The Empty Freezers

On vaccines, preparedness, and what security is worth before we need it

From the grounds of the vaccine manufacturer Biovac in Cape Town, its director, Morena Makhoana, can see Table Mountain. When the stress becomes overwhelming and he does not know what to do, he looks up at the mountain. It helps him regain a little calm.

This is how Jon Cohen opens his report, “Africa’s effort to make most of its own vaccines by 2040 faces significant headwinds”, published in Science on October 1, 2026. It explores efforts to establish vaccine manufacturing in Africa and the difficulties of making those efforts financially sustainable.

Nearby stands a facility filled with specialised freezers. Biovac had reached an agreement with Pfizer and BioNTech to receive COVID-19 vaccine in bulk and fill it into vials in South Africa. The freezers would hold up to twenty million doses. The agreement promised a dedicated supply for the African continent.

But finalising the agreement and preparing for production took time. By the time the first doses were available towards the end of 2022, demand had fallen away. According to Makhoana, Biovac never sold a single dose of this vaccine.

I pause over these freezers. During the pandemic, African countries had experienced what it meant to stand far back in the queue. Wealthy countries secured vaccines first. The decision to build local capacity grew out of that experience. Next time, more people would be protected in time.

By the time the capacity was ready, the market had changed.

Between Two Crises

Preparedness has a particular relationship with time. It must be developed before the event that justifies it. Once the event arrives, it may already be too late.

Consider a hospital that wants to be able to receive many patients following a major accident. A few empty beds are insufficient. There must also be staff who can be called in, equipment that works, and a plan for cooperation between departments. A bed becomes part of preparedness only when arrangements make it possible to treat a person in it.

I think something similar applies to a vaccine factory. Spare production capacity has value when there is expertise, maintenance, access to raw materials, and agreements that allow it to be put to use. Without these connections, the building may remain as a monument to an ambition.

This also suggests a possible criterion for distinguishing preparedness from failed planning: Can the capacity actually be activated when the need arises, and is there a credible plan for sustaining it until then?

Cohen’s report shows how difficult this is. Vaccine facilities cost substantial sums to maintain, even when they are not producing anything. They need income between pandemics. Employees need opportunities to use their knowledge, and equipment must be kept in working order.

We therefore cannot assess preparedness solely by looking at what was built during the crisis. We must also examine what makes it possible to continue afterwards.

The Cheapest Vaccine

It would be easy to argue that African governments should buy vaccines from their own manufacturers. The report gives us a concrete reason to hesitate.

Cohen describes how, in 2023, South African authorities chose an imported pneumococcal vaccine at approximately one-third of the price of the alternative Biovac supplied through its partnership with Pfizer. Biovac subsequently had to lay off 85 of its 450 employees.

For the authorities, the lower price could free up money for other health needs. A child who needs a vaccine today cannot wait for a local industry to become competitive.

At the same time, the redundancies show that the purchasing decision affected the country’s capacity. My concern is what repeated decisions of this kind might do over time. If expertise and production disappear, dependence on foreign suppliers may become harder to overcome.

Two responsibilities meet here. Governments must protect people who need help now. They must also prepare for needs that have not yet arisen. Both tasks concern life and health, even though only one is visible in today’s demand.

Aristotle called practical wisdom phronesis. It involves judging what a situation requires when several considerations must be held together. In this case, decision-makers must see both the child who can be vaccinated within today’s budget and the population that may be left without supplies during the next crisis.

Practical wisdom gives us no formula for how much more a locally produced vaccine should be allowed to cost. It does, however, require us to examine the possible consequences of the choice. The cheapest option may be the right one. But the price alone cannot tell us that.

The Capacity to Act for Oneself

The goal of producing 60 per cent of the vaccines Africa needs by 2040 is explicitly stated in the report. It was established as part of the Partnerships for African Vaccine Manufacturing initiative, launched by the African Union and Africa CDC in 2021.

It is an ambitious goal. Reaching it requires more than factories.

Filling an imported vaccine into vials creates jobs and experience. But if supplies of the vaccine itself stop, this production also stops. Greater independence requires more stages of the work to be carried out locally, from research and development to manufacturing and quality control.

Cohen describes Afrigen Biologics and Vaccines, a small South African company that has developed expertise in mRNA vaccines. Through a programme supported by the World Health Organization and the Medicines Patent Pool, the company has trained specialists from several low- and middle-income countries. At the same time, Afrigen faces a serious financial crisis and is attempting to reorganise as a nonprofit.

For me, this shows how vulnerable the development of knowledge can be. The expertise exists, but the conditions for sustaining it are uncertain.

