When Words Make a Difference

Arendt, Husserl and Heidegger on the lifeworld and the right to have a say in one’s own life

Anna sits at the kitchen table while the others talk about her. Her daughter is worried that she is not eating enough. The home care nurse describes the morning visits. The care coordinator asks whether it is time to increase the support. Everyone means well. Yet the conversation has taken a form in which Anna herself has almost disappeared.

Then she says:

“I would like some help. But I still want to be able to invite someone over for coffee.”

There is a moment of silence. No one has mentioned guests. They have been talking about nutrition, the risk of falls and the need for supervision. Anna is talking about having a home that people visit, and about being the person who welcomes them.

Her words give us a glimpse of who she is: someone who wants to maintain her relationships and have something of her own to offer. Here we approach Hannah Arendt’s idea that people disclose who they are through speech and action. Anna’s sentence also introduces something that may change the direction of the conversation. If it is taken seriously, the others will have to reconsider what the support should make possible.

This is an imagined scene. I use Arendt’s political thought as a lens through which to examine a meeting about care, rather than as a fully developed theory of care. The question is how a person’s lifeworld can be sustained when more and more of life is organised by others.

What the Descriptions Rest On

For Husserl, the lifeworld is the world already experienced, upon which scientific descriptions are founded. The problem arises when abstractions become detached from this foundation and are treated as the whole of reality.

Something similar happens at the kitchen table if Anna’s home is understood solely in terms of her functional abilities and care needs. The information may be accurate. Yet something essential may be left out: what it means to her to set the table for two.

The coffee visits have a history that no assessment of food intake can replace. Perhaps Anna and her friend have sat here every Thursday for many years. They know each other’s families, sorrows and small irritations. Setting out two cups is a way of keeping this connection alive.

This does not make the measurements unnecessary. It shows the context in which they must be understood. The support must become part of a lived life, and that life cannot be read directly from information about the body.

Arendt studied with Heidegger and also attended Husserl’s lectures. Even so, her concept of a common world cannot simply be understood as an extension of Husserl’s concept of the lifeworld. The connection is partly a philosophical affinity. In this context, her thought can illuminate the interpersonal dimension of the lifeworld: how the world we inhabit is sustained and transformed between us.

When the Kitchen Changes Hands

One day, the cups have been moved to a different cupboard. The old coffee pot has been replaced with a lighter model. The worktop has been cleared so that the care workers can find what they need more quickly.

There are good reasons for the changes. Anna should not have to stretch, and the work must be carried out safely. But she still opens the old cupboard. The new pot pours differently. Where her hands once found their way without her having to think, she now has to search and ask.

Heidegger’s account of our practical familiarity with the world brings this change into focus. The cups, the cupboard and the pot belong to an activity Anna knows. When that arrangement changes, some of her own capacity to act may be lost, even though each individual change seems sensible.

The kitchen is becoming a workplace for others. Anna experiences this as uncertainty in her own home.

“This is how we usually do it,” a care worker might say. Here, Heidegger’s anonymous “they” also takes on a concrete meaning. Routine can relieve the individual of the need to consider what is appropriate in this particular home. No one has decided that Anna should stop being a host. Yet the cumulative effect of well-intentioned improvements may take her in that direction.

Life to Be Managed

Arendt offers a particularly apt concept for the conversation around the table: “the social”. By this she means something more specific than companionship or community. She describes how subsistence and the necessities of the household become matters of collective organisation and public administration. At the same time, people’s behaviour is regulated by expectations of what is normal and appropriate.

Nutrition, health and supervision fit naturally into this language. It asks what must be secured, which measures work and how Anna follows them. The danger arises when this language determines everything that can count as a relevant response.

Her wish to have someone over for coffee may then be translated into a “need for social contact”. That sounds reasonable. But the translation may conceal her initiative. A need can be met by someone arranging a visit. Anna also wants to be the person who extends the invitation.

Her sentence therefore interrupts the expected course of the conversation. It cannot be fully understood as more or less cooperative behaviour. She herself is proposing what should matter.

Arendt’s distinction between the social and the political is contested, partly because the struggle for the necessities of life can also be a struggle for freedom. Her analysis should therefore not be turned into a simple critique of welfare services. The support may be the very condition that allows Anna to continue having guests. The question is what happens when the management of life also takes over the task of defining what life should contain.

When the Concern Is Justified

But let us make the situation more difficult. Suppose Anna has begun to forget that the hob is on. Her daughter has found a scorched saucepan, and a previous coffee visit left Anna exhausted and unsettled.

In that case, it is not enough to ask her daughter to let go or the service to become more flexible. The concern is grounded in something that has actually happened. Nor does Anna’s wish, on its own, tell us what she can now manage.

