Tuesday, September 8, 2026

A King Is Buried

 

A King Is Buried

On Death, Power, and the Norwegian Monarchy

A king is to be buried.

In our time, it happens with flags at half-mast, church bells, processions, and people gathering to say farewell. The death of King Harald is a national loss, but not a political crisis. At the very moment he died, his successor became king. No rival had to be defeated. No army had to be assembled.

It may seem self-evident.

It is not.

When I served in His Majesty the King’s Guard in 1977, our motto was: All for the King. King Olav’s own motto was: All for Norway.

I probably did not think very much about the difference at the time. Today I see that those two phrases contain an entire political history. One expresses loyalty to the king. The other says that the king’s own loyalty extends beyond himself, to the country.

Much of the history of the Norwegian monarchy lies between those two sentences.

For if we look back through the line of Norwegian kings, we discover that for much of history the death of a king could be a dangerous moment. A royal burial was not only about grief. It could also be about who held power, who had the right to the crown, and whether the realm itself would hold together.

The history of how Norwegian kings have died and been buried is therefore also the history of how the monarchy itself has changed.

The King Who Fell

Olav Haraldsson did not die peacefully surrounded by his family.

He fell at Stiklestad on 29 July 1030.

And Norwegians stood on both sides.

Olav had lost the kingship and returned in an attempt to regain it. A Trøndelag peasant army opposed him. The king fell.

According to medieval tradition, his body was taken from the battlefield and later buried in secret in Nidaros. That also makes political sense. Olav was a defeated and contested king. His supporters had reason to protect his body both from desecration and from the possibility that his enemies might use it as a symbol of their final victory over him.

It makes little sense to speak of “national mourning” in the modern sense. There was as yet no modern Norwegian national community gathering around the loss of a head of state. There were supporters and opponents of the king, powerful families, local centres of power, and shifting alliances.

But after Olav’s death, something happened that was to have enormous significance.

The defeated king became a saint.

Already the following year, he was declared holy. In time, Olav came to be regarded as Rex perpetuus Norvegiae — Norway’s eternal king. His grave made Nidaros a religious centre, and the idea of Olav as a holy king helped give the Norwegian monarchy a stronger religious legitimacy.

The king who lost the battle gained, after his death, another kind of power: the power of memory and religion.

When the King Died, the Struggle Began

The death of a king could also open the struggle for the realm itself.

When Sigurd the Crusader died in 1130, the period we call the Norwegian Civil War Era began. His son Magnus was accepted as king, but Harald Gille also claimed the throne. Norway therefore had two rival kings.

What followed was more than a century in which royal claimants, aristocratic factions, and political alliances fought for power.

Harald Gille was killed. Magnus was captured, blinded, and mutilated, and later fell in battle. Sigurd Munn was killed. Øystein Haraldsson was killed. Inge Krokrygg fell in combat.

The conflicts continued through the age of the Birkebeiners and Baglers, and did not finally end until Skule Bårdsson was killed in 1240 and Håkon Håkonsson was left as undisputed king.

The old phrase “The king is dead. Long live the king” suggests continuity.

In medieval Norwegian history, there could be years of bloodshed between those two sentences.

One of the monarchy’s most important political tasks therefore became to establish a clearer order of succession. Under Håkon Håkonsson, the principle of one king and a more orderly line of inheritance was strengthened. His reign marks the transition from more than a century of dynastic conflict to a far more stable monarchy.

The kingdom had to learn something fundamental: power had to be transferred without the realm falling apart.

The King Must Die. The Kingdom Must Endure.

A striking example of this can be found in Håkon V.

He died at Tønsberghus in 1319. Before his death, he summoned his closest advisers. Under oath, they were required to promise that they would follow the rules of succession, protect the laws, stand together for the realm, and secure the position of the rightful heir. After his death, the king’s body was taken to Oslo and buried in St Mary’s Church beside the royal residence.

The dying king knew that he himself would disappear.

What he tried to ensure was that order would not disappear with him.

Here we find a political idea that reaches far beyond medieval monarchy. Hannah Arendt was concerned with the fact that a political world can endure only if it lasts longer than the individual human beings who inhabit it at any given moment. Institutions, laws, and common arrangements create a form of permanence in a human life otherwise marked by transience.

Håkon V’s concern can be read in that light.

The king must die. The kingdom must endure.

An institution becomes truly stable only when its existence no longer depends on the life of the person who currently holds office.

The King Moved Away

Later, the monarchy took on a very different form.

Through the unions with Denmark and Sweden, Norway still had kings, but the king did not necessarily live in Norway. Under the Danish-Norwegian monarchy, the kings were buried at Roskilde. During the union with Sweden, the royal centre of gravity lay in Stockholm.

