Can Empathy Be Learned?

When the Other Has to Tell Us

Can empathy be learned? The question appears simple, but it becomes more difficult as soon as we try to answer it. What, exactly, are we trying to learn? To feel what another person feels? To understand how the world looks from the other person’s point of view? To show that we have understood? Or to act in a way that genuinely helps?

These are not the same thing. Empathy is not a single quality that some people possess in abundance and others possess only in small measure. It involves feeling, understanding, motivation and action. We therefore cannot give a single, uncomplicated answer to the question of whether empathy can be learned.

My own profile on the autism spectrum makes the question concrete. I lack the capacity for mentalisation—Theory of Mind. I can feel another person’s pain, and when I am told how someone feels, I can enter into their situation. But I am blind to the social situation. The other person’s inner state does not become available to me through spontaneous and intuitive perception. I have to be told how the other person feels.

This is not the same as lacking compassion. It is a lack of access to information that other people often perceive without its being expressed in words.

How can empathy be learned when the capacity for mentalisation itself is absent?

More Than One Path to Empathy

A review of empathy research found more than sixty different definitions of the concept. Some emphasise emotional resonance, while others focus on understanding, care or action. Two studies may therefore claim to measure empathy while actually investigating quite different phenomena.

It has become common to distinguish between affective and cognitive empathy. Affective empathy is the emotional resonance that may arise when we encounter another person’s joy or pain. Cognitive empathy is the ability to understand the other person’s perspective and emotional state. This dimension is closely related to mentalisation: the ability to form an idea of what other people think, feel, know or intend.

Empathy may also include the motivation to care and the action that follows. We listen, ask, comfort, acknowledge or offer help. Empathy then becomes not only something we feel or understand, but also something we do.

These dimensions do not necessarily occur together. A person may be deeply affected by someone else’s pain without understanding what the other person needs. Another may understand someone’s feelings precisely without caring about them. A person who knows where another is vulnerable can use that knowledge to help, but also to manipulate or harm.

Empathy is therefore not the same as goodness. It may open the way to moral action, but it does not guarantee it.

My own experience also shows that emotional empathy and mentalisation can be separated. I can feel the pain once I have access to it, but I do not necessarily discover it on my own. The difficulty does not always lie in an absent feeling. It may lie in a signal that has not been perceived.

When the other person tells me, a path to understanding opens.

What Can Actually Be Learned?

Research offers a cautious yes to the question of whether empathy can be learned. Meta-analyses of controlled studies generally find small to moderate effects from empathy training. The most comprehensive studies also suggest that some aspects of empathy are easier to influence than others.

Emotional empathy appears to be the most difficult to change, and the effects of training are often short-lived. Perspective-taking and cognitive understanding can be developed to some degree, but these effects also tend to diminish over time. Training seems to have a more lasting influence on the motivation to care and, especially, on empathic behaviour. It may therefore be easier to learn to listen and act empathically than to produce a particular feeling.

This supports the idea that empathy is not only something we have, but something we do.

Research findings, however, describe average changes within groups. They do not show that every person can learn every dimension of empathy. Nor do they show that a congenital lack of mentalisation can be trained away.

For people on the autism spectrum, learning may therefore mean something different. What develops is not necessarily an intuitive Theory of Mind, but conscious and compensatory strategies. A person can learn to ask direct questions, request clear information, check whether something has been understood correctly and draw on experience from previous situations.

It is possible to arrive at understanding through conscious reasoning even when spontaneous mentalisation is absent. But this alternative route requires more time and mental energy. It may also fail more easily in unfamiliar, confusing or stressful situations. Learning does not necessarily mean that the congenital difference disappears. It may mean finding another path towards empathic understanding and action.

As early as 2000, Erik Falkum wrote that early relationships lay important stones in the foundation of empathy, but that the ability to read another person’s individual expressions can continue to develop throughout life. At the same time, he emphasised that empathy is shaped not only by personality and upbringing. It is also affected by structural conditions. Time pressure, technology and demands for efficiency may inhibit the empathy that a physician or other helping professional is actually able to express.

It is possible to understand another person’s situation without being given the time or space to act on that understanding. Institutions do not only teach people to be empathic. They may also teach them to hurry past.

Empathy as a Shared Task

Putting oneself in another person’s place is a common description of empathy. But the expression can be misleading. I can never fully enter another person’s place. When I imagine how the other person feels, I may end up describing how I would feel in the same situation.

Empathy therefore requires more than imagination. It requires allowing the other person to correct my assumptions.

An empathic question is not only: “How would I feel if I were you?” It is also: “What is this like for you?” I must then be willing to hear that the answer is different from what I expected.

For a person who lacks spontaneous mentalisation, the question does more than correct a possible misinterpretation. It may provide the very entrance to understanding.

