Praktisk Filosofi - Practical Philosophy

Monday, August 17, 2026

The Single Individual in the Algorithmic Crowd

Kierkegaard in Cyberspace, Thirty Years On

Nearly thirty years ago, I saved a commentary from the Danish newspaper Information. It was written by the engineer Hans Schrøder and titled “Kierkegaard in Cyberspace”. It was published on 30 November 1996.

The internet was still young. It was something one “logged on to”. The modem made noises, pages loaded slowly, and cyberspace seemed like an almost uninhabited landscape. Here, the single individual could seek knowledge, write, read and communicate directly with others without passing through publishers, editors and institutions.

Schrøder wrote enthusiastically that Kierkegaard’s collected works were making their way into cyberspace. He believed that Kierkegaard would have felt great sympathy for this new realm because cyberspace was not subject to tyranny. It lived a life of its own, he wrote, governed by the individual.

When I read the commentary today, I smile—not because its author was naïve, but because he expressed an expectation that so many shared at the time: that the internet would free the single individual from the gatekeepers and set knowledge free. Human beings would no longer be at the mercy of the crowd. They would be able to find their own way through this new landscape of information.

Much of this came true. Today I can sit at home and read Kierkegaard’s writings, his journals and the extensive scholarship on his work. Texts that once required access to major libraries are now only a few keystrokes away. I can write an essay in the morning and publish it the same day. People I have never met can read it in other parts of the world.

But something else happened too.

The single individual entered cyberspace. There, they encountered the crowd in algorithmic form.

When the Crowd Moved into the Screen

Kierkegaard’s famous formulation, “The crowd is untruth”, can easily be misunderstood. It does not necessarily mean that many people are mistaken while the solitary individual is always right. The crowd becomes untruth when the single individual can disappear into it and evade responsibility for what they say and do.

In the crowd, responsibility can dissolve. Everyone does it. Everyone thinks so. Everyone has read it. No one knows any longer who began it, who investigated it, or who bears responsibility for whether the claim is true.

The digital crowd differs from the crowd Kierkegaard knew. It is not gathered in the town square. It does not need to shout with one voice. It appears as recommendations, search results, shares, rankings and streams of content. Each person sits alone before a screen, but the screen is not neutral. It has already sorted the world.

The algorithm rarely commands. It suggests. It does not tell me what to think, but shows me what it seems natural to consider next. It knows my previous choices and gives me more of what keeps me engaged. I experience myself as the single individual, while at the same time I am carried into currents that I neither see nor understand.

Cyberspace therefore did not become the realm free from domination that the writer had imagined. The old gatekeepers lost some of their power, but new ones appeared. They do not wear uniforms. We encounter them as technical systems, commercial priorities and invisible selections.

Yet it would be too simple to make technology the enemy. The internet has opened doors that were once closed. Artificial intelligence can help us find knowledge, discover connections and formulate questions we have not yet managed to ask. The problem does not begin when technology helps us. It begins when we forget that technology also shapes what we are able to see.

When a Person Becomes a Digital Case

In the commentary, Schrøder draws attention to one of Kierkegaard’s most burlesque attacks on natural science. The researcher rushes from Australia to the moon, then down into a cave and onwards in pursuit of an intestinal worm. The telescope gives way to the microscope. The details multiply, and Kierkegaard impatiently asks who can endure it.

This is not Kierkegaard at his most nuanced. The natural sciences have given us knowledge that has saved lives and transformed our understanding of the world. But behind the exaggeration lies a question that has become even more urgent in our time: what are we to do with all these details?

We have acquired an almost unlimited capacity to collect data. We measure the body, sleep, movement, consumption, ability to work, school performance and digital behaviour. Artificial intelligence can discover patterns in the material that no human being could have detected alone. Yet a pattern is not the same as meaning. A correlation is not understanding. A probability is not a person.

This is where practical philosophy must enter—and where the question becomes crucial for social work.

A person who seeks help leaves information behind. There are case records, assessments, diagnoses, income details, previous interventions, reports of concern, risk assessments and decisions. Each item of information may be necessary. Without documentation, legal safeguards can be weakened, past experience can be lost and assistance can become arbitrary.