The king could be King of Norway without either his life or his grave being in Norway.

This was more than geographical distance. It also created a different political and emotional relationship between king and people. For many Norwegians, the king was a distant ruler whom they rarely, if ever, saw, while authority was experienced more directly through officials, local institutions, and laws. The monarchy was present as an order, even when the king himself was far away.

That tells us something important about the character of monarchy in this period.

The king was not primarily the symbolic representative of the nation in the modern sense. He was the ruler of a dynastic realm that could consist of several countries.

The modern relationship between “the king” and “the people” had not yet taken shape.

1814 and 1905

Then came two decisive changes.

The first came in 1814.

The Constitution made the king part of a constitutional order. Royal power was limited and regulated. The king no longer stood above the state. He was given a place within it.

The second came in 1905.

When the union with Sweden was dissolved and Prince Carl of Denmark became Haakon VII of Norway, the country once again had a royal house living in Norway.

The king came home.

Eventually, so did the royal grave.

After Queen Maud’s death in 1938, the Royal Mausoleum at Akershus Castle was established. Haakon VII was laid to rest there after his death in 1957. Later came Olav V.

The modern Norwegian monarchy had acquired its own place for the dead.

From Struggle for Power to National Mourning

When Haakon VII died in 1957, large crowds followed the funeral procession through Oslo.

When Olav V died on 17 January 1991, the grief became even more visibly public.

People streamed to the Palace Square. They lit candles and laid flowers. When the coffin was later carried through the city, around 100,000 people stood along the route.

The contrast with Stiklestad is striking.

There, Norwegians stood armed against the king.

In 1991, Norwegians stood with candles in front of the Palace.

Of course, these were not the same people, the same state, or the same understanding of the nation. But that is precisely why the contrast tells us something important about how the monarchy has changed.

The question after the death of a king was once: Who will win now?

In modern Norway, the question is more likely to be: Whom have we lost?

All for the King — All for Norway

This is where I return to the words from the Guard.

All for the King.

And the king’s own words:

All for Norway.

Today I do not see them as two slogans, but as two movements of loyalty.

One moves from the citizen towards the king.

The other moves from the king towards the country.

It is precisely this reciprocity that distinguishes the modern constitutional monarchy from older forms of royal power. The medieval king could demand loyalty because he held power and because people were bound to him through personal ties of allegiance. The modern king receives loyalty within an order in which his own role is defined as service.

The country does not belong to the king.

The king is to serve the country.

And that also changes the meaning of the king’s death. When the king is no longer the very centre of political power, his death need not create a political vacuum. The institutions continue. The Constitution continues. The government continues. Parliament continues. The new king succeeds.

What remains is the loss of the human being.

A Memory from the Palace

I also have another memory from my time in the Guard.

I was at the Royal Palace on 21 February 1977. That day, the then Crown Prince Harald turned forty.

I had no place at the banquet table. My task was far more modest: to carry food and drink up from the kitchen in the basement to the serving room outside the grand banqueting hall, and later to carry dishes and waste back down again.

I saw little of the celebration itself.

I remember stairs, trays, doors opening and closing, and members of the royal household moving through the corridors. A great occasion seen from behind the scenes.

And yet the evening has stayed with me.

I was twenty-two, married, a father to my firstborn daughter, and King Olav V´s guardsman. Harald was turning forty and was still Crown Prince. None of us could know how many years lay ahead of him, or that one day he would become the king the country is now saying farewell to.

My role was insignificant, and yet it mattered. As one of the people, I was practically involved in a great celebration for King Olav V’s son, Crown Prince Harald. I was close enough to sense the atmosphere, the quiet happiness that seemed to fill the Palace that night.

I was part of it.

It is strange how history can later settle over an entirely ordinary memory.

I carried trays up a staircase and empty plates back down again.

Almost fifty years later, I still remember that evening.

And I am glad I was there.

A King Is Buried

Now the man who turned forty that evening is to be buried.

When a Norwegian king is buried in our time, we see more than a solemn ceremony. Behind the procession lies a thousand years of history: Stiklestad, the sainted king, the civil wars, the laws of succession, church and crown, the unions, 1814 and 1905.

But history is also made of much smaller things.

A young guardsman on a staircase.

A tray of food.

A door into a banqueting hall.

A Crown Prince turning forty.

No one knows, in the moment, what will one day become history.

Perhaps the most remarkable thing about the monarchy today is not how much of the old still remains. The Crown remains. The Guard remains. The church bells ring.

What is remarkable is everything that does not happen.

No one reaches for a sword. No one challenges the succession. No one has to raise an army. No dying king needs to demand oaths from his advisers to prevent the realm from breaking apart after his death.

