Monday, July 13, 2026

When Shame Engulfs the Whole Person

 

When Shame Engulfs the Whole Person

From Dissertation to Essay

There is a difference between saying, “I did something wrong” and saying, “There is something wrong with me.”

In the first sentence, attention is directed toward an action. Something was done or left undone. The action can be assessed, criticised, and perhaps repaired. The person who acted wrongly may take responsibility, ask forgiveness, or attempt to make amends.

In the second sentence, it is no longer the action that is being judged. The judgement falls upon the person. It is not something specific I have done that is wrong. I am what is wrong.

Here we find a fundamental distinction between guilt and shame.

The distinction is not absolute. In lived experience, the emotions often flow into one another. We use the words interchangeably, and it can be difficult to know where one ends and the other begins. Yet the difference is decisive. Guilt may be connected to what we have done. Shame may envelop the whole of who we are.

This was the experience I encountered again and again in the work on my doctoral dissertation. People did not speak only of feeling ashamed of something that had happened. They described themselves as unclean, inferior, different, and unworthy. A violation inflicted upon them by others had gradually taken on the character of a judgement upon their own existence.

The abuse was an act carried out by another human being.

The shame remained with the person who had been subjected to it.

This is the moral paradox of shame.

When an Action Becomes an Identity

Guilt normally presupposes that someone has done something they could have refrained from doing. The person who acted may be held responsible. Guilt therefore points toward the relationship between action, responsibility, and consequence.

Shame does not always follow this logic. It may strike a person who has done nothing wrong. A child subjected to sexual abuse is not guilty of the abuse. The child did not choose the act, bears no responsibility for it, and did not possess the adult’s ability to understand or reject what was happening.

Yet the child may feel shame.

The child may feel ashamed of the body, of what was done to the body, of reactions that were not understood, of being unable to stop the adult, or of not telling anyone about the abuse. Later, the adult may look back and blame the child they once were, as though that child should have possessed the adult’s knowledge, strength, and freedom to act.

A serious displacement then occurs. Responsibility is moved from the person who acted to the person who was subjected to the act. The guilty person may avoid feeling guilt, while the innocent person carries the shame.

But shame does not necessarily remain attached to the event. It may move from “this happened to me” to “this says something about me.” It may then develop further into “this reveals who I truly am.”

In this way, experience becomes identity.

The person is no longer someone who was violated. They begin to understand themselves as a violated, damaged, or unclean human being. What was inflicted from the outside is experienced as an inner truth.

This is one of the most destructive features of shame. It conceals the distinction between what was done to a person and the person to whom it was done.

Shame Speaks in Complete Sentences

Guilt may be specific:

I lied.

I failed someone.

I harmed another person.

I should have acted differently.

Shame often expresses itself in more comprehensive terms:

I am worthless.

I am weak.

I am unclean.

No one could love me if they knew me as I truly am.

I do not deserve to belong.

The language of guilt may be precise. The language of shame is often totalising. It draws conclusions about the entire person on the basis of one action, one experience, one body, or one relationship.

A mistake becomes evidence that I am a failure.

A rejection becomes evidence that I am unworthy of love.

A violation becomes evidence that there is something about me that invites violation.

A child’s powerlessness is later interpreted as cowardice or complicity.

Shame therefore speaks not only about the past. It also shapes expectations of the future. It does not merely say that something terrible has happened. It says that the same thing will happen again because I am who I am. Others will reject me if they see me. Intimacy will lead to exposure. Trust will end in betrayal.

Shame becomes an interpretation of life.

It tells the person who they are, how others see them, and what they may expect from the world.

But shame is not necessarily true simply because it feels true.

An Emotion That Hides

Other powerful emotions may be easier to recognise. Anger can be heard in the voice and felt in the body. Fear may appear as flight, agitation, or withdrawal. Grief may be expressed through tears and words of loss.

Shame often hides.

It may hide behind silence. It may appear as irritation, self-contempt, rejection, or indifference. It may lie beneath an outward appearance of strength and independence. It may also conceal itself behind an excessive need to be competent, helpful, correct, or indispensable.

The person protects themselves from being seen by creating a form that can safely be presented to others.

They may become the high-achieving student, the caring helper, the successful employee, or the person who always remains in control. These are not necessarily false identities. The person may indeed be competent, caring, and responsible. But when their entire sense of worth depends upon maintaining this form, life becomes fragile.

A failure at work is then experienced not merely as a mistake. It threatens the whole self-image.

A critical remark does not concern only what was done. It is heard as an exposure of who one is.

A conflict is not simply a disagreement. It may be experienced as the beginning of exclusion.

Shame makes the person cautious in relation to the gaze of others. They listen not only to what others actually say, but also to what they fear others may think. They search for signs of contempt, rejection, or devaluation.

A neutral facial expression may be interpreted as disapproval. A pause in conversation may feel like condemnation. An invitation that never comes may confirm the sense of not belonging.

Shame fills the silence with its own interpretation.

The Self Is Formed Between People

We often speak of shame as an inner emotion. It is felt in the body and in our relationship with ourselves. Yet it does not arise in a social vacuum.

Our self-image develops in encounters with others. We learn to see ourselves through the faces, words, and actions that meet us. The child depends upon the gaze of others in order to discover that they exist, that they are wanted, and that they possess value.

This does not mean that human beings simply become whatever others think of them. But the recognition of others matters for how we learn to relate to ourselves.

A child met with care learns not only that others may be trusted. The child may also develop a basic confidence that their own needs are legitimate.

