Who Do We Have in Mind When We Say “Human”?

On women’s health, knowledge, and attention

Imagine a pregnant woman in Ghana who is to receive health information on her mobile phone. At first, the information is sent as text messages. But some of the women cannot read. The messages are therefore recorded so that they can listen to them. Then it turns out that the phone is often controlled by the man in the household. The information must be sent at a time when the woman actually has access to it.

Even then, the task is not complete. She may have heard the advice to give birth at a health facility, understood it, and wanted to follow it, yet lack the money, support, or authority to go there.

This scene brings together challenges Melinda French Gates described in a health project in Ghana in Science in 2014. It is not an account of one particular woman. I return to it because, in its special issue of 1 October 2026, Science turns its attention to women’s health throughout life. Between sound advice and the possibility of following it lies the reality of a person’s life.

The Body Taken for Granted

The introduction to the special issue describes a long history in which medical studies largely relied on male participants. Their findings were assumed to apply to women as well. Meanwhile, women’s health was commonly addressed in connection with reproduction and childbirth.

The man represents the human being; the woman represents the mother. Both are reduced: the male body becomes the yardstick for others, while the female body is understood through one of its possible functions.

The editors explain why this starting point is inadequate. Biological differences related to sex matter for illness and health throughout life, including conditions unrelated to reproduction. Hormones, sex chromosomes, and the immune system interact in ways about which we still have much to learn. Nor does the significance of the ovaries end with the reproductive years.

For me, this opens up a hermeneutic question: Who do we already have in mind when we begin to study the human being?

For Hans-Georg Gadamer, understanding always begins somewhere. We encounter the world with experiences, concepts, and expectations that bring some things into view and leave others in the background. This prior understanding is a condition of understanding itself. But it must remain open to being challenged by what we encounter.

Applied to medical research, this means that taking the male body as the norm can amount to more than a bias in the sample. It can form part of a horizon that shapes which differences researchers expect to find, which symptoms count as typical, and which experiences appear as deviations. What never becomes a question receives no answer.

Research needs boundaries. But if we forget who was included and who was missing, knowledge about some can be presented as knowledge about everyone. Broadening the horizon therefore also requires us to examine what we have so far taken for granted.

In the same issue, Jay Bhattacharya, identified as director of the US National Institutes of Health, writes about the importance of independently verifying scientific findings. A promising result needs further examination before we know how far it extends. He is writing about research in general. My reading in the light of women’s health is this: Does the finding also hold when women are studied, and when different stages of life are considered? If the answer changes, we have learned something about the limits of our earlier knowledge. Verification can thus also become an exercise in discovering whom we have overlooked.

In Norway, Too

This also concerns Norway. In its 2023 report, The Big Difference, the Norwegian Women’s Health Committee described a field in which women’s health has low status, services are inadequately coordinated, knowledge does not sufficiently reach clinical practice, and women’s voices carry too little weight.

The report also referred to a review by the Norwegian Institute of Public Health: systematic reviews of treatments for diseases in women revealed substantial gaps in knowledge concerning younger and older age groups. The emphasis was on women of reproductive age. The review covered the research literature, rather than Norwegian studies alone, but informed the assessment of the evidence available to Norwegian health services.

Important research on women’s health is being carried out in Norway. The government’s women’s health strategy of 2024 follows up the report, and in 2026 the Research Council of Norway issued a targeted call for research funding, with particular emphasis on menopausal symptoms. Yet for a Norwegian woman going through menopause, too, the question must be followed all the way through: Does this knowledge become useful when she sits with her general practitioner, trying to explain how her everyday life has changed?

Who Gets to Ask the Questions?

A study published in Science in 2021 examined US biomedical patent applications filed between 1976 and 2010. The researchers found that teams consisting entirely of women were 35 per cent more likely than teams consisting entirely of men to produce patents focused on women’s health.

This is a relative difference, and the finding concerns the focus of the patents. It does not in itself tell us which inventions subsequently led to better treatment. Yet it makes something visible: who participates in developing knowledge and technology can influence which needs are recognised.

This does not mean that women can only conduct research on women, or that men cannot understand women’s health. But experience can draw our attention to something others pass by. A question must first emerge as important before anyone can begin to answer it.

The study also points to a structural imbalance: women participate in patenting far less often than men. The researchers suggest that this underrepresentation may have contributed to inventions addressing women’s health never being developed. These are US data, but the question reaches further: Which needs remain undiscovered when some experiences are rarely present where research ideas receive support and become technology?

Here, the patent study meets the hermeneutic question. Participation is also about who can make a previously overlooked need visible.

Having a Service and Being Able to Use It

The woman in Ghana reminds us of another aspect of the matter. Even the best knowledge must find its way into the life of the person who needs it.

With my background as a social worker and therapist, I pause at the distance between a service being offered and the possibility of using it. Think of a mother offered counselling at ten o’clock on a weekday. She wants help, but cannot leave work without losing pay, and has no one to look after her child. When she does not attend, her absence may be recorded. The conditions that would have made attendance possible are easier to overlook.

This is an imagined example, but it illustrates a question that social work must keep open: What does the help require of the person who is to receive it? An appointment can be available in the service’s calendar and inaccessible in a person’s everyday life.

Biological differences and social power relations require different questions. Hormonal changes may contribute to health difficulties. A lack of control over money may prevent a woman from seeking help for those same difficulties. In her life, these circumstances can interact.

Listening to the woman therefore becomes part of the work of knowing. She can tell us what our categories fail to capture, and why an intervention that looks sound from the outside does not work where she lives. Drawing on Buber, we can ask whether she becomes merely an “It” to be described and recorded, or also a “Thou” whose words we allow to reach us. Assessments and categories are necessary. But in the conversation, her answers must be allowed to change our understanding of what the help should be.

A Whole Life

There is also an ethical challenge in the reasons given for investing in women’s health. Better health and greater independence for women can benefit children, families, and society. That is valuable. But a woman’s right to care cannot depend on how useful she is to others.

Kant’s principle of treating the human being always also as an end in themselves, never merely as a means, sharpens this point. A woman deserves to be taken seriously even when better health produces no measurable benefit for her family, workplace, or society.

