Heideggers tolkning av Platons Sophistes i lys av fenomenet og begrepet visdom

 Sofia, aletheia og bruddet med metafysikken: Heideggers vei gjennom GA 19 (Gesamtausgabe) og Platons Sophistes

Jeg leser pt Bind 19 i Martin Heideggers samlede verker om Platon: Sophistes. Her er noen refleksjoner jeg gjør meg. 

 

 Martin Heidegger (1889–1976)  

1. Sofia og aletheia: visdom som avdekkelse

Når Heidegger i GA 19 undersøker σοφία, gjør han det ikke som en historiker av begreper, men som en tenker som forsøker å finne tilbake til en opprinnelig erfaring av visdom. For ham er σοφία ikke primært en intellektuell kapasitet, men en måte å stå i sannhet på. Og sannhet – ἀλήθεια – er hos Heidegger ikke korrespondanse, men avdekkelse, un-hiddenness, det at noe trer frem fra skjulthet.

Dermed blir forbindelsen mellom σοφία og ἀλήθεια nesten uunngåelig: visdom er evnen til å la væren tre frem, til å være i en mottakende, lyttende, åpen relasjon til det som viser seg. Heidegger leser Aristoteles’ definisjon av σοφία som kunnskap om det høyeste og mest grunnleggende, men han radikaliserer den: det høyeste er ikke et objekt, men selve væren som åpenbaring.

I denne forstand er σοφία en eksistensiell disposisjon. Den som er vis, er ikke den som vet mest, men den som er mest mottakelig for ἀλήθεια. Visdom er en form for åpenhet – en evne til å la det værende tre frem i sin sannhet uten å tvinge det inn i begrepslige skjemaer.

Heidegger finner i Platons Sophistes en dramatisk scene hvor denne kampen om sannhet utspiller seg: spørsmålet om ikke-væren, om falskhet, om logos’ evne til å vise og skjule. Her aner han en dypere forståelse av ἀλήθεια enn den senere metafysikken klarte å bevare.

---

2. GA 19 som forarbeid til Væren og tid

Forelesningene i GA 19 er et laboratorium hvor Heidegger prøver ut begreper som senere blir avgjørende i Væren og tid. Flere av de mest sentrale temaene i hans hovedverk spirer allerede her:

a) Væren som problem

Hele forelesningsrekken er drevet av spørsmålet: Hva betyr det å være? Dette spørsmålet er ikke et teoretisk tillegg, men selve grunnlaget for å forstå σοφία, λόγος, δόξα, τέχνη og alle de andre begrepene som dukker opp i Sophistes. Heidegger bruker Platons tekst som en måte å vekke spørsmålet om væren på nytt.

b) Daseins forrang

Selv om begrepet Dasein ikke er fullt utviklet i GA 19, er det tydelig at Heidegger allerede her mener at mennesket må forstås ut fra sin eksistensielle åpenhet for væren. Dette blir senere til analysen av In-der-Welt-sein og Befindlichkeit.

c) Sannhet som avdekkelse

Heidegger bruker Sophistes til å vise at sannhet ikke kan forstås som en egenskap ved utsagn, men som en grunnleggende ontologisk struktur. Dette blir i Væren og tid til analysen av Erschlossenheit og Entdecktheit.

d) Kritikk av tradisjonell logikk

I GA 19 begynner Heidegger å løsne grepet om den aristoteliske logikken som grunnlag for filosofi. Han viser at logos i Sophistes ikke først og fremst er en formell struktur, men en måte å la noe tre frem på. Dette blir senere til kritikken av proposisjonell sannhet i Væren og tid.

e) Metafysikkens begynnelse som skjebne

Heidegger ser i Sophistes konturene av den metafysiske tradisjonen som senere skal dominere vestlig tenkning. Men han ser også muligheten for en annen vei – en vei som Væren og tid forsøker å åpne.

