The Significance of Humiliation for Children’s Development

When a Child Loses the Gaze That Was Meant to Carry Them

Some texts are written with the mind. Others are written with one’s whole life.

This is such a text.

There are themes that cannot be treated as theory alone. They must be approached with care, with experience, with a language that knows words can only go so far. Humiliation and emotional violation are among those themes. For humiliation is not only about actions. It is about human dignity. About what happens when a child gradually begins to doubt their own worth because those who were meant to protect, affirm, and carry them instead wound, ignore, or reject them.

Through many years of working with children and families, I have encountered many forms of pain. Some visible. Others almost invisible. I have met children who carried no bruises, yet carried something far harder to detect: a damaged sense of self. Children who, early in life, had already begun to believe they were wrong somehow. Too much. Too little. A burden. Unlovable.

Meeting such children leaves a mark. It changes something in you. Perhaps that is why this theme still lives strongly within me.

For when a child is humiliated, it is not only the moment that is harmed. The future is touched.

Dignity: Every child deserves to be seen and every heart deserves to belong

Humiliation Often Happens Quietly

When we hear the word humiliation, many think of obvious abuse: violence, severe degradation, sexual violation, terror within the home. All of that is true, and all of it is grave.

But many children are wounded by something far more ordinary.

A sigh when they enter the room.
A gaze that turns away.
Laughter when the child shows joy.
Silence when the child needs comfort.
Coldness where warmth was needed.
Irritation where patience was needed.
Indifference where presence was needed.

It is these small repeated experiences that can shape a child’s inner world.

Adults often forget that children do not interpret situations as adults do. Children do not think: “Mother is exhausted,” “Father is struggling,” “There is stress at work,” “The adults are having a difficult time.”

Children are more likely to think:

It is me.

And when this experience is repeated often enough, humiliation continues to live inside the child—as shame, insecurity, and self-contempt.

The Quiet Language of Shame

In Greek mythology we find Aidōs, the goddess of modesty, respect, and the reverence that restrains human beings from violating others. It is a profound image. For where respect disappears, shame often enters. 

Shame is one of the most painful human emotions. Guilt says: I did something wrong.
Shame says: I am wrong.

That is a decisive difference.

Finn Skårderud has written powerfully about shame as the experience of not deserving love. 

When a child carries such a feeling, life becomes heavy long before life has truly begun.

The child may smile, play, go to school, answer politely. Yet inside there may already live a sentence no one hears:

If they really knew me, they would not love me.

The First Mirror

A child is not born with a finished image of self. It emerges in relationship.

The first mirror is not glass. It is the face of the person leaning over the child. The eyes that meet the child’s eyes. The voice that answers. The arms that lift. The body that soothes.

When the infant seeks contact and is met, something fundamental happens:

The world responds.
I exist.
I can reach others.
I am worth turning toward.

This is how what developmental psychology calls secure attachment begins to form. In earlier teaching, I described it as an interpersonal bridge. 

A bridge of trust between the child and the other.

Children do not need perfect parents. No such parents exist. But children do need adults who return. Adults who repair ruptures. Adults who can bear emotion. Adults who show that the relationship still stands, even when the day is difficult.

When the Bridge Is Damaged

Shame and humiliation often arise when this bridge is threatened.

When the child senses that the bond with the significant other is unstable, alarm is activated in body and mind. For the child, relationship is not an addition to life. It is life.

Three forms of humiliating interaction are especially serious:

Being Frozen Out

The child is ignored, excluded, treated as invisible. This is often more painful than adults realize. For a child, not being seen can feel like existential coldness.

Being Met with Contempt

Mockery, ridicule, eye-rolling, threatening body language, disgust. Children often remember such moments for years.

Love Being Withdrawn

When love becomes conditional: “I only like you when you behave,” “I do not want anything to do with you now,” “Go away.”

The child then learns that love must be earned. That relationships rest on performance, not worth. 

Why Rejection Hurts in the Body

Many humiliated children develop bodily symptoms:

Stomach pain.
Headaches.
Restlessness.
Sleep problems.
Breathing difficulties.
Diffuse pain.

Some still say: “It is only in the mind.”

But modern research suggests that social pain and physical pain partly activate overlapping systems in the brain. Rejection is not “imaginary.” It is experienced as real pain. 

John Bowlby showed early on how threats to attachment trigger deep distress in the child.

The body often knows before language knows.

The Child Who Is Misunderstood

I have met children described as difficult.

But if one sat with them long enough, another story often appeared.

The child who hit was the child expecting to be hit.
The child who lied was the child afraid of the truth.
The child who shut everyone out was the child betrayed too many times.
The child who screamed had long gone unheard.

Behind much problematic behaviour lies not evil, but pain.

This does not mean everything should be excused. But it does mean understanding must come before condemnation.

When Systems Humiliate

It is not only families that can humiliate. Institutions can as well.

Schools. Child welfare services. Health care. Helping systems.

A child can be humiliated when constantly spoken about as a case, diagnosis, or problem. When no one asks how life feels from within. When the child is sent from office to office without meeting one human being who remains.