She should be able to receive help when young and when old, with or without children, when working and when she can no longer work. Her pain and vulnerability matter because the life is hers.

The special issue’s emphasis on the entire lifespan therefore offers an opportunity to broaden our view. A woman lives before, during, and after the years in which she may have children. She must be present in the questions research asks throughout all those years.

I return to the phone in Ghana. The researchers and aid workers had to discover, step by step, what they had initially overlooked: literacy, access to the phone, and the possibility of acting on the advice.

Who does the knowledge reach?

---

References

Bhattacharya, J. (2026). Verification makes discovery matter. Science, 394(6819), 7. https://doi.org/10.1126/science.aem6125

Buber, M. (1923). Ich und Du. Insel-Verlag.

Forskningsrådet. (2026). Forskning på kvinners helse [Research on women’s health; funding call]. https://www.forskningsradet.no/utlysninger/2026/forskning-kvinners-helse/

Gadamer, H.-G. (1960). Wahrheit und Methode. J. C. B. Mohr (Paul Siebeck).

Gates, M. F. (2014). Putting women and girls at the center of development. Science, 345(6202), 1273–1275. https://doi.org/10.1126/science.1258882

Helse- og omsorgsdepartementet. (2023). Den store forskjellen: Om kvinners helse og betydningen av kjønn for helse [The big difference: On women’s health and the significance of sex and gender for health] (NOU 2023: 5). https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2023-5/id2964854/

Helse- og omsorgsdepartementet. (2024). Regjeringens kvinnehelsestrategi – betydningen av kjønn for helse [The government’s women’s health strategy: The significance of sex and gender for health]. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/regjeringens-kvinnehelsestrategi-betydningen-av-kjonn-for-helse/id3056099/

Kant, I. (1785). Grundlegung zur Metaphysik der Sitten. Johann Friedrich Hartknoch. Formula of Humanity: Academy edition, 4:429.

Koning, R., Samila, S., & Ferguson, J.-P. (2021). Who do we invent for? Patents by women focus more on women’s health, but few women get to invent. Science, 372(6548), 1345–1348. https://doi.org/10.1126/science.aba6990

Nusinovich, Y., Vignieri, S., Ross, S., & Osório, J. (2026). A lifelong focus on women’s health. Science, 394(6819), 42–43. https://doi.org/10.1126/science.aem4087

Who does the knowledge reach?

This essay was written in a conversation with Claude/Anthropic and OpenAI/ChatGPT

 

Hvem har vi i tankene når vi sier mennesket?

Om kvinnehelse, kunnskap og oppmerksomhet

Tenk deg en gravid kvinne i Ghana som skal få helseinformasjon på mobiltelefonen. Først sendes informasjonen som tekstmeldinger. Men noen av kvinnene kan ikke lese. Meldingen blir derfor lest inn, slik at de kan høre den. Så viser det seg at telefonen ofte er kontrollert av mannen i huset. Informasjonen må sendes på et tidspunkt da kvinnen faktisk har tilgang til den.

Selv da er oppgaven ikke løst. Hun kan ha hørt rådet om å føde på en helsestasjon, forstått det og ønsket å følge det, uten å ha penger, støtte eller myndighet til å reise dit.

Denne scenen sammenfatter utfordringer Melinda French Gates beskrev ved et helseprosjekt i Ghana i Science i 2014. Den er ingen beretning om én bestemt kvinne. Jeg henter den fram fordi Science i sitt temanummer 1. oktober 2026 retter oppmerksomheten mot kvinners helse gjennom hele livet. Mellom et godt råd og muligheten til å følge det ligger et menneskes livssituasjon.

Den selvfølgelige kroppen

Innledningen til temanummeret beskriver en lang historie der medisinske studier i stor grad har brukt mannlige deltakere. Resultatene ble antatt å gjelde også for kvinner. Samtidig ble kvinnehelse gjerne behandlet i forbindelse med reproduksjon og barnefødsler.

Mannen representerer mennesket, kvinnen representerer moren. Begge blir redusert: Mannens kropp gjøres til målestokk for andre, mens kvinnens kropp forstås gjennom én av sine mulige funksjoner.

Redaktørene viser hvorfor dette utgangspunktet er utilstrekkelig. Biologiske forskjeller knyttet til kjønn har betydning for sykdom og helse gjennom hele livet, også ved tilstander som ikke handler om reproduksjon. Hormoner, kjønnskromosomer og immunforsvar inngår i et samspill som vi fremdeles har mye å lære om. Eggstokkenes betydning opphører heller ikke med de fruktbare årene.

For meg åpner dette et hermeneutisk spørsmål: Hvem har vi allerede i tankene når vi begynner å undersøke mennesket?

Hos Hans-Georg Gadamer begynner forståelsen alltid et sted. Vi møter verden med erfaringer, begreper og forventninger som gjør noe synlig og lar annet tre i bakgrunnen. Denne forforståelsen er en betingelse for å forstå. Men den må kunne utfordres av det vi møter. plato.stanford.edu

Anvendt på medisinsk forskning betyr dette at mannskroppen som norm kan være mer enn en skjevhet i utvalget. Den kan inngå i en horisont som styrer hvilke forskjeller forskeren forventer å finne, hvilke symptomer som regnes som typiske, og hvilke erfaringer som framstår som avvik. Det som aldri blir et spørsmål, får heller ikke noe svar.

Forskning trenger avgrensninger. Men dersom vi glemmer hvem som var med, og hvem som manglet, kan kunnskap om noen bli presentert som kunnskap om alle. Å utvide horisonten krever derfor også at vi undersøker det vi hittil har tatt for gitt.

I samme nummer skriver Jay Bhattacharya, presentert som direktør for det amerikanske National Institutes of Health, om betydningen av å etterprøve vitenskapelige funn. Et lovende resultat må undersøkes videre før vi vet hvor langt det rekker. Han skriver om forskning generelt. Min lesning i lys av kvinnehelse er denne: Holder funnet også når kvinner blir undersøkt, og når ulike livsfaser tas med? Dersom svaret endrer seg, har vi lært noe om grensene for vår tidligere kunnskap. Slik kan etterprøving også bli en øvelse i å oppdage hvem vi har oversett.

