Putting Our Prejudices at Risk

Gadamer and the Humility of All Understanding

We rarely enter an encounter without already having begun to understand.

Before the other person has told their story, we have noticed the clothes, the face, the age, the body, and the way they move. We have heard the voice, registered the choice of words, and observed whether the person meets our gaze or looks away.

We may also have read a medical record, a report of concern, or an earlier assessment. We know the diagnosis, the problem, the background, or the event that brought the person to us.

Understanding is already under way.

It cannot be avoided.

We do not encounter the world with an empty mind. We bring experience, language, professional knowledge, norms, and memories with us. All of this enables us to orient ourselves. Without previous experience, we would not know what mattered, what to ask, or what a situation might mean.

But what makes understanding possible can also make it too quick.

We may become so certain of what we already believe that the other person is given only the opportunity to confirm it.

Hans-Georg Gadamer reminds us that understanding always begins in pre-understanding. We never see without a perspective, and we never interpret without prejudices. Yet this does not mean that we are condemned to remain within them.

We can put them at risk.

This may be the most demanding movement in all genuine understanding.

To put a prejudice at risk, we must be willing to accept that it may not hold. We must dare to encounter something that may alter our view. We must be able to say:

This is how I understand it at present.

But I may be wrong.

Prejudice as a Beginning

The word prejudice today carries an almost entirely negative meaning.

We associate it with racism, discrimination, stereotypes, and unreasonable judgements. Prejudices can reduce people to gender, skin colour, religion, social background, or diagnosis. They can close doors and justify injustice.

For Gadamer, however, the concept also has a broader meaning.

A prejudice is a provisional judgement. It is an understanding formed before the matter has been fully examined.

In this sense, we cannot live without prejudices.

When we see dark clouds, we expect rain. When a person speaks with a trembling voice, we assume that something important is at stake. When a social worker meets a family with a known history of violence, she becomes especially attentive to signs of fear and control.

Without such provisional expectations, the world would appear chaotic.

Prejudice is therefore not only an error. It is also a point of departure.

The problem arises when the starting point becomes the endpoint.

A provisional understanding may become a fixed judgement. What we first assumed begins to appear as what we know. Gradually, we notice only what fits.

The person already understood as difficult appears difficult even when protesting against being misunderstood.

The person understood as manipulative has every explanation interpreted as a further attempt at manipulation.

The person understood as weak has independent choices explained as the result of outside influence.

At that point, prejudice has ceased to be an entry into understanding.

It has become a closed door.

We Notice What We Expect

Experience teaches us how to see.

An experienced teacher may recognise that a pupil has given up even when the pupil says nothing. A physician may discern a pattern of illness in symptoms that appear unrelated. A social worker may register fear or powerlessness in small movements.

This is professional knowledge in practice.

But experience can also make the gaze selective.

When we expect to find a particular problem, signs of that problem become easier to see. Other aspects of the person may disappear.

A parent assessed as lacking care may show tenderness without this altering the overall picture. The moment is treated as incidental. A client described as lacking motivation may express a hope that does not fit the assessment. The hope is overlooked because it appears in the wrong form.

We do not see only with our eyes.

We also see through our concepts.

Professional language brings some things forward and pushes others into the background. Diagnoses, risk assessments, and categories can make important conditions visible. But they can also organise the gaze in such a way that the person becomes visible only through the problem.

The question is therefore not whether we should use professional concepts.

The question is whether the concepts can still be corrected by the person to whom they are applied.

When Prejudice Becomes Invisible

The most powerful prejudices are often those we do not experience as prejudices.

They appear as common sense.

We may believe that a responsible person arrives on time, expresses themselves clearly, keeps appointments, and accepts good advice. We may assume that a good parent displays love in recognisable ways. We may think that someone who truly wants help cooperates with the helper.

Such assumptions may seem reasonable.

But they, too, have a history.

They are shaped by culture, class, education, profession, and personal experience. People from other lifeworlds may express responsibility, love, and trust in ways different from those we expect.

A person may arrive late because life is chaotic, not because the appointment is unimportant.

A parent may struggle to express warmth while still being deeply concerned with the child’s safety.

A client may reject an intervention because previous help has been humiliating, not because the person lacks a desire for change.

When our own normality becomes invisible to us, it can easily become the standard by which everyone else is measured.

We no longer see our expectations as interpretations.

We see them as reality itself.

Openness Is Not the Absence of Judgement

Gadamer is sometimes interpreted as though openness required us to abandon judgement.

It does not.

Putting our prejudices at risk does not mean believing everything the other person says. It does not mean pretending that all perspectives are equally valid. Nor does it mean ignoring violence, power, deception, or injustice.

Openness is not naivety.

The professional must be able to assess risk. She must be able to recognise manipulation, protect children, and establish boundaries. Some actions are unacceptable even when we understand their background.

Yet even a necessary judgement should remain open to correction.

We may say:

“This is my assessment on the basis of what I know at present.”

We do not need to say:

“This is the whole truth about you.”

Humility does not mean refraining from action.

It means not making our own understanding absolute.

The One Who Knows and the One Who Is Understood

In professional encounters, knowledge is unequally distributed.

The helper knows theory, legislation, diagnoses, and services. The other person knows their own life.

Both forms of knowledge are necessary.

But professional knowledge usually has higher status. It is written into records, presented in meetings, and used as the basis for decisions. The client’s knowledge may be regarded as subjective, limited, or shaped by a lack of insight.

Sometimes this is relevant. Human beings do not always fully understand their own actions. We may conceal truth even from ourselves.

But the professional does not stand outside the same human limitation.

The helper may also be wrong.

Theory may also conceal something.

The language of the system may also be inadequate.

The person who puts their prejudices at risk therefore gives the other a genuine opportunity to correct the understanding.

Not merely formally.

Not merely by allowing the other to speak.

But by permitting the words to matter.

If everything the other says that fits the assessment is accepted as true, while everything that contradicts it is explained as resistance or lack of insight, there is no genuine dialogue.

The other person is allowed to speak, but cannot alter the understanding.

Listening for What Does Not Fit

It is easy to hear what we already expect.

The demanding form of listening begins when something does not fit.

A client described as aggressive shows care.

A parent regarded as indifferent expresses grief.

A young person described as unmotivated works hard at something the system does not value.

What do we do with such moments?

We may treat them as exceptions.

Or we may allow them to question the whole.

Putting our prejudices at risk means searching for what disturbs our own narrative.

What might show that my assessment is too simple?

What am I failing to see?

Which information receives little attention because it does not fit?

An understanding does not become weaker through encountering resistance.

It may become more truthful.

When Experience Becomes Certainty

Experienced professionals have often seen a great deal.

They recognise patterns. They know how problems can develop. They have learned to respond early.

Such knowledge can save lives.

But experience can also create a kind of certainty that makes curiosity more difficult.

“I have seen this before.”

The sentence may express recognition.

But no human being is merely a repetition of a previous human being.

No family is entirely like another. No grief, addiction, or mental illness is lived in precisely the same way in two lives.

The challenge for the experienced helper is therefore not to forget what she has learned.

It is to use experience without allowing it to determine everything in advance.

Genuine experience does not merely make us more certain.

It may also make us more cautious.

The person who has worked with human beings for many years knows how often first impressions must be corrected. She knows that what looked like resistance may be fear. That what appeared to be indifference may be shame. That a person may carry a history that changes the meaning of what is visible.

Perhaps the highest form of experience is not certainty.

It is humility.

Saying “I May Have Been Wrong”

It can be difficult for professionals to acknowledge mistakes.

We fear losing authority. We worry that the other person may lose trust. In some systems, mistakes may also have legal or organisational consequences.

We may therefore be tempted to defend the original assessment.

New information is adapted to the old picture. Responsibility is displaced. Uncertainty is concealed behind confident language.

But trust is not built only when the helper is right.

It may also be built when the helper can correct themselves.

“I think I understood you too quickly.”

“I now see that my assessment was too simple.”

“What you are saying means that I need to think again.”

Such statements do not necessarily weaken the professional.

They may demonstrate that the relationship has room for reality.

The other person discovers that their words matter. That the encounter is not merely a formal confirmation of something already decided.

Professional humility is not self-erasure.

It is the willingness to let truth matter more than personal prestige.

Prejudices in Encounters Between Cultures

Prejudices become particularly visible in encounters between people of different cultural, religious, or social backgrounds.

We may be deeply concerned to avoid stereotypical judgement. Yet we still carry assumptions about what is normal, liberating, oppressive, modern, or good.

At times, these assumptions protect important values. Children’s rights, gender equality, and protection from violence cannot simply be relativised away.

But even good values can be communicated with cultural superiority.

A professional may quickly interpret family cohesion as control, religious practice as oppression, or reserve as a lack of openness.

The family may, in turn, interpret the professional’s questions as disrespectful, intrusive, or threatening.

Putting our prejudices at risk does not mean avoiding difficult assessments.

It means examining whether we understand what we are assessing.

What does this action mean to those who perform it?

What power relations are present?

Who is affected?

How does the child or vulnerable person experience the situation?

What in my own culture appears natural to me but is actually tradition?

Such questions do not weaken ethics.

They make it more precise.

Prejudices About Normality

Normality is one of the strongest prejudices in modern societies.

We compare people with assumptions about how a life ought to develop. Children should follow certain stages. Adults should work, live independently, maintain relationships, and regulate emotions in recognisable ways.

Those who deviate are easily understood through what they lack.

The person becomes what does not function.

This may happen to people with disabilities, autism, mental illness, substance-related problems, or different forms of life. The professional may first see the symptoms, the limitations, and the need for accommodation.

But a human being is always more than a deviation from the norm.

Putting the prejudice of normality at risk means asking:

Is this truly a problem for the person?

Or is it primarily a problem for the surroundings?

Which aspects of life become invisible when we see only the lack?

Can what appears as weakness in one context be a strength in another?

This does not mean denying suffering or the need for help.

It means refusing to make difference the whole person.

Prejudices About the Good Helper

We also carry prejudices about ourselves.

The helper often wishes to see themselves as caring, fair, and open. This may make it difficult to recognise when help is experienced as control, pressure, or humiliation.

Good intentions do not automatically protect us from causing harm.

Sometimes it is precisely because we are certain that we want what is best for the other person that we find it difficult to listen to protest.

“I am only trying to help.”

The statement may be true.

But it does not answer the question of how the help is experienced.

The other person may understand the encounter differently.

Putting our prejudices at risk therefore also means risking our image of ourselves as good helpers.

We must be able to ask:

Could my way of helping have diminished the other person?

Have I listened, or have I waited for the other to understand what I already believed I knew?

Have I used care as a justification for taking control?

Such questions may be painful.

But without them, goodness can become blind.

Humility and Responsibility

Humility is sometimes confused with uncertainty.

