Fortvilelse – en vei til å bli seg selv

Fortvilelse – en vei til å bli seg selv

Illustrasjon er skapt av Open AI med fokus på denne teksten: kanten mellom mørke og lys, mennesket som sitter og ikke flykter, veien man må gjennom og ikke utenom  og det lille skjøre håpet (blomsten)

Det er noen erfaringer i livet man ikke kan lese seg til. Man må leve dem. Fortvilelse er en slik erfaring.

Jeg har møtt den mange ganger – både i mitt eget liv og i møte med mennesker gjennom et langt yrkesliv som forsker, pedagog og terapeut. Fortvilelse har ofte blitt forstått som noe som skal bort, noe som må lindres, behandles eller helst unngås. Men etter hvert har jeg begynt å stille et annet spørsmål:

Hva om fortvilelsen ikke bare er noe vi skal bli kvitt – men noe vi må gå gjennom?

Denne teksten er et forsøk på å nærme seg dette spørsmålet, med hjelp fra Søren Kierkegaard og hans bok Sygdommen til Døden.

Når man ikke er seg selv

Kierkegaard skriver et sted at mennesket er fortvilet når det ikke er seg selv, ikke vil være seg selv, eller ikke vet at det har et selv.

Det slo meg første gang jeg leste det hvor radikalt dette egentlig er.

For dette handler ikke først og fremst om psykisk lidelse i moderne forstand. Det handler om noe mer grunnleggende: forholdet til oss selv.

Gjennom årene har jeg møtt mange mennesker som lever gode, velfungerende liv på overflaten – men som likevel bærer på en stille uro. Ikke nødvendigvis fordi noe er “galt”, men fordi noe ikke stemmer.

En slags indre forskyvning.

Kierkegaard ville kanskje sagt: et misforhold i selvet.

Selvet er ikke noe vi har – men noe vi gjør

En av de mest krevende innsiktene hos Kierkegaard er at selvet ikke er en ting, men en bevegelse.

Han skriver at selvet er et forhold som forholder seg til seg selv.

Det betyr, slik jeg forstår det, at vi ikke bare er noe – vi er i et forhold til det vi er. Og dette forholdet er ikke gitt én gang for alle. Det må stadig leves.

I praksis betyr det at det å bli seg selv ikke handler om å finne en “kjerne” inni seg, men om å våge å stå i sitt eget liv – slik det faktisk er.

Ikke slik vi skulle ønske det var.
Ikke slik vi tror andre forventer at det skal være.
Men slik det er.

Fortvilelsen som vendepunkt

Det er her fortvilelsen får sin plass.

For fortvilelsen oppstår nettopp når dette forholdet til oss selv ikke bærer. Når vi ikke vil være den vi er. Eller når vi prøver å være noe annet.

Jeg har sett dette mange ganger i praksis: mennesker som strever seg ut av seg selv, i forsøk på å leve opp til idealer, roller eller forventninger.

Det er ikke mangel på vilje.
Det er ofte for mye vilje – rettet feil vei.

Kierkegaard peker på noe viktig her: problemet er ikke at vi mangler idealer, men at vi bruker dem til å slippe unna oss selv.

Den vanskelige innsikten

Det finnes en innsikt hos Kierkegaard som jeg selv har brukt lang tid på å forstå – og enda lengre tid på å akseptere:

Man blir ikke seg selv ved å realisere et ideal.
Man blir seg selv ved å miste det som hindrer en i å være seg selv.

Det innebærer ofte et tap.

Ikke nødvendigvis av noe ytre, men av forestillinger om hvem man burde være.

Det kan oppleves som et fall.
Men kanskje er det nettopp her noe nytt kan vokse frem.

Å tape seg selv – stille og umerkelig

Kierkegaard skriver et sted at den største faren er å tape seg selv – og at dette kan skje så stille at man ikke merker det.

Jeg har ofte tenkt på denne formuleringen.

