Monday, August 24, 2026

The Hammer That Wandered

 

The Hammer That Wandered

From Barbu to Båseland, Næs Ironworks, and a Swedish Family of Hammer Smiths

It begins with a river.

The Barbu River is not a large one. It runs the short distance from Lake Langsævannet down towards the sea at Arendal. Today, it is difficult to imagine that this small watercourse once formed part of the beginnings of the Norwegian iron industry. But the river had a considerable fall. And where there was running water, waterwheels could be built. Waterwheels could drive bellows. They could raise great hammers.

And beneath the hammer, iron could be shaped.

In 1574, the feudal lord Erik Munk received royal permission to establish an ironworks in Nedenes. He owned land in the area around Barbu, Langsæ and Torbjørnsbu, where extensive mining later took place. Traditionally, 1574 has therefore been regarded as the year in which the Barbu Ironworks was founded.

More recent research is more cautious. We know that the privilege was granted, but we do not know for certain whether the ironworks was actually built at that time. The securely documented Barbo Ironworks did not appear until the 1630s.

So the story begins with uncertainty.

That seems appropriate.

History seldom leaves behind an unbroken sequence of certain events. It leaves documents, remnants of walls, slag heaps, names in parish registers and account books – and stories carried forward by people.

What we do know is that an ironworks existed at Barbu in the seventeenth century. Around 1640, the works acquired a blast furnace. Ore could be brought from the mines around Arendal, while the forests supplied the charcoal demanded by the technology. The Barbu River supplied the power.

But the small river also had its limitations.

In summer, there might be too little water. In winter, it could freeze. More serious still was the demand for charcoal. A blast furnace was almost insatiable. The surrounding forests had to be transformed into charcoal, and mining itself also required large quantities of timber.

The Barbo Ironworks struggled with difficult and irregular production. By the end of the 1650s, most blast-furnace operations had ceased.

But the iron did not disappear.

It moved inland.

From Barbu to Båseland

Older histories often say that the Barbu Ironworks was moved to Båseland in Holt in 1665. It is an appealingly simple story: the old works were dismantled and rebuilt somewhere else.

The history was probably more complicated.

In December 1665, a royal privilege was granted for the establishment of Båseland Ironworks. In the privilege itself, the enterprise was described as a new ironworks. Båseland was therefore not simply the Barbo works transplanted to another place.

And yet there was continuity.

The knowledge of iron production did not disappear when the fires at Barbu went out. Tools could be moved. Mines could continue to be used. Working methods could be passed on. The new works were able to make use of resources from the old.

And the same basic technology continued:

The water.

The bellows.

The fire.

The hammer.

At Båseland, the blast furnace was situated by the smaller river, while the hammer works were established beside the Storelva, where the flow of water was more reliable. In 1738, production was concentrated at Næs, and Båseland Ironworks gradually became known as Næs Ironworks.

The hammers still stand there.

There is also an old tradition that one of the oldest hammers at Næs originally came from the Barbu Ironworks. Whether it is really the same hammer is difficult to prove.

But perhaps that is not the most important thing.

For something certainly did travel from Barbu to Båseland and onwards to Næs:

the art of making iron.

And with that art, people travelled too.

The Swedes Arrive

The ironworks needed people who knew their craft.

To be a hammer smith was not the same as being a village blacksmith. Beneath the great water-powered hammers, iron had to be worked into malleable bar iron. The hammer could weigh hundreds of kilograms. The work demanded experience, rhythm and precision. A smith had to be able to read the glowing iron – to know when it could be shaped and when it had to be returned to the fire.

Such knowledge existed in the great Swedish mining and ironworking districts.

And so, around the beginning of the eighteenth century, Swedish hammer smiths begin to appear at Båseland.

Among them was Erich Lucassen.

The personal report I have compiled gives his birth as around 1680 in Sweden. His exact place of birth is uncertain. He was the son of Lucas Petersson Rell, who is associated with Fellingsbro in the Örebro region, and the family had connections with places such as Kåfalla Bruk and Kärrbro Hammare. Even the names of these places tell us that this was a world in which ironworking occupied a central place.

Somewhere on the road between Sweden and Agder, Erich enters my own family history.

Not as an official.

Not as the owner of an ironworks.

Not as one of those whose names were recorded in the great history books.

He was a hammer smith.

A Child Is Born at Båseland

In 1710, his son Anders was born. In the personal report, his birthplace is given as Baaseland Ironworks. Six years later came Henrich. In 1718, Lucas was born, also at Båseland.

At that point the story is no longer merely industrial history.

An ironworks was also a home.

Men and women lived there. Children were born while the blast furnace burned and the hammer struck. Some grew up and began working at the ironworks themselves. Others moved on to another works. Marriages connected ironworking families. Skills could pass from father to son, from brother to brother, and from one ironworks to another.

Erich was not the only Lucassen involved in this world. Several of his brothers are associated with Norwegian and Swedish ironworks. A picture begins to emerge of a family belonging to a wider Nordic labour market of skilled ironworkers.

They followed the work.

And the work followed the water, the forests and the ore.

From Båseland to Fossum

At some point, Erich and his family left Båseland.

In 1726, their daughter Annichen was born at Fossum Ironworks in Gjerpen.

Once again, the family had moved to a hammer.

It is easy to read such information as a single line in a genealogy program:

1726 – Fossum Ironworks.

