Thursday, November 19, 2026

The One Who Walks Beside Me

 

The One Who Walks Beside Me

I have always had imaginary friends. One of them is my own shadow. On the Meseta, on my way to Santiago, I used to see it ahead of me. The morning sun stretched my legs far across the gravel, and my pack became a hump that made me laugh. One day a cloud passed in front of the sun. My shadow disappeared, and I found I missed it. When it returned, I greeted it.

“There you are.”

I knew perfectly well what had brought it back. Even so, it was a you I greeted. There is something comic about that, and something familiar and dear. When I later wrote about the walk in “Together with My Shadow,” chapter 7 of The Way That Found Me, I was trying to get at that sense of familiarity. Now, as I read Paige E. Davis’s The Imagination Scientist, I wonder what we practise when we make room for someone in a conversation conducted in our own voice.

On the road I could finish speaking and hear what I had actually said. Sometimes my words surprised me. I have needed that same attentiveness in conversations with other people, especially when I already think I know what they are going to say. It is easy then to hear an answer that fits the conversation I have already had in my head.

Among the Rose Bushes

In her review of the book in Nature, Josie Glausiusz tells of two imaginary friends she had as a child. They lived among the rose bushes in the garden and were called Boy and Girl. They argued all the time, and Glausiusz always won. She cheerfully puts this down to her superior knowledge of everything a three-year-old could possibly know. The rose bushes must have been a pleasant place to argue for the person who got to write everyone’s lines.

Her brother had a companion called Embley. He appeared when her brother was small and kept him company when whooping cough kept him home for several weeks. As an adult, her brother remembered little about what Embley looked like. What he remembered was that Embley was always available. That is a lovely detail to be left with. When you tell someone about a friend, they often ask what the friend was like. Perhaps the most exact answer here is that he was there when the boy had time on his hands and the others were at school.

Davis is particularly interested in the child’s ability to imagine that the companion has a mind of its own. A child can give an invisible friend or a teddy bear wishes and opinions and respond to them in play. The friend can want something different, disagree, or be a nuisance. Davis also tells us about imaginary twins who invented an imaginary friend of their own. How much company does one need, exactly? Before long, there might have been a full table, even with only one chair.

The fun in these stories matters. It would be easy for me to talk about play as an exercise in social understanding and make it sound as though the children were sitting among the rose bushes preparing for the world of work. The girl who invented the twins evidently had something more interesting to do. She gave her invented figures imaginations that carried on from where her own had begun. She could still decide what they came up with. Yet part of the fun was that they came up with it.

Glausiusz also describes studies in which children with imaginary friends, as a group, score higher on some measures of social understanding and communication. There can be several explanations for an association like that. What I recognise in Davis’s suggestion is the shift that takes place in play. The child makes up an answer they could have given themselves and gives it to someone who has reasons of their own for answering that way. That little shift makes room for a question. What does this look like from over there?

My shadow was a simpler figure than Boy or Girl. It had no opinion about how far we should walk. Still, it was so conspicuous ahead of me that it was easy to speak to. The first time I spoke to it on the journey, I was on the old Roman road beyond Puente la Reina. I had been walking alone for hours. I remember how funny the shadow looked and how I laughed. I have forgotten what I said. Anyone who happened to hear me would have had little to report. For me, it was the beginning of a companionship that would last for many stages of the journey.

A Voice on the Gravel Road

Between Los Arcos and Viana, I asked why I was there. I could explain how I had got there. My doctoral work on shame and sexual abuse had left its mark, and I needed some distance before defending my thesis. I had planned the journey for months. I could have told all this to whoever sat beside me on the plane. Out on the gravel road, with the sun warming my neck and every small stone registering underfoot, I heard myself still asking.

Asking what prompted me to book a journey is different from asking what I am going to do with the time I have given myself. I can answer the first question by telling what happened before I left. The second stays with me after the explanation is over. I think that is why the explanation sounded so tidy when I said it aloud. It suited the person who had planned the journey at home. Right then, I was also someone who had to decide whether to stop by the roadside for a drink.

I began singing the song about the hundred bottles of beer on the wall. I had carried it with me since my childhood in the United States. I had sung it when lessons dragged on, on the school bus, and at night when I wanted to fall asleep. The rule is simple. Each verse leaves you with one bottle fewer. If you start at a hundred, you have given yourself something to do for quite a while. By the time I reached the last bottle, half an hour had passed. My shadow had come along the whole way.

I could have spent that half-hour looking for a better answer to why I was walking. Instead, childhood came closer through a song I knew well enough to keep going without thinking. I was surprised how easily my voice found its way back to it. At school the child had used the song to get through a long day. On the pilgrimage the adult was doing much the same. Both had more time than they quite knew what to do with.

A sound can hold more of a life than I might manage to tell if I sat down to describe myself. If someone had asked what I was taking to Spain from my childhood, I would hardly have mentioned that song. There were times on the road when words I had learned from books were the first I reached for. The song came of its own accord. It came with the school bus and the evenings when I was trying to sleep, and it made half an hour on a gravel road into something I still remember.

Being Allowed to Finish

On the Meseta I could walk for hours without seeing anyone. I had chosen to walk alone. That gave me the freedom to stop when I wanted and decide how far to go according to how my body felt. I value that kind of freedom. But there could come a point when I would have been glad to see someone in the distance. The landscape changed so slowly that I could walk for a long time and still feel as though I were standing still. There was scarcely a bend to look forward to.