The humble professional is not necessarily someone who doubts everything, avoids decisions, and withdraws from responsibility.

Humility may, on the contrary, be a form of strength.

It makes it possible to act decisively without imagining oneself omniscient. It makes it possible to protect a child while acknowledging that the whole story is not known. It makes it possible to establish boundaries while still listening to the person affected by them.

Humility says:

I must act.

But I do not see everything.

I possess knowledge.

But my knowledge is not the whole person.

I have responsibility.

But responsibility does not give me the right to make my interpretation absolute.

This is not weakness.

It is mature judgement.

Dialogue as Risk

For Gadamer, dialogue is essential to understanding.

But genuine dialogue is not merely a friendly conversation.

It involves risk.

If I enter the dialogue only to explain what I already believe, nothing is at stake. If I ask questions only to gather information for an assessment already formed, the other person has no genuine opportunity to change me.

Dialogue begins when I acknowledge that I may not possess the whole truth about the matter.

This does not mean that we are equal in power or responsibility. A professional may have authority to make decisions. Yet even within an asymmetrical encounter, she may allow the other person’s perspective to have an effect.

The question is not merely:

Was the other person allowed to speak?

But:

Could what the other person said actually change anything?

Where the answer is always no, there may be conversation.

But not dialogue.

When Prejudice Protects Us

Prejudices are not only about the other person.

They may also protect us.

If we understand someone as difficult, we may avoid confronting our own inadequacy. If we call a client unmotivated, we do not need to ask whether the help was relevant. If we describe a parent as cold, we may avoid encountering the pain behind the distance.

A fixed interpretation can provide the helper with security.

It makes the situation orderly. The problem receives a name. Responsibility can be assigned. An intervention can be selected.

What remains unresolved is more demanding.

Putting the prejudice at risk may therefore also mean losing a form of protection.

We must tolerate the situation becoming less clear.

We must tolerate not knowing.

This uncertainty may be uncomfortable, but it is sometimes more truthful than the rapid explanation.

What Cannot Be Fully Understood

Hermeneutics concerns understanding.

But it also reminds us of the limits of understanding.

Another human being can never become entirely transparent to us. There are experiences, memories, and meanings to which we will never gain full access. Even people who have lived together for many years may carry parts of their lives unknown to the other.

This is not merely a problem that greater knowledge will solve.

It is part of encountering another person.

The other person’s strangeness should not always be overcome.

Some things should be allowed to remain the other person’s own.

The humility of understanding therefore also consists in knowing when not to interpret further. When to allow a person to retain spaces that do not belong to us.

Understanding is not conquest.

It is closeness without ownership.

Seeing Again

Putting our prejudices at risk does not mean becoming free from prejudice.

It means becoming capable of seeing again.

We may encounter the same person, the same text, or the same situation and discover something we did not see before. Not necessarily because reality has changed, but because our horizon has.

What previously appeared as disobedience may now be seen as protection.

What seemed like weakness may reveal itself as endurance.

What was understood as resistance to help may be resistance to humiliation.

Seeing again does not always cancel the first understanding.

But it places it within a larger context.

This is the movement of hermeneutics.

Not from ignorance to complete certainty.

But from a provisional understanding to one that is more tested, more open, and more responsible.

The Courage to Be Wrong

It takes courage to say that one may have been wrong.

Especially when others depend upon our judgement.

We want knowledge to be secure. We wish to protect people and make correct decisions. We do not want to cause harm.

But precisely for that reason, understanding must remain open to correction.

The person who can never be wrong can never learn anything new.

And the person who can no longer learn anything new has ceased to encounter the other as a living human being.

Gadamer’s idea of putting our prejudices at risk is therefore not merely a theory of textual interpretation.

It is an ethics of human encounter.

It asks us to enter understanding with everything we know, but without turning knowledge into a wall.

It asks us to use experience while allowing experience to meet resistance.

It asks us to judge when judgement is necessary, but to keep the judgement open to what we have not yet seen.

Humility does not consist in knowing little.

It consists in knowing that even what we know may appear differently in the encounter with another human being.

We do not need to abandon our understanding.

But we must dare to risk it.

For perhaps genuine understanding begins only when we no longer ask merely:

How can I make the other person fit what I already know?

But also:

What might this encounter teach me to see anew?

Recommended Reading for Further Study

Readers who wish to explore Gadamer’s understanding of prejudice, dialogue, humility, and the historical character of understanding may begin with the following works.

Gadamer, H.-G. (2010). Truth and Method. Continuum.

Gadamer’s major work and the principal source for the concepts of pre-understanding, prejudice, tradition, horizon, and the fusion of horizons. The book shows why understanding always begins within historically shaped expectations that must remain open to examination in the encounter with the subject matter and the other person.

Gadamer, H.-G. (2007). The Gadamer Reader: A Bouquet of the Later Writings. Northwestern University Press.

An accessible selection of writings on understanding, language, conversation, and interpretation. The volume provides a valuable introduction for students and other readers who wish to encounter Gadamer through shorter texts.

Bernstein, R. J. (1983). Beyond Objectivism and Relativism: Science, Hermeneutics, and Praxis. University of Pennsylvania Press.

Bernstein examines how truth may be pursued without falling either into the ideal of complete objectivity or into relativism. The book is especially relevant to the idea of hermeneutic humility.

Grondin, J. (2003). The Philosophy of Gadamer. Acumen.

A clear and concise account of Gadamer’s philosophy. Grondin explains how dialogue, tradition, and openness are interconnected within philosophical hermeneutics.

Habermas, J. (1987). The Philosophical Discourse of Modernity. MIT Press.

Habermas offers a critical perspective on tradition, power, and understanding. The book is useful for readers who wish to explore whether dialogue is always as open as hermeneutics presupposes.

Heidegger, M. (2010). Being and Time. State University of New York Press.

Heidegger’s analysis of understanding as a fundamental mode of being in the world provides an important background to Gadamer. The book shows why interpretation never begins from a completely neutral standpoint.

Ricoeur, P. (1981). Hermeneutics and the Human Sciences: Essays on Language, Action and Interpretation. Cambridge University Press.

Ricoeur examines how interpretation operates in the understanding of language, action, and society. He also offers an important critical and methodological supplement to Gadamer.

Taylor, C. (1985). Interpretation and the sciences of man. In Philosophy and the Human Sciences: Philosophical Papers 2 (pp. 15–57). Cambridge University Press.

Taylor demonstrates why human actions must be understood within the contexts of meaning in which people themselves live. The essay is central to hermeneutically oriented social science.

Warnke, G. (1987). Gadamer: Hermeneutics, Tradition and Reason. Stanford University Press.

A thorough study of the relationship between tradition, reason, and critique in Gadamer’s philosophy. The book is well suited to students who wish to explore questions of power, relativism, and critical judgement in greater depth.

Weinsheimer, J. C. (1985). Gadamer’s Hermeneutics: A Reading of Truth and Method. Yale University Press.

A systematic close reading of Truth and Method. The book helps readers follow Gadamer’s argument and understand the philosophical significance of his rehabilitation of prejudice. 

It takes courage to say that one may have been wrong.

This text is developed using my lecture notes I have used through many years of lecturing on Gadamer´s Hermeneutics, and  written in a conversation with OpenAI/ChatGPT.

Å sette sine fordommer på spill

Gadamer og ydmykheten i all forståelse

Vi går sjelden inn i et møte uten allerede å ha begynt å forstå.

Før det andre mennesket har fortalt sin historie, har vi sett klærne, ansiktet, alderen, kroppen og måten det beveger seg på. Vi har hørt stemmen, registrert ordvalget og merket oss om personen møter blikket vårt eller ser bort.

Vi har kanskje også lest en journal, en bekymringsmelding eller en tidligere vurdering. Vi kjenner diagnosen, problemet, bakgrunnen eller hendelsen som gjorde at personen kom til oss.

Forståelsen er allerede i gang.

Det kan ikke unngås.

Vi møter ikke verden med et tomt sinn. Vi bærer erfaringer, språk, fagkunnskap, normer og minner med oss. Alt dette gjør det mulig å orientere seg. Uten tidligere erfaring ville vi ikke vite hva som var viktig, hva vi skulle spørre om, eller hva en situasjon kunne bety.

Men det som gjør forståelsen mulig, kan også gjøre den for rask.

Vi kan bli så sikre på det vi allerede tror, at den andre bare får anledning til å bekrefte det.

Hans-Georg Gadamer minner oss om at forståelse alltid begynner i en forforståelse. Vi ser aldri uten et perspektiv, og vi fortolker aldri uten fordommer. Men dette betyr ikke at vi er dømt til å bli værende i dem.

Vi kan sette dem på spill.

Det er kanskje den mest krevende bevegelsen i all virkelig forståelse.

For å sette en fordom på spill må vi være villige til å risikere at den ikke holder. Vi må våge å møte noe som kan forandre vår oppfatning. Vi må kunne si:

Slik forstår jeg dette nå.

Men jeg kan ta feil.

Fordommen som begynnelse

Ordet fordom har i dag en nesten utelukkende negativ betydning.

Vi forbinder det med rasisme, diskriminering, stereotype forestillinger og urimelige vurderinger. Fordommer kan redusere mennesker til kjønn, hudfarge, religion, sosial bakgrunn eller diagnose. De kan stenge dører og rettferdiggjøre urett.

Men hos Gadamer har begrepet også en videre betydning.

En fordom er en foreløpig dom. Det er en forståelse som oppstår før saken er ferdig undersøkt.

Slik sett kan vi ikke leve uten fordommer.

Når vi ser mørke skyer, forventer vi regn. Når et menneske snakker med skjelvende stemme, antar vi at noe står på spill. Når en sosialarbeider møter en familie med kjent voldshistorikk, blir hun særlig oppmerksom på tegn på frykt og kontroll.

Uten slike foreløpige forventninger ville verden fremstå som kaotisk.

Fordommen er derfor ikke bare en feil. Den er også et utgangspunkt.

Problemet oppstår når utgangspunktet blir endepunktet.

En foreløpig forståelse kan bli til en fast dom. Det vi først antok, begynner å fremstå som det vi vet. Etter hvert legger vi bare merke til det som passer inn.

Den som allerede er forstått som vanskelig, blir vanskelig også når han protesterer mot å bli misforstått.

Den som er forstått som manipulerende, får sine forklaringer tolket som nye forsøk på manipulasjon.

Den som er forstått som svak, får selvstendige valg forklart som påvirkning utenfra.

Da har fordommen sluttet å være en inngang til forståelse.

Den er blitt en lukket dør.

Vi legger merke til det vi forventer

Erfaring lærer oss å se.