A child who is repeatedly rejected, humiliated, or violated may learn something else. They may come to understand their needs as burdens, their boundaries as unimportant, and their body as available to others.

When the violation is committed by a person upon whom the child depends, a particularly difficult conflict arises. The child needs the adult and cannot easily understand the adult as dangerous or guilty. It may then be easier to place the explanation within the self:

I am the one who misunderstood.

I am the one who caused this.

I am the one who is different.

I am the one who is dirty.

Shame may therefore function as an attempt to create meaning in a situation that would otherwise be incomprehensible. If the fault lies within me, the world around me may still appear reasonably ordered. The adult may continue to be the person upon whom the child depends. The price is that the child makes themselves the cause of what happened.

This is not a conscious decision. It is a way of surviving.

But what once helped the child preserve a necessary attachment may later become a destructive understanding of the self.

Guilt May Open—Shame May Close

Guilt is painful, but it may serve a moral function. When I acknowledge that I have wronged another person, guilt may urge me to take responsibility. I may apologise, attempt to make amends, and change my actions.

Guilt may therefore open a path back into community.

Shame often does the opposite. When I believe not only that the action was wrong, but that I myself am unworthy, it becomes difficult to see what can be repaired. An action may be changed. A person who experiences their whole self as wrong does not know where change could begin.

The guilty person may say:

I did something I should not have done. I must take responsibility.

The shame-filled person may say:

This is who I am. There is no way out.

Here shame approaches despair. Despair is not only a powerful feeling, but a way of being in the world. The future closes. The person cannot imagine that life might become different, because the problem is no longer understood as something they have or something that happened to them. The problem is the person they believe themselves to be.

Shame may therefore make change difficult even when the person longs for it. Someone who sees themselves as unworthy may struggle to receive care. Recognition may awaken suspicion. Kind words may be dismissed as ignorance:

You say this because you do not know me.

If you knew who I truly was, you would withdraw.

In this way, shame protects itself. Everything that contradicts it may be explained away. Rejection confirms shame, while recognition is interpreted as lack of insight.

Shame creates a closed system.

When the Emotions Merge

In my doctoral research, I also examined the relationship between shame and guilt through questionnaires. Among participants who had experienced sexual abuse in childhood, the association between a tendency to feel shame and a tendency to feel guilt was strong.

The number itself was less important than the question it opened:

Why were these emotions so closely intertwined?

The interviews showed that the words guilt and shame were often used interchangeably. Some made a clear distinction between them. They knew that the perpetrator was guilty, yet they still felt shame. Others described feelings of guilt even while knowing that they had not been responsible.

This shows that an emotion does not always correspond to moral reality.

A person may feel guilty without being guilty.

A person may be guilty without feeling guilt.

A person may feel ashamed of something that should never have been placed upon them.

We therefore cannot determine responsibility merely by asking who feels the most. The strongest feeling of guilt is not necessarily found in the person who bears the greatest guilt. Sometimes it has instead been placed upon the person who possessed the least power.

The moral question must therefore be distinguished from the emotional one:

Who acted?

Who possessed power?

Who bore responsibility?

Who was violated?

Only when these questions are answered clearly can false guilt and imposed shame be challenged.

Shame Is Not the Same as Conscience

Shame may form part of our moral life. We may rightly feel ashamed when we have behaved cowardly, degradingly, or without regard for others. Shame may signal that we have failed to live according to values we wish to uphold.

But shame is an unreliable judge.

It may respond to injustice, but also to difference.

It may be awakened when we have violated others, but also when we ourselves have been violated.

It may protect a community against cruelty, but it may also protect the prejudices of the community against those who do not fit in.

People have been made to feel shame because of poverty, illness, disability, body, sexuality, social background, and mental suffering. Shame has often revealed more about the norms of the community than about the morality of the individual.

We must therefore distinguish between the shame that points toward actual responsibility and the shame used to keep people in their place.

Shame is not moral truth simply because it hurts.

It must be examined.

What am I ashamed of?

Have I actually wronged another person?

Or have I taken over a judgement directed at me by others?

Do I bear responsibility for an action?

Or do I bear the consequences of an action committed by someone else?

These are practical-philosophical questions because they concern how we understand ourselves and live together with others. They require both self-knowledge and a critical examination of the norms through which we have learned to see ourselves.

The Responsibility of the Helper

When shame engulfs the whole person, it is not enough to say that the person has nothing to be ashamed of.

The statement may be true. But it does not necessarily reach them.

A person who has lived with shame for a long time does not carry it merely as an incorrect thought. Shame may have become part of the body, relationships, language, and expectations. It may have shaped how the person receives others, how they interpret closeness, and what they believe they deserve.

Shame cannot therefore always be talked away.

Nor is the helper’s first task to correct, but to understand where the person is. This does not mean confirming shame-filled self-condemnation. It means taking the experience seriously without accepting shame’s judgement as truth.

The way we meet the other person therefore becomes decisive.

If a person speaks of something they are ashamed of and is met with discomfort, distance, or a rapid attempt to change the subject, the old judgement may be confirmed: No one can bear to hear this. I am alone with it.

If the helper takes over the story, explains too quickly, or turns the person into an interesting professional case, the experience of being made into an object may be repeated.

But if the story is met with calmness, respect, and a clear placement of responsibility, something else may begin.

What happened was real.

It was serious.

The responsibility did not lie with the child.

The person who was violated is more than the violation.

Such sentences may appear simple. But they gain meaning only when they are carried by a relationship that makes them credible.

Recognition is not merely the act of saying the right words. It is meeting the other person in a way that makes it possible for them to experience themselves differently.