Også i Norge

Dette angår også Norge. I utredningen Den store forskjellen fra 2023 beskrev Kvinnehelseutvalget et felt der kvinners helse har lav status, tjenestene er mangelfullt samordnet, kunnskap ikke når godt nok fram til praksis, og kvinners stemmer får for lite gjennomslag. www.regjeringen.no

Utredningen viste også til en kartlegging fra Folkehelseinstituttet: I oversiktsforskningen om behandling av sykdommer hos kvinner var kunnskapshullene store for yngre og eldre aldersgrupper. Tyngdepunktet lå på kvinner i reproduktiv alder. Kartleggingen omfattet forskningslitteraturen, ikke bare norske studier, men inngikk i vurderingen av kunnskapsgrunnlaget for norske helsetjenester. www.regjeringen.no

Det foregår viktig kvinnehelseforskning i Norge. Regjeringens kvinnehelsestrategi fra 2024 følger opp utredningen, og Forskningsrådet har i 2026 utlyst målrettede forskningsmidler med særlig vekt på overgangsplager. www.regjeringen.no Men også for en norsk kvinne i overgangsalderen må spørsmålet følges helt fram: Blir kunnskapen til hjelp når hun sitter hos fastlegen og forsøker å forklare hvordan hverdagen er blitt?

Hvem får stille spørsmålene?

En studie publisert i Science i 2021 undersøkte amerikanske biomedisinske patentsøknader fra 1976 til 2010. Forskerne fant at oppfinnergrupper bestående utelukkende av kvinner hadde 35 prosent større sannsynlighet enn grupper bestående utelukkende av menn for å utvikle patenter med fokus på kvinners helse.

Dette er en relativ forskjell, og funnet gjelder patentenes innretning. Det viser ikke i seg selv hvilke oppfinnelser som senere førte til bedre behandling. Likevel gjør det noe synlig: Hvem som får delta i utviklingen av kunnskap og teknologi, kan ha betydning for hvilke behov som blir oppdaget.

Det betyr ikke at kvinner bare kan forske på kvinner, eller at menn ikke kan forstå kvinnehelse. Men erfaring kan gjøre oss oppmerksomme på noe andre går forbi. Et spørsmål må først tre fram som viktig før noen kan begynne å besvare det.

Studien peker samtidig på en strukturell skjevhet: Kvinner deltar langt sjeldnere enn menn i patentering. Forskerne antyder at denne underrepresentasjonen kan ha bidratt til at oppfinnelser rettet mot kvinners helse aldri ble utviklet. Dette er amerikanske data, men spørsmålet rekker videre: Hvilke behov forblir uoppdaget når noen erfaringer sjelden er til stede der forskningsideer får støtte og blir til teknologi?

Her møter patentstudien det hermeneutiske spørsmålet. Deltakelse handler også om hvem som kan gjøre et hittil oversett behov synlig.

Å ha et tilbud og å kunne bruke det

Kvinnen i Ghana minner oss om en annen side av saken. Selv den beste kunnskapen må finne en vei inn i livet til den som trenger den.

Med min bakgrunn som sosialarbeider og terapeut stanser jeg ved avstanden mellom et tilbud og muligheten til å bruke det. Tenk på en mor som får tilbud om samtaler klokken ti på en hverdag. Hun ønsker hjelp, men kan ikke forlate arbeidet uten å miste lønn, og har ingen som kan passe barnet. Når hun ikke møter, kan fraværet bli registrert. Vilkårene for å møte er lettere å overse.

Dette er et tenkt eksempel, men det viser et spørsmål sosialt arbeid må holde åpent: Hva krever hjelpen av den som skal ta imot den? Et tilbud kan være tilgjengelig i tjenestens kalender og utilgjengelig i menneskets hverdag.

Biologiske forskjeller og sosiale maktforhold må undersøkes med ulike spørsmål. Hormonelle endringer kan ha betydning for helseplager. Manglende råderett over penger kan hindre en kvinne i å søke hjelp for de samme plagene. I livet hennes kan disse forholdene virke sammen.

Å lytte til kvinnen blir derfor en del av selve kunnskapsarbeidet. Hun kan fortelle hva våre kategorier ikke fanger opp, og hvorfor et tiltak som ser godt ut utenfra, ikke fungerer der hun lever. Med Buber kan vi spørre om hun bare blir et «det» som beskrives og registreres, eller også et «du» vi lar oss tiltale av. Undersøkelser og kategorier er nødvendige. Men i samtalen må hennes svar få mulighet til å endre vår forståelse av hva hjelpen skal være. plato.stanford.edu

Et helt liv

Det ligger også en etisk utfordring i begrunnelsene for å satse på kvinnehelse. Bedre helse og større selvstendighet for kvinner kan komme barn, familier og samfunn til gode. Det er verdifullt. Men kvinnens rett til omsorg kan ikke avhenge av hvor nyttig hun er for andre.

Kants prinsipp om å behandle mennesket alltid også som et mål i seg selv, aldri bare som et middel, skjerper dette poenget. plato.stanford.edu Kvinnen har krav på å bli tatt på alvor også når bedre helse ikke gir noen målbar gevinst for familien, arbeidsplassen eller samfunnet.

Hun skal kunne få hjelp som ung og som gammel, med eller uten barn, når hun arbeider og når hun ikke lenger kan arbeide. Hennes smerte og sårbarhet har betydning fordi livet er hennes.

Temanummerets vekt på hele livsløpet gir derfor en anledning til å utvide blikket. Kvinnen lever før, under og etter de årene da hun eventuelt får barn. Hun må være til stede i forskningens spørsmål gjennom alle disse årene.

Jeg vender tilbake til telefonen i Ghana. Forskerne og hjelpearbeiderne måtte gradvis oppdage hva de først hadde oversett: lesekunnskaper, tilgang til telefonen og muligheten til å handle etter rådet.

Hvem når kunnskapen fram til?

---

Referanser

Bhattacharya, J. (2026). Verification makes discovery matter. Science, 394(6819), 7. https://doi.org/10.1126/science.aem6125

Buber, M. (1923). Ich und Du. Insel-Verlag.

