Sunday, May 24, 2026

The Favela as a Lifeworld

 

The Favela as a Lifeworld

It took time before I understood that the favela was not merely a place.

At first, I mainly saw the poverty.
The narrow streets.
The fragile houses.
The heat.
The dust.
The violence lying beneath everyday life like a constant unease.

All of this was real.

But gradually something else began to emerge.

I began to understand that the favela was also a lifeworld.

Not merely a geographical area.
But a way of living, experiencing, hoping, fearing, and understanding the world.

Perhaps this is something modern societies often overlook when speaking about poverty. We describe people through statistics, economics, and social indicators. These things matter. Yet such descriptions say little about how the world is actually experienced from within.

What does the morning smell like in a favela?
What do the evenings sound like?
What is it like to grow up in streets where violence and play exist side by side?
How is community experienced when people live closely together?
What happens to a person’s understanding of self when society constantly reminds them of their place at the bottom of social hierarchies?

These questions could never be answered through numbers alone.

They had to be lived close to.


I still remember the early mornings when we entered the neighbourhood together with the medical students from CEPAS. The sun rose quickly above the rooftops. Dogs moved through the streets. Women swept outside their homes. Children were already outside. From small kitchens came the smell of coffee and food.

Life began early.

In some places one could hear radios playing music or news. In other places an unusual silence rested over the streets after the unrest of the night.

But everywhere:
human beings.

People living their lives.

It is easy to think of the favela as a place defined by lack. And yes, the lack was real:
lack of money,
lack of safety,
lack of stable institutions,
lack of future opportunities for many young people.

Yet gradually I discovered that human life never consists only of lack.

Here too there existed love.
Humour.
Religion.
Neighbourhood.
Music.
Jealousy.
Pride.
Care.
Longing.

In other words:
the entirety of human life.

Perhaps this was precisely what affected me so deeply.

For the favela did not fit into the simple categories I had brought with me from Europe.

It was both harsh and warm.
Both violent and caring.
Both marked by fear and by vitality.

Everything existed simultaneously.

I believe this challenged my own need to understand the world through orderly concepts.

For life in the favela was not orderly.

It flowed.
Changed.
Shifted mood from street to street.
From day to night.

In some places laughter filled a small square where children played football. In other places one could sense unease in people’s eyes long before anyone spoke a word.

It was as though the neighbourhood itself possessed different moods.

Martin Heidegger writes that human beings are always already situated within a world. We do not first exist as isolated individuals who later encounter our surroundings. We are shaped by the world we grow into:
the language,
the moods,
the relationships,
the fears,
the hopes,
the sounds,
the habits.

I began to understand something of this in Brazil.

The favela was not merely a place where people lived.
It also lived inside the people themselves.

In their bodies.
In the way they moved.
In the way they listened.
In the way they assessed danger.
In the way they shared food and care.

Children learned early which streets were safe to walk through.
When one should withdraw.
Whom one should avoid.
How to read atmospheres.

This is how a lifeworld is formed.

Not first through theory.
But through lived experience.

I often think about how modern societies underestimate the significance of such experiences. We speak as though people only need education and economic resources in order to change their lives. Yet human worlds reach far deeper than that.

They exist in habits.
In the body.
In memories.
In the feeling of what is possible.

Perhaps this is why social change is always more difficult than politicians imagine.

For human beings do not merely live within society.
Society also lives within human beings.

At the same time, it would be wrong to describe the favela merely as a form of imprisonment.

This is important.

For in the midst of poverty and unrest, I also experienced a human closeness that modern Western societies sometimes seem to lose.

People lived close to one another.
Doors stood open.
Neighbours knew about each other’s lives.
Children moved between homes.
People shared food and help whenever someone needed it.

At times this could feel intrusive.
At other times deeply beautiful.

I still remember the elderly woman who gave us mangoes before we left her home. She possessed almost nothing. Yet she gave.

It was as though generosity still remained a natural part of her lifeworld.

Perhaps this is something poorer societies sometimes preserve better than wealthy ones:
the experience of mutual dependence.