En erfaren lærer kan oppfatte at en elev har gitt opp, selv om eleven ikke sier det. En lege kan ane et sykdomsbilde i symptomer som virker usammenhengende. En sosialarbeider kan registrere frykt eller avmakt i små bevegelser.

Dette er faglig kunnskap i praksis.

Men erfaring kan også gjøre blikket selektivt.

Når vi forventer å finne et bestemt problem, blir tegnene på problemet lettere synlige. Andre sider av mennesket kan forsvinne.

En forelder som er vurdert som lite omsorgsfull, kan vise ømhet uten at det endrer helhetsbildet. Øyeblikket blir forstått som tilfeldig. En klient som er beskrevet som lite motivert, kan uttrykke et håp som ikke passer inn i vurderingen. Håpet blir oversett fordi det kommer i feil form.

Vi ser ikke bare med øynene.

Vi ser også med begrepene våre.

Det profesjonelle språket fremhever noe og skyver annet i bakgrunnen. Diagnoser, risikovurderinger og kategorier kan gjøre viktige forhold tydelige. Men de kan også organisere blikket slik at mennesket bare blir synlig gjennom problemet.

Spørsmålet er derfor ikke om vi skal bruke faglige begreper.

Spørsmålet er om begrepene fortsatt lar seg korrigere av mennesket de brukes på.

Når fordommen blir usynlig

De mest virksomme fordommene er ofte de vi ikke opplever som fordommer.

De fremstår som sunn fornuft.

Vi mener kanskje at et ansvarlig menneske møter presis, uttrykker seg tydelig, holder avtaler og tar imot gode råd. Vi tenker at en god forelder viser kjærlighet på gjenkjennelige måter. Vi antar at den som virkelig ønsker hjelp, samarbeider med hjelperen.

Slike forestillinger kan virke rimelige.

Men også de har en historie.

De er formet av kultur, klasse, utdanning, profesjon og personlige erfaringer. Mennesker fra andre livsverdener kan vise ansvar, kjærlighet og tillit på andre måter enn dem vi forventer.

Et menneske kan komme for sent fordi livet er kaotisk, ikke fordi avtalen er uviktig.

En forelder kan ha vanskeligheter med å uttrykke varme, men likevel være dypt opptatt av barnets trygghet.

En klient kan avvise et tiltak fordi tidligere hjelp har vært krenkende, ikke fordi personen mangler ønske om forandring.

Når vår egen normalitet blir usynlig for oss, kan den lett bli brukt som målestokk for alle andre.

Da ser vi ikke lenger våre forventninger som fortolkninger.

Vi ser dem som virkeligheten selv.

Å være åpen er ikke å være uten dømmekraft

Gadamer blir noen ganger forstått som om all åpenhet krever at vi gir avkall på vurdering.

Det gjør den ikke.

Å sette sine fordommer på spill betyr ikke å tro alt den andre sier. Det betyr ikke å late som om alle perspektiver er like gode. Det betyr heller ikke at vi skal se bort fra vold, makt, løgn eller urett.

Åpenhet er ikke naivitet.

Den profesjonelle må kunne vurdere risiko. Hun må kunne gjenkjenne manipulering, beskytte barn og sette grenser. Noen handlinger er uakseptable selv om vi forstår bakgrunnen for dem.

Men også en nødvendig dom bør være åpen for korreksjon.

Vi kan si:

«Dette er min vurdering ut fra det jeg vet nå.»

Vi trenger ikke si:

«Dette er hele sannheten om deg.»

Ydmykhet innebærer ikke at vi unnlater å handle.

Den innebærer at vi ikke gjør vår egen forståelse absolutt.

Den som vet, og den som blir forstått

I profesjonelle møter er kunnskapen ulikt fordelt.

Hjelperen kjenner teori, lovverk, diagnoser og tjenester. Den andre kjenner sitt eget liv.

Begge kunnskapsformene er nødvendige.

Men den profesjonelles kunnskap har ofte høyere status. Den blir skrevet i journalen, lagt frem i møter og brukt som grunnlag for beslutninger. Klientens kunnskap kan bli vurdert som subjektiv, begrenset eller preget av manglende innsikt.

Noen ganger er dette relevant. Mennesker forstår ikke alltid sine egne handlinger fullt ut. Vi kan skjule sannheten også for oss selv.

Men den profesjonelle står ikke utenfor den samme menneskelige begrensningen.

Også hjelperen kan ta feil.

Også teorien kan skjule noe.

Også systemets språk kan være utilstrekkelig.

Den som setter sine fordommer på spill, gir derfor den andre en reell mulighet til å korrigere forståelsen.

Ikke bare formelt.

Ikke bare ved at den andre får tale.

Men ved at ordene faktisk kan få betydning.

Hvis alt den andre sier som passer vurderingen, regnes som sant, mens alt som motsier den, forklares som motstand eller manglende innsikt, finnes det ingen virkelig dialog.

Den andre får snakke, men kan ikke forandre forståelsen.

Å lytte etter det som ikke passer

Det er lett å høre det vi allerede forventer.

Den krevende lyttingen begynner når noe ikke passer.

En klient som beskrives som aggressiv, viser omsorg.

En forelder som vurderes som likegyldig, uttrykker sorg.

En ungdom som omtales som umotivert, arbeider hardt med noe systemet ikke verdsetter.

Hva gjør vi med slike øyeblikk?

Vi kan behandle dem som unntak.

Eller vi kan la dem stille spørsmål ved helheten.

Å sette fordommene på spill betyr å lete etter det som forstyrrer vår egen fortelling.

Hva ville kunne vise at vurderingen min er for enkel?

Hva ser jeg ikke?

Hvilke opplysninger får liten plass fordi de ikke passer inn?

En forståelse blir ikke svakere av å møte motstand.

Den kan bli mer sann.

Når erfaring blir til sikkerhet

Erfarne profesjonelle har ofte sett mye.

De kjenner mønstre. De vet hvordan problemer kan utvikle seg. De har lært å reagere tidlig.

Denne kunnskapen kan redde liv.

Men erfaring kan også skape en form for sikkerhet som gjør det vanskeligere å være nysgjerrig.

«Jeg har sett dette før.»

Setningen kan uttrykke gjenkjennelse.

Men intet menneske er bare en gjentakelse av et tidligere menneske.

Ingen familie er helt lik en annen. Ingen sorg, avhengighet eller psykisk lidelse leves på samme måte i to liv.

Den erfarne hjelperens utfordring er derfor ikke å glemme det hun har lært.

Det er å bruke erfaringen uten å la den bestemme alt på forhånd.

Virkelig erfaring gjør oss ikke bare sikrere.

Den kan også gjøre oss mer varsomme.

Den som har arbeidet lenge med mennesker, vet hvor ofte det første inntrykket må korrigeres. Hun vet at det som så ut som motstand, kan være frykt. At det som virket som likegyldighet, kan være skam. At et menneske kan bære en historie som forandrer betydningen av det synlige.

Erfaringens høyeste form er kanskje ikke sikkerhet.

Det er ydmykhet.

Å si «jeg kan ha tatt feil»

Det kan være vanskelig for profesjonelle å erkjenne feil.

Vi frykter å miste autoritet. Vi er redde for at den andre skal miste tillit. I noen systemer kan feil også få juridiske eller organisatoriske konsekvenser.

Derfor kan vi bli fristet til å forsvare den første vurderingen.

Ny informasjon tilpasses det gamle bildet. Ansvar flyttes. Usikkerhet skjules bak et sikkert språk.

Men tillit bygges ikke bare ved at hjelperen har rett.

Den kan også bygges ved at hjelperen kan korrigere seg.

«Jeg tror jeg forsto deg for raskt.»

«Jeg ser nå at vurderingen min var for enkel.»

«Det du sier, gjør at jeg må tenke på nytt.»

Slike setninger gjør ikke nødvendigvis den profesjonelle svakere.

De kan vise at relasjonen rommer virkelighet.

Den andre oppdager at ordene har betydning. At møtet ikke bare er en formell bekreftelse på noe som allerede er bestemt.

Profesjonell ydmykhet er ikke selvutslettelse.

Det er viljen til å la sannheten være viktigere enn egen prestisje.

Fordommer i møte med kultur

Fordommer blir særlig synlige i møter mellom mennesker med ulik kulturell, religiøs eller sosial bakgrunn.

Vi kan være opptatt av å unngå stereotype vurderinger. Likevel bærer vi ofte forestillinger om hva som er normalt, frigjørende, undertrykkende, moderne eller godt.

Noen ganger beskytter disse forestillingene viktige verdier. Barns rettigheter, likestilling og vern mot vold kan ikke relativiseres bort.

Men også gode verdier kan formidles med kulturell overlegenhet.

En profesjonell kan raskt tolke familiens samhold som kontroll, religiøs praksis som undertrykkelse eller tilbakeholdenhet som mangel på åpenhet.

Familien kan på sin side tolke den profesjonelles spørsmål som respektløse, invaderende eller truende.

Å sette fordommene på spill betyr ikke å unngå vanskelige vurderinger.

Det betyr å undersøke om vi forstår det vi vurderer.

Hva betyr denne handlingen for dem som utfører den?

Hvilke maktforhold finnes?

Hvem rammes?

Hvordan opplever barnet eller den sårbare parten situasjonen?

Hva i min egen kultur fremstår for meg som natur, men er egentlig tradisjon?

Slike spørsmål svekker ikke etikken.

De gjør den mer presis.

Fordommer om normalitet

Normalitet er en av de sterkeste fordommene i moderne samfunn.

Vi sammenligner mennesker med forestillinger om hvordan et liv bør utvikle seg. Barn skal følge bestemte trinn. Voksne skal arbeide, leve selvstendig, opprettholde relasjoner og regulere følelser på gjenkjennelige måter.

Den som avviker, blir lett forstått gjennom mangelen.

Mennesket blir det som ikke fungerer.

Dette kan skje med personer med funksjonsnedsettelser, autisme, psykiske lidelser, rusproblemer eller annerledes livsformer. Den profesjonelle ser kanskje først symptomene, begrensningene og behovet for tilrettelegging.

Men mennesket er alltid mer enn avviket fra normen.

Å sette normalitetsfordommen på spill betyr å spørre:

Er dette virkelig et problem for personen?

Eller er det først og fremst et problem for omgivelsene?

Hvilke sider av livet blir usynlige når vi bare ser mangelen?

Kan det som fremstår som svakhet i én sammenheng, være en styrke i en annen?

Dette betyr ikke å benekte lidelse eller behov for hjelp.

Det betyr å unngå å gjøre forskjellen til hele mennesket.

Fordommer om den gode hjelperen

Vi bærer også fordommer om oss selv.

Hjelperen ønsker gjerne å se seg selv som omsorgsfull, rettferdig og åpen. Det kan gjøre det vanskelig å oppdage når hjelpen oppleves som kontroll, press eller ydmykelse.