Forskningsrådet. (2026). Forskning på kvinners helse [Utlysning]. https://www.forskningsradet.no/utlysninger/2026/forskning-kvinners-helse/

Gadamer, H.-G. (1960). Wahrheit und Methode. J. C. B. Mohr (Paul Siebeck).

Gates, M. F. (2014). Putting women and girls at the center of development. Science, 345(6202), 1273–1275. https://doi.org/10.1126/science.1258882

Helse- og omsorgsdepartementet. (2023). Den store forskjellen: Om kvinners helse og betydningen av kjønn for helse (NOU 2023: 5). https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2023-5/id2964854/

Helse- og omsorgsdepartementet. (2024). Regjeringens kvinnehelsestrategi – betydningen av kjønn for helse. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/regjeringens-kvinnehelsestrategi-betydningen-av-kjonn-for-helse/id3056099/

Kant, I. (1785). Grundlegung zur Metaphysik der Sitten. Johann Friedrich Hartknoch. Menneskehetsformuleringen: Akademie-utgaven, 4:429.

Koning, R., Samila, S., & Ferguson, J.-P. (2021). Who do we invent for? Patents by women focus more on women’s health, but few women get to invent. Science, 372(6548), 1345–1348. https://doi.org/10.1126/science.aba6990

Nusinovich, Y., Vignieri, S., Ross, S., & Osório, J. (2026). A lifelong focus on women’s health. Science, 394(6819), 42–43. https://doi.org/10.1126/science.aem4087

Hvem når kunnskapen fram til?

Essayet er skrevet i en samtale med Claude/Anthropic og OpenAI/ChetGPT

 

When the Body Becomes a Communication Channel

On signals, understanding, and the responsibility that remains

A parent stands beside their baby’s bed. The baby is asleep, wearing a small sock around one foot. Inside the sock is a sensor. On the phone, figures for pulse rate and oxygen saturation appear alongside information about sleep. The parent looks at the baby, then at the screen.

Both provide information. But which has the final word?

This is an imagined scene, but the technology exists. Small devices monitor the body and transmit information. In an article in Science, published on 24 September 2026, I encounter another, more experimental connection: electronic devices send signals through the body’s own tissue, activating other devices inside it.

I pause over the word communication. What has happened when a signal arrives? Has anyone understood anything? And who must answer if the connection fails?

What is new

Ramy Ghanim and his colleagues have developed SWANS, the Smart Wireless Autonomous Networking System. It takes advantage of the fact that bodily tissue conducts electrical current through ions. Pulses with particular characteristics activate particular electronic circuits, allowing several devices to form part of the same network (Ghanim et al., 2026).

Ionic communication through tissue is not itself new. The article refers, among other examples, to Abilify MyCite, in which an ingested sensor transmits information to a patch worn on the body. SWANS contributes a combination of selective activation of multiple devices, very low power consumption while implants await signals, small dimensions, and a long communication range in tissue samples. Implants can be made small enough to be inserted using a syringe.

The researchers investigated the system in tissue samples and living rats. In the demonstration of nerve stimulation, strain sensors on the forelimbs were connected by wires to a hub on the animal’s back. The hub processed the sensor data and transmitted pulses wirelessly through the tissue to implants near the hindlimbs. These implants stimulated the sciatic nerves and produced movement.

The study also included two months of testing in living rats to investigate safety and communication over time. No humans were studied. The results demonstrate a promising technical connection, while further investigation remains necessary before any use in humans.

When a threshold becomes an intention

The article describes the strain sensors as detecting motion intent. I notice the choice of words.

The sensors register a physical change that produces an electrical response. When the signal crosses a threshold, the hub sends a pulse onwards. “Intent” is the term the researchers give this registration within the system.

A movement can serve as an indication of intended activity. But the study does not thereby give us access to an intention experienced by the animal. Between the sensor reading and the word intention lies an interpretation.

I recognise a related leap in my own hearing. When a word does not reach me clearly, I try to find meaning in the sounds I do hear. Context helps, as does my expectation of what the other person is likely to say. Sometimes I get it right. At other times, I have understood something that was never said.

Then I need the opportunity to ask: What did you mean?

For Hans-Georg Gadamer, we encounter the world with experiences and expectations that make understanding possible. Yet these must also be open to challenge by what we encounter. In conversation, the other person can correct my initial interpretation, and the matter we are discussing can reveal itself differently from what I expected (Gadamer, 1960/2004).

The sensor cannot answer when we ask what the word intention means here. We must address that question to the people interpreting its signal.

Listening and confirming

The authors also use the expression listening state. The implant “listens” while awaiting a signal, consuming very little power. The metaphor describes a technical property, but it brings with it the image of someone who is attentive and ready to hear.

The implant is receptive to particular electrical pulses. It responds within the conditions built into its circuit, without assessing the purpose of the action.

Claude Shannon’s theory of communication helps us understand the distinction. He investigated how messages could be transmitted through a channel, while setting questions of meaning aside from the technical task (Shannon, 1948).

In SWANS, the message can be very brief: a pulse that activates a particular device. The researchers emphasise that the system is suited to small amounts of data and relatively infrequent activation. It trades bandwidth for miniaturisation and longevity.

The article also describes how an implant can send back a signal confirming its activation. The system thus receives information that something has happened at the receiving end. This is an important check, but the confirmation does not establish whether the action was appropriate or what it meant for the person living with the system.

A person’s response can change our understanding of the matter itself. A confirmation signal tells us that an event has occurred within the system’s predefined framework.

When the body changes the channel

The body is not an unchanging wire. During the two months of testing, connective tissue formed around the implants, and electrical impedance at the receiving pads increased. The researchers maintained communication by increasing the voltage within limits they considered safe under the experimental conditions. Differences between the rats also required individual settings (Ghanim et al., 2026).

The connection therefore depends on a body that responds to the device and changes over time. A setting that works today may need adjustment later.

Who monitors this shift? Who decides when the signal strength should be increased and when the system should instead be examined or stopped?

The study describes how the researchers handled this during the experiments. If the technology is eventually used in treatment, responsibility for its continued monitoring must also be clearly assigned.