I think something important may be lost if such a community of specialists breaks apart. Knowledge also lives in cooperation between people, in the experiences they share, and in the skills they develop through repeated practice. New funding can buy equipment. Rebuilding a community that knows how to use it may take far longer.

Independence therefore also depends on universities, education, and opportunities to remain in a field of work. Those who must always wait for others to develop a solution have limited influence over which needs that solution will address.

A Responsibility That Endures

For Løgstrup, the ethical demand arises from the fact that, in our encounter with another person, we hold something of that person’s life in our hands. The other is vulnerable to what we do and to what we leave undone.

I want to extend this thought to the institutional dependencies described in the report. Someone waiting for a vaccine may never meet the purchasing officer, director, or politician who determines whether it becomes available. Yet distance does not remove the dependency. The decision reaches into a person’s life, even when that person is absent from the room where it is made.

Here, Løgstrup and Aristotle can help us understand different aspects of the same task. Løgstrup reminds us whose life the decision affects. Aristotle requires us to consider how this responsibility can be fulfilled under the actual conditions: limited budgets, uncertain demand, and the need to preserve expertise.

Care must therefore take practical form. It may be expressed through long-term purchasing agreements, reliable payments, and cooperation on education. Such arrangements may seem remote from an encounter between people. Yet they can determine whether help is available when someone needs it.

The pandemic created a willingness to act. But the work of establishing sustainable vaccine production lasts far longer than the attention surrounding a crisis. It is during these intervening years that promises are tested.

The freezers in Cape Town remain after a promise that Africa would have a more secure vaccine supply. For me, they raise a question that concerns us too: What must we keep going during the quiet years so that fewer people have to wait next time?

References

Aristotle. (2009). The Nicomachean ethics (D. Ross, Trans.; L. Brown, Ed.). Oxford University Press.

Cohen, J. (2026, October 1). Africa’s effort to make most of its own vaccines by 2040 faces significant headwinds. Science. https://www.science.org/content/article/africa-s-effort-make-most-its-own-vaccines-2040-faces-significant-headwinds

Løgstrup, K. E. (1956). Den etiske fordring [The ethical demand]. Gyldendal.

The other is vulnerable to what we do and to what we leave undone.

This essay was written in a conversation with Claude/Anthropic and OpenAI/ChatGPT

 

De tomme fryserne

Om vaksiner, beredskap og hva trygghet er verdt før vi trenger den

Fra området til vaksineprodusenten Biovac i Cape Town kan direktøren Morena Makhoana se Table Mountain. Når stresset blir stort og han ikke vet hva han skal gjøre, løfter han blikket mot fjellet. Det hjelper ham å bevare litt av roen.

Slik åpner Jon Cohens reportasje «Africa’s effort to make most of its own vaccines by 2040 faces significant headwinds», publisert i Science 1. oktober 2026. Den handler om arbeidet med å bygge opp vaksineproduksjon i Afrika, og om hvor vanskelig det er å gjøre dette arbeidet økonomisk levedyktig.

Like ved Makhoana står et anlegg med spesialfrysere. Biovac hadde inngått en avtale med Pfizer og BioNTech om å motta koronavaksine i store beholdere og tappe den på hetteglass i Sør-Afrika. Fryserne skulle kunne oppbevare opptil tjue millioner doser. Avtalen lovet en egen forsyning til det afrikanske kontinentet.

Men avtalearbeidet og forberedelsene tok tid. Da de første dosene var tilgjengelige mot slutten av 2022, var etterspørselen falt bort. Ifølge Makhoana solgte Biovac ikke én eneste dose av denne vaksinen.

Jeg stanser ved disse fryserne. Under pandemien hadde afrikanske land erfart hva det innebar å stå langt bak i køen. Velstående land sikret seg vaksiner først. Beslutningen om å bygge opp egen kapasitet sprang ut av denne erfaringen. Neste gang skulle flere kunne beskyttes i tide.

Da kapasiteten var klar, var markedet et annet.

Mellom to kriser

Beredskap har en egen tidslighet. Den må bygges før hendelsen som begrunner den. Når hendelsen kommer, kan det allerede være for sent.

Tenk på et sykehus som ønsker å kunne ta imot mange pasienter ved en større ulykke. Noen ledige senger er ikke tilstrekkelig. Det må også finnes personell som kan tilkalles, utstyr som virker, og en plan for hvordan avdelingene skal samarbeide. En seng blir først beredskap når den inngår i en ordning som gjør det mulig å behandle et menneske.