Systems may be efficient and still be cold.

That is why professionalism is never enough without humanity.

Dignity – The Counterforce to Humiliation

In my teaching, I placed humiliation opposite dignity. It still feels right:

Humiliation	Dignity
Contempt	Respect
Exclusion	Inclusion
Negative self-image	Recognition
Shame	Worth
Silence	Feelings given language
Objectification	Subjecthood
Insecurity	Trust

This matters deeply: it is not enough to stop what harms. What heals must also be built.

A child needs more than the absence of violence. The child needs the presence of care.
More than the absence of mockery. The child needs the experience of respect.
More than the absence of fear. The child needs safety.

What Helps a Wounded Child?

There is no miracle cure. But I have seen what matters.

An Adult Who Sees Beyond Behaviour

Not only asks: “What is wrong with you?”
But: “What has happened to you?”

Predictability

A calm presence. Rhythm. Someone who keeps their word.

Feelings Given Language

Children who have lived in humiliation need help understanding what they feel.

Repair

When adults say: “What I did was not good. I am sorry.”

Such words can open rooms long closed.

New Experiences

Trust is not learned through theory, but through encounters.

Practical Philosophy in Living Form

Some believe philosophy belongs only in books.

I have often thought the opposite.

Practical philosophy happens when an adult chooses to listen rather than humiliate.
When power is used gently.
When a teacher protects the vulnerable.
When a father apologises.
When a caseworker meets the child as a subject, not an object.

Aristotle called this phronesis—wise judgment in concrete situations.

We need more of it.

A Personal Afterword

Part of why this theme never leaves me is the knowledge of how little it sometimes would have taken.

A different gaze.
A kinder word.
A hand that remained.
An adult who saw beyond the noise.
A person who did not turn away.

So little.
So decisive.

I have also seen the opposite: how one good encounter can begin to repair years of damage. How a child expecting coldness met warmth. How shoulders slowly lowered. How a voice returned.

That is why I do not write this in hopelessness.

I write it in hope.

For what has been wounded in relationships can also be healed in relationships.

And perhaps it all begins with the simplest and hardest thing of all:

To meet a child in such a way that they may slowly come to believe:

I am not wrong.
I am not a burden.
I am worthy of love.
There is a place for me in the world.

References

Bowlby, J. (1969). Attachment and loss: Vol. 1. Attachment. Penguin.

Eisenberger, N. I., & Lieberman, M. D. (2004). Why rejection hurts: A common neural alarm system for physical and social pain. Trends in Cognitive Sciences, 8(7), 294–300.

Gilbert, P. (1998). What is shame? In P. Gilbert & B. Andrews (Eds.), Shame: Interpersonal behavior, psychopathology and culture (pp. 3–38). Oxford University Press.

Kaufman, G. (1989). The psychology of shame. Springer.

Kaufman, G. (1996). The psychology of shame (Rev. ed.). Springer.

Nathanson, D. L. (1994). Shame and pride: Affect, sex, and the birth of the self. Norton.

Skårderud, F. (2001). Lost faces: An introduction to the psychology of shame [Original work published in Norwegian as Tapte ansikter]. Aschehoug.

Tangney, J. P., & Fisher, K. W. (1995). Self-conscious emotions: The psychology of shame, guilt, embarrassment and pride. Guilford Press.

This text is a rewritten version of one of my many lectures on this subject, in conversation with OpenAI/ChatGPT, which also made the illustration

 

Krenkelsens betydning for barns utvikling

Når et barn mister blikket som skulle bære det

Noen tekster skriver man med hodet. Andre skriver man med hele livet.

Dette er en slik tekst.

For det finnes temaer som ikke lar seg behandle som teori alene. De må nærmes med varsomhet, med erfaring, med et språk som vet at ordene bare når et stykke på vei. Krenkelse er et slikt tema. For krenkelse handler ikke bare om handlinger. Det handler om menneskeverd. Om det som skjer når et barn gradvis begynner å tvile på sin egen verdi fordi de som skulle beskytte, bekrefte og bære det, i stedet sårer, overser eller avviser.

Gjennom et langt liv i arbeid med barn og familier har jeg møtt mange former for smerte. Noen synlige. Andre nesten usynlige. Jeg har møtt barn som ikke bar blåmerker, men som bar noe langt vanskeligere å oppdage: et skadet selvbilde. Barn som allerede tidlig i livet hadde begynt å tro at de var feil. At de var for mye. For lite. Til bry. Uelskelige.

Det gjør inntrykk å møte slike barn. Det gjør noe med et menneske. Og kanskje er det derfor dette temaet fortsatt lever sterkt i meg.

For når et barn krenkes, krenkes ikke bare øyeblikket. Fremtiden berøres.

Verdighet: Å bli møtt som den man er. Å høre til. Å bety noe.

Krenkelse skjer ofte i det stille

Når vi hører ordet krenkelse, tenker mange på de store og åpenbare overgrepene: vold, grov ydmykelse, seksuelle krenkelser, terror i hjemmet. Alt dette er sant, og alt dette er alvorlig.