Another demonstration shows how an implant containing a temperature-sensitive resistor responds at temperatures above 40°C and sends a triggering signal to another implant. The researchers describe this as detecting a high fever. The demonstration does not document the treatment of a patient with fever, but it shows how a registered bodily condition can trigger an action without human assessment at that moment.

The assessment has moved into the design. Someone has selected the threshold, decided what it should trigger, and assessed which errors are acceptable. Automation embeds earlier decisions in an arrangement that subsequently acts.

Many hands

Dennis Thompson described “the problem of many hands”: when many people contribute to a decision or outcome, it becomes difficult to assign moral responsibility to particular individuals (Thompson, 1980). Helen Nissenbaum examined this problem in computer systems, showing how complexity, software errors, and blaming the computer can obstruct accountability (Nissenbaum, 1996).

A medical network involves many such hands. Some develop the sensor. Others write the software, select thresholds, assess safety, recommend the product, or support the user.

The person wearing the device does not necessarily know about these choices or have any influence over them. Using a system does not make someone responsible for everything it does.

Ethically, responsibility must correspond to knowledge, role, and capacity to act. The manufacturer must answer for the design and make its limitations understandable. Healthcare professionals must answer for clinical judgements within their roles. Users must receive instructions and opportunities to respond that match what they are expected to do.

The device forms part of the chain of causes, but it cannot itself answer morally for that chain. Shared responsibility therefore requires clear connections between those responsible. Otherwise, responsibility risks disappearing precisely where communication becomes most sophisticated.

When gaps acquire content

The question of reliable communication also concerns what happens when information is missing. Here, I recognise an experience that makes me cautious about trusting coherence alone.

Sometimes, something I remember turns out to have happened differently. It is as though a memory has acquired content without my noticing that anything was filled in. I describe this as my own experience, as an autistic person, without making it a general characteristic of autism.

What troubles me is that the false memory does not necessarily feel uncertain. The gap has acquired content, and that content feels coherent. I therefore need others to help me examine what I remember. Such correction requires trust and also touches my trust in myself.

The term confabulation refers to false memories or accounts that a person believes to be true, without any intention to deceive. I leave open whether this is the appropriate clinical term for my experience.

When we say that AI “confabulates,” we use the word for a related outcome produced by a different process. A language model can generate false information or references in a convincing account. It has no human recollection it is trying to retrieve. The similarity lies in how a lack of supporting evidence is concealed by content that appears credible.

We can explore this through a thought experiment about medical technology. Suppose a future monitor loses a reliable measurement and its software calculates a replacement value from earlier data. Such a calculation is not, in itself, confabulation. The problem arises if it is presented as a current measurement, or if the system adds an explanation for which it has no basis.

This is not documented in the SWANS study, nor do I have grounds to claim that the infant sock does this. Nevertheless, the thought experiment reveals a responsibility: users must be able to distinguish between what has been measured, what has been estimated, and what is missing.

For Gadamer, understanding involves allowing what we hold to be true to be corrected. A system that conceals the gap makes such correction more difficult. “I do not have a reliable measurement” must therefore also be a valid answer.

A device in everyday life

The infant sock belongs to a different setting from the experimental implants. Yet it offers an everyday example of how measurements acquire authority.

The Owlet Dream Sock holds a sensor against the baby’s foot. The sensor uses light to estimate pulse rate and oxygen saturation and also records movement. The system provides information about sleep. Oxygen saturation is not a direct measurement of breathing rate. The manufacturer emphasises that the base station is the primary source of notifications and that parents should not rely on the phone alone (Owlet, 2024).

Here, I use American regulation as an example. Dream Sock received marketing authorisation through the FDA’s De Novo process in November 2023 for its particular function as an infant monitor (U.S. Food and Drug Administration [FDA], 2023).

On 4 September 2025, Owlet reported that more than two million parents worldwide had used its platform since 2012. This is the manufacturer’s own figure for the platform as a whole, not a count of American babies wearing this particular sock (Owlet, 2025).

The FDA emphasises that currently available baby products have not been shown to prevent sudden infant death syndrome. It also warns against monitors without the necessary marketing authorisation: unreliable measurements can lead to unnecessary interventions or delayed treatment. Monitors do not replace adult supervision or safe sleep practices (FDA, 2025).

Which has the final word?

It would be too simple to present parental intuition as a reliable alternative to technology. Parents also overlook signs and make mistakes. Good measurements and professional guidance can support care.

The question is how trust is distributed. If the baby seems different but the screen displays normal values, the parent must still be able to take their observation seriously. The measurement should contribute to the assessment without bringing it to an end.

With Gadamer, we can examine the expectation that accompanies the number: that it is objective and therefore decisive. This prior understanding must also be open to correction.

Buber’s distinction between I–It and I–Thou reminds us that the child is another whom we encounter, even when the body is examined and measured (Buber, 1923/1970). Løgstrup deepens the responsibility arising from this dependence: we hold something of the other person’s life in our hands (Løgstrup, 1956).

Parents are responsible for taking their child’s signals seriously, even when the screen suggests otherwise. The manufacturer is responsible for making the device’s limitations known and understandable. The responsibility to care does not make parents responsible for seeing through the technology.

I return to the parent beside the bed. The phone displays numbers. The baby moves a little in sleep. The parent gently places a hand against the child and remains there.

The screen can tell us something important. So can the child.

The device can take over a measurement. Responsibility for the child remains with us.

References

Buber, M. (1970). I and thou (W. Kaufmann, Trans.). Charles Scribner’s Sons. (Original work published 1923)

Gadamer, H.-G. (2004). Truth and method (J. Weinsheimer & D. G. Marshall, Trans.; 2nd rev. ed.). Continuum. (Original work published 1960)

Ghanim, R., Lee, Y. J., Byun, G., Jackson, J., Ding, J. Z., Park, J., Bibidakis, M., Feller, E., Kim, E., Aygun, D., Kaushik, A., Cig, A., Healy, S., Cunin, C. E., Gumyusenge, A., Yeo, W.-H., & Abramson, A. (2026). An in-body networking system for communication between wearable and implantable therapeutics. Science, 393(6818), 1322–1328. https://doi.org/10.1126/science.adz5300

Løgstrup, K. E. (1956). Den etiske fordring [The ethical demand]. Gyldendal.