In modern individualistic societies, people are taught early to manage on their own. Independence becomes an ideal. But in the favela it was obvious that people survived through relationships.

No one managed alone for very long.

This also shaped our research.

We could not simply ask questions about isolated individuals detached from their surroundings. Their lives were intertwined with families, neighbours, violence, religion, work, and local community.

Everything affected everything else.

Perhaps this was precisely why CEPAS mattered so much.

The centre did not merely attempt to treat illness.
It attempted to remain present within a lifeworld.

This is an important difference.

Modern institutions sometimes risk meeting people as problems detached from the context in which they live. But in the favela it became clear that human suffering is always woven into a larger world of relationships and experiences.

I believe the medical students gradually began to understand this.

Some of them became quieter after the home visits.

Not because they possessed less knowledge.
But perhaps because the knowledge acquired weight.

Reality came close.

It is difficult to think abstractly about poverty after sitting inside a small house drinking coffee with a family sharing the little they possess.

It is difficult to reduce violence to statistics after meeting young boys carrying fear and revenge inside their bodies.

It is difficult to understand people merely as patients when one also sees their pride, love, and humour.

Perhaps this is something practical philosophy tries to remind us of:
that human life is always greater than the categories through which we attempt to describe it.

Human beings live within worlds of meaning.

In the favela this became visible in a particularly powerful way.

Religion was part of everyday life.
Music was part of everyday life.
Violence was part of everyday life.
Care was part of everyday life.

Everything existed side by side.

And in the midst of this, people attempted to preserve something fundamental:
dignity.

Not as an abstract ideal.
But as practice.

In the way one dresses.
In the way one keeps a home clean even when everything around is poor.
In the way one welcomes guests.
In the way one shares food.
In the way one protects one’s children.

Perhaps this is what I remember most strongly from Brazil.

Not only the poverty.
Not only the violence.

But the people who continued to live their lives with a form of quiet dignity in the midst of it all.

Sometimes I think back to the warm evenings in the favela.

To the music rising between the houses.
To children still playing football before darkness settled completely.
To women sitting outside their homes speaking together.
To the smell of food.
To the dogs beginning to bark in the distance.
To the unease one could sometimes feel without anyone speaking a word.

And I think about how all this gradually changed my own way of seeing.

For eventually the favela ceased to be merely “the area of the poor.”

It became a world.

A human lifeworld.

Filled with pain.
Filled with beauty.
Filled with fear.
Filled with hope.

Like all human worlds.


Human life is always greater than the categories through which we attempt to describe it.


The illustration was made by OpenAI/ChatGPT


Favellaen som livsverden

 

Favellaen som livsverden

Det tok tid før jeg forstod at favellaen ikke bare var et sted.

I begynnelsen så jeg først fattigdommen.
De trange gatene.
De enkle husene.
Varmen.
Støvet.
Volden som lå som en uro under hverdagen.

Alt dette var virkelig.

Men gradvis begynte noe annet å tre frem.

Jeg begynte å forstå at favellaen også var en livsverden.

Ikke bare et geografisk område.
Men en måte å leve, erfare, håpe, frykte og forstå verden på.

Kanskje er dette noe moderne samfunn ofte overser når vi snakker om fattigdom. Vi beskriver mennesker gjennom statistikk, økonomi og sosiale indikatorer. Dette er viktig. Men slike beskrivelser sier lite om hvordan verden faktisk oppleves innenfra.

Hvordan lukter morgenen i en favella?
Hvordan høres kveldene ut?
Hvordan er det å vokse opp i gater hvor vold og lek eksisterer side om side?
Hvordan oppleves fellesskap når mennesker lever tett på hverandre?
Hva skjer med et menneskes selvforståelse når samfunnet rundt stadig minner dem om deres plass nederst i hierarkiene?

Disse spørsmålene kunne ikke besvares gjennom tall alene.

De måtte leves nær.


Jeg husker fortsatt de første morgentimene når vi gikk inn i området sammen med medisinstudentene fra CEPAS. Solen steg raskt over hustakene. Hunder beveget seg langs gatene. Kvinner kostet utenfor husene sine. Barn var allerede ute. Fra små kjøkken kom lukten av kaffe og mat.

