Praktisk Filosofi - Practical Philosophy

Sunday, October 11, 2026

Empathy in Autism and the Art of Asking

I have always felt empathetic, at times almost overly empathetic. By this, I mean how deeply I am affected, not that I necessarily understand more than other people do. I can feel other people’s pain in my own body. Their emotions evoke strong reactions in me, while understanding what they feel and need can be difficult. In practice, I have learned to ask directly. I would argue that uncertainty about what another person needs can be part of caring when it prompts me to listen and explore.

When Strong Feelings Meet Difficulties in Interpretation

I am on the autism spectrum. In the article by Wood and colleagues (2026), I find a possible explanation for the combination of strong emotional reactions and difficulty interpreting emotions. Their model, the Emotion Regulation and Recognition Account, or ERRA, proposes that emotional overwhelm can shift attention away from the person evoking the reaction. As a result, cues needed to understand that person may be missed.

The researchers studied 103 autistic and 40 non-autistic children aged six to thirteen. The children watched five videos depicting different emotional expressions. On average, autistic children reported stronger emotional reactions than the comparison group, while recognising the emotions less accurately.

One specific finding concerned variation across videos within the same child: In videos where a child looked away more than their own average across the videos, emotion recognition was less accurate. This association was stronger in the autistic group. Similarly, physiological reactivity above a child’s own average was associated with more gaze aversion in both groups. Reactivity was measured through changes in electrical skin responses compared with periods showing neutral videos.

However, the study provides preliminary support for an explanation, rather than proof of the proposed causal sequence. The children were verbally fluent, the autistic group had an eligibility requirement of an IQ above 85, and missing measurements reduced the sample in several analyses. The researchers also measured what the children said they would want to do, rather than actual comforting or helping behaviour. The main article reports no measurement of alexithymia, which may be relevant to emotion interpretation. The model therefore cannot simply be used to explain how autistic people generally react and behave.

Difficulties interpreting emotions may have several explanations. Alexithymia refers to difficulty identifying and describing one’s own emotions and is also associated with difficulty recognising emotions in others. In two experiments, Cook and colleagues (2013) found that alexithymia, rather than the degree of autism, was associated with less precise interpretation of emotional facial expressions. Alexithymia and autism are distinct concepts; not all autistic people have alexithymia (Bird & Cook, 2013). This adds relevant nuance to what may underlie difficulties in interpretation, but I cannot tell from the research whether it applies to me.

Recognising myself in the ERRA model nevertheless matters to me. It gives me language for an experience that can otherwise be difficult to explain: I can be deeply affected without knowing how to respond to someone’s pain. This essay takes my own experience as its starting point; it does not describe how all autistic people experience empathy.

Feeling Does Not Always Mean Understanding

I can imagine a situation in which a friend is sitting in front of me, upset. My body reacts strongly, but I do not know what my friend needs. I ask: “Would you like me just to stay here, or is there something I can help with?” If they want to talk, I can ask more about what is hurting them. Understanding can then develop without requiring the person to explain everything at once.

Researchers often distinguish between affective empathy, sharing or feeling with another person’s emotions, and cognitive empathy, understanding their emotional state and perspective. These concepts make it easier to see that emotional closeness and accurate understanding do not always go together. Wood and colleagues (2026) also examined emotional synchrony: whether the child’s reaction was similar or complementary to the emotion depicted in the video, such as concern for a child who was crying. The intensity of the child’s reaction and how that reaction related to the other person’s emotion were therefore separate measures.

Here lies a philosophical challenge concerning empathy. Feeling pain does not mean that I know your pain as you know it. My reaction is real, but it does not give me certain knowledge of your experience. Strong emotional involvement can create confidence that I have understood when I have insufficient grounds for that confidence. Caring therefore also requires a willingness to be corrected.

Understanding Must Work Both Ways

Interaction between people also plays a role. Damian Milton (2012) describes the double empathy problem: Misunderstandings between autistic and non-autistic people can occur in both directions. This perspective shifts attention from a deficit within one individual to difficulties in mutual understanding within an interaction.