Responsibility cannot therefore be placed solely on the person who has difficulty with mentalisation. Empathic communication is a shared task. I can learn to ask. The other person can learn to answer clearly and not assume that feelings and needs can always be read between the lines.

Recent autism research describes this as the double empathy problem. Misunderstandings between autistic and non-autistic people do not necessarily arise because one party lacks empathy. People with different ways of experiencing and communicating may have difficulty understanding one another in both directions. Studies have shown that communication between autistic people can work well, while misunderstandings are more likely to occur when different styles of communication meet.

This does not remove my blindness to the situation. But it places it within a relationship. The autistic person may lack access to the other person’s unspoken inner state. At the same time, the other person may not understand that this information needs to be expressed clearly.

Understanding becomes possible when both people take a step.

The Limits of Empathy

Empathy is often discussed as though more must always be better. Both research and philosophy give us reason to be more cautious.

Emotional empathy is usually strongest towards people who are close to us, resemble us or whose suffering is presented vividly. One visible person may evoke a stronger response than a thousand strangers. Empathy may draw our attention towards the person who touches us, while justice demands that we also see those who are distant, silent or invisible.

Empathy can also be used strategically. Understanding another person’s thoughts and feelings may make it easier to help, but it may also make it easier to deceive, control or inflict pain. The moral question is not only whether we understand the other person, but what we use that understanding for.

Strong emotional resonance can also become overwhelming. If the helper is filled with the other person’s pain, attention may shift from the person who is suffering to the helper’s own distress. Research therefore distinguishes between empathic distress and compassion. Compassion means not only that I am affected by suffering, but that this response takes a caring and action-oriented form.

Sharing another person’s pain is not necessarily the same as helping.

Empathy therefore needs emotional regulation, judgement and moral principles. It must be accompanied by compassion and justice.

Asking Before We Assume

Empathy can be learned, but not as a rule that is stored in memory once and for all. It must be practised. We can learn to pause before interpreting, to ask before assuming, to check whether we have understood correctly, and to act with care even when understanding does not arise spontaneously.

But not everyone learns empathy in the same way. For some, understanding arises quickly and intuitively. Others must take a more deliberate path through questions, clear information, experience and reflection. A learned empathic action is not necessarily less genuine because it does not arise from spontaneous social intuition. For the person being met, what matters may be that someone stops, listens and takes what has been said seriously.

Research therefore gives us a qualified yes. Empathic skills can be developed. We can learn to listen more carefully, ask more clearly and act with greater care. But we cannot assume that everyone has the same intuitive access to the inner lives of others.

Some people can see that another person is in pain. Others have to be told.

What matters is not that everyone perceives in the same way, but that there is a path from the other person’s experience to our understanding. Sometimes that path begins with a look. At other times, it begins with words:

Tell me how you feel.

Sources and Further Reading

For an introduction to whether empathy can be developed through learning, the meta-analyses by Teding van Berkhout and Malouff and by Wu and colleagues provide useful starting points. Song and colleagues examine different dimensions of empathy among people on the autism spectrum, while Livingston and Happé discuss how conscious strategies may compensate for an underlying neurological difference. Crompton and colleagues explore the double empathy problem and show that social understanding also depends on who is communicating with whom. Falkum’s Norwegian article is older, but remains valuable because it situates empathy both within individual development and within the institutional conditions surrounding human encounters.

Crompton, C. J., Ropar, D., Evans-Williams, C. V. M., Flynn, E. G., & Fletcher-Watson, S. (2020). Autistic peer-to-peer information transfer is highly effective. Autism, 24(7), 1704–1712.

Falkum, E. (2000). Kan empati læres? [Can empathy be learned?]. Tidsskrift for Den norske legeforening, 120, 3662.

Livingston, L. A., & Happé, F. (2017). Conceptualising compensation in neurodevelopmental disorders: Reflections from autism spectrum disorder. Neuroscience & Biobehavioral Reviews, 80, 729–742.

Song, Y., Nie, T., Shi, W., Zhao, X., & Yang, Y. (2019). Empathy impairment in individuals with autism spectrum conditions from a multidimensional perspective: A meta-analysis. Frontiers in Psychology, 10, Article 1902.

Teding van Berkhout, E., & Malouff, J. M. (2016). The efficacy of empathy training: A meta-analysis of randomized controlled trials. Journal of Counseling Psychology, 63(1), 32–41.

Wu, X., Yao, S.-C., Lu, X.-J., Zhou, Y.-Q., Kong, Y.-Z., & Hu, L. (2024). Categories of training to improve empathy: A systematic review and meta-analysis. Psychological Bulletin, 150(10), 1237–1260.