Livet begynte tidlig.

Noen steder kunne man høre radioer stå på med musikk eller nyheter. Andre steder lå en merkelig stillhet over gatene etter nattens uro.

Men over alt:
mennesker.

Mennesker som levde sine liv.

Det er lett å tenke på favellaen som et sted preget av mangel. Og ja, mangelen var virkelig:
mangel på penger,
mangel på trygghet,
mangel på stabile institusjoner,
mangel på fremtid for mange unge.

Likevel oppdaget jeg gradvis at menneskeliv aldri bare består av mangel.

Også her fantes kjærlighet.
Humor.
Religion.
Naboskap.
Musikk.
Sjalusi.
Stolthet.
Omsorg.
Lengsel.

Kort sagt:
hele menneskelivet.

Kanskje var det nettopp dette som gjorde så sterkt inntrykk på meg.

For favellaen passet ikke inn i de enkle kategoriene jeg hadde med meg fra Europa.

Den var både hard og varm.
Både voldelig og omsorgsfull.
Både preget av frykt og livskraft.

Alt eksisterte samtidig.

Jeg tror dette utfordret mitt eget behov for å forstå verden gjennom ryddige begreper.

For livet i favellaen var ikke ryddig.

Det fløt.
Forandret seg.
Skiftet stemning fra gate til gate.
Fra dag til natt.

Noen steder kunne latter fylle et lite torg hvor barn spilte fotball. Andre steder kunne man merke en uro i menneskers blikk lenge før noen sa et ord.

Det var som om området selv hadde forskjellige stemninger.

Martin Heidegger skriver at mennesket alltid allerede befinner seg i en verden. Vi lever ikke først som isolerte individer som senere møter omgivelsene. Vi er formet av verden vi vokser inn i:
språket,
stemningene,
relasjonene,
frykten,
håpet,
lydene,
vanene.

Jeg begynte å forstå noe av dette i Brasil.

Favellaen var ikke bare et sted mennesker bodde.
Den levde også inne i menneskene.

I kroppene.
I måten de beveget seg på.
I måten de lyttet.
I måten de vurderte fare.
I måten de delte mat og omsorg.

Barn lærte tidlig hvilke gater man kunne gå i.
Når man burde trekke seg tilbake.
Hvem man burde unngå.
Hvordan man leser stemninger.

Slik formes en livsverden.

Ikke først gjennom teori.
Men gjennom levd erfaring.

Jeg tenker ofte på hvordan moderne samfunn undervurderer betydningen av slike erfaringer. Vi snakker som om mennesker bare trenger utdanning og økonomiske ressurser for å endre livene sine. Men menneskers verden sitter dypere enn som så.

Den sitter i vanene.
I kroppen.
I minnene.
I følelsen av hva som er mulig.

Kanskje er det derfor sosial forandring alltid er vanskeligere enn politikere tror.

For mennesker lever ikke bare i samfunn.
Samfunnet lever også i menneskene.

Samtidig ville det være feil å beskrive favellaen bare som et fangenskap.

Dette er viktig.

For midt i fattigdommen og uroen opplevde jeg også en menneskelig nærhet som moderne vestlige samfunn noen ganger synes å miste.

Mennesker levde tett på hverandre.
Dører sto åpne.
Naboer visste om hverandres liv.
Barn beveget seg mellom hjemmene.
Mennesker delte mat og hjelp når noen trengte det.

Noen ganger kunne dette oppleves påtrengende.
Andre ganger dypt vakkert.

Jeg husker fortsatt den eldre kvinnen som ga oss mangoer før vi gikk fra huset hennes. Hun hadde nesten ingenting. Likevel ga hun.

Det var som om gavmildheten fortsatt var en naturlig del av livsverdenen hennes.

Kanskje er dette noe fattige samfunn noen ganger bevarer bedre enn rike samfunn:
erfaringen av gjensidig avhengighet.

I moderne individualistiske samfunn lærer mennesker tidlig å klare seg selv. Selvstendighet blir et ideal. Men i favellaen var det tydelig at mennesker overlevde gjennom relasjoner.