Men mange barn skades av noe langt mer hverdagslig.

Et sukk når de kommer inn i rommet.
Et blikk som vender seg bort.
En latter når barnet viser glede.
Stillhet når barnet trenger trøst.
Kulde der det trengtes varme.
Irritasjon der det trengtes tålmodighet.
Likegyldighet der det trengtes nærvær.

Det er slike små gjentatte erfaringer som kan forme et barns indre verden.

Voksne glemmer ofte at barn ikke tolker situasjoner slik voksne gjør. Barn tenker ikke: “Mamma er sliten”, “Pappa strever”, “Det er stress på jobben”, “De voksne har det vanskelig.”

Barn tenker lettere:

Det er meg.

Og når denne erfaringen gjentas ofte nok, begynner krenkelsen å leve videre inne i barnet – som skam, usikkerhet og selvforakt.

Skammens stille språk

I gresk mytologi finner vi Aidõs – gudinnen for beskjedenhet, respekt og den ærefrykt som holder mennesket tilbake fra å krenke andre. Det er et dypt bilde. For der respekt forsvinner, kommer ofte skammen inn. 

Skam er en av menneskets mest smertefulle følelser. Skyld sier: Jeg gjorde noe galt.
Skam sier: Jeg er galt.

Det er en avgjørende forskjell.

Finn Skårderud har skrevet sterkt om hvordan skam kan være opplevelsen av ikke å fortjene kjærlighet. 

Når et barn bærer denne følelsen, blir livet tungt lenge før livet egentlig har begynt.

Barnet kan smile, leke, gå på skole, svare pent. Men inni barnet kan det allerede bo en setning som ingen hører:

Hvis de virkelig kjente meg, ville de ikke elsket meg.

Det første speilet

Et barn blir ikke født med et ferdig bilde av seg selv. Det blir til i møte med andre.

Det første speilet er ikke glass. Det er ansiktet til den som bøyer seg over barnet. Det er øynene som møter barnets øyne. Stemmen som svarer. Armene som løfter. Kroppen som roer.

Når spedbarnet søker kontakt og blir møtt, skjer noe grunnleggende:

Verden svarer.
Jeg finnes.
Jeg når frem.
Jeg er verd å vende seg mot.

Slik bygges det som i utviklingspsykologien beskrives som trygg tilknytning. Jeg kalte det i undervisningen en mellommenneskelig bro. 

En bro av tillit mellom barnet og den andre.

Barn trenger ikke perfekte foreldre. Det finnes ikke. Men barn trenger voksne som vender tilbake. Som reparerer brudd. Som tåler følelser. Som viser at relasjonen står også når dagen er vanskelig.

Når broen skades

Skam og krenkelse oppstår ofte når denne broen trues.

Når barnet opplever at forbindelsen til den betydningsfulle andre vakler, går alarmen i kropp og sinn. For barnet er ikke relasjonen et tillegg til livet. Den er livet.

Tre former for krenkende samspill er særlig alvorlige:

Å fryse ut

Barnet blir ignorert, holdt utenfor, behandlet som usynlig. Dette oppleves ofte sterkere enn voksne forstår. Å ikke bli sett er for et barn en form for eksistensiell kulde.

Å møte barnet med forakt

Hån, latterliggjøring, himling med øynene, truende kroppsspråk eller avsky. Barn husker ofte slike øyeblikk i årevis.

Å trekke tilbake kjærlighet

Når kjærlighet gjøres betinget: “Jeg liker deg bare når du er grei”, “Nå vil jeg ikke vite av deg”, “Gå bort.”

Barnet lærer da at kjærlighet må fortjenes. At relasjoner hviler på prestasjon, ikke verdi. 

Hvorfor avvisning gjør vondt i kroppen

Mange krenkede barn får kroppslige symptomer:

Magesmerter.
Hodepine.
Uro.
Søvnproblemer.
Pustevansker.
Diffuse smerter.

Noen sier fortsatt: “Det sitter bare i hodet.”

Men moderne forskning viser at sosial smerte og fysisk smerte delvis aktiverer overlappende systemer i hjernen. Avvisning oppleves ikke som “innbilt”. Den oppleves som virkelig smerte. 

John Bowlby viste tidlig hvordan trussel mot tilknytning utløser sterk uro og smerte hos barnet.

Kroppen vet ofte før språket vet.

Barnet som blir misforstått

Jeg har møtt barn som ble omtalt som vanskelige.

Men når man satt lenge nok sammen med dem, var historien ofte en annen.

Barnet som slo, var barnet som ventet slag.
Barnet som løy, var barnet som fryktet sannheten.
Barnet som stengte alle ute, var barnet som var blitt sviktet for mange ganger.
Barnet som skrek, hadde lenge ikke blitt hørt.

Bak mye problematferd ligger ikke ondskap, men smerte.

Dette betyr ikke at alt skal unnskyldes. Men det betyr at forståelse må gå foran fordømmelse.

Når systemer krenker

Det er ikke bare familier som kan krenke. Også institusjoner kan gjøre det.