---

3. Hvorfor Sophistes er avgjørende for bruddet med metafysikken

Heidegger vender seg til Sophistes fordi dialogen inneholder en eksplosiv problemstilling: Hvordan er det mulig å tale om det som ikke er? Dette spørsmålet ryster hele den metafysiske tradisjonen, som alltid har forsøkt å sikre tenkningen ved å forankre den i det værende som tilstedeværende.

a) Problemet med ikke-væren

Platon forsøker å redde muligheten for falskhet ved å innføre en form for “annenhet” (ἑτερότης) som gjør at ikke-væren ikke er absolutt intet, men en form for forskjell. Heidegger ser her en begynnelse på en mer dynamisk forståelse av væren – ikke som et statisk nærvær, men som et spill av tilsynekomst og fravær.

b) Logos som avdekking og tildekking

I Sophistes blir logos ikke bare et redskap for å uttrykke sannhet, men også en kraft som kan skjule, fordreie og forvirre. Dette åpner for Heideggers senere analyse av språkets dobbelthet: språk kan både åpne og lukke for væren.

c) Kritikk av væren som tilstedeværelse

Heidegger mener at Platon i Sophistes står på terskelen til en mer radikal forståelse av væren, men at han til slutt faller tilbake i ideenes metafysikk. Likevel er dialogen et av de få stedene i antikkens filosofi hvor spørsmålet om væren virkelig blir problematisert.

d) Bruddet med metafysikken som gjenerobring

Heidegger bruker Sophistes ikke for å kritisere Platon, men for å vise at metafysikken selv inneholder en glemt mulighet. Bruddet med metafysikken er derfor ikke et oppgjør, men en tilbakevending – en Wiederholung – til et punkt hvor tenkningen kunne ha tatt en annen vei.

---

Martin Heideggers tolkning av begrepet σοφία (sofia) i bind 19 av hans samlede verker – forelesningsrekken om Platons Sophistes fra vintersemesteret 1924–25 – er en dyptgående og flerlags filosofisk undersøkelse. Heidegger nærmer seg σοφία ikke bare som et begrep i Platons dialog, men som en nøkkel til å forstå forholdet mellom væren, sannhet og menneskelig eksistens. Her følger en strukturert fremstilling av Heideggers behandling, med en tabell som sammenligner ulike tolkninger han drøfter, etterfulgt av en sammenhengende analyse.

---

Heideggers tilnærming til σοφία

Heidegger åpner sin forelesningsrekke med en lang innledning basert på Aristoteles’ Nikomakiske etikk og Metafysikken, før han går over til Platons Sophistes. Dette er ikke tilfeldig: Heidegger mener at Aristoteles gir en mer eksplisitt og klar fremstilling av begreper som τέχνη, ἐπιστήμη, φρόνησις og σοφία, og at Platons tenkning best forstås gjennom Aristoteles’ begrepsapparat.

I denne konteksten blir σοφία analysert som en form for høyere innsikt – ikke bare teoretisk kunnskap, men en ontologisk orientering mot væren. Heidegger skiller mellom ulike former for kunnskap og innsikt, og σοφία fremstår som den mest radikale og grunnleggende formen for sann forståelse.

Heideggers analyse: fra Aristoteles til Platon

Heidegger begynner med Aristoteles’ definisjon av σοφία som teoretisk visdom – kunnskap om det som er evig og uforanderlig. Dette står i kontrast til φρόνησις, som handler om praktisk klokskap og moralsk dømmekraft. Heidegger anerkjenner denne distinksjonen, men mener at den må radikaliseres: σοφία må ikke bare være teoretisk innsikt, men en ontologisk bevegelse mot selve væren.

I Platons Sophistes ser Heidegger en mulighet til å gå dypere. Her er σοφία knyttet til evnen til å skjelne mellom det som er og det som ikke er – en evne som krever dialektisk tenkning og logos. Heidegger tolker dette som en forberedelse til en mer fundamental forståelse av væren, der σοφία ikke bare er en egenskap ved sjelen, men en måte å være på.

---

Ontologisk vending: σοφία som væremåte

Heidegger tar et avgjørende skritt ved å tolke σοφία som en eksistensiell orientering. Det er ikke nok å ha kunnskap om det værende – man må være åpen for væren selv. Dette innebærer en overgang fra epistemologi til ontologi. Σοφία blir da ikke bare en intellektuell kapasitet, men en måte å være i verden på, preget av åpenhet, undring og evne til å la væren tre frem.

Denne tolkningen er nært knyttet til Heideggers prosjekt i Væren og tid, som han arbeidet med parallelt med forelesningene om Sophistes. Her ser vi hvordan σοφία blir en nøkkel til å forstå menneskets eksistens som Dasein – et vesen som alltid allerede er kastet inn i en verden og må forholde seg til væren.

---

Kritisk refleksjon: mellom metafysikk og eksistens

Heideggers tolkning av σοφία har blitt kritisert for å være for radikal og for å lese Platons tekst gjennom et eksistensialistisk filter. Men Heidegger er selv klar over dette, og han forsvarer sin metode med henvisning til hermeneutisk nødvendighet: vi må tolke det uklare gjennom det klare, og for ham er Aristoteles og hans egen ontologi klarere enn Platons metafysiske begreper.