Jeg tenker at noe tilsvarende gjelder vaksinefabrikken. Ledig produksjonskapasitet har verdi dersom det finnes kompetanse, vedlikehold, tilgang til råvarer og avtaler som gjør at den kan tas i bruk. Uten slike forbindelser kan bygningen bli stående som et minne om en ambisjon.

Dette gir også et mulig kriterium for å skille beredskap fra feilslått planlegging: Kan kapasiteten faktisk aktiveres når behovet oppstår, og finnes det en troverdig plan for å opprettholde den fram til da?

Cohens reportasje viser hvor vanskelig dette er. Vaksineanlegg koster store beløp å holde i drift, også når de ikke produserer. De trenger inntekter mellom pandemiene. Ansatte må få brukt kunnskapen sin, og utstyret må holdes i stand.

Vi kan derfor ikke vurdere beredskap bare ut fra hva som ble bygget under krisen. Vi må også undersøke hva som gjør det mulig å fortsette etterpå.

Den billigste vaksinen

Det ville være enkelt å mene at afrikanske myndigheter burde kjøpe vaksiner fra egne produsenter. Reportasjen gir en konkret grunn til å nøle.

Cohen beskriver hvordan sørafrikanske myndigheter i 2023 valgte en importert pneumokokkvaksine til omtrent en tredel av prisen på alternativet Biovac leverte gjennom sitt samarbeid med Pfizer. Biovac måtte deretter si opp 85 av sine 450 ansatte.

For myndighetene kunne den lavere prisen frigjøre penger til andre helsebehov. Et barn som trenger vaksine i dag, kan ikke vente på at en lokal industri skal bli konkurransedyktig.

Samtidig viser oppsigelsene at innkjøpsbeslutningen fikk følger for kapasiteten i landet. Min bekymring er hva gjentatte beslutninger av denne typen kan gjøre over tid. Hvis kompetanse og produksjon forsvinner, kan avhengigheten av utenlandske leverandører bli vanskeligere å komme ut av.

Her møter to ansvar hverandre. Myndighetene skal beskytte mennesker som trenger hjelp nå. De skal også forberede seg på behov som ennå ikke har meldt seg. Begge oppgavene gjelder liv og helse, selv om bare den ene er synlig i dagens etterspørsel.

Aristoteles kalte praktisk klokskap fronesis. Den innebærer å vurdere hva situasjonen krever når flere hensyn må holdes sammen. I dette tilfellet må den som beslutter, se både barnet som kan vaksineres med dagens budsjett, og befolkningen som kan stå uten forsyninger under neste krise.

Praktisk klokskap gir oss ingen formel for hvor mye dyrere en lokal vaksine bør få være. Den krever derimot at vi undersøker hvilke følger valget kan få. Den billigste løsningen kan være den riktige. Men prisen alene kan ikke fortelle oss det.

Å kunne selv

Målet om at Afrika skal produsere 60 prosent av vaksinene kontinentet trenger innen 2040, står uttrykkelig i reportasjen. Det ble satt som del av initiativet Partnerships for African Vaccine Manufacturing, lansert av Den afrikanske union og Africa CDC i 2021.

Det er et ambisiøst mål. Veien dit krever mer enn fabrikker.

Å tappe en importert vaksine på hetteglass gir arbeid og erfaring. Men dersom leveransen av selve vaksinen stopper, stanser også denne produksjonen. Større selvstendighet krever at flere deler av arbeidet kan utføres lokalt, fra forskning og utvikling til framstilling og kvalitetskontroll.

Cohen forteller om Afrigen Biologics and Vaccines, et lite sørafrikansk selskap som har bygget opp kompetanse på mRNA-vaksiner. Gjennom et program støttet av Verdens helseorganisasjon og Medicines Patent Pool har selskapet lært opp fagfolk fra flere lav- og mellominntektsland. Samtidig står Afrigen i en alvorlig økonomisk krise og forsøker å omorganisere seg som en ideell virksomhet.

For meg viser dette hvor sårbar kunnskapsbygging kan være. Kompetansen finnes, men vilkårene for å videreføre den er usikre.

Jeg tenker at noe viktig kan gå tapt dersom et slikt fagmiljø oppløses. Kunnskap lever også i samarbeidet mellom mennesker, i erfaringene de deler, og i ferdighetene de utvikler gjennom gjentatt arbeid. Ny finansiering kan kjøpe utstyr. Det kan ta langt lengre tid å bygge opp igjen et miljø som vet hvordan utstyret skal brukes.