When others interpret my questions as a lack of motivation, this may be just such a mutual misunderstanding. I struggle to understand their needs; they struggle to understand why I am asking. I can make my intention clear: “I would like to help, but I need you to tell me what would be helpful for you.” They can meet me halfway by expressing their needs directly, rather than waiting for me to read them from their face or the situation.

Asking as an Act of Care

Asking also has ethical significance. The person in pain gains a say in the help they receive. I give their account more weight than my initial interpretation. But questions must be asked thoughtfully. Someone in considerable pain may not have the energy to explain much. I can then offer simple options or begin by being present. Responsibility for understanding must be shared, without placing the entire burden on the person who is struggling.

This makes it necessary to consider how we judge care. A quick, intuitive response may help, but it may also miss the mark. A question may appear hesitant while opening the way to more appropriate help. We should consider both the desire to help and what the help actually means to the person receiving it.

I do not need to be certain that I understand in order to show that I care. Uncertainty can serve a practical and ethical purpose: It keeps my understanding open to the person I want to connect with.

When I ask how I can help, I am trying to give the strong feeling a direction that the other person can benefit from.

References

Bird, G., & Cook, R. (2013). Mixed emotions: The contribution of alexithymia to the emotional symptoms of autism. Translational Psychiatry, 3(7), Article e285. https://doi.org/10.1038/tp.2013.61

Cook, R., Brewer, R., Shah, P., & Bird, G. (2013). Alexithymia, not autism, predicts poor recognition of emotional facial expressions. Psychological Science, 24(5), 723–732. https://doi.org/10.1177/0956797612463582

Milton, D. E. M. (2012). On the ontological status of autism: The ‘double empathy problem’. Disability & Society, 27(6), 883–887. https://doi.org/10.1080/09687599.2012.710008

Wood, J. J., Orm, S., Wood, K. S., Straus, J., Wolpe, S., Morrissey, A., Cornejo Guevara, M., & Crowell, S. E. (2026). The emotion regulation and recognition account of empathy-related processes in autism: A multimodal, multilevel case–control study. Journal of Child Psychology and Psychiatry. Advance online publication. https://doi.org/10.1111/jcpp.70249

When I ask how I can help, I

am trying to give the strong feeling a direction

that the other person can benefit from.

This essay was written in a conversation with Claude/Anthropic and OpenAI/ChatGPT

Empati ved autisme og kunsten å spørre

Jeg har alltid følt meg empatisk, til tider nesten overempatisk. Med det mener jeg hvor sterkt jeg blir berørt, ikke at jeg nødvendigvis forstår mer enn andre. Andres smerte kan kjennes i min egen kropp. Følelsene deres utløser sterke reaksjoner i meg, samtidig som det kan være vanskelig å forstå hva de føler og trenger. I praksis har jeg lært meg å spørre konkret. Jeg vil hevde at usikkerheten om hva et annet menneske trenger, kan være en del av omsorgen når den får meg til å lytte og undersøke.

Når sterke følelser møter tolkningsvansker

Jeg er selv på autismespekteret. I artikkelen til Wood og kolleger (2026) finner jeg en mulig forklaring på kombinasjonen av sterke følelsesreaksjoner og vansker med følelsestolkning. Modellen deres, Emotion Regulation and Recognition Account, eller ERRA, foreslår at følelsesmessig overveldelse kan få oppmerksomheten til å flytte seg bort fra personen som vekker reaksjonen. Dermed kan signaler som trengs for å forstå vedkommende, gå tapt.

Forskerne undersøkte 103 autistiske og 40 ikke-autistiske barn mellom seks og tretten år. Barna så fem videoer med ulike følelsesuttrykk. Autistiske barn rapporterte i gjennomsnitt sterkere følelsesreaksjoner enn sammenligningsgruppen, samtidig som følelsesgjenkjenningen var mindre presis.

Et konkret funn gjaldt variasjonen mellom videoene hos samme barn: I videoer der barnet så mer bort enn sitt eget gjennomsnitt på tvers av videoene, var følelsesgjenkjenningen mindre presis. Sammenhengen var sterkere i autismegruppen. Tilsvarende hang sterkere fysiologisk reaktivitet enn barnets eget gjennomsnitt sammen med mer bortvendt blikk i begge grupper. Reaktiviteten ble målt gjennom endringer i hudens elektriske responser sammenlignet med perioder med nøytrale videoer.