Ingen klarte seg alene lenge.

Dette gjorde også noe med forskningen vår.

Vi kunne ikke bare stille spørsmål om enkeltindivider løsrevet fra deres omgivelser. Livene deres hang sammen med familier, naboer, vold, religion, arbeid og lokalsamfunn.

Alt grep inn i alt annet.

Kanskje var det nettopp derfor CEPAS betydde så mye.

Senteret forsøkte ikke bare å behandle sykdom.
Det forsøkte å være tilstede i en livsverden.

Dette er en viktig forskjell.

For moderne institusjoner risikerer noen ganger å møte mennesker som problemer løsrevet fra sammenhengen de lever i. Men i favellaen ble det tydelig at menneskelig lidelse alltid er vevd inn i en større verden av relasjoner og erfaringer.

Jeg tror medisinstudentene gradvis begynte å forstå dette.

Noen av dem ble stillere etter hjemmebesøkene.
Ikke fordi de hadde mindre kunnskap.
Men kanskje fordi kunnskapen fikk tyngde.

Virkeligheten kom nær.

Det er vanskelig å tenke abstrakt om fattigdom når man har sittet inne i et lite hus og drukket kaffe med en familie som deler det lille de har.

Det er vanskelig å redusere vold til statistikk når man har møtt unge gutter som bærer frykt og hevn i kroppen.

Det er vanskelig å forstå mennesker bare som pasienter når man samtidig ser deres stolthet, kjærlighet og humor.

Kanskje er dette noe praktisk filosofi forsøker å minne oss om:
at menneskeliv alltid er større enn kategoriene vi forsøker å beskrive det gjennom.

Mennesker lever i verdener av mening.

I favellaen ble dette synlig på en særlig sterk måte.

Religionen var en del av hverdagen.
Musikken var en del av hverdagen.
Volden var en del av hverdagen.
Omsorgen var en del av hverdagen.

Alt levde side om side.

Og midt i dette forsøkte mennesker å bevare noe grunnleggende:
verdigheten.

Ikke som et abstrakt ideal.
Men som praksis.

I måten man kler seg.
I måten man holder huset sitt rent selv når alt rundt er fattig.
I måten man tar imot gjester.
I måten man deler mat.
I måten man beskytter barna sine.

Kanskje er det nettopp dette jeg husker sterkest fra Brasil.

Ikke bare fattigdommen.
Ikke bare volden.

Men menneskene som fortsatte å leve sine liv med en form for stillferdig verdighet midt i alt dette.

Noen ganger tenker jeg tilbake på de varme kveldene i favellaen.

På musikken som steg mellom husene.
På barn som fortsatt spilte fotball før mørket senket seg.
På kvinner som satt utenfor husene og snakket sammen.
På lukten av mat.
På hundene som begynte å bjeffe i det fjerne.
På uroen som noen ganger kunne merkes uten at noen sa et ord.

Og jeg tenker på hvordan dette gradvis forandret mitt eget blikk.

For favellaen sluttet etter hvert å være «de fattiges område».

Den ble en verden.

En menneskelig livsverden.

Full av smerte.
Full av skjønnhet.
Full av frykt.
Full av håp.

Som alle menneskelige verdener.


Menneskeliv alltid er større enn kategoriene vi forsøker å beskrive det gjennom.


Illustrasjonen er laget av OpenAI/ChetGPT


Saturday, May 23, 2026

When Theory Meets Practice. How people change by just listening

 

When Theory Meets Practice

How people change by just listening

I have often thought that education only becomes truly important when knowledge encounters lived life.

Not merely books.
Not merely theories.
But human beings.

This became especially clear to me during the research work in the favelas outside Vitória in Brazil. The medical students participating in the project came from the university carrying professional knowledge, medical concepts, and academic training. Many of them were highly capable students. They could analyse symptoms, discuss diagnoses, and understand medical relationships.

But in the favela they encountered something else.

Human beings living illness, fear, and poverty as part of everyday life.

And I believe these encounters changed many of them.

