Professional Social Work - Between Theory, Human Encounter, and Practical Judgment

Professional Social Work

Between Theory, Human Encounter, and Practical Judgment

There are professions where the distance between theory and practice appears relatively clear. An engineer can calculate a bridge before it is built. A physician can rely on laboratory tests and medical procedures. But social work exists in a different landscape. Here, one encounters people living in the midst of life’s uncertainty, conflicts, vulnerability, and hope. Simple answers are rare. The social worker must constantly move between knowledge and uncertainty, between rules and judgment, between systems and human beings.

Perhaps this is why social work has so often been described as both a discipline, a practice, and an art of helping.

The first time I taught social work theory, I noticed how many students experienced theories as abstract and distant. Many wanted concrete answers: What should I do? How should I help? Yet quite quickly, most discovered that social work is not primarily about learning one correct method. It is about learning to understand people and situations in several ways at the same time.

For if we only see one side of a person’s life, we also risk overlooking what matters most.

David Howe writes that theory in social work cannot be separated from practice. This is an important insight. Even when social workers claim to work “simply from experience” or “common sense,” hidden assumptions about human beings, society, and problems always exist in the background. We never act entirely without theory.

And perhaps this is the first professional realization in social work:

The way we understand a human being shapes the way we meet them.

This illustration is made by OpenAI/ChatGPT with focus om the text: Professional Social Woark.

Social Work as Human Encounter

For decades, researchers have asked clients what they actually experience as helpful in encounters with social workers. The answers are often remarkably simple.

Clients do not appreciate social workers who seem cold, distant, or mechanical. They react negatively to professionals who appear unclear, unavailable, or who hide their intentions. By contrast, they value warmth, honesty, clarity, and presence.

At first glance, this may seem self-evident. Yet it is easy to forget in modern welfare systems where documentation, procedures, and efficiency increasingly dominate.

Professional social work is therefore not only about mastering rules and methods. It is also about relational competence.

People seeking help often live in situations marked by shame, fear, or powerlessness. Many have previous experiences of not being understood. Some have lived with failure for a long time. Others have lost trust in systems and professions altogether.

In such encounters, the social worker’s way of being matters greatly.

A glance.
A voice.
An explanation given with respect.
The ability to remain present in another person’s pain without withdrawing.

These are not “soft additions” to professional competence. They are part of professionalism itself.

The Importance of Theory

Yet warmth alone is not enough. Social work cannot rest solely on good intentions.

David Howe emphasizes that poorly articulated theory often leads to poor practice. If the social worker does not understand what is happening, it also becomes difficult to know what ought to be done.

Theory helps us create order within complexity.

A theory may be described as a set of concepts and assumptions that makes it possible to describe, explain, predict, and influence phenomena. Theories therefore function as maps. They help us orient ourselves in difficult terrain.

But the map is never the terrain itself.

This is an important reminder in social work. Theories can open understanding, but they can also close it when applied rigidly or mechanically.

A social worker who sees a child only through a diagnosis risks overlooking the child’s experiences, relationships, and life story. A social worker who focuses solely on individual choices may overlook poverty, power relations, or social inequality.

This is why social work needs multiple perspectives at once.

Social Work as a Multi-Paradigmatic Discipline

The concept of a paradigm became widely known through the philosophy of science of Thomas Kuhn and refers to an overarching framework or a fundamental way of understanding the world. A paradigm consists of assumptions, values, theories, methods, and views of human beings that together shape how a discipline perceives reality and what is considered valid knowledge.

In social work, there is not just one paradigm. On the contrary, the field has developed through encounters between several different scientific and philosophical traditions. Some theories are grounded in a natural scientific ideal, seeking explanation, assessment, and measurable results. Others are rooted in humanistic and interpretive traditions where understanding, meaning, and subjective experience stand at the center. In addition, critical and socially oriented perspectives draw attention to power, inequality, and social structures.

This makes social work a multi-paradigmatic discipline.

Social workers therefore operate within a landscape where different understandings of human beings and society coexist side by side. Some perspectives attempt to explain why problems arise within the individual, while others focus on relationships, culture, economics, or social structures. Certain theories seek stability and adaptation, while others aim for social change and critical consciousness.

This diversity may feel demanding for students and practitioners alike. Yet perhaps this is precisely what gives social work its distinctive strength. Human problems are rarely unambiguous, and therefore social work requires multiple ways of understanding reality.

Professional social work is thus not about finding one theory that explains everything. Rather, it is about developing the ability to move between different perspectives, question one’s own assumptions, and attempt to see both the individual and society at the same time.

Perhaps this is where social work differs from many other professions:

Not because the field has fewer answers, but because it must live with several understandings simultaneously.

Objectivity and Subjectivity

One of the most fundamental discussions in social work concerns how we understand reality itself.

The objective approach argues that social problems exist as facts independent of individual perceptions. Society can be studied scientifically, much as Émile Durkheim studied suicide as a social phenomenon.

The subjective approach, by contrast, emphasizes meaning, experience, and interpretation. Here, reality is understood as something human beings create through interaction.

In practice, social work needs both perspectives.

A child may live in objectively difficult circumstances shaped by violence or neglect. At the same time, the social worker must attempt to understand how the child experiences the situation.

A person may be unemployed because of structural conditions within society. Yet unemployment will also carry personal meaning connected to identity, shame, or hope.

Professional social work therefore requires both analysis and empathy.

Order and Conflict

Another fundamental question concerns how society itself is understood.

Some theories emphasize order, stability, and social integration. Others focus on conflict, power, and oppression.

Systems theory and functionalist perspectives often attempt to understand how individuals and institutions can function better together. Here, the social worker frequently becomes a kind of “fixer” seeking to repair problems and restore balance.

Radical theories, on the other hand, direct attention toward inequality, power, and social structures. In this perspective, social work also becomes a political project.

This tension still exists within contemporary social work.

Is the social worker’s task to help people adapt to society?

