When Sound Cuts Through My Head

Hearing Too Little and Yet Hearing Too Much

I am severely hearing impaired. And yet I am sensitive to sound.

That may sound like a contradiction. How can a person who hears poorly at the same time experience sound as painful, intrusive, and overwhelming? But for me this is part of everyday life. I do not always hear what others say. Oral messages may disappear quickly. Voices may become unclear. Conversations may require great effort. At the same time, certain sounds can cut into my head like small explosions.

A kitchen cupboard closing. Footsteps on a wooden floor. Birdsong on a stressful morning. Drops of water dripping from the kitchen sink. A chair scraping against the floor. Several people talking at once. Sounds that for others are small and passing can become large, sharp, and invasive in me.

There is a name for this: hyperacusis. Sound sensitivity.

For me, this is connected to a long history. About forty years ago I developed Meniere’s disease, with reduced hearing, tinnitus, and hyperacusis. The illness came during a period of considerable stress. At that time, I did not know that I had ASC. I only knew that I reacted strongly to stress. I kept going with my interests, my work, and my social activities until I hit the wall. And I hit that wall often.

A doctor once told me an old Chinese saying:

Why bang your head against the brick wall just to get into the cell next door?

I probably understood something of it at the time. But I did not understand the full connection. Only when I received my ASC diagnosis late in life did the pieces begin to fall into place. Then I could see that stress, sound, exhaustion, broken routines, sensory overload, and meltdown were not isolated weaknesses. They were parts of a pattern.

Sound was one of the keys.

I have always reacted to sound. Perhaps it began very early. As an infant, I had acute middle-ear infection. This led to ear surgery in which infected bone tissue had to be removed. Later, professionals with knowledge of ASC have told me that already then the brain may have chosen to turn away from sound because sound and pain had become connected so early in life.

Whether that is the whole explanation, I do not know. But I know that I have had a very poor auditory memory. Oral instructions disappear quickly. As a child, a teacher could ask me to come up to the blackboard to write something. Before I reached the board, I had forgotten what the task was. The instruction had to be repeated. The teacher could become irritated and think I was doing it on purpose.

I was not.

I had simply lost the words on the way.

This is an old experience. To hear, but not retain. To listen, and yet lose what was said. To want to do it right, but no longer remember what the task was. When this happens often enough, a child may begin to believe that something is wrong with his will, attention, or intelligence. But perhaps it was not a matter of will. Perhaps it had to do with a brain and a body that had already, very early, developed a difficult relationship with sound.

This is what makes sound so complex for me. On the one hand, I hear too little. On the other hand, I may hear too much. Not too much in the ordinary sense, but too strongly, too sharply, too closely. Sound is not only a signal. It becomes a bodily event. It does not enter only through the ear. It enters the nervous system.

This becomes especially clear under stress. Then small sounds can become large. A kitchen cupboard can slam like a blow. Footsteps across the floor can make the body tense. Birdsong, which others may associate with peace, can become too much. Drops of water from the sink can become impossible to ignore. It is as if the brain cannot place the sounds in the background. Everything comes forward. Everything demands attention. Everything happens at once.

Then the world comes too close.

In a supermarket, sounds can come from all sides. Shopping carts. Voices. Refrigerated counters. Children. Loudspeakers. Footsteps. Cash registers. Plastic bags. Doors opening and closing. No single sound has to be dramatic, but together they can create chaos in my head. I lose direction. I lose overview. The body goes into alert.

Many times, I have had to leave the shop, the railway station, or the city street. Not because I did not want to be there. Not because I was impolite. Not because I was weak. But because I had to protect myself from what the sounds were doing to me.

What may look like overreaction from the outside may, from the inside, be self-protection.

This is one of the most difficult things about sensory overload. Others do not always see what is happening. They may hear the same sounds, but they are not struck by them in the same way. They may think it is only a little noise. They may feel that one ought to tolerate it. But for me, it is not only noise. It can be an assault on overview, concentration, balance, and the body’s ability to remain gathered.

When sound cuts through my head, reason does not always have time to explain. The body reacts first.

Only later can I put words to it.

Then I can say: There were too many sounds. They came from all directions. I could not separate what mattered from what did not. I could not hold on to one thing. I became tired. I became irritated. I became afraid. I had to get out.

But while it is happening, such words are not always available. There is only pressure. The sounds. The body. The need to get away.

This can also lead to meltdown. A meltdown is not something I choose. It is not a decision, not a strategy, not a conscious reaction. It simply happens. Often it comes after stress over time, but it can also be triggered by a break in routine, a sharp sound, or many sounds and voices at once. Then I lose overview. It is as if the world comes too close, too strongly, and too quickly.

Afterwards, I can understand more. While it is happening, I understand little.

That is why silence is not a luxury for me. Silence is repair.

Nor is silence merely the absence of sound. For me, silence is a concrete practice. The best silence is often found in a dark room where I can close the door. I turn off my hearing aids. I put on ear defenders. The world is muted. Sounds no longer gain access so easily. The body is given a chance to stop defending itself.

If I am fortunate, I can fall asleep. Sleep is often the deepest form of repair. Then I no longer have to maintain an overview. I no longer have to regulate. I no longer have to understand. The body can do its quiet work.

But I do not always fall asleep. Then stimming can help.

For me, stimming is not about harming myself. I do not bang my head against the floor. I do not flap my hands. I do not rock back and forth. But I know that all these can be forms of stimming that other people with ASC use in order to manage the chaos around them. From the outside, such movements may look strange. From the inside, they may be attempts to create rhythm, direction, and control when the world has become too strong.

My own stimming is quieter.

I have a Greek Orthodox prayer rope, knotted in lamb’s wool. It has thirty-three knots and is handmade by monks on Mount Athos. For many years I have used it to count the knots.

One knot.

Then the next.

Then the next again.

The fingers follow the rhythm. The body is given something concrete to hold. Attention gathers around touch, repetition, and slow movement. I do not necessarily always use the prayer rope for prayer in a formal sense. Sometimes perhaps I do. But just as much, it is a tool for calm.

The softness of the wool, the rhythm of the knots, and the repetition of the fingers create a small order inside the chaos. It is a silence I can hold in my hand.

In this way, stimming is not something primitive or meaningless. It is a bodily intelligence. A way in which the body tries to help itself. Where sounds have entered too strongly, the rhythm of the fingers can slowly lead me back. Not by explaining the unrest, but by giving it another movement.

Silence, therefore, is not passivity.

Silence is work.

The darkness works. Sleep works. The fingers work. The body slowly works its way back to the world.

I have previously written about how drawing can help me when the body remembers before the words come. The same applies to sound. After a day with too much sound, I can sometimes draw what has happened. Not the sound itself, but the traces it has left. The lines may become ruptures, pressure, whirlwinds, and unrest. The colours may show what I could not explain while it was happening.

Then what cut through my head can afterwards lie on the paper.

It is no longer only inside the body.

This does not mean that drawing solves everything. It does not cure me of Meniere’s disease. It does not remove tinnitus. It does not take away hyperacusis. It does not make ASC easier in itself. But it gives form to something that might otherwise remain formless. It helps me understand what happened. It helps me see that the reaction was not willed, but bodily.

That matters.