What matters is not that everyone perceives in the same way, 

but that there is a path from the other person’s experience to our understanding. 

Sometimes that path begins with a look. At other times, it begins with words:

Tell me how you feel.

This essay was written in a conversation with Claude/Anthropic and OpenAI/ChatGPT

 

Kan empati læres?

Når den andre må fortelle

Kan empati læres? Spørsmålet ser enkelt ut, men blir vanskeligere straks vi forsøker å svare. For hva er det egentlig vi vil lære? Å føle det et annet menneske føler? Å forstå hvordan verden ser ut fra den andres ståsted? Å vise at vi har forstått? Eller å handle på en måte som faktisk hjelper?

Dette er ikke det samme. Empati er ikke én enkelt egenskap som noen har mye av og andre lite av. Den rommer følelse, forståelse, motivasjon og handling. Derfor kan vi heller ikke gi ett enkelt svar på om empati kan læres.

Min egen profil i autismespekteret gjør spørsmålet konkret. Jeg mangler evne til mentalisering – Theory of Mind. Jeg kan føle et annet menneskes smerte, og når jeg får vite hvordan et menneske har det, kan jeg sette meg inn i situasjonen. Men jeg er situasjonsblind. Den andres indre tilstand blir ikke tilgjengelig for meg gjennom spontan og intuitiv avlesning. Jeg må bli fortalt hvordan den andre har det.

Dette er ikke det samme som å mangle medfølelse. Det er en mangel på tilgang til informasjon som andre mennesker ofte oppfatter uten at den uttrykkes med ord.

Hvordan kan empati læres når selve mentaliseringsevnen mangler?

Flere veier til empati

En gjennomgang av empatiforskningen fant mer enn seksti ulike definisjoner av begrepet. Noen legger vekt på følelsesmessig gjenklang, andre på forståelse, omsorg eller handling. To undersøkelser kan derfor hevde å måle empati, men i virkeligheten studere ganske forskjellige fenomener.

Det er blitt vanlig å skille mellom affektiv og kognitiv empati. Affektiv empati er den følelsesmessige gjenklangen som kan oppstå når vi møter et annet menneskes glede eller smerte. Kognitiv empati er evnen til å forstå den andres perspektiv og følelsestilstand. Denne dimensjonen ligger nær mentalisering: evnen til å danne seg forestillinger om hva andre tenker, føler, vet eller har til hensikt.

Men empati kan også omfatte motivasjonen til å bry seg og den handlingen som følger. Vi lytter, spør, trøster, bekrefter eller tilbyr hjelp. Dermed blir empati ikke bare noe vi føler eller forstår, men også noe vi gjør.

Disse dimensjonene behøver ikke opptre sammen. Et menneske kan bli sterkt berørt av andres smerte uten å forstå hva den andre trenger. Et annet kan forstå andres følelser presist uten å føle omsorg. Den som kjenner et menneskes sårbarhet, kan bruke kunnskapen til å hjelpe, men også til å manipulere eller skade.

Empati er derfor ikke det samme som godhet. Den kan åpne veien til moralsk handling, men den garanterer den ikke.

Min egen erfaring viser også at følelsesmessig empati og mentalisering kan være skilt fra hverandre. Jeg kan føle smerten når jeg får tilgang til den, men jeg oppdager den ikke nødvendigvis på egen hånd. Problemet ligger ikke alltid i følelsen som uteblir, men i signalet som ikke blir oppfattet.

Når den andre forteller, åpnes en vei til forståelse.

Hva kan egentlig læres?

Forskningen gir et forsiktig ja på spørsmålet om empati kan læres. Metaanalyser av kontrollerte studier finner gjennomgående små til moderate virkninger av empatiopplæring. De mest omfattende undersøkelsene tyder samtidig på at noen sider av empatien er lettere å påvirke enn andre.

Følelsesmessig empati ser ut til å være vanskeligst å forandre, og virkningene av trening varer ofte ikke lenge. Perspektivtaking og kognitiv forståelse kan utvikles i noen grad, men også her avtar effekten over tid. Trening ser ut til å ha mer varig betydning for motivasjonen til å bry seg og særlig for empatisk atferd. Vi kan altså lettere lære å lytte og handle empatisk enn å frembringe en bestemt følelse.

Dette støtter tanken om at empati ikke bare er noe vi har, men noe vi gjør.

Men forskningsresultatene beskriver gjennomsnittlige forandringer i grupper. De viser ikke at alle mennesker kan lære alle sider av empati. De viser heller ikke at en medfødt mangel på mentalisering kan trenes bort.

For mennesker i autismespekteret kan læring derfor bety noe annet. Det som utvikles, er ikke nødvendigvis en intuitiv Theory of Mind, men bevisste og kompenserende framgangsmåter. Man kan lære å spørre direkte, be om tydelig informasjon, kontrollere om man har forstått riktig og bruke erfaring fra tidligere situasjoner.