But behind that line lies a journey.

A family had to uproot itself. Possessions had to be packed. Children had to come along. The journey from Holt to Gjerpen was not a modern car trip. Perhaps they walked part of the way. Perhaps some of their belongings were transported by horse. Perhaps they travelled partly by sea.

We do not know.

This is one of those places where history falls silent.

But we know where they appeared again.

At another ironworks.

Back to Næs

Erich died in 1746. In the personal report, the place of death is given as Næs Ironworks. He was about sixty-six years old.

It therefore appears that he returned to the environment in which the Norwegian part of his story had begun.

By then, Båseland itself had changed.

From 1738 onwards, production was concentrated beside the Storelva at Næs. The name Næs Ironworks gradually became established. An industrial community grew around the blast furnace, the hammers, the workers' dwellings and the forests that supplied the works with charcoal.

Erich came from Sweden as a hammer smith.

He died at Næs Ironworks.

But the family's story continued.

Roa

One of his sons was Henrich Erichsen, born in 1716.

Through him the family line continues to Erich Henrichsen, born in 1746, and then to Erik Eriksen Roa, born in 1771. After him came Erich Erichsen, born in 1800, and Erik Eriksen, born in 1825.

The name Roa is not accidental.

Roa lies close to Næs Ironworks. In this landscape lived generations of people whose working lives were connected with the works. Not far away lies Flaten.

The family history thus gradually moves from the travelling Swedish hammer smiths to people who put down roots in the landscape surrounding the ironworks.

But iron continues to follow them.

Among the children of Erik Eriksen we find Petter Eriksen, born in 1864.

With him, the family story reaches a decisive historical transition.

When the Blast Furnace Went Out

Petter Eriksen lived through the final period of the old ironworks era.

In 1909, the blast furnace at Næs Ironworks was extinguished for the last time. Næs continued operating, but the old form of production had reached the end of its road. The old relationship between ore, forests, charcoal, blast furnace and hammer was disappearing.

It must have been a strange transition for people whose families had lived with the ironworks for generations.

For Petter, it was not merely an historical transition.

It was practical.

According to family tradition, when the works were reorganised he was offered the possibility of continuing in the new industrial world. He could choose between work at Eydehavn and work at Pusnes Mechanical Works on Tromøya.

He chose Pusnes.

Around 1920, the family moved to Tromøya.

A single family's relocation thus contains something of the larger history of Norwegian industrialisation.

Petter's ancestors had worked in a world where energy came from the forests and from running water. Now he moved into an industry belonging to another age. Ships were built and mechanical equipment produced at Pusnes. On the other side of Tromøysund, Eydehavn was growing around electricity and modern process industry.

The old ironworks era was giving way to modern industry.

From Waterwheel to Electricity

Petter's son Ole Martin Pettersen, born in 1899, was my grandfather. The personal report records him as Petter Eriksen's son. It also shows the next generation, including Torgny Olav Pettersen, born in 1926.

Ole Martin became an electrical machinery operator at the Rygene hydroelectric power station.

Here another remarkable shift takes place in the family story.

Erich Lucassen had worked with the power of water through waterwheels that raised the great hammer. Two hundred years later, his descendant worked with the power of water in an entirely different form.

Now the water no longer drove the hammer directly.

It drove the turbine.

And the turbine produced electricity.

The water was the same.

The technology was new.

Ole Martin's son, Torgny Olav Pettersen, became a welder.

He was my father.

And so a family line can be traced from the Swedish hammer smith Erich Lucassen around 1710, through Næs Ironworks and Roa, to Petter Eriksen at the end of the blast-furnace era, onwards to Ole Martin at the Rygene power station, and finally to Torgny Olav, who worked with steel as a welder.

Hammer smith.

Ironworker.

Electrical machinery operator.

Welder.

The names of the occupations changed.

The technology changed.

But iron, water and work followed the family through the centuries.

The Rhythm of the Hammer

When I look at the personal report on Erich Lucassen, I see hundreds of names.

Dates.

Places.

Lines connecting parents and children.

That is what a personal report should do. It should document.

But the story lies somewhere else.

It lies between the lines.

There is a Swedish hammer smith who once left his homeland and came to an ironworks in Holt. There is Ellen Andersdatter. There are their children: Anders, Henrich, Lucas, Petter and Annichen. There are Båseland, Fossum, Næs and Roa.

Later comes Petter Eriksen.

Pusnes.

Ole Martin.

Rygene.

Torgny Olav.

And further back still lies Barbu.

We cannot say that Erich Lucassen had any personal connection with the Barbu Ironworks. Barbo was gone before he came to Norway. Nor can we know whether the hammer that later struck at Næs really was the same hammer that had once struck beside the Barbu River.

But there is another kind of continuity.

At Barbu began an early chapter in the history of iron production in Agder. When that enterprise disappeared, Båseland arose. Swedish skilled workers entered the story there. One of them was Erich Lucassen.

His children and grandchildren remained in the ironworking landscape.

Some lived at Roa.

The generations continued.

Then, more than two hundred years later, the blast furnace went out.

But the family did not cease to work with metal and energy.

Petter went on to Pusnes.

Ole Martin to the power station.

Torgny Olav became a welder.

In this way, the family also follows the history of technology.

From charcoal to electricity.

From waterwheel to turbine.