The king can die without the state trembling.

And the words I learned as a young guardsman therefore have a different meaning for me now than they did then:

All for the King.

All for Norway.

They point in opposite directions, yet meet in the same idea of service.

We protect the king.

The king serves the country.

The long history of the Norwegian monarchy can be read as a journey towards a relationship no longer sustained primarily by power, but by institutions, duty, and trust.

And now, almost fifty years after that evening at the Palace, the Crown Prince whom I only sensed in the rooms beyond is to be accompanied on his final journey as king.

This time I am not standing on a staircase with a tray in my hands.

I stand with the rest of the country.

And we mourn, together.


We mourn, together.


This essay was written in a conversation with OpenAI/ChatGPT

En konge begraves

 

En konge begraves

Om død, makt og det norske kongedømmet

En konge skal begraves.

I våre dager skjer det med flagg på halv stang, kirkeklokker, prosesjoner og mennesker som samler seg for å ta avskjed. Kong Haralds død er et nasjonalt tap, men ingen politisk krise. I samme øyeblikk som han døde, ble hans etterfølger konge. Ingen rival måtte beseires. Ingen hær ble samlet.

Det kan virke selvfølgelig.

Det er det ikke.

Da jeg gjorde tjeneste i Hans Majestet Kongens Garde i 1977, var parolen vår: Alt for Kongen. Kong Olavs eget valgspråk var: Alt for Norge.

Jeg tenkte neppe særlig mye over forskjellen den gangen. I dag ser jeg at de to formuleringene rommer en hel politisk historie. Den ene uttrykker lojaliteten til kongen. Den andre sier at kongens egen lojalitet går videre, til landet.

Mellom disse to setningene ligger mye av historien om det norske kongedømmet.

For ser vi bakover i kongerekken, oppdager vi at kongens død gjennom store deler av historien kunne være et farlig øyeblikk. En kongebegravelse handlet ikke bare om sorg. Den kunne også handle om hvem som hadde makten, hvem som hadde rett til kronen, og om riket ville holde sammen.

Historien om hvordan norske konger har dødd og blitt begravet, er derfor også historien om hvordan selve kongedømmet har forandret seg.

Kongen som falt

Olav Haraldsson døde ikke fredelig omgitt av sin familie.

Han falt på Stiklestad 29. juli 1030.

Og det var nordmenn som sto på begge sider.

Olav hadde mistet kongemakten og vendt tilbake for å gjenerobre den. En trøndersk bondehær sto imot ham. Kongen falt.

Ifølge middelaldertradisjonen ble kroppen hans tatt bort fra slagmarken og senere gravlagt i hemmelighet i Nidaros. Det gir mening også politisk. Olav var en beseiret og omstridt konge. Hans tilhengere hadde grunn til å beskytte liket både mot vanhelligelse og mot at motstanderne skulle bruke det som et symbol på den endelige seieren over ham.

Det gir liten mening å snakke om «nasjonal sorg» slik vi bruker uttrykket i dag. Det fantes ennå ikke noe moderne norsk nasjonalt fellesskap som samlet seg om tapet av et statsoverhode. Det fantes kongsmenn og motstandere, stormenn, lokale maktgrupper og skiftende allianser.

Men etter Olavs død skjedde noe som skulle få enorm betydning.

Den beseirede kongen ble helgen.

Allerede året etter ble han erklært hellig. Etter hvert ble Olav betraktet som Rex perpetuus Norvegiae – Norges evige konge. Graven hans gjorde Nidaros til et religiøst sentrum, og forestillingen om Olav som hellig konge bidro samtidig til å gi det norske kongedømmet en sterkere religiøs legitimitet.

Kongen som tapte slaget, vant etter sin død en annen form for makt: minnets og religionens.

Når kongen døde, begynte kampen

Kongedøden kunne også åpne selve kampen om riket.

Da Sigurd Jorsalfare døde i 1130, begynte den perioden vi kaller borgerkrigstiden. Sønnen Magnus ble tatt til konge, men Harald Gille gjorde også krav på tronen. Dermed hadde landet to rivaliserende konger.

Så fulgte mer enn hundre år der kongsemner, stormannsgrupper og politiske allianser kjempet om makten.

Harald Gille ble drept. Magnus ble fanget, blindet og lemlestet og falt senere i slag. Sigurd Munn ble drept. Øystein Haraldsson ble drept. Inge Krokrygg falt i kamp.

Konfliktene fortsatte gjennom birkebeinernes og baglernes tid og tok først slutt da Skule Bårdsson ble drept i 1240 og Håkon Håkonsson sto igjen som ubestridt konge.

