A Room in a Foreign Language

On Tarjei Vesaas, The Ice Palace, and a Boy Who Came Home to a Foreign Country

I came to Norway in 1970.

I was sixteen years old and had spent my whole life in the United States. Norway was supposed to be my homeland, but it did not feel that way. I knew little Norwegian. The people around me spoke quickly. The words came and went before I had time to hold on to them.

And there I sat.

At a secondary school in Norway.

No friends. An unfamiliar classroom. Unfamiliar voices. Outside was a landscape I had not yet learned to read.

And in front of me lay a book.

The Ice Palace by Tarjei Vesaas.

In Nynorsk.

I no longer remember how the teacher introduced it. Perhaps he or she told us about Vesaas. Perhaps we talked about the story and its characters. That is gone.

But the book is not gone.

I began to read.

And quite soon, something happened that I still cannot fully explain.

I went in.

Into the Ice

There were Siss and Unn.

Two girls. A meeting. A secret almost spoken. Something that stops at the edge of words.

Then the ice.

The cold.

Water that has stopped and yet has not stopped. Walls and passageways. Light breaking through. A palace that exists and does not exist.

I had never seen anything like it.

And yet I knew the place.

Not because I had experienced what Unn experienced. That needs to be said. Her story held a darkness and a gravity that were not mine.

But I recognised something else.

Being on the outside.

Watching the others and knowing that they belong to something you do not yet belong to.

Wanting to enter.

Not having the words.

At school around me there were groups and friendships and familiarity. The others knew how to talk. They knew when to laugh. They knew the codes. They shared a history of which I was not a part.

I had come from somewhere else.

I carried another language in my body.

Perhaps that was why I did not simply read about Siss and Unn.

I walked with them.

The Language

The strange thing is the language.

I knew little Norwegian. And now I was expected to read Nynorsk.

It should have created an even greater distance.

It did not.

Vesaas reached me.

I understood the book.

Not everything in the way a literary scholar might understand a book. I knew nothing about symbolism or narrative technique. I knew nothing of hermeneutics. Gadamer lay many years ahead of me.

But I understood.

I understood with the experience I had as that sixteen-year-old boy.

Many years later, in the 1990s, my mentor Lundstøl said something to me that I have never forgotten:

“Philosophy lies between the sentences.”

Perhaps that was precisely where I had read Vesaas.

Not only in the words I had not yet fully mastered, but in what lay between them. In the silence. In what was almost said. In the gaze, the cold, the distance.

I lacked the words.

But I did not lack understanding.

Perhaps there are books we first understand in just this way.

Not by standing outside them and looking in, but because they open a door and we enter.

And when the door closes behind us, we are no longer quite the same.

The Stranger

I can still see him.

He is sitting at his desk.

It is strange to write “he,” because he is me.

But fifty-six years lie between us.

I would like to sit down beside him.

Not to explain the book.

He does not need that.

Nor to tell him what his life will become. He should be spared that.

I would simply sit there for a while.

Perhaps look out of the window with him.

He does not know that many years later he will spend much of his life trying to understand other people.

Nor does he know how easily understanding can harden into judgement.

He will learn that later.

For now, he is simply sitting in an unfamiliar school with a Nynorsk book in front of him.

And something in this book concerns him.

That is enough.

To Be Recognised

We say that we recognise ourselves in books.

I am not sure that is the best way to put it.

Sometimes it is the book that recognises us.

It finds something we have not yet learned to say.

Nor does it necessarily put that something into words. Perhaps that is precisely why it can reach so deeply.

Vesaas did not explain the boy at the school desk to himself.

He gave him no theory of being an outsider.

He let the ice remain.

He let the silence remain silence.

And so I, too, was allowed to be myself.

The Ice Palace

I have carried the book with me ever since.

Not as a book I have constantly gone around thinking about. Life filled with other books, people, work, love, loss, children, grandchildren, teaching, research and journeys on foot.

And yet The Ice Palace has remained.

Somewhere within the landscape.

I can still see the ice.

I can still feel the cold.

And I can see the sixteen-year-old boy sitting in a Norwegian school, reading a language that is not yet entirely his.

Perhaps it was already becoming his.

For a language does not become ours simply because we learn its words.

It becomes ours when something that concerns us can be said within it.

Vesaas made Norwegian something more than a foreign language for me back then.

He opened a room within it.

And I went in.

Fifty-Six Years Later

Now I stand outside the ice palace again.

Or perhaps I do not.

Perhaps I never quite came out.

It is no longer the same boy looking through the ice. I have lived a long life since that winter. I have found words for much of what, back then, I could only sense.

But words do not explain everything.

I am glad of that.

For if I could explain why The Ice Palace took hold of me in 1970 and has never let me go, perhaps something of the book would disappear.

Some things should be allowed to remain.

Like the ice.

Transparent and impenetrable at the same time.

I can look in.

I can remember the boy at the desk.