But the information also shapes our gaze. A person can gradually become identical with their case. They become the drug user, the violent father, the inadequate mother, the disruptive child or the unmotivated client. An assessment written in one situation may be quoted in the next. What began as an interpretation may gradually assume the character of fact.

Digital systems and artificial intelligence can make this process more efficient. They can summarise extensive case files, identify risk factors and retrieve earlier information. This can be helpful. But the system can also repeat old assessments with new authority. It can make the past more visible than change, and the category clearer than the person.

Here we encounter the distinctive character of the algorithm once again. In casework too, it does not primarily appear as a command. It “suggests”: a risk score, a priority case, a summary that highlights certain information while allowing other details to recede. But this form of the crowd is more dangerous than the one we encounter as consumers because it cloaks itself in the language of objectivity. We know that a recommended video is a recommendation. A system that says “high risk” or “low motivation” can easily present itself as a fact, rather than as one voice among several. The more neutral the language appears, the more easily we forget to ask who is responsible for what the system says.

Anyone with long experience in social work knows that a case file and a human encounter do not always tell the same story. The documents may describe the case accurately, while the person who walks through the door still surprises us. The system may know the case without knowing the person.

The social worker’s task is therefore not merely to collect more information. They must try to understand what the information means in this person’s life. What has happened? What is at stake? What is the person trying to protect? What do they still hope for?

A human being is never merely the sum of what has been recorded about them.

Where Is the Unconditional?

Schrøder was concerned that politics had made everything relative. Religion and natural science, he argued, possessed something unconditional, whereas democracy could say only “on the one hand” and “on the other hand”. Everything became a matter of compromise.

I do not share this distrust of compromise. Democracy cannot do without it. People have different interests, experiences and conceptions of the good life. Politics must often negotiate between considerations that may all be legitimate. Compromise is not always a betrayal of truth. It can also be a way of living peacefully with disagreement.

Yet the commentary raises an important question: is there anything we should not negotiate away?

For social work, the answer may be human dignity.

The unconditional does not reside in one particular method, political solution or professional theory. It lies in the fact that a human being must never be treated merely as a means to the system’s efficiency. A person cannot be reduced to a cost, a risk, a diagnosis or a prognosis.

This does not mean that every wish should be fulfilled or every action accepted. Social workers must set boundaries, protect children, allocate scarce resources and sometimes participate in coercive interventions. This is precisely why human dignity is decisive. It applies even when we disagree with a person, when we must reject a claim, or when society must intervene.

Human dignity is not a reward for having acted rightly. It is what still belongs to a person when much has gone wrong.

Here Kierkegaard’s “single individual” meets the humanism of social work. The single individual must not disappear into the case, the diagnosis, the target group or the statistics. Behind every category stands a person who lives their life only once.

The Single Individual Is Not Alone

At the same time, Kierkegaard’s defence of the single individual requires correction. A human being is not a self-sufficient individual who can be detached from other people and from the society in which they live.

Social work knows that suffering is both personal and social. Poverty cannot be explained as a characteristic of the person who is poor. Addiction is not merely a matter of willpower. A child’s difficulties do not arise independently of the family, the school, the neighbourhood and wider social conditions. The single individual must be seen, but so must the contexts that shape that individual’s possibilities.

Ethics cannot therefore be merely an encounter a person has with themselves, as Schrøder writes. Responsibility is personal, but injustice can be institutional. A social worker can meet a person with respect while working within a system that does not. The good intentions of the individual do not undo the effects of poor institutional arrangements.

Kierkegaard was right that the crowd can dissolve responsibility. But community can also awaken it—and the distinction deserves our attention. Where the crowd allows the individual to disappear, an ethical community is something the individual enters with open eyes and a name. A report of concern is not the anonymous rumour of the crowd, but a person taking responsibility for what they have observed. A multidisciplinary team that brings a teacher, a public health nurse and the child welfare service together around one child may see something that none of them could have seen alone—not because they are more numerous, but because each remains accountable for their part of the picture. The difference between a crowd and a community does not lie in the number of people present, but in whether their presence makes responsibility clearer or more obscure.