Det gamle uttrykket «Kongen er død. Leve kongen» gir inntrykk av kontinuitet.

I norsk middelalderhistorie kunne det ligge år med blod mellom de to setningene.

En av kongedømmets viktigste politiske oppgaver ble derfor å få orden på tronfølgen. Under Håkon Håkonsson ble prinsippet om én konge og en klarere arverekkefølge styrket. Hans regjeringstid markerer overgangen fra mer enn hundre års tronstrid til en langt mer stabil kongemakt.

Kongedømmet måtte lære noe fundamentalt: makten måtte kunne overføres uten at riket gikk i stykker.

Kongen skal dø. Kongedømmet skal bestå.

Et sterkt bilde på dette finner vi hos Håkon V.

Han døde på Tunsberghus i 1319. Før han døde, kalte han sine nærmeste rådgivere til seg. Under ed måtte de love å følge bestemmelsene om tronfølgen, beskytte lovene, stå sammen for riket og sikre den rette arvingens stilling. Etter døden ble kongens kropp ført til Oslo og gravlagt i Mariakirken ved kongsgården.

Den døende kongen visste at han selv skulle forsvinne.

Det han forsøkte å sikre, var at ordenen ikke skulle forsvinne sammen med ham.

Her ligger en politisk tanke som rekker langt utover middelalderens kongedømme. Hannah Arendt var opptatt av at en politisk verden bare kan bestå dersom den varer lenger enn menneskene som til enhver tid bebor den. Institusjoner, lover og felles ordninger skaper en form for varighet i et menneskeliv som ellers er preget av forgjengelighet.

Håkon Vs bekymring kan leses i et slikt lys.

Kongen skal dø. Kongedømmet skal bestå.

En institusjon blir først virkelig stabil når dens eksistens ikke lenger avhenger av livet til den som for øyeblikket innehar embetet.

Kongen flyttet bort

Senere fikk kongedømmet en helt annen form.

Gjennom unionene med Danmark og Sverige hadde Norge fortsatt konger, men kongen bodde ikke nødvendigvis i Norge. Under det dansk-norske monarkiet ble kongene gravlagt i Roskilde. Under unionen med Sverige lå det kongelige tyngdepunktet i Stockholm.

Kongen kunne være Norges konge uten at hans liv – eller hans grav – befant seg i Norge.

Det var mer enn en geografisk avstand. Det skapte også en annen politisk og følelsesmessig relasjon mellom konge og folk. For mange nordmenn var kongen en fjern hersker de sjelden eller aldri så, mens den konkrete makten ble erfart gjennom embetsmenn, lokale myndigheter og lover. Kongedømmet var nærværende som orden, men kongen selv kunne være fjern.

Det forteller noe om monarkiets karakter på denne tiden.

Kongen var ikke først og fremst nasjonens symbolske representant i moderne forstand. Han var hersker over et dynastisk rike som kunne bestå av flere land.

Det moderne forholdet mellom «kongen» og «folket» var ennå ikke utviklet.

1814 og 1905

Så skjer to avgjørende forandringer.

Den første kommer i 1814.

Grunnloven gjør kongen til del av en konstitusjonell orden. Kongemakten begrenses og reguleres. Kongen står ikke lenger over staten. Han får sin plass i staten.

Den andre kommer i 1905.

Da unionen med Sverige oppløses og prins Carl av Danmark blir Haakon VII av Norge, får landet igjen et kongehus som bor i Norge.

Kongen kommer hjem.

Til slutt gjør også kongegraven det.

Etter dronning Mauds død i 1938 ble Det kongelige mausoleum ved Akershus slott etablert. Der ble Haakon VII stedt til hvile etter sin død i 1957. Senere kom Olav V.

Det moderne norske kongedømmet hadde dermed fått sitt eget sted for de døde.

Fra maktkamp til nasjonal sorg

Da Haakon VII døde i 1957, fulgte store menneskemengder gravferden gjennom Oslo.

Da Olav V døde 17. januar 1991, ble sorgen enda tydeligere synlig.

Mennesker strømmet til Slottsplassen. De tente lys og la ned blomster. Da båren senere ble ført gjennom byen, sto omkring 100 000 mennesker langs ruten.

Kontrasten til Stiklestad er slående.

Der sto nordmenn med våpen mot kongen.

I 1991 sto nordmenn med lys foran Slottet.

Det er selvsagt ikke de samme menneskene, den samme staten eller den samme forståelsen av nasjonen. Men nettopp derfor sier forskjellen noe vesentlig om hvordan kongedømmet har forandret seg.

Spørsmålet etter en konges død var en gang: Hvem skal vinne nå?

I det moderne Norge er spørsmålet snarere: Hvem har vi mistet?