Or is the task also to challenge social conditions that create suffering?

Perhaps social work must live within this tension without attempting to remove it completely.

Professional Judgment and Practical Wisdom

In social work, there are rarely ready-made answers.

Two families may appear to have similar problems yet require entirely different forms of help. This is why professional judgment is essential.

Aristotle used the concept of phronesis — practical wisdom — to describe the human capacity to act well in concrete situations. This involves not only technical knowledge, but also judgment.

Perhaps social work is precisely such a field of practice.

The professional social worker must be able to relate to laws, research, and procedures. Yet at the same time, he or she must read situations, understand relationships, and determine what is right here and now.

This makes social work demanding.

But perhaps this is also what makes the field deeply human.

When Theories Become Alive

It is easy to think that theories exist only in books and lectures. Yet theories also live within practice itself.

They live in the way we speak about people.
In the way we define problems.
In the way we understand responsibility, guilt, and help.

A child may be described as “acting out.” But the child may also be understood as frightened, wounded, or unsafe.

A young person may be labeled “resistant.” But perhaps the young person is actually trying to protect their own dignity.

Theories therefore shape not only how we analyze problems. They also shape how people are encountered.

This gives social work a profound ethical responsibility.

Professional Social Work as Work of Hope

Many who work in social work encounter people in the most difficult moments of life. One encounters addiction, violence, loneliness, psychological pain, and hopelessness. Over time, this can also affect the helper.

This is why social workers need not only methods, but also reflection.

They need places where experiences can be thought through. Places where one can question one’s own reactions, one’s own power, and one’s own understanding.

Perhaps this is one reason why social work can never be reduced to technique alone.

For behind every theory lies a view of human beings.

And behind every method lies the question of how we wish to encounter other people.

Professional social work perhaps does not begin primarily in manuals.

Perhaps it begins in the quiet realization that human beings can never fully be reduced to diagnoses, categories, or cases.

And perhaps this is precisely why social work still requires theory, judgment, and human presence.

For helping another person is not only about solving a problem.

It is also about encountering a life.

References

Aristotle. (2004). Nicomachean ethics (R. Crisp, Trans.). Cambridge University Press. (Original work published ca. 350 BCE)

Howe, D. (1987). An introduction to social work theory. Gower Publishing.

Kuhn, T. S. (1996). The structure of scientific revolutions (3rd ed.). University of Chicago Press.

Payne, M. (2020). Modern social work theory (5th ed.). Oxford University Press.

Richmond, M. (1917). Social diagnosis. Russell Sage Foundation.

Thomassen, M. (2006). Science, knowledge and practice: Philosophy of science for health and social professions. Gyldendal Akademisk.

Aadland, E. (2018). And I look at you … Philosophy of science in health and social professions (4th ed.). Universitetsforlaget. 

For helping another person 

is not only about solving a problem.

It is also about encountering a life.

Profesjonelt sosialt arbeid - Mellom teori, menneskemøte og praktisk dømmekraft

Profesjonelt sosialt arbeid

Mellom teori, menneskemøte og praktisk dømmekraft

Det finnes yrker hvor avstanden mellom teori og praksis kan virke relativt tydelig. Ingeniøren kan beregne en bro før den bygges. Legen kan støtte seg til laboratorieprøver og medisinske prosedyrer. Men sosialt arbeid befinner seg i et annet landskap. Her møter man mennesker som lever midt i livets uro, konflikter, sårbarhet og håp. Her finnes sjelden enkle svar. Sosialarbeideren må hele tiden bevege seg mellom kunnskap og usikkerhet, mellom regler og skjønn, mellom system og menneske.

Kanskje er det nettopp derfor sosialt arbeid så ofte beskrives som både et fag, en praksis og en hjelpekunst.

Da jeg første gang underviste i sosialt arbeids teori, merket jeg hvor mange studenter som opplevde teoriene som abstrakte og fjerne. Mange ønsket konkrete svar: Hva skal jeg gjøre? Hvordan skal jeg hjelpe? Men ganske raskt oppdaget de fleste at sosialt arbeid ikke først og fremst handler om å lære én riktig metode. Det handler om å lære å forstå mennesker og situasjoner på flere måter samtidig.

For dersom vi bare ser én side av et menneskes liv, risikerer vi også å overse det viktigste.

David Howe skriver at teorier i sosialt arbeid ikke kan skilles fra praksis. Det er en viktig innsikt. For selv når sosialarbeideren hevder å arbeide «bare ut fra erfaring» eller «sunn fornuft», ligger det alltid skjulte forestillinger om mennesker, samfunn og problemer i bakgrunnen. Vi handler aldri helt teorifritt.

Og kanskje er dette den første profesjonelle erkjennelsen i sosialt arbeid:

At måten vi forstår et menneske på, påvirker hvordan vi møter det.

Illustrasjonen er laget av OpenAI/ChatGPT utifra teksten: Profesjonelt sosialt arbeid

Sosialt arbeid som menneskemøte

Mange undersøkelser har gjennom flere tiår spurt klienter hva de faktisk opplever som hjelpsomt i møte med sosialarbeidere. Svarene er ofte bemerkelsesverdig enkle.

Klienter liker ikke sosialarbeidere som virker kalde, distanserte eller mekaniske. De reagerer negativt på fagpersoner som fremstår uklare, utilgjengelige eller skjuler sine intensjoner. Derimot verdsetter de varme, ærlighet, tydelighet og nærvær.

Dette kan ved første øyekast virke selvinnlysende. Likevel er det lett å glemme i moderne velferdssystemer hvor dokumentasjon, prosedyrer og effektivitet stadig får større plass.

Profesjonelt sosialt arbeid handler derfor ikke bare om å kunne regler og metoder. Det handler også om relasjonell kompetanse.

Mennesker som søker hjelp, befinner seg ofte i situasjoner preget av skam, frykt eller avmakt. Mange har tidligere erfaringer med å ikke bli forstått. Noen har levd lenge med nederlag. Andre har mistet tilliten til systemer og profesjoner.