Skoler. Barnevern. Helsevesen. Hjelpeapparat.

Et barn kan krenkes når det stadig omtales som sak, diagnose eller problem. Når ingen spør hvordan livet kjennes innenfra. Når barnet sendes fra kontor til kontor uten å møte et menneske som blir stående.

Systemer kan være effektive og samtidig kalde.

Det er derfor faglighet aldri er nok uten menneskelighet.

Verdighet – krenkelsens motkraft

I undervisningen satte jeg krenkelse opp mot verdighet. Det oppleves fortsatt riktig:

Krenkelse	Verdighet
Ringakt	Respekt
Eksklusjon	Inklusjon
Negativ selvforståelse	Anerkjennelse
Skam	Verdsetting
Taushet	Følelser får språk
Objektgjøring	Subjektstatus
Utrygghet	Tillit

Dette er viktig: Det er ikke nok å stoppe det onde. Det gode må bygges.

Et barn trenger mer enn fravær av vold. Det trenger nærvær av omsorg.
Mer enn fravær av hån. Det trenger erfaring av respekt.
Mer enn fravær av frykt. Det trenger trygghet.

Hva hjelper et såret barn?

Det finnes ingen mirakelkur. Men jeg har sett hva som kan bety noe.

En voksen som ser bak atferden

Ikke bare spør: “Hva er galt med deg?”
Men: “Hva har skjedd med deg?”

Forutsigbarhet

Et rolig nærvær. En rytme. En som holder ord.

Følelser får språk

Barn som har levd i krenkelse trenger hjelp til å forstå det de kjenner.

Reparasjon

Når voksne sier: “Det jeg gjorde var ikke godt. Jeg beklager.”

Slike ord kan åpne rom som lenge har vært stengt.

Nye erfaringer

Tillit læres ikke av teori, men av møter.

Praktisk filosofi i levende form

Noen tror filosofi bare hører hjemme i bøker.

Jeg har ofte tenkt det motsatte.

Praktisk filosofi skjer når en voksen velger å lytte fremfor å ydmyke.
Når makt brukes varsomt.
Når en lærer beskytter den utsatte.
Når en far ber om unnskyldning.
Når en saksbehandler møter barnet som subjekt.

Aristotle kalte dette fronesis – klok dømmekraft i konkrete situasjoner.

Vi trenger mer av den.

Et personlig etterord

Noe av grunnen til at dette temaet aldri slipper taket i meg, er vissheten om hvor lite som noen ganger skulle til.

Et annet blikk.
Et mildere ord.
En hånd som ble værende.
En voksen som så bak bråket.
Et menneske som ikke snudde seg bort.

Så lite.
Så avgjørende.

Jeg har også sett det motsatte: hvordan ett godt møte kan begynne å reparere år med skade. Hvordan et barn som ventet kulde, møtte varme. Hvordan skuldre senket seg. Hvordan stemmen kom tilbake.

Derfor skriver jeg ikke dette i håpløshet.

Jeg skriver det i håp.

For det som er såret i relasjoner, kan også heles i relasjoner.

Og kanskje begynner alt med det enkleste og vanskeligste av alt:

Å møte et barn slik at det langsomt kan tro:

Jeg er ikke feil.
Jeg er ikke til bry.
Jeg er verd å elske.
Det finnes plass til meg i verden.

Referanser

Bowlby, J. (1969). Attachment and loss: Vol. 1. Attachment. London: Penguin.

Eisenberger, N. I., & Lieberman, M. D. (2004). Why rejection hurts: A common neural alarm system for physical and social pain. Trends in Cognitive Sciences, 8(7), 294–300.

Gilbert, P. (1998). What is shame? In P. Gilbert & B. Andrews (Red.), Shame: Interpersonal behavior, psychopathology and culture (s. 3–38). Oxford University Press.

Kaufman, G. (1989). The psychology of shame. Springer.

Kaufman, G. (1996). The psychology of shame (Rev. utg.). Springer.

Nathanson, D. L. (1994). Shame and pride: Affect, sex, and the birth of the self. Norton.

Skårderud, F. (2001). Tapte ansikter: Introduksjon til en skampsykologi. Aschehoug.

Tangney, J. P., & Fisher, K. W. (1995). Self-conscious emotions: The psychology of shame, guilt, embarrassment and pride. Guilford Press.

Teksten omskrevet fra en av mine mange forelesninger om dette tema, og gjort i samtale med OpenAI/ChatGPT, som også skapte illustrasjonen.

 

Working with Violations of Dignity – The Struggle for Recognition

Some people never forget a rejection. But even more never forget the way the rejection was given.

They remember the glance that passed over them. The cold tone of voice. The words that made them smaller. The professional calm that concealed indifference. The feeling of sitting in the room as a number, a case, a burden — and not as a human being.

This is how many violations begin.

Not necessarily with violence. Not always with dramatic words. Often they begin quietly: in the way we meet one another.