Samtidig viser Heidegger respekt for Platons innsikt, særlig i Sophistes, der spørsmålet om ikke-væren og muligheten for falskhet utfordrer hele den metafysiske tradisjonen. Heidegger ser her en åpning mot en mer radikal tenkning, der σοφία ikke bare er en egenskap ved tenkeren, men en bevegelse i selve væren.

---

Avslutning: En bevegelse mot opprinnelig visdom

For Heidegger er σοφία ikke bare et begrep – det er et kall. Det er en invitasjon til å tenke dypere, å gå bak det værende og åpne seg for væren. I denne forstand blir σοφία en form for eksistensiell modning, en måte å være i sannhet på. Det er ikke en ferdighet man kan lære, men en væremåte man må tre inn i.

Denne tolkningen gjør Heideggers lesning av Sophistes til mer enn en kommentar – det blir en filosofisk begivenhet. Han bruker Platons tekst som springbrett for sin egen ontologiske undersøkelse, og σοφία blir det begrep som bærer denne bevegelsen.

Når man ser GA 19 i lys av Væren og tid, blir det klart at Heidegger ikke bare kommenterer Platon. Han bruker Sophistes som en filosofisk resonansbunn for å utvikle sin egen ontologi. Σοφία blir da ikke en intellektuell dyd, men en eksistensiell åpenhet for ἀλήθεια – for væren som avdekkelse.

Og Sophistes blir stedet hvor metafysikken både begynner og kan brytes. Det er her Heidegger finner den spenningen som driver hele hans prosjekt: kampen mellom det som viser seg og det som skjules, mellom væren og ikke-væren, mellom sannhet og tilsløring.

I denne kampen ligger også filosofiens kall – og det er dette Heidegger forsøker å gjenerobre.

Fra de finske skogene til Sørlandets murvegger:

 Fra de finske skogene til Sørlandets murvegger: En reise gjennom fem generasjoner

Det finnes livshistorier som ikke bare forteller oss hvor vi kommer fra, men også hvem vi er – og hvem vi kunne ha vært. Historier som bærer i seg en stille filosofi, ikke formulert i bøker eller foredrag, men levd fram gjennom valg, feiltrinn, arbeid og kjærlighet. Min tipp‑olderfar, Carl Gustav Johnsson, er en slik historie. Han ble født i 1836, i Trayd i Småland, som sønn av Erik Johan og Eva Lisa Mattson – et par som tilhørte de finske skogene i Häme fylke, et område hvor slekten hadde bodd i generasjoner.

At Carl Gustav ble født i Sverige var nærmest et avvik i slektens rytme. Kort tid etter fødselen vendte familien tilbake til Kerkomäki, dypt inne i de finske skogene. Der vokste han opp til han var 14 år. Og det er her den praktiske filosofien begynner: i et valg som virker nesten ufattelig i dag.

For i 1850, som fjortenåring, reiste han alene til Lund i Sverige.

Å gå – alene – mot det ukjente

Hva får et barn til å forlate alt kjent og trygt? Var det fattigdom? Eventyrlyst? Et ønske om å skape noe eget? Eller var det rett og slett slik livet var for mange på 1800‑tallet – at man gikk dit mulighetene fantes, uten garanti for noe som helst?

I praktisk filosofi snakker vi ofte om agency – menneskets evne til å handle, til å forme sitt eget liv innenfor de rammene man er gitt. Carl Gustav hadde få ressurser, men han hadde handlekraft. Han gikk. Han valgte. Han tok ansvar for sin egen skjebne, selv om han ikke kunne vite hvor den ville føre.

I Lund ble han ikke lenge. Alt tyder på at han fortsatte videre til Helsingborg, hvor han begynte som skomakerlærling – et yrke han skulle holde fast ved hele livet. Et yrke, et håndverk, han kunne være stolt av. Skomaker skulle han bli, det var målet hans allerede som 14-åring.

Skomakeren som falt – og reiste seg

Skomakeryrket på midten av 1800‑tallet var ikke romantisk. Det var hardt, monotont og dårlig betalt. Lærlinger levde ofte på sultegrensen. Og Carl Gustav var intet unntak.

Hvordan ble man skomaker i Sverige på denne tiden? Man startet som lærling (lärling). En gutt (ofte 12–16 år) ble satt i lære hos en skomakermester. Læretiden var vanligvis flere år, ofte 3–5. Lærlingen bodde gjerne hos mesteren og fikk kost og losji som en del av avtalen. Læreforholdet var regulert av Skomakareämbetet, skomakerlauget. 

