The Trust Behind the Table

On the doctor’s desk lies a recommendation. Behind it is a research review, and behind the review are a number of studies. The patient may see none of these documents. Yet they enter the consultation and help determine what will happen to his body.

When the doctor says that a treatment has demonstrated benefits, the statement rests on work performed by many others. Some have examined patients; others have analysed the data, assessed the manuscript and brought the findings together. Trust passes through many hands before reaching the person who needs help.

I think about this chain of people as I read two reports by Richard Van Noorden in Nature. The first, from 2023, describes clinical trials so seriously flawed that their findings may be unreliable. The second, in the January 2025 issue, follows efforts to develop better ways of checking them.

What do researchers, editors and authors of research reviews owe someone who must rely on knowledge he cannot verify for himself? They owe him evidence that can be examined, honest accounts of uncertainty and corrections that lead to action. At the same time, they owe the researchers under scrutiny fair treatment.

This responsibility begins long before the recommendation reaches the doctor’s desk.

Knowing Through Others

In “Epistemic Dependence”, the philosopher John Hardwig examines how we depend on the knowledge of others. We can have good reasons to accept a claim without ourselves possessing the expertise needed to assess the evidence behind it. Experts, too, must rely on other experts. The division of intellectual labour makes it impossible for any individual to verify everything.

The patient’s dependence is therefore part of a wider pattern. The doctor also depends on others. So does the researcher using a method developed by someone else, and the editor who entrusts parts of the assessment to peer reviewers.

As a former researcher and teacher, I recognise this dependence. Every reference in a text points towards work I have not carried out myself. I must assess what I can build upon and how far the evidence reaches. A reference does not relieve me of responsibility for the use I make of it.

Hardwig helps us understand why trust is necessary. But that necessity also makes the question of trustworthiness more demanding. When others must build on my work, my accuracy matters beyond the text I am writing.

Studies with the Outward Form of Knowledge

The anaesthetist and journal editor John Carlisle examined more than five hundred manuscripts describing randomised controlled trials. For more than a hundred and fifty, he obtained access to anonymised data from individual participants.

He found errors in 44 per cent. In 26 per cent, the problems were so extensive that, in his judgement, the studies could not be trusted. The cause could have been inadequate research practices or fabricated data. Carlisle called them “zombie trials”: they had the outward form of research, but their foundations failed under closer examination.

These figures concern a particular selection of manuscripts submitted to one journal. They do not measure how much medical research as a whole is unreliable.

Nevertheless, the difference between what Carlisle could see with and without access to the underlying data is striking. When he had only the summary tables, he identified far fewer serious problems. A table can look orderly even when the material behind it does not stand up to scrutiny.

As a reader, I usually encounter the finished account: the description of the methods, the figures and the conclusion. I can examine the argument. But an orderly argument offers no guarantee that the investigation took place as described.

When Many Studies Produce Too Much Certainty

A research review is intended to help us see what several investigations show collectively. If unreliable studies are included, the synthesis can create an impression of greater certainty than the evidence warrants.

The 2023 report describes research into tranexamic acid given preventively during caesarean births. A 2021 meta-analysis of 36 trials estimated a reduction of around 60 per cent in the risk of severe bleeding. A large American trial involving approximately eleven thousand participants found only a small effect in 2023, which was not statistically significant.

The researcher Ben Mol believes that problems with some of the smaller trials could explain the difference. This is his assessment, and the discrepancy does not itself prove that the studies were fabricated. The example nevertheless shows how much can be at stake when findings are combined.

The question here concerned preventive use during caesarean births. It must be distinguished from treating bleeding that has already begun. Otherwise, our own discussion of unreliable research may create another misunderstanding.

For me, the philosophical question lies in the movement from findings to certainty. How confidently can we speak? What must be examined before a conclusion is given greater weight? When the evidence weakens, the confidence of the claim must weaken with it.

The Absent Person

Central to Løgstrup’s thinking is the idea that we hold something of another person’s life in our hands. This is easy to see in the encounter between doctor and patient. The patient comes with his body, his anxiety and his hope for help.

In research, the connection is less visible. The future patient is usually absent when data are recorded, a manuscript is assessed and a research review is written. Yet something of his life may be affected by the decisions being made.

