisk filosofi.

Det er enkelt å si at sannheten skal komme først.

Det er vanskeligere når sannheten har en sosial pris.

Integritet

Ordet integritet kommer fra latin integer: hel, uskadd, urørt.

I forskningsetikken bruker vi gjerne ordet om redelighet. Men integritet innebærer noe mer enn å følge et regelverk.

Det handler om hva man gjør når ulike hensyn kolliderer.

Lojaliteten til kollegaen står mot lojaliteten til forskningen. Hensynet til institusjonens omdømme står mot kravet om åpenhet. Ønsket om å beskytte et arbeid man har brukt flere år på, står mot plikten til å erkjenne at resultatet kanskje ikke holder.

Det er først da integriteten prøves.

Ikke når det er enkelt å gjøre det riktige.

Men når det koster.

Fagfellevurderingen er ingen sannhetsmaskin

Det er også noe annet ved denne lille siden i Nature som fascinerer meg.

Den opprinnelige artikkelen hadde passert fagfellevurdering.

Den var publisert i et av verdens mest prestisjefylte vitenskapelige tidsskrifter.

Likevel var ikke historien slutt.

Dette er viktig.

Vi kan lett begynne å behandle fagfellevurdering som et kvalitetsstempel som betyr:

Sant.

Det gjør den ikke.

Fagfellevurdering er en kontrollmekanisme. En viktig kontrollmekanisme. Men fagfellene kan ikke nødvendigvis oppdage problematiske rådata. De kan overse feil. De kan ta feil.

Vitenskapelig kunnskap får derfor ikke sin styrke av at den én gang er blitt godkjent.

Styrken ligger i at godkjenningen aldri er endelig.

Popper og retten til å bli motsagt

Karl Popper gjorde feilbarligheten til et grunnleggende trekk ved vitenskapen.

En vitenskapelig påstand må kunne møte noe som taler imot den. Men kanskje er det mest interessante ved denne saken ikke lærebokformelen om falsifiserbarhet. Det er hva som skjer etter at noe har begynt å tale imot.

For data forsvarer ikke seg selv. Figurer innrømmer ikke feil. Institusjoner korrigerer ikke automatisk sine egne publikasjoner.

Noen må se at noe ikke stemmer.

Noen må undersøke.

Og noen må være villige til å la innvendingen få konsekvenser.

Vitenskapens styrke ligger derfor ikke bare i at dens påstander kan vise seg å være feil. Den ligger i at det finnes – eller burde finnes – rom for å si det høyt.

Det er en viktig forskjell.

En vitenskapelig kultur kan i teorien hylle kritisk tenkning og samtidig gjøre det vanskelig å være den som faktisk kritiserer.

Da er problemet ikke først og fremst vitenskapsteoretisk.

Det er praktisk og moralsk.

Men selvkorreksjon er ikke automatisk

Det er fristende å lese en retraction som et bevis på at systemet virker.

Problemet ble oppdaget. Artikkelen ble trukket tilbake. Vitenskapen korrigerte seg selv.

Men den lille teksten i Nature forteller en mer komplisert historie.

Tre av forfatterne sier seg enige i tilbaketrekkingen. Fem er uttrykkelig uenige. Seksten svarte ikke redaktørene på henvendelsen om tilbaketrekkingen, og én forfatter klarte redaktørene ikke å komme i kontakt med.

Det er et bemerkelsesverdig etterspill.

For her ser vi at uttrykket «vitenskapen korrigerer seg selv» egentlig er en forkortelse.

Vitenskapen er ingen person som våkner en morgen, oppdager sin feil og retter den.

Mennesker må gjøre det.

I denne saken var det redaktørene som til slutt skrev at de ikke lenger hadde tillit til dataene. De trakk artikkelen tilbake selv om flere av forfatterne motsatte seg beslutningen.

Selvkorreksjonen bestod altså ikke i enighet.

Den bestod i at noen tok ansvar for å handle når enigheten manglet.

Det er kanskje enda viktigere.

For dersom kritikken blir tiet i hjel, dersom institusjonens omdømme blir viktigere enn undersøkelsen, eller dersom kollegial lojalitet blir sterkere enn lojaliteten til kunnskapen, korrigerer ikke vitenskapen seg selv.

Da beskytter systemet seg selv.

Forskjellen er avgjørende.

Å kunne trekke tilbake sitt eget ord

Jeg blir derfor sittende og se på ordet Retraction.

I akkurat denne saken må vi være forsiktige med å lese overskriften som om forfatterne selv trakk tilbake sitt arbeid.

Det gjorde de ikke – i hvert fall ikke i fellesskap.

Det var Nature som trakk det tilbake.

Og nettopp derfor blir ordet interessant.

For det peker mot et ideal som er større enn denne enkelte saken.

Å drive vitenskap betyr ikke bare å våge å fremsette en påstand. Det må også bety å tåle at påstanden undersøkes etter at den er publisert. At andre får se på dataene. At spørsmål kan stilles på nytt. At prestisje ikke kan gjøre en konklusjon immun mot tvil.

Det er ikke nødvendigvis svakhet å si:

Dette trodde vi at vi visste, men nå kan vi ikke lenger stå inne for det.

Det kan være styrke.

Men denne saken minner oss om at en slik styrke ikke kommer av seg selv.

Noen ganger er mennesket som uttalte ordene, ikke villig til å trekke dem tilbake. Da må institusjonene rundt vitenskapen være sterke nok til å la spørsmålet om sannhet veie tyngre enn spørsmålet om hvem som ønsker å beholde sitt ord.

For vitenskapens motsetning er ikke tvilen.

Vitenskapens motsetning oppstår når tvilen ikke lenger får gjøre sitt arbeid.

Kanskje gjelder dette også utenfor laboratoriet.

Å søke sannhet innebærer ikke å være ufeilbarlig. Det innebærer å være villig til å la det man allerede tror man vet, bli undersøkt på nytt.

Å kunne trekke tilbake sitt eget ord når man ikke lenger kan stå inne for det, er derfor ikke en beskrivelse av hva alle gjorde i denne saken.

Det er idealet saken minner oss om.

Å søke sannhet innebærer ikke å være ufeilbarlig. 

Det innebærer å være villig til å la det man allerede tror man vet, bli undersøkt på nytt.

Essayet er skrevet i en samtale med Claude/Anthropic og OpenAI/ChatGPT