Når læretiden var fullført og mesteren mente eleven var dyktig nok, ble han gesell. Gesellen kunne nå arbeide mot lønn. Mange dro på gesellvandring (vandringsår) for å lære mer hos andre mestere. Dette var en viktig del av håndverkskulturen i hele Europa. Dette systemet var strengt og skulle sikre kvalitet og kontrollere konkurransen. Kilder viser at skomakerlauget i Sverige var etablert allerede i 1474 og ble avskaffet først i 1848. Jeg har ikke funnet dokumentasjon på hvem Carl Gustav ble skomaker hos, hvem han bodde hos og ble hans læremester, bare at svensk husholdningsundersøkelser viser at han var skomaker hele livet.

Ifølge historiske beskrivelser var skomakerne på denne tiden en av de mest tallrike håndverksgruppene i Sverige. Organisert i laug som bestemte hvem som fikk utdanne seg og hvem som fikk åpne verksted. Fokusert på håndlagde sko på bestilling, siden industrialiseringen først kom senere på 1800‑tallet

I 1855 møtte han Johanna, en kvinne ti år eldre enn ham. De fikk to døtre før de giftet seg i 1858: Albertina i 1855 og Maria i 1856. To små barn, en ugift mor, en fattig lærling – det er ikke vanskelig å se konturene av et liv som presset fra alle kanter.

I 1856 ble den 20 år gamle Carl Gustav dømt for tyveri. Han sonet en straff.

Det er lett å dømme et menneske for en feil. Men det er ofte mer interessant å spørre: Hva forteller feilen oss om livet som ble levd?

Tyveriet var sannsynligvis ikke uttrykk for moralsk fordervelse, men for desperasjon. Et ungt par, to barn, ingen penger, ingen sikkerhet. Et samfunn uten sosiale sikkerhetsnett.

Det er i slike øyeblikk vi ser menneskets skjørhet – og samtidig dets mulighet til å reise seg igjen.

For det gjorde han.

Et liv bygget på arbeid, kjærlighet og utholdenhet

I 1858 giftet Carl Gustav og Johanna seg. Han var 22, hun var 32. De fikk fire barn til:

• Wilhelmina Fredrika (1859)
• Adolf Fredrik (1862) – min oldefar
• Severina Paulina (1864)
• Carl August (1876), en attpåklatt som kom da foreldrene var godt voksne

Johanna døde i 1894, 64 år gammel. Da var nesten alle barna voksne. Bare Carl August var 13 år. Hele familien ble boende i Helsingborg, og Carl Gustav fortsatte sitt liv som skomaker – et stille yrke, men et som bygger verden skritt for skritt, bokstavelig talt.

Det er noe dypt filosofisk i dette: At et menneske kan falle, men likevel bygge et liv. At et liv kan være enkelt, men likevel betydningsfullt. At arbeid, selv det mest beskjedne, kan være en form for verdighet.

Fra skomaker til murmester – og videre til Norge

I 1911 tok min oldefar, Adolf Fredrik Johnsson, et valg som på mange måter speilet sin fars: han flyttet familien – kone og ti barn – til Norge. De slo seg ned i Arendal, en sørlandsby som på den tiden var i vekst, men som også krevde hardt arbeid og fagkunnskap for å bygge seg opp i.

Adolf Fredrik og fire av sønnene etablerte etter hvert distriktets største murmesterselskap. De bygde hus, fabrikker, sykehus, broer, kaianlegg, murer og fundamenter – bokstavelig talt – for en ny generasjon sørlandske familier. Det er noe vakkert i denne overgangen: fra skomakerens små sting til murmesterens store steiner. Fra å reparere sko til å reise bygg som står i hundre år.

En av sønnene, Hugo Johnsson (f. 1888), ble senere tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull for femti års tjeneste som murmester i Arendal og omegn. Et liv i arbeid, et liv i tjeneste for fellesskapet. En annen av hans sønner, Gustav Albin Johnsson (f.1897) giftet seg med norskfødte Sigrid i Arendal. De ble min morfar og mormor. Jeg husker dem godt og der de bygde sitt hjem i Strømsbuneset i Arendal. De fikk sju barn: Uno, Irene, Unni, Gerd, Oskar (som døde som barn), Arvid, og min mor Ulla i dette hjemmet. 

Hva betyr en slik historie – egentlig?

Når jeg følger denne linjen bakover – fra Arendal til Helsingborg, fra Helsingborg til Lund, fra Lund til de finske skogene – ser jeg mer enn en slektshistorie. 