Throughout a long life of working with people, I have seen that suffering is rarely caused only by outer problems. It is also shaped by how a person is treated while those problems unfold. A human being can endure much when met with respect. But even small burdens can become heavy when dignity is undermined.

That is why the question of violation is far greater than today’s media debates. It touches something fundamentally human: our need for recognition.

Dignity

What Is a Violation?

The word is often used casually, sometimes so casually that it loses weight. But in its deepest meaning, a violation is this:

To be deprived of the experience of being a person who matters.

It can happen through humiliation, violence, discrimination, or abuse. But it can also happen in silence:

• when no one listens
• when one’s experiences are dismissed
• when one is treated as a problem rather than a person
• when one is physically present but socially invisible
• when others define who you are without knowing your life

A violation is often not only what happens. It is what happens to the self when it happens.

Something contracts within the person. Self-respect weakens. Trust in community begins to crack.

Why Recognition Is the Key

To understand violation, we must understand its opposite: recognition.

We do not live by bread alone. We also live by being met as someone.

A child needs to see itself reflected in warm eyes. A young person needs to feel that their emerging identity has a place. The adult needs to know that effort, voice, and presence matter. The elderly person needs to feel that age does not cancel human worth.

Recognition does not mean uncritical praise. Nor does it mean fulfilling every wish.

It means meeting a human being as a human being.

Axel Honneth and the Struggle to Be Seen

The German philosopher Axel Honneth developed an important idea: many conflicts in society are, at their deepest level, struggles for recognition.

People do not fight only for money, status, and interests. They also fight for respect, dignity, and the right to count.

This insight explains more than many political analyses. Beneath anger often lies wounded pride. Beneath withdrawal often lies the experience of being overlooked. Beneath rebellion often lies long-standing contempt.

When people are denied recognition, moral pain arises.

Three Places Where Human Beings Need Recognition

Honneth described three basic forms. I will express them simply.

1. Love and Close Relationships

The first place is the home, friendship, and love.

Here the human being learns whether they are worth loving. Here basic trust is formed.

A child who is met with care develops a quiet certainty: I have worth, even when I am weak.

A child who is met with coldness, fear, or instability learns something else.

This is why bodily and emotional violations are so serious. They attack the foundation itself.

2. Rights and Respect

The second place is society.

Having rights on paper is not enough. A person must experience that those rights apply in practice.

When someone is treated arbitrarily by systems, denied access, explanation, or real participation, they are not only administratively wronged. They are violated as citizens.

Many know this from the inside.

3. Social Esteem

The third place is community.

People need to feel that their uniqueness may have value. Not everyone fits society’s standard measures of success. Some take winding paths. Some live quietly. Some carry wounds. Some create without applause.

When only one kind of life is recognized, many lose courage.

Billy Elliot – A Picture of Human Flourishing

The film Billy Elliot carries this truth beautifully.

Billy grows up in an environment where boys are expected to be tough, practical, and follow fixed roles. Yet within him lives dance — something genuine, vulnerable, and strong.

When his talent is finally seen, more happens than social mobility. He becomes more fully himself.

This is the gift of recognition.

Not making people into something else — but helping them become what they already are in the process of becoming.

The Helping System – Where Good and Harm Meet

There are few places where the question of violation matters more than in encounters with helping institutions.

People often arrive there when life is already trembling:

• illness
• psychological distress
• addiction
• poverty
• family conflict
• unemployment
• loneliness

Then the person is vulnerable. Precisely for that reason, the encounter becomes immensely important.

Are you listened to?
Are you understood?
Are you taken seriously?
Are you met as a partner in your own life?

If not, help itself may become a new burden.

I have seen people endure harsh life conditions better than they endured being treated as nothing.

The “Difficult Client”

An old and dangerous pattern exists in many institutions.

When a person protests poor treatment, the protest is turned into a symptom.

Suddenly the person is described as:

• difficult
• uncooperative
• negative
• demanding
• unmotivated

Attention is thus shifted from the system’s practice to the individual’s flaws.

It is an effective mechanism — and often a violating one.

For perhaps the anger was only the final remnant of self-respect.

Beginning Where the Other Person Is

Søren Kierkegaard wrote that if one truly wishes to help another person, one must first find them where they are and begin there.

It is one of the wisest sentences ever written about helping.

Yet we often do the opposite.

We begin where we ourselves are:

• in our theories
• in our routines
• in our deadlines
• in our ready-made solutions

Then even goodwill may become violating.

For what a person first needs is not to be explained, but to be understood.

When the Client Wants Something Else

Here we meet a difficult question.

What if the other person wants something we do not understand? What if someone does not fit society’s ideals of work, education, speed, and performance? What if someone needs silence more than activation? Rest more than goal-setting?

Not every deviation is illness.

Not all resistance is problematic.

Sometimes a person is defending their last freedom.

Aristotle and Practical Wisdom

Here we need what Aristotle called phronesis — practical wisdom.

No manual can fully explain how a person should be met.

When should we support?
When should we challenge?
When should we set limits?
When should we wait?
When is resistance destructive — and when is it healthy?

This requires judgment, not merely rules.