Arendt does not resolve the balance between self-determination and protection. Her thought can, however, sharpen the question of who gets to define the problem. Is the task merely to prevent another incident, or also to explore how Anna can continue to have visitors?

Perhaps someone else needs to make the coffee. Perhaps the visit should be shorter, or a care worker should be present. It may also turn out that the preferred arrangement cannot be made safe enough. Any restriction must then be explained, while the significance of her wish remains part of the discussion.

Reaching an understanding together requires even those who are confident in their professional judgement to be willing to reconsider. Professional knowledge must be open to Anna introducing a consideration that changes both the question and the solution. At the same time, her proposal must be tested against the difficulties her daughter and the care workers actually know.

A World Seen from Several Sides

Arendt uses the table as an image of the common world: it brings people together while also keeping them apart. They gather around something from different standpoints.

The daughter’s experience cannot be replaced by Anna’s, nor Anna’s by the nurse’s. These differences are necessary for a fuller understanding of the situation. But the participants do not have equal authority. The service writes the plan. The daughter can explain herself at length. Anna may need time, or help finding the words.

A conversation therefore does not become a shared one simply because everyone is present. How it is conducted determines whose experience carries weight. A quick question about whether Anna “agrees”, once the arrangement has already been worked out, gives her little influence.

The thread of the lifeworld runs through the entire meeting. The service has its taken-for-granted assumptions, the daughter hers and Anna hers. The plan must engage with all of them. Yet one question deserves particular attention: Within whose lifeworld is the plan being written, and in whose life will it be put into practice?

A Thursday That Is Still Hers

Arendt’s idea of natality, the human capacity to begin something new, offers a final perspective. Even in a life marked by loss, there are initiatives that are not predetermined by the need for care.

Anna suggests Thursday. She wants to invite her friend. Someone else may have to carry the tray and pour the coffee, but the invitation can still be hers.

Thursday may not turn out as she hopes. Her friend may be ill. Her strength may fail her. An initiative carries no guarantee of success. There is nevertheless a difference between a life in which something can be attempted with support and a life in which the possibility has been removed before the question is even asked.

The plan eventually written must include what is necessary about food and safety. But if Anna’s words have made a difference, it will also explain how she can continue to welcome guests.

Husserl’s question about the connection to lived experience has then accompanied us all the way to the decision. The kitchen, understood through Heidegger, remains a place where Anna must be able to find her way. And with Arendt, it becomes clear that this world must also allow her to contribute something to her life with others.

Anna had a chair at the table all along. The difference becomes visible when what she says changes what is written.

Arendt’s idea of natality, the human capacity to begin something new, 

offers a final perspective. 

Even in a life marked by loss, 

there are initiatives that are not predetermined by the need for care.

This essay is written in a conversation with Claude/Anthropic and OpenAI/ChatGPT

 

Når ordene får følger

Arendt, Husserl og Heidegger om livsverdenen og retten til å ha innflytelse på sitt eget liv

Anna sitter ved kjøkkenbordet mens de andre snakker om henne. Datteren er bekymret for at hun spiser for lite. Hjemmesykepleieren forteller om besøkene om morgenen. Saksbehandleren spør om det er på tide å utvide hjelpen. Alle vil henne vel. Likevel har samtalen fått en form der Anna selv nesten er blitt borte.

Så sier hun:

«Jeg vil gjerne ha hjelp. Men jeg vil fortsatt få invitere noen på kaffe.»

Det blir stille et øyeblikk. Ingen har snakket om gjester. De har snakket om ernæring, fallfare og behovet for tilsyn. Anna snakker om å ha et hjem som noen kommer på besøk til, og om å kunne være den som tar imot dem.

Ordene gir oss et glimt av hvem hun er: en som vil opprettholde forbindelser og selv ha noe å tilby. Her nærmer vi oss Hannah Arendts tanke om at mennesker viser hvem de er gjennom tale og handling. Annas setning tilfører dessuten noe som kan endre samtalens retning. Hvis den blir tatt alvorlig, må de andre tenke på nytt om hva hjelpen skal gjøre mulig.

Scenen er tenkt. Jeg bruker Arendts politiske tenkning som en linse for å undersøke et møte om omsorg, ikke som en ferdig omsorgsteori. Spørsmålet er hvordan et menneskes livsverden kan bli ivaretatt når stadig mer av livet skal organiseres av andre.

Det beskrivelsene hviler på

Hos Husserl er livsverdenen den allerede erfarte verdenen som vitenskapelige beskrivelser bygger på. Problemet oppstår når abstraksjonene løsriver seg fra dette grunnlaget og blir behandlet som hele virkeligheten.