Separating the Person from the Judgement

When shame says, “I am worthless,” the response cannot simply be, “No, you are not.” What matters is to investigate how this judgement came into being.

Who taught the person to see themselves in this way?

Which experiences made self-contempt understandable?

Which relationships maintained the judgement?

And which new experiences may challenge it?

The judgement of shame may be experienced as an inner truth, but it has a history. It came into being somewhere. It arose within particular relationships, actions, and interpretations. This means that it need not be final.

The human being is not an unchangeable entity determined once and for all by what has happened. The self is formed in relationships and may also be transformed through relationships.

This does not mean that the past disappears. What was done cannot be undone. Memories cannot always be removed, and consequences may accompany a person throughout life.

But the relationship to what happened may change.

“I am destroyed” may slowly become “I was subjected to something that harmed me.”

“I am unclean” may become “Someone violated my body.”

“I was complicit” may become “I was a child trying to survive.”

These are not merely new formulations. They represent a moral restoration of the distinction between action and person, responsibility and suffering, guilt and shame.

More Than What Happened

A person who has experienced a serious violation can never be reduced to that violation. Yet systems of care may unintentionally do precisely this. The person becomes “the abuse survivor,” “the traumatised person,” “the self-harming patient,” or “the client with shame-related difficulties.”

Such descriptions may serve a professional function. They may describe experiences, needs, and symptoms. But they become dangerous if they are allowed to stand as the whole story of a human being.

Then we repeat the movement of shame itself. We allow one experience to envelop the entire person.

A human being is always more than what happened to them. They are also their relationships, actions, hopes, interests, abilities, contradictions, and possibilities. They may be both vulnerable and strong, shaped by the past and still capable of creating something new.

To recognise this is not to minimise the violation. It is to refuse the violation the right to define the whole person.

Shame says:

This is all you are.

Recognition replies:

This is part of your story, but the story is greater than this.

A Judgement That Can Be Opposed

When shame engulfs the whole person, it may feel final. It says that there is nowhere to go, because one cannot escape from who one is.

But shame’s judgement is not the final judgement upon a human being.

It can be opposed.

Not through empty reassurance, but through new experiences of being seen without being rejected, heard without being taken over, and encountered without being reduced.

It can be opposed when responsibility is placed where it belongs.

It can be opposed when the person discovers that feeling guilty is not the same as being guilty.

It can be opposed when the body is no longer understood only as the site of violation, but also as the living body that still belongs to the person.

And it can be opposed when the person slowly learns to distinguish between what was done to them and who they are.

This is not a rapid path. Shame was often formed through repeated experiences, and it rarely disappears through a single conversation. But a person may gradually develop a new relationship with themselves.

They may learn to say:

This happened to me, but it is not the whole of me.

I carried the shame, but the responsibility was not mine.

I was violated, but my dignity was not abolished.

Shame engulfs the whole person when an action, a violation, or a rejection is transformed into the truth about who they are. The way out begins when this confusion becomes visible.

The human being is not their shame.

That is what shame tries to make them forget.


The human being is not their shame.

That is what shame tries to make them forget.



This essay was written in a conversation with OpenAI/ChatGPT


This essay is part of the series “From Dissertation to Essay” and is based particularly on the dissertation’s chapters concerning shame and guilt, the self, self-image, despair, and negative self-evaluation: Pettersen, K. T. (2009). An Exploration into the Concept and Phenomenon of Shame within the Context of Child Sexual Abuse: An Existential-Dialogical Perspective of Social Work within the Settings of a Norwegian Incest Centre. NTNU.

Når skammen rammer hele mennesket

 

Når skammen rammer hele mennesket

Fra avhandling til essay

Det finnes en forskjell mellom å si «jeg gjorde noe galt» og å si «det er noe galt med meg».

I den første setningen rettes oppmerksomheten mot en handling. Noe ble gjort eller forsømt. Handlingen kan vurderes, kritiseres og kanskje gjøres opp. Den som har handlet galt, kan ta ansvar, be om tilgivelse eller forsøke å reparere skaden.

I den andre setningen er det ikke lenger handlingen som står til doms. Dommen rammer mennesket selv. Det er ikke noe bestemt jeg har gjort som er galt. Det er jeg som er feil.

Her finner vi et grunnleggende skille mellom skyld og skam.

Skillet er ikke absolutt. I et levd liv glir følelsene ofte inn i hverandre. Vi bruker ordene om hverandre, og det kan være vanskelig å vite hvor den ene slutter og den andre begynner. Likevel er forskjellen avgjørende. Skyld kan knytte seg til det vi har gjort. Skammen kan omslutte hele den vi er.

Det var denne erfaringen som møtte meg igjen og igjen i arbeidet med doktoravhandlingen. Mennesker fortalte ikke bare om skam over noe som hadde hendt. De beskrev seg selv som urene, mindreverdige, annerledes og uverdige. En krenkelse som var blitt påført dem av andre, hadde gradvis fått karakter av en dom over deres egen eksistens.

Overgrepet var en handling utført av et annet menneske.

Skammen ble værende hos den som var blitt utsatt.

Dette er skammens moralske paradoks.

Når handlingen blir identitet

Skyld forutsetter vanligvis at noen har gjort noe de kunne ha unnlatt å gjøre. Den som har handlet, kan holdes ansvarlig. Skyld peker derfor mot forholdet mellom handling, ansvar og konsekvens.