So much of life with ASC is about being misunderstood. As a child, I could be perceived as inattentive, stubborn, or difficult when I did not remember oral instructions. As an adult, I may be perceived as irritable or rejecting when I have to withdraw from sound. But from the inside, the picture is different. I am not trying to make life difficult for others. I am trying to find a way to live in the world without being broken by it.

Only when I received my ASC diagnosis did I begin to understand this in a new way. The diagnosis did not explain everything, but it gave me a language. It made it possible to see connections I had previously experienced only as failures. I could stop standing with my head against the wall. I could begin to look for the door.

That door is called, among other things, silence.

It is called routines.

It is called rest.

It is called drawing.

It is called the thirty-three knots of the prayer rope.

It is called turning off the hearing aids.

It is called putting on ear defenders.

It is called leaving the shop before it becomes too much.

It is called understanding that the body speaks before the words arrive.

When sound cuts through my head, I do not primarily need moral explanations. I do not need to be told that the sound is not dangerous. I often already know that. Nor do I need to be pushed into tolerating more than my body can bear. I need calm. I need time. I need respect for the fact that my nervous system does not filter the world in the same way as other people’s.

This is not about weakness.

It is about a different sensory reality.

To hear too little and yet hear too much is a strange experience. It is difficult to explain. But it is real. It has followed me through life, from early ear disease and poor auditory memory, through Meniere’s disease, tinnitus, and hyperacusis, to the late understanding of ASC.

Today I know more than I did before.

I know that sound can cut.

I know that silence can heal.

I know that the fingers can find rhythm when the head cannot find the words.

And I know that sometimes it is wiser to leave the room than to keep banging my head against the wall.

I know that silence can heal.

I know that the fingers can find rhythm when the head cannot find the words.

And I know that sometimes it is wiser to leave the room than to keep banging my head against the wall.

Author’s Note

This essay is based on my own experience with ASC, hearing impairment, tinnitus, hyperacusis, Meniere’s disease, sensory overload, meltdown, and the need for silence. It is not written as a clinical explanation, but as a personal and practical-philosophical reflection on how sound, stress, body, and silence can shape a life on the spectrum. This essay was written in a conversation witn OpenAI/ChatGPT.

 

Når lyden skjærer i hodet

Å høre for lite og likevel høre for mye

Jeg er sterkt hørselshemmet. Likevel er jeg ømfintlig for lyd.

Det kan høres ut som en selvmotsigelse. Hvordan kan et menneske som hører dårlig, samtidig oppleve lyd som smertefull, påtrengende og overveldende? Men for meg er dette en del av hverdagen. Jeg hører ikke alltid det andre sier. Muntlige beskjeder kan forsvinne raskt. Stemmer kan bli utydelige. Samtaler kan kreve stor anstrengelse. Samtidig kan bestemte lyder skjære seg inn i hodet som små eksplosjoner.

Et kjøkkenskap som lukkes. Skritt på et tregulv. Fuglesang en stresset morgen. Vanndråper som pipler fra kjøkkenvasken. En stol som skraper mot gulvet. Flere mennesker som snakker samtidig. Lyder som for andre er små og forbigående, kan i meg bli store, skarpe og invaderende.

Det finnes et navn på dette: hyperakusis. Lydømfintlighet.

Hos meg henger dette sammen med en lang historie. For omtrent førti år siden fikk jeg Menieres sykdom, med svekket hørsel, tinnitus og hyperakusis. Sykdommen kom i en periode med mye stress. På den tiden visste jeg ikke at jeg hadde AST. Jeg visste bare at jeg reagerte sterkt på stress. Jeg holdt på med mine interesser, mitt arbeid og mine sosiale aktiviteter, helt til jeg møtte veggen. Og den veggen møtte jeg ofte.

En lege fortalte meg en gang et gammelt kinesisk ordtak:

Hvorfor slå hodet i murveggen bare for å komme inn i cellen ved siden av?

Jeg forstod nok noe av det den gangen. Men jeg forstod ikke hele sammenhengen. Først da jeg fikk AST-diagnosen sent i livet, begynte brikkene å falle på plass. Da kunne jeg se at stress, lyd, utmattelse, rutinebrudd, sanseoverbelastning og meltdown ikke var enkeltstående svakheter. Det var deler av et mønster.

Lyd var en av nøklene.

Jeg har alltid reagert på lyd. Kanskje begynte det svært tidlig. Som spebarn hadde jeg akutt mellomørebetennelse. Det førte til en øreoperasjon der betent benvev måtte fjernes. Senere har fagfolk med kunnskap om AST sagt til meg at hjernen allerede da kan ha valgt bort lyd fordi lyd og smerte ble koblet sammen så tidlig i livet.

Om det er hele forklaringen, vet jeg ikke. Men jeg vet at jeg har hatt en svært dårlig auditiv hukommelse. Muntlige beskjeder forsvinner fort. Som barn kunne en lærer be meg komme frem til tavlen for å skrive noe. Før jeg kom frem, hadde jeg glemt hva oppgaven var. Beskjeden måtte gjentas. Læreren kunne bli irritert og tro at jeg gjorde det med vilje.

Det gjorde jeg ikke.

Jeg hadde bare mistet ordene på veien.

Dette er en gammel erfaring. Å høre, men ikke fastholde. Å lytte, men likevel miste det som ble sagt. Å ville gjøre det riktig, men ikke lenger huske hva oppgaven var. Når slikt skjer mange nok ganger, kan et barn begynne å tro at det er noe galt med viljen, oppmerksomheten eller intelligensen. Men kanskje var det ikke viljen det handlet om. Kanskje handlet det om en hjerne og en kropp som allerede tidlig hadde fått et vanskelig forhold til lyd.

Det er dette som gjør lyd så sammensatt for meg. På den ene siden hører jeg for lite. På den andre siden kan jeg høre for mye. Ikke for mye i vanlig forstand, men for sterkt, for skarpt, for nært. Lyden blir ikke bare et signal. Den blir en kroppslig hendelse. Den går ikke bare inn gjennom øret. Den går inn i nervesystemet.

Særlig under stress blir dette tydelig. Da kan små lyder bli store. Et kjøkkenskap kan smelle som et slag. Skritt over gulvet kan gjøre kroppen anspent. Fuglesang, som andre kanskje forbinder med ro, kan bli for mye. Vanndråper fra vasken kan bli umulige å ignorere. Det er som om hjernen ikke klarer å legge lydene i bakgrunnen. Alt kommer frem. Alt krever oppmerksomhet. Alt skjer samtidig.

Da blir verden for nær.

På et supermarked kan lydene komme fra alle kanter. Handlevogner. Stemmer. Kjøledisker. Barn. Høyttalere. Fottrinn. Kasser. Plastposer. Dører som åpner og lukker seg. Ingen enkelt lyd behøver å være dramatisk, men sammen kan de skape kaos i hodet. Jeg mister retning. Jeg mister oversikt. Kroppen går i beredskap.

Mange ganger har jeg måttet forlate butikken, jernbanestasjonen eller bygaten. Ikke fordi jeg ikke ville være der. Ikke fordi jeg var uhøflig. Ikke fordi jeg var svak. Men fordi jeg måtte beskytte meg mot det lydene gjorde med meg.

Det som utenfra kan se ut som overreaksjon, kan innenfra være selvbeskyttelse.