The Invisible Power of Institutions

Many helpers mean well. Yet all are shaped by systems.

Every workplace has its stories:

• this is how we do things here
• this never works
• people like that only understand strict demands
• we know these kinds of cases

When such narratives become stronger than the living person in front of us, blindness begins.

Then we see the category, not the person.

Not Everything Should Be Recognized

Here we must speak honestly.

Recognition does not mean that every action should be accepted. Violence, abuse, manipulation, and destructive demands cannot be legitimized.

There is a difference between respecting the person and setting limits on actions.

This is mature ethics.

It is easy to become hard. It is easy to become boundaryless. The difficult task is to be both warm and clear.

Human Flourishing

The most beautiful goal of helping is not control, but flourishing.

That a person gradually regains:

• self-confidence
• self-respect
• self-worth
• hope
• the ability to act

Some need housing. Some need work. Some need treatment. Some need protection. Some need time.

Some simply need one person who meets them without contempt.

My Experience

Throughout life I have seen how respect can transform people.

I have seen young people close to being lost straighten their backs when one adult believed in them.

I have seen shame loosen its grip when someone was finally met without condescension.

I have also seen how bureaucratic coldness can wound deeply.

Some wounds do not appear on the body.

Our Time

We live in an age where people are quickly judged, categorized, and reduced.

Online it happens in seconds. In institutions it may happen more politely, but sometimes just as effectively.

That is why the question of recognition is more relevant than ever.

How do we look at the other?

As a case?
As an irritation?
As a client?
As an opponent?
Or as a human being with an inner world whose outlines we only dimly perceive?

Conclusion

Martin Buber distinguished between the relationship I–It and I–Thou.

When we turn people into objects, cases, and categories, we enter the realm of I–It. Then the soul of encounter is lost.

When we meet the other as a living Thou, something else opens: responsibility, presence, and possibility.

To work with violations of dignity is therefore not only to avoid mistakes. It is to cultivate vision.

To notice when a person shrinks in our presence.
To notice when our power makes us blind.
To notice when the language of systems hides human pain.

And then to choose the opposite movement:

To see.
To listen.
To understand.
To respect.
To meet the other as a human being.

Practical philosophy often begins exactly there.

References

Aristotle. (2009). The Nicomachean ethics (W. D. Ross, Trans.). Oxford University Press.

Buber, M. (1970). I and Thou (W. Kaufmann, Trans.). Scribner.

Hegel, G. W. F. (1991). Elements of the philosophy of right (A. W. Wood, Ed., H. B. Nisbet, Trans.). Cambridge University Press.

Honneth, A. (1996). The struggle for recognition: The moral grammar of social conflicts. Polity Press.

Høilund, P., & Juul, S. (2005). Recognition and judgment in social work. Hans Reitzels Forlag.

Kierkegaard, S. (1998). The point of view. Princeton University Press.

Mead, G. H. (1934). Mind, self, and society. University of Chicago Press.

Møller, L. (2008). Recognition in practice. Akademisk Forlag.

When we meet the other as a living Thou, something else opens: responsibility, presence, and possibility.

This text is rewritten from one of my many lectures on this subject, and in conversation with OpenAI/ChatGPT, which also created the illustration

 

Å arbeide med krenkelser – kampen om anerkjennelse

Noen mennesker glemmer aldri et avslag. Men enda flere glemmer aldri måten avslaget ble gitt på.

De husker blikket som gled forbi dem. Stemmen som ble kald. Ordene som gjorde dem mindre. Den profesjonelle roen som skjulte likegyldighet. Følelsen av å sitte i rommet som et nummer, en sak, en byrde – og ikke som et menneske.

Slik begynner mange krenkelser.

Ikke nødvendigvis med vold. Ikke alltid med store ord. Ofte begynner de i det små: i måten vi møter hverandre på.

Gjennom et langt liv i arbeid med mennesker har jeg sett at lidelse sjelden bare handler om ytre problemer. Den handler også om hvordan mennesket blir møtt mens problemene pågår. Et menneske kan tåle mye når det møtes med respekt. Men selv små belastninger kan bli tunge når verdigheten undergraves.

Derfor er spørsmålet om krenkelse langt større enn samtidens mediedebatter. Det berører noe grunnleggende menneskelig: vårt behov for anerkjennelse.

Verdighet

Hva er en krenkelse?

Ordet brukes ofte, noen ganger så ofte at det mister tyngde. Men i sitt dypeste alvor handler krenkelse om dette:

Å bli fratatt opplevelsen av å være et menneske som teller.

Det kan skje når man blir ydmyket offentlig. Når man blir utsatt for vold. Når man blir diskriminert. Men det kan også skje i stillheten:

• når ingen lytter
• når ens erfaringer avvises
• når man behandles som et problem fremfor en person
• når man er fysisk til stede, men sosialt usynlig
• når andre definerer hvem man er uten å kjenne ens liv

Krenkelse er ofte ikke bare det som skjer. Det er det som skjer med selvet når det skjer.

Noe i mennesket trekkes sammen. Selvfølelsen svekkes. Troen på fellesskapet slår sprekker.