Skammen følger ikke alltid denne logikken. Den kan ramme et menneske uten at det har gjort noe galt. Et barn som blir utsatt for seksuelle overgrep, har ikke skyld i overgrepet. Barnet har ikke valgt handlingen, har ikke ansvar for den og har heller ikke hatt den voksnes mulighet til å forstå eller avvise det som skjedde.

Likevel kan barnet skamme seg.

Det kan skamme seg over kroppen, over det som ble gjort med kroppen, over reaksjoner det ikke forstod, over at det ikke klarte å stoppe den voksne, eller over at det ikke fortalte om overgrepet. Senere kan det voksne mennesket se tilbake og klandre barnet det en gang var, som om barnet skulle ha hatt den voksnes kunnskap, styrke og handlefrihet.

Dermed skjer en alvorlig forskyvning. Ansvaret flyttes fra den som handlet, til den som ble utsatt. Den skyldige kan unngå å kjenne skyld, mens den uskyldige bærer skammen.

Men skammen stanser ikke nødvendigvis ved hendelsen. Den kan bevege seg fra «dette hendte med meg» til «dette sier noe om meg». Deretter kan den utvikle seg videre til «dette avslører hvem jeg egentlig er».

Slik blir erfaringen til identitet.

Mennesket er ikke lenger en person som ble krenket. Det begynner å forstå seg selv som et krenket, ødelagt eller urent menneske. Det som ble påført utenfra, blir opplevd som en sannhet innenfra.

Dette er noe av det mest ødeleggende ved skammen. Den skjuler forskjellen mellom det som ble gjort mot et menneske, og den personen som handlingen ble gjort mot.

Skammen taler i hele setninger

Skyldfølelsen kan være konkret:

Jeg løy.

Jeg sviktet.

Jeg skadet et annet menneske.

Jeg skulle ha handlet annerledes.

Skammen uttrykker seg ofte mer omfattende:

Jeg er verdiløs.

Jeg er svak.

Jeg er uren.

Ingen kan være glad i meg dersom de kjenner meg slik jeg egentlig er.

Jeg fortjener ikke å høre til.

Skyldens språk kan være presist. Skammens språk er gjerne totaliserende. Den trekker slutninger om hele mennesket på grunnlag av én handling, én erfaring, én kropp eller ett forhold.

En feil blir til et bevis på at jeg er mislykket.

En avvisning blir til et bevis på at jeg ikke er verd å elske.

En krenkelse blir til et bevis på at det er noe ved meg som inviterer til krenkelse.

Et barns maktesløshet blir senere tolket som feighet eller medvirkning.

Skammen taler derfor ikke bare om fortiden. Den former også forventningen til fremtiden. Den sier ikke bare at noe vondt har hendt. Den sier at det samme vil hende igjen fordi jeg er den jeg er. Andre vil avvise meg dersom de ser meg. Nærhet vil føre til avsløring. Tillit vil ende i svik.

Skammen blir en fortolkning av livet.

Den forteller mennesket hvem det er, hvordan andre ser det, og hva det kan forvente av verden.

Men skammen er ikke nødvendigvis sann fordi den oppleves som sann.

En følelse som skjuler seg

Andre sterke følelser kan være lettere å se. Sinne kan høres i stemmen og merkes i kroppen. Frykt kan vise seg som flukt, uro eller tilbaketrekning. Sorg kan uttrykkes gjennom gråt og ord om tap.

Skammen skjuler seg ofte.

Den kan skjule seg bak taushet. Den kan komme til uttrykk som irritasjon, selvforakt, avvisning eller likegyldighet. Den kan ligge under et ytre som virker sterkt og uavhengig. Den kan også skjule seg bak et overdrevent behov for å være dyktig, hjelpsom, korrekt eller uunnværlig.

Mennesket beskytter seg mot å bli sett ved å skape en form som kan vises frem.

Det kan bli den flinke eleven, den omsorgsfulle hjelperen, den vellykkede arbeidstakeren eller den som alltid har kontroll. Dette er ikke nødvendigvis falske identiteter. Mennesket kan være både dyktig, omsorgsfullt og ansvarlig. Men når hele egenverdien avhenger av at denne formen opprettholdes, blir livet sårbart.

Et nederlag på arbeidet oppleves da ikke bare som en feil. Det truer hele selvbildet.

En kritisk kommentar gjelder ikke bare det som ble gjort. Den høres som en avsløring av hvem man er.

En konflikt er ikke bare en uenighet. Den kan oppleves som begynnelsen på utstøtelse.

Skammen gjør mennesket varsomt overfor andres blikk. Det lytter ikke bare til hva andre faktisk sier, men til hva det frykter at de tenker. Det leter etter tegn på forakt, avvisning eller nedvurdering.

Et nøytralt ansiktsuttrykk kan tolkes som misbilligelse. En pause i samtalen kan kjennes som fordømmelse. En invitasjon som ikke kommer, kan bekrefte opplevelsen av ikke å høre til.

Skammen fyller tomrommet med sin egen fortolkning.

Selvet blir til mellom mennesker

Vi omtaler gjerne skam som en indre følelse. Den kjennes i kroppen og i forholdet til oss selv. Men den oppstår ikke i et sosialt tomrom.

Selvbildet utvikles i møte med andre. Vi lærer å se oss selv gjennom ansiktene, ordene og handlingene som møter oss. Barnet er avhengig av andres blikk for å oppdage at det finnes, at det er ønsket, og at det har verdi.

Det betyr ikke at mennesket bare blir det andre mener om det. Men andres anerkjennelse har betydning for hvordan det lærer å forholde seg til seg selv.