Dette er noe av det vanskeligste ved sanseoverbelastning. Andre ser ikke alltid hva som skjer. De hører kanskje de samme lydene, men de rammes ikke på samme måte. De kan tenke at det bare er litt støy. De kan synes at man må tåle det. Men for meg er det ikke bare støy. Det kan være et angrep på oversikten, på konsentrasjonen, på balansen og på kroppens evne til å holde seg samlet.

Når lyden skjærer i hodet, rekker ikke fornuften alltid å forklare. Kroppen reagerer først.

Først senere kan jeg sette ord på det.

Da kan jeg si: Det var for mange lyder. Det kom fra alle kanter. Jeg klarte ikke å skille det viktige fra det uviktige. Jeg klarte ikke å holde fast i én ting. Jeg ble sliten. Jeg ble irritert. Jeg ble redd. Jeg måtte ut.

Men mens det står på, finnes det ikke alltid slike ord. Det finnes bare trykket. Lydene. Kroppen. Behovet for å komme bort.

Dette kan også føre til meltdown. En meltdown er ikke noe jeg vil. Det er ikke et valg, ikke en strategi, ikke en bevisst reaksjon. Det bare skjer. Ofte kommer det etter stress over tid, men det kan også utløses av et brudd i rutinen, en kraftig lyd, eller mange lyder og stemmer på én gang. Da mister jeg oversikten. Det er som om verden kommer for nær, for sterkt og for raskt.

Etterpå kan jeg forstå mer. Mens det skjer, forstår jeg lite.

Derfor er stillhet ikke luksus for meg. Stillhet er reparasjon.

Stillhet er heller ikke bare fravær av lyd. For meg er stillhet en konkret praksis. Den beste stillheten finnes ofte i et mørkt rom der jeg kan lukke døren. Jeg skrur av høreapparatene mine. Jeg tar på øreklokker som hørselsvern. Verden dempes. Lydene får ikke lenger like lett adgang. Kroppen får en mulighet til å slutte å forsvare seg.

Er jeg heldig, kan jeg sovne. Søvnen er ofte den dypeste formen for reparasjon. Da slipper jeg å holde oversikt. Jeg slipper å regulere. Jeg slipper å forstå. Kroppen får gjøre sitt stille arbeid.

Men jeg sovner ikke alltid. Da kan stimming hjelpe.

For meg handler ikke stimming om å skade meg selv. Jeg slår ikke hodet mot gulvet. Jeg rister ikke på hendene. Jeg gynger ikke frem og tilbake. Men jeg vet at alt dette kan være former for stimming som andre mennesker med AST bruker for å mestre kaoset rundt seg. Utenfra kan slike bevegelser se merkelige ut. Innenfra kan de være forsøk på å skape rytme, retning og kontroll når verden er blitt for sterk.

Min egen stimming er stillere.

Jeg har en gresk-ortodoks bønnekrans, knyttet i lammeull. Den har trettitre knuter og er håndlaget av munker på Athos. I mange år har jeg brukt den til å telle knuter.

Én knute.

Så den neste.

Så den neste igjen.

Fingrene følger rytmen. Kroppen får noe konkret å holde i. Oppmerksomheten samler seg om berøring, repetisjon og langsom bevegelse. Det er ikke sikkert jeg alltid bruker bønnekransen for å be i formell forstand. Noen ganger gjør jeg kanskje det også. Men like mye er den et redskap for ro.

Ullens mykhet, knutenes rytme og fingrenes gjentakelse skaper en liten orden inne i kaoset. Det er en stillhet jeg kan holde i hånden.

Slik blir stimming ikke noe primitivt eller meningsløst. Det er en kroppslig intelligens. En måte kroppen forsøker å hjelpe seg selv på. Der lydene har kommet for sterkt inn, kan fingrenes rytme langsomt føre meg tilbake. Ikke ved å forklare uroen, men ved å gi den en annen bevegelse.

Stillhet er derfor ikke passivitet.

Stillhet er arbeid.

Mørket arbeider. Søvnen arbeider. Fingrene arbeider. Kroppen arbeider seg langsomt tilbake til verden.

Jeg har tidligere skrevet om hvordan tegning kan hjelpe meg når kroppen husker før ordene kommer. Det gjelder også lyd. Etter en dag med for mye lyd kan jeg noen ganger tegne det som har skjedd. Ikke lyden selv, men sporene etter den. Linjene kan bli brudd, trykk, virvler og uro. Fargene kan vise det jeg ikke klarte å forklare mens det stod på.

Da kan det som skar i hodet, etterpå ligge på papiret.

Det er ikke lenger bare inne i kroppen.

Det betyr ikke at tegningen løser alt. Den gjør meg ikke frisk fra Menieres sykdom. Den fjerner ikke tinnitus. Den tar ikke bort hyperakusis. Den gjør ikke AST enklere i seg selv. Men den gir en form til noe som ellers kan bli formløst. Den hjelper meg å forstå hva som skjedde. Den hjelper meg å se at reaksjonen ikke var villet, men kroppslig.

Det er viktig.

For mye av livet med AST handler om å bli misforstått. Som barn kunne jeg bli oppfattet som uoppmerksom, sta eller vanskelig når jeg ikke husket muntlige beskjeder. Som voksen kan jeg bli oppfattet som irritabel eller avvisende når jeg må trekke meg unna lyd. Men innenfra er bildet et annet. Jeg forsøker ikke å gjøre livet vanskelig for andre. Jeg forsøker å finne en måte å leve i verden på uten å gå i stykker av den.

Først da jeg fikk AST-diagnosen, begynte jeg å forstå dette på en ny måte. Diagnosen forklarte ikke alt, men den gav meg et språk. Den gjorde det mulig å se sammenhenger jeg tidligere bare hadde kjent som nederlag. Jeg kunne slutte å stå med hodet i murveggen. Jeg kunne begynne å lete etter døren.

Den døren heter blant annet stillhet.

Den heter rutiner.

Den heter hvile.

Den heter tegning.

Den heter bønnekransens trettitre knuter.

Den heter å skru av høreapparatene.

Den heter å ta på hørselsvern.

Den heter å forlate butikken før det blir for mye.

Den heter å forstå at kroppen sier fra før ordene kommer.

Når lyden skjærer i hodet, trenger jeg ikke først og fremst moralske forklaringer. Jeg trenger ikke å bli fortalt at lyden ikke er farlig. Jeg vet ofte det allerede. Jeg trenger heller ikke å bli presset til å tåle mer enn kroppen tåler. Jeg trenger ro. Jeg trenger tid. Jeg trenger respekt for at mitt nervesystem ikke filtrerer verden på samme måte som andres.

Det handler ikke om svakhet.

Det handler om en annen sansemessig virkelighet.

Å høre for lite og likevel høre for mye er en merkelig erfaring. Den er vanskelig å forklare. Men den er virkelig. Den har fulgt meg gjennom livet, fra tidlig øresykdom og dårlig auditiv hukommelse, via Menieres sykdom, tinnitus og hyperakusis, til den sene forståelsen av AST.

I dag vet jeg mer enn jeg gjorde før.

Jeg vet at lyden kan skjære.

Jeg vet at stillheten kan hele.

Jeg vet at fingrene kan finne rytme når hodet ikke finner ordene.

Og jeg vet at det noen ganger er klokere å gå ut av rommet enn å slå hodet mot veggen.