Studien gir likevel foreløpig støtte til en forklaring, ikke bevis for årsakskjeden. Barna var verbalt flytende, autismegruppen hadde et opptakskrav om IQ over 85, og manglende målinger reduserte utvalget i flere analyser. Forskerne målte dessuten hva barna sa at de ville ønske å gjøre, ikke faktisk trøste- eller hjelpeatferd. Hovedartikkelen rapporterer heller ingen måling av aleksitymi, som kan være relevant for følelsestolkning. Modellen kan derfor ikke uten videre brukes som en forklaring på hvordan autistiske personer generelt reagerer og handler.

Vansker med følelsestolkning kan ha flere forklaringer. Aleksitymi betegner vansker med å identifisere og beskrive egne følelser, og er også knyttet til vansker med å gjenkjenne følelser hos andre. I to eksperimenter fant Cook og kolleger (2013) at aleksitymi, snarere enn graden av autisme, hang sammen med mindre presis tolkning av følelsesuttrykk i ansikter. Aleksitymi og autisme er forskjellige begreper; ikke alle autistiske personer har aleksitymi (Bird & Cook, 2013). Dette er en relevant nyansering av hva som kan ligge bak tolkningsvansker, men jeg kan ikke ut fra forskningen si om den gjelder meg.

Å kjenne meg igjen i ERRA-modellen har likevel verdi for meg. Den gir språk til en erfaring som ellers kan være vanskelig å forklare: Jeg kan være dypt berørt uten å vite hvordan jeg skal møte smerten. Essayet tar utgangspunkt i min erfaring; det beskriver ikke hvordan alle autistiske personer opplever empati.

Å føle er ikke alltid å forstå

Jeg kan tenke meg en situasjon der en venn sitter foran meg og er lei seg. Kroppen min reagerer sterkt, men jeg vet ikke hva vennen trenger. Jeg spør: «Vil du at jeg bare skal være her, eller kan jeg hjelpe med noe?» Hvis vedkommende ønsker å snakke, kan jeg spørre videre om hva som gjør vondt. Slik kan forståelsen vokse uten at personen må forklare alt på én gang.

I forskningen skilles det gjerne mellom affektiv empati, å dele eller føle med andres følelser, og kognitiv empati, å forstå deres følelsestilstand og perspektiv. Begrepene gjør det lettere å se at følelsesmessig nærhet og presis forståelse ikke alltid følger hverandre. Wood og kolleger (2026) undersøkte også følelsesmessig samstemthet: om barnets reaksjon var lik eller utfyllende i forhold til følelsen i videoen, for eksempel bekymring for et barn som gråt. Hvor sterkt barnet reagerte, og hvordan reaksjonen forholdt seg til personens følelse, var altså forskjellige mål.

Her ligger en filosofisk utfordring ved empati. At jeg kjenner smerte, betyr ikke at jeg kjenner din smerte slik du kjenner den. Min reaksjon er virkelig, men gir meg ikke sikker kunnskap om din erfaring. Sterk innlevelse kan skape en trygghet på at jeg har forstått, som jeg ikke har dekning for. Omsorg krever derfor også at jeg tåler å bli korrigert.

Forståelsen må gå begge veier

Også samspillet mellom mennesker spiller en rolle. Damian Milton (2012) beskriver det doble empatiproblemet: Misforståelser mellom autistiske og ikke-autistiske personer kan oppstå begge veier. Perspektivet flytter oppmerksomheten fra en mangel hos ett individ til vansker med gjensidig forståelse i samspillet.

Når andre oppfatter mine spørsmål som manglende motivasjon, kan det nettopp være en slik gjensidig misforståelse. Jeg strever med å forstå behovet deres; de strever med å forstå hvorfor jeg spør. Jeg kan gjøre intensjonen tydelig: «Jeg vil gjerne hjelpe, men trenger at du sier hva som vil være godt for deg.» De kan møte meg ved å uttrykke behovet direkte, uten å vente på at jeg skal lese det ut av ansiktet eller situasjonen.