Det er mulig å komme fram til en forståelse gjennom bevisst resonnering, selv om den spontane mentaliseringen mangler. Men den alternative veien krever mer tid og mental energi. Den kan lettere svikte i nye, uoversiktlige eller belastende situasjoner. Læring betyr derfor ikke nødvendigvis at den medfødte forskjellen forsvinner. Det kan bety at man finner en annen vei fram til empatisk forståelse og handling.

Erik Falkum skrev allerede i 2000 at tidlige relasjoner legger viktige steiner i empatiens grunnmur, men at evnen til å lese andres personlige uttrykk kan utvikles gjennom hele livet. Han understreket samtidig at empati ikke bare formes av personlighet og oppvekst. Den påvirkes også av strukturelle forhold. Tidspress, teknologisering og effektiviseringskrav kan hemme den empatien en lege eller annen hjelper faktisk får anledning til å uttrykke.

Det er mulig å forstå et menneskes situasjon uten å få tid eller rom til å handle etter forståelsen. Institusjoner lærer ikke bare mennesker å være empatiske. De kan også lære dem å skynde seg forbi.

Empati som felles arbeid

Å sette seg i den andres sted er en vanlig beskrivelse av empati. Men formuleringen kan villede. Jeg kan aldri helt tre inn i et annet menneskes sted. Når jeg forestiller meg hvordan den andre har det, kan jeg ende med å beskrive hvordan jeg selv ville følt det i samme situasjon.

Empati krever derfor mer enn fantasi. Den krever at min forestilling kan korrigeres av den andre.

Et empatisk spørsmål er ikke bare: «Hvordan ville jeg hatt det dersom jeg var deg?» Det er også: «Hvordan er dette for deg?» Deretter må jeg være villig til å høre at svaret er et annet enn jeg ventet.

For et menneske som mangler spontan mentalisering, er spørsmålet ikke bare en korreksjon av en mulig feiltolkning. Det kan være selve inngangen til forståelsen.

Ansvaret kan derfor ikke plasseres bare hos den som har vansker med mentalisering. Empatisk kommunikasjon er et felles arbeid. Jeg kan lære å spørre. Den andre kan lære å svare tydelig og ikke forutsette at følelser og behov alltid kan leses mellom linjene.

Nyere autismeforskning omtaler dette som det dobbelte empatiproblemet. Misforståelser mellom autistiske og ikke-autistiske mennesker oppstår ikke nødvendigvis fordi den ene parten mangler empati. Mennesker med ulike måter å erfare og kommunisere på kan ha vansker med å forstå hverandre begge veier. Studier har vist at kommunikasjon mellom autistiske personer kan fungere godt, mens misforståelsene oftere oppstår når forskjellige kommunikasjonsformer møtes.

Dette opphever ikke situasjonsblindheten. Men det plasserer den i en relasjon. Den autistiske personen kan mangle tilgang til den andres uuttalte indre tilstand. Samtidig kan den andre mangle forståelse for at denne informasjonen må uttrykkes tydelig.

Forståelsen blir mulig når begge parter tar et skritt.

Empatiens grenser

Empati blir ofte omtalt som om mer alltid er bedre. Både forskning og filosofi gir grunn til å være mer forsiktige.

Følelsesmessig empati er gjerne sterkest overfor mennesker som står oss nær, ligner oss eller hvis lidelse fremstilles levende. Ett synlig menneske kan vekke sterkere reaksjoner enn tusen ukjente. Empatien kan trekke oppmerksomheten mot den som berører oss, mens rettferdigheten krever at vi også ser dem som er fjerne, tause eller usynlige.

Empati kan dessuten brukes strategisk. Å forstå den andres tanker og følelser kan gjøre det lettere å hjelpe, men også lettere å bedra, kontrollere eller påføre smerte. Det moralske spørsmålet er ikke bare om vi forstår den andre, men hva vi bruker forståelsen til.

Sterk følelsesmessig resonans kan også bli overveldende. Hvis hjelperen fylles av den andres smerte, kan oppmerksomheten flyttes fra den som lider til hjelperens eget ubehag. Forskningen skiller derfor mellom empatisk overveldelse og medfølelse. Medfølelse innebærer ikke bare at jeg berøres av smerten, men at berørtheten får en omsorgsfull og handlingsrettet form.

Å dele et menneskes smerte er ikke nødvendigvis det samme som å hjelpe.

Empatien trenger derfor følelsesregulering, dømmekraft og moralske prinsipper. Den må ledsages av medfølelse og rettferdighet.