Here, I draw on Løgstrup’s thought to reflect on a responsibility that passes through institutions and documents. The researcher is responsible for the data. The editor is responsible for the assessment before publication. The review author is responsible for what is carried forward. Their tasks differ, but dependence connects them.

A deadline can feel closer and more pressing than the patient who will one day live with the result. For that very reason, the work must be organised so that this absent person also matters in the decisions being made.

Openness That Makes Inquiry Possible

In A Question of Trust, Onora O’Neill examines why more information and greater openness do not automatically create better trust. Information must be traceable to sources and open to examination. A flood of information can also make judgement more difficult.

This sharpens the question of what research owes those who depend on it. Making documents available is insufficient if no one can establish the connections between them, ask questions or receive answers.

In this context, I therefore understand openness as a practical opportunity for scrutiny: clear methods, traceable information and responsible access to the material. Participants’ privacy must also be protected. They have entrusted personal information to researchers, and that trust must be honoured too.

The more recent Nature report shows how demanding scrutiny can be. In the INSPECT-SR project, more than sixty researchers examined clinical trials in fifty Cochrane reviews. They reported “some concerns” about 25 per cent and “serious concerns” about 6 per cent of the trials.

These were not figures for proven fraud. The sample was not representative, and the project was also intended to test the assessment methods. Project leader Jack Wilkinson pointed out that the proportion might have been overestimated because some checks were subjective or difficult to apply. At the time, the study was available as a preprint.

The scrutiny itself must therefore remain open to correction. In the 2023 report, Alexandros Sotiriadis explains that a protocol allowed studies that failed a trustworthiness assessment to be excluded without declaring them fraudulent. That distinction protects both the evidence base and the person under scrutiny.

When a Correction Fails to Reach Its Destination

The first report also describes the consequences of Yoshihiro Sato’s fabricated research into bone health. Retracted studies had been used in numerous research reviews and guidelines. The researchers examining their impact repeatedly alerted others to this. At the time the report was written, only 11 of 88 reviews had been updated.

The error had been discovered, but it continued to live in texts that others might use.

Here, Løgstrup’s thought becomes concrete once again. Responsibility for another person includes the painstaking work that follows discovery: examining which conclusions change, correcting the review and notifying those who have built upon it.

This requires time and resources. The newer report discusses assessment tools that cost money and researchers who lack access to them. In the first report, Ben Mol points to promotion systems that, in his view, place too much weight on publication counts. Taken together, these accounts lead me to ask what institutions actually enable people to do thoroughly.

If scrutiny and correction are to be part of research’s responsibility, they must also be part of its working conditions.

Back to the Desk

The recommendation still lies on the doctor’s desk. The patient cannot trace every figure back to each participant, each analysis and each assessment. Nor can the doctor repeat the entire investigation.

They must be able to trust that others have done their part, and that someone will intervene when the evidence fails.

Behind the table, then, is a responsibility that continues after publication. It involves making the evidence open to examination, describing uncertainty honestly, responding fairly to objections and ensuring that corrections reach those who need them.

The recommendation will then also bear traces of the questions that were asked, the errors that were corrected and the uncertainty that was allowed to remain visible.

On the other side of the desk sits a person who must live with the consequences of what we say we know.

References

Hardwig, J. (1985). Epistemic dependence. The Journal of Philosophy, 82(7), 335–349. https://doi.org/10.2307/2026523

Løgstrup, K. E. (1956). Den etiske fordring. Gyldendal.

O’Neill, O. (2002). A question of trust: The BBC Reith Lectures 2002. Cambridge University Press.

Van Noorden, R. (2023). How many clinical trials can’t be trusted? Nature, 619, 454–458. https://doi.org/10.1038/d41586-023-02299-w

Van Noorden, R. (2025). Flawed trials pollute gold-standard medical reviews. Nature, 637, 256–257. https://doi.org/10.1038/d41586-024-04206-3

On the other side of the desk sits a person 

who must live with the consequences of what we say we know.

This essay was written in a conversation with Claude/Anthropic and OpenAI/ChatGPT

 

Tilliten bak tabellen

På legens skrivebord ligger en anbefaling. Bak den finnes en forskningsoversikt, og bak oversikten ligger en rekke studier. Pasienten ser kanskje ingen av disse dokumentene. Likevel følger de med inn i samtalen og får betydning for det som skal skje med kroppen hans.