Gode intensjoner beskytter oss ikke automatisk mot å gjøre skade.

Noen ganger er det nettopp fordi vi er sikre på at vi vil den andre vel, at vi har vanskelig for å lytte til protesten.

«Jeg prøver bare å hjelpe.»

Setningen kan være sann.

Men den svarer ikke på hvordan hjelpen virker.

Den andre kan oppleve møtet annerledes.

Å sette sine fordommer på spill innebærer derfor også å risikere bildet av seg selv som den gode hjelper.

Vi må kunne spørre:

Kan min måte å hjelpe på ha gjort den andre mindre?

Har jeg lyttet, eller har jeg ventet på at den andre skulle forstå det jeg allerede visste?

Har jeg brukt omsorg som begrunnelse for å ta kontroll?

Slike spørsmål kan være smertefulle.

Men uten dem kan godheten bli blind.

Ydmykhet og ansvar

Ydmykhet blir noen ganger forvekslet med usikkerhet.

Den ydmyke profesjonelle er ikke nødvendigvis den som tviler på alt, unngår beslutninger og trekker seg unna ansvar.

Ydmykhet kan tvert imot være en form for styrke.

Den gjør det mulig å handle bestemt uten å gjøre seg allvitende. Den gjør det mulig å beskytte et barn og samtidig erkjenne at hele historien ikke er kjent. Den gjør det mulig å sette grenser og samtidig lytte til den som rammes av grensen.

Ydmykhet sier:

Jeg må handle.

Men jeg ser ikke alt.

Jeg har kunnskap.

Men min kunnskap er ikke hele mennesket.

Jeg har ansvar.

Men ansvaret gir meg ikke rett til å gjøre min fortolkning absolutt.

Dette er ikke svakhet.

Det er moden dømmekraft.

Dialogen som risiko

For Gadamer er dialogen avgjørende for forståelse.

Men ekte dialog er ikke bare en vennlig samtale.

Den innebærer risiko.

Hvis jeg går inn i dialogen bare for å forklare det jeg allerede mener, står ingenting på spill. Hvis jeg stiller spørsmål bare for å samle opplysninger til en ferdig vurdering, har den andre ingen reell mulighet til å forandre meg.

Dialog begynner når jeg erkjenner at jeg kanskje ikke eier hele sannheten om saken.

Det betyr ikke at vi er like i makt eller ansvar. En profesjonell kan ha myndighet til å fatte beslutninger. Men også innenfor et asymmetrisk møte kan hun la den andres perspektiv få virkning.

Spørsmålet er ikke bare:

Har den andre fått tale?

Men:

Kunne det den andre sa, faktisk endre noe?

Der svaret alltid er nei, finnes kanskje samtale.

Men ikke dialog.

Når fordommen beskytter oss

Fordommer handler ikke bare om den andre.

De kan også beskytte oss selv.

Dersom vi forstår et menneske som vanskelig, slipper vi kanskje å kjenne på vår egen utilstrekkelighet. Dersom vi kaller en klient umotivert, trenger vi ikke spørre om hjelpen var relevant. Dersom vi beskriver en forelder som kald, slipper vi kanskje å møte smerten som ligger bak avstanden.

En fast fortolkning kan gi hjelperen trygghet.

Den gjør situasjonen ryddig. Problemet får navn. Ansvar kan plasseres. Tiltak kan velges.

Det uavklarte er mer krevende.

Å sette fordommen på spill kan derfor også innebære å miste en beskyttelse.

Vi må tåle at situasjonen blir mindre oversiktlig.

Vi må tåle å ikke vite.

Denne uvissheten kan være ubehagelig, men den er noen ganger mer sann enn den raske forklaringen.

Det som ikke lar seg forstå fullt ut

Hermeneutikken handler om forståelse.

Men den minner oss også om forståelsens grenser.

Et annet menneske kan aldri bli helt gjennomsiktig for oss. Det finnes erfaringer, minner og betydninger vi ikke får full adgang til. Selv mennesker som har levd sammen i mange år, kan bære sider av livet den andre ikke kjenner.

Dette er ikke bare et problem som mer kunnskap skal løse.

Det er en del av det å møte en annen.

Den andres fremmedhet må ikke alltid overvinnes.

Noe skal få forbli den andres.

Ydmykheten i forståelsen består derfor også i å vite når vi ikke skal fortolke mer. Når vi skal la et menneske beholde rom som ikke tilhører oss.

Forståelse er ikke erobring.

Den er nærhet uten eierskap.

Å se på nytt

Å sette sine fordommer på spill betyr ikke at vi blir fordomsfrie.

Det betyr at vi blir i stand til å se på nytt.

Vi kan møte den samme personen, den samme teksten eller den samme situasjonen og oppdage noe vi ikke så tidligere. Ikke fordi virkeligheten nødvendigvis har forandret seg, men fordi vår horisont har gjort det.

Det som tidligere fremsto som ulydighet, kan nå sees som beskyttelse.

Det som virket som svakhet, kan vise seg å være utholdenhet.

Det som ble forstått som motstand mot hjelp, kan være motstand mot ydmykelse.

Å se på nytt opphever ikke alltid den første forståelsen.

Men den setter den inn i en større sammenheng.

Dette er hermeneutikkens bevegelse.

Ikke fra uvitenhet til full sikkerhet.

Men fra en foreløpig forståelse til en mer prøvet, mer åpen og mer ansvarlig forståelse.

Motet til å kunne ta feil

Det krever mot å si at man kan ha tatt feil.

Særlig når andre er avhengige av vår vurdering.

Vi ønsker at kunnskapen skal være sikker. Vi vil beskytte mennesker og fatte riktige beslutninger. Vi vil ikke skade.

Men nettopp derfor må forståelsen kunne korrigeres.

Den som aldri kan ta feil, kan heller aldri lære noe nytt.

Og den som ikke kan lære noe nytt, har sluttet å møte den andre som et levende menneske.

Gadamers tanke om å sette fordommene på spill er derfor ikke bare en teori om tekstfortolkning.

Den er en etikk for menneskemøtet.

Den ber oss gå inn i forståelsen med alt vi vet, men uten å gjøre kunnskapen til en mur.

Den ber oss bruke erfaringen, men la erfaringen møte motstand.

Den ber oss dømme når det er nødvendig, men holde dommen åpen for det vi ennå ikke har sett.

Ydmykheten ligger ikke i å vite lite.

Den ligger i å vite at også det vi vet, kan vise seg annerledes i møtet med et annet menneske.

Vi trenger ikke gi avkall på vår forståelse.

Men vi må våge å risikere den.

For kanskje begynner virkelig forståelse først når vi ikke lenger bare spør:

Hvordan skal jeg få den andre til å passe inn i det jeg allerede vet?

Men også:

Hva kan dette møtet lære meg å se på nytt?

Anbefalt litteratur for videre lesning

Den som ønsker å fordype seg i Gadamers forståelse av fordommer, dialog, ydmykhet og forståelsens historiske karakter, kan begynne med følgende arbeider.

Gadamer, H.-G. (2010). Sannhet og metode: Grunntrekk i en filosofisk hermeneutikk. Pax Forlag.

Gadamers hovedverk og den viktigste kilden til begrepene forforståelse, fordom, tradisjon, horisont og horisontsammensmeltning. Boken viser hvorfor forståelse alltid begynner i historisk formede forventninger som må kunne prøves i møtet med saken og den andre.

Gadamer, H.-G. (2003). Forståelsens filosofi: Utvalgte hermeneutiske skrifter. Cappelen Akademisk Forlag.

Et tilgjengelig norsk utvalg av tekster om forståelse, språk, samtale og fortolkning. Boken er en god inngang for studenter og andre som ønsker å møte Gadamer i kortere tekster.

Bernstein, R. J. (1983). Beyond Objectivism and Relativism: Science, Hermeneutics, and Praxis. University of Pennsylvania Press.

Bernstein undersøker hvordan vi kan søke sannhet uten å falle enten i forestillingen om full objektivitet eller i relativisme. Boken er særlig relevant for forståelsen av hermeneutisk ydmykhet.

Grondin, J. (2003). The Philosophy of Gadamer. Acumen.

En klar og konsentrert fremstilling av Gadamers filosofi. Grondin forklarer hvordan dialog, tradisjon og åpenhet henger sammen i den filosofiske hermeneutikken.

Habermas, J. (1987). The Philosophical Discourse of Modernity. MIT Press.

Habermas gir et kritisk perspektiv på tradisjon, makt og forståelse. Teksten er nyttig for lesere som ønsker å undersøke om dialog alltid er så åpen som hermeneutikken forutsetter.

Heidegger, M. (2007). Væren og tid. Pax Forlag.

Heideggers analyse av forståelse som en grunnleggende måte å være i verden på danner en viktig bakgrunn for Gadamer. Boken viser hvorfor vi aldri begynner fortolkningen fra et helt nøytralt sted.

Ricoeur, P. (1981). Hermeneutics and the Human Sciences: Essays on Language, Action and Interpretation. Cambridge University Press.

Ricoeur undersøker hvordan fortolkning virker i forståelsen av språk, handling og samfunn. Han bidrar også med et viktig kritisk og metodisk supplement til Gadamer.

Taylor, C. (1985). Interpretation and the sciences of man. I Philosophy and the Human Sciences: Philosophical Papers 2 (s. 15–57). Cambridge University Press.

Taylor viser hvorfor menneskelige handlinger må forstås innenfor de meningssammenhengene menneskene selv lever i. Teksten er sentral for hermeneutisk orientert samfunnsvitenskap.

Warnke, G. (1987). Gadamer: Hermeneutics, Tradition and Reason. Stanford University Press.

En grundig studie av forholdet mellom tradisjon, fornuft og kritikk hos Gadamer. Boken passer godt for studenter som vil gå dypere inn i spørsmål om makt, relativisme og kritisk vurdering.

Weinsheimer, J. C. (1985). Gadamer’s Hermeneutics: A Reading of Truth and Method. Yale University Press.

En systematisk nærlesning av Truth and Method. Boken hjelper leseren med å følge Gadamers argumentasjon og forstå den filosofiske betydningen av fordommens rehabilitering. 

Det krever mot å si at man kan ha tatt feil.

Denne teksten er utviket med bakgrunn i mine forelesningsnotater om Gadamer´s hermeneutikk, og skrevet i en samtale med OpenAI/ChetGPT.

 

Beginning Where the Other Person Is

Kierkegaard and the Secret of the Helping Art

A person comes to us because something in life is no longer working.

It may be a child who refuses to attend school. A parent who has lost custody of a child. A young person who uses drugs. A patient who does not follow treatment. A person living in a relationship they ought to leave but cannot bring themselves to end. An older person who refuses the help that everyone else considers necessary.