Perhaps this is something all education should ask itself:
What happens to knowledge when it meets reality?

In modern academic environments, it is easy to believe that understanding is primarily about information. We collect theories, models, and methods. These things matter. Yet some forms of insight arise only when one sits face to face with another human being.

In the favela this became clear every single day.



The students walked from house to house through narrow streets between small brick homes and fragile shacks. The sun rested heavily over the neighbourhood. Children ran between the houses. Music drifted out from open windows. Dogs slept in the shade. Life there was dense and sensory.

Some places smelled of food.
Other places of sewage and dust.

And everywhere, people.

People opening their doors to us.

I remember how some of the students appeared uncertain during the first days. Not because they lacked knowledge, but because reality could not be controlled in the way theories could.

In books, problems often appear orderly.
In real life, everything exists intertwined.

Illness was connected to poverty.
Poverty to violence.
Violence to fear.
Fear to hopelessness.
And at the same time:
care,
community,
humour,
dignity.

It was as though life itself refused to be divided into academic categories.

I believe this deeply affected the students.

For suddenly they were no longer sitting merely with “patients.”
They were sitting with families.
With children.
With elderly people.
With human beings telling the stories of their lives.

Sometimes we sat around small tables covered with plastic cloths, drinking strong sweet coffee while the students asked questions about health and everyday life. Other times the conversations unfolded outside the homes while neighbours walked past and children played around us.

Very little about these encounters resembled the sterile environment of a hospital.

Yet I believe the students learned something profoundly important there.

That health is never only about the body.

A human being cannot be understood apart from his or her life.

This is, in many ways, a simple insight.
Yet modern societies often forget it.

We divide human experiences into specialised categories:
medicine,
psychiatry,
economics,
social work,
education.

But in the favela everything was lived simultaneously.

A mother could be ill, frightened by violence in the neighbourhood, worried about the family economy, and at the same time trying to hold the family together with remarkable strength.

How could this be understood through one discipline alone?

Perhaps this was precisely what the students gradually began to discover.

That theory is necessary.
But insufficient on its own.

I especially remember one of the students after a home visit. He said very little as we walked back through the streets. Only later that day did he begin to speak.

“I thought I understood poverty,” he said quietly.
“But I had never been inside it before.”

I have never forgotten that sentence.

For it contains something important.

There is a difference between knowing something and experiencing something.

In modern education we often focus on competence. Yet perhaps we underestimate the importance of experience as a source of understanding.

Not experience alone.
But experience reflected through knowledge.

Perhaps this is precisely where true formation begins.

Hans-Georg Gadamer writes that understanding is not merely about method, but about how human beings gradually allow their own horizons to be challenged in encounters with others. I believe this happened to many of the students.

The favela challenged their assumptions about illness, poverty, and human dignity.

It also challenged their understanding of themselves.

For in encounters with people living under difficult conditions, another question often emerges:
What does it truly mean to help another human being?

This question can never be fully answered through theory alone.

I also believe the students began to understand the importance of presence.

Not merely asking the correct questions.
But being truly present.

To sit down without hurry.
To listen.
To tolerate silence.
To meet people with respect.

This may sound simple.
Yet in modern institutions, time is often the first thing that disappears.

Everything must become more efficient.
Measured.
Documented.

Yet it is often in the slow encounters that people feel truly seen.

Professor Pedro Fortes understood this deeply, I believe. He spoke with people as though he had all the time in the world. Not because the problems were small, but because human beings need time in order to appear as human beings.

This made a deep impression on me.

And I believe it made a deep impression on the students as well.

For in the favela they perhaps learned something difficult to teach through lectures alone:
that human beings do not primarily wish to be analysed.

They wish to be met.

Perhaps this is also something healthcare systems in modern societies increasingly risk losing.

As systems become larger and more efficient, human beings themselves can become smaller.

Diagnoses grow.
While the person behind the diagnosis slowly disappears.

In the favela it was difficult to maintain such distance.

There we sat inside people’s homes.
We felt the heat.
Heard the music.
Saw the children.
Sensed the fear.

Reality came close.

I believe this also changed the students’ relationship to knowledge itself.