Jeg ser hvordan liv formes av:

• valg som virker små, men som får store konsekvenser
• feil som ikke ødelegger, men som lærer
• arbeid som gir verdighet, selv når det er tungt
• kjærlighet som bærer gjennom vanskelige tider
• generasjoner som bygger videre på hverandre

Carl Gustav gikk alene som fjortenåring. Han falt. Han reiste seg. Han bygde et liv. Hans sønn bygde murer. Hans barnebarn bygde et nytt liv i et nytt land. Og her sitter jeg, flere generasjoner senere, og forsøker å forstå hva det betyr.

Kanskje dette er den egentlige arven: Ikke murene, ikke skoene, ikke medaljene – men viljen til å gå videre.

Å ta et skritt, selv når man ikke vet hvor veien fører. Å bygge noe, selv når man starter med tomme hender. Å reise seg, selv når man faller.

Og det er min families historie.

 

Min slekt som utvandret fra Finland til Sverige i 1830 årene, i lys av "metávasi"

Det finnes slekter som står stille, som blir værende i samme dal, samme bygd, samme jord. Og så finnes det slekter som beveger seg — ikke rastløst, men som en stille strøm som søker nye muligheter, nye rom, nye måter å leve på. Min slekt tilhører den siste typen.

Gjennom mange generasjoner har den beveget seg fra finske skoger og svenske kystbyer, gjennom industrialiseringens harde rytmer, over havet til Amerika, og tilbake til Norge igjen. Hver generasjon har båret med seg noe av den forrige, men også åpnet en ny dør, en ny retning.

Dette er deres fortelling.

Mellom to riker – en slekt i metávasi

Slekten som jeg la begynne med  Johan Jörensson og Maria Simonsdotter i Hausjärvi på 1700‑tallet, og som ender med min morfar i Norge på 1900‑tallet, er ikke bare en rekke navn og årstall. Det er en fortelling om mennesker som lever gjennom en av de mest dramatiske overgangene i nordisk historie. Og det er en fortelling som bærer i seg det jeg som praktisk filosof alltid har vært opptatt av: metávasi (gresk), overgangen – bevegelsen fra én tilstand til en annen, der mennesket ikke bare forflytter seg i rom, men i identitet, tilhørighet og livsform.

Før bruddet: en verden som hviler i seg selv

På 1700‑tallet lever slekten min i et Finland som fortsatt er en integrert del av Sverige. Johan Jörensson (f. 1724) og Maria Simonsdotter (f. 1732) lever i et landskap av små gårder, skog og torp. De er lutherske undersåtter av den svenske kongen, og deres liv følger rytmene av jordbruk, kirke og lokalsamfunn. Det er en verden som, til tross for hardt arbeid og perioder med hungersnød, er stabil i sin grunnstruktur.

Deres sønn, Matts Johansson (1771–1838), vokser opp i denne stabiliteten. Han gifter seg, får barn, flytter mellom gårder i Hausjärvi og Janakkala – små bevegelser innenfor en kjent verden. Han lever i en før‑tilstand, i metávasiens språk: en verden som hviler i sin egen selvfølgelighet.

Bruddet: 1808–1809

Så kommer den finske krigen.

Situasjonen i 1808. 

Russerne angriper nettopp i det området hvor Matts og hans familie bor i Häme. Sverige taper den finske krigen og må gi fra seg Finland til Russland. Finland var en del av Russland fram til 1917. Det var først da det russiske imperiet brøt sammen under revolusjonen, at Finland fikk en reell mulighet til å løsrive seg. Den finske senaten, ledet av P. E. Svinhufvud, grep øyeblikket og vedtok uavhengighetserklæringen.

I 1808 invaderer altså. Russland Finland. I 1809 avstår Sverige hele landet til tsaren. For Matts, som da er 37 år gammel, er dette ikke bare en politisk hendelse. Det er et eksistensielt brudd. Han går til sengs som svensk undersått og våkner som undersått under den russiske keiseren. Ikke fordi han har valgt det, men fordi verden rundt ham har skiftet.

Dette er bruddpunktet – det filosofiske øyeblikket der en livsform ikke lenger kan tas for gitt, men heller ikke har blitt erstattet av noe nytt. Det er en overgang uten kart, en liminal fase der identitet, trygghet og fremtid er i bevegelse.