The professional often sees quite quickly what ought to change.

The child must return to school. The parent must acknowledge responsibility. The young person must stop using drugs. The patient must follow the advice. The person exposed to violence must leave. The older person must accept help.

The goal may be reasonable. It may be professionally justified and ethically necessary.

And yet the help may fail.

Not because the helper lacks knowledge. Not because the wish to help is insincere. But because the helper begins somewhere other than where the other person actually is.

Søren Kierkegaard formulated this as the secret of the helping art: if we are truly to succeed in leading a person to a particular place, we must first find that person where they are and begin there.

The words seem simple.

In practice, they make some of the most demanding claims that can be made upon anyone who seeks to help.

To find a person where they are, we must be willing to leave the place in which we ourselves feel secure. We must set aside some of our haste, our certainty, and our desire to know the way on the other person’s behalf.

We must attempt to see the world from a place that is not our own.

The Helper Often Knows the Goal Before the Starting Point

Professional help is usually organised around goals.

The problem must be assessed. Needs must be identified. Interventions must be planned. Progress must be documented. The service must be able to show that something has improved.

This is necessary. Without goals, help can become vague, arbitrary, and unaccountable.

But goals can also make us impatient with the person.

We begin to think about where the person should go before we have understood where the person is standing.

The young person who uses drugs is presented with a plan for abstinence. Yet drug use may also be what makes daily life bearable. It may provide community, identity, or temporary relief from memories and distress. If the helper sees only the drug use as the problem, the help may simultaneously try to remove what the young person currently experiences as the only available solution.

The woman exposed to violence is told that she must leave her abusive partner. Yet the relationship may also contain love, financial security, shared children, hope, and fear. She may know that she ought to leave and still experience leaving as impossible.

The older man refuses home care. The helper sees risk, poor nutrition, and danger of falling. The man may see a loss of dignity, strangers entering his home, and yet another sign that his life no longer belongs to him.

The helper may be right about what needs to happen.

But the right goal does not automatically produce the right help.

Before asking how a person should move forward, we must ask what it will cost to leave the place where they currently stand.

Beginning Where the Other Person Is Does Not Mean Remaining There

Kierkegaard’s formulation can be misunderstood.

Beginning where the other person is does not mean that the helper must accept everything. It does not mean that the other person’s understanding is always correct, or that every action must be respected simply because it makes sense to the person.

People can harm themselves and others. Parents can fail children. Violence must be stopped. Children must be protected. Sometimes professionals must act against a person’s wishes.

Beginning where the other person is therefore does not mean remaining where they are.

It means taking the other person’s reality as the point of departure, even when the goal is change.

The professional may say:

“I understand that alcohol helps you get through the night. At the same time, I can see that it is harming your body and your relationship with your children.”

“I understand that you love him. At the same time, the violence is unacceptable, and you need protection.”

“I understand that you do not want strangers in your home. At the same time, I am concerned that you are not getting enough to eat.”

Understanding does not abolish responsibility.

But it changes the way responsibility is exercised.

When the helper recognises the meaning of what must change, help can become less humiliating. The other person need not be portrayed as irrational, unmotivated, or difficult simply because change does not occur at the pace the system desires.

First Understanding What the Other Person Understands

Kierkegaard writes about finding a person where they are. This involves more than knowing the person’s address, diagnosis, or social circumstances.

We must try to understand how the person understands their own life.

What does the person experience as the problem?

What does the person experience as a solution?

What do they fear losing?

What do they hope for?

What has previous help meant?

What experiences have taught them to trust or distrust others?

Two people may occupy the same outward situation and experience it entirely differently.

Two young people may both have left school. One may be afraid of failure. Another may experience school as meaningless. A third may be exhausted by caregiving responsibilities at home. A fourth may have been bullied and experience absence as self-protection.

If all of them are met with the same explanation and the same intervention, help does not begin where they are.

It begins where the category says they are.

Professional knowledge needs categories. Without concepts and patterns, experience becomes unmanageable. But the category must never become more important than the person.

A diagnosis may say something true and still fail to explain what the diagnosis means in this particular life.

The Hidden Power of Help

The person who helps has power.

This is also true when help is offered with warmth and good intentions.

The helper often has access to knowledge, services, money, documents, and decision-making spaces that the other person does not possess. The professional’s words are written into journals and reports. Assessments may influence treatment, financial support, custody of children, and access to housing.

Power also lies in the right to define the problem.

The professional may say that the client lacks insight, is insufficiently motivated, resists treatment, or refuses to cooperate. Such descriptions may be relevant. But they may also conceal the fact that the client understands the situation differently from the helper.

The person who does not want what the service offers may be understood as the obstacle to help itself.

The professional’s plan then becomes the measure of the other person’s rationality.

Beginning where the other person is therefore requires an awareness of power.

The helper must ask:

Who has defined the problem?

Who has decided the goal?

What happens if the person says no?

What genuine choices exist?

Is participation real, or may the other person choose only between alternatives we have already determined?

Help does not become free from power because we call it help.

It becomes ethical only when the helper takes responsibility for how power operates.

The Humiliation That May Be Contained in Receiving Help

Needing help can be deeply vulnerable.

A person may have to tell strangers about finances, illness, drug use, violence, sexuality, neglect, or psychological distress. They may have to answer questions that the helper would never accept from a stranger.

The person seeking help often has to display what is not working.

This may create shame.

Professional encounters can intensify this shame when the helper arrives with a ready-made understanding and a ready-made solution. The other person becomes the one who lacks something. The helper becomes the one who knows.

Even well-intentioned advice may be experienced as a reminder of inadequacy.

“You just need to set boundaries.”

“You need to pull yourself together.”

“You need to understand that this is not good for you.”

“You need to become more motivated.”

Such statements may be factually correct and humanly useless.

They tell the other person that the helper already stands at the place the person ought to have reached.

Kierkegaard’s helping art begins with a different movement. The person who wishes to help must first bend down to the place where the other is.

Not in order to make themselves smaller than they are.

But in order not to make the other person smaller than they are.

Humility consists in acknowledging that the professional does not fully know the life in which the help is meant to work.

Entering Some Way into the Other Person’s World

Beginning where the other person is requires empathy, but empathy is not the same as believing that we know how the other feels.

The statement “I know exactly how you feel” may be intended as comfort. But it may also close the conversation.

We never know completely.

Even when we have experienced something similar, we have experienced it within another life, another body, another history, and other relationships.

The hermeneutic attitude is therefore more cautious:

“I am trying to understand.”

“This is how I understand what you are saying. Have I understood correctly?”

“What is it that I am not seeing?”

The person who enters the other’s world must also allow it to remain the other’s world.

We should not take over the story. We should not fill it with our own experiences. Nor should we make the stranger’s life understandable only by translating it into something we already know.

Some things must remain unfamiliar long enough to teach us something.

Motivation or Meaning?

Professionals often speak about motivation.

The client is motivated or unmotivated. The patient is ready for change or not ready. The young person is willing to cooperate or unwilling to cooperate.

The concept of motivation can be useful. But it may also conceal another question:

Does the proposed change make sense to the person?

A person may want a better life and still have little motivation for the intervention being offered. A young person may want employment but not believe that the course will help. A parent may want better contact with a child but experience parental guidance as humiliating. A patient may want to recover but fear the side effects of treatment.

Lack of motivation is not always lack of will.

It may be lack of trust.

It may reflect experience of failed help.

It may be fear of loss.

It may be that the goal has been formulated in language that does not belong to the other person.

Before trying to motivate a person, we should therefore ask what already matters to them.

Change gains strength when it is connected to something the person themselves wishes to protect, regain, or become capable of.

Helping Is Not Transporting the Other Person Like an Object

Kierkegaard writes about leading a person to a particular place. But a human being cannot be led like an object.

Help is not transportation.

We cannot lift the other person out of one life and place them where we think it would be best. Even when we use power, the person must later continue living in the life that has been changed.

Lasting change therefore requires that the other person, in some way, becomes a subject in their own movement.

This is the difference between doing something to a person and doing something with them.

Social work, treatment, and education can easily become governed by an intervention logic. The professional assesses, evaluates, sets goals, and follows up. The person becomes the recipient of a plan.

Yet the deepest question of helping is not only:

What should we do about the problem?

It is also:

How can this person gain greater capacity to act in their own life?

Help does not fully succeed if it solves a problem while simultaneously making the person more dependent, silent, or alienated from themselves.

Good help seeks to restore agency.

When the Helper Moves Too Quickly

Helpers may be under pressure to move quickly.

Not necessarily because they are impatient people, but because the system is organised around progress. Goals, change, and results are expected.

The other person may need something different.

A person in crisis may first need to experience safety before considering solutions. Someone who has lived with violence for a long time may need to relearn trust in their own judgement. A young person who has met many helpers may need to see that this adult will actually remain.

When the helper moves too quickly, the other person may experience the help as passing them by.

Advice comes before trust.

The plan comes before the story.

The goal comes before the person.

It may look like resistance when the person does not follow.

But perhaps the distance between them has become too great.

Beginning where the other person is also concerns pace.

The professional must be able to distinguish between necessary action and unnecessary haste.

Sometimes it is ethically right to intervene quickly. At other times, waiting is part of the work.

Remaining Close Without Remaining There Forever

The helper should not settle permanently in the other person’s powerlessness.

Empathy can become stagnation if it does not also open towards possibility.

It is possible to understand so much that one ceases to make demands. The young person’s difficult history becomes an explanation for why nothing can be expected. The parent’s own childhood becomes a reason to avoid responsibility. The patient’s fear leads to the withdrawal of every challenge.

Then understanding may become as limiting as condemnation.

Beginning where the other person is also means believing that the person can move.

The helper must hold together two truths:

This person has good reasons for being where they are.

And this person is more than the place they currently occupy.

The professional must be able to recognise suffering without turning it into identity. To see limitations without reducing the person to them. To understand the past without turning it into destiny.

Hope is not the denial of reality.

It is the refusal to make today’s reality the only possible one.

The Ethics of Making Demands

Help sometimes involves making demands.

Children need parents who take responsibility. Treatment requires participation. Agreements must be kept. Violence cannot be accepted. The helper cannot always be satisfied with understanding.

But demands can be made in different ways.

They can be made from above, as a judgement:

“If you really cared, you would change.”

Or they can be made from within understanding:

“I can see how difficult this is for you. At the same time, your child must be safe.”

The second demand is not weaker.

It is often stronger because it does not need to humiliate the person in order to be clear.

Kierkegaard’s helping art is not sentimental. It does not release the person from responsibility. It asks how responsibility can be communicated in a way that still allows the other person to encounter it as an acting human being.

A demand that destroys dignity may make change more difficult.

A demand that recognises both responsibility and human worth may open a path.