From hammer to welding torch.

And many hundreds of years later, a descendant sits with the names before him, trying to understand where they came from.

History moves in that way too.

Not only forwards.

Sometimes it moves backwards.

From a father who was a welder.

To a grandfather who worked with electricity.

To a great-grandfather who lived to see the blast furnace extinguished.

To Roa and Næs Ironworks.

To a Swedish hammer smith at Båseland.

And from there even further back, to a small river in Barbu that once set a waterwheel turning.

I do not know whether the hammer itself ever wandered from Barbu to Næs.

But the people wandered.

Knowledge wandered.

Work changed its form.

And through more than four hundred years, one can still sense the same rhythm:

The water running.

The fire burning.

The metal being shaped.

And the hammer striking.


Through more than four hundred years, one can still sense the same rhythm:

The water running.

The fire burning.

The metal being shaped.

And the hammer striking.


This text was written in a conversation with OpenAI/ChatGPT


Hammeren som vandret


Hammeren som vandret

Fra Barbu til Båseland, Næs Verk og en svensk hammersmedslekt

Det begynner med en elv.

Barbuelva er ikke stor. Den renner den korte veien fra Langsævannet ned mot sjøen ved Arendal. I dag er det vanskelig å forestille seg at dette lille vassdraget en gang var en del av begynnelsen på norsk jernindustri. Men vannet hadde fallhøyde. Og der det fantes rennende vann, kunne det bygges vannhjul. Vannhjul kunne drive belger. De kunne løfte hammere.

Og under hammeren kunne jernet formes.

I 1574 fikk lensherren Erik Munk kongelig tillatelse til å anlegge en jernhytte i Nedenes. Han eide jord i området omkring Barbu, Langsæ og Torbjørnsbu, der det senere ble drevet omfattende gruvedrift. Tradisjonelt har derfor 1574 vært regnet som året da Barbu jernverk ble grunnlagt.

Nyere forskning er mer forsiktig. Vi vet at privilegiet ble gitt, men ikke sikkert om jernhytta faktisk ble reist på dette tidspunktet. Det sikkert dokumenterte Barbo jernverk kom først i 1630-årene.

Slik begynner historien allerede med en usikkerhet.

Det passer egentlig godt.

Historien etterlater seg sjelden en ubrutt rekke av sikre hendelser. Den etterlater dokumenter, rester etter murer, slagghauger, navn i kirkebøker og regnskaper – og fortellinger som mennesker har båret videre.

Det vi vet, er at det på 1600-tallet var jernverk i Barbu. Rundt 1640 fikk verket masovn. Malmen kunne hentes fra gruvene i området omkring Arendal, mens skogen ga trekullet som teknologien krevde. Barbuelva leverte kraften.

Men den lille elven hadde også sine grenser.

Om sommeren kunne vannføringen bli for liten. Om vinteren kunne vannet fryse. Enda alvorligere var behovet for trekull. En masovn var nærmest umettelig. Skogen omkring verket måtte omdannes til kull, og også gruvedriften krevde store mengder trevirke.

Barbo jernverk fikk en vanskelig og ujevn drift. Mot slutten av 1650-årene var den vesentlige masovnsdriften opphørt.

Men jernet forsvant ikke.

Det flyttet innover.

Fra Barbu til Båseland

I eldre historieskriving heter det gjerne at Barbu jernverk ble flyttet til Båseland i Holt i 1665. Det er en vakker og enkel fortelling: man demonterte det gamle og bygde det opp igjen et annet sted.

Historien er antakelig mer komplisert.

I desember 1665 ble det gitt kongelig privilegium til å etablere Båseland jernverk. I privilegiet omtales virksomheten som et nytt jernverk. Båseland var derfor ikke ganske enkelt Barbo jernverk på et nytt sted.

Likevel finnes forbindelsen.

Kunnskapen om jernproduksjon forsvant ikke da ilden sluknet i Barbu. Redskaper kunne flyttes. Gruver kunne fortsatt brukes. Arbeidsmåter kunne videreføres. Det nye verket fikk adgang til ressurser fra det gamle.

Og den samme grunnleggende teknologien fortsatte:

Vannet.

Belgverket.

Ilden.

Hammeren.

På Båseland ble masovnen lagt ved Lillelv, mens hammerverket ble plassert ved Storelva, der vannføringen var bedre. I 1738 ble virksomheten samlet ved Næs, og Båseland jernverk fikk etter hvert navnet Næs jernverk.

Der står hammerne fremdeles.

Det finnes også en gammel tradisjon om at en av de eldste hammerne ved Næs opprinnelig skal ha vært brukt ved Barbu jernverk. Om det virkelig er den samme hammeren, lar seg vanskelig bevise.

Men kanskje er det heller ikke det viktigste.

For noe vandret helt sikkert fra Barbu til Båseland og videre til Næs:

kunsten å lage jern.

Og med denne kunsten vandret menneskene.

Svenskene kommer

Jernverkene trengte folk som kunne sitt fag.

Å være hammersmed var ikke det samme som å være bygdesmed. Under de store vannhjulsdrevne hammerne skulle jernet bearbeides til smibart stangjern. Hammeren kunne veie hundrevis av kilo. Arbeidet krevde erfaring, rytme og presisjon. Man måtte kunne lese det glødende jernet – vite når det kunne formes og når det måtte tilbake i ilden.