Spørsmålet som omsorg

Å spørre har også en etisk betydning. Personen som har det vondt, får innflytelse over hjelpen. Jeg lar vedkommendes beskrivelse veie tyngre enn min første tolkning. Men spørsmål må stilles med omtanke. Et menneske i sterk smerte har kanskje ikke krefter til å forklare mye. Da kan jeg tilby enkle alternativer eller begynne med å være til stede. Ansvaret for forståelsen må deles, uten at den som strever, får hele oppgaven.

Dette gjør det nødvendig å tenke over hvordan vi vurderer omsorg. En rask og intuitiv reaksjon kan hjelpe, men også treffe feil. Et spørsmål kan se nølende ut og samtidig åpne for mer passende hjelp. Vi bør undersøke både ønsket om å hjelpe og hva hjelpen faktisk betyr for mottakeren.

Jeg trenger ikke være sikker på at jeg forstår for å vise at jeg bryr meg. Usikkerheten kan få en praktisk og etisk funksjon: Den holder forståelsen åpen for personen jeg ønsker å møte.

Når jeg spør hvordan jeg kan hjelpe, forsøker jeg å gi den sterke følelsen en retning som den andre selv kan ha nytte av.

Referanser

Bird, G., & Cook, R. (2013). Mixed emotions: The contribution of alexithymia to the emotional symptoms of autism. Translational Psychiatry, 3(7), Article e285. https://doi.org/10.1038/tp.2013.61

Milton, D. E. M. (2012). On the ontological status of autism: The ‘double empathy problem’. Disability & Society, 27(6), 883–887. https://doi.org/10.1080/09687599.2012.710008

Når jeg spør hvordan jeg kan hjelpe,

forsøker jeg å gi den sterke følelsen en retning

som den andre selv kan ha nytte av.

Essayet er skrevet i en samtale med Claude/Anthropic og OpenAI/ChatGPT

Big Brother on Your Nose — and Wisdom in Your Gaze

“Big Brother is watching you.” In George Orwell’s 1984, surveillance shapes people’s behaviour before those in power intervene. When people never know whether someone is watching, they begin to guard their words and actions. Smart glasses can bring a similar uncertainty to the café table, the beach and the shop. The camera sits on the nose of the person you meet. A temporary ban can be justified if it is narrow, time-limited and includes exemptions that work in practice. Lasting regulation, however, also requires practical wisdom: the ability to protect privacy while preserving technology that gives people greater independence.

Aristotle calls this wisdom phronesis. It concerns deliberating and acting well in concrete situations. Technical expertise tells us how something can be done. Phronesis helps us judge whether it should be done, why and under what circumstances. Developing glasses that can interpret a face is one thing. Understanding when that face should be left alone is another.

Smart glasses is an umbrella term for glasses with digital functions. AI glasses use artificial intelligence, for example to interpret camera images. Models equipped with cameras, microphones and AI raise particular privacy concerns. An image used to read a sign and an image used to identify a stranger may come from the same camera. Yet the actions have different moral significance.

In her Nature commentary “Smart glasses are about to create a major privacy crisis”, published on 8 October 2026, AI researcher Joy Buolamwini warns that discreet cameras are making involuntary surveillance part of everyday life. People who never chose the technology are nevertheless affected by it. When images are linked to facial recognition and databases, a face can become a gateway to a name and other personal information.

Orwell’s Big Brother was a centralised state power. Recording through smart glasses can be carried out by individuals and mediated by commercial services. The distinction matters. We do not automatically inhabit 1984 because someone buys glasses with a camera. Yet uncertainty can have a related effect: we become more guarded when we suspect that a moment is being recorded.

Privacy concerns more than secrets. It protects our ability to be vulnerable, distracted and ordinary without being turned into content. A patient in a waiting room or a child on a beach need not have anything to hide to deserve consideration. Being visible to others in the moment differs from being recorded, analysed and made accessible later.

Norwegian authorities have now announced plans to act. On 5 October 2026, the government stated that it would propose a temporary ban on the use of AI glasses in selected locations. Areas under consideration include parks, beaches, museums, shopping centres, schools, kindergartens and healthcare facilities, as well as places with changing rooms and showers. The government rejects a blanket ban and plans exemptions for vulnerable groups and socially beneficial uses. An expert group will advise on permanent regulation. This is an announcement of forthcoming legislation, not a declaration that the ban is already in force. The press release also provides no definite end date.

