When the Future Becomes a Verdict

 When the Future Becomes a Verdict

Written while reading Carissa Véliz's Prophecy (2026)

I paused at two sentences about Carissa Véliz's book Prophecy: "Democracy needs uncertainty to thrive" and philosophy can be an "antidote to prophecy." I understand well the wish to know what is coming. Uncertainty can be heavy to bear, especially when we must make decisions that have consequences for others. And yet there is something unsettling about the thought of a future that is already fixed.

Véliz traces the history of prediction from the oracles of antiquity to artificial intelligence. An oracle did not merely give people a picture of what was to happen. The words shaped what they did. In the story of Oedipus, the characters try to escape the prophecy, but their actions become part of the path toward it. Véliz's concern is not that an algorithm works the same way as an ancient oracle. It is the question of what power we grant to whoever claims to know the future.

A calculated probability can yield useful knowledge. It can help us see patterns we would otherwise have missed. But its meaning changes when the calculation enters an institution that can make decisions about a person's life. It then becomes not merely something we know. It becomes something someone does with what they believe they know.

I recognize this difference from my work with people and assessments, even though the technology at the time was different. Think of a family that comes into contact with child protective services. A concern must be taken seriously. Information must be investigated, and the child must be protected if necessary. Now imagine that a system assigns the family a high risk score based on past records and similarities to other cases. The score may be intended as support for a professional judgment. But if it follows the family into every meeting, it can also shape which questions are asked, what is interpreted as a sign of danger, and how much the family must do to be believed.

I am describing a hypothetical situation here, not a specific case. What matters is the mechanism: the institution's assessment has consequences already while it is being tested. The family no longer faces only a question of what is happening now, but an expectation of what it might go on to do. If that expectation is allowed to determine how each new sign is understood, it can become difficult to show that it was wrong.

An estimate is granted authority through the decisions built upon it. AI can make this transition faster and less visible, because the result arrives as a score, a ranking, or a recommendation. The numbers can be precise in form even when the basis is uncertain. Who chose the data? What counts as a good outcome? Which circumstances in a person's life could not be recorded? Whoever is affected by an assessment must be able to ask such questions and receive answers.

This does not mean the use is irresponsible. A warning can make us aware of a danger we would not otherwise have seen — but it must still be examined, with room for professional judgment and for the possibility that this particular person may act differently than those to whom they have been compared. Especially in work with children and families, we cannot let a probability become a characterization of who someone is.

Véliz's critique also applies to the prophecies about AI itself. The technology is sometimes presented as an inevitable solution, other times as an almost inevitable catastrophe. Warnings about genuine danger should be taken seriously. But here too we need to ask who is making the claim, what it is based on, and who gains greater room to act if we believe it. I am left with an impression from one of Véliz's more recent texts: that the future is shaped by what people do, and does not lie ready-made, waiting to be read off by technology companies.

Now I understand better why a democracy needs uncertainty. A choice must be able to have an outcome other than the one expected. A citizen must be able to change their mind. A person assessed by an institution must be able to show something other than what the numbers indicated. If we treat the outcome as given in advance, the conversation about what we ought to do is gradually replaced by a conversation about how we should adjust to what is supposedly going to happen. This is how I currently read Véliz's democratic argument.

Even when I write, I notice the difference on a small scale. AI can suggest a phrasing or point out an ambiguity. Sometimes this helps me move forward. Other times I first discover what I think when I object to the suggestion. If I let the first well-formed text determine the direction, something of the work of thinking would disappear. As a writing person, I need the same capacity to hesitate, object, and change my mind that I also want to safeguard on behalf of others.

Perhaps this is what philosophy can be an antidote to: the habit of hearing a prediction as a verdict. Philosophy cannot promise us that everything will turn out well. It can make us stop and ask what an estimate is based on, whom it empowers, and what we can still do. The oracle spoke as though the future were already known. Our responsibility begins where we still dare to answer.

Philosophy cannot promise us that everything will turn out well. 

It can make us stop and ask what an estimate is based on, 

whom it empowers, and what we can still do. 

Our responsibility begins where we still dare to answer.