I can almost reach him.

But I do not need to bring him out.

He sits there with the book in front of him.

He reads.

And slowly, a foreign language becomes his own.

Not because anyone has explained it to him.

But because someone, somewhere inside the words, has seen him.

He reads.

And slowly, a foreign language becomes his own.

Not because anyone has explained it to him.

But because someone, somewhere inside the words, has seen him.

This essay was written in a conversation with Claude/Anthropic and OpenAI/ChatGPT

 

Et rom i et fremmed språk

Om Tarjei Vesaas, Is-slottet og en gutt som kom hjem til et fremmed land

Jeg kom til Norge i 1970.

Jeg var seksten år gammel og hadde levd hele livet mitt i USA. Norge skulle være hjemlandet mitt, men det kjentes ikke slik. Jeg kunne lite norsk. Menneskene omkring meg snakket fort. Ordene kom og gikk før jeg rakk å holde fast i dem.

Så satt jeg der.

På en ungdomsskole i Norge.

Ingen venner. Et fremmed klasserom. Fremmede stemmer. Utenfor lå et landskap jeg ennå ikke hadde lært å lese.

Og foran meg lå en bok.

Is-slottet av Tarjei Vesaas.

På nynorsk.

Jeg husker ikke lenger hvordan læreren presenterte den. Kanskje fortalte han eller hun om Vesaas. Kanskje snakket vi om handling og personer. Det er borte.

Men boken er ikke borte.

Jeg begynte å lese.

Og ganske snart skjedde noe jeg fremdeles ikke helt kan forklare.

Jeg gikk inn.

Inn i isen

Det var Siss og Unn.

To jenter. Et møte. En hemmelighet som nesten blir sagt. Noe som stanser ved ordene.

Så isen.

Kulden.

Vannet som har stanset og likevel ikke stanset. Vegger og ganger. Lys som brytes. Et slott som finnes og ikke finnes.

Jeg hadde aldri sett noe slikt.

Likevel kjente jeg stedet.

Ikke fordi jeg hadde opplevd det Unn opplevde. Det må sies. Hennes historie hadde et mørke og et alvor som ikke var mitt.

Men jeg kjente igjen noe annet.

Det å stå utenfor.

Det å se de andre og vite at de tilhører noe du ennå ikke tilhører.

Det å ønske seg inn.

Det å mangle ordene.

På skolen omkring meg var det grupper og vennskap og fortrolighet. De andre visste hvordan man skulle snakke. De visste når man skulle le. De kjente kodene. De hadde en historie sammen som jeg ikke var en del av.

Jeg kom fra et annet sted.

Jeg hadde et annet språk i kroppen.

Kanskje var det derfor jeg ikke bare leste om Siss og Unn.

Jeg gikk sammen med dem.

Språket

Det merkelige er språket.

Jeg kunne lite norsk. Og nå skulle jeg lese nynorsk.

Det burde ha skapt enda større avstand.

Det gjorde ikke det.

Vesaas nådde frem.

Jeg forstod boken.

Ikke alt slik en litteraturviter kan forstå en bok. Jeg visste ingenting om symbolanalyse eller fortellerteknikk. Jeg kjente ikke hermeneutikken. Gadamer lå mange år frem i livet mitt.

Men jeg forstod.

Jeg forstod med den sekstenåringens erfaring jeg hadde.

Mange år senere, på 1990-tallet, sa min mentor Lundstøl noe til meg som jeg aldri har glemt:

«Filosofi ligger mellom setningene.»

Kanskje var det nettopp der jeg hadde lest Vesaas.

Ikke bare i ordene jeg ennå ikke behersket fullt ut, men i det som stod mellom dem. I stillheten. I det som nesten ble sagt. I blikket, kulden, avstanden.

Jeg manglet ordene.

Men jeg manglet ikke forståelsen.

Kanskje finnes det bøker vi først forstår på den måten.

Ikke ved at vi står utenfor dem og betrakter dem, men ved at de åpner en dør og vi går inn.

Og når døren lukker seg bak oss, er vi ikke helt de samme.

Den fremmede gutten

Jeg kan se ham ennå.

Han sitter ved pulten.

Det er merkelig å skrive «han», for han er jo meg.

Men femtiseks år ligger mellom oss.

Jeg skulle gjerne satt meg ved siden av ham.

Ikke for å forklare boken.

Det trenger han ikke.

Heller ikke for å fortelle ham hvordan livet kommer til å bli. Det skal han få slippe.

Jeg ville bare sittet der en stund.

Kanskje sett ut av vinduet sammen med ham.

Han vet ikke at han mange år senere skal bruke mye av livet på å forsøke å forstå andre mennesker.

Han vet heller ikke hvor lett forståelsen kan stivne til en dom.

Det får han lære senere.

Nå sitter han bare på en fremmed skole med en nynorsk bok foran seg.

Og noe i denne boken angår ham.