Ved kjøkkenbordet skjer noe lignende dersom Annas hjem bare blir forstått gjennom funksjonsevne og hjelpebehov. Opplysningene kan være riktige. Likevel kan noe avgjørende falle utenfor: hva det betyr for henne å dekke bordet til to.

Kaffebesøket har en historie som ingen kartlegging av matinntaket kan erstatte. Kanskje har Anna og venninnen sittet her hver torsdag i mange år. De kjenner hverandres familier, sorger og små irritasjoner. Å sette frem to kopper er en måte å holde denne forbindelsen levende på.

Dette gjør ikke målingene overflødige. Det viser hva de må forstås i sammenheng med. Hjelpen skal inngå i et levd liv, og det livet kan ikke leses direkte ut av opplysningene om kroppen.

Arendt studerte hos Heidegger og fulgte også Husserls forelesninger. Likevel er hennes begrep om en felles verden ikke uten videre en videreføring av Husserls livsverdensbegrep. Forbindelsen er delvis et filosofisk slektskap. I denne sammenhengen kan hennes tenkning belyse livsverdenens mellommenneskelige side: hvordan den verdenen vi lever i, opprettholdes og forandres mellom oss.

Når kjøkkenet skifter hender

En dag er koppene flyttet til et annet skap. Den gamle kaffekannen er erstattet med en lettere modell. Benken er ryddet slik at de ansatte raskere kan finne det de trenger.

Forandringene har gode grunner. Anna skal slippe å strekke seg, og arbeidet skal kunne utføres forsvarlig. Men hun åpner fortsatt det gamle skapet. Den nye kannen heller annerledes. Der hendene tidligere fant frem uten at hun behøvde å tenke, må hun nå lete og spørre.

Heideggers beskrivelse av vår praktiske fortrolighet med verden gjør denne forandringen tydelig. Koppene, skapet og kannen inngår i et gjøremål Anna kjenner. Når sammenhengen endres, kan noe av hennes egen handlekraft gå tapt, selv om hver enkelt endring virker fornuftig.

Kjøkkenet er i ferd med å bli en arbeidsplass for andre. Anna merker det som en usikkerhet i sitt eget hjem.

«Slik pleier vi å gjøre det», sier kanskje en hjelper. Her får også Heideggers anonyme «man» en konkret betydning. Rutinen kan frita den enkelte fra å undersøke hva som passer akkurat her. Ingen har bestemt at Anna skal slutte å være vertinne. Likevel kan summen av velmente forbedringer føre henne i den retningen.

Livet som skal forvaltes

Arendt gir oss et særlig treffende begrep for samtalen rundt bordet: «det sosiale». Med dette mener hun noe mer bestemt enn samvær eller fellesskap. Hun beskriver hvordan livsoppholdet og husholdningens nødvendigheter blir gjenstand for kollektiv organisering og offentlig forvaltning. Samtidig blir menneskers oppførsel regulert etter forventninger om det normale og hensiktsmessige.

Ernæring, helse og tilsyn hører naturlig hjemme i et slikt språk. Det spør hva som må sikres, hvilke tiltak som virker, og hvordan Anna følger dem opp. Faren oppstår når dette språket får bestemme alt som kan telle som et relevant svar.

Da kan ønsket om kaffebesøk oversettes til «behov for sosial kontakt». Det høres rimelig ut. Men oversettelsen kan skjule initiativet hennes. Et behov kan dekkes ved at noen organiserer et besøk. Anna vil også være den som inviterer.

Setningen hennes bryter derfor med samtalens forventede forløp. Den lar seg ikke fullt ut forstå som mer eller mindre samarbeidsvillig oppførsel. Hun foreslår selv hva som skal være viktig.

Arendts skille mellom det sosiale og det politiske er omdiskutert, blant annet fordi kampen for livsnødvendigheter også kan være en kamp for frihet. Analysen bør derfor ikke gjøres til en enkel kritikk av velferdstjenester. Hjelpen kan være selve forutsetningen for at Anna fortsatt kan ha gjester. Spørsmålet er hva som skjer når forvaltningen av livet også overtar definisjonen av hva livet skal romme.

Når bekymringen er berettiget

Men la oss gjøre situasjonen vanskeligere. Anta at Anna har begynt å glemme at kokeplaten står på. Datteren har funnet en svidd kjele, og et tidligere kaffebesøk endte med at Anna ble utslitt og urolig.

Da er det utilstrekkelig å be datteren slippe taket eller tjenesten bli mer fleksibel. Bekymringen bygger på noe som faktisk har skjedd. Annas eget ønske forteller heller ikke alene hva hun nå kan gjennomføre.

Arendt løser ikke avveiingen mellom selvbestemmelse og beskyttelse. Tenkningen hennes kan derimot skjerpe spørsmålet om hvem som får definere problemet. Er oppgaven bare å hindre en ny hendelse, eller også å undersøke hvordan Anna kan fortsette å ha besøk?