This essay was written in a conversation with Claude/Anthropic and OpenAI/ChatGPT

Når fremtiden blir en dom

 

Når fremtiden blir en dom

Skrevet under lesningen av Carissa Véliz' Prophecy (2026)

Jeg stanset ved to setninger om Carissa Véliz' bok Prophecy: «Democracy needs uncertainty to thrive» og filosofi kan være en «antidote to prophecy». Jeg forstår godt ønsket om å vite hva som kommer. Usikkerhet kan være tung å bære, særlig når vi skal ta beslutninger som får følger for andre. Likevel er det noe urovekkende ved tanken om en fremtid som allerede er fastlagt.

Véliz følger forutsigelsens historie fra antikkens orakler til kunstig intelligens. Et orakel ga ikke bare mennesker et bilde av det som skulle skje. Ordene påvirket hva de gjorde. I fortellingen om Ødipus forsøker menneskene å unnslippe spådommen, men handlingene deres blir en del av veien mot den. Véliz' anliggende er ikke at en algoritme virker på samme måte som et antikt orakel. Det er spørsmålet om hvilken makt vi gir den som hevder å kjenne fremtiden.

En beregnet sannsynlighet kan gi nyttig kunnskap. Den kan hjelpe oss å se mønstre vi ellers ville oversett. Men betydningen forandrer seg når beregningen kommer inn i en institusjon som kan fatte beslutninger om et menneskes liv. Da blir den ikke bare noe vi vet. Den blir noe noen gjør med det de mener å vite.

Jeg kjenner denne forskjellen fra arbeidet med mennesker og vurderinger, selv om teknologien den gang var en annen. Tenk på en familie som kommer i kontakt med barnevernet. En bekymring må tas alvorlig. Opplysninger må undersøkes, og barnet må beskyttes dersom det er nødvendig. Forestill deg så at et system gir familien en høy risikoskår på grunnlag av tidligere registreringer og likheter med andre saker. Skåren kan være ment som støtte for en faglig vurdering. Men dersom den følger familien inn i hvert møte, kan den også prege hvilke spørsmål som stilles, hva som tolkes som tegn på fare, og hvor mye familien må gjøre for å bli trodd.

Jeg beskriver her en tenkt situasjon, ikke en bestemt sak. Det avgjørende er mekanismen: Institusjonens vurdering får følger allerede mens den prøves. Familien møter ikke lenger bare et spørsmål om hva som skjer nå, men en forventning om hva den kan komme til å gjøre. Hvis forventningen får bestemme hvordan hvert nytt tegn forstås, kan det bli vanskelig å vise at den var feil.

Et anslag blir gitt autoritet gjennom beslutningene som bygger på det. KI kan gjøre denne overgangen raskere og mindre synlig, fordi resultatet kommer som en skår, en rangering eller en anbefaling. Tallene kan være presise i formen selv om grunnlaget er usikkert. Hvem valgte dataene? Hva teller som et godt utfall? Hvilke forhold i et menneskes liv lot seg ikke registrere? Den som rammes av en vurdering, må kunne stille slike spørsmål og få svar.

Det betyr ikke at bruken er uforsvarlig. Et varsel kan gjøre oss oppmerksomme på fare vi ellers ikke ville sett – men det må fortsatt undersøkes, med rom for faglig skjønn og for at dette mennesket kan handle annerledes enn dem det er sammenlignet med. Særlig i arbeid med barn og familier kan vi ikke la en sannsynlighet bli en karakteristikk av hvem noen er.

Véliz' kritikk gjelder også spådommene om KI selv. Teknologien fremstilles noen ganger som en uunngåelig løsning, andre ganger som en nesten uunngåelig katastrofe. Advarsler om reell fare skal tas alvorlig. Men også her trenger vi å spørre hvem som fremsetter påstanden, hva den bygger på, og hvem som får større handlingsrom dersom vi tror den. Jeg sitter igjen med et inntrykk fra en av Véliz' nyere tekster: at fremtiden formes av det mennesker gjør, og ikke ligger ferdig og venter på å bli lest av teknologiselskapene.