Slik kunnskap fantes i de store svenske bergverks- og jernverksområdene.

Omkring begynnelsen av 1700-tallet finner vi derfor svenske hammersmeder ved Båseland.

Blant dem var Erich Lucassen.

Personrapporten jeg har satt sammen, oppgir ham født omkring 1680 i Sverige. Det nøyaktige fødestedet er usikkert. Han var sønn av Lucas Petersson Rell, som knyttes til Fellingsbro i Örebro-området, og familien hadde forbindelser til steder som Kåfalla Bruk og Kärrbro Hammare. Allerede navnene forteller at dette var et miljø der jernverksarbeidet sto sentralt.
Et sted på veien mellom Sverige og Agder blir Erich synlig i min egen slektshistorie.

Ikke som embetsmann.

Ikke som verkseier.

Ikke som en av dem som fikk sitt navn i de store historiebøkene.

Han var hammersmed.

Et barn blir født på Båseland

I 1710 blir sønnen Anders født. I personrapporten står fødestedet oppført som Baaseland Jernverk. Seks år senere kommer Henrich. I 1718 blir Lucas født, også han på Båseland.

Da er historien ikke lenger bare industrihistorie.

Et jernverk var også et hjem.

Det bodde kvinner og menn der. Barn ble født mens masovnen brant og hammeren slo. Noen vokste opp og begynte selv ved verket. Andre flyttet til et annet verk. Ekteskap bandt jernverksfamilier sammen. Fagkunnskap kunne gå fra far til sønn, fra bror til bror og fra ett verk til et annet.

Erich var heller ikke den eneste Lucassen som arbeidet i dette miljøet. Flere av brødrene hans knyttes til norske og svenske jernverk. Det tegner seg et bilde av en familie som inngikk i et større nordisk arbeidsmarked av faglærte jernverksarbeidere.

De fulgte arbeidet.

Og arbeidet fulgte vannet, skogen og malmen.

Fra Båseland til Fossum

På et tidspunkt forlater Erich og familien Båseland.

I 1726 blir datteren Annichen født ved Fossum verk i Gjerpen.

Igjen har familien flyttet til en hammer.

Det er lett å lese en slik opplysning som en enkel linje i et slektsprogram:

1726 – Fossum verk.

Men bak den linjen ligger en reise.

En familie skulle bryte opp. Eiendeler måtte pakkes. Barn skulle være med. Veien fra Holt til Gjerpen var ikke en moderne biltur. Kanskje gikk de deler av den. Kanskje ble noe fraktet med hest. Kanskje gikk reisen sjøveien.

Vi vet ikke.

Det er et av de stedene hvor historien blir taus.

Men vi vet hvor de dukket opp igjen.

Ved et nytt jernverk.

Tilbake til Næs

Erich døde i 1746. I personrapporten er dødsstedet oppgitt som Næs jernverk. Han var da omkring 66 år gammel.

Dermed ser det ut til at han kom tilbake til miljøet der den norske delen av historien hans hadde begynt.

Da hadde Båseland også forandret seg.

Fra 1738 ble virksomheten samlet ved Storelva på Næs. Navnet Næs jernverk slo etter hvert rot. Et industrisamfunn vokste fram omkring masovnen, hammerne, arbeiderboligene og skogene som forsynte verket med kull.

Erich kom fra Sverige som hammersmed.

Han døde ved Næs Verk.

Men slektens historie fortsatte.

Roa

En av sønnene var Henrich Erichsen, født i 1716.

Gjennom ham går slektslinjen videre til Erich Henrichsen, født i 1746, og deretter til Erik Eriksen Roa, født i 1771. Så følger Erich Erichsen, født i 1800, og Erik Eriksen, født i 1825.

Navnet Roa er ikke tilfeldig.

Roa ligger like ved Næs Verk. I dette landskapet bodde generasjoner av mennesker som hadde sitt arbeid knyttet til verket. Ikke langt derfra ligger Flaten.

Dermed flytter slektshistorien seg gradvis fra de vandrende svenske hammersmedene til menneskene som slo rot i landskapet omkring verket.

Men jernet følger dem fremdeles.

Blant barna til Erik Eriksen finner vi Petter Eriksen, født i 1864.

Med ham kommer slektshistorien fram til et avgjørende tidsskille.

Da masovnen sluknet

Petter Eriksen levde i den siste delen av den gamle jernverkstiden.

I 1909 ble masovnen ved Næs Verk slukket for siste gang. Næs fortsatte virksomheten, men den gamle produksjonsformen var ved veis ende. Sammenhengen mellom malmen, skogen, trekullet, masovnen og hammeren var i ferd med å forsvinne.

Det må ha vært en underlig overgang for mennesker som hadde levd med verket gjennom generasjoner.

For Petter var den ikke bare historisk.

Den var praktisk.

Ifølge familiehistorien fikk han tilbud om å fortsette i den nye industrien. Han kunne velge mellom arbeid på Eydehavn og ved Pusnes Mekaniske Verksted på Tromøya.

Han valgte Pusnes.

Omkring 1920 flyttet familien til Tromøya.

En enkelt families flytting rommer dermed noe av den store norske industrihistorien.