Når legen sier at en behandling har dokumentert effekt, hviler utsagnet på arbeid som mange andre har utført. Noen har undersøkt pasienter, andre har analysert tallene, vurdert manuskriptet og sammenfattet resultatene. Tilliten går gjennom mange hender før den når fram til mennesket som trenger hjelp.

Jeg tenker på denne rekken av mennesker når jeg leser to reportasjer av Richard Van Noorden i Nature. Den første, fra 2023, beskriver kliniske studier som kan være så mangelfulle at resultatene ikke er til å stole på. Den andre, i januarutgaven fra 2025, følger arbeidet med å utvikle bedre kontroll.

Hva skylder forskere, redaktører og forfattere av forskningsoversikter et menneske som må stole på kunnskap det ikke selv kan etterprøve? De skylder ham et grunnlag som kan undersøkes, ærlige beskrivelser av usikkerheten og rettelser som får følger. Samtidig skylder de forskerne som granskes, en rettferdig behandling.

Dette ansvaret begynner lenge før anbefalingen blir lagt på legens skrivebord.

Å vite gjennom andre

Filosofen John Hardwig undersøker i «Epistemic Dependence» hvordan vi er avhengige av andres kunnskap. Vi kan ha gode grunner til å godta et utsagn uten selv å beherske dokumentasjonen som ligger bak. Også eksperter må støtte seg på andre eksperter. Kunnskapens arbeidsdeling gjør det umulig for den enkelte å etterprøve alt.

Pasientens avhengighet er dermed del av et større mønster. Legen er også avhengig. Det samme gjelder forskeren som bruker en metode utviklet av andre, og redaktøren som overlater deler av vurderingen til fagfeller.

Som tidligere forsker og lærer kjenner jeg denne avhengigheten. Hver referanse i en tekst peker mot arbeid jeg ikke har utført selv. Jeg må vurdere hva jeg kan bygge videre på, og hvor langt grunnlaget rekker. Referansen fritar meg ikke for ansvar for det jeg bruker den til.

Hardwig hjelper oss å forstå hvorfor tillit er nødvendig. Men nødvendigheten gjør også spørsmålet om troverdighet mer krevende. Når andre må bygge på mitt arbeid, får min nøyaktighet betydning utover teksten jeg selv skriver.

Studier med kunnskapens ytre form

Anestesilegen og tidsskriftredaktøren John Carlisle undersøkte over fem hundre manuskripter som beskrev randomiserte kontrollerte studier. For mer enn hundre og femti fikk han tilgang til anonymiserte opplysninger om de enkelte deltakerne.

Han fant feil i 44 prosent. I 26 prosent var manglene etter hans vurdering så omfattende at studiene ikke kunne stoles på. Årsaken kunne være utilstrekkelig faglig arbeid eller fabrikkerte data. Carlisle kalte dem «zombie-studier»: De hadde forskningens ytre form, men grunnlaget sviktet ved nærmere undersøkelse.

Tallene gjelder et bestemt utvalg manuskripter sendt til ett tidsskrift. De gir ikke et mål på hvor mye av all medisinsk forskning som er upålitelig.

Likevel er forskjellen mellom det Carlisle kunne se med og uten tilgang til underliggende data, tankevekkende. Når han bare hadde sammendragstabellene, identifiserte han langt færre alvorlige mangler. En tabell kan se ryddig ut selv om materialet bak den ikke holder.

Som leser møter jeg gjerne den ferdige framstillingen: metodebeskrivelsen, tallene og konklusjonen. Jeg kan undersøke argumentet. Men argumentets orden er ingen garanti for at undersøkelsen fant sted slik den er beskrevet.

Når mange studier gir for stor sikkerhet

En forskningsoversikt skal hjelpe oss å se hva flere undersøkelser samlet viser. Dersom upålitelige studier inngår, kan sammenstillingen gi inntrykk av større sikkerhet enn det finnes grunnlag for.

Reportasjen fra 2023 beskriver forskning på traneksamsyre gitt forebyggende ved keisersnitt. En metaanalyse fra 2021 med 36 studier anslo rundt 60 prosent lavere risiko for kraftig blødning. En stor amerikansk studie med omtrent elleve tusen deltakere fant i 2023 bare en liten effekt som ikke var statistisk signifikant.

