When People Become Data

A person sits in front of a screen. On the other side of the desk, another person waits. A decision must be made, but first the information has to be entered. Age, income, employment, health. Some fields are filled in; others remain blank. Between the questions, the person waiting tries to explain something that does not quite fit.

What happens to that story when the form is saved?

We have always tried to make sense of the world. We count, sort, and compare. Numbers help us see things that would otherwise remain hidden: differences in living conditions, patterns of illness, people being left behind. An individual’s experience can be dismissed as an exception. When many experiences are brought together, they can become difficult to ignore. Being counted can therefore also mean being acknowledged.

Yet something happens when a life is translated into information. Whatever can be recorded takes on a particular form. An income becomes an amount. A diagnosis becomes a code. Absence becomes a percentage. The information may be accurate while still offering an incomplete picture.

The absence rate does not necessarily tell us about the child who kept a parent awake all night. Income says little about the responsibility of caring for a sick sister. A diagnosis does not readily capture the fear that comes with it. We can know a great deal about a person and still understand very little about the life they lead.

In an editorial in Science, 08 October 2026, Julia Lane and Natasha Noy ask whether ever-growing quantities of data are fit for the purposes they serve. The question seems technical, but it also invites ethical reflection. Information acquires meaning through its use. What is useful for describing a population may be inadequate when deciding what one particular person needs.

We might imagine a map. It shows roads, distances, and boundaries. A good map makes it easier to find our way. But even the most accurate map cannot tell us how it feels to walk home alone, or why someone hesitates outside a particular door. The map’s value depends on our remembering what it shows and what it leaves out.

Perhaps this is precisely what we easily forget when information is presented with great precision. A number with two decimal places looks convincing. A ranking creates an impression of order. A calculated probability can make the future seem more certain than it is. The form can give us a confidence that the substance does not fully warrant.

It then becomes essential to ask: How was the information collected? Who is missing? What assumptions underlie it? And how far can the conclusion reasonably be extended?

Those affected by the decisions should be able to ask such questions. A person being assessed needs an opportunity to understand the assessment and correct it. Otherwise, they may find themselves excluded from their own description, watching a version of themselves they do not recognise.

We need data to allocate resources, identify problems, and examine whether measures are working. We also need people who take responsibility for how that information is used. A system can organise the information. Someone must still listen, exercise judgement, and be willing to change their mind.

On the screen, the fields have all been filled in. The person on the other side of the desk has not yet told the whole story.

Perhaps the most important part of the conversation begins right there.

On the screen, the fields have all been filled in. 

The person on the other side of the desk has not yet told the whole story.

Perhaps the most important part of the conversation begins right there.

This essay was written in a conversation with OpenAI/ChatGPT

 

Når mennesker blir data

Et menneske sitter foran en skjerm. På den andre siden av bordet sitter et annet menneske og venter. Det skal tas en beslutning, men først må opplysningene registreres. Alder, inntekt, arbeid, helse. Noen felt fylles ut, andre blir stående tomme. Mellom spørsmålene forsøker den som venter, å fortelle noe som ikke helt passer inn.

Hvor blir det av denne fortellingen når skjemaet lagres?

Vi har alltid forsøkt å gjøre verden oversiktlig. Vi teller, sorterer og sammenligner. Tallene hjelper oss å se forhold som ellers ville vært skjult: forskjeller i levekår, mønstre i sykdom, mennesker som faller utenfor. Det enkelte menneskets erfaring kan avfeies som et unntak. Når mange erfaringer samles, kan de bli vanskelige å overse. Å bli telt kan derfor også bety å bli anerkjent.

Likevel skjer det noe når et liv oversettes til opplysninger. Det som lar seg registrere, får en bestemt form. En inntekt blir et beløp. En diagnose blir en kode. Fravær blir en prosent. Opplysningene kan være korrekte, samtidig som de gir et ufullstendig bilde.