Kanskje må noen andre lage kaffen. Kanskje bør besøket være kortere, eller en hjelper være til stede. Det kan også vise seg at den ønskede løsningen ikke er forsvarlig. Da må begrensningen begrunnes, samtidig som betydningen av ønsket hennes får være med videre.

Å forstå sammen krever at også den faglig sikre kan få noe å tenke over. Det betyr at fagkunnskapen må tåle at Anna bringer inn et hensyn som endrer både spørsmålet og løsningen. Samtidig må hennes forslag prøves mot de vanskelighetene datteren og hjelperne faktisk kjenner.

En verden sett fra flere sider

Arendt bruker bordet som bilde på den felles verdenen: Det samler mennesker og holder dem samtidig fra hverandre. De møtes om noe fra forskjellige ståsteder.

Datterens erfaring kan ikke erstattes av Annas, eller Annas av hjemmesykepleierens. Ulikheten er nødvendig for å forstå saken bedre. Men de sitter heller ikke med samme myndighet. Tjenesten skriver planen. Datteren kan forklare seg utførlig. Anna kan trenge tid, eller hjelp til å finne ordene.

En samtale blir derfor ikke felles bare fordi alle er til stede. Måten den føres på, avgjør hvilke erfaringer som får betydning. Et raskt spørsmål om Anna «er enig», etter at løsningen allerede er utformet, gir henne liten innflytelse.

Her går livsverdenstråden gjennom hele møtet. Tjenesten har sine selvfølgeligheter, datteren sine og Anna sine. Planen må forholde seg til dem alle. Likevel bør ett spørsmål stilles særskilt: I hvis livsverden skrives planen, og i hvis liv skal den gjennomføres?

En torsdag som fortsatt er hennes

Arendts tanke om natalitet, menneskets evne til å begynne noe nytt, kan gi oss et siste perspektiv. Også i et liv preget av tap finnes det initiativer som ikke er bestemt på forhånd av hjelpebehovet.

Anna foreslår torsdag. Hun vil invitere venninnen. Noen andre må kanskje bære brettet og skjenke kaffen, men invitasjonen kan fortsatt være hennes.

Det er ikke sikkert torsdagen blir slik hun håper. Venninnen kan være syk. Kreftene kan svikte. Et initiativ har ingen garanti for å lykkes. Det er likevel forskjell på et liv der noe kan forsøkes med støtte, og et liv der muligheten er fjernet før spørsmålet blir stilt.

Planen som til slutt skrives, må inneholde det nødvendige om mat og sikkerhet. Men dersom Annas ord har fått følger, vil den også fortelle hvordan hun kan fortsette å ta imot gjester.

Husserls spørsmål om forbindelsen til den levde erfaringen har da fulgt oss helt frem til beslutningen. Heideggers kjøkken er fortsatt et sted Anna må kunne finne frem i. Og med Arendt blir det tydelig at denne verdenen også må gi henne anledning til å bringe noe inn i samværet med andre.

Anna hadde hele tiden en stol ved bordet. Forskjellen viser seg når det hun sier, forandrer det som blir skrevet.

Arendts tanke om natalitet, menneskets evne til å begynne noe nytt, 

kan gi oss et siste perspektiv. 

Også i et liv preget av tap 

finnes det initiativer som ikke er bestemt på forhånd av hjelpebehovet.

Essayet er skrevet i en samtale med Claude/Anthropic og OpenAI/ChatGPT

 

More Than Others See

What Husserl and Sartre can teach us about helping without turning a person into a thing

Anna is sitting at the kitchen table. In front of her lie the bread knife, a plate and the loaf she has yet to cut. The home care worker has taken off her jacket and glances at the clock. It would be quicker if she prepared breakfast herself.

“I can do that for you,” she says, reaching for the knife.

Anna places her hand on the bread.

“I’d like to try first.”

The scene is imagined, but the question is familiar: What happens when a person’s wish to act meets a professional assessment of what she can manage?

Good help requires us to understand both how another person lives in her world and what she is trying to make possible within it. Edmund Husserl and Jean-Paul Sartre can each illuminate one side of this situation. Husserl’s life-world is the world we already experience and find meaningful before making it an object of scientific explanation. Sartre shows how, within this concrete world, we continually relate to possibilities, even when our circumstances are difficult.

When the Description Loses Sight of the Kitchen

The care record states: “Needs assistance with meals.”

The sentence may be accurate. It makes it possible to plan services and share necessary information among staff. But it tells us nothing about what breakfast means to Anna. It says nothing about her habit of setting the table, choosing what to put on her bread and beginning the day at her own pace.