Matts giftet seg med Anna Lena Michelsdotter (1778–1868) (viet 1798 i Hausjärvi) og fått sitt første barn, Maja Lena, født samme år som ekteskapet. I årene som følger får de minst fem barn til, blant dem sønnen Erik Johan i 1803.

Vi vet at Matts i 1796 bor i Hausjärvi, og at han i 1802 er registrert i Janakkala, Häme. Det er ikke uvanlig: folk i denne delen av Finland beveger seg innen et relativt lite geografisk rom – mellom sogn som Hausjärvi, Janakkala og senere Vanaja – på jakt etter jord, arbeid og mer stabile vilkår. Dette er ikke «stor migrasjon», men små, lokale forflytninger. Likevel sier det noe viktig: familien er ikke statisk. De er allerede vant til å tilpasse seg.

Mellomtilstanden: en slekt i liminalitet

Når Russland invaderer Finland i 1808, er Matts i slutten av 30-årene. Han tilhører den generasjonen som bærer ansvaret: for gård, familie og fremtid. Krigen er ikke bare en fjern konflikt; den bringer soldater, forsyningskrav og uro inn i folks hverdagsliv.

I 1809, da Finland formelt avstås til Russland, er Matts 38 år gammel. Han går til sengs som svensk undersått og våkner – i juridisk forstand – som undersått under den russiske tsaren. For den finske bonden på bakken er det ingen umiddelbar revolusjon i dagliglivets rytme, men det skjer et mentalt og politisk skifte: riksgrensen flyttes vestover, og Finland er ikke lenger «en del av Sverige», men et eget storfyrstedømme. For mange eldre og middelaldrende oppleves dette som et tap.

Matts dør i 1838 i Unikko, Haga, Janakkala. Han blir værende i Finland hele sitt liv. Men barna hans – og særlig sønnen Erik Johan – vokser opp i en ny politisk virkelighet, med et gammelt minne: Finland var en gang svensk.

Matts’ sønn, Erik Johan Mattsson (1803–1868), er seks år gammel når Finland blir russisk. Han er født inn i én verden og vokser opp i en annen. Han tilhører den generasjonen som må leve med bruddet som en del av sin identitet. Han flytter mellom torp og gårder i Häme – Wnico, Kerkomäki, Ojanhaara, Liesmäki, Järvenpää – et liv preget av arbeid, jord, skog og stadig tilpasning.

Han lever i en liminal tilstand: ikke lenger svensk, ikke fullt ut russisk, men finsk i en ny og uavklart betydning. Det gamle riket er borte, det nye er fremmed, og hverdagen er en kontinuerlig forhandling mellom tradisjon og nødvendighet.

Gjennom kildene i anerapporten ser vi et liv preget av bevegelser innen regionen:

• 1826: bosatt i Wnico, Haga Bohl, Janakkala, Häme
• 1834: Kerkomäki, Kernaia Bohl, Janakkala
• 1841: Ojanhaara, Haga Första Läsbohl, Janakkala
• 1845: Kattisw Ojala, Liesmäki, Mäskälä, Vanaja
• 1848: både Ojanhaara Torp og Järvenpää Torp, Sauvala Läsbohl, Janakkala
• 1859: Dambacka, Särkijävi, Askola, Uusimaa

Dette er ikke en mann som sitter urokkelig på en arvet storgård. Han fremstår som en typisk representant for den mobile jord- og arbeidsbefolkningen: torpare, husmenn, småbrukere, kanskje med innslag av skogsarbeid og sesongarbeid. Han flytter innenfor finske bygdestrukturer, men alltid innen det finsk-språklige, lutherske landskapet.

I 1832 gifter han seg med Eva Lisa Johansdotter (1790–1853) i Vanaja, Häme. Hun er betydelig eldre enn ham – 42 år mot hans 29 – og har trolig med seg egne erfaringer, kanskje også et tidligere livsløp. Sammen får de fire barn:

• Carl Gustav (1831) – som i rapporten står med fødested Traryd, Kärringelida, Småland, Sverige
• Henrik Johan (1834)
• Nicodemus (1839)
• Wilhelmina (1844)

Her skjer det noe interessant.

Metávasi: bevegelsen mot noe nytt

I 1831 blir sønnen Carl Gustav Johnsson født i Traryd, Småland, Sverige.

Ifølge slektsgranskingen jeg har gjort er Carl Gustav Johnsson født 22.06.1831 i Traryd, Kärringelida, Småland, Sverige. Foreldrene er Erik Johan og Eva Lisa. De øvrige barna fødes i Finland, og vi har Erik og Eva Lisa dokumentert i Finland både før og etter 1831.