Det er nok.

Å bli gjenkjent

Vi sier at vi kjenner oss igjen i bøker.

Jeg er ikke sikker på om det er den beste måten å si det på.

Noen ganger er det boken som kjenner igjen oss.

Den finner noe vi ennå ikke har lært å si.

Den setter ikke nødvendigvis ord på det heller. Det er kanskje nettopp derfor den kan nå så dypt.

Vesaas forklarte ikke gutten ved skolepulten for ham.

Han ga ham ingen teori om utenforskap.

Han lot isen stå der.

Han lot stillheten være stillhet.

Og dermed fikk også jeg være meg.

Is-slottet

Jeg har båret boken med meg siden.

Ikke som en bok jeg stadig har gått omkring og tenkt på. Livet fylte seg med andre bøker, mennesker, arbeid, kjærlighet, tap, barn, barnebarn, undervisning, forskning og vandringer.

Likevel har Is-slottet vært der.

Et sted inne i landskapet.

Jeg ser fremdeles isen.

Jeg kjenner fremdeles kulden.

Og jeg ser den sekstenårige gutten som sitter på en norsk ungdomsskole og leser et språk som ennå ikke helt er hans.

Kanskje var det allerede i ferd med å bli det.

For et språk blir ikke vårt bare fordi vi lærer ordene.

Det blir vårt når noe kan sies i det som angår oss.

Vesaas gjorde norsk til noe mer enn et fremmed språk for meg den gangen.

Han åpnet et rom i det.

Og jeg gikk inn.

Etter femtiseks år

Nå står jeg utenfor is-slottet igjen.

Eller kanskje gjør jeg ikke det.

Kanskje har jeg aldri kommet helt ut.

Det er ikke lenger den samme gutten som ser inn gjennom isen. Jeg har levd et langt liv siden den vinteren. Jeg har fått ord for mye av det jeg den gangen bare kunne ane.

Men ordene forklarer ikke alt.

Det er jeg glad for.

For dersom jeg kunne forklare hvorfor Is-slottet grep meg i 1970 og aldri siden slapp meg, ville kanskje noe av boken forsvinne.

Noe skal få bli stående.

Som isen.

Gjennomsiktig og ugjennomtrengelig på samme tid.

Jeg kan se inn.

Jeg kan huske gutten ved pulten.

Jeg kan nesten nå ham.

Men jeg behøver ikke hente ham ut.

Han sitter der med boken foran seg.

Han leser.

Og langsomt blir et fremmed språk hans eget.

Ikke fordi noen har forklart det for ham.

Men fordi noen, et sted inne i ordene, har sett ham.

Han leser.

Og langsomt blir et fremmed språk hans eget.

Ikke fordi noen har forklart det for ham.

Men fordi noen, et sted inne i ordene, har sett ham.

Essayet er skrevet i en samtale med Claude/Anthropic og OpenAI/ChatGPT

 

A Hundred Years After the Verdict

Paul Kammerer and science’s duty to judge — and to doubt

A specimen lies in a laboratory.

It is supposed to demonstrate something remarkable: that an animal can develop a trait as a consequence of the environment in which it lives, and that this trait can subsequently be inherited.

But someone examines the specimen more closely.

It has been manipulated.

What, then, do we know?

That question was asked in 1926. A hundred years later, it is still not as easy to answer as one might think.

The midwife toad

Paul Kammerer was an Austrian zoologist, born in Vienna in 1880. He worked at the Biologische Versuchsanstalt, an institute known for ambitious experimental biology. Kammerer studied salamanders, cave-dwelling olms, sea squirts and other organisms.

But he became famous because of a small toad.

The midwife toad, Alytes obstetricans, has an unusual mode of reproduction. Unlike many other amphibians, it normally mates on land. The male winds the strings of eggs around his hind legs and carries them until they are ready to hatch.

Kammerer attempted to alter this behaviour through changes in the environment. By keeping the animals at higher temperatures, he claimed that he could induce them to seek water for mating. After several generations, he maintained that the males developed dark, thickened areas on their forelimbs — so-called nuptial pads — which in aquatic amphibians help the male grip the female.

More remarkable still was his claim that the induced characteristics could be passed on to subsequent generations.

This was not merely a curious story about toads. Kammerer’s experiments went straight to the heart of one of the great biological controversies of his time: Can characteristics acquired through an organism’s interaction with its environment in some way be inherited?

Kammerer believed that the answer might be yes.

Others believed that the entire idea belonged to a biology that science was in the process of leaving behind.

A specimen with India ink

In the summer of 1926, the American zoologist Gladwyn Kingsley Noble examined the last preserved specimen said to demonstrate Kammerer’s famous nuptial pads.

He found something serious.

The darkened area contained what was identified as India ink, introduced beneath the skin. Noble also failed to find the anatomical structure he would have expected if this had truly been a normally developed nuptial pad.

On 7 August 1926, Nature published his findings.