Petters forfedre hadde arbeidet i en verden der energien kom fra skogen og det rennende vannet. Nå flyttet han til en industri som tilhørte en annen tid. På Pusnes ble det bygget skip og produsert mekanisk utstyr. På den andre siden av Tromøysund vokste Eydehavn fram omkring elektrisitet og moderne prosessindustri.

Den gamle jernverkstiden var i ferd med å bli avløst av den moderne industrien.

Fra vannhjul til elektrisitet

Petters sønn Ole Martin Pettersen, født i 1899, var min farfar. Personrapporten viser ham som sønn av Petter Eriksen. Den viser også neste generasjon, blant dem Torgny Olav Pettersen, født i 1926.

Ole Martin ble elektromaskinist ved Rygene kraftverk.

Her skjer enda en bemerkelsesverdig forskyvning i slektshistorien.

Erich Lucassen hadde arbeidet med kraften fra vannet gjennom vannhjul som løftet den store hammeren. To hundre år senere arbeidet hans etterkommer med vannets kraft på en helt annen måte.

Nå drev ikke vannet hammeren direkte.

Det drev turbinen.

Og turbinen skapte elektrisitet.

Vannet var det samme.

Teknologien var ny.

Ole Martins sønn, Torgny Olav Pettersen, ble sveiser.

Han var min far.

Og dermed går det en slektslinje fra den svenske hammersmeden Erich Lucassen omkring 1710, gjennom Næs Verk og Roa, til Petter Eriksen ved avslutningen av masovnstiden, videre til Ole Martin ved kraftverket på Rygene og til Torgny Olav, som arbeidet med stål som sveiser.

Hammersmed.

Jernverksarbeider.

Elektromaskinist.

Sveiser.

Yrkesbetegnelsene forandret seg.

Teknologien forandret seg.

Men jernet, vannet og arbeidet følger slekten gjennom århundrene.

Hammerens rytme

Når jeg ser på personrapporten over Erich Lucassen, ser jeg hundrevis av navn.

Datoer.

Steder.

Linjer mellom foreldre og barn.

Slik skal en personrapport være. Den skal dokumentere.

Men historien ligger et annet sted.

Den ligger mellom linjene.

Der finnes en svensk hammersmed som en gang forlot hjemlandet sitt og kom til et jernverk i Holt. Der finnes Ellen Andersdatter. Der finnes barna Anders, Henrich, Lucas, Petter og Annichen. Der finnes Båseland, Fossum, Næs og Roa.

Senere kommer Petter Eriksen.

Pusnes.

Ole Martin.

Rygene.

Torgny Olav.

Og enda lenger bak finnes Barbu.

Vi kan ikke si at Erich Lucassen hadde noen personlig forbindelse til Barbu jernverk. Barbo var borte før han kom til Norge. Vi kan heller ikke vite om hammeren som senere slo på Næs, virkelig var den samme som en gang hadde slått ved Barbuelva.

Men det finnes en annen form for sammenheng.

I Barbu begynte en tidlig historie om jernproduksjon på Agder. Da virksomheten der forsvant, oppsto Båseland. Der kom svenske fagarbeidere inn i historien. En av dem var Erich Lucassen.

Hans barn og barnebarn ble værende i jernverkslandskapet.

Noen bodde på Roa.

Generasjonene fortsatte.

Så, mer enn to hundre år senere, sluknet masovnen.

Men slekten sluttet ikke å arbeide med metall og energi.

Petter gikk videre til Pusnes.

Ole Martin til kraftverket.

Torgny Olav ble sveiser.

Slik følger slekten også teknologiens historie.

Fra trekull til elektrisitet.

Fra vannhjul til turbin.

Fra hammer til sveiseapparat.

Og mange hundre år senere sitter en etterkommer med navnene foran seg og forsøker å forstå hvor de kom fra.

Slik beveger historien seg også.

Ikke bare fremover.

Noen ganger går den bakover.

Fra en far som var sveiser.

Til en farfar som arbeidet med elektrisitet.

Til en oldefar som opplevde at masovnen sluknet.

Til Roa og Næs Verk.

Til en svensk hammersmed på Båseland.

Og derfra enda lenger tilbake, til en liten elv i Barbu som en gang fikk et vannhjul til å dreie.

Jeg vet ikke om hammeren selv vandret fra Barbu til Næs.

Men menneskene vandret.

Kunnskapen vandret.

Arbeidet forandret form.

Og gjennom mer enn fire hundre år kan man fremdeles ane den samme rytmen:

Vannet som renner.

Ilden som brenner.

Metallet som formes.

Og hammeren som slår.


Gjennom mer enn fire hundre år kan man fremdeles ane den samme rytmen:

Vannet som renner.

Ilden som brenner.

Metallet som formes.

Og hammeren som slår.


Teksten er skrevet i en samtale med OpenAI/ChatGPT


A Spoonful of Honey

 

A Spoonful of Honey – On Bees, Nature, and the Unspoken Encounter

I could eat a spoonful of honey every morning.

It has become a small habit. I take the honey, put it on the spoon, and eat it. But sometimes I pause. What is it, really, that I am eating?

I am not simply eating something sweet.

I am eating a small piece of a society.

Honey is the bees’ energy reserve. It is gathered from flowers, processed by the bees, and stored in the wax comb as a common provision. The bee does not make honey for human beings. Honey is part of the life of the bees, of their survival, and of the collective life of the hive.