By then my shadow had become a familiar presence. I saw it stop when I stopped. When I sat down for a drink, it fell somewhere beside me. The pack was mine to carry, but its weight took on a comic outline on the ground. When the cloud took my shadow away, I became aware of how often I had looked for it. I felt a small absence in a landscape that otherwise looked as it had before.

I think that was why the greeting came so naturally. It is natural to say hello when you finally catch sight of someone familiar you have been looking for. On a road like that, a few words can change what it feels like to be alone. Anyone watching from a distance would have seen one man with a pack and a walking stick. From where I stood, I had just got my company back.

At a table with other people, I sometimes keep going with an explanation because the person across from me nods. Perhaps she is simply showing that she is listening. Even so, the nod can be enough for me to stop listening to my own words. On the road, no one nodded. I could hear how hard I was trying to sound convincing, even when it was unclear whom I meant to convince. Sometimes that was enough to make me laugh. Other times I heard a note of unease that had been easier to overlook while it was still in my head.

You can be wonderfully eloquent in your thoughts. A sentence can change direction halfway through and no one need notice. An objection can slip by so quickly that you barely get a chance to raise it. When I said the sentence aloud, the words lay there in the order I had actually put them. I could hear myself contradict something I had said only moments before. With time to spare on the road, I could let both statements stand for a while. Perhaps there was a reason for each.

In the evenings I ate with other pilgrims. We told one another where we came from, how far we had walked, and what we had seen. It was good to hear other voices after a long day. People asked about things I had passed over in the telling. Sometimes I also found that something from the day was hard to put into words at the table. On the road I had had time to wait for the words. At dinner the next story would begin, and I wanted to hear it. The two kinds of company had rhythms of their own.

There was also something I missed in the figure on the ground. At home I was used to people knowing me from one part of my life or another. At a pilgrim hostel, a stranger might ask how my feet were before asking who I was back home. It was a pleasant order in which to be asked. At the same time, I sometimes missed being with someone who knew more of the story. On the road, childhood came with me in the song, and my work came with me in the questions I asked. It was my life that had come to Spain with me, even when all that could be seen was a walking stick, a hat, and a pack. Perhaps that was why it felt so strange to see the whole outline disappear when the cloud came over.

The One Who Knows the Way

On the way to Reliegos, I walked almost straight ahead for nearly three hours. Grain, road, and sky. The photographs I took began to look alike, and at some point I found myself waiting for the landscape to do something. My thoughts went round in circles. Finally, I told my shadow that we needed to pull ourselves together.

We was a useful word just then. I could tell off two walkers while knowing that only one of us could do anything about it. I lifted my head. Later I saw a farmer walking ahead of a flock of sheep. He walked briskly, and they followed without a dog to drive them. I began to think about all the times people follow whoever is out in front simply because that person is already there. I laughed.

The shadow also goes out in front when the sun is behind me. Out there it could look quite purposeful. The walking stick stretched across the road, the legs were long, and the figure kept pace with me. It had all the outward signs of someone who was going somewhere. I could ask where we were going and answer Santiago on its behalf. But to find out where the road actually went, I had to look for the yellow arrows. My shadow would have followed every step down the wrong road, too.

From time to time I thought of Heidegger’s expression being-in-the-world. On the high plain I could try it out against something quite ordinary. A yellow arrow mattered because I was going somewhere and because taking a wrong turn would cost me time and effort. A stone was part of the road until I nearly tripped over it. Then it was something I had to watch for as I took my next step. The idea took on the scale it needed then and there. I had to watch where I put my foot.

The inward conversation needed that same movement out towards the world. I could talk my way to a sense of where I was heading. An arrow at a junction could still make me change direction. In the same way, a conversation over dinner could bring something into view that I had missed during the day. I had taken my own steps and heard my own words. What I heard at the table came from someone whose day on foot had been different, even when the road was the same.

Letting the Other Person Answer

In social work I have often needed to imagine what it might be like to sit on the other side of the table. I need that ability as soon as I start thinking about how to ask the first question. What might someone fear will happen if they answer? What words would I use carefully if it were my life we were talking about? Questions like these can help me slow down. They can also make me quicker to believe I have understood.

Imagine a conversation about three appointments a woman has missed. Before we meet, I might have rehearsed how to bring it up without blaming her. I might imagine that she was anxious about coming and say that I understand it can be difficult to attend. Perhaps she tells me that she went to the address at the top of the letter. That was where she had been the last time. I had come into the conversation with several possible explanations for why she had stayed away. She had turned up somewhere else.

An answer like that calls for something quite concrete. I need to find the letter and look at how it is written. Reading it with her, I may discover that the address she used is clearly printed at the top, while the one she was meant to go to is mentioned in passing. Now I can see why she went there. I can also see why my first remark about how difficult it can be to attend might have sounded strange. She had made the effort to come.

I could have imagined this possibility before we spoke. That would have been good preparation. But there is something particular about hearing someone answer a question I barely knew I was asking. I may have to revise my own account while we are still sitting there. And if I write a note afterwards, I can record where she turned up and how we discovered the misunderstanding. That way what she told me can matter to the next person who speaks with her.

Davis writes about the child’s ability to give an imaginary friend a mind of its own. I am struck by how close this is to a skill we use throughout our lives. We run through a conversation before it happens. We let an absent person raise the objection we expect to hear. Sometimes that is the only way we spot a weakness in what we plan to say. And when the other person finally sits down in front of us, we can bring that same attentiveness to hearing how she differs from the version of her we have already spoken with.