The specimen had been manipulated.

That is a fact we need not relativize. But already we must be careful with our language. The fact that the specimen had been manipulated is not the same as knowing who manipulated it. Nor does it mean that all of Kammerer’s earlier experiments were therefore false.

Kammerer examined the specimen himself and acknowledged the manipulation. But he denied having carried it out.

A few weeks later, on 23 September 1926, he took his own life.

And so a story emerged that would follow him through the history of science: the scientist who committed fraud, was exposed, and then killed himself.

The story is simple.

Perhaps too simple.

From finding to verdict

Hans Przibram, who had been Kammerer’s superior in Vienna, tried shortly afterwards to distinguish between questions that could easily become confused: What caused Kammerer’s suicide? Who had manipulated the specimen? And what could now be said about the validity of his earlier experiments?

A hundred years later, that distinction remains crucial.

There is no reasonable basis for doubting that the specimen was manipulated. But who did it has never been established. Kammerer denied having done so. At the same time, there are serious scientific problems with several of the results he published, and we do not know with certainty why he took his own life.

Yet these different questions have often merged into a single moral narrative. Kammerer became the fraudster.

Something interesting happens here in the language:

“This specimen has been manipulated.”

“Kammerer manipulated the specimen.”

“Kammerer was a fraud.”

The sentences may look like three steps in the same argument, but they are three different kinds of claim. The first concerns an object that can be examined. The second concerns an action and the person who performed it. The third characterizes a human being.

They do not require the same evidence.

Arthur Koestler reopened the Kammerer case in his 1971 book The Case of the Midwife Toad, arguing, among other things, that it had never been proved that Kammerer himself manipulated the specimen. The question of who did so remains unresolved.

But this does not make the problems with Kammerer’s research disappear. Later researchers have identified biological and statistical difficulties in his material. Jacques van Alphen and Jan Arntzen analysed Kammerer’s published results and found, among other things, distributions suspiciously close to expected Mendelian ratios. In their assessment, parts of the material were so regular that it was difficult to believe they were genuine.

Another problem also remains: Kammerer’s classic results with the midwife toad have never been convincingly replicated.

There are therefore good scientific reasons for scepticism. To say that it has not been proved that Kammerer manipulated the specimen is not to say that his research has thereby been rehabilitated.

Science must judge

It would be tempting to turn Kammerer into the victim of an arrogant scientific establishment incapable of understanding a researcher who was ahead of his time.

That would be a poor story.

For Noble did precisely what science is supposed to do. He examined a specimen, found evidence of manipulation and published his findings so that others could evaluate them.

Scientific integrity requires such judgements. If a specimen has been manipulated, this must be said. If data have been fabricated, they must be rejected. If an experiment cannot be reproduced, that must affect the degree of confidence we place in its results.

Being open to doubt does not mean that all explanations are equally good. Nor does it mean that scientific misconduct should be relativized into a matter of perspective.

Science has a duty to judge.

But it also has a duty to know what it has judged.

Then came epigenetics

The story eventually took an unexpected turn.

For much of the twentieth century, the idea that acquired characteristics could be inherited was commonly associated with an outdated Lamarckism. Heredity came to be understood through genes and DNA, and the distinction between heredity and environment could appear far sharper than it does today.

Then epigenetics developed.

We now know that environmental influences can, under certain conditions, alter the way genes are regulated without changing the DNA sequence itself. In some circumstances, such epigenetic effects can also influence subsequent generations.

Suddenly, some of the questions Kammerer had asked seemed less alien.

In 2009, Alexander Vargas argued that some of Kammerer’s results could be reconsidered in the light of epigenetic mechanisms. But here too we must resist the temptation to tell an overly simple story. Epigenetics has not proved that Kammerer was right. The historian of science Sander Gliboff, among others, has argued that modern epigenetic interpretations do not fit straightforwardly with what Kammerer actually described in his original experiments.

What modern biology has done is therefore something more modest — and perhaps more interesting. It has made some of the questions Kammerer asked scientifically relevant again.

A question can be good even if the answer once given to it was wrong.

A hundred years later

On 14 September 2026, evolutionary biologist Max Telford published an essay about Kammerer in Nature. Almost a hundred years had passed since Kammerer’s suicide.

Its title is revealing: Fraud sealed the fate of controversial zoologist Paul Kammerer — 100 years on, his ideas deserve revisiting.

Notice the final words: His ideas deserve revisiting.

Not that Kammerer has been exonerated. Not that his experiments have been confirmed. Not that Noble was wrong.

The ideas deserve to be examined again.

There is something profoundly scientific about this formulation. The strength of science does not lie in never being wrong. It lies, among other things, in the possibility of returning to a question that once appeared settled when new theories, new methods or new arguments provide reason to do so.

Being able to be wrong

Karl Popper made fallibility a fundamental characteristic of scientific knowledge. A scientific theory is not scientific because it has been conclusively proved, but because it exposes itself to the possibility of being contradicted by experience.