I slike møter betyr sosialarbeiderens væremåte svært mye.

Et blikk.
En stemme.
En forklaring som gis med respekt.
Evnen til å tåle et annet menneskes smerte uten å trekke seg unna.

Dette er ikke «myke tillegg» til faglighet. Det er en del av selve fagligheten.

Teoriens betydning

Likevel er ikke varme alene nok. Sosialt arbeid kan ikke bygge utelukkende på gode intensjoner.

David Howe understreker at dårlig artikulert teori ofte leder til dårlig praksis. Dersom sosialarbeideren ikke forstår hva som skjer, blir det også vanskelig å vite hva som bør gjøres.

Teori hjelper oss med å skape orden i det komplekse.

En teori kan beskrives som et sett av begreper og antagelser som gjør det mulig å beskrive, forklare, forutsi og påvirke fenomener. Teorier fungerer derfor som kart. De hjelper oss å orientere oss i et vanskelig terreng.

Men kartet er aldri terrenget selv.

Dette er en viktig påminnelse i sosialt arbeid. Teorier kan åpne forståelse, men de kan også lukke den dersom de brukes rigid eller mekanisk.

En sosialarbeider som kun ser et barn gjennom en diagnose, risikerer å overse barnets erfaringer, relasjoner og livshistorie. En sosialarbeider som bare fokuserer på individets valg, kan overse fattigdom, maktforhold eller sosial ulikhet.

Derfor trenger sosialt arbeid flere perspektiver samtidig.

Sosialt arbeid som et flerparadigmatisk fag

Begrepet paradigme ble særlig kjent gjennom vitenskapsfilosofen Thomas Kuhn og viser til et overordnet tankesystem eller en grunnleggende måte å forstå verden på. Et paradigme består av antagelser, verdier, teorier, metoder og menneskesyn som til sammen former hvordan et fag oppfatter virkeligheten og hva som regnes som gyldig kunnskap.

I sosialt arbeid finnes det ikke bare ett paradigme. Faget har tvert imot utviklet seg i møte mellom flere ulike vitenskapelige og filosofiske tradisjoner. Noen teorier bygger på et naturvitenskapelig ideal hvor man søker forklaringer, kartlegging og målbare resultater. Andre bygger på humanistiske og fortolkende tradisjoner hvor forståelse, mening og menneskers subjektive erfaringer står i sentrum. I tillegg finnes kritiske og samfunnsorienterte perspektiver som retter oppmerksomheten mot makt, ulikhet og sosiale strukturer.

Dette gjør sosialt arbeid til et flerparadigmatisk fag.

Sosialarbeidere arbeider derfor i et landskap hvor ulike forståelser av mennesker og samfunn eksisterer side om side. Noen perspektiver forsøker å forklare hvorfor problemer oppstår hos individet, mens andre retter blikket mot relasjoner, kultur, økonomi eller samfunnsstrukturer. Enkelte teorier søker stabilitet og tilpasning, mens andre ønsker sosial endring og kritisk bevisstgjøring.

Denne mangfoldigheten kan oppleves krevende for studenter og praktikere. Samtidig er det kanskje nettopp dette som gir sosialt arbeid sin særegne styrke. Menneskelige problemer er sjelden entydige, og derfor trenger sosialt arbeid flere måter å forstå virkeligheten på.

Profesjonelt sosialt arbeid handler dermed ikke om å finne én teori som forklarer alt. Det handler snarere om å utvikle evnen til å bevege seg mellom ulike perspektiver, stille spørsmål ved egne forståelser og forsøke å se både mennesket og samfunnet samtidig.

Kanskje er det nettopp her sosialt arbeid skiller seg fra mange andre profesjoner:

Ikke ved at faget har færre svar, men ved at det må leve med flere forståelser samtidig.

Objektivitet og subjektivitet

En av de mest grunnleggende diskusjonene i sosialt arbeid handler om hvordan vi forstår virkeligheten.

Den objektive tilnærmingen hevder at sosiale problemer eksisterer som fakta uavhengig av individets opplevelser. Samfunnet kan undersøkes vitenskapelig, omtrent slik Émile Durkheim studerte selvmord som et sosialt fenomen.

Den subjektive tilnærmingen legger derimot vekt på mening, erfaring og fortolkning. Her forstås virkeligheten som noe mennesker skaper gjennom samhandling.

I praksis trenger sosialt arbeid begge perspektiver.

Et barn kan leve i objektivt vanskelige forhold preget av vold eller omsorgssvikt. Samtidig må sosialarbeideren forsøke å forstå hvordan barnet selv opplever situasjonen.

Et menneske kan være arbeidsledig som følge av strukturelle forhold i samfunnet. Men samtidig vil arbeidsledigheten få en personlig mening knyttet til identitet, skam eller håp.

Profesjonelt sosialt arbeid krever derfor både analyse og innlevelse.

Orden og konflikt

Et annet grunnleggende spørsmål handler om hvordan man forstår samfunnet.

Noen teorier legger vekt på orden, stabilitet og sosial integrasjon. Andre fokuserer på konflikt, makt og undertrykkelse.

Systemteori og funksjonalistiske perspektiver forsøker ofte å forstå hvordan mennesker og institusjoner kan fungere bedre sammen. Her blir sosialarbeideren ofte en slags «fikser» som forsøker å reparere problemer og gjenopprette balanse.

Radikale teorier retter derimot oppmerksomheten mot ulikhet, makt og samfunnsstrukturer. Her blir sosialt arbeid også et politisk prosjekt.

Denne spenningen finnes fortsatt i moderne sosialt arbeid.

Er sosialarbeiderens oppgave å hjelpe mennesker til å tilpasse seg samfunnet?

Eller er oppgaven også å utfordre samfunnsforhold som skaper lidelse?

Kanskje må sosialt arbeid leve i denne spenningen uten å forsøke å fjerne den helt.