This is a matter of practical judgement. I can use my imagination to find a question that gives the other person a little more room. I find out how much room there really is once she answers. Do I have time to follow up on what she said? Can what she tells me change what I came to do? The way I listen and act after hearing her answer is where the inward rehearsal is put to the test.

Onwards

I have always had imaginary friends. My shadow is the one I notice most because it can turn up while I am busy with something else entirely. I only have to turn so the light falls behind me. Then there it is, often in a shape that makes me think it has had more fun with my body than I have had all day.

On the Meseta it was good company. I could ask why I had come and spend the rest of the stage letting the question follow my steps. I could sing the old song and hear how much of childhood could be carried in a few words. And when I stopped, I often found myself thinking how good it felt to put down the pack. A thought like that needs a body that has carried one for a while.

In “Together with My Shadow,” I wrote, “The shadow walked with me, but it could not walk for me.” There was a small stone from the garden in my pocket. I could feel it through the cloth. My shadow lay in plain sight on the road, from my hat to my walking stick, while the stone stayed where only I knew about it. If someone had asked what I was carrying, I could have put my hand in my pocket and shown them. I could also have waited until we knew each other a little better. That was up to me.

My shadow was just as faithful when I took a wrong turn. To find the next yellow arrow, I had to look up. As soon as I walked on, my shadow was with me again.

References

Davis, P. E. (2026). The imagination scientist: Researching pretend beings and their creators. Oxford University Press. https://doi.org/10.1093/9780198894902.001.0001

Glausiusz, J. (2026). The psychology of imaginary friends — and why they are good for kids. Nature, 659, 587–588. https://doi.org/10.1038/d41586-026-03713-9

Pettersen, K. T. (2026, September 1). Chapter 7 Together with My Shadow. Praktisk Filosofi – Practical Philosophy. https://kaaretorgnypettersen.blogspot.com/2026/09/chapter-7-together-with-my-shadow.html


My shadow was just as faithful when I took a wrong turn. 

My essay was written in a conversation with ChatGPT


Den som går ved siden av meg

 

Den som går ved siden av meg

Jeg har alltid hatt imaginære venner. En av dem er min egen skygge. På Mesetaen, på vei mot Santiago, pleide jeg å se den foran meg. Morgensolen strakte beina mine langt utover grusen, og sekken ble til en pukkel jeg kunne le av. En dag gled en sky foran solen. Skyggen ble borte, og jeg merket at jeg savnet den. Da den kom tilbake, hilste jeg på den.

«Der er du.»

Jeg visste godt hva som hadde fått den til å komme tilbake. Likevel var det et du jeg hilste på. Det er noe komisk ved det, og noe fortrolig. Da jeg senere skrev om vandringen i «Sammen med min skygge», forsøkte jeg å få tak i denne fortroligheten. Nå, mens jeg leser Paige E. Davis’ The Imagination Scientist, lurer jeg på hva vi øver oss i når vi gir noen en plass i en samtale som foregår med vår egen stemme.

På veien kunne jeg snakke ferdig og høre hva jeg selv hadde sagt. Det hendte at ordene overrasket meg. I samtaler med andre mennesker har jeg hatt bruk for det samme øret, særlig når jeg allerede tror jeg vet hva den andre kommer til å si. Da er det lett å høre et svar som passer inn i den samtalen jeg har ført på forhånd.

Blant rosebuskene

I sin omtale av boken i Nature forteller Josie Glausiusz om to imaginære venner hun hadde som barn. De holdt til blant rosebuskene i hagen og het Boy og Girl. De diskuterte stadig, og Glausiusz vant hver gang. Hun tilskriver det muntert sin overlegne kunnskap om alt en treåring kan vite. Rosebuskene må ha vært et behagelig sted å føre en diskusjon for den som disponerte alle replikkene.

Broren hennes hadde en følgesvenn som het Embley. Han dukket opp i en periode da broren var liten, og fulgte ham også da kikhoste holdt ham hjemme i flere uker. Som voksen husket broren få detaljer om hvordan Embley så ut. Det han husket, var at Embley alltid var tilgjengelig. Det er en fin opplysning å sitte igjen med. Når man forteller om en venn, spør andre gjerne hvordan vedkommende var. Her er kanskje det mest presise svaret at han var der når gutten hadde tid til overs og de andre var på skolen.

Davis er særlig opptatt av at barnet kan forestille seg at følgesvennen har et eget sinn. Barnet kan gi en usynlig venn eller en bamse ønsker og meninger, og forholde seg til dem i leken. Vennen kan ville noe annet, motsi barnet, være til bry. Hos Davis får vi også høre om tvillinger som selv har funnet opp en imaginær venn. Hvor mye selskap trenger man egentlig? Til slutt kunne det vel ha blitt fullt rundt bordet, selv om det sto bare én stol der.

Det morsomme ved disse historiene hører til saken. Jeg kan lett begynne å snakke om lek som en øvelse i sosial forståelse og dermed få det til å høres ut som om barna sitter i rosebuskene for å forberede seg på arbeidslivet. Jenta som fant opp tvillingene, hadde tydeligvis noe mer interessant å gjøre. Hun lot sine egne oppdiktede figurer få en fantasi som gikk videre fra der hennes egen hadde begynt. Hva de fant på, kunne hun fremdeles bestemme. Likevel lå en del av moroa i at det var de som fant på det.

I omtalen beskriver Glausiusz også studier der barn med imaginære venner som gruppe skårer høyere på enkelte mål på sosial forståelse og kommunikasjon. En slik sammenheng kan ha flere forklaringer. Det jeg kjenner igjen i Davis’ forslag, er selve bevegelsen i leken. Barnet lager et svar det selv kunne ha gitt, og gir det til en som har sine egne grunner til å svare slik. Den lille forskyvningen åpner for et spørsmål. Hvordan ser dette ut fra den siden?