The same applies to science’s own judgements.

This does not mean that we should doubt everything. Such universal scepticism would make both science and action impossible. Researchers must act on the basis of the best knowledge available now.

But now is an important word.

Scientific knowledge is provisional without therefore being arbitrary. A journal may have to retract a paper. A university may have to act. A scientific community may have to reject results. Such decisions cannot be postponed for a hundred years while we wait for absolute certainty.

Yet a judgement must be precise enough not to claim more than the evidence allows.

Practical philosophy

This is where the midwife toad leaves the laboratory.

For this problem does not belong only to the history of science. We encounter it whenever we have to take a position before we know everything. In professional practice, in the legal system, in politics and in our judgements of other people, we constantly have to act on incomplete knowledge.

We cannot always wait.

But neither can we therefore pretend to know more than we do.

Practical philosophy concerns precisely this difficult territory between principle and action: How do we judge fairly when a judgement is necessary? How much knowledge is enough before we must act? And how do we retain the ability to correct ourselves after we have acted?

It requires two virtues that can easily come into conflict. One is decisiveness: the willingness to say that something is wrong when the evidence warrants it. The other is intellectual humility: the ability to recognize the limits of our knowledge.

The Kammerer case is an exercise in both.

The judgement and the human being

When scientific misconduct is uncovered, we need categories such as manipulation, fabrication, falsification and misconduct. They are necessary because science depends on trust. A researcher must be able to trust that a colleague’s data really are the data that colleague claims them to be.

The problem arises when a category describing an action gradually begins to describe the whole person. A researcher who has fabricated data becomes a fraudster. The name begins to stand for the act. After a few decades, we may no longer remember what was actually proved, what was probable and what was merely assumed. We remember the verdict.

Kammerer shows how difficult this transition can be. A hundred years later, we can still say with considerable confidence that the specimen was manipulated. When we ask who did it, our certainty diminishes. And when we attempt to sum up the entire human being Paul Kammerer with a single moral concept, we have moved still further away from what Noble could actually see through his microscope.

This does not mean that actions and human beings can be completely separated. We are responsible for what we do. But a just judgement should not be greater than the knowledge supporting it allows.

That applies to the researcher.

It applies to science.

And it applies to us.

A hundred years have passed

It is tempting to end the Kammerer case with a verdict. Perhaps that is precisely what I should not do.

I do not know whether Paul Kammerer manipulated the midwife toad.

I know that the specimen was manipulated. I also know that there are serious reasons to doubt parts of his research. And I know that some of the questions he asked are, a hundred years later, once again being discussed in biology.

The rest is less certain.

In 1926, Nature published the investigation that helped seal Kammerer’s scientific reputation. A hundred years later, the same journal has returned to him.

It is not an acquittal.

Nor is it a new verdict.

It is a question reopened.

Perhaps this is science at its best: not when it refuses to judge, but when it can make a necessary judgement and still preserve the possibility that one day it may have to look at that judgement again.

To judge when we must — and to doubt when we should.

That is not only science.

It is practical philosophy.

References

Gliboff, S. (2010). Did Paul Kammerer discover epigenetic inheritance? A modern look at the controversial midwife toad experiments. Journal of Experimental Zoology Part B: Molecular and Developmental Evolution, 314B(8), 616–624.

Koestler, A. (1971). The case of the midwife toad. Hutchinson.

Noble, G. K. (1926). Kammerer’s Alytes. Nature, 118, 209–211.

Popper, K. R. (1959). The logic of scientific discovery. Hutchinson.

Przibram, H. (1926). Prof. Paul Kammerer. Nature, 118, 555.

Telford, M. J. (2026). Fraud sealed the fate of controversial zoologist Paul Kammerer — 100 years on, his ideas deserve revisiting. Nature.

van Alphen, J. J. M., & Arntzen, J. W. (2017). The case of the midwife toad revisited. Contributions to Zoology, 86(4), 365–374.

Vargas, A. O. (2009). Did Paul Kammerer discover epigenetic inheritance? A modern look at the controversial midwife toad experiments. Journal of Experimental Zoology Part B: Molecular and Developmental Evolution, 312B(7), 667–678.

Perhaps this is science at its best: not when it refuses to judge, 

but when it can make a necessary judgement 

and still preserve the possibility that one day it may have to look at that judgement again.

This essay was written in a conversation with Claude/Anthropic and OpenAI/ChatGPT

 

Hundre år etter dommen

Paul Kammerer og vitenskapens plikt til å dømme – og tvile

Et preparat ligger på et laboratorium.

Det skal vise noe oppsiktsvekkende: at et dyr kan utvikle en egenskap som følge av miljøet det lever i, og at denne egenskapen deretter kan gå i arv.

Men noen undersøker preparatet nærmere.

Det er manipulert.

Hva vet vi da?