Alt for Kongen – Alt for Norge

Det er her jeg vender tilbake til ordene fra Garden.

Alt for Kongen.

Og kongens egne ord:

Alt for Norge.

I dag ser jeg dem ikke som to slagord, men som to bevegelser av lojalitet.

Den ene går fra borgeren mot kongen.

Den andre går fra kongen mot landet.

Det er nettopp denne gjensidigheten som skiller det moderne konstitusjonelle monarkiet fra eldre former for kongemakt. Middelalderens konge kunne kreve troskap fordi han hadde makt og fordi mennesker var bundet til ham gjennom personlige lojalitetsbånd. Den moderne kongen mottar troskap innenfor en orden der hans egen oppgave er definert som tjeneste.

Landet tilhører ikke kongen.

Kongen skal tjene landet.

Dermed blir også kongedøden annerledes. Når kongen ikke lenger er selve maktens sentrum, trenger ikke hans død å bli et politisk tomrom. Institusjonene fortsetter. Grunnloven fortsetter. Regjeringen fortsetter. Stortinget fortsetter. Den nye kongen overtar.

Det som blir igjen, er tapet av mennesket.

Et minne fra Slottet

Jeg har også et annet minne fra Garden.

Jeg var på Slottet 21. februar 1977. Den dagen fylte daværende kronprins Harald 40 år.

Jeg hadde ingen plass ved festbordet. Min oppgave var langt mer beskjeden: å bære mat og drikke opp fra kjøkkenet i kjelleren til anretningsrommet utenfor den store festsalen, og senere bære oppvask ned igjen.

Jeg så lite av selve feiringen.

Jeg husker trapper, fat, dører som åpnet og lukket seg, og mennesker fra hoffet som beveget seg gjennom korridorene. Et stort arrangement sett fra baksiden.

Likevel har kvelden blitt værende hos meg.

Jeg var tjueto år, gift, far til min førstefødte datter og gardist. Harald fylte førti og var ennå kronprins. Ingen av oss kunne vite hvor mange år som lå foran ham, eller at han en dag skulle bli den kongen landet nå tar avskjed med.

Min rolle var ubetydelig, men likevel viktig. Som en del av folket var jeg praktisk involvert i et stort selskap for Kong Olav Vs sønn, kronprins Harald. Jeg var nær nok til å kjenne atmosfæren, den stille lykken som lå i luften og svevde gjennom hele Slottet denne natten.

Jeg var med på dette.

Det er merkelig hvordan historien senere kan legge seg over et ganske alminnelig minne.

Jeg bar fat opp en trapp og tomme tallerkener ned igjen.

Nesten femti år senere husker jeg fortsatt kvelden.

Og jeg er glad for at jeg var der.

En konge begraves

Nå skal mannen som fylte førti den kvelden, begraves.

Når en norsk konge begraves i vår tid, ser vi mer enn en høytidelig seremoni. Bak prosesjonen ligger tusen års historie: Stiklestad, helgenkongen, borgerkrigene, tronfølgelovene, kirke og krone, unionene, 1814 og 1905.

Men historien består også av langt mindre ting.

En ung gardist i en trapp.

Et fat med mat.

En dør inn til en festsal.

En kronprins som fyller førti år.

Ingen vet i øyeblikket hva som en dag skal bli historie.

Det mest bemerkelsesverdige ved kongedømmet i dag er kanskje likevel ikke hvor mye av det gamle som fortsatt finnes. Kronen finnes. Garden finnes. Kirkeklokkene ringer.

Det bemerkelsesverdige er alt som ikke skjer.

Ingen griper etter sverdet. Ingen utfordrer arveretten. Ingen må samle en hær. Ingen døende konge behøver å kreve eder fra sine rådgivere for å hindre at riket bryter sammen etter hans død.

Kongen kan dø uten at staten vakler.

Og ordene jeg lærte som ung gardist får derfor en annen betydning nå enn de hadde den gangen:

Alt for Kongen.

Alt for Norge.

De peker i hver sin retning, men møtes i forestillingen om tjeneste.

Vi beskytter kongen.

Kongen tjener landet.

Det norske kongedømmets lange historie kan leses som veien frem mot at dette forholdet ikke lenger først og fremst bæres av makt, men av institusjoner, plikt og tillit.

Og nå, nesten femti år etter den kvelden på Slottet, skal kronprinsen jeg bare ante i rommene innenfor, følges den siste veien som konge.

Denne gangen står jeg ikke i en trapp med et fat i hendene.

Jeg står sammen med resten av landet.

Og sørger, sammen.