Forskeren Ben Mol mener at problemer ved noen av de mindre studiene kan forklare forskjellen. Dette er hans vurdering, og avviket beviser ikke i seg selv at studiene var falske. Eksemplet viser likevel hvor mye som kan stå på spill når resultater sammenfattes.

Spørsmålet her gjaldt forebyggende bruk ved keisersnitt. Det må holdes atskilt fra behandling av en blødning som allerede har oppstått. Ellers kan også vår omtale av upålitelig forskning skape en ny misforståelse.

For meg ligger det filosofiske spørsmålet i overgangen fra resultat til sikkerhet. Hvor sikkert kan vi uttale oss? Hva må undersøkes før en konklusjon får større tyngde? Når grunnlaget svekkes, må sikkerheten i utsagnet følge med.

Det fraværende mennesket

Hos Løgstrup står tanken om at vi holder noe av den andres liv i våre hender, sentralt. I møtet mellom lege og pasient er dette lett å se. Pasienten kommer med sin kropp, sin uro og sitt håp om hjelp.

I forskningsarbeidet er forbindelsen mindre synlig. Den framtidige pasienten er vanligvis fraværende når data registreres, manuskriptet vurderes og forskningsoversikten skrives. Likevel kan noe av hans liv bli berørt av avgjørelsene som tas.

Jeg bruker her Løgstrups tanke til å reflektere over et ansvar som går gjennom institusjoner og dokumenter. Forskeren har ansvar for opplysningene. Redaktøren har ansvar for vurderingen før publisering. Forfatteren av oversikten har ansvar for hva som blir ført videre. Oppgavene er forskjellige, men avhengigheten forbinder dem.

En frist kan være nærmere og mer påtrengende enn pasienten som en dag skal leve med resultatet. Nettopp derfor må arbeidet organiseres slik at også dette fraværende mennesket får betydning for beslutningene.

Åpenhet som gjør undersøkelse mulig

Onora O’Neill undersøker i A Question of Trust hvorfor mer informasjon og større åpenhet ikke automatisk skaper bedre tillit. Informasjon må kunne spores til kilder og undersøkes. En strøm av opplysninger kan også gjøre vurderingen vanskeligere.

Dette skjerper spørsmålet om hva forskningen skylder dem som er avhengige av den. Det er utilstrekkelig å legge ut dokumenter dersom ingen kan finne sammenhengen mellom dem, stille spørsmål eller få svar.

I denne sammenhengen vil jeg derfor forstå åpenhet som en praktisk mulighet til etterprøving: tydelige metoder, sporbare opplysninger og forsvarlig tilgang til materialet. Deltakernes privatliv må samtidig beskyttes. De har overlatt personlige opplysninger til forskningen, og også denne tilliten skal ivaretas.

Den nyere Nature-reportasjen viser hvor krevende kontrollen kan være. I prosjektet INSPECT-SR undersøkte over seksti forskere kliniske studier i femti Cochrane-oversikter. De rapporterte «noen bekymringer» ved 25 prosent og «alvorlige bekymringer» ved 6 prosent av studiene.

Dette var ikke tall på bevist juks. Utvalget var ikke representativt, og prosjektet skulle også prøve ut kontrollmetodene. Prosjektleder Jack Wilkinson påpekte at andelen kunne være overestimert fordi enkelte kontroller var subjektive eller vanskelige å bruke. Undersøkelsen forelå da som et preprint.

Også kontrollen må altså kunne korrigeres. I reportasjen fra 2023 forklarer Alexandros Sotiriadis at en protokoll gjorde det mulig å utelate studier som ikke bestod en troverdighetsvurdering, uten å erklære dem falske. Det skillet beskytter både kunnskapsgrunnlaget og mennesket som granskes.

Når en rettelse ikke når fram

Den første reportasjen beskriver også ettervirkningene av Yoshihiro Satos fabrikerte forskning om beinhelse. Tilbaketrukne studier var blitt brukt i en rekke forskningsoversikter og retningslinjer. Forskerne som undersøkte følgene, varslet gjentatte ganger om dette. På tidspunktet reportasjen ble skrevet, var bare 11 av 88 oversikter blitt oppdatert.

Feilen var oppdaget, men levde videre i tekster som andre kunne bruke.