Det spørsmålet ble stilt i 1926. Hundre år senere er det fremdeles ikke så enkelt å besvare som man skulle tro.

Jordmortadden

Paul Kammerer var en østerriksk zoolog, født i Wien i 1880. Han arbeidet ved Biologische Versuchsanstalt, et miljø kjent for ambisiøs eksperimentell biologi. Kammerer undersøkte blant annet salamandere, hulelevende olmer og sjøpunger.

Men han ble berømt for en liten padde.

Jordmortadden, Alytes obstetricans, har en uvanlig formeringsmåte. I motsetning til mange andre amfibier parer den seg normalt på land. Hannen vikler eggstrengene rundt bakbeina og bærer dem med seg til eggene er klare til å klekkes.

Kammerer forsøkte å endre dette gjennom miljøet. Ved å holde dyrene ved høyere temperatur hevdet han å kunne få dem til å søke vann for å pare seg. Etter flere generasjoner mente han at hannene utviklet mørke, fortykkede områder på frambeina – såkalte nuptial pads – som hos vannparende amfibier hjelper hannen med å holde fast hunnen.

Enda mer oppsiktsvekkende var påstanden om at de fremkalte egenskapene kunne føres videre til senere generasjoner.

Dette var ikke bare en merkelig historie om padder. Kammerers eksperimenter gikk rett inn i en av datidens store biologiske strider: Kan egenskaper som utvikles gjennom et individs møte med miljøet, på noen måte gå i arv?

Kammerer mente at svaret kunne være ja.

Andre mente at hele tanken tilhørte en biologi vitenskapen var i ferd med å forlate.

Et preparat med tusj

Sommeren 1926 undersøkte den amerikanske zoologen Gladwyn Kingsley Noble det siste bevarte eksemplaret som skulle dokumentere Kammerers berømte nuptial pads.

Han fant noe alvorlig.

Det mørke området inneholdt det som ble identifisert som India ink – tusj – som var ført inn under huden. Noble fant heller ikke den anatomiske strukturen han forventet dersom dette virkelig var en normalt utviklet parringspute.

7. august 1926 publiserte Nature funnet.

Preparatet var manipulert.

Det er et faktum vi ikke trenger å relativisere. Men allerede her må vi være nøye med språket. At preparatet var manipulert, er ikke det samme som at vi vet hvem som manipulerte det. Og det er heller ikke det samme som at alle Kammerers tidligere eksperimenter dermed var falske.

Kammerer undersøkte selv preparatet og erkjente manipuleringen. Men han benektet at han hadde utført den.

Noen uker senere, 23. september 1926, tok han sitt eget liv.

Dermed oppstod en fortelling som skulle følge ham gjennom vitenskapshistorien: forskeren som jukset, ble avslørt og deretter tok sitt eget liv.

Fortellingen er enkel.

Kanskje for enkel.

Fra funn til dom

Hans Przibram, som hadde vært Kammerers leder i Wien, forsøkte allerede kort tid etterpå å skille mellom spørsmål som lett ble blandet sammen: Hva var årsaken til Kammerers selvmord? Hvem hadde manipulert preparatet? Og hva kunne man nå si om gyldigheten av hans tidligere eksperimenter?

Hundre år senere er dette skillet fremdeles avgjørende.

Det finnes ingen rimelig grunn til å tvile på at preparatet var manipulert. Men hvem som gjorde det, er ikke fastslått. Kammerer benektet at han hadde gjort det. Samtidig finnes det alvorlige vitenskapelige problemer ved flere av resultatene han publiserte, og vi vet heller ikke sikkert hvorfor han tok sitt eget liv.

Likevel har disse forskjellige spørsmålene ofte glidd sammen til én moralsk fortelling. Kammerer ble bedrageren.

Her skjer det noe interessant med språket:

«Dette preparatet er manipulert.»

«Kammerer manipulerte preparatet.»

«Kammerer var en bedrager.»

Setningene ligner tre trinn i samme argument, men de er tre forskjellige typer påstander. Den første handler om et objekt som kan undersøkes. Den andre handler om en handling og hvem som utførte den. Den tredje karakteriserer et menneske.

De krever ikke samme bevis.

Arthur Koestler gjenåpnet Kammerer-saken med The Case of the Midwife Toad i 1971 og argumenterte blant annet for at det aldri var bevist at Kammerer selv hadde manipulert preparatet. Spørsmålet om hvem som gjorde det, er fortsatt uløst.

Men dermed forsvinner ikke problemene ved Kammerers forskning. Senere forskere har påpekt biologiske og statistiske vanskeligheter i materialet hans. Jacques van Alphen og Jan Arntzen analyserte Kammerers publiserte resultater og fant blant annet fordelinger som lå mistenkelig nær forventede mendelske forhold. Etter deres vurdering var deler av materialet så regelmessig at det vanskelig kunne være ekte.