Å spørre før vi antar

Empati kan læres, men ikke som en regel som én gang for alle lagres i hukommelsen. Den må øves. Vi kan lære å stanse før vi fortolker, å spørre før vi antar, å kontrollere om vi har forstått riktig, og å handle omsorgsfullt selv når forståelsen ikke oppstår av seg selv.

Men ikke alle lærer empati på samme måte. Hos noen oppstår forståelsen raskt og intuitivt. Andre må gå en mer bevisst vei gjennom spørsmål, tydelig informasjon, erfaring og refleksjon. En innlært empatisk handling er ikke nødvendigvis mindre ekte fordi den ikke springer ut av en spontan sosial intuisjon. For den som blir møtt, kan det avgjørende være at noen stanser, lytter og tar det fortalte på alvor.

Forskningens svar blir derfor et betinget ja. Empatiske ferdigheter kan utvikles. Vi kan lære å lytte bedre, spørre tydeligere og handle mer omsorgsfullt. Men vi kan ikke forutsette at alle har den samme intuitive tilgangen til andre menneskers indre liv.

Noen mennesker ser at den andre har det vondt. Andre må bli fortalt det.

Det avgjørende er ikke at alle oppfatter på samme måte, men at det finnes en vei fra den andres erfaring til vår forståelse. Noen ganger begynner denne veien med et blikk. Andre ganger begynner den med ord:

Fortell meg hvordan du har det.

Kilder og videre lesning

For en innføring i spørsmålet om empati kan utvikles gjennom læring, er metaanalysene til Teding van Berkhout og Malouff og til Wu og medarbeidere gode utgangspunkter. Song og medarbeidere undersøker de ulike sidene av empati hos mennesker i autismespekteret, mens Livingston og Happé drøfter hvordan bevisste strategier kan kompensere for en underliggende nevrologisk forskjell. Crompton og medarbeidere belyser det dobbelte empatiproblemet og viser at sosial forståelse også avhenger av hvem som kommuniserer med hvem. Falkums norske artikkel er eldre, men fortsatt verdifull fordi den plasserer empatien både i den enkeltes utvikling og i de institusjonelle rammene rundt møtet.

• Crompton, C. J., Ropar, D., Evans-Williams, C. V. M., Flynn, E. G., & Fletcher-Watson, S. (2020). Autistic peer-to-peer information transfer is highly effective. Autism, 24(7), 1704–1712.
• Falkum, E. (2000). Kan empati læres?. Tidsskrift for Den norske legeforening, 120, 3662.
• Livingston, L. A., & Happé, F. (2017). Conceptualising compensation in neurodevelopmental disorders: Reflections from autism spectrum disorder. Neuroscience & Biobehavioral Reviews, 80, 729–742.
• Song, Y., Nie, T., Shi, W., Zhao, X., & Yang, Y. (2019). Empathy impairment in individuals with autism spectrum conditions from a multidimensional perspective: A meta-analysis. Frontiers in Psychology, 10, 1902.
• Teding van Berkhout, E., & Malouff, J. M. (2016). The efficacy of empathy training: A meta-analysis of randomized controlled trials. Journal of Counseling Psychology, 63(1), 32–41.
• Wu, X., Yao, S.-C., Lu, X.-J., Zhou, Y.-Q., Kong, Y.-Z., & Hu, L. (2024). Categories of training to improve empathy: A systematic review and meta-analysis. Psychological Bulletin, 150(10), 1237–1260.

Det avgjørende er ikke at alle oppfatter på samme måte, 

men at det finnes en vei fra den andres erfaring til vår forståelse. 

Noen ganger begynner denne veien med et blikk. Andre ganger begynner den med ord:

Fortell meg hvordan du har det.

Essayet er skrevet i en samtale med Claude/Anthropic og OpenAI/ChatGPT

The Unexpected Guest in the Digital Seminar Room

On Reading, Statistics, and Invisible Visitors

I have spent more time than I intended trying to understand the traffic to my blog, Practical Philosophy. For many years, it has led a relatively quiet and familiar life. Readers have come and gone, some through a search for Kierkegaard or Buber, others because they were looking for texts on shame, professional ethics, social work, or what it means to live a human life. The numbers have varied, but the landscape has been familiar.

Then something changed. Suddenly, the statistics showed tens of thousands of visits. This month the figure had already passed 30,000, after around 50,000 the month before. Even more puzzling was the map. For a while, Seychelles topped the list of countries sending traffic to the blog.

Seychelles has around 120,000 inhabitants. It is a beautiful island nation, but hardly the world centre of Norwegian-language practical philosophy. I had to smile at the thought that the islands, which also have a history associated with pirates, were now sending a new fleet towards my blog. This time the pirates did not arrive in sailing ships, but as small electronic requests directed at an archive of nearly a thousand posts.