Fraværsprosenten forteller ikke nødvendigvis om barnet som holdt en forelder våken hele natten. Inntekten sier lite om ansvaret for en syk søster. En diagnose rommer ikke uten videre frykten som følger med den. Vi kan vite mye om et menneske og likevel forstå lite av livet det lever.

I en lederartikkel i Science 08. oktober 2026, spør Julia Lane og Natasha Noy om de stadig voksende datamengdene er egnet til formålene de brukes til. Spørsmålet virker teknisk, men åpner også for en etisk ettertanke. En opplysning får betydning gjennom bruken av den. Det som er nyttig for å beskrive en befolkning, kan være utilstrekkelig når vi skal avgjøre hva ett bestemt menneske trenger.

Vi kan forestille oss et kart. Det viser veier, avstander og grenser. Et godt kart gjør det lettere å finne frem. Men selv det mest nøyaktige kartet forteller ikke hvordan det kjennes å gå hjem alene, eller hvorfor noen nøler foran en bestemt dør. Kartets verdi avhenger av at vi husker hva det viser, og hva det utelater.

Kanskje er det nettopp dette vi lett glemmer når opplysninger presenteres med stor presisjon. Et tall med to desimaler ser overbevisende ut. En rangering gir inntrykk av orden. En beregnet sannsynlighet kan få fremtiden til å virke mer avklart enn den er. Formen kan gi oss en trygghet som innholdet ikke fullt ut fortjener.

Da blir det avgjørende å kunne spørre: Hvordan ble opplysningene samlet inn? Hvem mangler? Hvilke antakelser ligger bak? Og hvor langt kan konklusjonen egentlig strekkes?

Slike spørsmål bør kunne stilles av dem beslutningene angår. Den som blir vurdert, trenger en mulighet til å forstå vurderingen og korrigere den. Ellers kan mennesket bli stående utenfor sin egen beskrivelse, som en tilskuer til en versjon av seg selv det ikke kjenner igjen.

Vi trenger data for å fordele ressurser, oppdage problemer og undersøke om tiltak virker. Vi trenger også mennesker som tar ansvar for hvordan opplysningene brukes. Et system kan ordne informasjonen. Noen må fortsatt lytte, utøve skjønn og være villige til å endre oppfatning.

På skjermen står feltene ferdig utfylt. Den som sitter på den andre siden av bordet, har ennå ikke fortalt alt.

Kanskje begynner den viktigste delen av samtalen akkurat der.

På skjermen står feltene ferdig utfylt. 

Den som sitter på den andre siden av bordet, har ennå ikke fortalt alt.

Kanskje begynner den viktigste delen av samtalen akkurat der.

Dette essayet er skrevet i en samtale med OpenAI/ChatGPT 

 

When Help Moves In

The bill is lying on the kitchen table. It has been opened, but not paid. There is a message from the bank on the phone, and the calendar shows the grandchild’s birthday next week. Food is running low in the fridge.

I imagine an older person who still wants to manage their own daily life but notices that some tasks require more effort than before. Reading the small print on the screen, finding a way through the menus, or remembering what has already been done can be difficult. The tasks pile up. Asking the family for help every time may not come easily either.

Then comes the offer of a personal assistant. It can keep track of finances, pay bills, remember birthdays, suggest gifts, and order groceries for delivery to the door. Payment is handled through a connected credit card.

A useful service, I think. But at what price?

The Help We May Need

The question arose when I heard about “Call My A.I. Agent,” an episode of The Daily published on October 6, 2026. In it, technology reporter Eli Tan describes his use of Muse, Meta’s new personal AI agent. According to the episode description, he gave it access to financial services, email, and his calendar, among other things, and tried it out on a range of everyday tasks. His experiences included both impressive results and failures.

My thoughts turned to elder care. Muse is a general service, and the episode description provides no basis for assessing it as a tool for care. But the possibilities it represents raise an obvious question: How might such assistants become part of the lives of people who need help with everyday tasks?