And yet here I am, thousands of years later, holding a spoonful of honey.

It is a strange thought.

A Society Without Language

Bees live in a social community that is far older than human society. The same is true of ants, many species of birds, and several marine mammals. They have developed forms of cooperation, communication, care, and division of labor long before human beings began organizing themselves into cities, states, and institutions.

Yet we tend to observe these societies from the outside.

We study them. We classify them. We investigate how they communicate and organize themselves. We can describe how bees work, how they find nectar, how they signal to one another, and how the hive functions.

All of this is valuable knowledge.

But knowledge is not necessarily the same as closeness.

Perhaps this is where practical philosophy begins.

Practical philosophy does not ask only: What is this? It also asks: How do I relate to this? How do I live with it? What does an encounter do to my way of being human?

Silence

There is something strange about the life of bees.

They work without explaining themselves.

There are no conferences. No strategy documents. No meetings about how to organize the next meeting.

There is only the hum.

An entire society is at work.

I know, of course, that this is a romanticized way of putting it. Bee society cannot simply be used as a model for human society. Bees live according to biological conditions that cannot simply be transferred to human social life.

But perhaps we can nevertheless allow ourselves to be challenged by them.

We humans talk so much.

We explain, evaluate, justify, document, and communicate. We produce more and more information, yet at the same time seem to have become less capable of being in silence.

Perhaps nature reminds us that life is not primarily something that needs to be explained.

Some things can simply be lived.

Obedience

I have also been thinking about the word obedience.

The bee does not obey a leader in the way a human being may obey an authority. The queen is not a political ruler. There is no little king or queen giving orders to the workers.

And yet a remarkable order emerges.

It arises from below, through biology, signals, reciprocity, and the interdependence between individuals.

Perhaps accord is a more precise word than obedience.

The modern human being has good reasons to value freedom as self-determination. History is full of people who have had to struggle to free themselves from authority, tradition, and subordination. We should not romanticize that freedom away.

But freedom does not necessarily have to mean complete independence.

What if freedom could also mean finding a form of accord with the life of which we are actually a part?

Not submission.

Not giving up the self.

But ceasing to regard ourselves as the center.

Joy

And then there is joy.

I do not know whether a bee experiences joy in the way I do. It would be anthropomorphic to claim this without qualification.

But when I watch bees flying from flower to flower, I can nevertheless experience something that resembles joy in their activity.

Perhaps it is my own joy that I see.

But perhaps it is also something else.

The living has an intensity of its own that does not require human language in order to be real.

I experienced something similar this summer when I encountered a dragonfly.

It rested for a moment near me. I no longer remember what first made me notice it, only that I suddenly stopped and watched. It was so small and yet so completely present. I had no reason to believe that it registered me in the way I registered it.

And yet something changed in that moment.

I stopped looking at it as an insect about which I could acquire knowledge. I was simply there with it.

It was not an encounter in the human sense. We did not speak. It knew nothing about me, and I knew very little about it.

And yet something happened between us.

Something unspoken.

And precisely for that reason, difficult to explain.

Distance and Gift

We have acquired a great distance from nature.

Not only physically. Many of us live in cities, buy our food in shops, and live surrounded by technology. But the distance is also intellectual and existential.

We have learned to regard nature as something outside ourselves.

Nature is out there.

We are here.

But that is not really so.

We are nature ourselves.

We breathe, eat, sleep, reproduce, become ill, grow old, and die. Our bodies consist of the same matter as the rest of the living world. We depend upon plants, animals, microorganisms, water, air, and soil.

Perhaps part of our present ecological crisis is also a crisis in the way we understand ourselves.

We have forgotten our belonging.

Arne Næss tried to put some of this into words through ecosophy: the human being is not an autonomous self standing opposite nature, but a self whose identity expands through belonging to the living world.

That is a philosophical formulation.

Yet I do not need the concept when I sit with the spoonful of honey in my hand.

I feel it before I think it.

For honey has begun to mean something more to me.

When I eat a spoonful of honey in the morning, I can think of the bees. Of the flowers. Of summer. Of work. Of the hive. Of a society that existed long before my own.

And I can think:

I did not make this.

It is a gift.

Not a gift in any sentimental sense. The bees have not decided to give me honey. And yet I receive something that has come into being through another living community.

There is something humbling about this.

Human beings like to regard themselves as creative, inventive, and self-sufficient. Yet every day we receive gifts we have not produced ourselves.

Air.

Water.

Food.

Light.

Soil.

And encounters with other living beings.

Perhaps one of the tasks of practical philosophy is to teach us how to receive again.

Living with Nature

I do not think the society of bees should become a blueprint for how human beings ought to organize society.

That would be to misunderstand both bees and human beings.

But bees can disturb our assumptions.

They can remind us that a society does not consist only of individuals who happen to live together. A society also consists of dependence, reciprocity, and something greater than the individual.

And perhaps bees can teach us something else as well:

That life does not always have to be a project.

That there is a form of activity that does not require self-presentation.

That silence is not emptiness.

That dependence is not necessarily weakness.

And that perhaps we can be free without constantly having to stand outside what we are a part of.

A Spoonful of Honey

So there I am in the morning.

A spoonful of honey.

I could simply eat it.

And I do.

But sometimes I pause.

Because this honey is not merely sweet.

It carries a society within it.

A society I cannot enter, and which I can never fully understand.