Derfor handler selvstendighet også om universiteter, utdanning og muligheten til å bli værende i et fag. Den som alltid må vente på at andre utvikler en løsning, får begrenset innflytelse over hvilke behov løsningen skal svare på.

Et ansvar som varer

Hos Løgstrup springer den etiske fordringen ut av at vi i møtet med et annet menneske holder noe av dets liv i vår hånd. Den andre er sårbar for det vi gjør, og for det vi lar være å gjøre.

Jeg vil føre denne tanken videre til de institusjonelle avhengighetene reportasjen beskriver. Den som venter på en vaksine, møter kanskje aldri innkjøperen, direktøren eller politikeren som avgjør om den blir tilgjengelig. Avstanden opphever likevel ikke avhengigheten. Beslutningen når fram til et menneskes liv, selv om mennesket ikke er til stede når den tas.

Her kan Løgstrup og Aristoteles hjelpe oss med ulike sider av samme oppgave. Løgstrup minner oss om hvem beslutningen berører. Aristoteles krever at vi vurderer hvordan dette ansvaret kan ivaretas under de faktiske betingelsene: knappe budsjetter, usikker etterspørsel og behovet for å bevare kompetanse.

Omsorgen må dermed få en praktisk form. Den kan ligge i langsiktige innkjøpsavtaler, pålitelige betalinger og samarbeid om utdanning. Slike ordninger kan virke fjerne fra møtet mellom mennesker. Likevel kan de være avgjørende for om hjelpen finnes når noen trenger den.

Pandemien skapte vilje til å handle. Men arbeidet med å bygge en bærekraftig vaksineproduksjon varer langt lenger enn oppmerksomheten rundt krisen. Det er i disse mellomliggende årene løftene blir prøvd.

Fryserne i Cape Town står igjen etter et løfte om at Afrika skulle få en sikrere vaksineforsyning. For meg reiser de et spørsmål som også gjelder oss: Hva må vi holde i gang i de rolige årene, for at færre skal måtte vente neste gang?

Referanser:

Aristotle. (2009). The Nicomachean ethics (D. Ross, overs.; L. Brown, red.). Oxford University Press.

Cohen, J. (2026, 1. oktober). Africa’s effort to make most of its own vaccines by 2040 faces significant headwinds. Science. https://www.science.org/content/article/africa-s-effort-make-most-its-own-vaccines-2040-faces-significant-headwinds

Løgstrup, K. E. (1956). Den etiske fordring. Gyldendal.

Den andre er sårbar for det vi gjør, og for det vi lar være å gjøre.

Essayet er skrevet i en samtale med Claude/Anthropic og OpenAI/ChatGPT

 

Who Do We Have in Mind When We Say “Human”?

On women’s health, knowledge, and attention

Imagine a pregnant woman in Ghana who is to receive health information on her mobile phone. At first, the information is sent as text messages. But some of the women cannot read. The messages are therefore recorded so that they can listen to them. Then it turns out that the phone is often controlled by the man in the household. The information must be sent at a time when the woman actually has access to it.

Even then, the task is not complete. She may have heard the advice to give birth at a health facility, understood it, and wanted to follow it, yet lack the money, support, or authority to go there.

This scene brings together challenges Melinda French Gates described in a health project in Ghana in Science in 2014. It is not an account of one particular woman. I return to it because, in its special issue of 1 October 2026, Science turns its attention to women’s health throughout life. Between sound advice and the possibility of following it lies the reality of a person’s life.

The Body Taken for Granted

The introduction to the special issue describes a long history in which medical studies largely relied on male participants. Their findings were assumed to apply to women as well. Meanwhile, women’s health was commonly addressed in connection with reproduction and childbirth.

The man represents the human being; the woman represents the mother. Both are reduced: the male body becomes the yardstick for others, while the female body is understood through one of its possible functions.

The editors explain why this starting point is inadequate. Biological differences related to sex matter for illness and health throughout life, including conditions unrelated to reproduction. Hormones, sex chromosomes, and the immune system interact in ways about which we still have much to learn. Nor does the significance of the ovaries end with the reproductive years.

For me, this opens up a hermeneutic question: Who do we already have in mind when we begin to study the human being?

For Hans-Georg Gadamer, understanding always begins somewhere. We encounter the world with experiences, concepts, and expectations that bring some things into view and leave others in the background. This prior understanding is a condition of understanding itself. But it must remain open to being challenged by what we encounter.

Applied to medical research, this means that taking the male body as the norm can amount to more than a bias in the sample. It can form part of a horizon that shapes which differences researchers expect to find, which symptoms count as typical, and which experiences appear as deviations. What never becomes a question receives no answer.