In The Crisis of European Sciences, Husserl examines how scientific idealisations emerge from the experienced world and can eventually obscure their own origins. Mathematical models enable us to calculate and predict. The problem arises when we take the model to be reality itself and forget the experience on which it rests.

An assessment of functional ability is not a mathematical model of nature. Yet Husserl’s critique can help us recognise a related danger: A useful abstraction can take the place of the concrete life it was meant to help us understand.

“Needs assistance with meals” gathers many different situations into a single formulation. Anna may need help cutting the bread while still wanting to spread it herself. She may be tired one morning and have more energy the next. She may welcome help that makes her feel safer while resisting having the whole breakfast taken out of her hands.

When the assessment stands alone, such differences disappear. Husserl’s contribution is to take us back to the ground of meaning: What, exactly, is this description describing?

The Hands That Are Measured, and the Hands She Lives Through

The care worker notices that Anna’s hands are trembling. This is an important observation. But for Anna, her hands are also her way of grasping the cup, feeling the crust and guiding the knife.

In his analyses of the body, Husserl distinguishes between the body considered as a physical object, Körper, and the body as it is lived and experienced, Leib. These are different ways in which the same body appears. A hand can be examined from the outside, but it is also the hand through which I feel and act.

An examination can register reduced grip strength. Anna’s own experience also includes how she adjusts her grip and senses when she needs to stop. This familiarity may have weakened, but it may also contain skills that a brief assessment overlooks.

Good help needs both perspectives. The danger posed by the knife must be assessed, and Anna’s experience of her own hands must matter. Otherwise, we risk treating the body as a collection of functions and losing sight of the person who lives through it.

What Sartre Found in Husserl

Sartre encountered Husserl’s phenomenology around 1933 and studied it closely during his stay in Berlin in 1933–34. The decisive insight was intentionality: Consciousness is always consciousness of something.

When Anna takes hold of the knife, she is directed towards the bread and the slice she is trying to cut. Her purpose belongs to this relationship between herself and the world. It becomes difficult to understand if we look only for an inner trait such as stubbornness.

In his essay on intentionality, first published in 1939, Sartre attacks the idea that knowing swallows up the world and turns it into the inner contents of consciousness. Husserl had offered him a way out of this “digestive philosophy”: Consciousness is already directed towards the things and people around us.

This was Sartre’s early route into phenomenology. It did not pass through the analyses of the life-world in The Crisis, which were not yet available when he studied in Berlin. Husserl’s perspective on the life-world and Sartre’s philosophy of freedom can therefore illuminate Anna’s situation together, without making one the historical source of the other.

Acting, Reflecting and Being Seen

Anna positions the knife. For a moment, she is wholly absorbed in cutting. She does not also need to think: “Now I am an independent person making breakfast.”

In The Transcendence of the Ego, Sartre distinguishes between this immediate absorption in the world and the reflection through which I make my own experiences and myself a subject of attention. He rejects the idea that a transcendental ego must stand within consciousness as its unifying centre. The ego itself becomes something towards which consciousness can turn in reflection.

Then Anna notices the care worker’s watchful gaze.

This is a different experience. She does not first have to reflect on herself to feel uncomfortable. She may immediately experience herself as clumsy or helpless under the other person’s gaze.

This distinction matters for Sartre. In Being and Nothingness, he describes shame as an immediate experience of being visible to another person, before it may become a subject of reflection. I discover myself as someone the other can define and assess.

The gaze can fix me as something: old, unsteady, difficult. It does not literally turn me into a thing, but I experience the other as having the power to define who I am. My open possibilities recede behind particular characteristics attributed to me.

The care worker’s attention is necessary. But if she sees only the risk, Anna becomes, above all, the person who cannot manage. What she is trying to accomplish fades into the background.

Freedom Exists Within a Situation

Anna cannot choose away the trembling. Her body, her past and her material circumstances form part of what Sartre calls facticity: the given conditions we cannot simply abolish.

Yet she relates to those conditions. She tries to make breakfast, perhaps asks for support and considers what she wants to leave to the care worker. Sartre uses the term transcendence for the human movement beyond what is already given, towards possibilities. Here, it means being directed towards something one has not yet brought about.

The knife thus appears in the light of Anna’s project. It is a tool for making breakfast, but also something that may become too difficult to use. The resistance is real. Freedom offers no guarantee of success.

What exceeds the assessment’s grasp is therefore concrete: Anna has purposes, attempts and possibilities that cannot be read directly from her level of functioning.

Husserl asks what lived meaning the description has lost. Sartre asks which possibilities we overlook when we let the description determine who she is.

When the Role Becomes a Hiding Place

The care worker, too, must relate to possibilities. She has professional duties, a work schedule and other people waiting for her. But her way of proceeding does not always follow automatically from these constraints.