There may be no such thing as an ethical crowd. But there are ethical communities.

Humanism must therefore protect both the irreplaceability of the single individual and our dependence on one another. I do not become less myself because I need others. It is through my relationship with others that my responsibility becomes real.

Bringing the Single Individual Back into View

In 1996, it was remarkable that Kierkegaard was making his way into cyberspace. Today the problem is not access to texts. The problem is attention. We can retrieve almost anything, yet we have less and less time to dwell on anything.

Kierkegaard was no philosopher for speed-reading. He wrote for the single reader and expected that reader to stop, return and allow the text to do its work. He would hardly have been impressed that his name produces thousands of search results if none of them leads to an encounter with a thought.

The same applies to social work. Technology is good when it enables us to see the person more clearly, safeguard rights and free up time for conversation and presence. But if the result is more time in front of the screen and less time with people, efficiency has lost its human purpose.

Practical philosophy cannot give us a formula that resolves this. It can do something more modest and perhaps more important: it can keep the question open. What does technology do to our gaze? Who becomes visible? Who disappears? Who bears responsibility when a decision appears to have been made by the system?

Thirty years ago, the task was to bring Kierkegaard into cyberspace. Today the task may be different: to bring the single individual back into view.

Not by turning our backs on technology. Not by romanticising a world before the internet. But by insisting that a human being is always more than what can be recorded, calculated and predicted.

Cyberspace found the single individual.

Now we must find the human being again.

Den enkelte i algoritmens mengde

Kierkegaard i cyberspace, tretti år etter

For snart tretti år siden tok jeg vare på en kronikk fra den danske avisen Information. Den var skrevet av ingeniøren Hans Schrøder og hadde tittelen «Kierkegaard i cyberspace». Datoen var 30. november 1996.

Internett var ennå ungt. Det var noe man «gikk ut på». Modemet laget lyder, sidene åpnet seg langsomt, og cyberspace fremstod som et nesten ubebodd landskap. Her kunne den enkelte finne kunnskap, skrive, lese og henvende seg direkte til andre uten å gå veien gjennom forlag, redaksjoner og institusjoner.

Schrøder skrev begeistret at Kierkegaards samlede verker var på vei ut i cyberspace. Han mente Kierkegaard ville hatt sympati for dette nye rommet, fordi cyberspace ikke var underlagt tyranni. Det levde sitt eget liv, skrev han, styrt av den enkelte.

Når jeg leser kronikken i dag, smiler jeg – ikke fordi forfatteren var naiv, men fordi han uttrykte en forventning så mange delte den gangen: at internett skulle frigjøre den enkelte fra portvokterne og slippe kunnskapen fri. Mennesket skulle ikke lenger være prisgitt mengden. Det skulle kunne finne sin egen vei gjennom informasjonen.

Mye av dette ble virkelig. Jeg kan i dag sitte hjemme og lese Kierkegaards skrifter, hans journaler og den omfattende forskningen om forfatterskapet. Tekster som tidligere krevde tilgang til store biblioteker, finnes noen tastetrykk unna. Jeg kan skrive et essay om morgenen og publisere det samme dag. Mennesker jeg aldri har møtt, kan lese det i andre deler av verden.

Men noe annet skjedde også.

Den enkelte gikk inn i cyberspace. Der møtte han mengden i algoritmisk form.

Da mengden flyttet inn i skjermen

Kierkegaards berømte formulering «Mængden er Usandheden» kan lett misforstås. Den betyr ikke nødvendigvis at mange mennesker tar feil, mens det ensomme mennesket alltid har rett. Mengden blir usann når den enkelte kan forsvinne inn i den og slippe å stå til ansvar for det han sier og gjør.

I mengden kan ansvaret oppløses. Alle gjør det. Alle mener det. Alle har lest det. Ingen vet lenger hvem som begynte, hvem som undersøkte, eller hvem som har ansvar for at påstanden er sann.

Den digitale mengden er annerledes enn folkemengden Kierkegaard kjente. Den står ikke samlet på torget. Den behøver ikke rope med én stemme. Den viser seg som anbefalinger, søkeresultater, delinger, rangeringer og strømmer av innhold. Hvert menneske sitter alene foran sin skjerm, men skjermen er ikke nøytral. Den har allerede sortert verden.