Existing laws already impose limits. Norwegian copyright law generally requires consent for the public reproduction or display of images of identifiable people, subject to specified exceptions. This differs from a general requirement to obtain consent before taking any photograph. Data protection rules and criminal law also apply to new technology. In August, the government stated that the EU’s AI Act had not yet been implemented in Norwegian law. It is therefore necessary to distinguish between Norwegian rules, European rules and political plans.

Data protection rules also contain an exemption for purely personal or household activities. Its scope depends on how the technology is used. The European Court of Justice’s 2014 Ryneš judgment illustrates one boundary: a fixed camera at a home that also monitored a public space fell outside the equivalent exemption in the legislation then in force. The judgment does not directly determine how brief recordings made with smart glasses should be assessed. It nevertheless shows that a private purpose does not make every recording of other people a private matter.

The EU’s AI Act also directs certain prohibitions at specific practices, including the creation of facial recognition databases through the untargeted collection of facial images from the internet or CCTV footage. Such regulation points towards an important principle: we must examine what the technology is used for and what intrusions it enables.

Here, phronesis can make the debate more precise. A blind person having a sign read aloud, a tourist filming a street and someone identifying passers-by through a database are using related technology. Their purposes, needs and consequences differ. An assessment that asks only whether the glasses have a camera is too crude. An assessment that asks only whether the user has good intentions is too weak.

Practical wisdom requires attention to the people in the situation. What does the user need help with? Who else is affected? How vulnerable are they? Could the task be accomplished by collecting less information?

This does not mean that the wise solution always lies halfway between two extremes. In a changing room, the appropriate action may be to stop using the camera. When reading a sign, it may be to permit a limited assistance function. Phronesis offers no recipe for compromise for its own sake. It requires relevant differences to matter.

For blind people and those with low vision, smart glasses can provide access to information that sighted people take for granted. They can help users read text, identify objects and understand their surroundings. The Norwegian Association of the Blind and Partially Sighted supports investigating regulation but stresses that its consequences for independence and equality must be considered. Privacy and participation are both human goods. Neither should automatically be pushed aside.

Be My Eyes makes this tension concrete. Through compatible smart glasses, a user can contact a volunteer who sees through the camera and provides spoken assistance. The user’s hands remain free. This can make an everyday task easier and reduce the need to ask people nearby for help.

But the volunteer may also see others who enter the camera’s field of view. A stranger becomes the user’s eyes while gaining a view of the surroundings. And although the volunteer’s access ends with the call, the information does not necessarily disappear. Be My Eyes’ September 2026 privacy policy describes the storage of video and audio and allows call recordings to be retained without a fixed end date. Users can request deletion, subject to certain exceptions. These are the service’s general terms, but they show that assistance in the moment can also create a lasting recording.

A good purpose does not therefore make every means good. Wise use may involve directing the camera towards the task and ending the transmission once assistance has been provided. At the same time, individuals can hardly be expected to understand data flows and further uses hidden within these services. We cannot make the user’s judgement the solution to conditions the user neither knows about nor controls.

For Aristotle, phronesis is primarily a quality of the person acting. In the debate over smart glasses, it also gives us reason to ask how institutions and products enable good actions. Clear rules and limited storage make responsible use easier. Unclear exemptions and hidden further uses make it harder.

The government’s planned exemptions must therefore work in practice. A person with low vision should not have to negotiate the use of an assistive device at every museum entrance or explain their sight loss to one employee after another. At the same time, needing assistance does not confer an unlimited right to record others in intimate situations. Exemptions and accessible alternatives must be developed together with those who need the technology.

The temporary ban should also have an explicit expiry date and be evaluated before any extension. The pause must be used to investigate misuse, test exemptions and assess whom the restrictions affect. Broad bans in parks and shopping centres require particularly careful justification. A pause that produces no learning can become a permanent restriction without a sufficiently lasting assessment of the competing interests.

Manufacturers must shoulder their share of responsibility. A visible indicator for recording and transmission is useful, but it can be overlooked in daylight or deliberately covered. It should be difficult to bypass, and the camera should stop operating if the indicator is obstructed. Even then, the light provides information, not consent.