Her blir Løgstrups tanke konkret igjen. Ansvaret for den andre omfatter også det møysommelige arbeidet etter oppdagelsen: å undersøke hvilke konklusjoner som endres, rette oversikten og varsle dem som har bygget videre på den.

Dette krever tid og ressurser. Den nyere reportasjen omtaler kontrollverktøy som koster penger, og forskere som mangler tilgang til dem. Ben Mol peker i den første på opprykkssystemer som etter hans syn legger for stor vekt på antallet publikasjoner. Samlet får dette meg til å spørre hva institusjonene faktisk gir mennesker anledning til å gjøre grundig.

Hvis etterprøving og retting skal være en del av forskningens ansvar, må de også være en del av dens arbeidsvilkår.

Tilbake til skrivebordet

Anbefalingen ligger fortsatt på legens skrivebord. Pasienten kan ikke følge alle tallene tilbake til hver deltaker, hver analyse og hver vurdering. Legen kan heller ikke gjenta hele arbeidet.

De må kunne stole på at andre har gjort sin del, og at noen griper inn når grunnlaget svikter.

Bak tabellen finnes derfor et ansvar som fortsetter etter publisering. Det innebærer å gjøre grunnlaget undersøkbart, beskrive usikkerheten ærlig, møte innvendinger rettferdig og sørge for at rettelser når fram til dem som trenger dem.

Da bærer anbefalingen også spor av spørsmålene som ble stilt, feilene som ble rettet og usikkerheten som fikk stå synlig.

På den andre siden av skrivebordet sitter et menneske som skal leve med følgene av det vi sier at vi vet.

Referanser

Hardwig, J. (1985). Epistemic dependence. The Journal of Philosophy, 82(7), 335–349. https://doi.org/10.2307/2026523

Løgstrup, K. E. (1956). Den etiske fordring. Gyldendal.

O’Neill, O. (2002). A question of trust: The BBC Reith Lectures 2002. Cambridge University Press.

Van Noorden, R. (2023). How many clinical trials can’t be trusted? Nature, 619, 454–458. https://doi.org/10.1038/d41586-023-02299-w

Van Noorden, R. (2025). Flawed trials pollute gold-standard medical reviews. Nature, 637, 256–257. https://doi.org/10.1038/d41586-024-04206-3

På den andre siden av skrivebordet sitter et menneske s

om skal leve med følgene av det vi sier at vi vet.

Essayet er skrevet i en samtale med Claude/Anthropic og OpenAI/ChatGPT

 

What Do You Mean by Home?

On nostalgia and the words we think we know

An old song begins to play. I recognise the opening notes before I remember the title. Then comes the kitchen table, the light through the window, a voice from another room. None of this is here, yet it changes the room I am sitting in.

I let the song play to the end. It is good to hear it again, but something in it also hurts. The voice from the other room can no longer answer me.

Nostalgia, we call it. A familiar word for an experience many of us value: feeling the past draw close, bringing both warmth and sadness.

But the word has not always sounded so gentle. Towards the end of the seventeenth century, it was introduced as the name of a disease.

When Longing Could Take a Life

In 1688, Johannes Hofer, a medical student in Basel, introduced the term nostalgia in his dissertation Dissertatio medica de nostalgia, oder Heimwehe. The word combined Greek terms for homecoming and pain. It was intended to describe severe homesickness.

Among the people Hofer described, thoughts of home could become so persistent that the rest of life lost its hold on them. They slept poorly, lost their appetite and grew weak. He also recorded physical symptoms such as fever and heart palpitations. Homesickness was considered dangerous enough to take a life, although today we cannot establish that longing alone explained these courses of illness.

Those described as suffering from the condition included soldiers far from home. Home was a place from which they had been separated and to which they longed to return.

In ordinary usage today, nostalgia often looks towards an earlier time. I can be sitting at home and still feel nostalgic. The house I remember is still standing. The street has the same name. But the people are gone, and childhood cannot be recovered by travelling there. This longing for a lost time differs from the medical homesickness that gave the concept its name.

The same word thus leads us to different experiences. To understand them, we need to know more than what the word usually means to us.

When We Understand Too Quickly

If I read “nostalgia” in Hofer and picture a pleasant evening looking through old photographs, I have understood too quickly. I have brought my own use of the word into his text. What was supposed to help me understand has got in the way.