Algoritmen befaler sjelden. Den foreslår. Den sier ikke hva jeg skal tenke, men viser meg hva det er naturlig å tenke videre på. Den kjenner mine tidligere valg og gir meg mer av det som holder meg fast. Jeg opplever meg som den enkelte, mens jeg samtidig føres inn i bevegelser jeg verken ser eller forstår.

Cyberspace ble derfor ikke det herredømmefrie rommet kronikkforfatteren forestilte seg. De gamle portvokterne mistet noe av sin makt, men nye voktere kom til. De bærer ikke uniform. Vi møter dem som tekniske systemer, kommersielle prioriteringer og usynlige utvalg.

Likevel ville det være for enkelt å gjøre teknologien til fienden. Internett har åpnet dører som tidligere var stengt. Kunstig intelligens kan hjelpe oss med å finne kunnskap, oppdage sammenhenger og formulere spørsmål vi ennå ikke har klart å stille. Problemet begynner ikke når teknologien hjelper oss. Det begynner når vi glemmer at den samtidig former det vi får øye på.

Når mennesket blir sin digitale sak

I kronikken trekker Schrøder frem et av Kierkegaards mest burleske utfall mot naturvitenskapen. Forskeren farer fra Australia til månen, videre ned i en hule og derfra på jakt etter en innvollsorm. Teleskopet avløses av mikroskopet. Enkelthetene blir flere og flere, og Kierkegaard spør utålmodig hvem som kan holde det ut.

Dette er ikke Kierkegaard på sitt mest nyanserte. Naturvitenskapene har gitt oss kunnskap som har reddet liv og forandret menneskets forståelse av verden. Men bak overdrivelsen finnes et spørsmål som er blitt enda mer påtrengende i vår tid: hva skal vi gjøre med alle enkelthetene?

Vi har fått en nærmest ubegrenset evne til å samle data. Vi måler kroppen, søvnen, bevegelsene, forbruket, arbeidsevnen, skoleprestasjonene og den digitale atferden. Kunstig intelligens kan finne mønstre i materialet som ikke noe menneske kunne ha oppdaget alene. Likevel er ikke et mønster det samme som en mening. En sammenheng er ikke en forståelse. En sannsynlighet er ikke et menneske.

Det er her praktisk filosofi må inn – og det er her spørsmålet blir avgjørende for sosialt arbeid.

Et menneske som søker hjelp, etterlater seg opplysninger. Det finnes journaler, kartlegginger, diagnoser, inntektsforhold, tidligere tiltak, bekymringsmeldinger, risikovurderinger og vedtak. Hver opplysning kan være nødvendig. Uten dokumentasjon kan rettssikkerheten svekkes, erfaringer gå tapt og hjelpen bli tilfeldig.

Men opplysningene gjør også noe med blikket vårt. Et menneske kan gradvis bli identisk med sin sak. Det blir den rusavhengige, den voldelige faren, den utilstrekkelige moren, det utagerende barnet eller den lite motiverte klienten. En vurdering skrevet i én situasjon kan bli sitert i den neste. Det som først var en tolkning, kan etter hvert få karakter av et faktum.

Digitale systemer og kunstig intelligens kan gjøre denne prosessen mer effektiv. De kan sammenfatte store saksmengder, oppdage risikofaktorer og hente frem tidligere opplysninger. Dette kan være til hjelp. Men systemet kan også gjenta gamle vurderinger med ny autoritet. Det kan gjøre fortiden mer synlig enn forandringen og kategorien tydeligere enn personen.

Her møter vi igjen algoritmens egenart. Heller ikke i saksbehandlingen opptrer den først og fremst som en befaling. Den «foreslår» også her: en risikoscore, en prioritert sak, et sammendrag som løfter fram visse opplysninger og lar andre synke. Men denne mengden er farligere enn den vi møter som forbrukere, fordi den kler seg i objektivitetens språk. En anbefalt video vet vi er en anbefaling. Et system som sier «høy risiko» eller «lav motivasjon» presenterer seg lett som et faktum, ikke som en stemme blant flere. Jo mer nøytralt språket fremstår, desto lettere glemmer vi å spørre hvem som har ansvaret for det systemet sier.