Et barn som møtes med omsorg, lærer ikke bare at andre kan være til å stole på. Det kan også utvikle en grunnleggende tillit til at egne behov er berettigede.

Et barn som gjentatte ganger blir avvist, ydmyket eller krenket, kan lære noe annet. Det kan komme til å forstå behovene sine som belastninger, grensene sine som uviktige og kroppen som tilgjengelig for andre.

Når krenkelsen utføres av en person barnet er avhengig av, oppstår en særlig vanskelig konflikt. Barnet trenger den voksne og kan ikke uten videre forstå den voksne som farlig eller skyldig. Da kan det være lettere å legge forklaringen i seg selv:

Det er jeg som har misforstått.

Det er jeg som har fremkalt dette.

Det er jeg som er annerledes.

Det er jeg som er skitten.

Skammen kan dermed fungere som et forsøk på å skape mening i en situasjon som ellers er uforståelig. Dersom feilen ligger i meg, kan verden rundt meg fremdeles fremstå som noenlunde ordnet. Den voksne kan fortsatt være den barnet er avhengig av. Prisen er at barnet gjør seg selv til årsaken til det som skjedde.

Dette er ikke en bevisst beslutning. Det er en måte å overleve på.

Men det som en gang hjalp barnet med å bevare en nødvendig tilknytning, kan senere bli en ødeleggende forståelse av selvet.

Skyld kan åpne – skam kan lukke

Skyld er smertefull, men den kan ha en moralsk funksjon. Når jeg erkjenner at jeg har gjort et annet menneske urett, kan skyldfølelsen oppfordre meg til å ta ansvar. Jeg kan beklage, forsøke å gjøre opp og endre mine handlinger.

Skyld kan dermed åpne en vei tilbake til fellesskapet.

Skammen gjør ofte det motsatte. Når jeg ikke bare mener at handlingen var gal, men at jeg selv er uverdig, blir det vanskelig å se hva som kan repareres. En handling kan endres. Et menneske som oppfatter hele seg selv som feil, vet ikke hvor forandringen skal begynne.

Den skyldige kan si:

Jeg gjorde noe jeg ikke skulle ha gjort. Jeg må ta ansvar.

Den skamfulle kan si:

Slik er jeg. Det finnes ingen vei ut.

Her nærmer skammen seg fortvilelsen. Fortvilelse er ikke bare en sterk følelse, men en måte å være i verden på. Fremtiden lukker seg. Mennesket klarer ikke å forestille seg at livet kan bli annerledes, fordi problemet ikke lenger oppfattes som noe det har eller noe som har hendt. Problemet er den personen det mener å være.

Skammen kan derfor gjøre forandring vanskelig selv når mennesket ønsker den. Den som oppfatter seg som uverdig, kan ha vanskelig for å motta omsorg. Anerkjennelse kan vekke mistanke. Gode ord kan avvises som uvitenhet:

Du sier dette fordi du ikke kjenner meg.

Dersom du visste hvem jeg egentlig var, ville du ha trukket deg unna.

Slik beskytter skammen seg selv. Alt som motsier den, kan forklares bort. Avvisning bekrefter skammen, mens anerkjennelse blir tolket som manglende innsikt.

Skammen danner et lukket system.

Når følelsene flyter sammen

I doktorgradsarbeidet undersøkte jeg også forholdet mellom skam og skyld ved hjelp av spørreskjemaer. Blant deltakerne som hadde opplevd seksuelle overgrep i barndommen, var sammenhengen mellom tilbøyeligheten til å kjenne skam og tilbøyeligheten til å kjenne skyld sterk.

Tallet i seg selv var mindre viktig enn spørsmålet det åpnet:

Hvorfor var disse følelsene så tett sammenvevd?

Intervjuene viste at ordene skyld og skam ofte ble brukt om hverandre. Noen skilte klart mellom dem. De visste at overgriperen var skyldig, men kjente likevel skam. Andre beskrev skyldfølelse selv om de samtidig visste at de ikke hadde vært ansvarlige.

Dette viser at en følelse ikke alltid følger den moralske virkeligheten.

Man kan føle skyld uten å ha skyld.

Man kan være skyldig uten å kjenne skyld.

Man kan skamme seg over noe som aldri burde ha blitt lagt på en selv.

Derfor kan vi ikke avgjøre ansvaret bare ved å undersøke hvem som føler mest. Den sterkeste skyldfølelsen finnes ikke nødvendigvis hos den som har størst skyld. Noen ganger er den tvert imot blitt plassert hos den som hadde minst makt.

Det moralske spørsmålet må derfor skilles fra det følelsesmessige:

Hvem handlet?

Hvem hadde makt?

Hvem hadde ansvar?

Hvem ble krenket?

Først når disse spørsmålene besvares tydelig, kan den falske skyldfølelsen og den påførte skammen utfordres.

Skam er ikke det samme som samvittighet

Skam kan være en del av vårt moralske liv. Vi kan med rette skamme oss når vi har opptrådt feigt, nedverdigende eller hensynsløst. Skammen kan varsle at vi har sviktet verdier vi ønsker å leve etter.

Men skammen er en upålitelig dommer.

Den kan reagere på urett, men også på forskjellighet.

Den kan vekkes når vi har krenket andre, men også når vi selv er blitt krenket.

Den kan beskytte fellesskapet mot hensynsløshet, men også beskytte fellesskapets fordommer mot den som ikke passer inn.

Mennesker har blitt påført skam på grunn av fattigdom, sykdom, funksjonsnedsettelser, kropp, seksualitet, sosial bakgrunn og psykiske lidelser. Skammen har ofte sagt mer om fellesskapets normer enn om den enkeltes moral.