Det åpner for en sannsynlig tolkning:

• Familien, eller i det minste far og mor, har en periode i Sverige rundt 1831, muligens som arbeidsmigranter.
• De vender senere tilbake til Finland, der resten av søskenflokken blir født.
• Carl Gustav får et livslangt «svensk merke» allerede ved fødselen, selv om hans tidlige barndom kan ha utspilt seg i Finland.

Dette passer godt med det vi vet om perioden: etter krigen 1808–1809, og gjennom 1820–30-årene, finnes det en betydelig mobilitet mellom Finland og Sverige – særlig blant dem som har ferdigheter innen skog, jord og håndverk. Sverige trenger arbeidskraft; Finland har en voksende befolkning og et jordpress.

At en sønn fødes i Småland, i et skogs- og jordbruksområde, gir mening i lys av:

• etterspørsel etter arbeidsfolk i svensk skogs- og jordbruk
• etablerte, om enn uformelle, kontakter og nettverk mellom finske og svenske bygder
• en kulturell og emosjonell tilknytning til Sverige som «det gamle moderlandet»

Vi kan ikke bevise hver detalj om reisen, men vi kan tegne et sannsynlig bilde:  

Carl Gustav fødes inn i en slekt som allerede beveger seg på tvers av Østersjøens historiske skillelinj

Dette ene faktum – et barn født på svensk jord – er selve metávasiens konkrete uttrykk. Det viser at slekten ikke bare lever i en overgang, men handler i den. De krysser riksgrensen, ikke som politiske flyktninger, men som mennesker som søker arbeid, trygghet og muligheter i en verden som har mistet sin stabilitet.

At familien senere vender tilbake til Finland før de igjen etablerer seg i Sverige, viser at overgangen ikke er lineær, men sirkulær, prøvende, eksistensiell. Slik er metávasi: en bevegelse som ikke følger rette linjer, men som likevel fører til en ny tilstand.

Etter bruddet: en ny identitet

Carl Gustav vokser opp i Sverige, blir skomaker i Helsingborg, gifter seg, får barn og lever et liv som tilhører en ny tid: urbanisering, håndverk, småindustri, byliv. Han er den første i slekten som lever helt og fullt i det svenske riket – ikke som en som har krysset en grense, men som en som er født på den andre siden av den.

Vi møter Carl Gustav senere som bosatt i Traryd, Kärringelida, Småland, og deretter som voksen mann og skomaker i Helsingborg, Maria församling, Skåne. Han gifter seg i 1858 med Johanna Jønsdotter og får seks barn. Yrket hans – skomaker – plasserer ham midt i 1800-tallets Europa:

• en tid med urbanisering
• framvekst av håndverks- og småindustri
• nye sosiale lag i byene: håndverkere, småborgere, arbeiderstand

Helsingborg, som havneby ved Øresund, er et knutepunkt. Der møtes skip, varer, ideer og mennesker – også mennesker med røtter i Finland.

Men han bærer med seg en arv: fortellingen om Finland, om torpene i Häme, om riksdelingen, om bruddet som gjorde ham mulig.

Selv om Carl Gustav er født i Sverige og dør i Sverige, bærer han med seg en konkret familiefortelling om Finland:

• besteforeldre i Hausjärvi/Janakkala
• foreldre som har flyttet mellom gårder og torp i Häme
• kanskje en barndom der «Finland» ikke er et abstrakt land, men et sted med navn, historier og ansikter

Når hans etterkommere – til slutt din morfar – lever gjennom 1900-tallets kriger, vil denne fortellingen acte som resonansbunn. Når Finland kjemper mot Sovjetunionen, er det ikke bare en nyhetssak; det er et slags ekko av slektens gamle brudd med Russland og gamle bånd til Sverige.

Derfra er det ikke langt til holdninger som:

• sterk sympati med Finland
• dyp mistillit til Russland og «bolsjevikene»
• støtte til Finlands kamp sammen med Tyskland under andre verdenskrig – uten å være nazist, men som anti-bolsjevik med historisk ryggsekk

Her slutter slektshistorie, geopolitikk og personlig erfaring seg sammen.

Når vi legger alle brikkene sammen, kan vi sannsynliggjøre flere drivkrefter bak slektens bevegelser fra Finland til Sverige:

• Politisk brudd:  

Overgangen i 1809 fra svensk til russisk styre skapte usikkerhet og et mentalt brudd. Matts’ generasjon levde gjennom dette; Erik Johans og Eva Lisas generasjon måtte forholde seg praktisk til det.