Vi sørger, sammen

Essayet er skrevet i en samtale med OpenAI/ChatGPT


Page 284

 

Page 284

On Concepts, Self-Understanding, and Encountering One’s Own Thinking Again

I am sitting with a book in front of me.

Martin Heidegger, Gesamtausgabe, Volume 27, Einleitung in die Philosophie. I have reached page 284. In the middle of the page there is a diagram. Arrows and concepts. Vorstellung. Wahrnehmung. Empfindung. Erkenntnis. Anschauung. Begriff. Kategorie. Notio. Idee.

I stop.

Not because this is new to me.

Quite the opposite.

I wrote about this 25 years ago.

In 2001, I submitted my master’s thesis in social work at Oslo University College. It was entitled Veier til selvforståelse. Noen grunnlagsproblemer i sosialt arbeid (Paths to Self-Understanding: Some Foundational Problems in Social Work) and was published as HiO Master’s Thesis Report No. 4.

Now I am sitting here, 25 years later, encountering once again some of the questions that occupied me then.

But I am not the same reader.

And therefore the text is not quite the same either.

From the Particular to the Concept

The diagram on page 284 is, in the first instance, a presentation of Kant.

At the top stands Vorstellung überhaupt – representation in general. From there, the movement continues through different forms of representation and cognition.

For me, the decisive distinction lies between Anschauung and Begriff.

Intuition concerns the particular and the immediate.

The concept is mediate and universal.

This may sound like a remote epistemological distinction. But in social work, it is profoundly practical.

The professional always sits before a particular human being.

A child.

A mother.

A father.

A family.

A person who is frightened, angry, exhausted, or hopeful.

This person is never universal.

At the same time, the professional cannot work without concepts. She must understand, assess, and sometimes make decisions. She needs terms such as neglect, risk, violence, attachment, development, protection, and the best interests of the child.

And here a foundational problem arises.

Concepts make understanding possible.

But they can also stand in the way of understanding.

When the Concept Takes Over

There is a temptation in all professional work with human beings.

We may begin to believe that once we have found the right concept, we have understood the person.

But a human being is not identical with the concept we use to describe them.

A child is not a “neglect case.”

A family is not a “high-risk family.”

A person is not their diagnosis.

The concept gathers things together. It makes comparison possible. It makes professional communication possible. It can help us recognize patterns we would otherwise have missed.

But it also makes the particular universal.

The person before me, however, is always this person.

Here.

Now.

This is what I see again in Heidegger’s diagram.

Between Anschauung and Begriff lies not only a problem in Kant’s epistemology.

There also lies a problem in practical philosophy.

How can I use my concepts without allowing them to take the place of the person I am trying to understand?

From Understanding to Self-Understanding

When I wrote my master’s thesis, it was no coincidence that I chose the word self-understanding.

For the professional does not stand outside the process of understanding.

I always see from somewhere.

I bring with me experiences, education, language, theories, values, and expectations. I have ideas about what is normal and abnormal, responsible and irresponsible, good and bad.

I never encounter the other without presuppositions.

The question, therefore, is not only:

What do I see?

But also:

From where do I see?

It is here that self-understanding becomes part of professional competence.

Not as self-absorption.

Not as introspection for its own sake.

But as a recognition that the one who understands is also involved in the understanding.

The Man Who Wrote

The strange thing is that this also applies when the person I am trying to understand is myself.

I can read what I wrote in 2001.

But I cannot become the man who wrote it.

He had not yet lived the next 25 years.

He did not know what I would come to experience. He had not read what I would later read. He had not written what I would later write.

And yet I recognize him.

And when I now open Heidegger at page 284, I can, in a strange way, encounter him again.

Not merely as a memory.

As a conversation partner.

I can ask:

What was it you saw here?

Why was this important?

What were you trying to understand?

And perhaps, even more challengingly:

What did you see then that I have since forgotten?

A Pre-Understanding That Can Change

This is where Gadamer becomes important.

Not merely because he says that we always have a pre-understanding. That could easily become a banal observation: of course we come to a text carrying something with us.

What is more radical in Gadamer is that this pre-understanding is not to be protected.

It is to be tested.

In the encounter with the text, with the subject matter, and with the other, what I thought I knew can be put at stake.

Understanding, therefore, is not merely a matter of applying my existing concepts to something unfamiliar.

It is also a matter of risking that the encounter may change my concepts.

I read Heidegger through what I have experienced since 2001.

But Heidegger, in a sense, also reads me.

And the text from 2001 does the same.

It reminds me of what I once tried to bring into view, and forces me to ask whether I still see it.

A Human Being Is More

Something from my master’s thesis still remains.

Professional work with human beings requires knowledge.

It requires theory.

It requires concepts.