Research needs boundaries. But if we forget who was included and who was missing, knowledge about some can be presented as knowledge about everyone. Broadening the horizon therefore also requires us to examine what we have so far taken for granted.

In the same issue, Jay Bhattacharya, identified as director of the US National Institutes of Health, writes about the importance of independently verifying scientific findings. A promising result needs further examination before we know how far it extends. He is writing about research in general. My reading in the light of women’s health is this: Does the finding also hold when women are studied, and when different stages of life are considered? If the answer changes, we have learned something about the limits of our earlier knowledge. Verification can thus also become an exercise in discovering whom we have overlooked.

In Norway, Too

This also concerns Norway. In its 2023 report, The Big Difference, the Norwegian Women’s Health Committee described a field in which women’s health has low status, services are inadequately coordinated, knowledge does not sufficiently reach clinical practice, and women’s voices carry too little weight.

The report also referred to a review by the Norwegian Institute of Public Health: systematic reviews of treatments for diseases in women revealed substantial gaps in knowledge concerning younger and older age groups. The emphasis was on women of reproductive age. The review covered the research literature, rather than Norwegian studies alone, but informed the assessment of the evidence available to Norwegian health services.

Important research on women’s health is being carried out in Norway. The government’s women’s health strategy of 2024 follows up the report, and in 2026 the Research Council of Norway issued a targeted call for research funding, with particular emphasis on menopausal symptoms. Yet for a Norwegian woman going through menopause, too, the question must be followed all the way through: Does this knowledge become useful when she sits with her general practitioner, trying to explain how her everyday life has changed?

Who Gets to Ask the Questions?

A study published in Science in 2021 examined US biomedical patent applications filed between 1976 and 2010. The researchers found that teams consisting entirely of women were 35 per cent more likely than teams consisting entirely of men to produce patents focused on women’s health.

This is a relative difference, and the finding concerns the focus of the patents. It does not in itself tell us which inventions subsequently led to better treatment. Yet it makes something visible: who participates in developing knowledge and technology can influence which needs are recognised.

This does not mean that women can only conduct research on women, or that men cannot understand women’s health. But experience can draw our attention to something others pass by. A question must first emerge as important before anyone can begin to answer it.

The study also points to a structural imbalance: women participate in patenting far less often than men. The researchers suggest that this underrepresentation may have contributed to inventions addressing women’s health never being developed. These are US data, but the question reaches further: Which needs remain undiscovered when some experiences are rarely present where research ideas receive support and become technology?

Here, the patent study meets the hermeneutic question. Participation is also about who can make a previously overlooked need visible.

Having a Service and Being Able to Use It

The woman in Ghana reminds us of another aspect of the matter. Even the best knowledge must find its way into the life of the person who needs it.

With my background as a social worker and therapist, I pause at the distance between a service being offered and the possibility of using it. Think of a mother offered counselling at ten o’clock on a weekday. She wants help, but cannot leave work without losing pay, and has no one to look after her child. When she does not attend, her absence may be recorded. The conditions that would have made attendance possible are easier to overlook.

This is an imagined example, but it illustrates a question that social work must keep open: What does the help require of the person who is to receive it? An appointment can be available in the service’s calendar and inaccessible in a person’s everyday life.

Biological differences and social power relations require different questions. Hormonal changes may contribute to health difficulties. A lack of control over money may prevent a woman from seeking help for those same difficulties. In her life, these circumstances can interact.

Listening to the woman therefore becomes part of the work of knowing. She can tell us what our categories fail to capture, and why an intervention that looks sound from the outside does not work where she lives. Drawing on Buber, we can ask whether she becomes merely an “It” to be described and recorded, or also a “Thou” whose words we allow to reach us. Assessments and categories are necessary. But in the conversation, her answers must be allowed to change our understanding of what the help should be.

A Whole Life

There is also an ethical challenge in the reasons given for investing in women’s health. Better health and greater independence for women can benefit children, families, and society. That is valuable. But a woman’s right to care cannot depend on how useful she is to others.

Kant’s principle of treating the human being always also as an end in themselves, never merely as a means, sharpens this point. A woman deserves to be taken seriously even when better health produces no measurable benefit for her family, workplace, or society.

She should be able to receive help when young and when old, with or without children, when working and when she can no longer work. Her pain and vulnerability matter because the life is hers.

The special issue’s emphasis on the entire lifespan therefore offers an opportunity to broaden our view. A woman lives before, during, and after the years in which she may have children. She must be present in the questions research asks throughout all those years.