For det er ikke alltid de dramatiske krisene som er de mest avgjørende. Noen ganger er det de små forskyvningene:

– det man slutter å kjenne etter
– det man venner seg til
– det man lar passere

Slik kan man gradvis gli bort fra seg selv, uten at det merkes som et brudd.

Fortvilelsen kan da bli synlig først lenge etterpå.

Samvittigheten – en stille stemme

I denne sammenhengen blir samvittigheten viktig. Ikke som moraliserende instans, men som en form for indre viten.

En stille stemme som ikke helt lar seg tie.

Man kan forsøke å overdøve den – og mange gjør nettopp det. Men den forsvinner ikke. Den kan komme tilbake som uro, rastløshet eller angst.

Kanskje er dette ikke bare noe som forstyrrer oss, men noe som forsøker å vise oss noe.

Frihetens tyngde

Hos Kierkegaard er selvet også frihet. Men ikke i betydningen å kunne gjøre hva man vil.

Friheten ligger i spennet mellom det som er mulig og det som er gitt.

Det er en krevende frihet.

For det betyr at vi ikke bare kan skylde på omstendighetene. Samtidig kan vi heller ikke forme oss selv fritt.

Vi står i et spenn – og det er i dette spennet livet må leves.

Her kommer også angsten inn, slik Kierkegaard beskriver den gjennom Vigilius Haufniensis: angst er frihetens mulighet.

Ikke bare noe vi skal bli kvitt, men noe som viser oss at livet ikke er lukket.

Å bli gjennomsiktig

Mot slutten av Sygdommen til Døden skriver Kierkegaard at mennesket først finner hvile når det blir “gjennomsiktig” i den kraft som har skapt det.

Dette er et vanskelig uttrykk, men jeg leser det slik:

Å bli seg selv handler ikke om å bli selvtilstrekkelig.
Det handler om å erkjenne at man ikke er det.

For meg har dette også en relasjonell betydning.

Jeg har ofte erfart at det er i møte med den andre – særlig den sårbare andre – at noe av dette blir tydelig. Å se den andres ansikt er ikke bare å se et menneske, men å bli stilt til ansvar.

Her finner jeg også en gjenklang hos Martin Heidegger og hans tolkning av Platon: dannelse innebærer en vending av hele mennesket.

En vei, ikke en løsning

Det finnes ingen enkel løsning på fortvilelsen.

Men kanskje finnes det en vei.

En vei som ikke går utenom det vanskelige, men gjennom det.
En vei hvor man gradvis våger å bli den man allerede er.

Ikke perfekt.
Ikke ferdig.
Men virkelig.

Kanskje er det dette Kierkegaard forsøker å si:

At fortvilelsen ikke bare er noe vi lider under –
men noe som, når vi våger å stå i den, kan føre oss nærmere oss selv.

Referanser

Grøn, A. (1997). Subjektivitet og negativitet: Kierkegaard. København: Gyldendal.

Heidegger, M. (2000). Platons sannhetslære. Oslo: Cappelen Akademisk.

Kierkegaard, S. (1967). Sygdommen til Døden. København: Gyldendal. (Originalt publisert 1849)

Kierkegaard, S. (1992). Afsluttende uvidenskabelig Efterskrift. København: Gyldendal. (Originalt publisert 1846)

Kierkegaard, S. (1982). Begrebet Angest. København: Gyldendal. (Originalt publisert 1844)

Kellenberg, J. (1997). Kierkegaard and Nietzsche: Faith and Eternal Acceptance. New York: St. Martin’s Press.

Theunissen, M. (1991). Der Begriff Verzweiflung: Korrekturen an Kierkegaard. Frankfurt am Main: Suhrkamp.

Bibelen. (2011). Bibelen: Den hellige skrift. Oslo: Bibelselskapet.

Teksten er skrevet av meg og redigert språklig av Open AI

Om kilder, språk og sannhet i slektsforskning

Når Lauve blir til Löwe – om kilder, språk og sannhet i slektsforskning

Det begynte med en liten undring. Et navn jeg kjenner godt – Lauve på Vegårshei – dukket opp i kirkebøkene i en annen form: Löwe. Ikke som et avvik, men som en gjentakelse. En vane. En praksis. Et mønster.