Jeg vet at stillheten kan hele.

Jeg vet at fingrene kan finne rytme når hodet ikke finner ordene.

Og jeg vet at det noen ganger er klokere å gå ut av rommet enn å slå hodet mot veggen.

Forfatterens merknad

Dette essayet bygger på egen erfaring med AST, hørselshemming, tinnitus, hyperakusis, Menieres sykdom, sanseoverbelastning, meltdown og behovet for stillhet. Det er ikke skrevet som en klinisk forklaring, men som en personlig og praktisk-filosofisk refleksjon over hvordan lyd, stress, kropp og stillhet kan forme et liv på spekteret. Essayet er skrevet i en samtale med OpenAI/ChatGPT.

When Experience Is Not Enough

On Habits, Blind Spots, and the Necessity of Critical Reflection

Experience has high status in social work. We often say that an experienced social worker “sees” more than an inexperienced one. She knows the system, understands patterns, tolerates unrest, recognizes crises, and knows that human lives seldom follow the neat categories of textbooks. Experience can bring calm in situations where others become afraid. It can give language to what is unclear. It can make it possible to act when the situation is complex and difficult to grasp.

But experience is not always the same as wisdom.

It is possible to have long experience without having learned very much. It is possible to have worked for many years and still repeat the same assessments, the same questions, the same blind spots, and the same institutional habits. Experience can open our eyes, but it can also close them. It can make us more secure, but also more overconfident. It can make us more sensitive, but also more hardened.

This is a difficult theme in social work, because professional experience is often gained through demanding encounters with human pain, poverty, violence, neglect, substance abuse, shame, mental distress, and social injustice. Experience is not something superficial. It is paid for with time, responsibility, and often with inner unrest. For that reason, it must be respected.

But precisely because experience has power, it must also be examined.

The reflective practitioner does not only ask: How long have I worked? She asks: What has this work done to my way of seeing? What have I learned to notice? What have I learned to overlook? What have I become more courageous in facing? And what may I have begun to protect myself against?

One Year of Experience Repeated Forty Times

There is an old saying often used in professional education: One may have forty years of experience, but also one year of experience repeated forty times. It is a sharp formulation, but it points to something important.

Experience does not become learning simply because time passes.

Learning requires working through experience. It requires that we stop and examine what actually happened. It requires that we tolerate seeing that we may have been wrong, overlooked something, moved too quickly, become too afraid, too strict, too passive, or too certain. Experience becomes professional learning only when it is set in motion through reflection.

Donald Schön wrote about the reflective practitioner as a professional who learns in and from action. This means that practice is not only a place where knowledge is applied. Practice is also a place where knowledge comes into being. But this does not happen automatically. The professional must allow practice to speak back. She must ask what the encounter taught her, not only what she herself did in the encounter.

This is especially important in social work because situations rarely repeat themselves exactly. Two families may look similar in a case file, yet be profoundly different in lived life. Two young people may have the same diagnosis, but entirely different life histories. Two children may be silent, but for very different reasons. The experienced practitioner may recognize patterns, but must at the same time guard against believing that the pattern explains the whole person.

Experience can give recognition. But recognition can also become a trap.

We see something we have seen before, and therefore we think we know what it means. We hear a formulation we recognize, and quickly place it into a familiar category. We meet anger, and think resistance. We meet silence, and think lack of motivation. We meet chaos, and think poor caregiving capacity. But perhaps the anger is fear. Perhaps the silence is shame. Perhaps the chaos is a temporary collapse in a life that has long been carrying far too much responsibility.

Critical reflection begins when we dare to ask: What if my first understanding is not correct?

The Strength of Habit

Habits are necessary. Without habits, professional practice would become impossible. We cannot rethink everything every time. A social worker must have established ways of structuring conversations, writing assessments, following up concerns, cooperating with other agencies, and handling demanding situations. Habits free attention. They enable us to act.

But habits also have a shadow side. They can make practice smooth, but also unreflective. They can make us efficient, but also less open. What was once a professionally grounded action may gradually become institutional automaticity.

We say: “This is how we do things here.”

It may sound safe. But it may also be the beginning of blindness.

In social work, there are many such small professional habits. The way a meeting is opened. Whom one looks at first. Which questions are always asked. Which questions are never asked. How service users are spoken about in collegial conversations. How quickly one draws conclusions. How easily one writes “lack of cooperation” in a case record. How often one asks what the other person is actually trying to protect.

Habits do not reside only in procedures. They reside in the body, in language, and in the gaze. They become part of the profession’s everyday life. Precisely for that reason, they are difficult to discover.

The reflective practitioner must therefore develop a particular attentiveness to what appears self-evident. She must ask: Why do we do this in this way? When did we begin doing it like this? What experiences is it based on? What values does it express? Who is helped by this habit? Who may be harmed by it?

The answer is not necessarily that the habit is wrong. Many habits are good. Some protect against arbitrariness. Some create safety. Some ensure that important things are not forgotten. But a habit that is never examined can easily be mistaken for truth.

Blind Spots in Professional Work

All professions have blind spots. They do not necessarily arise because professionals are unethical or insensitive. They arise because every professional tradition teaches us to see something, and therefore also risks making something else less visible.

A legally oriented practice may become good at seeing rights, but less good at seeing bodily fear. A therapeutically oriented practice may become good at seeing emotions, but less good at seeing poverty and power. An administratively pressured practice may become good at seeing deadlines, documentation, and measures, but less good at seeing a child’s slow attempt to tell.

Blind spots are not the same as ignorance. They are often a result of what we already know. Precisely because we have learned to see in particular ways, other ways of seeing may disappear.

In child protection, adults can easily fill the whole room. Parents speak, lawyers speak, experts write, social workers assess, and the system produces documents. The child may be present and still disappear. Not because no one cares about the child, but because the child’s expressions are often slower, quieter, more indirect, and more vulnerable than the language of adults.

The same can happen in work with shame. Shame rarely appears as a neat narrative. It appears as avoidance, irritation, silence, over-adaptation, or sudden anger. If the social worker only looks for clear motivation, she may overlook that the person in front of her is caught in a shame that makes it almost impossible to ask for help.

In encounters with people who have lived for a long time with powerlessness, mistrust may be the rationality of experience. What the system calls “lack of cooperation” may, in the other person’s life, be an understandable protection against further violations.

Critical reflection therefore does not only ask: What do I see? It also asks: What does my professional and institutional position make it difficult for me to see?

The Danger of Overconfidence

One of the greatest dangers of experience is overconfidence. It rarely arrives suddenly. It grows slowly as a sense of having seen most things before.

“I know this kind of case.”

“I know how this usually develops.”

“I have met parents like this many times.”

“I know what lies behind this.”

Sometimes this is true. Experience can indeed give an ability to notice warning signs early. An experienced social worker may recognize seriousness before others do. She may hear an undertone, recognize a pattern, sense a risk. This can be crucial, especially when children or vulnerable adults need protection.

But overconfidence begins when recognition is no longer accompanied by humility.

For it is always possible that this situation is different. It is always possible that the person before me cannot be understood through earlier cases. It is always possible that my experience gives me a useful hypothesis, but not a truth.

Professional experience should therefore not make us less questioning. It should make us better at asking precise, open, and responsible questions.