I return to the phone in Ghana. The researchers and aid workers had to discover, step by step, what they had initially overlooked: literacy, access to the phone, and the possibility of acting on the advice.

Who does the knowledge reach?

---

References

Bhattacharya, J. (2026). Verification makes discovery matter. Science, 394(6819), 7. https://doi.org/10.1126/science.aem6125

Buber, M. (1923). Ich und Du. Insel-Verlag.

Forskningsrådet. (2026). Forskning på kvinners helse [Research on women’s health; funding call]. https://www.forskningsradet.no/utlysninger/2026/forskning-kvinners-helse/

Gadamer, H.-G. (1960). Wahrheit und Methode. J. C. B. Mohr (Paul Siebeck).

Gates, M. F. (2014). Putting women and girls at the center of development. Science, 345(6202), 1273–1275. https://doi.org/10.1126/science.1258882

Helse- og omsorgsdepartementet. (2023). Den store forskjellen: Om kvinners helse og betydningen av kjønn for helse [The big difference: On women’s health and the significance of sex and gender for health] (NOU 2023: 5). https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2023-5/id2964854/

Helse- og omsorgsdepartementet. (2024). Regjeringens kvinnehelsestrategi – betydningen av kjønn for helse [The government’s women’s health strategy: The significance of sex and gender for health]. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/regjeringens-kvinnehelsestrategi-betydningen-av-kjonn-for-helse/id3056099/

Kant, I. (1785). Grundlegung zur Metaphysik der Sitten. Johann Friedrich Hartknoch. Formula of Humanity: Academy edition, 4:429.

Koning, R., Samila, S., & Ferguson, J.-P. (2021). Who do we invent for? Patents by women focus more on women’s health, but few women get to invent. Science, 372(6548), 1345–1348. https://doi.org/10.1126/science.aba6990

Nusinovich, Y., Vignieri, S., Ross, S., & Osório, J. (2026). A lifelong focus on women’s health. Science, 394(6819), 42–43. https://doi.org/10.1126/science.aem4087

Who does the knowledge reach?

This essay was written in a conversation with Claude/Anthropic and OpenAI/ChatGPT

 

Hvem har vi i tankene når vi sier mennesket?

Om kvinnehelse, kunnskap og oppmerksomhet

Tenk deg en gravid kvinne i Ghana som skal få helseinformasjon på mobiltelefonen. Først sendes informasjonen som tekstmeldinger. Men noen av kvinnene kan ikke lese. Meldingen blir derfor lest inn, slik at de kan høre den. Så viser det seg at telefonen ofte er kontrollert av mannen i huset. Informasjonen må sendes på et tidspunkt da kvinnen faktisk har tilgang til den.

Selv da er oppgaven ikke løst. Hun kan ha hørt rådet om å føde på en helsestasjon, forstått det og ønsket å følge det, uten å ha penger, støtte eller myndighet til å reise dit.

Denne scenen sammenfatter utfordringer Melinda French Gates beskrev ved et helseprosjekt i Ghana i Science i 2014. Den er ingen beretning om én bestemt kvinne. Jeg henter den fram fordi Science i sitt temanummer 1. oktober 2026 retter oppmerksomheten mot kvinners helse gjennom hele livet. Mellom et godt råd og muligheten til å følge det ligger et menneskes livssituasjon.

Den selvfølgelige kroppen

Innledningen til temanummeret beskriver en lang historie der medisinske studier i stor grad har brukt mannlige deltakere. Resultatene ble antatt å gjelde også for kvinner. Samtidig ble kvinnehelse gjerne behandlet i forbindelse med reproduksjon og barnefødsler.

Mannen representerer mennesket, kvinnen representerer moren. Begge blir redusert: Mannens kropp gjøres til målestokk for andre, mens kvinnens kropp forstås gjennom én av sine mulige funksjoner.

Redaktørene viser hvorfor dette utgangspunktet er utilstrekkelig. Biologiske forskjeller knyttet til kjønn har betydning for sykdom og helse gjennom hele livet, også ved tilstander som ikke handler om reproduksjon. Hormoner, kjønnskromosomer og immunforsvar inngår i et samspill som vi fremdeles har mye å lære om. Eggstokkenes betydning opphører heller ikke med de fruktbare årene.

For meg åpner dette et hermeneutisk spørsmål: Hvem har vi allerede i tankene når vi begynner å undersøke mennesket?