Nå forstår jeg bedre hvorfor et demokrati trenger usikkerhet. Et valg må kunne få et annet utfall enn ventet. En borger må kunne skifte mening. Et menneske som blir vurdert av en institusjon, må kunne vise noe annet enn det tallene tilsa. Dersom vi på forhånd behandler utfallet som gitt, blir samtalen om hva vi bør gjøre, gradvis erstattet av en samtale om hvordan vi skal innrette oss etter det som angivelig vil skje. Det er slik jeg foreløpig leser Véliz' demokratiske argument.

Også når jeg skriver, merker jeg forskjellen i liten skala. KI kan foreslå en formulering eller påpeke en uklarhet. Noen ganger hjelper det meg videre. Andre ganger ser jeg først hva jeg mener når jeg sier imot forslaget. Hvis jeg lot den første velformulerte teksten bestemme retningen, ville noe av arbeidet med å tenke forsvinne. Som skrivende menneske trenger jeg den muligheten til å nøle, motsi og skifte mening som jeg også vil verne om på andres vegne.

Kanskje er det dette filosofien kan være en motgift mot: vanen med å høre en forutsigelse som en dom. Filosofien kan ikke love oss at alt vil gå godt. Den kan få oss til å stanse og spørre hva et anslag bygger på, hvem det gir makt, og hva vi ennå kan gjøre. Orakelet talte som om fremtiden allerede var kjent. Vårt ansvar begynner der vi fortsatt våger å svare.

Filosofien kan ikke love oss at alt vil gå godt. 

Den kan få oss til å stanse og spørre hva et anslag bygger på, h

vem det gir makt, og hva vi ennå kan gjøre.

Vårt ansvar begynner der vi fortsatt våger å svare.

Essayet er skrevet i en samtale med Claude/Anthropic og OpenAI/ChatGPT

 

What I Give My Attention To

The other day, I was sitting with a good friend when he said:

What you give your attention to, you also give power.

We were talking about what we direct our attention toward in life. About how illness can come to occupy more and more space if it remains constantly at the center. About how joy, too, can be given more room if we notice it.

I have been thinking about his words ever since.

Not least because they touched something I myself try to live by. I want to direct my attention toward life. Not toward some imagined life without adversity, illness, or loss, but toward the life that is actually mine.

For what does it really mean to say that what we give our attention to also gains power?

Attention Is Not Control

It is easy to misunderstand the statement.

A person who is seriously ill cannot think themselves well. Grief does not disappear because we turn our eyes toward something beautiful. Loss does not become less real because we decide to be grateful.

Life cannot be governed in that way.

We are struck by things we did not choose. The body changes. People we love become ill or die. Relationships break down. Plans fail. Sometimes things happen that alter the entire landscape in which we live.

Already in Stoic philosophy we find the distinction between what lies within our power and what does not. We cannot decide everything that happens to us. But we do have some room for action in how we respond to what happens.

Attention belongs within that room.

Not as control over life, but as a way of being present in it.

What Comes Into View

We never encounter the world entirely neutrally.

Something comes into view. Something remains in the background.

One morning I may be sitting with a cup of coffee in front of me, noticing that my thoughts have already begun to circle around what worries me. Something that must be examined. Something whose outcome I do not yet know. The body makes itself felt, and attention follows.

Then perhaps I look out of the window.

Light falls on a tree. A bird moves between the branches. The coffee cup is warm between my hands.

The worry has not disappeared.

But it is no longer everything.

This is what interests me.

Not that attention can change reality, but that it can change what is allowed to come into view within reality.

In Gadamer we find the idea that understanding always involves something appearing as something. We do not meet the world like a camera that records everything equally. We interpret. We notice. We bring some things forward. We overlook others.

In this way, attention also works back upon the one who sees.

It does not only shape what I see.

It helps shape how I live within what I see.

When Illness Takes Up the Whole Room

The body sometimes demands attention.

A symptom should be taken seriously. An examination may be necessary. A test result may matter greatly. It would be meaningless to turn attention into an exercise in ignoring what is difficult.

But there is a difference between taking illness seriously and allowing illness to become the whole story of who I am.

I can be ill without being only ill.

I can be old without being only old.

I can be afraid without allowing fear to tell the whole truth about my life.

The difficult should not be pushed away.

But neither does it have to occupy the whole room.

Attention as Practice

Simone Weil wrote of attention as something far more fundamental than concentration. For her, true attention was an openness toward what is actually there.