Et annet problem står også igjen: Kammerers klassiske resultater med jordmortadden er aldri blitt overbevisende replikert.

Det finnes derfor gode vitenskapelige grunner til skepsis. Å si at det ikke er bevist at Kammerer manipulerte preparatet, er ikke det samme som å si at forskningen hans dermed er rehabilitert.

Vitenskapen må dømme

Det ville være fristende å gjøre Kammerer til offer for et arrogant vitenskapelig miljø som ikke var i stand til å forstå en forsker som var forut for sin tid.

Det ville være en dårlig historie.

For Noble gjorde nettopp det vitenskapen skal gjøre. Han undersøkte et preparat, fant tegn på manipulasjon og offentliggjorde funnet slik at andre kunne vurdere det.

Vitenskapelig integritet krever slike dommer. Hvis et preparat er manipulert, må det sies. Hvis data er fabrikkert, må de forkastes. Hvis et eksperiment ikke kan reproduseres, må det få betydning for hvor stor tillit vi har til resultatet.

Å være åpen for tvil betyr ikke at alle forklaringer er like gode. Det betyr heller ikke at forskningsfusk skal relativiseres til et spørsmål om perspektiv.

Vitenskapen har en plikt til å dømme.

Men den har også en plikt til å vite hva den har dømt.

Så kom epigenetikken

Historien fikk etter hvert en uventet vending.

Gjennom store deler av det tjuende århundret ble forestillingen om arv av ervervede egenskaper gjerne forbundet med en foreldet lamarckisme. Arvelighet ble forstått gjennom gener og DNA, og skillet mellom arv og miljø kunne fremstå langt skarpere enn det gjør i dag.

Så utviklet epigenetikken seg.

Vi vet nå at miljøpåvirkning under visse betingelser kan endre hvordan gener reguleres uten at selve DNA-sekvensen forandres. I noen tilfeller kan slike epigenetiske effekter også påvirke senere generasjoner.

Plutselig ble noen av spørsmålene Kammerer hadde stilt, mindre fremmede.

Alexander Vargas argumenterte i 2009 for at enkelte av Kammerers resultater kunne vurderes på nytt i lys av epigenetiske mekanismer. Men også her må vi motstå fristelsen til å fortelle en for enkel historie. Epigenetikken har ikke bevist at Kammerer hadde rett. Vitenskapshistorikeren Sander Gliboff har blant annet argumentert for at moderne epigenetiske fortolkninger ikke uten videre passer med det Kammerer faktisk beskrev i sine opprinnelige eksperimenter.

Det moderne biologien har gjort, er derfor noe mer beskjedent – og kanskje mer interessant. Den har gjort enkelte av spørsmålene Kammerer stilte, vitenskapelig aktuelle igjen.

Et spørsmål kan være godt selv om svaret som en gang ble gitt på det, var galt.

Hundre år senere

14. september 2026 publiserte evolusjonsbiologen Max Telford et essay i Nature om Kammerer. Nesten hundre år var gått siden selvmordet.

Tittelen er interessant: Fraud sealed the fate of controversial zoologist Paul Kammerer — 100 years on, his ideas deserve revisiting.

Legg merke til den siste formuleringen: His ideas deserve revisiting.

Ikke at Kammerer er frikjent. Ikke at eksperimentene hans er bekreftet. Ikke at Noble tok feil.

Ideene fortjener å undersøkes på nytt.

Det er noe dypt vitenskapelig ved denne formuleringen. Vitenskapens styrke består ikke i at den aldri tar feil. Den består blant annet i at det skal være mulig å vende tilbake til et spørsmål som syntes avgjort, dersom nye teorier, nye metoder eller nye argumenter gir grunn til det.

Å kunne ta feil

Karl Popper gjorde feilbarligheten til en grunnleggende egenskap ved vitenskapelig kunnskap. En vitenskapelig teori er ikke vitenskapelig fordi den er endelig bevist, men fordi den utsetter seg for muligheten for å bli motsagt av erfaringen.

Dette gjelder også vitenskapens egne dommer.

Det betyr ikke at vi skal tvile på alt. En slik universell skepsis ville gjøre både vitenskap og handling umulig. Forskeren må handle på grunnlag av den beste kunnskapen som finnes nå.

Men nå er et viktig ord.

Vitenskapelig kunnskap er foreløpig uten dermed å være vilkårlig. Et tidsskrift kan måtte trekke en artikkel. Et universitet kan måtte reagere. Et forskningsmiljø kan måtte forkaste resultater. Slike beslutninger kan ikke utsettes i hundre år i påvente av absolutt sikkerhet.

Likevel må dommen være presis nok til ikke å si mer enn bevisene tillater.

Praktisk filosofi

Det er her jordmortadden forlater laboratoriet.

For dette problemet tilhører ikke bare vitenskapshistorien. Vi møter det hver gang vi må ta stilling til noe før vi vet alt. I profesjonelt arbeid, i rettsvesenet, i politikken og i våre vurderinger av andre mennesker må vi stadig handle på grunnlag av ufullstendig kunnskap.