For theory suddenly acquired faces.

Poverty was no longer merely a social concept.
It was the elderly woman sharing mangoes with us despite possessing almost nothing herself.

Violence was no longer merely crime statistics.
It was young boys carrying grief and revenge inside their bodies.

Health was no longer only medical variables.
It was human beings trying to preserve hope in the midst of unrest and uncertainty.

Perhaps this is precisely what practice does to theory:
it makes it human.

I believe modern universities need such experiences.

Not because theory is unimportant.
But because theory without encounters with lived life easily becomes abstract.

And abstract knowledge can sometimes lose contact with human reality.

In Norway we have long traditions of professional education where practical training is considered important. Yet I believe the favela taught me something about practice that went deeper than ordinary professional training.

For the students did not merely enter a profession.
They entered other people’s lifeworlds.

That changes something.

Perhaps also the way one sees oneself.

I believe many of the students discovered that knowledge also carries responsibility.

Responsibility for how one meets human beings.
How one uses power.
How one listens.
How one sees.

For perhaps education, in the end, is not only about what people know.

But about who they become.

I believe this is something modern societies need to reflect upon more deeply.

We speak much about competence.
Less about character.

Much about efficiency.
Less about judgement.

Much about information.
Less about wisdom.

Yet perhaps wisdom is precisely what human beings need most when encountering the vulnerability of others.

Not perfect answers.
But human maturity.

I believe this is something practical philosophy tries to preserve:
that understanding is not merely intellectual.

It is also ethical.
Relational.
Existential.

In the favela I saw how theory and practice slowly began moving toward one another.

Not perfectly.
Not without uncertainty.

But through encounters between human beings.

Sometimes I still think about the students walking through the warm streets with notebooks in their hands.

About how they stopped to listen.
About how some of them grew quiet after the home visits.
About how reality gradually began to work within them.

Perhaps this is what education, in its deepest form, is truly about.

Not merely filling people with knowledge.

But opening them toward the world.

Toward other human lives.
Toward complexity.
Toward vulnerability.
Toward responsibility.

And perhaps also toward the simple recognition that no theory can ever fully contain a human life.

It must be encountered.



In the favela I saw how theory and practice slowly began moving toward one another.

Not perfectly.
Not without uncertainty.

But through encounters between human beings.


The illustrasjon was made by OpenAI/ChatGPT

Når teori møter praksis Hvordan mennesker forandres av å lytte

 

Når teori møter praksis

Hvordan mennesker forandres av å lytte

Jeg har ofte tenkt at utdanning først blir virkelig viktig når kunnskap møter levd liv.

Ikke bare bøker.
Ikke bare teorier.
Men mennesker.

Dette ble særlig tydelig for meg under forskningsarbeidet i favellaene utenfor Vitória i Brasil. Medisinstudentene som deltok i prosjektet kom fra universitetet med fagkunnskap, medisinske begreper og akademisk trening. Mange av dem var dyktige studenter. De kunne analysere symptomer, diskutere diagnoser og forstå medisinske sammenhenger.

Men i favellaen møtte de noe annet.

Mennesker som levde sykdom, frykt og fattigdom i hverdagen.

Og jeg tror disse møtene forandret mange av dem.

Kanskje er dette noe all utdanning burde spørre seg om:
Hva skjer med kunnskap når den møter virkeligheten?



I moderne akademiske miljøer er det lett å tro at forståelse først og fremst handler om informasjon. Vi samler teorier, modeller og metoder. Dette er viktig. Men noen former for innsikt oppstår først når man sitter ansikt til ansikt med et annet menneske.

I favellaen ble dette tydelig hver eneste dag.

Studentene gikk fra hus til hus gjennom smale gater mellom små murhus og enkle skur. Solen lå tung over området. Barn løp mellom husene. Musikk kunne høres fra åpne vinduer. Hunder sov i skyggen. Livet var tett og sanselig.

Noen steder luktet det mat.
Andre steder kloakk og støv.

Over alt mennesker.

Mennesker som åpnet dørene sine for oss.