I am growing older myself. I know the value of receiving help and the importance of still being able to decide for myself. These two considerations need not stand in each other’s way. Good help can give me greater freedom.

For someone who struggles with digital services, it may be a relief not to have to start from scratch every time a bill needs paying. Groceries delivered to the door can make a difficult day easier. A birthday reminder can help someone maintain a relationship they wish to nurture.

We should take these benefits seriously. Self-determination also includes the freedom to choose help. We do not have to perform every task ourselves to live an independent life.

Yet much depends on how that help is provided.

The Keys to Everyday Life

I have learned to protect passwords, card codes, and access to my bank account. Now we encounter services that become more useful the more access we give them.

We need to be precise here. Giving a service limited permission is not the same as handing over a PIN. Meta states that Muse stores login credentials securely, that the agent itself cannot see passwords or payment details, and that it asks for approval before sensitive actions such as purchases or sending emails. Users are supposed to be able to limit or withdraw access. This is the company’s description of its safeguards.

But even a securely stored key opens a door.

An assistant that can act on my behalf receives authority over parts of my daily life. It may also learn what I buy, whom I contact, and which habits I follow. This information can improve the help it provides. It can also deepen my dependence on it.

The price is therefore more than the amount charged each month. It includes the access I grant, the decisions I delegate, and my ability to manage if the service changes or disappears.

Who Chooses the Gift?

My grandchild’s birthday is approaching. The assistant reminds me of the date and suggests a gift. It may have information about previous purchases and know how much I usually spend.

Yet the most important knowledge may lie elsewhere. My grandchild mentioned something during the last visit. We talked about a book, an outing, or something we could do together. Perhaps I want to give an old object with a story that only the two of us know.

With Gadamer, we can say that understanding emerges from a context. A suitable gift becomes suitable in the light of a relationship between people. The price and purchase history tell us something, but they do not tell the whole story.

The assistant can help me remember and find what I need. It must also give me time to work out what I want. A slowly formed answer must be allowed to emerge before the task is completed.

This applies to more than gifts. An older person may need time to read, hear, understand, or decide. Good help must make room for that time. Otherwise, a service intended to support self-determination may end up taking over the decision.

When Approval Is Not Enough

It is reassuring that a service asks before making a purchase. But what does approval mean if the user does not understand what they are approving?

A button labelled “Accept” can confirm an independent decision. It can also be pressed because the wording is difficult, because the question appears too often, or because the user trusts the assistant to know best.

Older people have different abilities and circumstances, and age alone tells us little about someone’s ability to manage such a service. At the same time, those abilities and circumstances can change. A person who understood the arrangement when access was granted may later struggle to understand or oversee its actions.

It is then insufficient to refer back to the original permission. Someone must be responsible for noticing that the help no longer works as intended. Who should keep an eye on this? How can they do so without giving the family or care services unnecessary access to someone’s private life?

These questions need concrete answers if such assistants are to be used in elder care. Responsibility cannot be placed on the person who needs help keeping track of things in the first place.

The Other People in My Life

Løgstrup’s account of trust gives this responsibility weight. When someone entrusts part of their life to us, we acquire a power that can be used to help or harm. The ethical demand arises within this dependence.

An AI agent does not possess a human capacity for care. Responsibility lies with the people and organisations that develop, offer, and introduce the service, and with those who oversee its use. Automating a task does not automate responsibility.

Other people’s lives are also present in my information. My inbox may contain a friend’s account of an illness or a family member’s confidence. My calendar may reveal more than appointments. When I grant access, it also affects people who never chose the assistant.

The personal service thus has consequences beyond the person who signs up for it. This, too, must be included when considering what the help costs.

When Everything Is Taken Care Of

I imagine the bills being paid, the groceries delivered, and the birthday gift sent. The overview shows that everything is in order.

It may be a good day.

But the overview does not necessarily tell us how the person is doing. Paid bills alone cannot tell anyone whether someone is lonely, anxious, or beginning to lose their bearings in everyday life. A service can keep the tasks running while the need for human help grows.