Hos Hans-Georg Gadamer begynner forståelsen alltid et sted. Vi møter verden med erfaringer, begreper og forventninger som gjør noe synlig og lar annet tre i bakgrunnen. Denne forforståelsen er en betingelse for å forstå. Men den må kunne utfordres av det vi møter. plato.stanford.edu

Anvendt på medisinsk forskning betyr dette at mannskroppen som norm kan være mer enn en skjevhet i utvalget. Den kan inngå i en horisont som styrer hvilke forskjeller forskeren forventer å finne, hvilke symptomer som regnes som typiske, og hvilke erfaringer som framstår som avvik. Det som aldri blir et spørsmål, får heller ikke noe svar.

Forskning trenger avgrensninger. Men dersom vi glemmer hvem som var med, og hvem som manglet, kan kunnskap om noen bli presentert som kunnskap om alle. Å utvide horisonten krever derfor også at vi undersøker det vi hittil har tatt for gitt.

I samme nummer skriver Jay Bhattacharya, presentert som direktør for det amerikanske National Institutes of Health, om betydningen av å etterprøve vitenskapelige funn. Et lovende resultat må undersøkes videre før vi vet hvor langt det rekker. Han skriver om forskning generelt. Min lesning i lys av kvinnehelse er denne: Holder funnet også når kvinner blir undersøkt, og når ulike livsfaser tas med? Dersom svaret endrer seg, har vi lært noe om grensene for vår tidligere kunnskap. Slik kan etterprøving også bli en øvelse i å oppdage hvem vi har oversett.

Også i Norge

Dette angår også Norge. I utredningen Den store forskjellen fra 2023 beskrev Kvinnehelseutvalget et felt der kvinners helse har lav status, tjenestene er mangelfullt samordnet, kunnskap ikke når godt nok fram til praksis, og kvinners stemmer får for lite gjennomslag. www.regjeringen.no

Utredningen viste også til en kartlegging fra Folkehelseinstituttet: I oversiktsforskningen om behandling av sykdommer hos kvinner var kunnskapshullene store for yngre og eldre aldersgrupper. Tyngdepunktet lå på kvinner i reproduktiv alder. Kartleggingen omfattet forskningslitteraturen, ikke bare norske studier, men inngikk i vurderingen av kunnskapsgrunnlaget for norske helsetjenester. www.regjeringen.no

Det foregår viktig kvinnehelseforskning i Norge. Regjeringens kvinnehelsestrategi fra 2024 følger opp utredningen, og Forskningsrådet har i 2026 utlyst målrettede forskningsmidler med særlig vekt på overgangsplager. www.regjeringen.no Men også for en norsk kvinne i overgangsalderen må spørsmålet følges helt fram: Blir kunnskapen til hjelp når hun sitter hos fastlegen og forsøker å forklare hvordan hverdagen er blitt?

Hvem får stille spørsmålene?

En studie publisert i Science i 2021 undersøkte amerikanske biomedisinske patentsøknader fra 1976 til 2010. Forskerne fant at oppfinnergrupper bestående utelukkende av kvinner hadde 35 prosent større sannsynlighet enn grupper bestående utelukkende av menn for å utvikle patenter med fokus på kvinners helse.

Dette er en relativ forskjell, og funnet gjelder patentenes innretning. Det viser ikke i seg selv hvilke oppfinnelser som senere førte til bedre behandling. Likevel gjør det noe synlig: Hvem som får delta i utviklingen av kunnskap og teknologi, kan ha betydning for hvilke behov som blir oppdaget.

Det betyr ikke at kvinner bare kan forske på kvinner, eller at menn ikke kan forstå kvinnehelse. Men erfaring kan gjøre oss oppmerksomme på noe andre går forbi. Et spørsmål må først tre fram som viktig før noen kan begynne å besvare det.

Studien peker samtidig på en strukturell skjevhet: Kvinner deltar langt sjeldnere enn menn i patentering. Forskerne antyder at denne underrepresentasjonen kan ha bidratt til at oppfinnelser rettet mot kvinners helse aldri ble utviklet. Dette er amerikanske data, men spørsmålet rekker videre: Hvilke behov forblir uoppdaget når noen erfaringer sjelden er til stede der forskningsideer får støtte og blir til teknologi?

Her møter patentstudien det hermeneutiske spørsmålet. Deltakelse handler også om hvem som kan gjøre et hittil oversett behov synlig.

Å ha et tilbud og å kunne bruke det

Kvinnen i Ghana minner oss om en annen side av saken. Selv den beste kunnskapen må finne en vei inn i livet til den som trenger den.