And yet I am connected to it.

Perhaps this is how it is with nature.

We do not always have to understand it in order to stand in relationship with it.

A dragonfly over the water.

A bee on a flower.

The hum of the hive.

A spoonful of honey in the morning.

Perhaps this is what nature can still teach us:

that the world is not merely something we are supposed to know about.

It is also something we belong to.

And perhaps that is why a spoonful of honey can be more than something sweet.

It can be a small reminder that my life is always already woven into the lives of others.

Including lives I can never fully understand.

Including lives that can never answer me in words.

I eat the honey.

And for a moment I feel that I am not standing outside nature, looking in.

I am part of it.


Reference

Næss, A. (1989). Ecology, community and lifestyle: Outline of an ecosophy (D. Rothenberg, Trans.). Cambridge University Press. (Original work published 1976)


I eat the honey.

And for a moment I feel that I am not standing outside nature, looking in.

I am part of it.


This essay was written in a conversation with OpenAI/ChatGPT

En skje med honning hver morgen

 

En skje honning – om biene, naturen og det usagte møtet

Jeg kunne spiser en skje honning hver morgen.

Det er blitt en liten vane. Jeg tar honningen, legger den på skjeen og spiser den. Men noen ganger stopper jeg opp. Hva er det egentlig jeg spiser?

Jeg spiser ikke bare noe søtt.

Jeg spiser et lite stykke av et samfunn.

Honningen er bienes energilager. Den er samlet inn fra blomster, bearbeidet av biene og lagret i vokskakene som et felles forråd. Bien lager ikke honning for menneskets skyld. Honningen er en del av bienes liv, av deres overlevelse og av det kollektive livet i kuben.

Likevel sitter jeg her, tusenvis av år senere, med en skje honning i hånden.

Det er en merkelig tanke.

Et samfunn uten språk

Biene lever i et sosialt fellesskap som er langt eldre enn menneskets samfunn. Det samme gjelder maurene, mange fuglearter og flere av sjøpattedyrene. De har utviklet former for samarbeid, kommunikasjon, omsorg og arbeidsdeling lenge før mennesket begynte å organisere seg i byer, stater og institusjoner.

Men vi har en tendens til å betrakte disse samfunnene utenfra.

Vi studerer dem. Vi klassifiserer dem. Vi undersøker hvordan de kommuniserer og organiserer seg. Vi kan beskrive hvordan biene arbeider, hvordan de finner nektar, hvordan de varsler hverandre og hvordan kuben fungerer.

Alt dette er verdifull kunnskap.

Men kunnskap er ikke nødvendigvis det samme som nærhet.

Det er kanskje her den praktiske filosofien begynner.

Praktisk filosofi spør ikke bare: Hva er dette? Den spør også: Hvordan forholder jeg meg til dette? Hvordan lever jeg med det? Hva gjør møtet med min måte å være menneske på?

Taushet

Det er noe merkelig ved bienes liv.

De arbeider uten å forklare seg.

Det er ingen konferanser. Ingen strategidokumenter. Ingen møter om hvordan neste møte skal organiseres.

Det er bare summingen.

Et helt samfunn er i virksomhet.

Jeg vet selvfølgelig at dette er en romantiserende måte å uttrykke det på. Bienes samfunn kan ikke uten videre brukes som modell for menneskesamfunnet. Bienene lever etter biologiske betingelser som ikke kan overføres til menneskelig samfunnsliv.

Men kanskje kan vi likevel la oss utfordre av dem.

Vi mennesker snakker så mye.

Vi forklarer, vurderer, begrunner, dokumenterer og kommuniserer. Vi produserer stadig mer informasjon, men synes samtidig å ha fått vanskeligere for å være i stillheten.

Kanskje naturen minner oss om at livet ikke først og fremst er noe som skal forklares.

Noe kan også bare leves.

Lydighet

Jeg har også tenkt på ordet lydighet.

Bien «lyder» ikke en leder slik et menneske kan lyde en autoritet. Dronningen er ikke en politisk hersker. Det finnes ingen liten konge eller dronning som gir ordre til arbeiderne.

Likevel oppstår det en bemerkelsesverdig orden.

Den kommer nedenfra, gjennom biologien, signalene, gjensidigheten og avhengigheten mellom individene.

Kanskje er det mer presist å snakke om overensstemmelse enn lydighet.

Det moderne mennesket har gode grunner til å verdsette frihet som selvbestemmelse. Historien er full av mennesker som måtte kjempe seg fri fra autoritet, tradisjon og underordning. Den friheten skal vi ikke romantisere bort.

Men frihet behøver kanskje ikke bety fullstendig uavhengighet.

Hva om frihet også kunne innebære å finne en form for overensstemmelse med det livet vi faktisk er en del av?

Ikke underkastelse.

Ikke å gi avkall på seg selv.

Men å slutte å betrakte seg selv som sentrum.

Glede

Og så er det gleden.

Jeg vet ikke om bien opplever glede slik jeg gjør. Det ville være antropomorfisme å hevde det uten videre.

Men når jeg ser biene fly fra blomst til blomst, kan jeg likevel oppleve noe som ligner glede i deres virksomhet.

Kanskje er det min egen glede jeg ser.

Men kanskje er det også noe annet.

Det levende har en egen intensitet som ikke trenger menneskelig språk for å være virkelig.