This is an experience Gadamer helps us think about. We read and listen with a prior understanding: experiences, expectations and habits of language that are already ours. They make understanding possible, but they can also cause us to overlook what does not fit. Understanding therefore requires us to allow what we encounter to correct what we took for granted.

In Hofer’s account, the medical meaning must be allowed to emerge. Sleeplessness and loss of appetite belong to the text. We cannot remove them because we associate nostalgia with something pleasant.

In turn, the old text can make us more attentive to language today. When someone says they feel nostalgic, we do not yet know how painful their longing is.

Concepts have a degree of stability. Otherwise, we could not speak to one another. But they acquire their meaning through use, and that use has a history. People live differently, encounter new circumstances and ask different questions. Words travel with them, often carrying older meanings beneath the newer ones.

A Home One Cannot Return To

Think of two people who say, “I long to go home.”

One has moved away to study. On their phone are photographs of the family kitchen. A ticket can be booked, and in a few weeks they can sit at the same table again.

The other has fled. On this person’s phone, too, are photographs of a kitchen. But the house may have been destroyed, the family scattered and the way back closed. A question about their next visit home can touch a wound the person asking did not know was there.

We hear the same sentence. Yet it calls for different responses.

The word “home” can also refer to different forms of belonging. In one life, its emphasis falls on the dwelling and one’s private space. In another, home encompasses an extended family, a language or a place where generations have lived. Such differences can exist between cultures, but also between people on the same street. We cannot infer an individual’s meaning directly from their cultural background.

When a word is translated, we must therefore continue listening to the story in which it appears. The dictionary can help us find the word. It does not tell us what the person has lost.

The Question That Makes Room

In social work and therapy, this is a practical challenge. We need concepts in order to understand and act, often when time is short. Yet a familiar word can give us the impression that we have understood more than we have.

Imagine a consultation room. A person sits in the chair nearest the door and says:

“I just want to go home.”

The listener immediately thinks of the address in the file. The conversation is moving towards transport, practical arrangements and who might be there to welcome them. Then comes a question:

“What do you mean by home?”

The answer is that the person wants to return to the time before their spouse died. The dwelling remains. It is the life within it that is gone.

The question does not resolve the grief. But it changes the conversation. The listener can now respond to the loss the person is trying to express.

Here lies the ethical heart of this essay. “What do you mean by that?” can be a form of care. The question gives another person an opportunity to describe their own life before our interpretation takes hold. It requires us to tolerate a moment in which we do not yet know.

What a Name Does

A name shapes both how we understand ourselves and how others respond to us.

When we describe an experience as an illness, we open the way to examination and treatment. That can be necessary and helpful. But the description can also become too narrow if we stop asking about the experience it is meant to describe.

When we call something a warm memory, we open the way to recognition and conversation. This description, too, can become too narrow. Someone who smiles when an old song plays may carry a longing that calls for more than a smile in return.

The history of nostalgia does not determine which description is right in every individual case. It reminds us to examine the words we use. What do they help us see? What do they make harder to hear?

The fact that concepts change meaning therefore brings a responsibility to be precise. We must ask when they were used, in what context and what they sought to capture. And when people use them to describe their own lives, we must make room for the meaning they have there.

The Song Once More

I play the old song again. The kitchen table returns, and the voice from the other room. But now I am more attentive to the silence after the voice. I hear both the closeness the memory brings and the absence it allows me to feel.

I still call it nostalgia. The word is useful, but it has not told the whole story.

If someone were sitting beside me and asked what I missed, I would have to begin telling them.

References

Dodman, T. (2018). What nostalgia was: War, empire, and the time of a deadly emotion. University of Chicago Press.

Gadamer, H.-G. (1960). Wahrheit und Methode: Grundzüge einer philosophischen Hermeneutik. J. C. B. Mohr.

Hofer, J. (1688). Dissertatio medica de nostalgia, oder Heimwehe. J. Bertsch. Original dissertation in the Wellcome Collection.

Oskar Diethelm Library, Weill Cornell Medical College. (n.d.). Theories of the pathology of nostalgia. In Nostalgia: The rise and fall of a medical diagnosis. Historical online exhibition.

A name shapes both how we understand ourselves 

and how others respond to us.

This essay was written in a conversation with Claude/Anthropic and OpenAI/ChatGPT

 

Hva mener du med hjem?