Hvorfor anerkjennelse er nøkkelen

For å forstå krenkelse må vi forstå det motsatte: anerkjennelse.

Vi lever ikke av brød alene. Vi lever også av å bli møtt som noen.

Et barn trenger å se seg selv speilet i varme øyne. En ungdom trenger å erfare at hans eller hennes gryende identitet har plass. Den voksne trenger å vite at innsats, stemme og nærvær betyr noe. Den gamle trenger å kjenne at alder ikke opphever menneskeverdet.

Anerkjennelse betyr ikke ukritisk ros. Det betyr heller ikke at alle ønsker skal oppfylles.

Det betyr å møte et menneske som et menneske.

Axel Honneth og kampen om å bli sett

Den tyske filosofen Axel Honneth utviklet en viktig tanke: Mange konflikter i samfunnet handler dypest sett om kampen for anerkjennelse.

Mennesker kjemper ikke bare for penger, posisjoner og interesser. De kjemper også for respekt, verdighet og retten til å bli regnet med.

Det er en innsikt som forklarer mer enn mange politiske analyser. For under sinne ligger ofte såret stolthet. Under tilbaketrekning ligger ofte erfaringen av å være oversett. Under opprør ligger ofte langvarig ringeakt.

Når mennesker ikke blir anerkjent, oppstår moralsk smerte.

Tre steder mennesket trenger anerkjennelse

Honneth beskriver tre grunnformer. Jeg vil formulere dem enkelt.

1. Kjærlighet og nære relasjoner

Det første stedet er hjemmet, vennskapet, kjærligheten.

Her lærer mennesket om det er verdt å elske. Her dannes grunnleggende tillit.

Et barn som møtes med omsorg, utvikler en stille visshet: Jeg har verdi, også når jeg er svak.

Et barn som møtes med kulde, frykt eller ustabilitet, lærer noe annet.

Derfor er kroppslige og følelsesmessige krenkelser så alvorlige. De angriper selve fundamentet.

2. Rettigheter og respekt

Det andre stedet er samfunnet.

Å ha rettigheter på papiret er ikke nok. Mennesket må erfare at rettighetene gjelder i praksis.

Når noen møtes vilkårlig av systemer, når de ikke får innsyn, forklaring eller reell medvirkning, krenkes de ikke bare administrativt. De krenkes som borgere.

Mange vet dette fra innsiden.

3. Sosial verdsettelse

Det tredje stedet er fellesskapet.

Mennesker trenger å erfare at deres særegenhet kan ha verdi. Ikke alle passer inn i standardmålene for vellykkethet. Noen går krokveier. Noen lever stille. Noen bærer sår. Noen skaper uten applaus.

Når bare én type liv anerkjennes, mister mange motet.

Billy Elliot – et bilde på menneskelig oppblomstring

Filmen Billy Elliot bærer denne sannheten vakkert.

Billy vokser opp i et miljø der gutter skal være harde, praktiske og følge bestemte spor. Men i ham lever dansen. Noe ekte, sårbart og sterkt.

Når hans talent etter hvert blir sett, skjer mer enn sosial mobilitet. Han blir mer seg selv.

Dette er anerkjennelsens gave.

Ikke å gjøre mennesker til noe annet – men å hjelpe dem frem til det de allerede er i ferd med å bli.

Hjelpeapparatet – der det gode og det farlige møtes

Det er få steder spørsmålet om krenkelse er viktigere enn i møte med hjelpeapparatet.

Mennesker kommer dit ofte når livet allerede vakler:

• ved sykdom
• ved psykisk nød
• ved rus
• ved fattigdom
• ved familiekonflikter
• ved tap av arbeid
• ved ensomhet

Da er mennesket sårbart. Nettopp derfor får møtet enorm betydning.

Blir du lyttet til?
Blir du forstått?
Blir du tatt på alvor?
Blir du møtt som en samarbeidspartner i eget liv?

Hvis ikke, kan hjelpen bli en ny belastning.

Jeg har sett mennesker tåle harde livsvilkår bedre enn de tålte å bli behandlet som ingenting.

Den vanskelige klienten

Et gammelt og farlig mønster finnes i mange institusjoner.

Når et menneske protesterer mot dårlig behandling, blir protesten gjort til et symptom.

Plutselig omtales personen som:

• vanskelig
• lite samarbeidsvillig
• negativ
• krevende
• umotivert

Slik flyttes oppmerksomheten fra systemets praksis til individets feil.

Det er en effektiv mekanisme. Og ofte en krenkende en.

For kanskje var sinne bare den siste rest av selvrespekt.

Å begynne der den andre er

Søren Kierkegaard skrev at dersom man virkelig skal hjelpe et menneske, må man først finne ham der han er og begynne der.

Det er en av de klokeste setninger som finnes om hjelp.

Likevel gjør vi ofte det motsatte.

Vi begynner der vi selv er:

• i våre teorier
• i våre rutiner
• i våre tidsfrister
• i våre ferdige løsninger

Da kan selv god vilje bli krenkende.