I therefore worry that its practical usefulness may also become a reason for fewer visits. The family no longer needs to bring groceries. No one needs to sit down at the kitchen table to go through the bills. What saves time may also remove opportunities to notice how the other person is doing.

It need not turn out this way. The time freed up can be used for a conversation, a walk, or a cup of coffee without tasks between us. But that requires a choice. Technology does not decide how we use the time it saves.

At the Kitchen Table

I return to the kitchen table. The bill is gone. The fridge has been stocked. A suggestion for the grandchild’s gift is waiting on the phone.

The older man reads it and leaves the suggestion there for a while. Then he says he would rather give the book they talked about last time. He wants to write a few words on the first page and hand it over himself.

Here, the assistant can help. It can find the book and place the order. The rest must be allowed to take the time it takes.

A useful service, but at what price? The answer depends on the access it requires, how it uses the authority we give it, and who takes responsibility when something goes wrong. It also depends on whether the help leaves more room for the person receiving it.

By all means, let the bill be paid. I still hope someone sits down at the table.

References

Gadamer, H.-G. (1960). Wahrheit und Methode: Grundzüge einer philosophischen Hermeneutik. J. C. B. Mohr (Paul Siebeck).

Løgstrup, K. E. (1956). Den etiske fordring. Gyldendal.

Meta. (2026, September 8). Introducing Muse: The world’s first personal AI agent built for everyone. Product announcement.

The New York Times. (2026, October 6). Call My A.I. Agent [Audio podcast episode]. The Daily. Episode description.

By all means, let the bill be paid. 

I still hope someone sits down at the table.

This essay was written in a conversation with OpenAI/ChatGPT.

 

Når hjelpen flytter inn

Regningen ligger på kjøkkenbordet. Den er åpnet, men ikke betalt. På telefonen finnes en melding fra banken, og i kalenderen står barnebarnets bursdag neste uke. Det begynner å bli lite mat i kjøleskapet.

Jeg forestiller meg et eldre menneske som fortsatt ønsker å styre sin egen hverdag, men som merker at noen gjøremål krever større anstrengelse enn før. Det kan være vanskelig å lese den lille teksten på skjermen, finne fram mellom menyene eller huske hva som allerede er gjort. Oppgavene samler seg. Å be familien om hjelp hver gang kan også sitte langt inne.

Så kommer tilbudet om en personlig assistent. Den kan holde oversikt over økonomien, betale regninger, huske bursdager, foreslå gaver og bestille matvarer levert på døren. Betalingen ordnes med et tilkoblet kredittkort.

En god tjeneste, tenker jeg. Men til hvilken pris?

Hjelpen vi kan trenge

Spørsmålet meldte seg da jeg hørte om episoden «Call My A.I. Agent» av The Daily, publisert 6. oktober 2026. Der forteller teknologijournalisten Eli Tan om sin bruk av Muse, Metas nye personlige KI-agent. Ifølge episodeomtalen ga han den tilgang til blant annet økonomiske tjenester, e-post og kalender og prøvde den til en rekke hverdagsoppgaver. Erfaringene rommet både imponerende resultater og feil.

Mine tanker gikk til eldreomsorgen. Muse er en generell tjeneste, og omtalen av episoden gir ikke grunnlag for å vurdere den som et hjelpemiddel i omsorgen. Men mulighetene den representerer, gjør spørsmålet nærliggende: Hvordan vil slike assistenter kunne inngå i livet til mennesker som trenger hjelp i hverdagen?

Jeg er selv blitt eldre. Jeg kjenner verdien av å få hjelp og betydningen av fortsatt å kunne bestemme. De to hensynene behøver ikke stå i veien for hverandre. God hjelp kan gi meg større frihet.