That makes the concept more demanding.

For attention does not mean selecting what is pleasant and turning away from the rest.

Quite the opposite.

To be attentive may mean seeing sorrow without making it the whole of life. Feeling fear without allowing it the final word. Noticing what still carries us, even when something else begins to falter.

In Weil, attention is also not directed only toward oneself. It is a way of making room for another human being. Here she approaches something of what Buber describes in the encounter between I and Thou: before the other can appear as a Thou, I must be willing to see.

Attention can therefore be more than a way of relating to one’s own life.

It can be an ethical act.

A Life With Many Dimensions

My life has never been a straight line.

It has moved.

Sometimes quietly, sometimes abruptly. There have been periods of security and periods of unease. Joy and sorrow. Victory and loss. Good health and illness.

That does not mean life has failed.

That is life.

Perhaps one of our difficulties is that we so easily imagine the good life as a life in which what is difficult gradually disappears. As though the goal were a condition in which everything has finally fallen into place.

I do not know such a life.

The life I know consists of several things at once.

One can grieve and be grateful.

One can be afraid and still feel safe.

One can lose something and at the same time discover that something else remains firm.

These are not necessarily contradictions.

They are different dimensions of the same life.

Joy Needs Attention

Unease shouts.

Pain demands.

Fear pushes its way forward.

Joy does not always do that.

It can be quiet.

It may lie in a cup of coffee early in the morning. In a glance between two people who have known each other for a long time. In a grandchild coming through the door. In a tree one has followed through the seasons. In the light over the water. In a hand one recognizes.

Such moments almost require us to discover them.

Otherwise they may pass unnoticed.

Perhaps this is why attention gives them power.

Not because attention creates joy, but because it makes us able to receive it.

Kierkegaard wrote about the lily of the field and the bird of the air. They do not live without danger. The bird may lose its nest. The lily withers. And yet, for Kierkegaard, they become teachers in presence, silence, and joy.

Joy does not lie in life being secured.

It lies in life itself.

To Thank Life

I therefore do not think that thanking life means saying that everything has been good.

Some things have been painful.

Some things I would gladly have been spared.

Some things I still carry with me.

But gratitude does not have to be a verdict on what has happened. It need not mean that everything had a meaning, or that suffering necessarily led to something good.

Gratitude can be simpler than that.

I am still here.

I have been allowed to live.

I have loved and been loved. I have failed and tried again. I have known sorrow, but also joy. I have been strong, and I have needed others. I have walked roads I chose myself, and other roads found me.

All of this is life.

When I say that I want to give my attention to life, it does not mean that I turn away from illness, sorrow, or what is difficult.

Rather, I try to see them within a larger context.

Illness exists.

But life exists too.

Sorrow exists.

But the love that made sorrow possible exists too.

Loss exists.

But what was once given to me cannot be made ungiven.

Perhaps this was what my friend was trying to say.

What you give your attention to, you also give power.

I therefore want to try to give my attention to life.

Not because life is always simple.

Not because everything ends well.

But because life contains more than what hurts right now.

I want to see the whole landscape.

The winding and the open. The shadows and the light. What I have lost, and what I am still allowed to hold in my hand.

And in the midst of all this, without embellishing anything, I want to thank life.

Not the life I might have had.

This life.

I want to see the whole landscape.

The winding and the open. The shadows and the light. What I have lost, and what I am still allowed to hold in my hand.

And in the midst of all this, without embellishing anything, I want to thank life.

Not the life I might have had.

This life.

This essay was written in a conversation with Claude/Anthropic and OpenAI/ChatGPT

 

Det jeg gir min oppmerksomhet

Forleden satt jeg sammen med en god venn da han sa:

Det du gir din oppmerksomhet, gir du også makt.

Vi snakket om hva vi retter oppmerksomheten mot i livet. Om hvordan sykdom kan komme til å fylle stadig mer dersom den hele tiden står i sentrum. Om hvordan også gleden kan få større plass dersom vi legger merke til den.

Jeg har tenkt på ordene siden.

Ikke minst fordi de traff noe jeg selv forsøker å leve etter. Jeg ønsker å rette oppmerksomheten mot livet. Ikke mot et tenkt liv uten motgang, sykdom eller tap, men mot det livet som faktisk er mitt.