Faglig skjønn og praktisk klokskap

I sosialt arbeid finnes det sjelden ferdige fasitsvar.

To familier kan ha tilsynelatende like problemer, men trenge helt ulike former for hjelp. Derfor er faglig skjønn avgjørende.

Aristoteles brukte begrepet phronesis — praktisk klokskap — om menneskets evne til å handle godt i konkrete situasjoner. Dette handler ikke bare om teknisk kunnskap, men om dømmekraft.

Kanskje er sosialt arbeid nettopp et slikt praksisfelt.

Den profesjonelle sosialarbeideren må kunne forholde seg til lover, forskning og prosedyrer. Men samtidig må han eller hun kunne lese situasjoner, forstå relasjoner og vurdere hva som er riktig her og nå.

Dette gjør sosialt arbeid krevende.

Men kanskje er det også dette som gjør faget dypt menneskelig.

Når teorier blir levende

Det er lett å tro at teorier bare finnes i bøker og forelesninger. Men teorier lever også i praksisfeltet.

De lever i hvordan vi snakker om mennesker.
Hvordan vi definerer problemer.
Hvordan vi forstår ansvar, skyld og hjelp.

Et barn kan beskrives som «utagerende». Men barnet kan også forstås som redd, krenket eller utrygt.

En ungdom kan omtales som «motstandsfull». Men kanskje forsøker ungdommen egentlig å beskytte sin egen verdighet.

Teorier former derfor ikke bare hvordan vi analyserer problemer. De former også hvordan mennesker blir møtt.

Dette gir sosialt arbeid et stort etisk ansvar.

Profesjonelt sosialt arbeid som håpsarbeid

Mange som arbeider i sosialt arbeid møter mennesker i livets vanskeligste situasjoner. Man møter rus, vold, ensomhet, psykisk smerte og håpløshet. Over tid kan dette gjøre noe med hjelperen selv.

Derfor trenger sosialarbeidere ikke bare metoder, men også refleksjon.

Man trenger steder hvor erfaringer kan tenkes over. Hvor man kan stille spørsmål ved egne reaksjoner, egen makt og egne forståelser.

Kanskje er dette noe av grunnen til at sosialt arbeid aldri bare kan være teknikk.

For bak alle teorier finnes et menneskesyn.

Og bak alle metoder finnes spørsmålet om hvordan vi ønsker å møte andre mennesker.

Det profesjonelle sosialt arbeidet begynner kanskje ikke først og fremst i manualene.

Kanskje begynner det i den stille erkjennelsen av at mennesker aldri fullt ut kan reduseres til diagnoser, kategorier eller saker.

Og kanskje er det nettopp derfor sosialt arbeid fortsatt trenger både teori, dømmekraft og menneskelig nærvær.

For å hjelpe et annet menneske handler ikke bare om å løse et problem.

Det handler også om å møte et liv.

Referanser

Aristoteles. (2008). Den nikomakiske etikk (Ø. Rabbås & G. C. S. Johansen, Overs.). Vidarforlaget. (Originalutgave ca. 350 f.Kr.)

Howe, D. (1987). An introduction to social work theory. Gower Publishing.

Kuhn, T. S. (1996). The structure of scientific revolutions (3. utg.). University of Chicago Press.

Payne, M. (2020). Modern social work theory (5. utg.). Oxford University Press.

Richmond, M. (1917). Social diagnosis. Russell Sage Foundation.

Thomassen, M. (2006). Vitenskap, kunnskap og praksis: Innføring i vitenskapsfilosofi for helse- og sosialfag. Gyldendal Akademisk.

Aadland, E. (2018). Og eg ser på deg … Vitenskapsteori i helse- og sosialfag (4. utg.). Universitetsforlaget.

For å hjelpe et annet menneske 

handler ikke bare om å løse et problem.

Det handler også om å møte et liv.

 

 

Professional Judgment – When Social Work Becomes More Than Rules

There are concepts in social work that appear simple until one begins to live them out in practice. Professional judgment is one of those concepts. On paper, it can be described in only a few lines: assessments that cannot fully be determined by laws, regulations, or standardized procedures. But in reality, professional judgment contains something far more demanding. It concerns human beings. Power. Responsibility. Doubt. And perhaps above all, how we attempt to act rightly in situations where there are no easy answers.

For many years I worked in social work and child welfare before later teaching university students. I quickly discovered that laws, circulars, and regulations could be learned. Students could acquire those through books and lectures. But it was far more difficult to teach what happens in the encounter between human beings when no rule alone can determine the right course of action.

For that is where judgment begins.

This text is based on earlier lectures on professional judgment in social services. Yet the theme is just as relevant today as it was then—perhaps even more relevant. For while modern welfare systems seek standardization, control, and equal treatment, social workers still encounter people whose lives do not fit into standardized forms.

And precisely there, the tension between system and human being emerges.

The illustation is made by OpenAI/ChatGPT for the text Professional Judgement - When Social Work Becomes More Than Rules.

What Does Judgment Actually Mean?

The Norwegian word skjønn carries an interesting dual meaning. On one hand, it refers to discernment, judgment, and the capacity for evaluation. On the other hand, it is connected to beauty—to something harmonious, meaningful, or deeply human. Perhaps it is no coincidence that these meanings stand so close to one another.

For good professional judgment is not merely a technical assessment. It is also a form of human wisdom.

In social work, judgment is especially needed when rules must be interpreted and applied to concrete life situations. Sometimes the regulations are clear but must be adapted to individual circumstances. At other times, situations are so complex that no rule can predetermine the correct response.

Judgment therefore becomes necessary because human beings are not standardized entities.

Two families may have the same income and yet live under entirely different conditions. Two young people may carry the same diagnosis while having profoundly different life histories. Two children may display the same behavior while carrying vastly different experiences of fear, violence, or neglect.

Social work therefore cannot be reduced to mathematics.

Between Rules and Human Life

The lecture distinguished between positive and negative judgment.