For den som strever med digitale tjenester, kan det være en lettelse å slippe å begynne på nytt hver gang en regning skal betales. Matvarer på døren kan gjøre en tung dag enklere. En påminnelse om en bursdag kan hjelpe et menneske til å opprettholde en forbindelse det ønsker å ta vare på.

Vi bør ta denne nytten alvorlig. Selvbestemmelse innebærer også muligheten til å velge hjelp. Det er ikke nødvendig å utføre alle oppgaver selv for å leve et selvstendig liv.

Likevel avhenger mye av hvordan hjelpen blir gitt.

Nøklene til hverdagen

Jeg har lært å beskytte passord, kortkoder og tilgangen til bankkontoen. Nå møter vi tjenester som blir mer nyttige jo mer tilgang vi gir dem.

Her må vi være presise. Å gi en tjeneste avgrenset tillatelse er ikke det samme som å utlevere en PIN-kode. Meta opplyser at Muse bruker sikker lagring av innloggingsopplysninger, at agenten selv ikke kan se passord og betalingsmidler, og at den ber om godkjenning før følsomme handlinger som kjøp og utsending av e-post. Brukeren skal kunne begrense eller trekke tilbake tilgangen. Dette er selskapets beskrivelse av beskyttelsen.

Men også en sikkert oppbevart nøkkel åpner en dør.

En assistent som kan handle på mine vegne, får myndighet over deler av hverdagen min. Den kan samtidig få kjennskap til hva jeg kjøper, hvem jeg har kontakt med, og hvilke vaner jeg følger. Opplysningene kan gjøre hjelpen bedre. De kan også gjøre avhengigheten større.

Prisen er derfor mer enn beløpet som trekkes hver måned. Den omfatter innsynet jeg gir, beslutningene jeg overlater, og muligheten jeg har til å klare meg dersom tjenesten endres eller forsvinner.

Hvem velger gaven?

Barnebarnets bursdag nærmer seg. Assistenten minner meg på datoen og foreslår en gave. Den har kanskje opplysninger om tidligere kjøp og vet hvor mye jeg vanligvis bruker.

Likevel kan den viktigste kunnskapen ligge et annet sted. Barnebarnet nevnte noe under det siste besøket. Vi snakket om en bok, en tur eller noe vi kunne gjøre sammen. Kanskje ønsker jeg å gi bort en gammel gjenstand med en historie bare vi to kjenner.

Med Gadamer kan vi si at forståelse springer ut av en sammenheng. En passende gave blir passende i lys av et forhold mellom mennesker. Prisen og kjøpshistorikken forteller noe, men de forteller ikke hele historien.

Assistenten kan hjelpe meg å huske og finne fram. Den må også gi meg tid til å forme ønsket mitt. Et svar som kommer langsomt, må få komme fram før oppgaven blir avsluttet.

Dette gjelder mer enn gaver. Et eldre menneske kan trenge tid til å lese, høre, forstå eller bestemme seg. God hjelp må ha plass til denne tiden. Ellers kan en tjeneste som skal støtte selvbestemmelsen, komme til å overta beslutningen.

Når godkjenningen ikke er nok

Det er betryggende at en tjeneste spør før den gjennomfører et kjøp. Men hva innebærer en godkjenning dersom brukeren ikke forstår hva som blir godkjent?

En knapp med teksten «Godta» kan bekrefte en selvstendig beslutning. Den kan også bli trykket på fordi teksten er vanskelig, fordi spørsmålet kommer for ofte, eller fordi brukeren stoler på at assistenten vet best.

Eldre mennesker har forskjellige forutsetninger, og alder alene sier lite om evnen til å styre en slik tjeneste. Samtidig kan forutsetningene endre seg. En person som hadde god oversikt da tilgangen ble gitt, kan senere få vansker med å forstå eller kontrollere handlingene.

Da blir det utilstrekkelig å vise til den opprinnelige tillatelsen. Noen må ha ansvar for å oppdage at hjelpen ikke lenger fungerer som forutsatt. Hvem skal følge med? Hvordan kan det skje uten at familien eller omsorgstjenesten får unødvendig innsyn i privatlivet?