For hva betyr det egentlig at det vi gir oppmerksomhet, også får makt?

Oppmerksomhet er ikke kontroll

Det er lett å misforstå utsagnet.

Et menneske som er alvorlig sykt, kan ikke tenke seg friskt. Sorg forsvinner ikke fordi man retter blikket mot noe vakkert. Tap blir ikke mindre virkelige fordi man bestemmer seg for å være takknemlig.

Livet lar seg ikke styre på den måten.

Vi rammes av ting vi ikke har valgt. Kroppen forandrer seg. Mennesker vi elsker, blir syke eller dør. Relasjoner brytes. Planer mislykkes. Noen ganger skjer det ting som endrer hele landskapet vi lever i.

Allerede hos stoikerne finner vi skillet mellom det som står i vår makt, og det som ikke gjør det. Vi kan ikke bestemme alt som skjer med oss. Men vi har et visst handlingsrom i hvordan vi forholder oss til det som skjer.

Oppmerksomheten hører hjemme i dette handlingsrommet.

Ikke som kontroll over livet, men som en måte å være til stede i det på.

Det som trer frem

Vi mennesker møter aldri verden helt nøytralt.

Noe trer frem. Noe blir liggende i bakgrunnen.

En morgen kan jeg sitte med kaffekoppen foran meg og merke at tankene allerede har begynt å arbeide med det som bekymrer meg. Noe som skal undersøkes. Noe jeg ikke kjenner utfallet av. Kroppen gjør seg gjeldende, og oppmerksomheten følger etter.

Så ser jeg kanskje ut av vinduet.

Lyset faller på et tre. En fugl beveger seg mellom grenene. Kaffekoppen er varm mellom hendene.

Bekymringen er ikke borte.

Men den er ikke lenger alt.

Det er dette som interesserer meg.

Ikke at oppmerksomheten kan forandre virkeligheten, men at den kan forandre hva som får tre frem i den.

Hos Gadamer finner vi tanken om at forståelse alltid innebærer at noe viser seg som noe. Vi møter ikke verden som et kamera som registrerer alt likt. Vi fortolker. Vi legger merke til. Vi fremhever. Vi overser.

Slik virker oppmerksomheten også tilbake på den som ser.

Den former ikke bare hva jeg ser.

Den er med på å forme hvordan jeg lever i det jeg ser.

Når sykdommen får hele rommet

Kroppen krever noen ganger oppmerksomhet.

Et symptom skal tas på alvor. En undersøkelse kan være nødvendig. Et prøvesvar kan få stor betydning. Det ville være meningsløst å gjøre oppmerksomhet til en øvelse i å overse det som er vanskelig.

Men det finnes en forskjell mellom å ta sykdom på alvor og å la sykdom bli hele fortellingen om hvem jeg er.

Jeg kan være syk uten bare å være syk.

Jeg kan være gammel uten bare å være gammel.

Jeg kan være redd uten at frykten forteller hele sannheten om livet mitt.

Det vanskelige skal ikke skyves bort.

Men det trenger heller ikke få hele rommet.

Oppmerksomhet som øvelse

Simone Weil skrev om oppmerksomhet som noe langt mer grunnleggende enn konsentrasjon. For henne var den sanne oppmerksomheten en åpenhet mot det som faktisk er der.

Det gjør begrepet mer krevende.

For oppmerksomhet betyr da ikke å velge ut det behagelige og vende seg bort fra resten.

Tvert imot.

Å være oppmerksom kan bety å se sorgen uten å gjøre den til hele livet. Å kjenne frykten uten å la den få siste ord. Å legge merke til det som fortsatt bærer, også når noe annet vakler.

Hos Weil er oppmerksomheten dessuten ikke bare rettet mot en selv. Den er også en måte å gjøre plass for et annet menneske på. Her nærmer hun seg noe av det samme som Buber beskriver i møtet mellom Jeg og Du: Før den andre kan tre frem som et Du, må jeg være villig til å se.

Oppmerksomheten kan derfor være mer enn en måte å forholde seg til sitt eget liv på.

Den kan være en etisk handling.

Et liv med flere dimensjoner

Livet mitt har aldri vært en rett strek.