Sartre’s famous waiter in Being and Nothingness performs his role with almost mechanical precision. The example reveals the temptation to be one’s role in the way a thing is what it is. In bad faith, or self-deception, we may try to conceal from ourselves that we also take a position on how we act.

“I’m just doing my job” can become such a hiding place. Yet this should be a question the care worker asks herself, rather than a hasty judgement we pass on her.

A related narrowing occurs if she reduces Anna to age, impairment and risk. She then overlooks Anna’s transcendence: the fact that Anna relates to what she has become and tries to do something with her situation.

Who Has the Opportunity to Choose?

Here, the perspective of freedom needs a countervoice. There is a considerable difference between being able to relate to one’s circumstances and having real opportunities to change them.

In Old Age, first published in French in 1970 as La Vieillesse, Simone de Beauvoir examines how ageing is shaped by society’s material conditions and its treatment of older people. People can be deprived of influence and pushed out of the community long before their own wishes and abilities have disappeared. The question then also becomes political: What possibilities for living does society offer older people?

Anna’s scope for action depends on more than her own attitude. Does the care worker have time to wait? Are suitable aids available? Is the service organised so that Anna’s wishes can have practical consequences?

Kari Martinsen’s Fenomenologi og omsorg—“Phenomenology and Care”—offers a Norwegian approach to the relationship between body, experience and care. It reminds us that these questions also belong within the philosophical conversation of the caring professions themselves.

In Norwegian rehabilitation practice, attention to a person’s own goals finds clear expression in the question “What matters to you?” The Norwegian Directorate of Health emphasises that services should be adapted to what the person experiences as valuable and meaningful.

But the question must be able to change the help provided. Otherwise, it becomes just another phrase we record.

A Hand in Her Own Life

The care worker draws her hand back a little.

“What would you like to do yourself, and what would you like me to help you with?”

Perhaps Anna asks her to cut the bread. Perhaps she wants to try with support. Perhaps they discover that a different knife or a steadier position makes the task easier.

What matters is not that Anna must do as much as possible on her own. There must also be room for her wish to leave something to another person. Help should offer both scope for action and relief from effort.

Husserl helps us return from the description of functional ability to breakfast as Anna lives it. Sartre draws our attention to the fact that she is also directed towards what she still wants to do. Beauvoir reminds us that these possibilities need social and material conditions in which to become real.

Anna wants to cut a slice of bread. Within this small act lies a wish to continue having a hand in her own life.

In bad faith, or self-deception, 

we may try to conceal from ourselves 

that we also take a position on how we act.

This essay was written in a conversation with Claude/Anthropic and OpenAI/ChatGPT

 

Mer enn det andre ser

Hva Husserl og Sartre kan lære oss om å hjelpe uten å gjøre mennesket til en ting

Anna sitter ved kjøkkenbordet. Foran henne ligger brødkniven, en tallerken og brødet hun ennå ikke har skåret. Hjemmehjelperen har tatt av seg jakken og ser på klokken. Det ville gå raskere om hun ordnet frokosten selv.

«Jeg kan gjøre det for deg», sier hun og strekker hånden mot kniven.

Anna legger hånden over brødet.

«Jeg vil gjerne prøve først.»

Scenen er tenkt, men spørsmålet er velkjent: Hva skjer når et menneskes ønske om å handle møter en faglig vurdering av hva hun mestrer?

God hjelp krever at vi forstår både hvordan den andre lever i sin verden, og hva hun forsøker å gjøre mulig i den. Her kan Edmund Husserl og Jean-Paul Sartre belyse hver sin side av situasjonen. Husserls livsverden er den allerede erfarte og meningsfulle verdenen vi lever i før vi gjør den til gjenstand for vitenskapelige forklaringer. Sartre viser hvordan vi i denne konkrete verdenen stadig forholder oss til muligheter, også når livsvilkårene er vanskelige.

Når beskrivelsen mister kjøkkenet

I journalen står det: «Trenger hjelp til måltider.»

Setningen kan være riktig. Den gjør det mulig å planlegge tjenester og formidle nødvendig kunnskap mellom ansatte. Men den forteller ikke hva frokosten betyr for Anna. Den sier ingenting om vanen med å dekke bordet, velge pålegg og begynne dagen i sitt eget tempo.

I Krisis undersøker Husserl hvordan vitenskapelige idealiseringer vokser frem fra den erfarte verdenen og etter hvert kan skjule sitt eget utgangspunkt. Matematiske modeller gjør det mulig å beregne og forutsi. Problemet oppstår når vi tar modellen for å være selve virkeligheten og glemmer erfaringen den bygger på.