Vegår ligger i nærheten av Lauve i Vegårshei kommune. Privat foto

Og i det øyeblikket skjer det noe som er velkjent for enhver som arbeider med slekt, men som vi kanskje ikke alltid stopper opp ved: Det vi leser som en primærkilde, er ikke virkeligheten selv – det er et menneskes nedtegnelse av den.

Den skrevne verden er alltid tolket

Vi liker å tenke på kirkebøker som solide, trygge holdepunkter. Som noe som står fast. Men også her er det en stemme som taler. En hånd som skriver. Et blikk som ser – og fortolker.

Hans-Georg Gadamer minner oss om at all forståelse er historisk situert. Ingen tekst er nøytral. Den bærer med seg spor av den som skrev, og av tiden den ble skrevet i.

Når en dansk prest i “dansketiden” fører inn Löwe i kirkeboken, er det ikke nødvendigvis en feil i hans øyne. Det kan tvert imot være en korrigering – en tilpasning til det språket og den kulturelle horisonten han selv står i.

Slik blir ikke kirkeboken bare en registrering av liv – men også et møte mellom verdener.

Språket former det vi ser

Hos Martin Heidegger finner vi tanken om at språket er “værenens hus”. Det er gjennom språket verden trer frem for oss.

Det betyr at når Lauve blir til Löwe, så er det ikke bare en teknisk forskyvning i bokstaver. Det er en forskyvning i hvordan virkeligheten fremtrer.

• Lauve peker mot en lokal jord, en gård, en tradisjon
• Löwe peker mot noe annet – kanskje en mer “kontinental” klang, et annet språklig univers

Det er ikke bare navnet som endres. Det er meningsrommet rundt det.

Navnet og identiteten

For Søren Kierkegaard er individets forhold til seg selv grunnleggende. Å være seg selv er ikke gitt – det er noe som må erkjennes, velges, leves.

I slektsforskning møter vi dette på en særegen måte. Vi møter mennesker som ikke lenger kan tale for seg selv, men som taler gjennom navn, spor og fragmenter.

Hva skjer da når navnet endres?

Når en slekt som levde på Lauve, i ettertid fremstår som Löwe i kildene, oppstår det et lite eksistensielt spenn:

• Mellom det levde liv
• Og det nedskrevne liv

Det er ikke dramatisk. Men det er betydningsfullt. For det minner oss om at også identitet kan forskyves i møtet med språket.

Den kritiske lesningen som praksis

Det som kanskje slår meg sterkest i møte med slike eksempler, er hvor viktig det er å lese kilder med en form for ydmyk årvåkenhet.

Ikke som mistillit – men som respekt.

For den gode slektsforskeren gjør noe mer enn å samle data. Han eller hun:

• lytter etter nyanser
• kjenner landskapet
• merker seg det som “skurrer”
• og lar erfaring korrigere teksten

Det er her kunnskap og dømmekraft møtes.

Og kanskje er det nettopp i slike små detaljer – en ø, en v, en liten forskyvning i et navn – at vi virkelig kommer nær det historiske mennesket.

En stille påminnelse

Lauve er fortsatt Lauve. Gården ligger der, slik den har gjort siden 1500-tallet. Landskapet bærer navnet videre.

Men i arkivene lever også Löwe. Som et vitnesbyrd om en tid, et språk og et blikk utenfra.

Og kanskje er det nettopp i spennet mellom disse to at noe vesentlig trer frem:

At sannhet i historien ikke bare finnes i det som er skrevet –

men i møtet mellom det som er skrevet, og det som forstås.

Tankene her, skrevet i fritt fall, er mine - men utviklet i samtale med OpenAI 

En påskehilsen: Når erfaring blir moral – og moral blir liv.