Alle som har arbeidet lenge i sosialt arbeid, vet at et saksdokument og et menneskelig møte ikke alltid forteller den samme historien. Dokumentene kan beskrive saken nøyaktig, mens mennesket som kommer inn døren, likevel overrasker oss. Systemet kan kjenne saken uten å kjenne mennesket.

Sosialarbeiderens oppgave er derfor ikke bare å innhente flere opplysninger. Hun må forsøke å forstå hvilken betydning opplysningene har i dette menneskets liv. Hva har skjedd? Hva står på spill? Hva forsøker mennesket å beskytte? Hva håper det fremdeles på?

Et menneske er aldri bare summen av det som er registrert om det.

Hvor finnes det ubetingede?

Schrøder var bekymret for at politikken hadde gjort alt relativt. Religionen og naturvitenskapen hadde ifølge ham noe ubetinget, mens demokratiet bare kunne si «på den ene siden» og «på den andre siden». Det ble inngått kompromisser om alt.

Jeg deler ikke denne mistilliten til kompromisset. Demokratiet kan ikke unnvære det. Mennesker har forskjellige interesser, erfaringer og oppfatninger av det gode liv. Politikken må ofte forhandle mellom hensyn som alle kan være legitime. Kompromisset er ikke alltid et svik mot sannheten. Det kan også være en måte å leve fredelig med uenigheten på.

Men kronikken stiller likevel et viktig spørsmål: Finnes det noe vi ikke bør forhandle bort?

For sosialt arbeid kan svaret være menneskeverdet.

Det ubetingede ligger ikke i én bestemt metode, politisk løsning eller faglig teori. Det ligger i at mennesket aldri bare kan behandles som et middel for systemets effektivitet. Det kan ikke reduseres til kostnad, risiko, diagnose eller prognose.

Dette betyr ikke at alle ønsker skal innfris, eller at alle handlinger skal aksepteres. Sosialarbeidere må sette grenser, beskytte barn, fordele knappe ressurser og noen ganger medvirke til tvang. Nettopp derfor er menneskeverdet avgjørende. Det gjelder også når vi er uenige med mennesket, når vi må avvise et krav, eller når samfunnet må gripe inn.

Menneskeverdet er ikke belønningen for å ha handlet riktig. Det er det som fortsatt tilhører mennesket når mye har gått galt.

Her møter Kierkegaards «den enkelte» sosialarbeidets humanisme. Den enkelte må ikke forsvinne i saken, diagnosen, målgruppen eller statistikken. Bak hver kategori står et menneske som bare lever sitt liv én gang.

Den enkelte er ikke alene

Samtidig må Kierkegaards forsvar for den enkelte korrigeres. Mennesket er ikke et selvtilstrekkelig individ som kan løsrives fra andre mennesker og fra samfunnet det lever i.

Sosialt arbeid vet at lidelse både er personlig og sosial. Fattigdom kan ikke forklares som en egenskap ved den fattige. Rusavhengighet er ikke bare et spørsmål om vilje. Et barns vanskeligheter oppstår ikke uavhengig av familien, skolen, nærmiljøet og samfunnets betingelser. Den enkelte må sees, men også sammenhengene som former den enkeltes muligheter.

Etikken kan derfor ikke bare være et møte mennesket holder med seg selv, slik Schrøder skriver. Ansvaret er personlig, men urettferdigheten kan være institusjonell. En sosialarbeider kan møte et menneske med respekt og samtidig arbeide i et system som ikke gjør det. Gode hensikter hos den enkelte opphever ikke virkningen av dårlige ordninger.