Positive judgment refers to the freedom professionals need in order to find the best possible solution in a given situation. Negative judgment refers to the limits established by laws and regulations.

This distinction matters.

For the social worker is never entirely free. Judgment is exercised within legal frameworks, policy guidelines, economic constraints, and political priorities. At the same time, no law can foresee every human situation.

Thus, social work always becomes a balancing act between regulations and human reality.

This recalls something fundamental in hermeneutic philosophy. Hans-Georg Gadamer argued that understanding is never a mechanical application of rules. Understanding is always interpretation. We encounter the world with experiences, values, and pre-understandings that shape how we interpret what we see.

The same is true in social work.

Two social workers may read the same case file and arrive at different conclusions. Not necessarily because one is less competent than the other, but because human beings always interpret reality through different experiences and value horizons.

This makes judgment both necessary and problematic.

The Preconditions for Professional Judgment

The lecture identified several prerequisites for sound professional judgment: situational insight, theoretical knowledge, practical experience, and the ability to be fully present with genuine engagement.

This is significant because it shows that professional judgment is not simply about knowledge alone.

A social worker may know legislation perfectly and still lack the ability to truly understand the person standing before them. Likewise, strong personal engagement can become dangerous if it is not balanced by professional reflection and critical thinking.

Good judgment therefore requires both closeness and distance.

One must be capable of empathizing with people’s lives without losing the capacity for critical evaluation. One must be able to feel compassion without becoming blind to consequences. One must understand suffering without romanticizing it.

This is among the most difficult dimensions of professional helping work.

Aristotle described this through the concept of phronesis—practical wisdom. It is not merely theoretical knowledge but the ability to act well in concrete situations. Practical wisdom is developed not primarily through books, but through experience, reflection, and encounters with other human beings.

Perhaps this is precisely what characterizes mature professionals.

Not that they always know what is right.

But that they have learned to live with uncertainty without fleeing from responsibility.

The Darker Sides of Judgment

Although judgment is necessary, it also carries problematic dimensions. This was a central theme of the lecture.

The first challenge concerns asymmetry.

Those who control resources hold power over others. Social workers can approve or deny assistance. They can impose conditions. They can withdraw support. The person seeking help is often vulnerable and may not fully understand what is required in order to receive assistance.

Thus, a fundamental power relationship emerges.

This is important to recognize because social work often describes itself in warm and compassionate terms. Yet behind care there is also control. Behind assistance there is also authority.

Michel Foucault would likely argue that power is not exercised primarily through force, but through subtle forms of regulation, evaluation, and normalization.

The social worker therefore becomes not only a helper, but also a gatekeeper to the resources of the welfare state.

Another challenge concerns boundarylessness. When “holistic assessment” becomes the ideal, almost everything may become relevant information: finances, family relationships, mental health, networks, childhood experiences, housing, lifestyle, and social functioning.

But where should the boundary be drawn?

When does help become intrusive?

When does care become control?

These are questions social work can never entirely escape.

Equal Treatment and Difference

Perhaps the most striking aspect of the lecture concerns studies conducted at Norwegian social service offices.

Identical fictional cases were presented to different offices, and the results revealed dramatic variations in decisions.

Some applicants were denied assistance. Others received substantial support. Benefit levels varied enormously from office to office.

This illustrates how difficult the relationship between individualized assessment and equal treatment truly is.

On one hand, the law requires that each case be assessed individually. On the other hand, we expect fairness and legal equality.

But how can people be treated equally when human beings are never entirely alike?

This is one of the fundamental dilemmas of the welfare state.

Too much standardization can lead to inhuman rigidity. Yet too much discretion can lead to arbitrariness.

Social work therefore exists in a constant tension between flexibility and legal security.

Values Hidden Within Judgment

One of the most thought-provoking aspects of the lecture is the observation that judgment is often shaped by private values without professionals themselves being fully aware of it.

This is an uncomfortable realization.

We prefer to believe that professional decisions are objective. Yet in practice, assessments are influenced by personal experiences, moral assumptions, cultural norms, and political attitudes.

What counts as a “responsible” life?

What are “reasonable” needs?

What constitutes an “acceptable” standard of living?

The answers to such questions are never entirely value-neutral.

A simple example from the lecture illustrates this clearly: Should Leif be required to sell his car before the family receives social assistance?

Some would say yes. The car is an economic asset that should be liquidated.

Others would say no. The car makes it possible to maintain employment and participate socially in society.

Both positions can be defended professionally. Yet both also rest upon different values and different understandings of justice.

Professional judgment is therefore never merely professional.

It is also ethical and political.

Professional Wisdom

Here we perhaps arrive at the core of the entire question.

What is good professional judgment?

The lecture quotes Herdis Alsvåg: “Professional judgment means acting well, rightly, and appropriately in relation to patients and clients. A person who acts in this way is described as wise.”

I believe this is important.

Modern professions often speak more about procedures than wisdom. More about documentation than discernment. More about control than understanding.

But human beings cannot fully be encountered through procedures alone.

There are moments in social work when no manual can provide the answer. Moments when one must remain within uncertainty and still act.

Then the question becomes not only:

“What does the rule say?”

But also:

What is the humane response here?

What protects dignity?

What is just?

What is wise?

Judgment and Public Responsibility

The lecture also points to something profoundly important: a correct decision is not merely one that complies with the law, but one that can also withstand criticism in a free public debate.

This is a deeply democratic idea.

Professional judgment cannot hide behind professional authority alone. It must be publicly defensible.

This recalls Hannah Arendt’s reflections on politics and public life. For Arendt, responsibility emerges when human beings appear in the public sphere and stand accountable for their actions and judgments.

In this sense, professional judgment is not merely an individual matter.

It is also a democratic question.

How should society regulate the power contained within professional judgment?

How do we secure legal protection without losing human flexibility?

How do we avoid both bureaucratic coldness and private arbitrariness?

These are questions that never receive final answers.