Når erfaring blir moral – og moral blir liv

Et sørlandsk livsbilde lest gjennom Kierkegaards Enten–Eller

Noen livshistorier bærer mer enn seg selv. De rommer spor av en tid, en kultur og et samfunn som har satt seg i mennesker før de selv fikk et språk for det. I landskapene rundt Nes Verk, Rygene og Tromøya finner jeg slike spor i min slektshistorie. Ikke først og fremst i arkiver og dokumenter, men i levde liv – i holdninger, i oppdragelse, i det som oppleves som rett og galt.

Dette var industrisamfunn, formet av arbeidets rytme og naturens krefter. Ved Nes Verk levde mennesker tett på hverandre, i en hverdag der slit, fellesskap og sårbarhet gikk hånd i hånd. Senere finner vi lignende livsbetingelser ved Rygene og på Tromøya, der nye generasjoner tok del i industrien og bar med seg erfaringene videre. Det var ikke bare en flytting mellom steder, men en videreføring av livsformer.

Erfaringens alvor – det estetiske livets bakside

I slike miljøer var alkohol en del av hverdagen. Ikke nødvendigvis for alle, men synlig nok til at konsekvensene ble tydelige. Man så hva det kunne gjøre med mennesker – hvordan det kunne bryte ned familier, skape utrygghet, undergrave arbeid og relasjoner. Dette var ikke abstrakte betraktninger, men erfaringer som satte seg i kropp og sinn.

Her kan vi ane det Søren Kierkegaard beskriver i Enten–Eller som det estetiske liv. Et liv levd i umiddelbarhet, i øyeblikkets behov, uten en dypere forpliktelse til det som varer. Alkoholens plass i slike miljøer kan forstås i dette lyset: som lindring, som fellesskap, som en måte å bære livet på – men også som noe som ikke holder når livet krever mer.

Søren Aabye Kierkegaard (1813–1855) Bildet er hentet fra Store Norske Leksikon

Kierkegaard moraliserer ikke dette livet, men viser dets begrensning. For når erfaringene blir sterke nok, tvinger de frem et spørsmål: Hvordan skal jeg leve?

Når erfaring blir valg – overgangen til det etiske

Erfaringer av lidelse blir sjelden værende som enkeltstående hendelser. De søker form, mening, retning. For mange i disse miljøene fikk erfaringene et religiøst språk. Gjennom vekkelsesbevegelser og arbeid i Blå Kors ble det som først var livserfaring, løftet opp til moral.

Dette kan forstås som det Kierkegaard kaller overgangen til det etiske liv. Et menneske står ikke lenger bare i det som skjer, men velger seg selv i forhold til det. Det sier: Dette vil jeg ikke leve i. Dette vil jeg stå for.

Slik blir avhold, tro og ansvar ikke bare sosiale normer, men uttrykk for et valg. Et forsøk på å skape sammenheng, verdighet og retning i livet. Det etiske livet gir struktur, og det gir mening. Det bærer.

Når moral blir praksis – og mister sitt opphav

Men moral blir sjelden værende som et personlig valg. Den søker form i praksis. Den former hverdagen, oppdragelsen, språket, kroppene. Den blir til livsform.

Det som i én generasjon var en eksistensiell beslutning, kan i neste generasjon fremstå som noe selvfølgelig. Slik skal man leve. Ikke nødvendigvis fordi man selv har erfart hvorfor, men fordi det er blitt slik.

Her treffer Kierkegaards kritikk med stor presisjon. Når det etiske ikke lenger er valgt, men overtatt, mister det sin indre nerve. Det glir over i det allmenne – i det man gjør fordi det er forventet, ikke fordi det er forankret i ens eget liv.

Praksisen lever videre, men forbindelsen til erfaringen som skapte den, blir svakere.

Når det bærende blir belastende

I dette spennet oppstår en ny erfaring. Det som en gang bar livet, kan begynne å tynge det.

Oppdragelse kan bli streng. Moral kan bli håndfast. Skyld og skam kan få en plass som ikke bare veileder, men også begrenser. Ikke nødvendigvis fordi noen ønsker å skade, men fordi alvoret i det man vil beskytte, får forrang fremfor barnets egen erfaring.