• Økonomisk press:  

Häme-området hadde befolkningsvekst og begrenset jord. Torpare og småbrukere som Matts og Erik levde utsatt. Sesongarbeid og midlertidig flytting til Sverige ga muligheter.

• Arbeid og ferdigheter:  

Finner fra innlandet var ettertraktet som skogsarbeidere, jordarbeidere og håndverkere. Deres kompetanse var brukbar i skogrike områder som Småland.

• Kulturell og emosjonell tilknytning:  

For dem som var født før eller rett etter 1809, var Sverige ikke et fremmed land, men et tidligere «eget» rike. Å reise til Sverige var ikke å krysse inn i det ukjente, men på et vis å vende tilbake til noe kjent.

• Urbanisering og håndverk:  

For Carl Gustav åpnet byer som Helsingborg et rom for en annen tilværelse enn torp og jord: et håndverkeryrke, et urbant miljø, en ny sosial identitet.

Slik blir slektens vandring ikke en tilfeldighet, men en forståelig respons på dyptgripende historiske endringer.

Migrasjonens generasjon – mellom Sverige og Finland

Adolf Fredrik vokste opp i en tid der Skåne var et kulturelt veikryss. Sverige var i ferd med å moderniseres, og store grupper mennesker flyttet på seg — mellom landsdeler, mellom yrker, mellom land.

At han bodde perioder i Lappi i Finland er et fascinerende spor. Det knytter slekten din til den finske migrasjonsstrømmen som på 1800-tallet gikk begge veier over Østersjøen. Mange svensker dro til Finland for arbeid, og mange finner kom motsatt vei.

Adolf Fredrik representerer overgangen fra det lokale til det mobile. Han levde ikke lenger i én by, men i flere. Han var en del av en generasjon som begynte å bevege seg, som søkte arbeid der det fantes, og som bar med seg både svenske og finske impulser.

Med Hilma fikk han ni barn — en stor, livskraftig familie som skulle spre seg videre i nye retninger. En av sønnene deres var min morfar Gustav Albin

Bruddets etterklang: min morfar Gustav Albin

Fra Sverige til Norge – en ny rotfesteperiode

Gustav Albin ble født i Sverige, men det er i Norge hans liv virkelig tar form. Han kom til Arendal i en tid da Sørlandet var preget av skipsfart, industri og et voksende arbeidsmarked.

Når han gifter seg med Sigrid Knudsen i 1921, etablerer han en ny gren av slekten — en som for første gang slår rot i Norge.

Dette er overgangen fra migrasjon til etablering. Gustav Albin representerer stabilitet etter flere generasjoner med bevegelse. Han blir en del av norsk arbeiderkultur, av kystbyens rytme, av et samfunn som var i ferd med å moderniseres, men som fortsatt bar preg av tradisjon og fellesskap.

Hans barn, et av dem var min mor Ulla Hilma Gurine Johnsson, vokser opp i et Norge som snart skal gjennomleve både krise, krig og gjenreisning.

Når min morfar, Gustav Albin Johnsson (1897-1981)  – flere generasjoner senere – omtaler overfor meg hjemme i Strømsbuneset (jeg var da 13 år) at russerne er ikke annet enn «elendige bolsjovikere», er det ikke bare politisk retorikk. Det er bruddets etterklang. Det er en kulturell hukommelse som strekker seg tilbake til 1809, til slektens erfaring med russisk styre, til fortellingen om Finland som et land som måtte kjempe for sin frihet. 

Min morfar flyttet fra Helsingborg i Sverige til Arendal i Norge sammen med sin far og brødre i 1911. De dannet et murmesterfirma og har stått ansvarlig for bygging av de fleste av de største byggene i Arendalsregionen. I 1961 fikk Hugo A. Johnsson (1888-1985), bror til min morfar Gustav, Kongens Fortjenestemedalje i gull.

Min morfar Gustav, står i en historisk resonansbunn:  

Slekten hans forlot Finland da landet ble russisk.  

Finland kjempet mot Russland igjen i 1939 og 1941.  

Han bærer i seg en intuitiv forståelse av hvem som var «vi» og hvem som var «de».

Etterslekten: vi som kan nå se mønsteret

Når jeg selv er opptatt av overganger, er det ikke tilfeldig. Jeg er arving til en slekt som har levd gjennom riksdeling, migrasjon, identitetsskifte og politiske brudd. Jeg bærer i meg en intuitiv forståelse av at livet ikke er statisk, men en serie av metávaseis – bevegelser fra én tilstand til en annen, ofte uten klare grenser.