Derfor må vi skille mellom den skammen som peker mot et faktisk ansvar, og den skammen som er blitt brukt til å holde mennesker på plass.

Skam er ikke moralsk sannhet bare fordi den gjør vondt.

Den må undersøkes.

Hva er det jeg skammer meg over?

Har jeg faktisk gjort et annet menneske urett?

Eller har jeg overtatt en dom som andre har rettet mot meg?

Bærer jeg ansvar for en handling?

Eller bærer jeg konsekvensene av en handling en annen utførte?

Dette er praktisk-filosofiske spørsmål fordi de handler om hvordan vi skal forstå oss selv og leve sammen med andre. De krever både selvinnsikt og en kritisk undersøkelse av de normene vi har lært å se oss selv gjennom.

Hjelperens ansvar

Når skammen rammer hele mennesket, er det ikke tilstrekkelig å si at den skamfulle ikke har noe å skamme seg over.

Utsagnet kan være sant. Men det når ikke nødvendigvis frem.

Den som har levd med skam over lang tid, bærer den ikke bare som en feilaktig tanke. Skammen kan være blitt en del av kroppen, relasjonene, språket og forventningene. Den kan ha formet hvordan mennesket tar imot andre, hvordan det tolker nærhet, og hva det mener å fortjene.

Skammen kan derfor ikke alltid snakkes bort.

Hjelperens første oppgave er heller ikke å korrigere, men å forstå hvor mennesket befinner seg. Det betyr ikke å bekrefte den skamfulle selvfordømmelsen. Det betyr å ta erfaringen alvorlig uten å gjøre skammens dom til sannhet.

Her blir måten vi møter den andre på, avgjørende.

Dersom et menneske forteller om noe det skammer seg over, og møtes med uro, avstand eller et raskt ønske om å skifte tema, kan den gamle dommen bekreftes: Dette tåler ingen å høre. Jeg er alene med det.

Dersom den andre overtar fortellingen, forklarer for raskt eller gjør mennesket til et interessant faglig tilfelle, kan erfaringen av å bli gjort til et objekt gjentas.

Men dersom fortellingen møtes med ro, respekt og tydelig plassering av ansvar, kan noe annet begynne.

Det som skjedde, var virkelig.

Det var alvorlig.

Ansvaret lå ikke hos barnet.

Den som ble krenket, er mer enn krenkelsen.

Slike setninger kan virke enkle. Men de får først betydning når de bæres av en relasjon som gjør dem troverdige.

Anerkjennelse er ikke bare å si de riktige ordene. Det er å møte den andre på en måte som gjør det mulig å erfare seg selv annerledes.

Å skille mennesket fra dommen

Når skammen sier «jeg er verdiløs», kan svaret ikke bare være «nei, det er du ikke». Det avgjørende er å undersøke hvordan denne dommen ble til.

Hvem lærte mennesket å se seg selv slik?

Hvilke erfaringer gjorde selvforakten forståelig?

Hvilke relasjoner holdt dommen ved like?

Og hvilke nye erfaringer kan utfordre den?

Skammens dom kan oppleves som en indre sannhet, men den har en historie. Den ble til et sted. Den oppstod i bestemte relasjoner, handlinger og fortolkninger. Det betyr at den heller ikke behøver å være endelig.

Mennesket er ikke et uforanderlig vesen som én gang for alle er bestemt av det som har hendt. Selvet blir til i relasjoner og kan også forandres gjennom relasjoner.

Dette betyr ikke at fortiden forsvinner. Det som er gjort, kan ikke gjøres ugjort. Minnene kan ikke alltid fjernes, og konsekvensene kan følge et menneske gjennom livet.

Men forholdet til det som skjedde, kan forandres.

«Jeg er ødelagt» kan langsomt bli til «jeg ble utsatt for noe som skadet meg».

«Jeg er uren» kan bli til «noen krenket kroppen min».

«Jeg var medskyldig» kan bli til «jeg var et barn som forsøkte å overleve».

Dette er ikke bare nye formuleringer. Det er en moralsk gjenopprettelse av forskjellen mellom handling og menneske, ansvar og lidelse, skyld og skam.

Mer enn det som hendte

Den som har opplevd en alvorlig krenkelse, kan aldri reduseres til krenkelsen. Men hjelpeapparatet kan uforvarende gjøre nettopp dette. Mennesket blir «den overgrepsutsatte», «den traumatiserte», «den selvskadende» eller «pasienten med skamproblematikk».

Slike betegnelser kan ha en faglig funksjon. De kan beskrive erfaringer, hjelpebehov og symptomer. Men de blir farlige dersom de får stå som hele fortellingen om et menneske.

Da gjentar vi skammens egen bevegelse. Vi lar én erfaring omslutte hele personen.

Et menneske er alltid mer enn det som hendte med det. Det er også sine relasjoner, handlinger, håp, interesser, ferdigheter, motsetninger og muligheter. Det kan være både sårbart og sterkt, preget av fortiden og samtidig i stand til å skape noe nytt.

Å anerkjenne dette er ikke å bagatellisere krenkelsen. Det er å nekte krenkelsen retten til å definere hele mennesket.

Skammen sier:

Dette er alt du er.

Anerkjennelsen svarer:

Dette er en del av din historie, men historien er større enn dette.

En dom som kan motsies

Når skammen rammer hele mennesket, kan den oppleves som endelig. Den sier at det ikke finnes noe sted å gå, fordi man ikke kan flykte fra den man er.