Between Human Being and System

During my years in social work, I experienced that most social workers genuinely wanted to help people. But I also experienced how difficult it could be to balance care, regulations, economic limitations, and political demands.

At times it was easy to feel inadequate.

At other times uncertain.

And sometimes deeply uncomfortable with the power one held over other people’s lives.

Perhaps this is precisely why reflection is so essential in social work. Not merely professional reflection, but ethical and philosophical reflection as well.

Without reflection, judgment may harden into routine, hidden prejudice, or subtle forms of power.

But with reflection, judgment may perhaps become something else:

A form of human discernment that attempts to hold together justice, knowledge, and dignity.

Conclusion

Professional judgment will always be problematic.

But it will also always be necessary.

For human beings cannot be reduced to forms and categories.

No law can fully describe grief, shame, fear, hope, or human vulnerability. No standardized procedure can fully determine the right action in the encounter with a person in need.

That is why social work still requires people who can think, doubt, listen, and evaluate.

Not perfect people.

But people who attempt to act wisely.

Perhaps this is ultimately what professional judgment is about:

The courage to remain within the tension between system and human being without losing sight of the dignity of the other.

And perhaps true professional wisdom begins precisely there.

References

Alsvåg, H. (2002). Clinical judgment. In I. T. Bjørk, S. Helseth, & F. Nortvedt (Eds.), Encountering patients and nursing practice (pp. 207–227). Oslo, Norway: Gyldendal Akademisk.

Andenæs, K. (1992). Social welfare in good and difficult times. Oslo, Norway: Tano.

Arendt, H. (1958). The human condition. Chicago, IL: University of Chicago Press.

Eriksen, E. O. (2001). The black hole of democracy: On the tension between expertise and politics in the welfare state. Oslo, Norway: Abstrakt Forlag.

Foucault, M. (1977). Discipline and punish: The birth of the prison. New York, NY: Pantheon Books.

Gadamer, H.-G. (2004). Truth and method (2nd rev. ed., J. Weinsheimer & D. G. Marshall, Trans.). London, England: Continuum.

Hansen, J. I. (Ed.). (1998). Conditions for social work. Oslo, Norway: The Research Council of Norway.

Kokkinn, J. (1998). Professional social work. Oslo, Norway: Tano Aschehoug.

Terum, L. I. (1997). Gatekeeping in the welfare state. Nordic Social Work Research, 17(1), 19–28.

Terum, L. I. (2003). Gatekeeping in the welfare state. Oslo, Norway: Kommuneforlaget.

Terum, L. I., & Nergård, T. B. (2001). Disability pension and equal treatment. In A.-H. Bay et al. (Eds.), Does the welfare state work? Oslo, Norway: Høyskoleforlaget.

Tvetene, K. G., & Stolanowski, P.-A. (2005). Can we afford it, Mom? Income security and poverty. Oslo, Norway: Cappelen Akademisk.

The courage to remain within the tension 

between system and human being 

without losing sight of the dignity of the other.

 

Faglig skjønn – når sosialt arbeid blir mer enn regler

Det finnes ord i sosialt arbeid som virker enkle helt til man begynner å leve dem ut i praksis. «Faglig skjønn» er et slikt ord. På papiret kan det beskrives med noen få linjer: vurderinger som ikke fullt ut kan avgjøres av lover, regler eller standardiserte prosedyrer. Men i virkeligheten rommer faglig skjønn noe langt mer krevende. Det handler om mennesker. Om makt. Om ansvar. Om tvil. Og kanskje først og fremst om hvordan vi forsøker å handle rett i situasjoner hvor det ikke finnes enkle svar.

I mange år arbeidet jeg i sosialt arbeid og barnevern før jeg senere underviste studenter ved høgskolen. Jeg oppdaget tidlig at det var mulig å lære lover, rundskriv og regler. Det kunne studentene tilegne seg gjennom bøker og forelesninger. Men det var langt vanskeligere å lære det som skjer i møtet mellom mennesker når ingen regel alene kan fortelle hva som er riktig å gjøre.

For der begynner skjønnet.

Denne teksten bygger på tidligere forelesninger om faglig skjønn i sosialtjenesten. Men temaet er like aktuelt i dag som den gangen. Kanskje enda mer aktuelt. For samtidig som moderne velferdssystemer ønsker standardisering, kontroll og likebehandling, møter sosialarbeideren fortsatt mennesker hvis liv ikke passer inn i standardiserte skjemaer.

Og nettopp der oppstår spenningen mellom system og menneske.

Hva betyr egentlig skjønn?

Ordet «skjønn» har en interessant dobbel betydning i norsk språk. På den ene siden betyr det dømmekraft, vurderingsevne og forståelse. På den andre siden peker ordet mot det skjønne – det som fremstår harmonisk, vakkert eller meningsfullt. Kanskje er det ikke tilfeldig at disse betydningene ligger så nær hverandre.

For godt faglig skjønn handler ikke bare om tekniske vurderinger. Det handler også om menneskelig klokskap.

I sosialt arbeid brukes skjønn særlig når regler må tolkes og anvendes på konkrete livssituasjoner. Noen ganger er reglene tydelige, men må tilpasses individuelle forhold. Andre ganger er situasjonen så kompleks at ingen regel på forhånd kan avgjøre hva som er riktig handling.

Skjønn blir dermed nødvendig fordi mennesker ikke er standardiserte størrelser.

To familier kan ha samme inntekt og likevel leve under helt forskjellige forhold. To ungdommer kan ha samme diagnose, men helt ulik livshistorie. To barn kan vise samme atferd, men bære på helt forskjellige erfaringer av frykt, vold eller omsorgssvikt.

Derfor kan ikke sosialt arbeid reduseres til matematikk.

Mellom regler og menneskeliv

I forelesningen ble det skilt mellom positivt og negativt skjønn.

Det positive skjønnet handler om friheten den profesjonelle trenger for å finne den beste løsningen i den enkelte situasjon. Det negative skjønnet handler om grensene lovverket setter for denne friheten.