Kierkegaard ville ikke nødvendigvis forkaste dette, men stille et avgjørende spørsmål: Er dette livet valgt? Eller er det bare videreført?

Når mennesket lever i normer det ikke selv har valgt, kan det oppstå en uro. En følelse av ikke å strekke til. En avstand mellom det man er, og det man skal være. Her ligger noe av det vi i dag vil gjenkjenne som skyld og skam.

Det etiske livet, som skulle gi frihet gjennom ansvar, kan da oppleves som ufrihet.

Det religiøse – ikke strenghet, men relasjon

Kierkegaard åpner for en ny vending: det religiøse. Men det religiøse er ikke det samme som streng moral. Tvert imot.

Det religiøse innebærer et personlig forhold, en erkjennelse av menneskets begrensning, og en åpning for nåde. Der det etiske kan bli hardt og dømmende, peker det religiøse mot noe annet: en relasjon som ikke først og fremst bygger på prestasjon.

Når praksisen mister denne dimensjonen, kan den bli stående igjen som krav uten lindring. Som form uten liv.

Et mønster som ikke tilhører fortiden

Det er fristende å plassere denne historien i Sørlandet på 1800- og 1900-tallet. Men mønsteret er langt mer allment.

Også i dag formes moral av erfaring. Vi ser det i hvordan helse, klima og psykisk velvære får normativ kraft. Det som oppleves som truende, blir til noe vi må kontrollere, regulere, leve riktig i forhold til.

Og også i dag skjer den samme bevegelsen:
Erfaring → moral → praksis.

Men risikoen er den samme som før. At praksisen stivner. At den mister forbindelsen til erfaringen som en gang gjorde den nødvendig. At den blir et krav uten forankring.

Å velge på nytt – en påskerefleksjon

Kierkegaards bidrag er ikke å gi oss ferdige svar, men å minne oss om noe avgjørende: At livet må velges. Ikke én gang for alle, men igjen og igjen.

Påsken bærer i seg et lignende alvor – og et lignende håp. Fortellingen om lidelse, skyld og død ender ikke der. Den brytes. Den åpnes. Den gis en ny retning.

Der livet kan oppleves som bundet av det som har vært – av erfaringer, av arv, av praksiser som har stivnet – peker påsken mot en mulighet: At noe nytt kan tre frem. Ikke ved å fornekte fortiden, men ved å forvandle forholdet til den.

Kanskje er det nettopp her den dypeste forbindelsen ligger mellom livserfaring, moral og tro: Ikke i kravet om å leve riktig, men i muligheten til å begynne på nytt.

Å velge – ikke av tvang, men av frihet.
Å leve – ikke i frykt, men i ansvar.
Å tro – ikke som byrde, men som relasjon.

Det vi har arvet, kan ikke velges bort. Men det kan forstås. Og i forståelsen åpner det seg et rom hvor vi selv kan tre frem – ikke som gjentakelser, men som svar.

Jeg ønsker dere alle en god og ettertenksom påske.

Referanser

Kierkegaard, S. (1843/1993). Enten – Eller (E. H. Rohde, Overs.). Oslo: Gyldendal.

Korsgaard, O. (1997). Kampen om lyset: Dansk og norsk folkeopplysning i det 19. århundre. Oslo: Gyldendal.

Myhre, J. E. (2000). Norsk historie 1814–1905: Å bygge en stat og skape en nasjon. Oslo: Universitetsforlaget.

Repstad, P. (2005). Religiøst liv i det moderne Norge. Oslo: Universitetsforlaget.

Sødal, H. K. (2014). Religion og samfunn i Norge. Kristiansand: Høyskoleforlaget.

Aarset, T. (2003). Avholdsbevegelsen i Norge: En kulturhistorisk studie. Oslo: Pax Forlag.

Blogginnlegget er skrevt av meg med Open AI som en interessert og interesant samtalepartner.