Min skygge var en enklere figur enn Boy og Girl. Den hadde ingen meninger om hvor langt vi skulle gå. Den gikk likevel så påfallende foran meg at den var lett å henvende seg til. Den første gangen jeg snakket til den på vandringen, var jeg på den gamle romerske veien etter Puente la Reina. Jeg hadde gått alene i flere timer. Jeg husker at skyggen så komisk ut, og at jeg lo. Hva jeg sa, har jeg glemt. Det må ha vært lite å berette om for den som eventuelt hadde hørt meg. For meg ble det begynnelsen på et selskap som skulle vare over mange etapper.

En stemme på grusveien

Mellom Los Arcos og Viana spurte jeg hvorfor jeg var der. Jeg kunne forklare hvordan jeg hadde kommet dit. Arbeidet med doktorgraden om skam og seksuelle overgrep hadde satt spor, og jeg trengte avstand før disputasen. Jeg hadde planlagt reisen i flere måneder. Alt dette kunne jeg ha fortalt den som satte seg ved siden av meg på flyet. Ute på grusveien, med varme i nakken og hvert gruskorn merkbart under føttene, hørte jeg at jeg fremdeles spurte.

Det er en forskjell mellom å spørre hva som fikk meg til å bestille en reise, og å spørre hva jeg nå skal gjøre med tiden jeg har gitt meg selv. Det første spørsmålet kan jeg besvare ved å fortelle hva som hendte før jeg dro. Det andre blir med videre etter at forklaringen er ferdig. Jeg tror det var derfor den hørtes så ryddig ut da jeg sa den høyt. Den passet til en som hadde planlagt turen hjemme. Der og da var jeg også en som måtte finne ut om jeg skulle stanse i veikanten og drikke.

Jeg begynte å synge sangen om de hundre ølflaskene på veggen. Den hadde jeg hatt med meg siden barndommen i USA. Jeg hadde brukt den når undervisningen ble lang, på skolebussen og om kvelden for å sovne. Regelen er enkel. For hvert vers blir det én flaske mindre. Den som begynner på hundre, har skaffet seg noe å holde på med en god stund. Da jeg var kommet til den siste flasken, hadde det gått en halv time. Skyggen hadde fulgt med hele veien.

Jeg kunne ha brukt den halvtimen på å lete etter et bedre svar på hvorfor jeg gikk. I stedet kom barndommen nærmere gjennom en sang jeg husket godt nok til å fortsette uten å tenke. Det var overraskende hvor lett stemmen fant tilbake til den. På skolen hadde barnet brukt sangen til å få en lang dag til å gå. På vandringen gjorde den voksne noe lignende. Begge hadde bedre tid enn de helt visste hva de skulle bruke til.

Slik kan en lyd romme mer av et liv enn det jeg ville fått med om jeg hadde satt meg fore å fortelle om meg selv. Hadde noen spurt hva fra barndommen jeg tok med til Spania, ville jeg neppe ha nevnt den sangen. Det hendte på veien at boklærte ord var de første jeg grep etter. Sangen kom av seg selv. Den kom med skolebussen og kveldene da jeg skulle sove, og gjorde en halvtime på grusveien til noe jeg fremdeles husker.

Å få snakke ferdig

På Mesetaen kunne jeg gå i timevis uten å møte noen. Jeg hadde valgt å gå alene. Det ga meg friheten til å stanse når jeg ville, og til å avgjøre dagens lengde etter hvordan kroppen hadde det. En slik frihet setter jeg pris på. Men det kunne komme et punkt da jeg gjerne skulle ha sett noen i det fjerne. Landskapet forandret seg så langsomt at jeg kunne gå lenge og likevel føle at jeg sto på stedet hvil. Det fantes knapt en sving å håpe på.

Da var skyggen blitt en vane. Jeg så at den stanset når jeg stanset. Når jeg satte meg og drakk, falt den et sted ved siden av meg. Sekken var min å bære, men tyngden fikk et komisk omriss på bakken. Da skyen tok bort skyggen, ble jeg oppmerksom på hvor ofte jeg hadde sett etter den. Jeg kjente et lite fravær i et landskap som ellers så ut som før.

Jeg tror det var derfor hilsenen kom så naturlig. Man hilser gjerne når man får øye på en kjent etter å ha lett etter vedkommende. På en slik vei kan noen få ord være nok til å forandre måten det kjennes å være alene på. Den som hadde sett meg på avstand, ville ha sett én mann med sekk og stav. Fra der jeg gikk, hadde jeg nettopp fått selskap igjen.

Ved et bord med andre mennesker hender det at jeg går videre i en forklaring fordi den andre nikker. Kanskje nikker hun bare for å vise at hun lytter. Likevel kan nikket være nok til at jeg slutter å lytte til mine egne ord. På veien var det ingen som nikket. Jeg kunne høre hvor overbevisende jeg forsøkte å være, også når det var uklart hvem jeg ville overbevise. Av og til var det nok til at jeg lo. Andre ganger hørte jeg en uro som hadde vært lettere å overse så lenge den holdt seg inne i hodet.