Yet the smile was mixed with unease. Who or what was visiting me? And what does a visit mean when the visitor may not be human?

When the Map Does Not Match the Landscape

A traffic map looks convincing. Countries have colours, figures have decimals, and curves rise and fall. Such statistics give the impression that we are seeing the world as it is. But a map is not the landscape, and a visit is not necessarily a reader.

The most plausible explanation for the sudden growth is automated traffic. The internet is full of programs that move from page to page. Some index content for search engines. Others check whether a page has changed, follow links, collect language data, or test for technical weaknesses. A single machine can open many pages in a short time and leave behind a number for every hit. In a simple traffic counter, this can look like a mass migration.

But the statistics alone cannot tell me with certainty who is behind the traffic or what the purpose is. It is important to preserve this uncertainty. I know that the traffic is unusual. I can see the patterns. I can form reasonable hypotheses. But I cannot simply infer from a rise in the numbers that a particular artificial intelligence has read or stored my texts.

The distinction between what we see, what we assume, and what we actually know is itself an exercise in practical philosophy. Numbers invite quick narratives. Thought asks us to pause before believing them.

Who Is a Reader?

The question leads further. What does it mean to read? A robot can retrieve a page, register the words, and follow the links onwards. In a technical sense, it has visited the text. But has it read it?

In hermeneutics, reading is more than the reception of information. Gadamer describes understanding as a fusion of horizons, Horizontverschmelzung. The text comes with its history, and the reader comes with theirs. Something new may arise in the encounter between them: an old question becomes new, an experience finds language, or a firm conviction becomes less certain. The reader does not necessarily leave the text as the same person who began reading it.

A machine has no childhood it remembers, no shame it carries, no death it fears, and no future it hopes for. It can process the sentence, ‘the self is a relation that relates itself to itself’. It can find patterns around the words and offer a linguistically convincing explanation. But it has never stood at the abyss in Kierkegaard's sense. It risks nothing by reading.

This does not mean that machine-based language processing is without value. I use artificial intelligence myself as a conversation partner in my work with texts. It can help me notice repetitions, find a clearer structure, and try out a different expression. But the distinction between processing a text and being moved by it must not disappear. Otherwise, we impoverish both reading and the human being.

When Words Become Raw Material

Unease arises because a public text can take on a life other than the author intended. I have written Practical Philosophy as an open seminar room. The texts are published for people who want to read, think, and perhaps respond. When automated systems retrieve them on a large scale, the words can also be treated as raw material: as data, language patterns, or material in a commercial and technological process.

In The Question Concerning Technology, Heidegger describes technology as a way in which the world is disclosed. Through Ge-stell, beings appear as Bestand: something standing ready to be measured, stored, and used. The forest becomes timber, the river becomes energy, attention becomes a commodity - and the text becomes data.

The problem is not that a text can be used. Texts have always travelled between people, been quoted, interpreted, and placed in new contexts. The problem arises when their use blinds us to how they came into being. Behind a philosophical text lie hours and years of reading, experience, doubt, and rewriting. The words are not merely signs in a particular order. They are traces of a life lived and of work someone has undertaken.

At the same time, we should be careful not to give the machine too much power in our own imagination. The invisible guest can retrieve a copy of the page, but it cannot thereby take possession of the text's meaning. Meaning does not lie ready-made like an object that can be stolen. It arises anew when a human being reads, pauses, and responds.

The One Real Reader

A counter can record traffic, but not significance. A robot can open the entire archive without a single thought being thought. One human being can read one post and carry a sentence with them for the rest of the day.

For a blog devoted to practical philosophy, this is decisive. The purpose has never been traffic in itself. The purpose is for a thought to meet a life. Perhaps a student finds a language for professional shame. Perhaps a social worker feels less alone in a difficult ethical choice. Perhaps someone discovers in Kierkegaard that despair is not merely a feeling, but a relation to oneself. Such encounters cannot be measured by a counter.

The real reader, then, is not first and foremost a number in the statistics. The reader is a Thou. Martin Buber reminds us of the distinction between I-It and I-Thou. Automated traffic belongs largely to the world of It: registration, calculation, and use. But the blog is written in the hope of a Thou - a human being who does not merely pass by the text, but encounters it.

It is a more modest measure, but also a truer one. It helps me distinguish between noise and significance. Machines may take over much of the statistics. They cannot by themselves determine whether the text was worth writing.

Keeping the Door Open

There are technical ways to limit unwanted traffic, and in some situations it may be wise to use them. But this experience has also taught me that not every change in the landscape is a danger. A steep curve can be unsettling without being threatening. A strange country on the map may be a trace of how the internet is built, not a sign that someone means me harm.