Where the function permits it, images should be processed locally. Storage and model training should be disabled by default. Identifying information should be obscured before transmission when it is unnecessary for the task. Biometric identification of passers-by without valid consent should not be offered as a standard consumer feature.

Such requirements need enforcement. The Norwegian Data Protection Authority has a central role in matters involving personal information. The Norwegian Communications Authority, which already supervises electronic communications equipment and has been designated as the coordinating market surveillance authority for the AI Act, is a natural candidate to oversee relevant technical requirements. New duties nevertheless need a clear legal mandate. Responsibility must be assignable.

Phronesis supplies no ready-made regulation. It offers a standard of judgement: do our actions and rules promote a good life together? Smart glasses should be assessed according to their effects on independence, dignity and trust. Those assessments must also remain open to revision as experience becomes clearer.

“Big Brother is watching you” reminds us of what is at stake when people lose the space to go unnoticed. The blind user reminds us of what is at stake when people lack access to the world. Practical wisdom requires us to keep both experiences in view. We can then protect ourselves against unwanted scrutiny while preserving the assistance that makes participation possible.

Starting point: Joy Buolamwini, “Smart glasses are about to create a major privacy crisis”, Nature, volume 658, page 296, 8 October 2026. https://doi.org/10.1038/d41586-026-03131-x.

Phronesis supplies no ready-made regulation.

It offers a standard of judgement.

This essay was written in a conversation with Claude/Anthropic and OpenAI/ChatGPT

Storebror på nesen – og klokskap i blikket

«Storebror ser deg.» I George Orwells 1984 former overvåkingen menneskene før makten griper inn. Når de aldri vet om noen følger med, begynner de å vokte ordene og handlingene sine. Med smartbriller kan en lignende usikkerhet oppstå ved kafébordet, på stranden og i butikken. Kameraet sitter på nesen til personen du møter. Et midlertidig forbud kan forsvares dersom det er snevert, tidsbegrenset og har unntak som fungerer i praksis. Men varig regulering krever også praktisk klokskap: evnen til å beskytte privatlivet og samtidig bevare teknologien som gir mennesker større selvstendighet.

Hos Aristoteles kalles denne klokskapen fronesis. Den handler om å overveie og handle godt i konkrete situasjoner. Teknisk dyktighet forteller oss hvordan noe kan gjøres. Fronesis hjelper oss å vurdere om det bør gjøres, hvorfor og under hvilke omstendigheter. Det er én ting å utvikle briller som kan tolke et ansikt. Det er noe annet å forstå når ansiktet bør få være i fred.

Smartbriller er en samlebetegnelse for briller med digitale funksjoner. KI-briller bruker kunstig intelligens, eksempelvis til å tolke kamerabilder. Det er særlig modeller med kamera, mikrofon og KI som reiser spørsmål om personvern. Et bilde brukt til å lese et skilt og et bilde brukt til å identifisere en fremmed kan komme fra samme kamera. Handlingene har likevel ulik moralsk betydning.

I Nature-kommentaren «Smart glasses are about to create a major privacy crisis», publisert 8. oktober 2026, advarer KI-forskeren Joy Buolamwini mot at diskrete kameraer gjør ufrivillig overvåking til en del av hverdagen. Mennesker som aldri har valgt teknologien, blir likevel berørt av den. Kobles bildene til ansiktsgjenkjenning og databaser, kan et ansikt bli inngangen til navn og andre personopplysninger.

Orwells Storebror var en sentralisert statsmakt. Smartbrillenes registrering kan utføres av privatpersoner og formidles gjennom kommersielle tjenester. Forskjellen er viktig. Vi lever ikke automatisk i 1984 fordi noen kjøper briller med kamera. Likevel kan usikkerheten få en beslektet virkning: Vi blir mer tilbakeholdne når vi mistenker at øyeblikket lagres.

Privatliv handler om mer enn hemmeligheter. Det beskytter muligheten til å være sårbar, uoppmerksom og alminnelig uten å bli gjort til innhold. En pasient på et venterom eller et barn på stranden trenger ikke ha noe å skjule for å ha krav på hensyn. Å være synlig for andre i øyeblikket er forskjellig fra å bli registrert, analysert og gjort tilgjengelig senere.