But it also requires a recognition of the limits of our concepts:

The other is always more than my understanding of the other.

This is not an argument against professional knowledge.

It is a demand placed upon it.

A form of professional practice that asks:

How have I arrived at what I believe I know?

What do my concepts make visible?

And what do they make invisible?

Self-understanding then becomes part of professional ethics.

For the power to define another human being is also the power to overlook what does not fit the definition.

Page 284

I am still sitting with the book in front of me.

Page 284.

A diagram of Vorstellung, Erkenntnis, Anschauung, and Begriff.

In 2001, these words were part of a master’s thesis in social work.

In 2026, I read them again.

The words have not changed.

I have.

But that is not the whole truth either.

For the man who wrote Paths to Self-Understanding is, in a way, sitting beside me.

We are looking at the same page.

He from one side of 25 years.

I from the other.

Between us lies everything that has happened since.

Perhaps self-understanding is precisely this.

Not arriving at a final understanding of who one is.

But being able to return.

And discovering that a page one thought one had finished reading can still open a path.

Even when that path leads back to oneself.


Perhaps self-understanding is precisely this.

Not arriving at a final understanding of who one is.

But being able to return.


This essay was written in a conversation with OpenAI/ChatGPT

Side 284

 

Side 284

Om begreper, selvforståelse og å møte sin egen tenkning igjen

Jeg sitter med en bok foran meg.

Martin Heidegger, Gesamtausgabe, bind 27, Einleitung in die Philosophie. Jeg har kommet til side 284. Midt på siden står et skjema. Piler og begreper. Vorstellung. Wahrnehmung. Empfindung. Erkenntnis. Anschauung. Begriff. Kategorie. Notio. Idee.

Jeg stanser.

Ikke fordi dette er nytt for meg.

Tvert imot.

Jeg skrev om dette for 25 år siden.

I 2001 leverte jeg hovedfagsoppgaven min i sosialt arbeid ved Høgskolen i Oslo. Den het Veier til selvforståelse. Noen grunnlagsproblemer i sosialt arbeid og ble utgitt som HiO-hovedfagsrapport nr. 4.

Nå sitter jeg her, 25 år senere, og møter igjen noen av spørsmålene som opptok meg den gangen.

Men jeg er ikke den samme leseren.

Og derfor er heller ikke teksten helt den samme.

Fra det enkelte til begrepet

Skjemaet på side 284 er i utgangspunktet en fremstilling av Kant.

Øverst står Vorstellung überhaupt – forestilling overhodet. Derfra går bevegelsen videre gjennom ulike former for forestilling og erkjennelse.

Det avgjørende skillet for meg ligger mellom Anschauung og Begriff.

Anskuelsen gjelder det enkelte og umiddelbare.

Begrepet er middelbart og allment.

Dette kan høres ut som en fjern erkjennelsesteoretisk distinksjon. Men i sosialt arbeid er den høyst praktisk.

Foran den profesjonelle sitter alltid et bestemt menneske.

Et barn.

En mor.

En far.

En familie.

Et menneske som er redd, sint, utslitt eller håpefullt.

Dette mennesket er aldri allment.

Samtidig kan den profesjonelle ikke arbeide uten begreper. Hun må forstå, vurdere og noen ganger beslutte. Hun trenger ord som omsorgssvikt, risiko, vold, tilknytning, utvikling, beskyttelse og barnets beste.

Og her oppstår et grunnlagsproblem.

Begrepene gjør forståelse mulig.

Men de kan også komme til å stå i veien for forståelsen.

Når begrepet overtar

Det finnes en fristelse i alt profesjonelt arbeid med mennesker.

Vi kan begynne å tro at når vi har funnet det riktige begrepet, har vi forstått mennesket.

Men et menneske er ikke identisk med begrepet vi bruker om det.

Et barn er ikke en «omsorgssviktsak».

En familie er ikke en «risikofamilie».

Et menneske er ikke sin diagnose.

Begrepet samler. Det gjør sammenligning mulig. Det gjør faglig kommunikasjon mulig. Det kan hjelpe oss til å se mønstre vi ellers ikke ville ha sett.

Men det gjør også det enkelte allment.

Mennesket foran meg er derimot alltid dette mennesket.

Her.

Nå.

Det er dette jeg igjen ser i Heideggers skjema.

Mellom Anschauung og Begriff ligger ikke bare et problem i Kants erkjennelsesteori.

Der ligger også et problem i praktisk filosofi.

Hvordan kan jeg bruke begrepene mine uten at begrepene overtar for mennesket jeg forsøker å forstå?

Fra forståelse til selvforståelse

Da jeg skrev hovedfagsoppgaven, var det ikke tilfeldig at jeg valgte ordet selvforståelse.