Om nostalgi og ordene vi tror vi kjenner

En gammel sang begynner å spille. Jeg kjenner de første tonene før jeg husker tittelen. Så kommer kjøkkenbordet, lyset gjennom vinduet, en stemme fra et annet rom. Ingenting av dette er her, og likevel forandrer det rommet jeg sitter i.

Jeg lar sangen spille ferdig. Det er godt å høre den igjen, men det er også noe i den som gjør vondt. Stemmen fra det andre rommet kan ikke svare meg nå.

Nostalgi, sier vi. Et velkjent ord for en erfaring mange setter pris på: å kjenne fortiden komme nær, med både varme og vemod.

Men ordet har ikke alltid hatt denne milde klangen. Mot slutten av 1600-tallet ble det innført som navn på en sykdom.

Da lengselen kunne ta liv

I 1688 introduserte medisinstudenten Johannes Hofer i Basel begrepet nostalgia i avhandlingen Dissertatio medica de nostalgia, oder Heimwehe. Ordet ble dannet av greske ord for hjemkomst og smerte. Det skulle betegne alvorlig hjemlengsel.

Hos dem Hofer beskrev, kunne tankene om hjemstedet bli så påtrengende at resten av livet mistet sitt feste. De sov dårlig, mistet matlysten og ble kraftløse. Han registrerte også kroppslige symptomer som feber og hjertebank. Hjemlengselen ble regnet som farlig nok til å ta liv, selv om vi i dag ikke kan fastslå at lengselen alene forklarte sykdomsforløpene.

Blant dem som ble omtalt som rammet, var soldater langt hjemmefra. Hjemmet var et sted de var blitt skilt fra, og som de lengtet etter å vende tilbake til.

I dagens vanlige bruk er nostalgi ofte rettet mot en tidligere tid. Jeg kan sitte hjemme og likevel være nostalgisk. Huset jeg husker, står fremdeles. Gaten har samme navn. Men menneskene er borte, og barndommen lar seg ikke hente tilbake ved å reise dit. Denne lengselen etter en tapt tid skiller seg fra den medisinske hjemlengselen som ga begrepet dets navn.

Det samme ordet fører oss dermed til forskjellige erfaringer. Skal vi forstå dem, må vi vite mer enn hva ordet vanligvis betyr for oss.

Når vi forstår for raskt

Leser jeg «nostalgi» hos Hofer og ser for meg en hyggelig kveld med gamle fotografier, har jeg forstått for raskt. Jeg har tatt med meg min egen bruk av ordet inn i hans tekst. Det som skulle hjelpe meg å forstå, har stilt seg i veien.

Dette er en erfaring Gadamer hjelper oss å tenke over. Vi leser og lytter med en forforståelse: erfaringer, forventninger og språkvaner som allerede er våre. De gjør forståelse mulig, men de kan også få oss til å overse det som ikke passer. Å forstå krever derfor at vi lar det vi møter, korrigere det vi tok for gitt.

Hos Hofer må sykdomsbetydningen få tre fram. Søvnløsheten og den tapte matlysten hører til teksten. Vi kan ikke fjerne dem fordi vi selv forbinder nostalgi med noe behagelig.

Til gjengjeld kan den gamle teksten gjøre oss mer oppmerksomme på dagens språk. Når noen sier at de er nostalgiske, vet vi ennå ikke hvor vondt savnet gjør.

Begreper har en viss stabilitet. Ellers kunne vi ikke snakke sammen. Men de får sitt innhold gjennom bruk, og bruken har en historie. Mennesker lever annerledes, møter nye vilkår og stiller andre spørsmål. Ordene følger med, ofte med eldre betydninger liggende under de nyere.

Et hjem man ikke kan vende tilbake til

Tenk på to mennesker som sier: «Jeg lengter hjem.»

Den ene har flyttet for å studere. På telefonen ligger bilder fra familiekjøkkenet. En billett kan bestilles, og om noen uker kan personen sitte ved det samme bordet igjen.

Den andre har flyktet. Også på denne telefonen ligger bilder av et kjøkken. Men huset kan være ødelagt, familien spredt og veien tilbake stengt. Et spørsmål om neste hjemreise kan treffe et sår den som spør, ikke visste fantes.