The experienced social worker does not need to pretend that she knows nothing. That would be false humility. She knows a great deal. But she must carry her knowledge in a way that does not imprison the other person within what she already knows.

There is a difference between saying, “I have seen this before, therefore I know what this is,” and saying, “This reminds me of something I have seen before, but I must examine whether that is actually the case here.”

Much professional ethics lies in this small shift.

When the System Shapes the Gaze

Social workers never work only as individuals. They work within organizations, legislation, economic frameworks, political priorities, and regimes of time. It is therefore not enough to reflect on the attitudes of the individual social worker. We must also reflect on how the system shapes the professional gaze.

Time pressure does something to the gaze. Heavy caseloads do something to patience. Documentation requirements do something to what becomes visible. Standardized forms do something to which questions are asked. Lack of supervision does something to how unease is worked through. A culture marked by control may make the social worker more concerned with protecting herself than with understanding.

This does not mean that systems, forms, and procedures are unimportant. Social work needs structure. Without documentation, people may be exposed to arbitrariness. Without procedures, serious concerns may be overlooked. Without legislation, power may be abused.

But systems can never replace judgment.

A procedure can help the social worker remember what must be examined. But it cannot by itself determine how a child should be met. A form can ensure that certain topics are addressed. But it cannot hear the trembling in a voice. A deadline can secure progress. But it cannot know when a conversation needs more time.

The reflective practitioner must therefore be able to see both the individual and the system. She must ask: Is this my reaction, or is it an expression of work pressure that makes all of us less able to listen? Is this my professional assessment, or is it colored by the organization’s need for quick clarification? Is this good practice, or merely practice that fits the rhythm of the system?

Critical reflection is therefore not only personal self-examination. It is also institutional critique.

Theory as Disturbance

Some practitioners may experience theory as something distant. They may say: “It is in practice that one learns.” There is much truth in this. But if practice is not disturbed by theory, it may become trapped within itself.

The task of theory is not only to explain practice. It is also to disturb practice.

Theory can help us see what we would otherwise not see. It can give language to power, shame, recognition, marginalization, trauma, social inequality, gender, class, ethnicity, disability, and children’s lifeworlds. It can make it possible to understand that what appears to be an individual problem may also be a social pattern. It can remind us that the profession’s own concepts are never neutral.

But theory can also become an escape. It can be used to avoid meeting the concrete human being. It can become a language that makes the other smaller, not larger. A diagnosis, a category, or a model may give insight, but it may also become a way of avoiding listening.

Theory and experience must therefore be brought into dialogue. Experience without theory may become private and unreflective. Theory without experience may become abstract and distant. The reflective practitioner needs both. She needs theory that opens her gaze, and experience that holds theory accountable to real human beings.

It is in this encounter between theory and practice that professional judgment can develop.

The Importance of Collegial Communities

No one sees their own blind spots alone. This is precisely why social workers need collegial communities in which practice can be examined.

A good professional community is not only a place where cases are distributed, meetings are reported, and progress is secured. It is a place where people can think together. It is a place where one can say: “I am uncertain.” “I notice that I become irritated in this case.” “I think I may have overlooked something.” “Can you help me understand what is happening here?”

Such sentences are signs of professional strength, not weakness.

But this requires a culture in which uncertainty is not punished. If professionals must always appear certain, reflection will disappear beneath a surface of control. Meetings then become arenas for positioning, not learning. Errors become something to hide, not something to examine. Experience becomes armor.

Critical reflection needs safety, but not comfort. A collegial community must be safe enough for each person to dare to present uncertainty, but critical enough for practice actually to be challenged. It must be possible to ask: Have we seen the child well enough? Have we listened to the experience of the person who has been harmed? Have we become too preoccupied with risk? Have we become too afraid of conflict? Have we made this family more foreign than it is?

In this way, colleagues can help one another see more than they can see alone.

Learning from Mistakes Without Being Crushed by Them

Social work is a profession in which mistakes may have serious consequences. It is therefore understandable that professionals may become afraid of making mistakes. But a practice that cannot tolerate speaking about mistakes becomes more dangerous than a practice that acknowledges them.

Learning from mistakes does not mean trivializing them. Nor does it mean making everything relative. Some mistakes are serious. Some assessments should have been different. Some children should have been seen earlier. Some adults should have been met with greater respect. Some conversations should have been opened differently.

But if mistakes are met only with guilt, shame, and defensiveness, they do not become learning. They are then either hidden or explained away.

The reflective practitioner therefore needs an ethics of fallibility. She must be able to say: I was wrong, and that matters. But she must also be able to say: What can I learn from this? What was it that I did not see? What conditions made the mistake possible? How can practice be changed so that this is not repeated?

Here lies an important difference between guilt and responsibility. Guilt can lock a person into what has been done. Responsibility opens toward action. Guilt can become self-absorbed. Responsibility turns the gaze toward the other and toward the future.

Professional reflection is not about becoming free from guilt. It is about transforming guilt, unease, and fallibility into responsible learning.

Humble Experience

There is a form of experience that does not make a person harder, but gentler. It does not produce overconfidence, but judgment. It does not make the social worker less affected, but better able to carry what affects her.

This is humble experience.

Humble experience knows that people can surprise us. It knows that a case is never only a case. It knows that behind a case note there is a life. It knows that behind anger there may be grief, behind silence there may be fear, behind rejection there may be a hope that does not dare to show itself.

Humble experience also knows that professionals can be wrong. Not because they are bad people, but because social work takes place in a field where knowledge is always incomplete, situations are complex, and power is present.

The experienced social worker therefore holds on to her experience without making it absolute. She uses it as a source of light, not as a cage. It helps her see, but it is not allowed to decide in advance what is there.

This may be one of the most difficult aspects of professional maturation: becoming secure without becoming closed.

Conclusion: Experience Must Be Kept Alive

Experience is necessary in social work. Without experience, practice often becomes uncertain, bookish, and insufficiently grounded in people’s real lives. But experience is not enough.

Experience must be kept alive.

It must be challenged by theory, corrected by colleagues, tested against the experiences of service users, and examined in the light of ethics. It must tolerate the question: What is this experience doing to me? Is it making me more open or more closed? More courageous or more afraid? More listening or more categorizing? More responsible or merely more efficient?

The reflective practitioner knows that professional learning does not end when education is completed. It begins again in every encounter where something does not quite fit what she thought she knew.

She knows that experience can be a gift. But she also knows that experience can become a habit, an armor, or a blind spot.

Therefore, she returns to practice again and again with a double gaze: She trusts what she has learned, but does not allow it to have the final word. She uses her experience, but allows it to meet the other as something new. She knows that human beings do not primarily need to be recognized as examples of something she has seen before. They need to be met as persons who are always more than her experience.

Only then does experience become wisdom.

Recommended Literature for Further Reading

Aristotle. (2009). The Nicomachean ethics (D. Ross, Trans.; L. Brown, Ed.). Oxford University Press.

Dewey, J. (1933). How we think: A restatement of the relation of reflective thinking to the educative process. D. C. Heath.

Fook, J. (2016). Social work: A critical approach to practice (3rd ed.). SAGE.

Gadamer, H.-G. (2013). Truth and method (J. Weinsheimer & D. G. Marshall, Trans.; rev. ed.). Bloomsbury Academic.