Man kan være svært veltalende i tankene. Der kan en setning forandre retning underveis uten at noen merker det, og en innvending kan passere så fort at man knapt får stilt den. Når jeg sa setningen høyt, lå ordene der i den rekkefølgen jeg faktisk hadde gitt dem. Jeg kunne høre at jeg motsa noe jeg hadde sagt like før. På en vei med god tid kunne begge deler få stå en stund. Kanskje hadde de hver sin grunn.

Om kvelden spiste jeg sammen med andre pilegrimer. Vi fortalte hvor vi kom fra, hvor langt vi hadde gått og hva vi hadde opplevd. Det var godt å høre andres stemmer etter en lang dag. De stilte spørsmål om ting jeg selv hadde gått rett forbi i fortellingen. Av og til merket jeg også at noe fra dagen var vanskelig å få fram ved bordet. På veien hadde jeg hatt tid til å vente på ordene. Ved bordet kom neste historie, og jeg ville gjerne høre den. De to formene for selskap hadde hver sin rytme.

Det var også noe jeg savnet i skikkelsen på bakken. Hjemme var jeg vant til at folk visste hvilken sammenheng de kjente meg fra. På et herberge kunne en fremmed spørre hvordan det gikk med føttene mine før han spurte hvem jeg var hjemme. Det var en behagelig rekkefølge. Samtidig hendte det at jeg savnet å være sammen med noen som kjente mer av historien. Ute på veien fulgte barndommen med i sangen, og arbeidet fulgte med i spørsmålene jeg stilte. Det var mitt liv som var blitt med til Spania, selv når det eneste synlige var en stav, en hatt og en sekk. Kanskje var det derfor det føltes så underlig å se hele omrisset forsvinne da skyen kom.

Den som kjenner veien

På vei mot Reliegos gikk jeg i nærmere tre timer nesten rett fram. Korn, vei og himmel. Bildene jeg tok, begynte å ligne hverandre, og på et tidspunkt begynte jeg å gå og vente på at landskapet skulle finne på noe. Tankene gikk i ring. Til slutt sa jeg til skyggen at vi måtte skjerpe oss.

Vi var et nyttig ord akkurat da. Jeg kunne irettesette to vandrere og samtidig vite at bare én av oss kunne gjøre noe med saken. Jeg løftet hodet. Senere så jeg en bonde gå foran en saueflokk. Han gikk fort, og flokken fulgte uten at en hund drev den. Jeg begynte å tenke på alle de gangene mennesker følger en som går foran, ganske enkelt fordi han allerede går der. Jeg lo.

Skyggen går også foran når solen står bak. Der ute kunne den se målbevisst ut. Staven strakte seg over veien, beina var lange, og skikkelsen holdt samme fart som jeg gjorde. Den hadde alle ytre kjennetegn på en som var på vei et sted. Jeg kunne spørre hvor vi skulle og svare Santiago på dens vegne. Men hvor veien faktisk gikk, måtte jeg finne ut ved å se etter de gule pilene. Også på en feil vei ville skyggen ha fulgt hvert skritt.

Jeg tenkte av og til på Heideggers uttrykk væren-i-verden. På høysletten var det et uttrykk jeg kunne prøve mot noe helt alminnelig. En gul pil var viktig fordi jeg var på vei et sted, og fordi det kostet tid og krefter å gå feil. En stein var en del av veien helt til jeg nesten snublet i den. Da ble den det jeg måtte passe meg for i neste skritt. Begrepet fikk den størrelsen det trengte der og da. Jeg måtte se hvor jeg satte foten.

Den indre samtalen trengte den samme bevegelsen ut mot verden. Jeg kunne snakke meg fram til en forståelse av hvor jeg var på vei. En pil ved krysset kunne likevel få meg til å endre retning. På samme måte kunne en samtale ved kveldsmaten gi meg øye for noe ved dagen jeg selv hadde oversett. Jeg hadde gått mine egne skritt og hørt mine egne ord. Det jeg fikk høre ved bordet, var sagt av noen som hadde gått en annen dag, også når veien var den samme.

Å la den andre svare

I sosialt arbeid har jeg ofte hatt bruk for evnen til å forestille meg hvordan det kan være å sitte på den andre siden av bordet. Jeg trenger den allerede når jeg skal finne ut hvordan jeg vil stille det første spørsmålet. Hva kan et menneske frykte at et svar får å si? Hvilke ord ville jeg selv vært forsiktig med dersom det var mitt liv vi snakket om? Slike spørsmål kan få meg til å senke farten. De kan også gjøre meg raskere til å tro at jeg har forstått.

Tenk på en samtale om tre avtaler en person har uteblitt fra. Før vi møtes, kan jeg ha øvd på hvordan jeg vil ta det opp uten å legge skyld på henne. Jeg kan se for meg at hun har gruet seg, og si at jeg skjønner at det kan være vanskelig å møte. Kanskje svarer hun at hun gikk til den adressen som sto øverst i brevet. Det var der hun hadde vært sist. Jeg hadde gått inn i samtalen med flere mulige forklaringer på hvorfor hun holdt seg borte. Hun hadde møtt opp et annet sted.

Et slikt svar krever noe ganske konkret av meg. Jeg må finne fram brevet og se hvordan det er skrevet. Når jeg leser det med henne, kan jeg oppdage at adressen hun brukte, står tydelig øverst, mens den hun skulle til, er nevnt i en bisetning. Nå kan jeg forstå hvorfor hun gikk dit. Jeg kan også forstå hvorfor min første bemerkning om hvor vanskelig det kan være å møte, kunne høres underlig ut. Hun hadde jo gjort en innsats for å komme.