Norske myndigheter har nå varslet tiltak. Den 5. oktober 2026 opplyste regjeringen at den vil foreslå et midlertidig forbud mot bruk av KI-briller på utvalgte steder. Blant områdene som vurderes, er parker, badestrender, museer, kjøpesentre, skoler, barnehager og helseinstitusjoner, samt steder med garderober og dusjer. Regjeringen avviser et totalforbud og varsler unntak for sårbare grupper og samfunnsnyttig bruk. En ekspertgruppe skal gi råd om varig regulering. Dette er et varsel om et kommende lovforslag, ikke en kunngjøring om at forbudet allerede gjelder. Pressemeldingen oppgir heller ingen bestemt sluttdato.

Eksisterende lover setter samtidig grenser. Åndsverkloven krever som hovedregel samtykke ved offentlig gjengivelse av personbilder, med bestemte unntak. Det er noe annet enn et generelt samtykkekrav før enhver fotografering. Personvernregelverket og straffeloven gjelder også ved bruk av ny teknologi. Regjeringen opplyste i august at EUs KI-forordning ennå ikke var gjennomført i norsk rett. Det er derfor nødvendig å skille mellom norske regler, europeiske regler og politiske planer.

Personvernreglene har dessuten et unntak for rent personlige eller familiemessige aktiviteter. Hvor langt det rekker, avhenger av bruken. EU-domstolens Ryneš-dom fra 2014 illustrerer en grense: Et fast kamera ved en bolig, som også overvåket offentlig område, falt utenfor det tilsvarende unntaket i det daværende regelverket. Dommen avgjør ikke direkte hvordan korte opptak med smartbriller skal vurderes. Den viser likevel at en privat hensikt ikke gjør all registrering av andre til en privatsak.

EUs KI-forordning retter også enkelte forbud mot bestemte praksiser, blant annet oppbygging av ansiktsgjenkjenningsdatabaser gjennom målrettingsløs innhenting av ansiktsbilder fra internett eller kameraovervåkingsopptak. Slik regulering peker mot et viktig prinsipp: Vi må undersøke hva teknologien brukes til, og hvilke inngrep den muliggjør.

Her kan fronesis gjøre debatten mer presis. En blind person som får lest opp et skilt, en turist som filmer en gate, og en person som identifiserer forbipasserende gjennom en database, bruker beslektet teknologi. Formål, nødvendighet og konsekvenser er forskjellige. En vurdering som bare spør om brillene har kamera, blir for grov. En vurdering som bare spør om brukeren har gode hensikter, blir for svak.

Praktisk klokskap krever oppmerksomhet på menneskene i situasjonen. Hva trenger brukeren hjelp til? Hvem andre berøres? Hvor sårbare er de? Kan oppgaven løses med mindre innsamling?

Dette betyr ikke at den kloke løsningen alltid ligger midt mellom to ytterpunkter. I en garderobe kan den passende handlingen være å stanse kamerabruken. Ved lesing av et skilt kan den være å tillate en avgrenset hjelpefunksjon. Fronesis er ingen oppskrift på kompromiss for kompromissets skyld. Den krever at relevante forskjeller får betydning.

For blinde og svaksynte kan smartbriller gi tilgang til informasjon seende mennesker tar for gitt. De kan hjelpe med å lese tekst, identifisere gjenstander og beskrive omgivelsene. Norges Blindeforbund støtter utredning av regulering, men understreker at konsekvensene for selvstendighet og likestilling må vurderes. Personvern og deltakelse er begge menneskelige goder. Ingen av dem bør automatisk skyves til side.

Be My Eyes gjør denne spenningen konkret. Gjennom kompatible smartbriller kan brukeren kontakte en frivillig som ser gjennom kameraet og gir muntlig hjelp. Hendene forblir frie. Det kan gjøre en hverdagsoppgave enklere og redusere behovet for å be mennesker i nærheten om bistand.