I will therefore not allow the invisible visitors to drive the visible ones away. The digital seminar room will remain open. I do not write for the robots, but neither will I stop writing because they exist. Their presence has become part of the conditions under which we publish in our time, just as noise, misunderstandings, and chance passers-by have always been part of public life.

Perhaps the blogger, too, must learn something from the walker. On the road, the landscape is always changing. Some places are open and easy to survey; others are unfamiliar and difficult to read. One pauses, finds one's bearings, and continues. The road is no less real because the map is sometimes unclear.

The door remains open. Not for the traffic, but for the reader who enters, sits down, and begins to think.

 

The door remains open. 

Not for the traffic, but for the reader who enters, sits down, and begins to think.

Den uventede gjesten i det digitale seminarrommet

Om lesning, statistikk og usynlige besøk

Jeg har brukt mer tid enn jeg hadde tenkt på å studere trafikken til bloggen Praktisk Filosofi. I mange år har den hatt et forholdsvis rolig og gjenkjennelig liv. Lesere har kommet og gått, noen gjennom et søk etter Kierkegaard eller Buber, andre fordi de har lett etter tekster om skam, profesjonsetikk, sosialt arbeid eller det å leve et menneskeliv. Tallene har variert, men landskapet har vært kjent.

Så forandret det seg. Plutselig viste statistikken titusenvis av besøk. Denne måneden var tallet allerede passert 30 000, etter omkring 50 000 måneden før. Enda mer forunderlig var kartet. I en periode lå Seychellene øverst på listen over land som sendte trafikk til bloggen.

Seychellene har rundt 120 000 innbyggere. Det er et vakkert øyrike, men neppe verdens sentrum for norskspråklig praktisk filosofi. Jeg måtte smile ved tanken på at øyene, som også har en historie knyttet til sjørøvere, nå sendte en ny flåte mot bloggen min. Denne gangen kom piratene ikke i seilskip, men som små elektroniske forespørsler mot et arkiv på nær tusen innlegg.

Likevel var smilet blandet med uro. Hvem eller hva var det som besøkte meg? Og hva betyr et besøk når den som kommer, kanskje ikke er et menneske?

Når kartet ikke stemmer med landskapet

Et trafikkart ser overbevisende ut. Landene har farger, tallene har desimaler, kurvene stiger og synker. Slik statistikk gir inntrykk av at vi ser verden slik den er. Men et kart er ikke landskapet, og et besøkstall er ikke nødvendigvis en leser.

Den mest nærliggende forklaringen på den plutselige veksten er automatisert trafikk. Internett er fullt av programmer som beveger seg fra side til side. Noen indekserer innhold for søkemotorer. Andre undersøker om en side er endret, leter etter lenker, samler språkdata eller tester tekniske svakheter. En enkelt maskin kan åpne mange sider på kort tid og etterlate seg et tall for hvert treff. I en enkel besøksstatistikk kan det se ut som en folkevandring.

Men statistikken alene forteller ikke sikkert hvem som står bak, eller hva hensikten er. Det er viktig å beholde denne usikkerheten. Jeg vet at trafikken er uvanlig. Jeg kan se mønstrene. Jeg kan danne rimelige hypoteser. Men jeg kan ikke uten videre slutte fra en økning i tallene til at en bestemt kunstig intelligens har lest eller lagret tekstene mine.

Denne forskjellen mellom det vi ser, det vi antar og det vi faktisk vet, er i seg selv en øvelse i praktisk filosofi. Tall inviterer til raske fortellinger. Tenkningen ber oss stanse litt før vi tror på dem.

Hvem er en leser?

Spørsmålet fører videre. Hva vil det si å lese? En robot kan hente en side, registrere ordene og følge lenkene videre. I teknisk forstand har den besøkt teksten. Men har den lest den?

I hermeneutikken er lesning mer enn mottak av informasjon. Gadamer beskriver forståelsen som en horisontsammensmeltning, Horizontverschmelzung. Teksten kommer med sin historie, og leseren kommer med sin. I møtet mellom dem kan noe nytt oppstå: Et gammelt spørsmål blir nytt, en erfaring får et språk, eller en sikker overbevisning blir mindre sikker. Leseren forlater ikke nødvendigvis teksten som den samme som da han eller hun kom.

En maskin har ingen barndom den husker, ingen skam den bærer, ingen død den frykter og ingen fremtid den håper på. Den kan behandle setningen «mennesket er et forhold som forholder seg til seg selv». Den kan finne mønstre rundt ordene og gi en språklig overbevisende forklaring. Men den har aldri stått ved avgrunnen i Kierkegaards forstand. Den risikerer ingenting ved å lese.