For mennesket trenger ikke først å bli forklart. Det trenger å bli forstått.

Når klienten vil noe annet

Her møter vi et vanskelig spørsmål.

Hva når den andre ønsker noe vi ikke forstår? Hva når et menneske ikke passer inn i samfunnets idealer om arbeid, utdanning, tempo og prestasjon? Hva når noen trenger stillhet mer enn aktivering? Hvile mer enn målsetting?

Ikke alt avvik er sykdom.

Ikke all motstand er problematisk.

Noen ganger er det mennesket som forsvarer sin siste frihet.

Aristotle og dømmekraften

Her trenger vi det Aristoteles kalte phronesis – praktisk klokskap.

Ingen manual kan fullt ut fortelle hvordan et menneske skal møtes.

Når skal vi støtte?
Når skal vi utfordre?
Når skal vi sette grenser?
Når skal vi vente?
Når er motstand destruktiv – og når er den sunn?

Dette krever dømmekraft. Ikke bare regler.

Institusjonens usynlige makt

Mange hjelpere vil godt. Likevel formes alle av systemer.

Enhver arbeidsplass har sine fortellinger:

• slik gjør vi det her
• dette nytter ikke
• slike mennesker forstår bare klare krav
• vi kjenner denne typen saker

Når slike fortellinger blir sterkere enn det levende mennesket foran oss, begynner blindheten.

Da ser vi kategorien, ikke personen.

Ikke alt skal anerkjennes

Her må vi tale sant.

Anerkjennelse betyr ikke at enhver handling skal godtas. Vold, overgrep, manipulasjon og destruktive krav kan ikke legitimeres.

Det er forskjell på å respektere personen og å sette grenser for handlinger.

Dette er voksen etikk.

Det er lett å bli hard. Det er lett å bli grenseløs. Det vanskelige er å være både varm og tydelig.

Menneskelig oppblomstring

Det vakreste målet for hjelp er ikke kontroll, men oppblomstring.

At et menneske gradvis gjenfinner:

• selvtillit
• selvaktelse
• selvverd
• håp
• evne til å handle

Noen trenger bolig. Noen trenger arbeid. Noen trenger behandling. Noen trenger vern. Noen trenger tid.

Noen trenger bare ett menneske som møter dem uten forakt.

Min erfaring

Gjennom livet har jeg sett hvordan respekt kan forandre mennesker.

Jeg har sett unge som var nær ved å gå tapt, rette ryggen når én voksen trodde på dem.

Jeg har sett skam løsne når noen endelig ble møtt uten nedlatenhet.

Jeg har også sett hvordan byråkratisk kulde kan skade dypt.

Noen sår synes ikke på kroppen.

Vår tid

Vi lever i en tid der mennesker raskt dømmes, kategoriseres og reduseres.

På nettet skjer det i sekunder. I systemer skjer det mer høflig, men noen ganger like effektivt.

Derfor er spørsmålet om anerkjennelse mer aktuelt enn på lenge.

Hvordan ser vi på den andre?

Som sak?
Som irritasjon?
Som klient?
Som motstander?
Eller som et menneske med en indre verden vi bare aner konturene av?

Avslutning

Martin Buber skilte mellom forholdet Jeg–Det og Jeg–Du.

Når vi gjør mennesker til objekter, saker og kategorier, går vi inn i Jeg–Det. Da mister møtet sin sjel.

Når vi møter den andre som et levende Du, åpnes noe annet: ansvar, nærvær og mulighet.

Å arbeide med krenkelser handler derfor ikke bare om å unngå feil. Det handler om å utvikle blikket.

Å merke når et menneske krymper i møte med oss.
Å merke når vår makt gjør oss blinde.
Å merke når systemets språk skjuler et menneskes smerte.

Og så velge den motsatte bevegelsen:

Å se.
Å lytte.
Å forstå.
Å respektere.
Å møte den andre som et menneske.

Praktisk filosofi begynner ofte akkurat der.

 

Referanser

Aristotle. (2009). The Nicomachean ethics (W. D. Ross, Trans.). Oxford University Press.

Buber, M. (1970). I and Thou (W. Kaufmann, Trans.). Scribner.

Hegel, G. W. F. (1991). Elements of the philosophy of right (A. W. Wood, Ed., H. B. Nisbet, Trans.). Cambridge University Press.

Honneth, A. (1996). The struggle for recognition: The moral grammar of social conflicts. Polity Press.

Høilund, P., & Juul, S. (2005). Anerkendelse og dømmekraft i socialt arbejde. Hans Reitzels Forlag.

Kierkegaard, S. (1998). The point of view. Princeton University Press.

Mead, G. H. (1934). Mind, self, and society. University of Chicago Press.

Møller, L. (2008). Anerkendelse i praksis. Akademisk Forlag.

Når vi møter den andre som et levende Du, åpnes noe annet: ansvar, nærvær og mulighet.

Teksten er omarbeidet fra en av mine mange forelesninger om dette tema, og gjort i samtale med OpenAI/ChatGPT, som også skapte illustrasjonen