Men skammens dom er ikke den siste dommen over et menneske.

Den kan motsies.

Ikke gjennom tomme forsikringer, men gjennom nye erfaringer av å bli sett uten å bli avvist, hørt uten å bli overtatt og møtt uten å bli redusert.

Den kan motsies når ansvaret blir plassert der det hører hjemme.

Den kan motsies når mennesket oppdager at følelsen av skyld ikke er det samme som faktisk skyld.

Den kan motsies når kroppen ikke lenger bare forstås som stedet for krenkelsen, men også som den levende kroppen som fortsatt tilhører en selv.

Og den kan motsies når mennesket langsomt klarer å skille mellom det som ble gjort mot det, og den det er.

Dette er ingen rask vei. Skammen ble ofte til gjennom gjentatte erfaringer, og den forsvinner sjelden gjennom én samtale. Men et menneske kan gradvis utvikle et nytt forhold til seg selv.

Det kan lære å si:

Dette hendte med meg, men det er ikke hele meg.

Jeg bar skammen, men ansvaret var ikke mitt.

Jeg ble krenket, men min verdighet ble ikke opphevet.

Skammen rammer hele mennesket når en handling, en krenkelse eller en avvisning blir gjort til sannheten om hvem det er. Veien ut begynner når denne sammenblandingen blir synlig.

Mennesket er ikke sin skam.

Det er den skammen forsøker å få mennesket til å glemme.


Mennesket er ikke sin skam.

Det er den skammen forsøker å få mennesket til å glemme.


Essayet er skrevet i en samtale med OpenAI/ChatGPT


Essayet inngår i serien «Fra avhandling til essay» og bygger særlig på doktoravhandlingens kapitler om skam og skyld, selvet, selvbildet, fortvilelse og negativ selvvurdering: Pettersen, K. T. (2009). An Exploration into the Concept and Phenomenon of Shame within the Context of Child Sexual Abuse: An Existential-Dialogical Perspective of Social Work within the Settings of a Norwegian Incest Centre. NTNU.

Who Writes When We Write Together?

 

Who Writes When We Write Together?

A Practical-Philosophical Reflection on Artificial Intelligence, Research, and Responsibility

A recent commentary in Science discussed a researcher who had published a peer-reviewed scientific article written entirely with the assistance of artificial intelligence. The researcher made no attempt to conceal the process. He had developed the ideas, assembled the material, and guided the entire project, but he allowed artificial intelligence to produce the text. His explanation was both simple and striking: “The article has my soul and AI’s words.”

The accompanying commentary was critical. While the practice might be legally permissible, it was described as ethically problematic from the perspective of research integrity.

I understand the concern. Yet I believe the question is far more complex than a simple yes or no.

What, in fact, are we evaluating when we evaluate a scientific publication?

Is it the text itself?

Or is it the thinking from which the text emerges?

Throughout my academic life, I learned that research begins long before the first sentence is written. It begins with curiosity, questions, reading, doubt, conversations, lived experience, and the slow maturation of ideas. Writing is essential, but it is only one part of a much larger intellectual process.

Today, I work differently from the way I did when I wrote my doctoral dissertation in 2009.

Back then, I worked alone with books, notebooks, and a computer. Ideas developed in silence. Every paragraph was written, revised, discarded, and rewritten. The process could continue for months.

Today, much of that same process unfolds through dialogue with artificial intelligence.

I ask for counterarguments.

I ask for tighter formulations.

I reject entire drafts.

I rearrange sections.

I ask for new perspectives.

I discuss references.

Sometimes I disagree. At other times, I discover that the text expresses something I have been trying to articulate for years.

Yet one thing has not changed.

It is still I who decide what remains on the page.

This experience has led me to ask a different question from the one that usually dominates the debate.

Perhaps the crucial question is not:

Did artificial intelligence write the text?

Perhaps the more important question is:

Who did the thinking?

If artificial intelligence performs the intellectual work, draws the conclusions, and the researcher simply publishes the result without critical examination, it becomes difficult to see how scientific responsibility can be maintained.

But if the researcher develops the research question, evaluates the arguments, verifies the sources, rejects weak reasoning, and accepts full responsibility for the final manuscript, artificial intelligence assumes a different role.

It is no longer the researcher.

It becomes a tool.

Yet this is not the whole story.

Language is never merely a technical surface. Hans-Georg Gadamer reminds us that understanding takes place through language. Words do not simply express thought; they also help to shape it. When artificial intelligence suggests formulations, it may therefore reveal new relationships between ideas that the author had not previously recognised.

This is both the opportunity and the challenge.

The opportunity is that dialogue can deepen our thinking.

The challenge is that the author may stop thinking independently.

Research ethics, therefore, is not fundamentally about who composed the sentences. It is about who bears responsibility for the truth they express.

My own experience is that artificial intelligence has not replaced the writing process. It has transformed it.

It resembles not a secretary but an inexhaustible conversation partner. Such a dialogue may challenge my arguments, suggest a different structure, or remind me of a philosopher I had overlooked. But it cannot live my life, acquire my experiences, or assume my responsibility.

It is still I who must decide whether the text expresses something true.

For that reason, I do not believe that the central question of future research ethics will be whether a text was written with artificial intelligence.

The more important question will be whether the author can still publicly defend every argument, every interpretation, and every conclusion.

Perhaps that is the real test.

Not whether the machine can write.

But whether the human being is still willing to think.

If artificial intelligence becomes a substitute for judgment, research loses something of its soul.