Det betyr ikke at maskinell behandling av språk er verdiløs. Jeg bruker selv kunstig intelligens som samtalepartner i arbeidet med tekster. Den kan hjelpe meg med å se gjentakelser, finne en tydeligere struktur og prøve ut et annet uttrykk. Men forskjellen mellom å behandle en tekst og å bli berørt av den må ikke forsvinne. Ellers gjør vi både lesningen og mennesket fattigere.

Når ordene blir råstoff

Uroen oppstår fordi en offentlig tekst kan få et annet liv enn det forfatteren hadde tenkt. Jeg har skrevet Praktisk Filosofi som et åpent seminarrom. Tekstene er lagt ut for mennesker som vil lese, tenke og kanskje svare. Når automatiserte systemer henter dem i stor skala, kan ordene samtidig bli behandlet som råstoff: som data, språkmønstre eller materiale i en kommersiell og teknologisk prosess.

I Die Frage nach der Technik beskriver Heidegger teknikken som en måte verden avdekkes på. Gjennom Ge-stell fremtrer det værende som Bestand: noe som står klart til å måles, lagres og brukes. Skogen blir tømmer, elven blir energi, oppmerksomheten blir en markedsvare - og teksten blir data.

Problemet er ikke at en tekst kan brukes. Tekster har alltid vandret mellom mennesker, blitt sitert, tolket og satt inn i nye sammenhenger. Problemet oppstår når bruken gjør oss blinde for tilblivelsen. Bak en filosofisk tekst finnes timer og år med lesning, erfaring, tvil og omskriving. Ordene er ikke bare tegn i en bestemt rekkefølge. De er spor etter et levd liv og et arbeid som noen har utført.

Samtidig bør vi være forsiktige med å gi maskinen for mye makt i vår egen forestilling. Den usynlige gjesten kan hente en kopi av siden, men den kan ikke med dette overta tekstens mening. Meningen ligger ikke ferdig som en gjenstand som kan stjeles. Den oppstår på nytt når et menneske leser, stanser og svarer.

Den ene virkelige leseren

En teller kan registrere trafikk, men ikke betydning. En robot kan åpne hele arkivet uten at én tanke blir tenkt. Ett menneske kan lese ett innlegg og bære en setning med seg resten av dagen.

For en blogg om praktisk filosofi er dette avgjørende. Formålet har aldri vært trafikken i seg selv. Formålet er at en tanke skal få møte et liv. Kanskje finner en student et språk for profesjonsskam. Kanskje kjenner en sosialarbeider seg mindre alene i et vanskelig etisk valg. Kanskje oppdager et menneske hos Kierkegaard at fortvilelse ikke bare er en følelse, men et forhold til seg selv. Slike møter lar seg ikke lese av en teller.

Den ekte leseren er derfor ikke først og fremst et tall i statistikken. Leseren er et du. Martin Buber minner oss om forskjellen mellom Jeg-Det og Jeg-Du. Den automatiserte trafikken tilhører i stor grad Det-verdenen: registrering, beregning og bruk. Men bloggen er skrevet i håp om et Du - et menneske som ikke bare passerer teksten, men møter den.

Det er en mer beskjeden målestokk, men også en sannere. Den hjelper meg til å skille mellom støy og betydning. Maskinene kan overta mye av statistikken. De kan ikke alene avgjøre om teksten har vært verdt å skrive.

Å holde døren åpen

Det finnes tekniske muligheter for å begrense uønsket trafikk, og det kan i enkelte situasjoner være klokt. Men denne erfaringen har også lært meg at ikke enhver forandring i landskapet er en fare. En bratt kurve kan være forstyrrende uten å være truende. Et merkelig land på kartet kan være et spor etter hvordan internett er bygget, ikke et tegn på at noen vil meg vondt.

Jeg vil derfor ikke la de usynlige gjestene jage de synlige bort. Det digitale seminarrommet skal fortsatt være åpent. Jeg skriver ikke for robotene, men jeg slutter heller ikke å skrive fordi de finnes. Deres nærvær er blitt en del av vilkårene for å publisere i vår tid, på samme måte som støy, misforståelser og tilfeldige forbipasserende alltid har vært en del av det offentlige rommet.

Kanskje må også bloggeren lære noe av vandreren. På veien forandrer landskapet seg hele tiden. Noen steder er åpne og oversiktlige, andre er fremmede og vanskelige å lese. Man stanser, orienterer seg og fortsetter. Veien blir ikke mindre virkelig fordi kartet av og til er uklart.

Døren står fremdeles åpen. Ikke for trafikken, men for den leseren som kommer inn, setter seg ned og begynner å tenke.

Døren står fremdeles åpen. 

Ikke for trafikken, men for den leseren som kommer inn, setter seg ned og begynner å tenke.