Grimen, H., & Molander, A. (2008). Profession and judgment. In A. Molander & L. I. Terum (Eds.), Profesjonsstudier [Studies of professions] (pp. 179–196). Universitetsforlaget.

Schön, D. A. (1983). The reflective practitioner: How professionals think in action. Basic Books.

Schön, D. A. (1987). Educating the reflective practitioner. Jossey-Bass. 

The reflective practitioner knows that professional learning does not end when education is completed. 

It begins again in every encounter where something does not quite fit what she thought she knew.

This essay was written in a conversation with OpenAI/ChatGPT and developed from my lecture notes for students.

Når erfaring ikke er nok

Om vaner, blinde flekker og nødvendigheten av kritisk refleksjon

Erfaring har høy status i sosialt arbeid. Vi sier ofte at en erfaren sosialarbeider «ser» mer enn den uerfarne. Hun kjenner systemet, forstår mønstre, tåler uro, gjenkjenner kriser og vet at menneskers liv sjelden følger lærebokens ryddige kategorier. Erfaring kan gi ro i situasjoner der andre blir redde. Den kan gi språk til det uklare. Den kan gjøre det mulig å handle når situasjonen er uoversiktlig.

Men erfaring er ikke alltid det samme som klokskap.

Det er mulig å ha lang erfaring uten å ha lært særlig mye. Det er mulig å ha arbeidet i mange år og likevel gjenta de samme vurderingene, de samme spørsmålene, de samme blinde flekkene og de samme institusjonelle vanene. Erfaring kan åpne blikket, men den kan også lukke det. Den kan gjøre oss tryggere, men også mer skråsikre. Den kan gjøre oss mer følsomme, men også mer avstumpede.

Dette er et vanskelig tema i sosialt arbeid, fordi profesjonell erfaring ofte er vunnet gjennom krevende møter med menneskers smerte, fattigdom, vold, omsorgssvikt, rus, skam, psykisk lidelse og sosial urett. Erfaring er ikke noe lettvint. Den er betalt med tid, ansvar og ofte med indre uro. Derfor skal den respekteres.

Men nettopp fordi erfaring har makt, må den også undersøkes.

Den reflekterende praktikeren spør ikke bare: Hvor lenge har jeg arbeidet? Hun spør: Hva har arbeidet gjort med mitt blikk? Hva har jeg lært å se? Hva har jeg lært å overse? Hva har jeg blitt modigere til å møte? Og hva har jeg kanskje begynt å beskytte meg mot?

Ett års erfaring gjentatt førti ganger

Det finnes et gammelt uttrykk som ofte brukes i profesjonsfag: Man kan ha førti års erfaring, men også ett års erfaring gjentatt førti ganger. Det er en skarp formulering, men den peker på noe viktig.

Erfaring blir ikke læring bare fordi tiden går.

Læring krever bearbeidelse. Den krever at vi stanser opp og undersøker hva som faktisk skjedde. Den krever at vi tåler å se at vi kanskje tok feil, overså noe, gikk for fort frem, ble for redde, for strenge, for passive eller for sikre. Erfaring blir først profesjonell læring når den settes i bevegelse gjennom refleksjon.

Donald Schön skrev om den reflekterende praktikeren som en profesjonell som lærer i og av handling. Det innebærer at praksis ikke bare er et sted der kunnskap anvendes. Praksis er også et sted der kunnskap blir til. Men det skjer ikke automatisk. Den profesjonelle må la praksis tale tilbake. Hun må spørre hva møtet lærte henne, ikke bare hva hun selv gjorde i møtet.

Dette er særlig viktig i sosialt arbeid fordi situasjonene sjelden gjentar seg nøyaktig. To familier kan ligne på hverandre i en journal, men være dypt forskjellige i levd liv. To ungdommer kan ha samme diagnose, men helt ulike livshistorier. To barn kan være tause, men av helt ulike grunner. Den erfarne praktikeren kan gjenkjenne mønstre, men må samtidig vokte seg for å tro at mønsteret forklarer hele mennesket.

Erfaring kan gi gjenkjennelse. Men gjenkjennelse kan også bli en felle.

Vi ser noe vi har sett før, og dermed tror vi at vi vet hva det betyr. Vi hører en formulering vi kjenner igjen, og plasserer den raskt inn i en kjent kategori. Vi møter sinne, og tenker motstand. Vi møter taushet, og tenker manglende motivasjon. Vi møter kaos, og tenker dårlig omsorgsevne. Men kanskje er sinnet frykt. Kanskje er tausheten skam. Kanskje er kaoset en midlertidig kollaps i et liv som lenge har vært båret av altfor mye ansvar.

Den kritiske refleksjonen begynner når vi våger å spørre: Hva om min første forståelse ikke er riktig?

Vanens styrke

Vaner er nødvendige. Uten vaner ville profesjonell praksis bli umulig. Vi kan ikke tenke alt på nytt hver gang. En sosialarbeider må ha innarbeidede måter å strukturere samtaler på, skrive vurderinger, følge opp bekymringer, samarbeide med andre instanser og håndtere krevende situasjoner. Vaner frigjør oppmerksomhet. De gjør oss i stand til å handle.

Men vaner har også en skyggeside. De kan gjøre praksis smidig, men også ureflektert. De kan gjøre oss effektive, men også mindre åpne. Det som en gang var en faglig begrunnet handling, kan etter hvert bli en institusjonell automatikk.

Vi sier: «Slik gjør vi det her.»

Det kan høres trygt ut. Men det kan også være begynnelsen på blindhet.

I sosialt arbeid finnes det mange slike små profesjonelle vaner. Måten et møte åpnes på. Hvem man ser på først. Hvilke spørsmål som alltid stilles. Hvilke spørsmål som aldri stilles. Hvordan man omtaler brukere i kollegiale samtaler. Hvor raskt man konkluderer. Hvor fort man skriver «manglende samarbeid» i en journal. Hvor ofte man spør hva den andre faktisk forsøker å beskytte.

Vaner sitter ikke bare i prosedyrer. De sitter i kroppen, i språket og i blikket. De blir en del av profesjonens hverdag. Nettopp derfor er de vanskelige å oppdage.

Den reflekterende praktikeren må derfor utvikle en særlig oppmerksomhet på det selvfølgelige. Hun må spørre: Hvorfor gjør vi dette på denne måten? Når begynte vi å gjøre det slik? Hvilke erfaringer bygger det på? Hvilke verdier uttrykker det? Hvem blir hjulpet av denne vanen? Hvem kan bli skadet av den?

Det er ikke sikkert svaret er at vanen er feil. Mange vaner er gode. Noen beskytter mot vilkårlighet. Noen skaper trygghet. Noen gjør at viktige ting ikke glemmes. Men en vane som aldri undersøkes, kan lett forveksles med sannhet.

Blinde flekker i profesjonelt arbeid

Alle profesjoner har blinde flekker. De oppstår ikke nødvendigvis fordi profesjonelle mennesker er uetiske eller ufølsomme. De oppstår fordi enhver faglig tradisjon lærer oss å se noe, og dermed også risikerer å gjøre noe annet mindre synlig.

En juridisk orientert praksis kan bli god til å se rettigheter, men mindre god til å se kroppslig frykt. En terapeutisk orientert praksis kan bli god til å se følelser, men mindre god til å se fattigdom og makt. En administrativt presset praksis kan bli god til å se frister, dokumentasjon og tiltak, men mindre god til å se barnets langsomme forsøk på å fortelle.