Jeg husker hvordan enkelte av studentene virket litt usikre de første dagene. Ikke fordi de manglet kunnskap, men fordi virkeligheten ikke lot seg kontrollere slik teoriene gjorde.

I bøker fremstår problemer ofte ryddige.
I virkeligheten lever alt sammenvevd.

Sykdom hang sammen med fattigdom.
Fattigdom med vold.
Vold med frykt.
Frykt med håpløshet.
Og samtidig:
omsorg,
fellesskap,
humor,
verdighet.

Det var som om livet nektet å la seg dele opp i akademiske kategorier.

Jeg tror dette gjorde inntrykk på studentene.

For plutselig satt de ikke lenger bare med «pasienter».
De satt med familier.
Med barn.
Med eldre mennesker.
Med mennesker som fortalte om livene sine.

Noen ganger satt vi rundt små bord med plastduk og drakk sterk søt kaffe mens studentene stilte spørsmål om helse og hverdagsliv. Andre ganger foregikk samtalene utenfor husene mens naboer gikk forbi og barn lekte rundt oss.

Det var lite ved disse møtene som minnet om et sterilt sykehusmiljø.

Likevel tror jeg studentene lærte noe svært viktig der.

At helse aldri bare handler om kroppen.

Et menneske kan ikke forstås løsrevet fra sitt liv.

Dette er egentlig en enkel innsikt.
Likevel glemmes den ofte i moderne samfunn.

Vi deler opp menneskelige erfaringer i spesialiserte kategorier:
medisin,
psykiatri,
økonomi,
sosialt arbeid,
pedagogikk.

Men i favellaen levde alt sammen samtidig.

En mor kunne være syk, redd for vold i området, bekymret for økonomien og samtidig forsøke å holde familien samlet med en imponerende styrke.

Hvordan skulle dette forstås gjennom én disiplin alene?

Kanskje var det nettopp dette studentene begynte å oppdage.

At teori er nødvendig.
Men utilstrekkelig alene.

Jeg husker spesielt en av studentene etter et hjemmebesøk. Han sa lite da vi gikk tilbake gjennom gatene. Først senere på dagen begynte han å snakke.

«Jeg trodde jeg forstod fattigdom,» sa han stille.
«Men jeg har aldri vært inne i den før.»

Jeg har aldri glemt den setningen.

For den rommer noe viktig.

Det er forskjell på å vite noe og å erfare noe.

I moderne utdanning er vi ofte opptatt av kompetanse. Men kanskje undervurderer vi betydningen av erfaring som kilde til forståelse.

Ikke erfaring alene.
Men erfaring reflektert gjennom kunnskap.

Kanskje er det nettopp der virkelig dannelse oppstår.

Hans-Georg Gadamer skriver at forståelse ikke bare handler om metode, men om hvordan mennesker gradvis lar sine egne horisonter utfordres i møte med andre. Jeg tror dette skjedde med mange av studentene.

Favellaen utfordret deres forestillinger om sykdom, fattigdom og menneskelig verdighet.

Den utfordret også deres forestillinger om seg selv.

For i møte med mennesker som lever under vanskelige forhold, oppstår ofte et nytt spørsmål:
Hva betyr det egentlig å hjelpe et annet menneske?

Dette spørsmålet kan ikke fullt ut besvares gjennom teori alene.

Jeg tror også studentene begynte å forstå hvor viktig nærvær er.

Ikke bare å stille riktige spørsmål.
Men å være tilstede.

Å sette seg ned uten hastverk.
Å lytte.
Å tåle stillhet.
Å møte mennesker med respekt.

Dette virker kanskje enkelt.
Men i moderne institusjoner er det ofte nettopp tiden som forsvinner først.

Alt skal effektiviseres.
Måles.
Dokumenteres.

Likevel er det ofte i de langsomme møtene at mennesker føler seg sett.

Professor Pedro Fortes forstod dette dypt, tror jeg. Han snakket med mennesker som om han hadde all verdens tid. Ikke fordi problemene var små, men fordi mennesker trenger tid for å kunne tre frem som mennesker.

Dette gjorde inntrykk på meg.