Dette er en viktig forskjell.

For sosialarbeideren står aldri helt fri. Skjønnet utøves innenfor lover, rundskriv, økonomiske rammer og politiske prioriteringer. Samtidig vil ingen lov kunne forutse alle menneskelige situasjoner.

Derfor blir sosialt arbeid alltid en balansegang mellom regelverk og menneskelig virkelighet.

Dette minner oss om noe grunnleggende i hermeneutisk filosofi. Hans-Georg Gadamer skrev at forståelse aldri er mekanisk anvendelse av regler. Forståelse er alltid fortolkning. Vi møter verden med erfaringer, verdier og forforståelser som påvirker hvordan vi tolker det vi ser.

Slik er det også i sosialt arbeid.

To sosialarbeidere kan lese samme journal og komme til ulike vurderinger. Ikke nødvendigvis fordi den ene er faglig svakere enn den andre, men fordi mennesker alltid tolker virkeligheten gjennom ulike erfaringer og verdihorisonter.

Dette gjør skjønnet både nødvendig og problematisk.

Det faglige skjønnets forutsetninger

I forelesningen beskrives flere forutsetninger for faglig skjønn: situasjonsinnsikt, teoretisk kunnskap, praktisk erfaring og evnen til å være til stede med et totalt engasjement.

Dette er interessant fordi det viser at faglig skjønn ikke bare handler om kunnskap alene.

En sosialarbeider kan kunne lovverket perfekt og samtidig mangle evnen til å forstå mennesket foran seg. På samme måte kan et sterkt personlig engasjement bli farlig dersom det ikke balanseres av faglig refleksjon og kritisk tenkning.

Godt skjønn krever derfor både nærhet og avstand.

Man må kunne leve seg inn i menneskers liv uten å miste evnen til kritisk vurdering. Man må kunne kjenne medfølelse uten å bli blind for konsekvenser. Man må kunne forstå lidelse uten å romantisere den.

Dette er noe av det vanskeligste i profesjonelt hjelpearbeid.

Aristoteles beskrev dette gjennom begrepet phronesis – praktisk klokskap. Det handler ikke om teoretisk kunnskap alene, men om evnen til å handle godt i konkrete situasjoner. Praktisk klokskap utvikles ikke først og fremst gjennom bøker, men gjennom erfaring, refleksjon og menneskelige møter.

Kanskje er det nettopp dette som kjennetegner modne profesjonsutøvere.

Ikke at de alltid vet hva som er riktig.

Men at de har lært å leve med usikkerheten uten å flykte fra ansvaret.

Skjønnets mørke sider

Selv om skjønn er nødvendig, har det også problematiske sider. Dette var et sentralt tema i forelesningen.

Den første utfordringen handler om asymmetri.

Den som fordeler ressurser, har makt over den andre. Sosialarbeideren kan innvilge eller avslå støtte. Kan stille krav. Kan trekke tilbake hjelp. Den som søker hjelp, er ofte i en sårbar situasjon og vet ikke alltid hva som skal til for å få bistand.

Dermed oppstår et grunnleggende maktforhold.

Dette er viktig å erkjenne, fordi sosialt arbeid ofte beskriver seg selv i varme og omsorgsfulle ord. Men bak omsorgen finnes også kontroll. Bak hjelpen finnes også myndighet.

Michel Foucault ville sagt at makt ikke først og fremst utøves gjennom tvang, men gjennom subtile former for regulering, vurdering og normalisering.

Sosialarbeideren blir dermed ikke bare hjelper, men også portvakt til velferdsstatens ressurser.

En annen utfordring handler om grenseløshet. Når «helhetlige vurderinger» blir idealet, kan nesten alt bli relevant informasjon. Økonomi, familieforhold, psykisk helse, relasjoner, rus, oppvekst, bolig, nettverk og livsstil trekkes inn i vurderingen.

Men hvor går grensen?

Når blir hjelpen invaderende?

Når går omsorg over i kontroll?

Dette er spørsmål sosialt arbeid aldri fullt ut kan slippe unna.

Likebehandling og forskjellsbehandling

Kanskje det mest interessante i forelesningen er eksemplene fra undersøkelser av sosialkontor i Norge.

De samme fiktive sakene ble presentert for ulike sosialkontor. Resultatene viste enorme variasjoner i vedtakene.

Noen fikk avslag. Andre fikk betydelig støtte. Beløpene varierte dramatisk mellom ulike kontorer.

Dette viser hvor vanskelig forholdet mellom individuell vurdering og likebehandling egentlig er.

På den ene siden sier loven at hver sak skal vurderes individuelt. På den andre siden forventer vi rettssikkerhet og lik behandling.

Men hvordan kan mennesker behandles likt når mennesker aldri er helt like?

Dette er et grunnleggende dilemma i velferdsstaten.

For sterk standardisering kan føre til umenneskelig rigiditet. Men for mye skjønn kan føre til vilkårlighet.

Derfor lever sosialt arbeid konstant i spenningen mellom fleksibilitet og rettssikkerhet.

Verdier skjuler seg i skjønnet

Noe av det mest tankevekkende i forelesningen er påpekningen av at skjønnsutøvelse ofte styres av private verdier uten at profesjonsutøveren selv er fullt klar over det.

Dette er en ubehagelig erkjennelse.

Vi liker å tro at profesjonelle beslutninger er objektive. Men i praksis påvirkes vurderinger av personlige erfaringer, moralske oppfatninger, kulturelle normer og politiske holdninger.

Hva er et «ansvarlig» liv?

Hva er «rimelige» behov?

Hva er «forsvarlig» levestandard?

Svarene på slike spørsmål er aldri helt verdinøytrale.

Et enkelt eksempel fra forelesningen illustrerer dette tydelig: Skal Leif selge bilen sin før familien får sosialhjelp?

Noen vil si ja. Bilen er en økonomisk ressurs som bør realiseres.