Det har beveget seg.

Noen ganger rolig, andre ganger brått. Det har vært perioder med trygghet og perioder med uro. Glede og sorg. Seier og tap. God helse og sykdom.

Slik er ikke livet mislykket.

Slik er livet.

Kanskje er noe av problemet at vi så lett forestiller oss det gode livet som et liv der det vanskelige gradvis forsvinner. Som om målet er en tilstand der alt endelig har falt på plass.

Jeg kjenner ikke et slikt liv.

Det livet jeg kjenner, består av flere ting samtidig.

Man kan sørge og være takknemlig.

Man kan være redd og samtidig kjenne seg trygg.

Man kan miste noe og samtidig oppdage at annet fortsatt står fast.

Det er ikke nødvendigvis motsetninger.

Det er forskjellige dimensjoner av det samme livet.

Gleden trenger oppmerksomhet

Uro roper.

Smerte krever.

Frykt trenger seg frem.

Gleden gjør ikke alltid det.

Den kan være stillferdig.

Den kan ligge i kaffekoppen en tidlig morgen. I et blikk mellom to mennesker som har kjent hverandre lenge. I et barnebarn som kommer inn døren. I et tre man har fulgt gjennom årstidene. I lyset over vannet. I en hånd man kjenner igjen.

Slike øyeblikk krever nesten at vi oppdager dem.

Hvis ikke kan de passere ubemerket.

Kanskje er det derfor oppmerksomheten gir dem makt.

Ikke fordi oppmerksomheten skaper gleden, men fordi den gjør oss i stand til å ta imot den.

Kierkegaard skrev om liljen på marken og fuglen under himmelen. De lever ikke uten fare. Fuglen kan miste redet. Liljen visner. Likevel blir de for Kierkegaard lærere i nærvær, stillhet og glede.

Gleden ligger ikke i at livet er sikret.

Den ligger i livet selv.

Å takke livet

Jeg tror derfor ikke at det å takke livet betyr å si at alt har vært godt.

Noe har vært vondt.

Noe skulle jeg gjerne vært foruten.

Noe bærer jeg fortsatt med meg.

Men takknemlighet trenger ikke være en dom over det som har skjedd. Den trenger ikke bety at alt hadde en mening, eller at lidelse nødvendigvis førte til noe godt.

Takknemlighet kan være enklere enn det.

Jeg er fortsatt her.

Jeg har fått leve.

Jeg har elsket og blitt elsket. Jeg har feilet og forsøkt igjen. Jeg har kjent sorg, men også glede. Jeg har vært sterk, og jeg har trengt andre. Jeg har gått veier jeg selv valgte, og andre veier fant meg.

Alt dette er livet.

Når jeg sier at jeg vil gi livet min oppmerksomhet, betyr det derfor ikke at jeg vender meg bort fra sykdommen, sorgen eller det vanskelige.

Jeg forsøker heller å se dem innenfor en større sammenheng.

Sykdommen finnes.

Men livet finnes også.

Sorgen finnes.

Men kjærligheten som gjorde sorgen mulig, finnes også.

Tapet finnes.

Men det som en gang ble gitt meg, kan ikke gjøres ugitt.

Kanskje var det dette min venn forsøkte å si.

Det du gir din oppmerksomhet, gir du også makt.

Jeg vil derfor forsøke å gi oppmerksomhet til livet.

Ikke fordi livet alltid er enkelt.

Ikke fordi alt ender godt.

Men fordi livet rommer mer enn det som akkurat nå gjør vondt.

Jeg vil se hele landskapet.

Det kronglete og det åpne. Skyggene og lyset. Det jeg mistet, og det jeg fortsatt får holde i hånden.

Og midt i dette, uten å pynte på noe, vil jeg takke livet.

Ikke det livet jeg kunne ha fått.

Dette livet.

Jeg vil se hele landskapet.

Det kronglete og det åpne. Skyggene og lyset. Det jeg mistet, og det jeg fortsatt får holde i hånden.

Og midt i dette, uten å pynte på noe, vil jeg takke livet.

Ikke det livet jeg kunne ha fått.

Dette livet.

Essayet er skrevet i en samtale med Claude/Anthropic og OpenAI/ChatGPT