Jeg kunne ha forestilt meg denne muligheten før samtalen. Det hadde vært godt forarbeid. Men det er noe eget ved å høre et menneske svare på et spørsmål jeg knapt visste at jeg stilte. Da må jeg kanskje revidere min egen beskrivelse mens vi sitter der. Og hvis jeg skal skrive et notat etterpå, kan det stå hvor hun møtte, og hvordan vi oppdaget misforståelsen. Slik får opplysningen hun kom med, betydning også for den neste som skal snakke med henne.

Davis skriver om barnets evne til å gi en imaginær venn et eget sinn. Jeg blir slått av hvor nært det ligger en ferdighet vi bruker hele livet. Vi gjennomspiller en samtale før den finner sted. Vi lar en fraværende person stille den innvendingen vi tror vil komme. Av og til er det den eneste måten vi får øye på en svakhet i det vi har tenkt å si. Og når den andre til slutt sitter foran oss, kan vi bruke den samme oppmerksomheten til å høre hvor hun avviker fra den versjonen av henne vi allerede har snakket med.

Det er et spørsmål om praktisk dømmekraft. Jeg kan bruke fantasien til å finne et spørsmål som gir den andre litt større spillerom. Hvor stort det rommet faktisk blir, merkes først når hun svarer. Har jeg tid til å følge opp det hun sa? Kan det hun forteller, forandre det jeg kom for å gjøre? Der, i måten jeg hører og handler på etter svaret, får den indre øvelsen sin prøve.

Videre

Jeg har alltid hatt imaginære venner. Skyggen er den jeg særlig legger merke til fordi den kan dukke opp mens jeg er opptatt med noe helt annet. Jeg behøver bare å vende meg slik at lyset faller bakfra. Så ligger den der, ofte i en fasong som får meg til å tenke at den har hatt det morsommere med kroppen min enn jeg selv har hatt den dagen.

På Mesetaen var den godt selskap. Jeg kunne spørre hvorfor jeg var kommet, og bruke resten av etappen på å la spørsmålet følge skrittene. Jeg kunne synge den gamle sangen og høre hvor mye av barndommen som lot seg bære i noen få ord. Og når jeg stanset, kom jeg ofte til å tenke på hvor godt det var å sette fra seg sekken. En slik tanke trenger en kropp som har båret den en stund.

I kapittelet om vandringen skrev jeg at jeg hadde en liten stein fra hagen i lommen. Den kunne jeg kjenne gjennom stoffet. På veien lå skyggen synlig for meg, fra hatten til staven, mens steinen ble værende der bare jeg visste om den. Om noen hadde spurt hva jeg bar på, kunne jeg stukket hånden i lommen og vist den fram. Jeg kunne også ha ventet til vi kjente hverandre litt bedre. Det var opp til meg.

Skyggen var like trofast når jeg gikk feil. For å finne den neste gule pila måtte jeg løfte blikket. Så snart jeg gikk videre, var den med igjen.

Referanser

Davis, P. E. (2026). The imagination scientist: Researching pretend beings and their creators. Oxford University Press. https://doi.org/10.1093/9780198894902.001.0001

Glausiusz, J. (2026). The psychology of imaginary friends — and why they are good for kids. Nature, 659, 587–588. https://doi.org/10.1038/d41586-026-03713-9

Pettersen, K. T. (2026, 31. august). Kapittel 7 Sammen med min skygge. Praktisk Filosofi – Practical Philosophy. Les kapittelet


Skyggen var like trofast når jeg gikk feil. 

Mitt essay er skrevet i en samtale med ChatGPT

Sunday, November 8, 2026

What Familiarity Teaches Us to See

 

What Familiarity Teaches Us to See

Bourdieu, Judgement, and Aesthetic Education

A photograph of a kitchen table hangs in an exhibition. Two chairs, an oilcloth, a coffee cup. One chair has been pulled out a little. Light from a window beyond the frame falls diagonally across the table and stops about where the cloth creases.

A woman pauses to look at how the light divides the picture. The man beside her points to the cup.

“It’s right at the edge,” he says. “That’s where I used to put Dad’s cup when he started having trouble reaching across the table.”

The woman looks at the photograph again. She had seen where the cup was. Now she sees that it may have been put there for someone.

What can familiarity with the world of everyday life enable us to see? Aesthetic education also takes place when everyday experience makes us more attentive to the form of a work. The man’s memory draws our eyes back to the photograph, to the distance between the cup and the chair that has been pulled out. Pierre Bourdieu helps us understand both how the man learned to notice that distance and why his observation can so easily be heard as a personal aside.

A Way of Seeing Has a History

In Distinction, Bourdieu examines how taste is shaped by upbringing, education, and encounters with art. Some people learn early to look for composition, style, and departures from tradition. They may learn by listening to adults talk about pictures, by seeing many pictures, or by having the chance to spend a long time in front of one. Eventually, this way of seeing becomes second nature. It is an expression of what Bourdieu calls habitus. What we learn by living under particular conditions continues to shape how we perceive, judge, and act.

When this familiarity is taken for an innate gift, what Bourdieu calls the ideology of natural gifts takes hold. Someone who quickly finds the words for what she sees appears naturally talented. The years she spent learning to see and speak in this way fade from view. Taste then becomes a way of judging the person standing in front of the work.

In the postscript to Distinction, “Towards a ‘Vulgar’ Critique of ‘Pure’ Critiques,” Bourdieu engages with Kant. For Kant, aesthetic pleasure is disinterested. I can find something beautiful regardless of whether I want to own it or have any use for it. Bourdieu asks what conditions of life allow people to cultivate this distance from the practical uses of things. In front of the photograph, the woman can follow the light across the cloth without asking what the table is used for. That freedom lets her see something in the picture. What happens when this way of looking also determines which other observations count?