Andre vil si nei. Bilen gjør det mulig å komme på jobb og delta sosialt i samfunnet.

Begge vurderingene kan forsvares faglig. Men de bygger også på ulike verdier og ulike forestillinger om rettferdighet.

Dermed blir faglig skjønn aldri bare fag.

Det blir også etisk og politisk.

Profesjonell klokskap

Her kommer vi kanskje til kjernen i hele spørsmålet.

Hva er egentlig godt faglig skjønn?

I forelesningen siteres Herdis Alsvåg: «Faglig skjønn vil si å handle godt, riktig og hensiktsmessig i forhold til pasienter og klienter. En person som handler slik, betegnes som klok.»

Jeg tror dette er viktig.

For moderne profesjoner snakker ofte mer om prosedyrer enn klokskap. Mer om dokumentasjon enn dømmekraft. Mer om kontroll enn visdom.

Men mennesker kan ikke møtes fullt ut gjennom prosedyrer alene.

Det finnes øyeblikk i sosialt arbeid hvor ingen manual kan gi svaret. Øyeblikk hvor man må stå i usikkerheten og likevel handle.

Da blir spørsmålet ikke bare: «Hva sier regelen?»

Men også:

Hva er det menneskelige her?

Hva ivaretar verdighet?

Hva er rettferdig?

Hva er klokt?

Skjønn og offentlighet

Forelesningen peker også på noe svært viktig: En riktig beslutning handler ikke bare om å følge loven, men om at beslutningen skal kunne forsvares i en fri offentlig debatt.

Dette er en dyp demokratisk tanke.

Faglig skjønn kan ikke gjemme seg bak profesjonell autoritet alene. Det må kunne begrunnes offentlig.

Dette minner oss om Hannah Arendts tanker om politikk og offentlighet. For Arendt oppstår ansvar når mennesker trer fram i det offentlige rom og står til ansvar for sine handlinger og vurderinger.

Slik sett er faglig skjønn ikke bare et individuelt anliggende.

Det er også et demokratisk spørsmål.

Hvordan skal samfunnet kontrollere makten som ligger i profesjonelt skjønn?

Hvordan sikrer vi rettssikkerhet uten å miste menneskelig fleksibilitet?

Hvordan unngår vi både byråkratisk kulde og privat vilkårlighet?

Dette er spørsmål som aldri får endelige svar.

Mellom menneske og system

Gjennom mange år i sosialt arbeid opplevde jeg at de fleste sosialarbeidere ønsket å hjelpe mennesker. Men jeg opplevde også hvor vanskelig det kunne være å balansere omsorg, regler, økonomiske rammer og politiske føringer.

Noen ganger var det lett å kjenne på utilstrekkelighet.

Andre ganger på tvil.

Og noen ganger på den ubehagelige følelsen av å ha makt over andre menneskers liv.

Kanskje er det nettopp derfor refleksjon er så avgjørende i sosialt arbeid. Ikke bare faglig refleksjon, men også etisk og filosofisk refleksjon.

For uten refleksjon kan skjønnet stivne til rutiner, private fordommer eller skjult maktutøvelse.

Men med refleksjon kan skjønnet kanskje bli noe annet:

En form for menneskelig dømmekraft som forsøker å holde sammen rettferdighet, kunnskap og verdighet.

Avslutning

Faglig skjønn vil alltid være problematisk.

Men det vil også alltid være nødvendig.

For mennesker lar seg ikke redusere til skjemaer.

Ingen lov kan fullt ut beskrive sorg, skam, frykt, håp eller menneskelig sårbarhet. Ingen standard kan fullt ut avgjøre hva som er rett handling i møte med et menneske som trenger hjelp.

Derfor trenger sosialt arbeid fortsatt mennesker som kan tenke, tvile, lytte og vurdere.

Ikke perfekte mennesker.

Men mennesker som forsøker å handle klokt.

Kanskje er det nettopp dette faglig skjønn til slutt handler om:

Å våge å stå i spenningen mellom system og menneske uten å miste blikket for den andres verdighet.

Og kanskje begynner virkelig profesjonell klokskap akkurat der.

Referanser

Alsvåg, H. (2002). Klinisk skjønn. I I. T. Bjørk, S. Helseth & F. Nortvedt (Red.), Møte med pasient og sykepleier (s. 207–227). Oslo: Gyldendal Akademisk.

Andenæs, K. (1992). Sosialomsorg i gode og onde dager. Oslo: Tano.

Arendt, H. (1996). Vita activa: Det virksomme liv. Oslo: Pax Forlag.

Eriksen, E. O. (2001). Demokratiets sorte hull: Om spenningen mellom fag og politikk i velferdsstaten. Oslo: Abstrakt Forlag.

Foucault, M. (1999). Overvåkning og straff. Oslo: Gyldendal.

Gadamer, H.-G. (2010). Sannhet og metode. Oslo: Pax Forlag.

Hansen, J. I. (Red.). (1998). Vilkår for sosialt arbeid. Oslo: Norges forskningsråd.

Kokkinn, J. (1998). Profesjonelt sosialt arbeid. Oslo: Tano Aschehoug.

Terum, L. I. (1997). Portvakt i velferdsstaten. Nordisk Sosialt Arbeid, 17(1), 19–28.

Terum, L. I. (2003). Portvakt i velferdsstaten. Oslo: Kommuneforlaget.

Terum, L. I., & Nergård, T. B. (2001). Uførepensjon og likebehandling. I A.-H. Bay mfl. (Red.), Virker velferdsstaten? Oslo: Høyskoleforlaget.

Tvetene, K. G., & Stolanowski, P.-A. (2005). Har vi råd mamma? Om inntekssikring og fattigdom. Oslo: Cappelen Akademisk.

Å våge å stå i spenningen mellom system og menneske 

uten å miste blikket for den andres verdighet.

Illustrasjonen er laget av OpenAI/ChatGPT til teksten Faglig skjønn - når sosialt arbeid blir mer enn regler.