Og jeg tror det gjorde inntrykk på studentene.

For i favellaen lærte de kanskje noe som er vanskelig å lære gjennom forelesninger alene:
at mennesker ikke først og fremst ønsker å bli analysert.

De ønsker å bli møtt.

Kanskje er dette også noe helsevesenet i moderne samfunn gradvis risikerer å miste.

Når systemene blir store og effektive, kan menneskene bli små.

Diagnoser vokser.
Mens mennesket bak diagnosen langsomt forsvinner.

I favellaen var det vanskelig å opprettholde en slik distanse.

Der satt vi inne i menneskers hjem.
Vi kjente varmen.
Hørte musikken.
Så barna.
Merket frykten.

Virkeligheten kom nær.

Jeg tror dette også forandret studentenes forhold til kunnskap.

For teori fikk plutselig ansikter.

Fattigdom var ikke lenger bare et sosialt begrep.
Det var den eldre kvinnen som delte mangoer med oss selv om hun nesten ingenting eide.

Vold var ikke lenger bare kriminalstatistikk.
Det var unge gutter som bar sorg og hevn i kroppen.

Helse var ikke lenger bare medisinske variabler.
Det var mennesker som forsøkte å bevare håp midt i uro og usikkerhet.

Kanskje er det nettopp dette praksis gjør med teori:
Den gjør den menneskelig.

Jeg tror moderne universiteter trenger slike erfaringer.

Ikke fordi teori er uviktig.
Men fordi teori uten møte med levd liv lett blir abstrakt.

Og abstrakt kunnskap kan noen ganger miste forbindelsen til menneskelig virkelighet.

I Norge har vi lange tradisjoner for profesjonsutdanninger hvor praksis er viktig. Likevel tror jeg favellaen lærte meg noe om praksis som gikk dypere enn vanlig praksisopplæring.

For studentene gikk ikke bare inn i et yrke.
De gikk inn i andre menneskers livsverden.

Det forandrer noe.

Kanskje også i måten man ser seg selv på.

Jeg tror mange av studentene oppdaget at kunnskap også innebærer ansvar.

Ansvar for hvordan man møter mennesker.
Hvordan man bruker makt.
Hvordan man lytter.
Hvordan man ser.

For utdanning handler kanskje til slutt ikke bare om hva mennesker kan.

Men om hvem de blir.

Dette tror jeg moderne samfunn trenger å tenke mer over.

Vi snakker mye om kompetanse.
Mindre om karakter.

Mye om effektivitet.
Mindre om dømmekraft.

Mye om informasjon.
Mindre om visdom.

Likevel er det kanskje nettopp visdom mennesker trenger mest når de møter andre menneskers sårbarhet.

Ikke perfekte svar.
Men menneskelig modenhet.

Jeg tror dette er noe praktisk filosofi forsøker å holde fast ved:
at forståelse ikke bare er intellektuell.

Den er også etisk.
Relasjonell.
Eksistensiell.

I favellaen så jeg hvordan teori og praksis langsomt begynte å nærme seg hverandre.

Ikke perfekt.
Ikke uten usikkerhet.

Men gjennom møtene mellom mennesker.

Noen ganger tenker jeg fortsatt på studentene som gikk gjennom de varme gatene med notatblokkene sine i hendene.

På hvordan de stoppet opp for å lytte.
På hvordan enkelte av dem ble stille etter hjemmebesøkene.
På hvordan virkeligheten gradvis begynte å arbeide i dem.

Kanskje er det nettopp dette utdanning i sin dypeste form handler om.

Ikke bare å fylle mennesker med kunnskap.

Men å åpne dem for verden.

For andre menneskers liv.
For kompleksitet.
For sårbarhet.
For ansvar.

Og kanskje også for den enkle erkjennelsen av at ingen teori fullt ut kan romme et menneskeliv.

Det må møtes.


I favellaen så jeg hvordan teori og praksis langsomt begynte å nærme seg hverandre.

Ikke perfekt.
Ikke uten usikkerhet.

Men gjennom møtene mellom mennesker.


Illustrasjonen ble laget av OpenAI/ChatGPT