Med min bakgrunn som sosialarbeider og terapeut stanser jeg ved avstanden mellom et tilbud og muligheten til å bruke det. Tenk på en mor som får tilbud om samtaler klokken ti på en hverdag. Hun ønsker hjelp, men kan ikke forlate arbeidet uten å miste lønn, og har ingen som kan passe barnet. Når hun ikke møter, kan fraværet bli registrert. Vilkårene for å møte er lettere å overse.

Dette er et tenkt eksempel, men det viser et spørsmål sosialt arbeid må holde åpent: Hva krever hjelpen av den som skal ta imot den? Et tilbud kan være tilgjengelig i tjenestens kalender og utilgjengelig i menneskets hverdag.

Biologiske forskjeller og sosiale maktforhold må undersøkes med ulike spørsmål. Hormonelle endringer kan ha betydning for helseplager. Manglende råderett over penger kan hindre en kvinne i å søke hjelp for de samme plagene. I livet hennes kan disse forholdene virke sammen.

Å lytte til kvinnen blir derfor en del av selve kunnskapsarbeidet. Hun kan fortelle hva våre kategorier ikke fanger opp, og hvorfor et tiltak som ser godt ut utenfra, ikke fungerer der hun lever. Med Buber kan vi spørre om hun bare blir et «det» som beskrives og registreres, eller også et «du» vi lar oss tiltale av. Undersøkelser og kategorier er nødvendige. Men i samtalen må hennes svar få mulighet til å endre vår forståelse av hva hjelpen skal være. plato.stanford.edu

Et helt liv

Det ligger også en etisk utfordring i begrunnelsene for å satse på kvinnehelse. Bedre helse og større selvstendighet for kvinner kan komme barn, familier og samfunn til gode. Det er verdifullt. Men kvinnens rett til omsorg kan ikke avhenge av hvor nyttig hun er for andre.

Kants prinsipp om å behandle mennesket alltid også som et mål i seg selv, aldri bare som et middel, skjerper dette poenget. plato.stanford.edu Kvinnen har krav på å bli tatt på alvor også når bedre helse ikke gir noen målbar gevinst for familien, arbeidsplassen eller samfunnet.

Hun skal kunne få hjelp som ung og som gammel, med eller uten barn, når hun arbeider og når hun ikke lenger kan arbeide. Hennes smerte og sårbarhet har betydning fordi livet er hennes.

Temanummerets vekt på hele livsløpet gir derfor en anledning til å utvide blikket. Kvinnen lever før, under og etter de årene da hun eventuelt får barn. Hun må være til stede i forskningens spørsmål gjennom alle disse årene.

Jeg vender tilbake til telefonen i Ghana. Forskerne og hjelpearbeiderne måtte gradvis oppdage hva de først hadde oversett: lesekunnskaper, tilgang til telefonen og muligheten til å handle etter rådet.

Hvem når kunnskapen fram til?

---

Referanser

Bhattacharya, J. (2026). Verification makes discovery matter. Science, 394(6819), 7. https://doi.org/10.1126/science.aem6125

Buber, M. (1923). Ich und Du. Insel-Verlag.

Forskningsrådet. (2026). Forskning på kvinners helse [Utlysning]. https://www.forskningsradet.no/utlysninger/2026/forskning-kvinners-helse/

Gadamer, H.-G. (1960). Wahrheit und Methode. J. C. B. Mohr (Paul Siebeck).

Gates, M. F. (2014). Putting women and girls at the center of development. Science, 345(6202), 1273–1275. https://doi.org/10.1126/science.1258882

Helse- og omsorgsdepartementet. (2023). Den store forskjellen: Om kvinners helse og betydningen av kjønn for helse (NOU 2023: 5). https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2023-5/id2964854/

Helse- og omsorgsdepartementet. (2024). Regjeringens kvinnehelsestrategi – betydningen av kjønn for helse. https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/regjeringens-kvinnehelsestrategi-betydningen-av-kjonn-for-helse/id3056099/

Kant, I. (1785). Grundlegung zur Metaphysik der Sitten. Johann Friedrich Hartknoch. Menneskehetsformuleringen: Akademie-utgaven, 4:429.

Koning, R., Samila, S., & Ferguson, J.-P. (2021). Who do we invent for? Patents by women focus more on women’s health, but few women get to invent. Science, 372(6548), 1345–1348. https://doi.org/10.1126/science.aba6990

Nusinovich, Y., Vignieri, S., Ross, S., & Osório, J. (2026). A lifelong focus on women’s health. Science, 394(6819), 42–43. https://doi.org/10.1126/science.aem4087

Hvem når kunnskapen fram til?

Essayet er skrevet i en samtale med Claude/Anthropic og OpenAI/ChetGPT