Nissenbaum, H. (1996). Accountability in a computerized society. Science and Engineering Ethics, 2(1), 25–42. https://doi.org/10.1007/BF02639315

Owlet. (2024, January 2). Dream with health notifications: Dream Sock overview. https://support.owletcare.com/hc/en-us/articles/22580462114445

Owlet. (2025, September 4). Owlet extends global reach with launch of medically-certified Dream Sock™ to South Africa [Press release]. https://investors.owletcare.com/news/news-details/2025/Owlet-Extends-Global-Reach-with-Launch-of-Medically-Certified-Dream-Sock-to-South-Africa/default.aspx

Shannon, C. E. (1948). A mathematical theory of communication. The Bell System Technical Journal, 27(3), 379–423. https://doi.org/10.1002/j.1538-7305.1948.tb01338.x

Thompson, D. F. (1980). Moral responsibility of public officials: The problem of many hands. American Political Science Review, 74(4), 905–916. https://doi.org/10.2307/1954312

U.S. Food and Drug Administration. (2023, November 8). Device classification under section 513(f)(2) (De Novo): Dream Sock (DEN220091). https://www.accessdata.fda.gov/scripts/cdrh/cfdocs/cfpmn/denovo.cfm?ID=DEN220091

U.S. Food and Drug Administration. (2025, September 16). Do not use unauthorized infant devices for monitoring vital signs: FDA safety communication. https://www.fda.gov/medical-devices/safety-communications/do-not-use-unauthorized-infant-devices-monitoring-vital-signs-fda-safety-communication

When the Body Becomes a Communication Channel

This essay was written in a conversation with Claude/Anthropic and OpenAI/ChatGPT

 

Når kroppen blir en kommunikasjonskanal

Om signaler, forståelse og ansvaret som blir igjen

En forelder står ved barnets seng. Barnet sover med en liten sokk rundt foten. I sokken sitter en sensor. På telefonen vises tall for puls og oksygenmetning, sammen med opplysninger om søvn. Forelderen ser på barnet, deretter på skjermen.

Begge gir informasjon. Men hvilken får siste ord?

Dette er en tenkt scene, men teknologien finnes. Små apparater registrerer kroppen og sender informasjon videre. I en artikkel i Science fra 24. september 2026 møter jeg en annen og mer eksperimentell forbindelse: Elektroniske enheter sender signaler gjennom kroppens eget vev og aktiverer andre enheter inne i kroppen.

Jeg stanser ved ordet kommunikasjon. Hva har skjedd når et signal når fram? Har noen forstått noe? Og hvem må svare dersom forbindelsen svikter?

Det som er nytt

Ramy Ghanim og kollegene hans har utviklet SWANS, Smart Wireless Autonomous Networking System. Systemet utnytter at kroppens vev leder elektrisk strøm gjennom ioner. Pulser med bestemte egenskaper aktiverer bestemte elektroniske kretser, slik at flere apparater kan inngå i samme nettverk (Ghanim et al., 2026).

Ionisk kommunikasjon gjennom vev er ikke ny i seg selv. Artikkelen viser blant annet til Abilify MyCite, der en sensor som svelges, sender informasjon til et plaster på kroppen. Bidraget fra SWANS ligger i kombinasjonen av selektiv aktivering av flere enheter, svært lavt strømforbruk mens implantatene venter på signaler, små dimensjoner og lang rekkevidde i vevsprøver. Implantater kan gjøres små nok til å settes inn med en sprøyte.

Forskerne undersøkte systemet i vevsprøver og levende rotter. I demonstrasjonen av nervestimulering var strekksensorer på forbeina koblet med ledninger til en sentralenhet på ryggen. Denne behandlet sensordataene og sendte pulser trådløst gjennom vevet til implantater ved bakbeina. Implantatene stimulerte isjiasnervene og framkalte bevegelse.

Studien omfatter også to måneders utprøving i levende rotter for å undersøke sikkerhet og kommunikasjon over tid. Ingen mennesker ble undersøkt. Resultatene viser en lovende teknisk forbindelse, samtidig som videre undersøkelser er nødvendige før eventuell bruk hos mennesker.

Når en terskel blir en intensjon

Artikkelen beskriver strekksensorene som registrering av motion intent – bevegelsesintensjon. Jeg merker meg ordvalget.

Sensorene registrerer en fysisk endring som gir et elektrisk utslag. Når signalet passerer en terskel, sender sentralenheten en puls videre. «Intensjon» er betegnelsen forskerne gir registreringen i systemets sammenheng.

En bevegelse kan brukes som tegn på ønsket aktivitet. Men studien gir oss ikke dermed tilgang til en opplevd hensikt hos dyret. Mellom utslaget og ordet intensjon ligger en fortolkning.

Jeg kjenner et beslektet sprang fra min egen hørsel. Når et ord ikke når tydelig fram, forsøker jeg å finne mening i lydene jeg oppfatter. Sammenhengen hjelper meg, og det gjør forventningen om hva den andre sannsynligvis vil si. Noen ganger treffer jeg. Andre ganger har jeg forstått noe som aldri ble sagt.

Da trenger jeg muligheten til å spørre: Hva mente du?

Hos Hans-Georg Gadamer møter vi verden med erfaringer og forventninger som gjør forståelse mulig. Samtidig må disse kunne utfordres av det vi møter. I samtalen kan den andre korrigere min første fortolkning, og saken vi snakker om, kan vise seg annerledes enn jeg ventet (Gadamer, 1960/2004).

Sensoren kan ikke svare når vi spør hva som ligger i ordet intensjon. Det spørsmålet må vi rette til menneskene som fortolker signalet.

Å lytte og å bekrefte

Forfatterne bruker også uttrykket listening state. Implantatet «lytter» mens det venter på et signal, med svært lavt strømforbruk. Metaforen beskriver en teknisk egenskap, men bringer med seg forestillingen om noen som er oppmerksom og klar til å høre.