The Popular Aesthetic

The man’s remark comes close to what Bourdieu describes in Distinction as a popular aesthetic. He keeps the connection between art and life open. He sees the cup in light of what it can be used for, and its position in light of what it might mean to the person reaching for it. In Un art moyen (1965), Bourdieu and his colleagues examine how different social groups use and judge photographs. A picture may be valued because it preserves the memory of a family occasion or because it invites us to linger over its composition.

In the kitchen, the man had learned to gauge how far his father could reach. In time, a glance at the table was enough for him to know where to put the cup. This is a form of what Bourdieu calls practical sense. Experience has taught him to notice what matters in the situation and act accordingly. In front of the photograph, that practised attention takes on a new significance. He notices how the cup and the chair are positioned in relation to each other.

His observation is attentive to form. Had the cup been in the middle of the table, he would have had less reason to make the remark. Had the photographer cropped out the chair that has been pulled out, the connection he sees would have been harder to notice. The practical question of who can reach the cup sharpens his attention to how the photograph is composed.

Here I want to take a step further with Bourdieu. He helps us see how different ways of looking at a work come to carry different degrees of authority. The photograph gives us a chance to ask what we lose when we draw too sharp a line between them. The man has no more idea than the woman why the cup ended up there. Even so, he has noticed something she can examine. How far is it from the chair to the edge of the table? Which way does the handle face? As she follows his gaze, she can see how the diagonal light holds her attention on the part of the picture where the distance between the cup and the chair becomes apparent.

Learning to See Together

In L’amour de l’art (1966), the museum study Bourdieu wrote with Alain Darbel, with contributions from Dominique Schnapper, the difference between access and familiarity becomes clear. An open museum door gives people access to the room. Feeling at home with what goes on inside has a longer history. When schools leave the conventions of art implicit, pupils who already know them from home have a head start. Schools can do something about this by teaching explicitly how works are put together and how they can be read.

Imagine the two visitors standing with a museum educator. She can show them how the framing brings the edge of the table and the chair into the same composition. A word like framing takes on meaning when they imagine shifting the edge of the picture a few centimetres. The educator can also follow the man’s pointing finger and ask what happens to the image if they imagine looking at the table from the place of the chair that has been pulled out. The teaching now goes both ways. The visitors gain a language for how the photograph works, and the educator has a new question to pursue because one of them knows how to set down a cup for someone who has trouble reaching it.

I use paideia for this aspect of education. The Greek word refers to the broader formation of a person through upbringing and education. Here, in a sense close to the German Bildung, it carries the idea that we ourselves are changed by what we learn to notice and judge. The man has learned something from setting out the cup for his father. In front of the photograph, the woman can learn something from the way he sees the cup. Her judgement comes into play when she lets his observation inform her own assessment of the picture.

Whoever leads a conversation about art has a hand in deciding which observations others get to follow up on. The educator can say it is a lovely memory and move on. She can also ask what in the picture brought that particular memory back to him. His experience then gives the others a reason to look more closely at the photograph.

The woman still sees the light across the oilcloth. Before moving on to the next picture, she leans slightly to one side, as if trying to see the table from the chair that has been pulled out.


Whoever leads a conversation about art 
has a hand in deciding which observations others get to follow up on.


My essay was written in a conversation with Claude/Anthropic and OpenAI/ChatGPT

Hva nærheten lærer oss å se

 

Hva nærheten lærer oss å se

Bourdieu, dømmekraft og estetisk dannelse

På en utstilling henger et fotografi av et kjøkkenbord. To stoler, en voksduk, en kaffekopp. Den ene stolen er trukket litt ut. Lyset fra et vindu utenfor bildet faller skrått over bordet og stanser omtrent der duken har en brett.

En kvinne blir stående og se på hvordan lyset deler bildet. Mannen ved siden av henne peker på koppen.

«Den står helt ute på kanten», sier han. «Slik satte jeg koppen til far da han begynte å få problemer med å strekke seg over bordet.»

Kvinnen ser på bildet igjen. Hun hadde sett hvor koppen sto. Nå ser hun at den kan være satt der for noen.

Hva kan nærheten til en levd verden gjøre oss i stand til å se? Estetisk dannelse skjer også når erfaring fra hverdagen gjør oss mer oppmerksomme på formen i et verk. Mannens minne fører blikket tilbake til fotografiet, til avstanden mellom koppen og den uttrukne stolen. Pierre Bourdieu hjelper oss å forstå både hvordan mannen har lært å se denne avstanden, og hvorfor det han sier, lett blir hørt som en personlig bemerkning.

Et blikk som har en historie

I Distinksjonen undersøker Bourdieu hvordan smaken formes gjennom oppvekst, utdanning og omgang med kunst. Noen lærer tidlig å se etter komposisjon, stil og brudd med en tradisjon. De lærer det kanskje ved å høre voksne snakke om bilder, ved å se mange bilder eller ved å få anledning til å stå lenge foran ett. Etter hvert sitter blikket i kroppen. Det er et uttrykk for det Bourdieu kaller habitus. Det vi har lært gjennom å leve under bestemte vilkår, virker videre i måten vi oppfatter, vurderer og handler på.