For den profesjonelle står ikke utenfor forståelsen.

Jeg ser alltid fra et sted.

Jeg bringer med meg erfaringer, utdannelse, språk, teorier, verdier og forventninger. Jeg har forestillinger om hva som er normalt og unormalt, forsvarlig og uforsvarlig, godt og dårlig.

Jeg møter aldri den andre uten forutsetninger.

Spørsmålet blir derfor ikke bare:

Hva ser jeg?

Men også:

Hvorfra ser jeg?

Det er her selvforståelsen blir en del av fagligheten.

Ikke som selvopptatthet.

Ikke som introspeksjon for introspeksjonens skyld.

Men som en erkjennelse av at den som forstår, selv er med i forståelsen.

Mannen som skrev

Det merkelige er at dette også gjelder når den jeg forsøker å forstå, er meg selv.

Jeg kan lese det jeg skrev i 2001.

Men jeg kan ikke bli den mannen som skrev det.

Han hadde ennå ikke levd de neste 25 årene.

Han visste ikke hva jeg skulle komme til å erfare. Han hadde ikke lest det jeg senere skulle lese. Han hadde ikke skrevet det jeg senere skulle skrive.

Likevel kjenner jeg ham igjen.

Og når jeg nå åpner Heidegger på side 284, kan jeg på en merkelig måte møte ham igjen.

Ikke bare som et minne.

Som en samtalepartner.

Jeg kan spørre:

Hva var det du så her?

Hvorfor var dette viktig?

Hva forsøkte du å forstå?

Og kanskje enda mer utfordrende:

Hva så du den gangen som jeg siden har glemt?

Forforståelsen som kan forandres

Her blir Gadamer viktig.

Ikke bare fordi han sier at vi alltid har en forforståelse. Det kunne lett bli en banal konstatering: selvfølgelig kommer vi til en tekst med noe i bagasjen.

Det mer radikale hos Gadamer er at denne forforståelsen ikke skal beskyttes.

Den skal prøves.

I møtet med teksten, med saken og med den andre kan det jeg trodde jeg visste, bli satt på spill.

Forståelse er derfor ikke bare å anvende mine eksisterende begreper på noe fremmed.

Det er også å risikere at møtet forandrer begrepene mine.

Jeg leser Heidegger gjennom det jeg har erfart siden 2001.

Men Heidegger leser på en måte også meg.

Og teksten fra 2001 gjør det samme.

Den minner meg om hva jeg en gang forsøkte å få øye på, og tvinger meg til å spørre om jeg fortsatt ser det.

Et menneske er mer

Noe fra hovedfagsarbeidet mitt står fortsatt igjen.

Profesjonelt arbeid med mennesker krever kunnskap.

Det krever teori.

Det krever begreper.

Men det krever også en erkjennelse av grensen for våre begreper:

Den andre er alltid mer enn min forståelse av den andre.

Dette er ikke et argument mot faglighet.

Det er et krav til fagligheten.

En faglighet som spør:

Hvordan har jeg kommet frem til det jeg tror jeg vet?

Hva gjør mine begreper synlig?

Og hva gjør de usynlig?

Da blir selvforståelsen en del av profesjonens etikk.

For makten til å definere et annet menneske er også makten til å overse det som ikke passer inn i definisjonen.

Side 284

Jeg sitter fortsatt med boken foran meg.

Side 284.

Et skjema over Vorstellung, Erkenntnis, Anschauung og Begriff.

I 2001 var disse ordene en del av et hovedfagsarbeid om sosialt arbeid.

I 2026 leser jeg dem på nytt.

Ordene har ikke forandret seg.

Jeg har.

Men heller ikke det er hele sannheten.

For mannen som skrev Veier til selvforståelse sitter på en måte ved siden av meg.

Vi ser på den samme siden.

Han fra den ene siden av 25 år.

Jeg fra den andre.

Mellom oss ligger alt som har skjedd siden.

Kanskje er selvforståelse nettopp dette.

Ikke å komme frem til en endelig forståelse av hvem man er.

Men å kunne vende tilbake.

Og oppdage at en side man trodde man hadde lest ferdig, fortsatt kan åpne en vei.

Også når veien fører tilbake til en selv.


Referanse:

Pettersen, Kaare Torgny, 2001. Veier til selvforståelse. Noen grunnlagsproblemer i sosialt arbeid. HiO-hovedfagsrapport 2001 nr 4. Nasjonalbiblioteket


Kanskje er selvforståelse nettopp dette.

Ikke å komme frem til en endelig forståelse av hvem man er.

Men å kunne vende tilbake.


Essayet er skrevet i en samtale med OpenAI/ChatGPT