Vi kan ikke alltid vente.

Men vi kan heller ikke derfor late som om vi vet mer enn vi gjør.

Praktisk filosofi handler nettopp om dette vanskelige området mellom prinsippet og handlingen: Hvordan dømmer vi rettferdig når en dom er nødvendig? Hvor mye kunnskap er nok til at vi må handle? Og hvordan beholder vi evnen til å korrigere oss selv etter at vi har handlet?

Det krever to dyder som lett kan komme i konflikt. Den ene er besluttsomhet: viljen til å si at noe er galt når bevisene tilsier det. Den andre er intellektuell ydmykhet: evnen til å erkjenne hvor grensen for vår kunnskap går.

Kammerer-saken er en øvelse i begge deler.

Dommen og mennesket

Når forskningsfusk avsløres, trenger vi kategorier som manipulering, fabrikasjon, forfalskning og uredelighet. De er nødvendige fordi vitenskap er avhengig av tillit. En forsker må kunne stole på at kollegaens data faktisk er de dataene kollegaen sier de er.

Problemet oppstår når kategorien som beskriver en handling, langsomt begynner å beskrive hele personen. En forsker som har fabrikkert data, blir en bedrager. Navnet begynner å betegne handlingen. Etter noen tiår husker vi kanskje ikke lenger hva som faktisk ble bevist, hva som var sannsynlig, og hva som bare ble antatt. Vi husker dommen.

Kammerer viser hvor krevende denne overgangen er. Hundre år etterpå kan vi fortsatt si med stor sikkerhet at preparatet var manipulert. Når vi spør hvem som gjorde det, blir sikkerheten mindre. Og når vi forsøker å sammenfatte hele mennesket Paul Kammerer med ett moralsk begrep, har vi beveget oss enda lenger bort fra det Noble faktisk kunne se i mikroskopet.

Dette betyr ikke at handlinger og mennesker kan skilles fullstendig fra hverandre. Vi er ansvarlige for det vi gjør. Men en rettferdig dom bør ikke være større enn det kunnskapen som bærer den, gir grunnlag for.

Det gjelder forskeren.

Det gjelder vitenskapen.

Og det gjelder oss.

Hundre år er gått

Det er fristende å avslutte Kammerer-saken med en dom. Kanskje er det nettopp det jeg ikke skal gjøre.

Jeg vet ikke om Paul Kammerer manipulerte jordmortadden.

Jeg vet at preparatet var manipulert. Jeg vet også at det finnes alvorlige grunner til å tvile på deler av forskningen hans. Og jeg vet at noen av spørsmålene han stilte, hundre år senere igjen diskuteres innen biologien.

Resten er mindre sikkert.

I 1926 publiserte Nature undersøkelsen som bidro til å besegle Kammerers vitenskapelige ettermæle. Hundre år senere vender det samme tidsskriftet tilbake til ham.

Det er ikke en frifinnelse.

Det er heller ikke en ny dom.

Det er et spørsmål som åpnes igjen.

Kanskje er det slik vitenskapen viser seg fra sin beste side: ikke når den nekter å dømme, men når den kan avsi en nødvendig dom og likevel bevare muligheten for at den en dag må se på den på nytt.

Å dømme når vi må – og tvile når vi bør.

Det er ikke bare vitenskap.

Det er praktisk filosofi.

Referanser

Gliboff, S. (2010). Did Paul Kammerer discover epigenetic inheritance? A modern look at the controversial midwife toad experiments. Journal of Experimental Zoology Part B: Molecular and Developmental Evolution, 314B(8), 616–624.

Koestler, A. (1971). The case of the midwife toad. Hutchinson.

Noble, G. K. (1926). Kammerer’s Alytes. Nature, 118, 209–211.

Popper, K. R. (1959). The logic of scientific discovery. Hutchinson.

Przibram, H. (1926). Prof. Paul Kammerer. Nature, 118, 555.

Telford, M. J. (2026). Fraud sealed the fate of controversial zoologist Paul Kammerer — 100 years on, his ideas deserve revisiting. Nature.

van Alphen, J. J. M., & Arntzen, J. W. (2017). The case of the midwife toad revisited. Contributions to Zoology, 86(4), 365–374.

Vargas, A. O. (2009). Did Paul Kammerer discover epigenetic inheritance? A modern look at the controversial midwife toad experiments. Journal of Experimental Zoology Part B: Molecular and Developmental Evolution, 312B(7), 667–678.

Kanskje er det slik vitenskapen viser seg fra sin beste side: 

ikke når den nekter å dømme, men når den kan avsi en nødvendig dom 

og likevel bevare muligheten for at den en dag må se på den på nytt.

Essayet er skrevet i en samtale med Claude/Anthropic og OpenAI/ChatGPT