Han som ikke ble snakket om – barnedødelighet før og nå

 Han som ikke ble snakket om – barnedødelighet før og nå

Som slektsforsker møter jeg stadig spor etter barn som ikke fikk leve opp. I kirkebøker og slektstrær står de der – ofte bare som et navn, en dato og en kort bemerkning om dødsårsak. På 1700- og 1800-tallet får jeg nesten inntrykk av at dette var en erfaring de fleste familier måtte leve med.

Men det er noe annet som slår meg: ikke bare at de døde, men hvordan de forsvant ut av fortellingen.

Også i min egen familie finnes disse sporene.

Leiv Øystein begravet sammen med sine foreldre

Jeg vil nevne én av dem: min onkel, Leiv Øystein, født 27. september 1932 og død 6. oktober 1934. Han ble bare to år gammel. Likevel var han nærmest fraværende i min oppvekst. Ingen fortalte om ham. Han var min fars bror, mine besteforeldres sønn – og likevel et stille punkt i familiens historie.

Først gjennom slektsforskningen møtte jeg ham. Jeg fant et fotografi: en liten gutt sammen med sine foreldre og tre brødre. Ansiktene rundt ham kjente jeg – mine besteforeldre, mine onkler og min egen far. Men hvem var denne gutten?

Hva het han? Når levde han? Hvorfor døde han?

Svarene fant jeg i kirkeboken. Der stod det kort: bukhinnebetennelse.

Men det som virkelig slo meg, var ikke bare svaret – det var stillheten rundt det.

Å forstå det som ikke ble sagt

Når jeg i dag forsøker å forstå denne stillheten, merker jeg hvor nært dette ligger det Hans-Georg Gadamer beskriver: at all forståelse er en dialog mellom fortid og nåtid.

Jeg leser ikke bare en kirkebok. Jeg tolker den. Og i denne tolkningen bringer jeg med meg min egen tid, min egen kunnskap og mine egne erfaringer.

For i dag fremstår dødsårsaken nesten banal: en infeksjon som kunne vært behandlet. Men for dem var den ikke banal. Den var endelig.

Gadamer minner oss om at vi aldri kan forstå fortiden “slik den var”. Vi kan bare forstå den gjennom våre egne horisonter. Likevel skjer det noe i møtet mellom deres verden og vår: en form for sammensmelting av horisonter.

Det er kanskje i dette rommet jeg møter Leiv Øystein – ikke bare som et navn, men som et menneske.

En sykdom – og en annen tid

Leiv Øystein døde av peritonitt, en alvorlig infeksjon i bukhulen. I dag er dette i de fleste tilfeller en behandlingsbar tilstand. Men i 1930-årene var virkeligheten en annen. Antibiotika fantes ennå ikke i praktisk bruk. Penicillin kom først i løpet av 1940-tallet.

Dermed kunne en sykdom som i dag virker håndterbar, være dødelig. Avstanden til lege og sykehus kunne være stor. Transporten langsom. Tiden knapp.

Det var ikke mangel på omsorg som tok livet av mange barn, men mangel på medisinsk kunnskap og teknologi.

Og likevel: omsorgen var der. Foreldre og søsken pleiet barnet hjemme, med det de hadde tilgjengelig. Nærhet, varme, tilstedeværelse.

Kanskje er det nettopp her vi ser noe av det Martin Heidegger peker på når han beskriver mennesket som et værende-i-verden, alltid kastet inn i en bestemt historisk situasjon. Vi lever ikke livet under nøytrale betingelser. Vi lever det innenfor rammene av det som til enhver tid er mulig.

For dem var døden nærmere livet enn for oss.

Stillhet, sorg og det som bæres videre

I min familie ble Leiv Øystein aldri snakket om. Jeg har ofte undret meg over det.

Var det en måte å beskytte seg selv på? En måte å bære sorgen uten å åpne den? Eller var det rett og slett fordi barnedøden var så vanlig at den ble en del av livets stille bakgrunn?

Her nærmer vi oss noe av det Søren Kierkegaard beskriver som den subjektive sannhet. Sorg lar seg ikke fullt ut uttrykke i allmenne begreper. Den leves, bæres, og ofte – skjules.