When Help Must Be Given Against the Other Person’s Will

Some situations make Kierkegaard’s idea particularly difficult.

A child may need to be removed from parental care. A seriously ill person may need treatment without understanding the need for it. A person may pose a danger to themselves or others.

In such situations, help cannot wait for full agreement.

Yet the requirement to begin where the other person is does not disappear.

Even coercion can be exercised in ways that are more or less humiliating. Even a decision the person opposes can be explained respectfully. The other person can receive information, be given an opportunity to speak, and influence what can still be influenced.

The professional should be honest:

“This is a decision we are making because we believe the child is not safe.”

“I know that you disagree.”

“I still want to hear how you experience this.”

Listening does not mean that the decision is withdrawn.

It means that the person is not made invisible within it.

The necessity of power never releases the professional from responsibility for how power is used.

The Help That Suits the Helper

Helpers may be inclined to offer the kind of help they themselves are skilled at providing.

The person who is good at conversation offers conversation. The person who works within a programme offers the programme. The person who knows a particular theory sees the world through that theory.

This is understandable. No one can work without methods and professional frameworks.

But it may lead to the person having to adapt to the help rather than the help adapting to the person.

When the intervention does not work, the conclusion may be that the client was not motivated or receptive.

Kierkegaard’s question is more uncomfortable:

Was this truly help from the place where the other person was?

Or was it help from the place where the helper stood?

The professional must be able to acknowledge that a good intervention may be wrong for this person, at this time, and in this situation.

Professional humility also involves being able to let go of one’s preferred method.

The Helper’s Need to Succeed

There is also a personal dimension to helping work.

Helpers want to make a difference. We want to see that our efforts work. We want to experience ourselves as useful.

There is nothing wrong with this. But the helper’s need to succeed can become a hidden force within the relationship.

When the other person does not change, the helper may experience powerlessness, irritation, or disappointment. The client becomes the person who refuses to be helped.

We may then begin to pressure, withdraw, or protect ourselves through professional explanations.

Perhaps the person was not ready.

Perhaps they lacked insight.

Perhaps nothing could be done.

Sometimes this is true.

At other times, the helper must ask whether the need to succeed made it difficult to follow the other person’s pace and path.

The other person does not owe us a change that proves that we were good helpers.

The value of help cannot always be measured by the outcome we hoped for.

Sometimes the most important thing is that the person encountered one human being who did not abandon dignity, even though life did not change as we wished.

Beginning Again

It is possible to have begun in the wrong place.

A relationship may have become locked. The professional may have been too quick, too certain, or too controlling. The other person has withdrawn.

The helper may then attempt to begin again.

This sometimes requires a simple acknowledgement:

“I think I have been more concerned with the plan than with how this feels for you.”

“I think I moved too quickly.”

“I may have misunderstood you.”

Such words can be difficult for professionals. We fear that they may weaken trust or authority.

They often do the opposite.

When the helper can acknowledge an error without placing the responsibility on the other person, the relationship may once again become a place of truth.

Professional authority does not consist in being infallible.

It also consists in being able to correct oneself.

The Secret of the Helping Art

Kierkegaard called this a secret.

Perhaps because it is easy to say and difficult to live.

The person who wishes to help must know something. But knowledge must not make the helper superior.

The person who wishes to help must have a goal. But the goal must not make the other person’s starting point invisible.

The person who wishes to help must be able to act. But action must not deprive the other person of the possibility of becoming a subject in their own life.

The person who wishes to help must be able to remain close to powerlessness without immediately solving it.

And the person who wishes to help must be willing to be changed by the encounter.

Beginning where the other person is does not mean abandoning professional expertise.

It means making professional expertise human.

It means using knowledge in a form that the other person can encounter without first having to give up themselves.

The secret of the helping art may therefore not be a method.

It is an attitude.

A willingness to stand beside the person before pointing out the road.

A willingness to ask before answering.

A willingness to understand what holds the person in place before asking them to move.

And a humble recognition that the path which appears short from the helper’s position may be long and dangerous from the place where the other person stands.

We cannot walk the entire path for another human being.

But we can try to find them where they are.

We can remain there long enough for the way forward to become visible.

Not only to the helper.

But to the person who must walk it.

Recommended Reading for Further Study

Readers who wish to explore the ethics of helping, professional power, dialogue, and the encounter with the other may begin with the following works.

Kierkegaard, S. (1998). The Point of View. Princeton University Press.

This work contains Kierkegaard’s well-known formulation of the secret of helping. The text provides a fundamental ethical perspective on why help must begin with an understanding of where the other person actually is.

Buber, M. (1970). I and Thou. Charles Scribner’s Sons.

Buber’s philosophy of the I–Thou relationship deepens the distinction between encountering the other as a subject and treating the person as an object of intervention, knowledge, or control.

Eide, T., & Eide, H. (2017). Kommunikasjon i relasjoner: Personorientering, samhandling, etikk (3rd ed.). Gyldendal Akademisk.

A practice-oriented Norwegian account of relationships, communication, and ethical responsibility in health and social care. The book is particularly relevant for students and practitioners.

Freire, P. (2000). Pedagogy of the Oppressed (30th anniversary ed.). Continuum.

Freire examines the difference between dialogical and oppressive practice. His critique of treating people as passive recipients is central to understanding help as emancipatory cooperation.

Gadamer, H.-G. (2010). Truth and Method. Continuum.

Gadamer’s philosophy of understanding, dialogue, and horizon provides a foundation for examining how the helper’s own pre-understanding shapes the encounter with the other person.

Levinas, E. (1996). Basic Philosophical Writings. Indiana University Press.

Levinas’ ethics begins with the claim made upon us by the other person. These writings challenge the idea that the other can ever be fully understood, categorised, or made into an object of our knowledge.

Lipsky, M. (2010). Street-Level Bureaucracy: Dilemmas of the Individual in Public Services (30th anniversary expanded ed.). Russell Sage Foundation.

Lipsky demonstrates how frontline professionals exercise judgement and power within institutional frameworks. The book is important for understanding how organisational demands shape encounters with individuals.

Rogers, C. R. (1951). Client-Centered Therapy: Its Current Practice, Implications, and Theory. Houghton Mifflin.

Rogers develops a relational approach based on empathy, congruence, and unconditional positive regard. The book offers a psychological complement to Kierkegaard’s idea of beginning where the other person is.

Schön, D. A. (1983). The Reflective Practitioner: How Professionals Think in Action. Basic Books.

Schön examines how professionals act in complex and unpredictable situations. Reflection-in-action is crucial when established methods do not fully fit the person or the situation.

Vetlesen, A. J. (2007). Hva er etikk. Universitetsforlaget.

An accessible Norwegian introduction to fundamental ethical questions. The book is relevant to reflections on responsibility, vulnerability, and the relationship between knowledge, power, and moral action.

A humble recognition that the path which appears short from the helper’s position 

may be long and dangerous from the place where the other person stands.

This essay is written with inspiration from my mentor Professor and Philosopher John Lundstøl, who found me where I was, and started helping me into a completely  unknown academic world. In the 30 years we knew each other, he often spoke of "the secret of helping".

 

Å begynne der den andre er

Kierkegaard og hjelpekunstens hemmelighet

Et menneske kommer til oss fordi noe i livet ikke lenger går.

Det kan være et barn som ikke vil gå på skolen. En forelder som har mistet omsorgen for sitt barn. En ungdom som bruker rusmidler. En pasient som ikke følger behandlingen. Et menneske som lever i et forhold det burde forlate, men ikke klarer å gå fra. En eldre person som ikke vil ta imot hjelpen alle andre mener er nødvendig.

Den profesjonelle ser ofte ganske raskt hva som burde forandres.

Barnet må tilbake til skolen. Forelderen må erkjenne sitt ansvar. Ungdommen må slutte å ruse seg. Pasienten må følge rådene. Den utsatte må komme seg ut. Den eldre må godta hjelp.

Målet kan være fornuftig. Det kan være faglig begrunnet og etisk nødvendig.

Likevel kan hjelpen mislykkes.

Ikke fordi hjelperen mangler kunnskap. Ikke fordi ønsket om å hjelpe er uekte. Men fordi hjelperen begynner et annet sted enn der den andre faktisk befinner seg.

Søren Kierkegaard formulerte dette som hjelpekunstens hemmelighet: Dersom vi virkelig skal lykkes med å føre et menneske til et bestemt sted, må vi først og fremst finne det der det er og begynne der.

Ordene virker enkle.

I praksis stiller de noen av de vanskeligste kravene som finnes til den som skal hjelpe.

For å finne et menneske der det er, må vi være villige til å forlate det stedet hvor vi selv står trygt. Vi må legge til side noe av vår hast, vår sikkerhet og vår trang til å vite veien på den andres vegne.

Vi må forsøke å se verden fra et sted som ikke er vårt eget.

Hjelperen kjenner ofte målet før utgangspunktet

Profesjonell hjelp er vanligvis organisert rundt mål.

Problemet skal kartlegges. Behov skal identifiseres. Tiltak skal planlegges. Fremgang skal dokumenteres. Tjenesten må kunne vise at noe er blitt bedre.

Dette er nødvendig. Uten mål kan hjelpen bli uklar, tilfeldig og uten ansvar.

Men mål kan også gjøre oss utålmodige med mennesket.

Vi begynner å tenke på hvor personen skal, før vi har forstått hvor personen står.

Den unge som bruker rusmidler, blir møtt med en plan for rusfrihet. Men rusen kan også være det som gjør dagene utholdelige. Den kan gi fellesskap, identitet eller midlertidig lindring fra minner og uro. Dersom hjelperen bare ser rusen som problemet, kan hjelpen samtidig forsøke å ta bort det eneste den unge foreløpig opplever som en løsning.

Den utsatte kvinnen får beskjed om at hun må forlate den voldelige partneren. Men forholdet kan også romme kjærlighet, økonomisk trygghet, felles barn, håp og redsel. Hun kan vite at hun burde gå og samtidig oppleve det som umulig.

Den eldre mannen nekter hjemmesykepleie. Hjelperen ser risiko, dårlig ernæring og fare for fall. Mannen ser kanskje tap av verdighet, fremmede mennesker i hjemmet og enda et tegn på at livet ikke lenger tilhører ham selv.

Hjelperen kan ha rett i hva som må skje.

Men rett mål gir ikke automatisk riktig hjelp.

Før vi spør hvordan et menneske skal komme videre, må vi spørre hva det vil koste å forlate stedet der det nå står.

Å begynne der den andre er, er ikke å bli stående der

Kierkegaards formulering kan misforstås.

Å begynne der den andre er betyr ikke at hjelperen skal godta alt. Det betyr ikke at den andres forståelse alltid er riktig, eller at enhver handling må respekteres fordi den gir mening for personen selv.