Men den frivillige kan også se andre som kommer inn i kamerabildet. En fremmed blir brukerens øyne og får samtidig innsyn i omgivelsene. Og selv om den frivilliges tilgang avsluttes med samtalen, betyr det ikke nødvendigvis at informasjonen forsvinner. Be My Eyes’ personvernerklæring fra september 2026 beskriver lagring av video og lyd og åpner for at samtaleopptak beholdes uten fast sluttdato. Brukeren kan be om sletting, med enkelte forbehold. Dette er tjenestens generelle vilkår, men det viser at hjelp i øyeblikket også kan skape et varig opptak.

Et godt formål gjør dermed ikke alle midler gode. Klok bruk kan innebære å rette kameraet mot oppgaven og avslutte overføringen når hjelpen er gitt. Samtidig kan den enkelte vanskelig overskue dataløp og viderebruk som ligger skjult i tjenestene. Vi kan ikke gjøre brukerens dømmekraft til løsningen på forhold brukeren verken kjenner eller kontrollerer.

Hos Aristoteles er fronesis først og fremst en egenskap ved personen som handler. I smartbrilledebatten gir den også grunn til å spørre hvordan institusjoner og produkter legger til rette for gode handlinger. Forståelige regler og begrenset lagring gjør ansvarlig bruk enklere. Uklare unntak og skjult viderebruk gjør den vanskeligere.

Regjeringens varslede unntak må derfor bli praktisk brukbare. En synshemmet person bør ikke måtte forhandle om hjelpemiddelet ved hver museumsinngang eller forklare synstapet til stadig nye ansatte. Samtidig gir et hjelpemiddelbehov ikke ubegrenset rett til å registrere andre i intime situasjoner. Unntak og tilgjengelige alternativer må utformes sammen med dem som trenger teknologien.

Det midlertidige forbudet bør også ha en uttrykkelig utløpsdato og evalueres før eventuell forlengelse. Pausen må brukes til å undersøke misbruk, prøve unntak og vurdere hvem restriksjonene rammer. Brede forbud i parker og kjøpesentre krever en særlig grundig begrunnelse. En pause som ikke fører til læring, kan bli en varig begrensning uten en tilstrekkelig varig avveining.

Produsentene må ta sin del av ansvaret. En synlig indikator for opptak og overføring er nyttig, men kan overses i dagslys eller forsøkes tildekket. Den bør være vanskelig å omgå, og kameraet bør stanse dersom indikatoren blokkeres. Selv da gir lampen informasjon, ikke samtykke.

Der funksjonen tillater det, bør bildene behandles lokalt. Lagring og modelltrening bør være avslått som standard. Identifiserende opplysninger bør skjermes før overføring når de ikke trengs for oppgaven. Biometrisk identifisering av forbipasserende uten gyldig samtykke bør ikke tilbys som en vanlig forbrukerfunksjon.

Slike krav trenger håndheving. Datatilsynet har en sentral rolle i spørsmål om personopplysninger. Nkom, som allerede fører tilsyn med elektronisk kommunikasjonsutstyr og er utpekt som koordinerende markedstilsynsmyndighet for KI-forordningen, er en naturlig kandidat for relevante tekniske krav. Nye oppgaver må likevel få et tydelig rettslig mandat. Ansvar må være mulig å plassere.

Fronesis gir ingen ferdig forskrift. Den gir en målestokk: Fremmer handlingene og reglene et godt liv sammen? Smartbrillene bør vurderes etter hva de gjør med selvstendighet, verdighet og tillit. Vurderingene må også kunne korrigeres når erfaringene blir tydeligere.

«Storebror ser deg» minner oss om hva som står på spill når mennesker mister rommet til å være ubemerket. Den blinde brukeren minner oss om hva som står på spill når mennesker mangler tilgang til verden. Praktisk klokskap krever at vi holder begge erfaringene i blikket. Da kan vi beskytte oss mot uønsket innsyn og bevare hjelpen som gjør deltakelse mulig.

Utgangspunkt: Joy Buolamwini, «Smart glasses are about to create a major privacy crisis», Nature, bind 658, side 296, 8. oktober 2026. https://doi.org/10.1038/d41586-026-03131-x.

Fronesis gir ingen ferdig forskrift.

Den gir en målestokk.

Essayet er skrevet i en samtale med Claude/Anthropic og OpenAI/ChatGPT