En funksjonsvurdering er ikke en matematisk naturmodell. Likevel kan Husserls kritikk hjelpe oss å se en beslektet fare: En nyttig abstraksjon kan overta plassen til det konkrete livet den skulle hjelpe oss å forstå.

«Trenger hjelp til måltider» samler mange forskjellige situasjoner i én formulering. Anna kan trenge hjelp til å skjære brødet og likevel ønske å smøre det selv. Hun kan være sliten én morgen og ha mer krefter den neste. Hun kan ønske hjelp som gjør henne tryggere, samtidig som hun motsetter seg at hele frokosten blir overtatt.

Når vurderingen får stå alene, forsvinner slike forskjeller. Husserls bidrag er å føre oss tilbake til meningsgrunnlaget: Hva er det denne beskrivelsen er en beskrivelse av?

Hendene som måles, og hendene hun lever med

Hjelperen ser at Annas hender skjelver. Det er en viktig observasjon. Men for Anna er hendene også hennes måte å gripe koppen, kjenne brødskorpen og føre kniven på.

I sine analyser av kroppen skiller Husserl mellom kroppen betraktet som fysisk legeme, Körper, og kroppen slik den leves og erfares, Leib. Det dreier seg om forskjellige måter den samme kroppen viser seg på. Hånden kan undersøkes utenfra, men den er også hånden jeg kjenner og handler med.

En undersøkelse kan registrere redusert gripestyrke. Annas egen erfaring rommer dessuten hvordan hun justerer grepet og kjenner når hun må stanse. Denne fortroligheten kan være svekket, men den kan også romme ferdigheter som en rask vurdering overser.

God hjelp trenger begge perspektivene. Faren ved kniven må vurderes, og Annas erfaring av sine egne hender må få betydning. Ellers risikerer vi å behandle kroppen som en samling funksjoner og miste personen som lever gjennom den.

Det Sartre fant hos Husserl

Sartre ble kjent med Husserls fenomenologi omkring 1933 og fordypet seg i den under studieoppholdet i Berlin i 1933–34. Det avgjørende var intensjonaliteten: Bevissthet er alltid bevissthet om noe.

Når Anna griper kniven, er hun rettet mot brødet og skiven hun forsøker å skjære. Hensikten hennes finnes i denne forbindelsen mellom henne og verden. Den blir vanskelig å forstå hvis vi bare leter etter en indre egenskap som stahet.

I intensjonalitetsartikkelen, først publisert i 1939, angriper Sartre forestillingen om at erkjennelsen sluker verden og gjør den til indre bevissthetsinnhold. Husserl hadde gitt ham en vei ut av denne «fordøyelsesfilosofien»: Bevisstheten er allerede rettet mot tingene og menneskene omkring oss.

Dette var Sartres tidlige vei inn i fenomenologien. Den gikk ikke gjennom livsverdenanalysene i Krisis, som ennå ikke forelå da han studerte i Berlin. Husserls livsverdensperspektiv og Sartres frihetsfilosofi kan derfor belyse Annas situasjon sammen, uten at vi gjør det ene til den historiske kilden til det andre.

Å handle, å reflektere og å bli sett

Anna får kniven på plass. Et øyeblikk er hun helt opptatt av skjæringen. Hun trenger ikke samtidig å tenke: «Nå er jeg en selvstendig person som lager frokost.»

I Egoets transcendens skiller Sartre mellom denne umiddelbare opptattheten av verden og refleksjonen der jeg gjør mine egne erfaringer og meg selv til tema. Han avviser at et transcendentalt ego må stå som et samlende sentrum inne i bevisstheten. Jeget blir selv noe bevisstheten kan rette seg mot i refleksjonen.

Så merker Anna hjelperens vaktsomme blikk.

Det er en annen erfaring. Hun trenger ikke først å reflektere over seg selv for å kjenne ubehaget. Hun kan umiddelbart erfare seg som klossete eller hjelpeløs under den andres blikk.

Dette skillet er viktig hos Sartre. I Væren og intet beskriver han skammen som en umiddelbar erfaring av å være synlig for en annen, før den eventuelt blir gjenstand for ettertanke. Jeg oppdager meg selv som noen den andre kan bestemme og vurdere.

Blikket kan fiksere meg som noe: gammel, ustø, vanskelig. Det gjør meg ikke bokstavelig til en ting, men jeg erfarer at den andre får en definisjonsmakt over hvem jeg er. Mine åpne muligheter trer tilbake for bestemte egenskaper ved meg.

Hjelperens oppmerksomhet er nødvendig. Men dersom hun bare ser risikoen, blir Anna først og fremst den som ikke kan. Det hun forsøker å få til, kommer i bakgrunnen.