Blinde flekker er ikke det samme som uvitenhet. De er ofte et resultat av det vi allerede kan. Nettopp fordi vi har lært å se på bestemte måter, kan andre måter å se på bli borte.

I barnevernet kan voksne lett fylle hele rommet. Foreldre snakker, advokater snakker, sakkyndige skriver, sosialarbeidere vurderer, systemet produserer dokumenter. Barnet kan være til stede og likevel forsvinne. Ikke fordi ingen bryr seg om barnet, men fordi barnets uttrykk ofte er langsommere, svakere, mer indirekte og mer sårbart enn de voksnes språk.

I arbeid med skam kan det samme skje. Skam viser seg sjelden som en ryddig fortelling. Den viser seg som unngåelse, irritasjon, taushet, overtilpasning eller plutselig sinne. Dersom sosialarbeideren bare ser etter tydelig motivasjon, kan hun overse at mennesket foran henne er fanget i en skam som gjør det nesten umulig å be om hjelp.

I møte med mennesker som har levd lenge med avmakt, kan mistillit være en erfaringens rasjonalitet. Det som i systemets språk kalles «manglende samarbeid», kan i den andres liv være en forståelig beskyttelse mot nye krenkelser.

Den kritiske refleksjonen spør derfor ikke bare: Hva ser jeg? Den spør også: Hva gjør min faglige og institusjonelle posisjon det vanskelig for meg å se?

Skråsikkerhetens fare

En av erfaringens største farer er skråsikkerhet. Den kommer sjelden brått. Den vokser langsomt frem som en følelse av å ha sett det meste før.

«Jeg kjenner denne typen saker.»

«Jeg vet hvordan dette utvikler seg.»

«Jeg har møtt slike foreldre mange ganger.»

«Jeg vet hva som ligger bak.»

Noen ganger er dette sant. Erfaring kan faktisk gi en evne til å se faresignaler tidlig. En erfaren sosialarbeider kan forstå alvor før andre gjør det. Hun kan høre en undertone, gjenkjenne et mønster, ane en risiko. Dette kan være avgjørende, særlig når barn eller sårbare voksne trenger beskyttelse.

Men skråsikkerheten begynner der gjenkjennelsen ikke lenger ledsages av ydmykhet.

For det er alltid mulig at denne situasjonen er annerledes. Det er alltid mulig at mennesket foran meg ikke lar seg forstå gjennom tidligere saker. Det er alltid mulig at min erfaring gir meg en nyttig hypotese, men ikke en sannhet.

Profesjonell erfaring bør derfor ikke gjøre oss mindre spørrende. Den bør gjøre oss bedre til å stille presise, åpne og ansvarlige spørsmål.

Den erfarne sosialarbeideren trenger ikke late som hun ikke vet noe. Det ville være falsk ydmykhet. Hun vet mye. Men hun må bære sin kunnskap på en måte som ikke lukker den andre inne i det hun allerede vet.

Det er forskjell på å si: «Dette har jeg sett før, derfor vet jeg hva dette er», og å si: «Dette minner meg om noe jeg har sett før, men jeg må undersøke om det faktisk er slik her.»

I dette lille skiftet ligger mye profesjonell etikk.

Når systemet former blikket

Sosialarbeidere arbeider aldri bare som enkeltpersoner. De arbeider i organisasjoner, lovverk, økonomiske rammer, politiske føringer og tidsregimer. Derfor er det ikke nok å reflektere over den enkelte sosialarbeiders holdninger. Vi må også reflektere over hvordan systemet former det profesjonelle blikket.

Tidspress gjør noe med blikket. Høyt sakstall gjør noe med tålmodigheten. Dokumentasjonskrav gjør noe med hva som blir synlig. Standardiserte skjemaer gjør noe med hvilke spørsmål som stilles. Mangel på veiledning gjør noe med hvordan uro bearbeides. En kultur preget av kontroll kan gjøre sosialarbeideren mer opptatt av å sikre seg enn av å forstå.

Dette betyr ikke at systemer, skjemaer og prosedyrer er uviktige. Sosialt arbeid trenger struktur. Uten dokumentasjon kan mennesker bli utsatt for vilkårlighet. Uten prosedyrer kan alvorlige forhold overses. Uten lovverk kan makt misbrukes.

Men systemer kan aldri erstatte dømmekraft.

En prosedyre kan hjelpe sosialarbeideren til å huske hva som må undersøkes. Men den kan ikke alene avgjøre hvordan et barn skal møtes. Et skjema kan sikre at bestemte temaer blir berørt. Men det kan ikke høre skjelvingen i en stemme. En frist kan sikre fremdrift. Men den kan ikke vite når en samtale trenger mer tid.

Den reflekterende praktikeren må derfor kunne se både individet og systemet. Hun må spørre: Er dette min reaksjon, eller er dette et uttrykk for et arbeidspress som gjør oss alle mindre lyttende? Er dette min faglige vurdering, eller er den farget av organisasjonens behov for raske avklaringer? Er dette god praksis, eller bare praksis som passer inn i systemets rytme?

Kritisk refleksjon er dermed ikke bare personlig selvransakelse. Den er også institusjonskritikk.

Teori som forstyrrelse

Noen praktikere kan oppleve teori som noe fjernt. De kan si: «Det er i praksis man lærer.» Det er mye sant i det. Men dersom praksis ikke forstyrres av teori, kan den bli fanget i seg selv.

Teoriens oppgave er ikke bare å forklare praksis. Den skal også forstyrre praksis.

Teori kan hjelpe oss å se det vi ellers ikke ser. Den kan gi språk til makt, skam, anerkjennelse, marginalisering, traumer, sosial ulikhet, kjønn, klasse, etnisitet, funksjonshemming og barns livsverden. Den kan gjøre det mulig å forstå at det som ser ut som et individuelt problem, også kan være et sosialt mønster. Den kan minne oss om at profesjonens egne begreper aldri er nøytrale.

Men teori kan også bli en flukt. Den kan brukes til å slippe å møte det konkrete mennesket. Den kan bli et språk som gjør den andre mindre, ikke større. En diagnose, en kategori eller en modell kan gi innsikt, men den kan også bli en måte å slippe å lytte på.

Derfor må teori og erfaring settes i dialog. Erfaring uten teori kan bli privat og ureflektert. Teori uten erfaring kan bli abstrakt og fjern. Den reflekterende praktikeren trenger begge deler. Hun trenger teori som åpner blikket, og erfaring som holder teorien ansvarlig overfor virkelige mennesker.

Det er i dette møtet mellom teori og praksis at profesjonell dømmekraft kan utvikles.

Kollegafellesskapets betydning

Ingen ser sine egne blinde flekker alene. Nettopp derfor trenger sosialarbeidere kollegiale fellesskap der praksis kan undersøkes.

Et godt faglig fellesskap er ikke bare et sted der man fordeler saker, informerer om møter og sikrer fremdrift. Det er et sted der man kan tenke sammen. Det er et sted der man kan si: «Jeg er usikker.» «Jeg merker at jeg blir irritert i denne saken.» «Jeg tror jeg kan ha oversett noe.» «Kan dere hjelpe meg å forstå hva som skjer her?»