But if it becomes a dialogue partner that sharpens our judgment, it may strengthen rather than weaken scholarly inquiry.

In the end, the value of research is not determined by the words themselves.

It is determined by the intellectual integrity of the person who signs their name beneath them.


If artificial intelligence becomes a substitute for judgment, 

research loses something of its soul.



This essay was written in a conversation with OpenAI/ChatGPT

Hvem skriver når vi skriver sammen?

 

Hvem skriver når vi skriver sammen?

En praktisk-filosofisk refleksjon om kunstig intelligens, forskning og ansvar

I et innlegg i Science ble det nylig fortalt om en forsker som hadde publisert en fagfellevurdert vitenskapelig artikkel skrevet av kunstig intelligens. Forskeren la ikke skjul på fremgangsmåten. Han hadde selv utviklet ideene, samlet materialet og styrt hele prosessen, men lot kunstig intelligens formulere teksten. Hans begrunnelse var enkel: «Artikkelen har min sjel og kunstig intelligens sine ord.»

Kommentaren som fulgte, var kritisk. Dette kunne være lovlig, men ble omtalt som forskningsetisk problematisk.

Jeg forstår innvendingen. Samtidig tror jeg spørsmålet er langt mer sammensatt enn et enkelt ja eller nei.

Hva er det egentlig vi vurderer når vi vurderer et vitenskapelig arbeid?

Er det teksten?

Eller er det tenkningen som teksten springer ut av?

Gjennom et langt akademisk liv lærte jeg at forskning begynner lenge før de første ordene skrives. Den begynner med undring, spørsmål, lesning, tvil, diskusjoner, erfaringer og gradvis modning. Selve skrivingen er viktig, men den er bare én del av en langt større intellektuell prosess.

I dag arbeider jeg annerledes enn jeg gjorde da jeg skrev doktoravhandlingen min i 2009.

Den gang satt jeg alene med bøker, notatbøker og datamaskin. Tankene utviklet seg i stillhet. Hvert avsnitt ble skrevet, strøket og skrevet på nytt. Arbeidet kunne vare i måneder.

I dag foregår mye av den samme prosessen i dialog med kunstig intelligens.

Jeg ber om motargumenter.

Jeg ber om innstramminger.

Jeg forkaster hele utkast.

Jeg flytter avsnitt.

Jeg ber om nye perspektiver.

Jeg diskuterer referanser.

Noen ganger er jeg uenig. Andre ganger oppdager jeg at teksten uttrykker noe jeg selv har forsøkt å formulere i årevis.

Men én ting har ikke forandret seg.

Det er fortsatt jeg som avgjør hva som blir stående.

Denne erfaringen har fått meg til å stille et annet spørsmål enn det som ofte dominerer debatten.

Kanskje er ikke det avgjørende spørsmålet:

Skrev kunstig intelligens teksten?

Kanskje er spørsmålet heller:

Hvem tenkte?

Dersom kunstig intelligens overtar den faglige vurderingen, trekker konklusjonene og forfatteren ukritisk publiserer resultatet, er det vanskelig å se hvordan forskningsansvaret kan opprettholdes.

Men dersom forskeren selv utvikler problemstillingen, vurderer argumentene, kontrollerer kildene, avviser svake resonnementer og tar fullt ansvar for sluttproduktet, får kunstig intelligens en annen rolle.

Da blir den ikke forsker.

Den blir et arbeidsredskap.

Likevel er ikke dette hele historien.

Språket er aldri bare en teknisk overflate. Hans-Georg Gadamer minner oss om at forståelse skjer gjennom språket. Ordene former ikke bare tankene; de er med på å skape dem. Når kunstig intelligens foreslår formuleringer, kan den derfor også åpne nye forbindelser mellom ideer som forfatteren selv ikke umiddelbart så.

Dette er både muligheten og utfordringen.

Muligheten er at dialogen kan gjøre tenkningen rikere.

Utfordringen er at forfatteren kan slutte å tenke selv.

Forskningsetikk handler derfor ikke først og fremst om hvem som skrev setningene. Den handler om hvem som bærer ansvaret for sannheten i dem.

Jeg opplever selv at kunstig intelligens ikke har erstattet skriveprosessen. Den har forandret den.

Den minner mindre om en sekretær enn om en utrettelig samtalepartner. En samtale kan utfordre mine argumenter, foreslå en annen struktur eller hente frem en filosof jeg hadde oversett. Men den kan ikke leve mitt liv, gjøre mine erfaringer eller overta mitt ansvar.

Det er fortsatt jeg som må avgjøre om teksten uttrykker noe sant.

Derfor tror jeg ikke fremtidens forskningsetikk først og fremst bør spørre om en tekst er skrevet med kunstig intelligens.

Den bør spørre om forfatteren fortsatt kan stå offentlig til ansvar for hvert resonnement, hver tolkning og hver konklusjon.

Kanskje er dette den egentlige prøven.

Ikke om maskinen kan skrive.

Men om mennesket fortsatt vil tenke.

For dersom kunstig intelligens blir en erstatning for dømmekraft, mister forskningen noe av sin sjel.

Men dersom den blir en dialogpartner som skjerper dømmekraften, kan den kanskje styrke den akademiske samtalen snarere enn å svekke den.

Til syvende og sist er det ikke ordene som avgjør forskningens verdi.

Det er den intellektuelle redeligheten til den som setter sitt navn under dem.


Dersom kunstig intelligens blir en erstatning for dømmekraft, 

mister forskningen noe av sin sjel.


Dette essayet er skrevet i en samtale med OpenAI/ChatGPT