Kierkegaard hadde rett i at mengden kan oppløse ansvaret. Men fellesskapet kan også vekke det – og det er verdt å dvele ved forskjellen. Der mengden lar den enkelte forsvinne, er et etisk fellesskap noe den enkelte trer inn i med åpne øyne og et navn. En bekymringsmelding er ikke mengdens anonyme rykte, men et menneske som tar ansvar for det han har sett. Et tverrfaglig team som samler lærer, helsesykepleier og barnevernstjeneste rundt ett barn, kan se noe ingen av dem kunne sett alene – ikke fordi de blir flere, men fordi hver av dem fortsatt står til ansvar for sin del av bildet. Forskjellen mellom mengde og fellesskap ligger ikke i antallet, men i om ansvaret blir tydeligere eller utydeligere av at flere er til stede.

Det finnes kanskje ingen etisk mengde. Men det finnes etiske fellesskap.

Humanismen må derfor verne både den enkeltes uerstattelighet og menneskenes avhengighet av hverandre. Jeg blir ikke mindre meg selv fordi jeg trenger andre. Det er gjennom forholdet til andre at mitt ansvar blir virkelig.

Å føre den enkelte tilbake til syne

I 1996 var det oppsiktsvekkende at Kierkegaard var på vei ut i cyberspace. I dag er ikke problemet tilgangen på tekster. Problemet er oppmerksomheten. Vi kan hente frem nesten alt, men har stadig mindre tid til å dvele ved noe.

Kierkegaard var ingen hurtiglesningens filosof. Han skrev for den enkelte leser og forventet at leseren skulle stanse, vende tilbake og la teksten arbeide. Han ville neppe latt seg imponere av at navnet hans gir tusenvis av søkeresultater dersom ingen av dem fører til et møte med en tanke.

Det samme gjelder sosialt arbeid. Teknologien er god når den gjør det mulig å se mennesket klarere, sikre rettigheter og frigjøre tid til samtale og nærvær. Men dersom resultatet blir mer tid foran skjermen og mindre tid sammen med mennesker, har effektiviseringen mistet sitt menneskelige formål.

Praktisk filosofi kan ikke gi oss en oppskrift som løser dette. Den kan gjøre noe mer beskjedent og kanskje viktigere: Den kan holde spørsmålet åpent. Hva gjør teknologien med vårt blikk? Hvem blir synlig? Hvem forsvinner? Hvem har ansvar når avgjørelsen fremstår som systemets?

For tretti år siden var oppgaven å føre Kierkegaard ut i cyberspace. I dag er oppgaven kanskje en annen: å føre den enkelte tilbake til syne.

Ikke ved å vende teknologien ryggen. Ikke ved å romantisere en verden før internett. Men ved å insistere på at mennesket alltid er mer enn det som kan registreres, beregnes og forutsies.

Cyberspace fant den enkelte.

Nå må vi finne mennesket igjen.

Forslag til videre lesing

Fellesorganisasjonen (FO). (2023). Yrkesetisk grunnlagsdokument for barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere. https://www.fo.no/content/uploads/sites/2/2024/01/Yrkesetisk-grunnlagsdokument-bokmal.pdf

International Federation of Social Workers. (2018). Global Social Work Statement of Ethical Principles. https://www.ifsw.org/global-social-work-statement-of-ethical-principles/

Kierkegaard, S. (1846). En literair Anmeldelse. I Søren Kierkegaards Skrifter (SKS 8). Søren Kierkegaard Forskningscenteret. https://sks.dk/LA/txt.xml

Kierkegaard, S. (1846–1847). Journalopptegnelsene NB:87 og NB:215. I Søren Kierkegaards Skrifter (SKS 20, s. 73 og 125–129). Søren Kierkegaard Forskningscenteret. https://sks.dk/NB/txt.xml

O’Flaherty, M. (2026, 18. mars). Protecting human rights in the digitalisation of social welfare systems [Tale]. Council of Europe Commissioner for Human Rights. https://www.coe.int/en/web/commissioner/-/protecting-human-rights-in-the-digitalisation-of-social-welfare-systems

Schrøder, H. (1996, 30. november). Kierkegaard i cyberspace. Information.

For tretti år siden var oppgaven å føre Kierkegaard ut i cyberspace.

I dag er oppgaven kanskje en annen:

å føre den enkelte tilbake til syne.

Essayet er skrevet i en samtale med OpenAI/ChatGPT