Vi hører den samme setningen. Likevel trenger den forskjellige svar.

Også ordet «hjem» kan vise til forskjellige former for tilhørighet. I ett liv ligger tyngden i boligen og det private rommet. I et annet omfatter hjemmet en større familie, et språk eller et sted der slekten har levd. Slike forskjeller kan gå mellom kulturer, men også mellom mennesker i samme gate. Vi kan ikke lese den enkeltes betydning direkte ut av kulturell bakgrunn.

Når et ord oversettes, må vi derfor fortsatt lytte til fortellingen det inngår i. Ordboken kan hjelpe oss fram til ordet. Den forteller oss ikke hva personen har mistet.

Spørsmålet som gir plass

I sosialt arbeid og terapi er dette en praktisk utfordring. Vi må bruke begreper for å forstå og handle, ofte mens tiden er knapp. Samtidig kan et kjent ord gi oss en følelse av å ha forstått mer enn vi har.

Vi kan forestille oss et samtalerom. En person sitter på stolen nærmest døren og sier:

«Jeg vil bare hjem.»

Den som lytter, tenker straks på adressen i journalen. Samtalen er på vei mot transport, praktiske avtaler og hvem som kan ta imot. Så kommer et spørsmål:

«Hva mener du med hjem?»

Svaret er at personen vil tilbake til tiden før ektefellen døde. Boligen finnes. Det er livet i den som er borte.

Spørsmålet løser ikke sorgen. Men det forandrer samtalen. Den som lytter, kan nå møte savnet personen forsøker å uttrykke.

Her ligger essayets etiske kjerne. «Hva mener du med det?» kan være en form for omsorg. Spørsmålet gir den andre anledning til å beskrive sitt eget liv før vår forståelse får feste. Det krever at vi tåler et øyeblikk der vi ennå ikke vet.

Hva navnet gjør

Navnet former både hvordan vi forstår oss selv og hvordan andre møter oss.

Betegner vi en erfaring som sykdom, åpner vi for undersøkelse og behandling. Det kan være nødvendig og hjelpsomt. Men betegnelsen kan også bli for trang dersom vi slutter å spørre etter erfaringen den skal beskrive.

Kaller vi noe et varmt minne, åpner vi for gjenkjennelse og samtale. Også den betegnelsen kan bli for trang. Den som smiler når en gammel sang spilles, kan bære et savn som krever mer enn et smil tilbake.

Historien om nostalgi avgjør ikke hvilken beskrivelse som er riktig i hvert enkelt tilfelle. Den minner oss om å undersøke ordene vi bruker. Hva hjelper de oss å se? Hva gjør de vanskeligere å høre?

At begreper endrer betydning, innebærer derfor et ansvar for presisjon. Vi må spørre når de ble brukt, i hvilken sammenheng og hva de forsøkte å gripe. Og når et menneske bruker dem om sitt eget liv, må vi gi plass til betydningen de har der.

Sangen en gang til

Jeg setter på den gamle sangen igjen. Kjøkkenbordet kommer tilbake, og stemmen fra det andre rommet. Men nå blir jeg mer oppmerksom på stillheten etter stemmen. Jeg hører både nærheten minnet gir, og fraværet det lar meg kjenne.

Jeg kaller det fortsatt nostalgi. Ordet er nyttig, men det har ikke fortalt alt.

Hvis noen satt ved siden av meg og spurte hva jeg savnet, ville jeg måtte begynne å fortelle.

Referanser

Dodman, T. (2018). What nostalgia was: War, empire, and the time of a deadly emotion. University of Chicago Press.

Gadamer, H.-G. (1960). Wahrheit und Methode: Grundzüge einer philosophischen Hermeneutik. J. C. B. Mohr.

Hofer, J. (1688). Dissertatio medica de nostalgia, oder Heimwehe. J. Bertsch. Originalavhandlingen i Wellcome Collection.

Oskar Diethelm Library, Weill Cornell Medical College. (u.å.). Theories of the pathology of nostalgia. I Nostalgia: The rise and fall of a medical diagnosis. Historisk nettutstilling.

Hvis noen satt ved siden av meg og spurte hva jeg savnet, 

ville jeg måtte begynne å fortelle.

Essayet er skrevet i en samtale med Claude/Anthropic og OpenAI/ChatGPT