Jeg opplevde noe lignende i sommer da jeg møtte en øyenstikker.

Den satt et øyeblikk nær meg. Jeg husker ikke lenger hva som først fikk meg til å legge merke til den, bare at jeg plutselig ble stående og se. Den var så liten og samtidig så fullstendig til stede. Jeg hadde ingen grunn til å tro at den registrerte meg slik jeg registrerte den.

Likevel forandret noe seg i øyeblikket.

Jeg sluttet å betrakte den som et insekt jeg kunne vite noe om. Jeg var bare der sammen med den.

Det var ikke et møte i menneskelig forstand. Vi snakket ikke sammen. Den visste ingenting om meg, og jeg visste lite om den.

Men det var likevel noe som skjedde mellom oss.

Noe usagt.

Og nettopp derfor vanskelig å forklare.

Avstanden og gaven

Vi har fått en stor avstand til naturen.

Ikke bare fysisk. Mange av oss bor i byer, handler maten i butikker og lever omgitt av teknologi. Men avstanden er også intellektuell og eksistensiell.

Vi har lært å betrakte naturen som noe utenfor oss.

Naturen er der ute.

Vi er her.

Men det er jo ikke slik.

Vi er selv natur.

Vi puster, spiser, sover, formerer oss, blir syke, eldes og dør. Kroppene våre består av det samme stoffet som resten av det levende. Vi er avhengige av planter, dyr, mikroorganismer, vann, luft og jord.

Kanskje er noe av vår tids økologiske krise også en krise i vår måte å forstå oss selv på.

Vi har glemt tilhørigheten.

Arne Næss forsøkte å sette ord på noe av dette gjennom økosofien: mennesket er ikke et selvstendig jeg som står overfor naturen, men et selv som utvides gjennom tilhørigheten til det levende.

Det er en filosofisk formulering.

Jeg trenger likevel ikke begrepet når jeg sitter med honningskjeen i hånden.

Jeg kjenner det før jeg tenker det.

For honningen har begynt å bety noe mer for meg.

Når jeg spiser en skje honning om morgenen, kan jeg tenke på biene. På blomstene. På sommeren. På arbeidet. På kuben. På et samfunn som eksisterte lenge før mitt eget.

Og jeg kan tenke:

Dette har jeg ikke laget.

Det er en gave.

Ikke en gave i sentimental forstand. Biene har ikke bestemt seg for å gi meg honning. Men jeg mottar likevel noe som er blitt til gjennom et annet levende samfunn.

Det finnes noe ydmykende i dette.

Mennesket liker å betrakte seg selv som skapende, oppfinnsomt og selvstendig. Men hver dag mottar vi gaver vi ikke har produsert selv.

Luft.

Vann.

Mat.

Lys.

Jord.

Og møter med andre levende vesener.

Kanskje er en av oppgavene for praktisk filosofi å lære oss å motta igjen.

Å leve med naturen

Jeg tror ikke bienes samfunn skal bli en oppskrift på hvordan mennesker bør organisere samfunnet.

Det ville være å misforstå både biene og mennesket.

Men biene kan forstyrre vår selvfølgelighet.

De kan minne oss om at et samfunn ikke bare består av individer som tilfeldigvis lever sammen. Et samfunn består også av avhengighet, gjensidighet og noe som er større enn det enkelte individet.

Og kanskje kan biene lære oss noe annet også:

At livet ikke alltid trenger å være et prosjekt.

At det finnes en form for virksomhet som ikke krever selvpresentasjon.

At taushet ikke er tomhet.

At avhengighet ikke nødvendigvis er svakhet.

Og at vi kanskje kan være frie uten hele tiden å måtte stå utenfor det vi er en del av.

En skje honning

Så sitter jeg der om morgenen.

En skje honning.

Jeg kunne bare spist den.

Og det gjør jeg.

Men noen ganger stanser jeg et øyeblikk.

For denne honningen er ikke bare søt.

Den bærer med seg et samfunn.

Et samfunn jeg ikke kan gå inn i, og som jeg heller ikke fullt ut kan forstå.

Likevel er jeg forbundet med det.

Slik er det kanskje med naturen.

Vi trenger ikke alltid forstå den for å kunne stå i forhold til den.

En øyenstikker over vannet.

En bie på en blomst.

Summingen fra kuben.

En skje honning om morgenen.

Kanskje er det dette naturen fortsatt kan lære oss:

at verden ikke bare er noe vi skal vite noe om.

Den er også noe vi tilhører.

Og kanskje er det nettopp derfor en skje honning kan være mer enn noe søtt.

Den kan være en liten påminnelse om at mitt liv alltid allerede er vevd inn i andres liv.

Også liv jeg aldri kan forstå fullt ut.

Også liv som aldri kan svare meg med ord.

Jeg spiser honningen.

Og et øyeblikk kjenner jeg at jeg ikke står utenfor naturen og ser inn.

Jeg er med.


Referanse

Næss, A. (1989). Ecology, community and lifestyle: Outline of an ecosophy (D. Rothenberg, Trans.). Cambridge University Press. (Original work published 1976)


Jeg spiser honningen.

Og et øyeblikk kjenner jeg at jeg ikke står utenfor naturen og ser inn.

Jeg er med.


Essayet er skrevet i en samtale med OpenAI/ChatGPT