Implantatet er mottakelig for bestemte elektriske pulser. Det reagerer innenfor betingelsene som er bygget inn i kretsen, uten å vurdere hensikten med handlingen.

Claude Shannons kommunikasjonsteori hjelper oss å forstå forskjellen. Han undersøkte hvordan meldinger kan overføres gjennom en kanal, mens spørsmålet om mening ble holdt utenfor den tekniske oppgaven (Shannon, 1948).

I SWANS kan meldingen være svært knapp: en puls som aktiverer en bestemt enhet. Forskerne framhever at systemet egner seg for små datamengder og forholdsvis sjelden aktivering. Det bytter båndbredde mot små dimensjoner og lang levetid.

Artikkelen beskriver dessuten hvordan et implantat kan sende tilbake et signal som bekrefter aktivering. Systemet får dermed informasjon om at noe har skjedd hos mottakeren. Dette er en viktig kontroll, men bekreftelsen avgjør ikke om handlingen var hensiktsmessig, eller hvilken betydning den fikk for den som lever med systemet.

Et menneskes svar kan forandre vår forståelse av saken. Et bekreftelsessignal forteller at en hendelse har funnet sted innenfor systemets fastlagte ramme.

Når kroppen forandrer kanalen

Kroppen er ingen uforanderlig ledning. Under den to måneder lange utprøvingen dannet det seg bindevev rundt implantatene, og den elektriske impedansen ved mottakerflatene økte. Forskerne opprettholdt kommunikasjonen ved å øke spenningen innenfor grensene de vurderte som sikre under forsøksbetingelsene. Variasjoner mellom rottene gjorde også individuelle innstillinger nødvendige (Ghanim et al., 2026).

Forbindelsen er altså avhengig av en kropp som reagerer på apparatet og endrer seg over tid. En innstilling som virker i dag, kan kreve justering senere.

Hvem følger med på denne forskyvningen? Hvem avgjør når signalstyrken skal økes, og når systemet heller skal undersøkes eller stanses?

Studien beskriver hvordan forskerne håndterte dette i forsøkene. Dersom teknologien senere skal brukes i behandling, må oppfølgingen også få en tydelig ansvarlig.

En annen demonstrasjon viser hvordan et implantat med en temperaturfølsom motstand reagerer ved temperaturer over 40 °C og sender et utløsersignal til et annet implantat. Forskerne beskriver dette som registrering av høy feber. Demonstrasjonen dokumenterer ikke behandling av en febersyk pasient, men viser hvordan en registrert kroppstilstand kan utløse en handling uten menneskelig vurdering i selve øyeblikket.

Vurderingen er flyttet til konstruksjonen. Noen har valgt terskelen, bestemt hva den skal utløse, og vurdert hvilke feil som er akseptable. Automatiseringen bygger tidligere beslutninger inn i en ordning som senere handler.

Mange hender

Dennis Thompson beskrev «problemet med mange hender»: Når mange bidrar til en beslutning eller et resultat, blir det vanskelig å plassere det moralske ansvaret hos bestemte personer (Thompson, 1980). Helen Nissenbaum undersøkte dette problemet i datasystemer og viste hvordan kompleksitet, programvarefeil og det å skylde på datamaskinen kan hindre ansvarliggjøring (Nissenbaum, 1996).

Et medisinsk nettverk har mange slike hender. Noen utvikler sensoren. Andre skriver programvaren, velger terskler, vurderer sikkerheten, anbefaler produktet eller følger opp brukeren.

Den som bærer apparatet, har ikke nødvendigvis kunnskap om disse valgene eller mulighet til å påvirke dem. Å bruke et system gjør ikke personen ansvarlig for alt systemet gjør.

Etisk må ansvar stå i forhold til kunnskap, rolle og mulighet til å handle. Produsenten må svare for konstruksjonen og gjøre begrensningene forståelige. Helsepersonell må svare for faglige vurderinger innenfor sin rolle. Brukeren må få anvisninger og muligheter til å reagere som står i forhold til det vedkommende forventes å gjøre.

Apparatet inngår i årsakskjeden, men kan ikke selv svare moralsk for den. Fordelt ansvar krever derfor tydelige forbindelser mellom de ansvarlige. Ellers risikerer vi at ansvaret forsvinner nettopp der kommunikasjonen blir mest avansert.

Når hullene får et innhold

Spørsmålet om pålitelig kommunikasjon gjelder også det som skjer når informasjon mangler. Her kjenner jeg en erfaring som gjør meg varsom med å stole på sammenheng alene.

Jeg opplever at noe jeg husker, viser seg å ha skjedd annerledes. Det er som om et minne har fått et innhold uten at jeg merket utfyllingen. Jeg beskriver dette som min egen erfaring, slik jeg lever med den som autist, uten å gjøre den til et generelt kjennetegn ved autisme.

Det urovekkende er at feilminnet ikke nødvendigvis kjennes som usikkerhet. Hullet har fått et innhold, og innholdet oppleves som sammenhengende. Jeg trenger derfor andre som hjelper meg å undersøke det jeg husker. En slik korrigering krever tillit og berører også tilliten til meg selv.

Begrepet konfabulering brukes om feilaktige minner eller fortellinger som personen oppfatter som sanne, uten å ha til hensikt å lyve. Jeg lar det stå åpent om det er den riktige kliniske betegnelsen på min erfaring.

Når vi sier at KI «konfabulerer», bruker vi ordet om et beslektet resultat, men en annen prosess. En språkmodell kan produsere feilaktige opplysninger eller referanser i en overbevisende framstilling. Den har ingen menneskelig erindring som den forsøker å hente fram. Likheten ligger i at et manglende grunnlag skjules bak et innhold som virker troverdig.

Vi kan føre dette inn i et tankeeksperiment om medisinsk teknologi. Anta at en framtidig monitor mister en pålitelig måling, og at programvaren beregner en erstatningsverdi ut fra tidligere data. En slik beregning er ikke i seg selv konfabulering. Problemet oppstår dersom den presenteres som en aktuell måling, eller systemet føyer til en forklaring det mangler grunnlag for.