Mennesker kan skade seg selv og andre. Foreldre kan svikte barn. Vold må stanses. Barn må beskyttes. Noen ganger må profesjonelle handle mot et menneskes ønsker.

Å begynne der den andre er er derfor ikke det samme som å bli stående der.

Det er å ta utgangspunkt i den andres virkelighet, også når målet er forandring.

Den profesjonelle kan si:

«Jeg forstår at alkoholen hjelper deg gjennom natten. Samtidig ser jeg at den ødelegger kroppen din og forholdet til barna.»

«Jeg forstår at du er glad i ham. Samtidig er volden uakseptabel, og du trenger beskyttelse.»

«Jeg forstår at du ikke vil ha fremmede i hjemmet. Samtidig er jeg bekymret for at du ikke får i deg mat.»

Forståelse opphever ikke ansvar.

Men den forandrer måten ansvaret utøves på.

Når hjelperen ser meningen i det som må endres, kan hjelpen bli mindre krenkende. Den andre slipper å bli fremstilt som irrasjonell, umotivert eller vanskelig bare fordi forandringen ikke skjer i det tempoet systemet ønsker.

Først å forstå det den andre forstår

Kierkegaard skriver om å finne et menneske der det er. Dette innebærer mer enn å kjenne personens adresse, diagnose eller sosiale situasjon.

Vi må forsøke å forstå hvordan mennesket selv forstår sitt liv.

Hva opplever personen som problemet?

Hva opplever personen som en løsning?

Hva frykter personen å miste?

Hva håper personen på?

Hva har tidligere hjelp betydd?

Hvilke erfaringer har lært personen å stole på eller mistro andre?

To mennesker kan befinne seg i den samme ytre situasjonen og oppleve den helt forskjellig.

To ungdommer kan begge ha sluttet på skolen. Den ene kan være redd for å mislykkes. Den andre kan oppleve skolen som meningsløs. En tredje kan være utslitt av omsorgsansvar hjemme. En fjerde kan ha vært utsatt for mobbing og oppleve fraværet som selvbeskyttelse.

Dersom alle møtes med samme forklaring og samme tiltak, begynner hjelpen ikke der de er.

Den begynner der kategorien sier at de er.

Profesjonell kunnskap trenger kategorier. Uten begreper og mønstre blir erfaringen uoversiktlig. Men kategorien må aldri bli viktigere enn mennesket.

Diagnosen kan si noe sant og likevel ikke fortelle hva diagnosen betyr i dette livet.

Hjelpens skjulte makt

Den som hjelper, har makt.

Det gjelder også når hjelpen gis med varme og gode intensjoner.

Hjelperen har ofte tilgang til kunnskap, tjenester, penger, dokumenter og beslutningsrom som den andre ikke har. Den profesjonelles ord blir skrevet i journaler og rapporter. Vurderingene kan påvirke behandling, økonomisk støtte, omsorg for barn og tilgang til bolig.

Makt ligger også i retten til å definere problemet.

Den profesjonelle kan si at klienten mangler innsikt, er lite motivert, motsetter seg behandling eller ikke samarbeider. Slike beskrivelser kan være relevante. Men de kan også skjule at klienten har forstått situasjonen annerledes enn hjelperen.

Den som ikke ønsker det hjelpen tilbyr, kan bli forstått som selve hindringen for hjelpen.

Da blir den profesjonelles plan målestokken for den andres fornuft.

Å begynne der den andre er krever derfor maktbevissthet.

Hjelperen må spørre:

Hvem har definert problemet?

Hvem har bestemt målet?

Hva skjer dersom personen sier nei?

Hvilke reelle valg finnes?

Er medvirkningen virkelig, eller kan den andre bare velge mellom alternativer vi allerede har bestemt?

Hjelp blir ikke maktfri fordi vi kaller den hjelp.

Den blir etisk først når hjelperen tar ansvar for hvordan makten virker.

Ydmykelsen som kan ligge i å bli hjulpet

Å trenge hjelp kan være sårbart.

Mennesket må kanskje fortelle fremmede om økonomi, sykdom, rus, vold, seksualitet, omsorgssvikt eller psykiske vansker. Det må svare på spørsmål som hjelperen selv aldri ville ha akseptert fra en fremmed.

Den som søker hjelp, må ofte vise frem det som ikke fungerer.

Dette kan skape skam.

Profesjonelle møter kan forsterke denne skammen dersom hjelperen kommer med en ferdig forståelse og en ferdig løsning. Den andre blir den som mangler noe. Hjelperen blir den som vet.

Selv velmente råd kan oppleves som en påminnelse om utilstrekkelighet.

«Du må bare sette grenser.»

«Du må ta deg sammen.»

«Du må forstå at dette ikke er bra for deg.»

«Du må bli mer motivert.»

Slike utsagn kan være saklig riktige og menneskelig ubrukelige.

De forteller den andre at hjelperen allerede står på det stedet personen burde ha nådd.

Kierkegaards hjelpekunst begynner med en annen bevegelse. Den som vil hjelpe, må først bøye seg ned til stedet der den andre er.

Ikke for å gjøre seg mindre enn man er.

Men for å unngå å gjøre den andre mindre enn den er.

Ydmykheten består i å erkjenne at den profesjonelle ikke fullt ut kjenner livet hjelpen skal virke i.

Å gå et stykke inn i den andres verden

Å begynne der den andre er krever innlevelse, men innlevelse er ikke det samme som å tro at vi vet hvordan den andre har det.

Utsagnet «Jeg vet akkurat hvordan du har det» kan være ment som trøst. Men det kan også lukke samtalen.

Vi vet aldri helt.

Selv når vi har opplevd noe lignende, har vi opplevd det i et annet liv, med en annen kropp, en annen historie og andre relasjoner.

Den hermeneutiske holdningen er derfor mer forsiktig:

«Jeg forsøker å forstå.»

«Slik oppfatter jeg det du sier. Har jeg forstått riktig?»

«Hva er det jeg ikke ser?»

Den som går inn i den andres verden, må samtidig la den være den andres.

Vi skal ikke overta historien. Vi skal ikke fylle den med våre egne erfaringer. Vi skal heller ikke gjøre den fremmedes liv forståelig bare ved å oversette det til noe vi allerede kjenner.

Noe må få forbli fremmed lenge nok til at det kan lære oss noe.

Motivasjon eller mening?

Profesjonelle snakker ofte om motivasjon.

Klienten er motivert eller umotivert. Pasienten er klar for endring eller ikke klar. Ungdommen vil samarbeide eller vil ikke samarbeide.

Motivasjonsbegrepet kan være nyttig. Men det kan også skjule et annet spørsmål:

Gir den foreslåtte forandringen mening for personen?

Et menneske kan ønske et bedre liv og samtidig være lite motivert for tiltaket som tilbys. En ungdom kan ønske arbeid, men ikke tro at kurset hjelper. En forelder kan ønske bedre kontakt med barnet, men oppleve veiledningen som ydmykende. En pasient kan ønske å bli frisk, men frykte bivirkningene av behandlingen.

Manglende motivasjon er ikke alltid mangel på vilje.

Det kan være mangel på tillit.

Det kan være erfaring med mislykket hjelp.

Det kan være frykt for tap.

Det kan være at målet er formulert på en måte som ikke tilhører den andre.

Før vi forsøker å motivere et menneske, bør vi derfor spørre hva som allerede betyr noe for det.

Endring får kraft når den kobles til noe personen selv ønsker å beskytte, vinne tilbake eller bli i stand til.

Å hjelpe er ikke å føre den andre som en gjenstand

Kierkegaard skriver om å føre et menneske til et bestemt sted. Men et menneske kan ikke føres som en ting.

Hjelp er ikke transport.

Vi kan ikke løfte den andre ut av et liv og plassere vedkommende der vi mener det er best. Selv når vi bruker makt, må personen senere leve videre i det livet som er blitt forandret.

Varig forandring krever derfor at den andre på en eller annen måte blir subjekt i sin egen bevegelse.

Dette er forskjellen mellom å gjøre noe med et menneske og å gjøre noe sammen med det.

Sosialt arbeid, behandling og pedagogikk kan lett bli styrt av tiltakslogikk. Den profesjonelle kartlegger, vurderer, setter mål og følger opp. Personen blir mottaker av en plan.

Men hjelpens dypeste spørsmål er ikke bare:

Hva skal vi gjøre med problemet?

Det er også:

Hvordan kan dette mennesket få større mulighet til å handle i sitt eget liv?

Hjelpen lykkes ikke fullt ut dersom den løser et problem og samtidig gjør personen mer avhengig, taus eller fremmed for seg selv.

Den gode hjelpen forsøker å gjenopprette handlekraft.

Når hjelperen går for raskt

Hjelpere kan ha dårlig tid.

Ikke nødvendigvis fordi de er utålmodige mennesker, men fordi systemet er organisert rundt fremdrift. Det forventes mål, endring og resultater.

Den andre kan trenge noe annet.

Et menneske i krise må kanskje først erfare trygghet før det kan ta stilling til løsninger. En person som har levd lenge med vold, må kanskje lære å stole på sin egen vurdering. En ungdom som har møtt mange hjelpere, må kanskje se at denne voksne faktisk blir værende.

Når hjelperen går for raskt, kan den andre oppleve at hjelpen passerer forbi.

Rådene kommer før tilliten.

Planen kommer før fortellingen.

Målet kommer før mennesket.

Det kan se ut som motstand når personen ikke følger etter.

Men kanskje er avstanden mellom dem blitt for stor.

Å begynne der den andre er handler også om tempo.

Den profesjonelle må kunne skjelne mellom nødvendig handling og unødvendig hast.

Noen ganger er det etisk riktig å gripe inn raskt. Andre ganger er ventingen en del av arbeidet.

Å være nær uten å bli værende for alltid

Hjelperen skal ikke bosette seg i den andres avmakt.

Empati kan bli stillstand dersom den ikke også åpner for mulighet.

Det er mulig å forstå så mye at man slutter å stille krav. Den unges vanskelige historie blir en forklaring på at ingenting kan forventes. Forelderens egen barndom blir en grunn til å unngå ansvar. Pasientens frykt gjør at all utfordring trekkes tilbake.

Da kan forståelsen bli like begrensende som fordømmelsen.

Å begynne der den andre er betyr også å tro at mennesket kan bevege seg.

Hjelperen må kunne holde sammen to sannheter:

Dette mennesket har gode grunner til å være der det er.

Og dette mennesket er mer enn det stedet det nå befinner seg på.

Den profesjonelle må kunne anerkjenne smerten uten å gjøre den til identitet. Se begrensningene uten å redusere personen til dem. Forstå fortiden uten å gjøre den til skjebne.

Håp er ikke å overse virkeligheten.