Friheten finnes i situasjonen

Anna kan ikke velge bort skjelvingen. Kroppen, fortiden og de materielle forholdene inngår i det Sartre kaller faktisiteten: det gitte vi ikke ganske enkelt kan oppheve.

Likevel forholder hun seg til dette gitte. Hun forsøker å lage frokost, ber kanskje om støtte og vurderer hva hun vil overlate til hjelperen. Sartre bruker begrepet transcendens om menneskets bevegelse utover det allerede gitte, mot muligheter. Det handler her om å være rettet mot noe man ennå ikke har virkeliggjort.

Kniven viser seg dermed i lys av Annas prosjekt. Den er et redskap for å lage frokost, men også noe som kan bli for vanskelig å bruke. Motstanden er virkelig. Friheten innebærer ingen garanti for å lykkes.

Det som er mer ved Anna enn vurderingen fanger, er altså konkret: Hun har hensikter, forsøk og muligheter som ikke kan leses direkte ut av funksjonsnivået hennes.

Husserl spør hva beskrivelsen har mistet av levd mening. Sartre spør hvilke muligheter vi overser når vi lar beskrivelsen bestemme hvem hun er.

Når rollen blir et skjulested

Også hjelperen må forholde seg til muligheter. Hun har faglige plikter, en arbeidsplan og flere mennesker som venter. Men fremgangsmåten hennes følger ikke alltid automatisk av disse rammene.

Sartres kjente servitør i Væren og intet utfører rollen sin med nesten mekanisk presisjon. Eksemplet viser fristelsen til å være rollen slik en ting er det den er. I vond tro, eller selvbedrag, kan vi forsøke å skjule for oss selv at vi også tar stilling til hvordan vi handler.

«Jeg gjør bare jobben min» kan bli et slikt skjulested. Det bør likevel være et spørsmål hjelperen stiller til seg selv, ikke en rask dom vi feller over henne.

En beslektet fastlåsing oppstår dersom hun gjør Anna til bare alder, svikt og risiko. Da overser hun Annas transcendens: at Anna forholder seg til det hun er blitt, og forsøker å gjøre noe med situasjonen.

Hvem får mulighet til å velge?

Her trenger frihetsperspektivet en motstemme. Det er stor forskjell på å kunne forholde seg til sine vilkår og å ha reelle muligheter til å endre dem.

I La Vieillesse fra 1970 undersøker Simone de Beauvoir hvordan alderdom formes av samfunnets materielle forhold og behandling av eldre. Mennesker kan bli fratatt innflytelse og skjøvet ut av fellesskapet lenge før deres egne ønsker og evner er borte. Da blir spørsmålet også politisk: Hvilke livsmuligheter gir samfunnet eldre mennesker?

Annas handlingsrom avhenger av mer enn hennes egen innstilling. Har hjelperen tid til å vente? Finnes det egnede hjelpemidler? Er tjenesten organisert slik at Annas ønsker kan få praktiske følger?

Kari Martinsens Fenomenologi og omsorg gir en norsk inngang til forholdet mellom kropp, erfaring og omsorg. Den minner oss om at disse spørsmålene også hører hjemme i omsorgsfagenes egen filosofiske samtale.

I norsk rehabiliteringspraksis får oppmerksomheten mot personens egne mål et tydelig uttrykk i spørsmålet «Hva er viktig for deg?». Helsedirektoratet understreker at tjenestene skal tilpasses det personen opplever som verdifullt og meningsfullt.

Men spørsmålet må kunne forandre hjelpen. Ellers blir det enda en formulering vi registrerer.

En hånd med i sitt eget liv

Hjelperen trekker hånden litt tilbake.

«Hva vil du gjerne gjøre selv, og hva skal jeg hjelpe deg med?»

Kanskje Anna ber henne skjære brødet. Kanskje vil hun prøve med støtte. Kanskje finner de ut at en annen kniv eller en stødigere plassering gjør oppgaven lettere.

Det avgjørende er ikke at Anna må klare mest mulig selv. Også ønsket om å overlate noe til en annen må få plass. Hjelp skal kunne gi både handlingsrom og avlastning.

Husserl hjelper oss å vende tilbake fra funksjonsbeskrivelsen til frokosten slik Anna lever den. Sartre gjør oss oppmerksomme på at hun også er rettet mot det hun ennå vil gjøre. Beauvoir minner oss om at disse mulighetene må ha sosiale og materielle vilkår.

Anna vil skjære en brødskive. I denne lille handlingen finnes også et ønske om fortsatt å ha en hånd med i sitt eget liv.

I vond tro, eller selvbedrag, 

kan vi forsøke å skjule for oss selv 

at vi også tar stilling til hvordan vi handler.

Essayet er skrevet i en samtale med Claude/Anthropic og OpenAI/ChatGPT