Når en slik fortrolighet blir oppfattet som en medfødt gave, får det Bourdieu kaller gaveideologien, feste. Den som raskt finner ordene for det hun ser, framstår som naturlig begavet. Årene da hun lærte å se og snakke på denne måten, forsvinner ut av bildet. Smaken blir da også en måte å bedømme den som står foran verket på.

I etterordet til Distinksjonen, om en «vulgær» kritikk av de «rene» kritikkene, går Bourdieu i samtale med Kant. Hos Kant er det estetiske velbehaget interesseløst. Jeg kan finne noe vakkert uavhengig av om jeg ønsker å eie det eller har bruk for det. Bourdieu spør hvilke livsvilkår som gjør det mulig å øve opp en slik avstand til tingenes praktiske bruk. Foran fotografiet kan kvinnen følge lyset over duken uten å spørre hva bordet brukes til. Den friheten gir henne øye for noe i bildet. Hva skjer hvis denne måten å se på også får avgjøre hvilke andre iakttakelser som teller?

Den folkelige estetikken

Mannens bemerkning ligger tett på det Bourdieu i Distinksjonen beskriver som en folkelig estetikk. Han holder forbindelsen mellom kunsten og livet åpen. Han ser en kopp i lys av hva den kan brukes til, og en plassering i lys av hva den kan bety for den som skal nå den. I Un art moyen (1965) undersøker Bourdieu og medarbeiderne hans hvordan ulike sosiale grupper bruker og vurderer fotografier. Et bilde kan få verdi fordi det bevarer minnet om en familiebegivenhet, eller fordi det inviterer oss til å dvele ved hvordan det er komponert.

På kjøkkenet hadde mannen lært å se hvor langt faren kunne strekke seg. Etter hvert trengte han bare et blikk på bordet for å vite hvor han skulle sette koppen. Det er en form for det Bourdieu kaller praktisk sans. Erfaringen har lært ham å oppfatte hva som betyr noe i situasjonen og å handle deretter. Foran fotografiet får denne innøvde oppmerksomheten en ny betydning. Han legger merke til hvordan koppen og stolen er plassert i forhold til hverandre.

Iakttakelsen hans er følsom for form. Hadde koppen stått midt på bordet, ville han hatt mindre grunn til å si det han sier. Hadde fotografen beskåret bildet slik at den uttrukne stolen falt utenfor, ville forbindelsen han ser, vært vanskeligere å få øye på. Det praktiske spørsmålet om hvem som kan nå koppen, skjerper oppmerksomheten på hvordan fotografiet er komponert.

Her vil jeg gå et skritt videre med Bourdieu. Han hjelper oss å se hvordan ulike måter å betrakte et verk på får ulik anseelse. Fotografiet gir oss anledning til å spørre hva som går tapt når skillet mellom dem blir for skarpt. Mannen vet like lite som kvinnen om hvorfor koppen havnet der. Likevel har han sett noe hun kan undersøke. Hvor langt er det fra stolen til bordkanten? Hvilken vei vender hanken? Når hun følger blikket hans, kan hun se hvordan det skrå lyset holder oppmerksomheten ved den delen av bildet der avstanden mellom koppen og stolen trer fram.

Å lære å se sammen

I museumsstudien L’amour de l’art (1966), som Bourdieu skrev sammen med Alain Darbel med bidrag fra Dominique Schnapper, blir forskjellen mellom adgang og fortrolighet tydelig. En åpen museumsdør gir adgang til rommet. Fortroligheten med det som foregår innenfor døren, har en lengre historie. Når skolen lar kunstens koder forbli underforstått, får elever som allerede kjenner dem hjemmefra, et forsprang. Skolen kan gjøre noe med dette ved å undervise eksplisitt i hvordan verk er bygd opp, og hvordan de kan leses.

Tenk at de to besøkende står sammen med en museumsformidler. Hun kan vise hvordan utsnittet gjør bordkanten og stolen til del av samme komposisjon. Et ord som utsnitt får mening når de prøver å forestille seg bildet med kanten flyttet noen centimeter. Formidleren kan også følge mannens pekefinger og spørre hva som skjer med bildet hvis de betrakter bordet fra den uttrukne stolens plass. Da går formidlingen begge veier. De besøkende får et språk for hvordan fotografiet virker, og formidleren får et nytt spørsmål å arbeide med fordi én av dem vet hvordan en kopp kan settes fram for en som har vanskelig for å nå den.

Jeg bruker paideia om denne siden ved dannelsen. Det greske ordet viser til en bredere forming av mennesket gjennom oppdragelse og utdanning. I slekt med det vi kaller Bildung, rommer det her tanken om at vi selv forandres gjennom det vi lærer å legge merke til og ta stilling til. Mannen har lært noe av å sette fram koppen for faren. Foran fotografiet kan kvinnen lære noe av hvordan han ser den. Hennes dømmekraft kommer til uttrykk i at hun lar iakttakelsen hans få betydning for sin egen vurdering av bildet.

Den som leder en samtale om kunst, har innflytelse over hvilke iakttakelser de andre får anledning til å følge. Formidleren kan si at det var et fint minne og gå videre. Hun kan også spørre hva i bildet som fikk mannen til å huske akkurat dette. Da blir hans erfaring en anledning for de andre til å se nærmere på fotografiet.

Kvinnen ser fremdeles lyset over duken. Før hun går videre til neste bilde, lener hun seg litt til siden, som om hun prøver å se bordet fra den uttrukne stolen.


Den som leder en samtale om kunst, 
har innflytelse over hvilke iakttakelser de andre får anledning til å følge.


Mitt essay er skrevet i en samtale med Claude/Anthropic og OpenAI/ChatGPT