Slike setninger er tegn på faglig styrke, ikke svakhet.

Men dette krever en kultur der usikkerhet ikke straffes. Dersom profesjonelle alltid må fremstå sikre, vil refleksjonen forsvinne under en overflate av kontroll. Da blir møter steder for posisjonering, ikke læring. Da blir feil noe man skjuler, ikke noe man undersøker. Da blir erfaring en rustning.

Kritisk refleksjon trenger trygghet, men ikke komfort. Et kollegafellesskap må være trygt nok til at den enkelte våger å legge frem sin usikkerhet, men kritisk nok til at praksis faktisk utfordres. Det må være mulig å spørre: Har vi sett barnet godt nok? Har vi lyttet til den utsattes erfaring? Har vi blitt for opptatt av risiko? Har vi blitt for redde for konflikt? Har vi gjort denne familien mer fremmed enn den er?

Slik kan kolleger hjelpe hverandre til å se mer enn de ser alene.

Å lære av feil uten å bli knust av dem

Sosialt arbeid er et fag der feil kan få alvorlige konsekvenser. Derfor er det forståelig at profesjonelle kan bli redde for å gjøre feil. Men en praksis som ikke tåler å snakke om feil, blir farligere enn en praksis som erkjenner dem.

Å lære av feil betyr ikke å bagatellisere dem. Det betyr heller ikke å gjøre alt relativt. Noen feil er alvorlige. Noen vurderinger burde vært annerledes. Noen barn skulle vært sett tidligere. Noen voksne skulle vært møtt med større respekt. Noen samtaler skulle vært åpnet på en annen måte.

Men dersom feil bare møtes med skyld, skam og forsvar, blir de ikke til læring. Da blir de enten skjult eller forklart bort.

Den reflekterende praktikeren trenger derfor en etikk for feilbarlighet. Hun må kunne si: Jeg tok feil, og det betyr noe. Men hun må også kunne si: Hva kan jeg lære av dette? Hva var det jeg ikke så? Hvilke betingelser gjorde feilen mulig? Hvordan kan praksis endres slik at dette ikke gjentas?

Her ligger en viktig forskjell mellom skyld og ansvar. Skyld kan låse mennesket fast i det som er gjort. Ansvar åpner for handling. Skyld kan bli selvopptatt. Ansvar vender blikket mot den andre og mot fremtiden.

Profesjonell refleksjon handler ikke om å bli fri for skyldfølelse. Den handler om å gjøre skyld, uro og feilbarlighet om til ansvarlig læring.

Den ydmyke erfaringen

Det finnes en form for erfaring som ikke gjør mennesket hardere, men mildere. Den gir ikke skråsikkerhet, men dømmekraft. Den gjør ikke sosialarbeideren mindre berørt, men bedre i stand til å bære det hun blir berørt av.

Dette er den ydmyke erfaringen.

Den ydmyke erfaringen vet at mennesker kan overraske. Den vet at en sak aldri bare er en sak. Den vet at bak et journalnotat finnes et liv. Den vet at bak sinne kan det ligge sorg, bak taushet kan det ligge frykt, bak avvisning kan det ligge et håp som ikke våger å vise seg.

Den ydmyke erfaringen vet også at profesjonelle kan ta feil. Ikke fordi de er dårlige mennesker, men fordi sosialt arbeid foregår i et felt der kunnskap alltid er ufullstendig, situasjoner er sammensatte, og makt er til stede.

Derfor holder den erfarne sosialarbeideren fast ved sin erfaring uten å gjøre den absolutt. Hun bruker den som en lyskilde, ikke som et bur. Den hjelper henne å se, men den får ikke bestemme på forhånd hva som finnes.

Dette er kanskje noe av det vanskeligste i profesjonell modning: å bli trygg uten å bli lukket.

Avslutning: Erfaring må holdes levende

Erfaring er nødvendig i sosialt arbeid. Uten erfaring blir praksis ofte usikker, boklig og lite forankret i menneskers virkelige liv. Men erfaring er ikke nok.

Erfaring må holdes levende.

Den må utfordres av teori, korrigeres av kolleger, prøves mot brukernes erfaringer og undersøkes i lys av etikk. Den må tåle spørsmålet: Hva gjør denne erfaringen med meg? Gjør den meg mer åpen eller mer lukket? Mer modig eller mer redd? Mer lyttende eller mer kategoriserende? Mer ansvarlig eller bare mer effektiv?

Den reflekterende praktikeren vet at profesjonell læring ikke slutter når utdanningen er fullført. Den begynner på nytt i hvert møte der noe ikke passer helt inn i det hun trodde hun visste.

Hun vet at erfaring kan være en gave. Men hun vet også at erfaring kan bli en vane, en rustning eller en blind flekk.

Derfor vender hun stadig tilbake til praksis med et dobbelt blikk: Hun stoler på det hun har lært, men lar det ikke bli det siste ordet. Hun bruker sin erfaring, men lar den møte den andre som noe nytt. Hun vet at mennesker ikke først og fremst trenger å bli gjenkjent som tilfeller av noe hun har sett før. De trenger å bli møtt som mennesker som alltid er mer enn hennes erfaring.

Det er først da erfaring blir klokskap.

Anbefalt litteratur for videre lesning

Aristotle. (2009). The Nicomachean ethics (D. Ross, Trans.; L. Brown, Ed.). Oxford University Press.
Aristoteles’ begrep phronesis, praktisk klokskap, er grunnleggende for å forstå profesjonelt skjønn som mer enn regelanvendelse.

Dewey, J. (1933). How we think: A restatement of the relation of reflective thinking to the educative process. D. C. Heath.
En klassisk tekst om refleksiv tenkning og hvordan erfaring først blir læring når den bearbeides kritisk.

Fook, J. (2016). Social work: A critical approach to practice (3rd ed.). SAGE.
En sentral bok om kritisk refleksjon i sosialt arbeid, med vekt på makt, antagelser og profesjonell praksis.

Gadamer, H.-G. (2013). Truth and method (J. Weinsheimer & D. G. Marshall, Trans.; rev. ed.). Bloomsbury Academic.
Gadamers hermeneutikk er viktig for å forstå hvordan vår forforståelse både gjør forståelse mulig og samtidig kan begrense den.

Grimen, H., & Molander, A. (2008). Profesjon og skjønn. I A. Molander & L. I. Terum (Red.), Profesjonsstudier (s. 179–196). Universitetsforlaget.
En viktig norsk tekst om profesjonelt skjønn, handlingsrom og ansvar i profesjonsutøvelse.

Schön, D. A. (1983). The reflective practitioner: How professionals think in action. Basic Books.
Grunnleggende verk om hvordan profesjonelle lærer og tenker i komplekse praksissituasjoner.

Schön, D. A. (1987). Educating the reflective practitioner. Jossey-Bass.

Viderefører teorien om reflektiv praksis inn i profesjonsutdanning, veiledning og læring. 

Den reflekterende praktikeren vet at profesjonell læring ikke slutter når utdanningen er fullført. 

Den begynner på nytt i hvert møte der noe ikke passer helt inn i det hun trodde hun visste.

Dette essayet er skrevet i en dialog med OpenAI/ChatGPT og bygger på mine forelesningsnotater om dette temaet for studenter.