Det er å nekte å gjøre dagens virkelighet til den eneste mulige.

Kravets etikk

Hjelp innebærer noen ganger å stille krav.

Barn trenger foreldre som tar ansvar. Behandling krever deltakelse. Avtaler må holdes. Vold kan ikke aksepteres. Hjelperen kan ikke alltid nøye seg med å forstå.

Men et krav kan stilles på ulike måter.

Det kan stilles ovenfra, som en dom:

«Dersom du virkelig brydde deg, ville du ha forandret deg.»

Eller det kan stilles innenfra forståelsen:

«Jeg ser hvor vanskelig dette er for deg. Samtidig må barnet ditt være trygt.»

Det siste kravet er ikke svakere.

Det er ofte sterkere fordi det ikke trenger å ydmyke personen for å være tydelig.

Kierkegaards hjelpekunst er ikke sentimental. Den fritar ikke mennesket fra ansvar. Den spør hvordan ansvaret kan formidles slik at den andre fortsatt kan møte det som et handlende menneske.

Et krav som ødelegger verdigheten, kan gjøre forandring vanskeligere.

Et krav som anerkjenner både ansvar og menneskeverd, kan åpne en vei.

Når hjelp må gis mot den andres vilje

Noen situasjoner gjør Kierkegaards tanke særlig krevende.

Et barn kan måtte flyttes fra foreldrene. En alvorlig syk person kan trenge behandling uten å forstå behovet. En person kan være til fare for seg selv eller andre.

Da kan ikke hjelpen vente på full enighet.

Likevel forsvinner ikke kravet om å begynne der den andre er.

Selv tvang kan utøves mer eller mindre ydmykende. Selv en beslutning personen motsetter seg, kan forklares med respekt. Den andre kan få informasjon, mulighet til å uttrykke seg og innflytelse på det som fortsatt er mulig å påvirke.

Den profesjonelle bør være ærlig:

«Dette er en beslutning vi tar fordi vi mener barnet ikke er trygt.»

«Jeg vet at du er uenig.»

«Jeg vil likevel høre hvordan du opplever det.»

Å lytte betyr ikke at beslutningen oppheves.

Men det betyr at personen ikke blir gjort usynlig i den.

Maktens nødvendighet fritar aldri den profesjonelle fra ansvaret for hvordan makten brukes.

Den hjelpen som passer hjelperen

Hjelpere kan være tilbøyelige til å tilby den formen for hjelp de selv behersker.

Den som er god til å samtale, tilbyr samtale. Den som arbeider i et program, tilbyr programmet. Den som kjenner en bestemt teori, ser verden gjennom denne teorien.

Dette er forståelig. Ingen kan arbeide uten metoder og faglige rammer.

Men det kan føre til at personen må tilpasse seg hjelpen i stedet for at hjelpen tilpasses personen.

Når tiltaket ikke virker, kan konklusjonen bli at klienten ikke var motivert eller mottakelig.

Kierkegaards spørsmål er mer ubehagelig:

Var dette virkelig hjelp fra stedet der den andre var?

Eller var det hjelp fra stedet der hjelperen befant seg?

Den profesjonelle må kunne erkjenne at et godt tiltak kan være feil for dette mennesket, på dette tidspunktet og i denne situasjonen.

Faglig ydmykhet innebærer også å kunne gi slipp på sin foretrukne metode.

Hjelperens behov for å lykkes

Det finnes også en personlig side ved hjelpearbeidet.

Hjelpere ønsker å gjøre en forskjell. Vi vil se at innsatsen virker. Vi vil oppleve oss som nyttige.

Dette er ikke galt. Men hjelperens behov for å lykkes kan bli en skjult kraft i relasjonen.

Når den andre ikke forandrer seg, kan hjelperen kjenne avmakt, irritasjon eller skuffelse. Klienten blir den som ikke lar seg hjelpe.

Da kan vi begynne å presse, trekke oss unna eller beskytte oss selv gjennom faglige forklaringer.

Kanskje var personen ikke klar.

Kanskje manglet vedkommende innsikt.

Kanskje kunne ingenting gjøres.

Noen ganger er dette sant.

Andre ganger må hjelperen spørre om behovet for å lykkes gjorde det vanskelig å følge den andres tempo og vei.

Den andre skylder oss ikke en forandring som beviser at vi var gode hjelpere.

Hjelpens verdi kan ikke alltid måles i det utfallet vi ønsket.

Noen ganger er det viktigste at mennesket møtte én person som ikke ga opp verdigheten, selv om livet ikke endret seg slik vi håpet.

Å begynne på nytt

Det er mulig å ha begynt på feil sted.

En relasjon kan ha låst seg. Den profesjonelle kan ha vært for rask, for sikker eller for styrende. Den andre har trukket seg tilbake.

Da kan hjelperen forsøke å begynne på nytt.

Det krever noen ganger en enkel innrømmelse:

«Jeg tror jeg har vært mer opptatt av planen enn av hvordan dette oppleves for deg.»

«Jeg tror jeg gikk for fort frem.»

«Jeg har kanskje forstått deg feil.»

Slike ord kan være vanskelige for profesjonelle. Vi frykter at de svekker tilliten eller autoriteten.

Ofte gjør de det motsatte.

Når hjelperen kan erkjenne en feil uten å legge ansvaret over på den andre, kan relasjonen igjen bli et sted for sannhet.

Profesjonell autoritet består ikke i å være ufeilbarlig.

Den består også i å kunne korrigere seg.

Hjelpekunstens hemmelighet

Kierkegaard kalte dette en hemmelighet.

Kanskje fordi den er lett å si og vanskelig å leve.

Den som vil hjelpe, må vite noe. Men kunnskapen må ikke gjøre hjelperen overlegen.

Den som vil hjelpe, må ha et mål. Men målet må ikke gjøre den andres utgangspunkt usynlig.

Den som vil hjelpe, må kunne handle. Men handlingen må ikke frata den andre muligheten til å bli subjekt i sitt eget liv.

Den som vil hjelpe, må tåle å stå nær avmakt uten straks å løse den.

Og den som vil hjelpe, må være villig til selv å bli forandret av møtet.

Å begynne der den andre er betyr ikke å gi avkall på faglighet.

Det betyr å gjøre fagligheten menneskelig.

Det betyr å bruke kunnskapen i en form som den andre kan møte uten først å måtte oppgi seg selv.

Hjelpekunstens hemmelighet er kanskje derfor ikke en metode.

Det er en holdning.

En vilje til å stille seg ved siden av mennesket før man peker ut veien.

En vilje til å spørre før man svarer.

En vilje til å forstå hva som holder personen fast, før man ber vedkommende gå.

Og en ydmyk erkjennelse av at den veien som ser kort ut fra hjelperens ståsted, kan være lang og farlig fra stedet der den andre står.

Vi kan ikke gå hele veien for et annet menneske.

Men vi kan forsøke å finne det der det er.

Vi kan stå der lenge nok til at veien videre blir synlig.

Ikke bare for hjelperen.

Men for den som selv må gå den.

Anbefalt litteratur for videre lesning

Den som ønsker å fordype seg i hjelpekunstens etikk, profesjonell makt, dialog og møtet med den andre, kan begynne med følgende arbeider.

Kierkegaard, S. (1962). Synspunktet for min forfatter-virksomhet. Gyldendal.

Her finnes Kierkegaards kjente formulering om hjelpekunstens hemmelighet. Teksten gir et grunnleggende etisk perspektiv på hvorfor hjelp må begynne med forståelsen av hvor den andre faktisk befinner seg.

Buber, M. (2003). Jeg og du. De norske Bokklubbene.

Bubers filosofi om Jeg–Du-forholdet utdyper forskjellen mellom å møte den andre som et subjekt og å behandle vedkommende som en gjenstand for tiltak, kunnskap eller kontroll.

Eide, T., & Eide, H. (2017). Kommunikasjon i relasjoner: Personorientering, samhandling, etikk (3. utg.). Gyldendal Akademisk.

En praksisnær fremstilling av relasjon, kommunikasjon og etisk ansvar i helse- og sosialfaglig arbeid. Boken er særlig relevant for studenter og profesjonsutøvere.

Freire, P. (2000). Pedagogy of the Oppressed (30th anniversary ed.). Continuum.

Freire undersøker forskjellen mellom dialogisk og undertrykkende praksis. Hans kritikk av å behandle mennesker som passive mottakere er sentral for forståelsen av hjelp som frigjørende samarbeid.

Gadamer, H.-G. (2010). Sannhet og metode: Grunntrekk i en filosofisk hermeneutikk. Pax Forlag.

Gadamers filosofi om forståelse, dialog og horisont gir et grunnlag for å undersøke hvordan hjelperens egen forforståelse former møtet med den andre.

Levinas, E. (1996). Basic Philosophical Writings. Indiana University Press.

Levinas’ etikk tar utgangspunkt i den andres krav på oss. Tekstene utfordrer forestillingen om at den andre fullt ut kan forstås, kategoriseres eller gjøres til gjenstand for vår kunnskap.

Lipsky, M. (2010). Street-Level Bureaucracy: Dilemmas of the Individual in Public Services (30th anniversary expanded ed.). Russell Sage Foundation.

Lipsky viser hvordan profesjonelle i førstelinjetjenester utøver skjønn og makt innenfor institusjonelle rammer. Boken er viktig for å forstå hvordan systemets krav kan påvirke møtet med den enkelte.

Rogers, C. R. (1951). Client-Centered Therapy: Its Current Practice, Implications, and Theory. Houghton Mifflin.

Rogers utvikler en relasjonell tilnærming bygget på empati, kongruens og ubetinget positiv aktelse. Boken gir et psykologisk supplement til Kierkegaards tanke om å begynne der den andre er.

Schön, D. A. (1983). The Reflective Practitioner: How Professionals Think in Action. Basic Books.

Schön undersøker hvordan profesjonelle handler i komplekse og uforutsigbare situasjoner. Refleksjon i handling er avgjørende når faste metoder ikke fullt ut passer mennesket eller situasjonen.

Vetlesen, A. J. (2007). Hva er etikk. Universitetsforlaget.

En tilgjengelig norsk innføring i etikkens grunnspørsmål. Boken er relevant for refleksjoner over ansvar, sårbarhet og forholdet mellom kunnskap, makt og moralsk handling.

En ydmyk erkjennelse av at den veien som ser kort ut fra hjelperens ståsted, 

kan være lang og farlig fra stedet der den andre står.

Denne teksten er inspirert av veiledningen jeg fikk fra professor og filosof John Lundstøl over en periode på 30 år. Som mentor fant han meg der jeg var, og begynte å hjelpe meg der, inn i en ny og ukjent akademisk verden. Han snakket ofte om "hjelpekunstens hemmelighet".