Dette er ikke dokumentert i SWANS-studien, og jeg har heller ikke grunnlag for å hevde at spedbarnssokken gjør det. Tankeeksperimentet synliggjør likevel et ansvar: Brukeren må kunne skille mellom det som er målt, det som er beregnet, og det som mangler.

Hos Gadamer innebærer forståelse at det vi holder for sant, kan korrigeres. Et system som skjuler hullet, gjør denne korrigeringen vanskeligere. Derfor må også «Jeg har ikke en pålitelig måling» få være et gyldig svar.

Et apparat i hverdagen

Spedbarnssokken tilhører en annen sammenheng enn de eksperimentelle implantatene. Den gir oss likevel et hverdagslig bilde av hvordan målinger får autoritet.

Owlet Dream Sock holder en sensor mot barnets fot. Sensoren bruker lys til å beregne puls og oksygenmetning og registrerer bevegelse. Systemet gir også informasjon om søvn. Oksygenmetning er ikke en direkte måling av pustefrekvens. Produsenten understreker at basestasjonen er hovedkilden for varsling, og at foreldrene ikke skal stole på mobilen alene (Owlet, 2024).

Jeg bruker her den amerikanske reguleringen som eksempel. Dream Sock fikk markedsføringstillatelse gjennom FDAs De Novo-prosess i november 2023 for sin bestemte funksjon som spedbarnsmonitor (U.S. Food and Drug Administration [FDA], 2023).

Owlet oppga 4. september 2025 at over to millioner foreldre globalt hadde brukt selskapets plattform siden 2012. Det er produsentens eget tall for plattformen samlet, ikke en opptelling av amerikanske barn med denne sokken (Owlet, 2025).

FDA understreker at tilgjengelige babyprodukter ikke er dokumentert å forebygge krybbedød. Myndigheten advarer også mot monitorer uten nødvendig markedsføringstillatelse: Upålitelige målinger kan føre til unødvendige inngrep eller forsinket behandling. Monitorer erstatter ikke tilsyn eller trygg søvnpraksis (FDA, 2025).

Hvilken får siste ord?

Det ville være for enkelt å sette foreldres intuisjon opp som et sikkert alternativ til teknologi. Foreldre overser også tegn og kan ta feil. Gode målinger og faglig veiledning kan støtte omsorgen.

Spørsmålet er hvordan tilliten fordeles. Dersom barnet virker annerledes, men skjermen viser normale verdier, må forelderen fortsatt kunne ta sin observasjon alvorlig. Målingen må inngå i vurderingen uten å avslutte den.

Hos Gadamer kan vi undersøke forventningen som følger tallet: at det er objektivt og derfor avgjørende. Også denne forforståelsen må kunne korrigeres.

Bubers skille mellom Jeg–Det og Jeg–Du minner oss om at barnet er en annen vi møter, også når kroppen undersøkes og måles (Buber, 1923/1970). Løgstrup skjerper ansvaret som følger av denne avhengigheten: Vi har noe av den andres liv i vår hånd (Løgstrup, 1956).

Foreldrene har ansvar for å ta barnets signaler på alvor, også når skjermen sier noe annet. Produsenten har ansvar for å gjøre apparatets begrensninger kjent og forståelige. Omsorgsansvaret gjør ikke foreldrene ansvarlige for å gjennomskue teknologien.

Jeg vender tilbake til forelderen ved sengen. Telefonen viser tall. Barnet beveger seg litt i søvnen. Forelderen legger hånden varsomt mot barnet og blir stående.

Skjermen kan fortelle noe viktig. Det kan også barnet.

Apparatet kan overta en måling. Ansvaret for barnet blir igjen hos oss.

Referanser

Buber, M. (1970). I and thou (W. Kaufmann, Overs.). Charles Scribner’s Sons. (Originalverket utgitt 1923)

Gadamer, H.-G. (2004). Truth and method (J. Weinsheimer & D. G. Marshall, Overs.; 2. rev. utg.). Continuum. (Originalverket utgitt 1960)

Ghanim, R., Lee, Y. J., Byun, G., Jackson, J., Ding, J. Z., Park, J., Bibidakis, M., Feller, E., Kim, E., Aygun, D., Kaushik, A., Cig, A., Healy, S., Cunin, C. E., Gumyusenge, A., Yeo, W.-H., & Abramson, A. (2026). An in-body networking system for communication between wearable and implantable therapeutics. Science, 393(6818), 1322–1328. https://doi.org/10.1126/science.adz5300

Løgstrup, K. E. (1956). Den etiske fordring. Gyldendal.

Nissenbaum, H. (1996). Accountability in a computerized society. Science and Engineering Ethics, 2(1), 25–42. https://doi.org/10.1007/BF02639315

Owlet. (2024, 2. januar). Dream with health notifications: Dream Sock overview. https://support.owletcare.com/hc/en-us/articles/22580462114445

Owlet. (2025, 4. september). Owlet extends global reach with launch of medically-certified Dream Sock™ to South Africa [Pressemelding]. https://investors.owletcare.com/news/news-details/2025/Owlet-Extends-Global-Reach-with-Launch-of-Medically-Certified-Dream-Sock-to-South-Africa/default.aspx

Shannon, C. E. (1948). A mathematical theory of communication. The Bell System Technical Journal, 27(3), 379–423. https://doi.org/10.1002/j.1538-7305.1948.tb01338.x

Thompson, D. F. (1980). Moral responsibility of public officials: The problem of many hands. American Political Science Review, 74(4), 905–916. https://doi.org/10.2307/1954312

U.S. Food and Drug Administration. (2023, 8. november). Device classification under section 513(f)(2) (De Novo): Dream Sock (DEN220091). https://www.accessdata.fda.gov/scripts/cdrh/cfdocs/cfpmn/denovo.cfm?ID=DEN220091

U.S. Food and Drug Administration. (2025, 16. september). Do not use unauthorized infant devices for monitoring vital signs: FDA safety communication. https://www.fda.gov/medical-devices/safety-communications/do-not-use-unauthorized-infant-devices-monitoring-vital-signs-fda-safety-communication

Når kroppen blir en kommunikasjonskanal

Essayet er skrevet i en samtale med Claude/Anthropic og OpenAI/ChatGPT