Kierkegaard skriver om hvordan mennesket forholder seg til lidelse ikke bare gjennom forståelse, men gjennom eksistens. Kanskje var stillheten ikke fravær av kjærlighet, men en annen måte å uttrykke den på.

En utbredt skikk var å gi neste barn samme navn som det som døde. Det kan forstås som tradisjon, men også som et forsøk på å opprettholde en sammenheng i det som ble brutt.

Navnet ble en bro mellom det tapte og det som fortsatt levde.

Barnedødelighet som samfunnets speil

Historien om Leiv Øystein peker utover seg selv. Den speiler en tid.

På 1800-tallet var barnedødeligheten i Norge ekstremt høy. Omtrent ett av fem barn døde før fylte fem år. Infeksjoner, underernæring og dårlige boforhold var blant de viktigste årsakene.

Gjennom 1900-tallet sank tallene dramatisk. Bedre hygiene, vaksiner, medisinske fremskritt og økt levestandard endret livsvilkårene fundamentalt.

I dag er barnedødeligheten i Norge blant de laveste i verden.

Og likevel er ikke historien slutt.

Utvikling i barnedødelighet i Norge

Årstall	Barnedødelighet (per 1 000 levendefødte)	Hovedårsaker
ca. 1850	150–200	Infeksjoner, underernæring
ca. 1900	100–120	Tuberkulose, difteri
ca. 1950	30–40	Infeksjoner, ulykker
ca. 2000	4–5	Prematuritet, krybbedød
2025	2–3	Prematuritet, misdannelser

Tallene viser en utvikling som nesten er vanskelig å fatte. Fra å være en del av hverdagen, er barnedødelighet i dag et sjeldent fenomen.

Likevel: en vedvarende forskjell

Selv i et rikt samfunn finnes det ulikheter. Barn av foreldre med lav utdanning og inntekt har fortsatt høyere risiko for tidlig død.

Her blir barnedødelighet ikke bare et medisinsk spørsmål, men et etisk.

Hvem beskyttes – og hvem faller utenfor?

En avsluttende refleksjon

Når jeg tenker på Leiv Øystein i dag, tenker jeg ikke bare på et barn som døde for snart hundre år siden. Jeg tenker på en verden der livet var mer sårbart, og der døden var nærmere.

Men jeg tenker også på oss.

På hvordan vi forstår, og kanskje også misforstår, fortiden.

På hvordan vi lever med våre egne former for stillhet.

Og på hvordan et samfunns kvalitet ikke bare måles i dets kunnskap, men i dets evne til å ta vare på de mest sårbare.

Kanskje er det nettopp i møtet mellom fortidens stillhet og vår egen forståelse at noe viktig kan tre frem: en dypere innsikt i hva det vil si å være menneske – med hverandre, og for hverandre.

Referanser

FN. (2025). Barnedødelighet i Norge. https://fn.no/Statistikk/barnedoedelighet

Gadamer, H.-G. (2010). Sannhet og metode (L. Holm-Hansen, Overs.). Pax. (Originalt utgitt 1960)

Heidegger, M. (2007). Væren og tid (L. Holm-Hansen, Overs.). Pax. (Originalt utgitt 1927)

Helsedirektoratet. (2025). Dødfødte barn – statistikk og årsaker. https://www.helsedirektoratet.no

Kierkegaard, S. (2013). Afsluttende uvidenskabelig Efterskrift (utvalg). Gyldendal.

Kierkegaard, S. (2008). Sygdommen til døden. Gyldendal.

NRK. (2025, 18. august). Barnedødelighet stuper – gapet mellom fattig og rik øker.

Størdal, K., Christensen, A., Stene, L. C., & Strøm, M. S. (2025). Child and adolescent deaths by socioeconomic status in a high-income country. BMJ Open, 15.

Størdal, K., & Stene, L. C. (2025). 20–25 flere barn kunne overlevd hvert år. Forskersonen.