Dette er spørsmål som må få konkrete svar dersom slike assistenter skal tas i bruk i eldreomsorgen. Ansvaret kan ikke plasseres hos den som nettopp trenger hjelp til å holde oversikt.

De andre i livet mitt

Løgstrups tanke om tillit gir dette ansvaret tyngde. Når et menneske betror oss noe av sitt liv, får vi en makt som kan brukes til å hjelpe eller skade. Den etiske fordringen oppstår i denne avhengigheten.

En KI-agent har ikke et menneskes omsorgsevne. Ansvaret ligger hos menneskene og virksomhetene som utvikler, tilbyr og innfører tjenesten, og hos dem som følger bruken. At en oppgave utføres automatisk, gjør ikke ansvaret automatisk.

Dessuten finnes andre menneskers liv i opplysningene mine. E-postkassen kan inneholde en venns fortelling om sykdom eller et familiemedlems betroelse. Kalenderen kan røpe mer enn avtaler. Når jeg gir tilgang, berører det også mennesker som aldri har valgt assistenten.

Den personlige tjenesten får dermed følger utover personen som bestiller den. Også dette må inngå i vurderingen av hva hjelpen koster.

Når alt er ordnet

Jeg ser for meg at regningene blir betalt, matvarene levert og bursdagsgaven sendt. Oversikten viser at alt er i orden.

Det kan være en god dag.

Men oversikten forteller ikke nødvendigvis hvordan mennesket har det. Ingen kan ut fra betalte regninger alene vite om vedkommende er ensom, engstelig eller har begynt å miste fotfestet i hverdagen. En tjeneste kan holde oppgavene i gang mens behovet for menneskelig hjelp øker.

Jeg bekymrer meg derfor for at den praktiske nytten også kan bli en begrunnelse for færre besøk. Familien behøver ikke komme innom med mat. Ingen trenger å sette seg ved kjøkkenbordet for å gå gjennom regningene. Det som sparer tid, kan samtidig fjerne anledninger til å oppdage hvordan den andre har det.

Slik behøver det ikke å bli. Tiden som frigjøres, kan brukes til en samtale, en tur eller en kopp kaffe uten oppgaver mellom oss. Men det krever et valg. Teknologien bestemmer ikke hvordan vi bruker tiden den sparer.

Ved kjøkkenbordet

Jeg vender tilbake til kjøkkenbordet. Regningen er borte. Kjøleskapet er fylt opp. På telefonen ligger et forslag til barnebarnets gave.

Den eldre leser og lar forslaget stå en stund. Så sier han at han heller vil gi bort boka de snakket om sist. Han vil skrive noen ord på første side og overrekke den selv.

Her kan assistenten være til hjelp. Den kan finne boka og ordne bestillingen. Resten må få ta den tiden det tar.

En god tjeneste, men til hvilken pris? Svaret avhenger av hvilken tilgang den krever, hvordan den bruker myndigheten vi gir den, og hvem som tar ansvar når noe går galt. Det avhenger også av om hjelpen gir større plass til mennesket som mottar den.

Regningen skal gjerne bli betalt. Jeg håper fortsatt at noen setter seg ved bordet.

Referanser

Gadamer, H.-G. (1960). Wahrheit und Methode: Grundzüge einer philosophischen Hermeneutik. J. C. B. Mohr (Paul Siebeck).

Løgstrup, K. E. (1956). Den etiske fordring. Gyldendal.

Meta. (2026, 8. september). Introducing Muse: The world’s first personal AI agent built for everyone. Produktpresentasjon.

The New York Times. (2026, 6. oktober). Call My A.I. Agent [Podkastepisode]. The Daily. Episodebeskrivelse.

Regningen skal gjerne bli betalt. 

Jeg håper fortsatt at noen setter seg ved bordet.

Essayet er skrevet i en samtale med OpenAI/ChatGPT