Wednesday, April 29, 2026

When Shame Finds a Language

 

When Shame Finds a Language

A meeting between human experience, responsibility, and the quiet work of social practice

There are experiences that cannot be told.
Not at once.

Not because words are missing.
But because something in us holds them back.

Shame is one of them.


“The deepest form of despair is to be someone else than oneself.”
— Søren Kierkegaard

I have encountered it many times.

Not always in words.

More often in silence.
In a gaze that falls.
In hands that find each other—
and remain there.

As if holding something in place.


My doctoral work grew out of this landscape.
Not as an answer.
But as a question:

What is shame—
when we meet it in a human life?

Not as a concept.
But as an experience.


Shame is not something we have.

It is something that happens to us.

And once it has happened,
there is no simple way
back.


Some spoke.

Others tried.

And some stopped—
just where the words were about to begin.

Not because they did not want to speak.
But because there was no space
that could hold what they carried.


Shame does not arise within us alone.

It arises between us.

In a gaze that turns away.
In a silence that lingers too long.
In a moment where something that should have held,
did not.

And when that happens,
it is not only the relationship that breaks.

Something in us follows.


We often distinguish between guilt and shame.

Guilt—something we have done.
Shame—something we are.

But in lived experience,
this distinction dissolves.

“It was my fault.”

The words may try to explain.
But they may also judge.

Not the act.
But the self.


What hurts most
is not always what happened.

But what remains.

A quiet shift
in how a person sees themselves.

Not only violated.
But diminished.


Shame settles.

In the body.
In the voice.
In the way one sits.

In the hands.

Folded.
Still.
But not at rest.


Sometimes, this is where we must begin.

Not with questions.
Not with explanations.

But by staying.

It is easy to believe that helping means doing something.

But often, it means something else.

To endure.
To remain
when things become difficult.

To resist the urge
to fill the silence.


Here we approach what Martin Buber called a meeting.

Not between roles.
But between human beings.

A moment in which the other
is not reduced.

Not explained.
Not evaluated.

Simply met.


In such moments, something may shift.

Not visibly.
Not dramatically.

But enough.


Shame cannot be removed.

It does not yield
to method.

But it may carry within it
a movement.

When it finds a language,
gently,
in its own time,
something may begin to open.

Not a solution.

But a possibility.


Here, Axel Honneth becomes important.

We become ourselves
through recognition.

Not as theory.

But as experience.

That someone sees us
without turning away.


I have often returned to a thought inspired by Søren Kierkegaard:

To help another,
I must first find them where they are.

And begin there.

It sounds simple.

But it asks something of us.

That we let go
of the need to know.

That we endure
what is unresolved.

That we do not finish
too quickly.


Perhaps this is where social work begins.

Not as method.

But as presence.


Shame will always carry something dark.

But it also carries a trace of something else.

A need.

To be seen.
To be met.
To belong.


When shame finds a language,
it does not disappear.

But it is no longer entirely alone.

And sometimes,
that is enough.


References

Buber, M. (2004). I and Thou. Continuum.
Honneth, A. (1995). The Struggle for Recognition: The Moral Grammar of Social Conflicts. MIT Press.
Kierkegaard, S. (1980). The Sickness Unto Death. Princeton University Press.
Pettersen, K. T. (2009). An exploration into the concept and phenomenon of shame within the context of child sexual abuse: An existential-dialogical perspective of social work within the settings of a Norwegian incest centre (Doctoral dissertation, Norwegian University of Science and Technology).
Tangney, J. P., & Dearing, R. L. (2002). Shame and Guilt. Guilford Press.



“The most common form of despair is not being who you are.”
— Søren Kierkegaard

This text is mine, written with focus on my Ph.D. thesis (2009), NTNU. I have written this text in a conversation with OpenAI/ChatGPT, which also made the illustration in a conversation with me.

Når skam får et språk

 

Når skam får et språk

Et møte mellom menneske, erfaring og ansvar i sosialt arbeid

Det finnes erfaringer som ikke lar seg fortelle.
Ikke med en gang.

Ikke fordi ordene mangler.
Men fordi noe i oss holder dem tilbake.

Skam er en slik erfaring.


“Fortvilelsens største fare er ikke å være den man er.”
— Søren Kierkegaard

Jeg har møtt den mange ganger.
Ikke alltid som ord.

Oftere som stillhet.
Som blikk som senkes.
Som hender som finner hverandre –
og blir liggende der.

Som om de holder noe på plass.


Min doktoravhandling vokste frem i dette landskapet.
Ikke som et svar.
Men som en undring:

Hva er skam – når vi møter den i et menneskes liv?

Ikke som begrep.
Men som erfaring.


Skam er ikke noe vi har.

Det er noe som skjer med oss.

Og når det først har skjedd,
er det ikke lenger mulig
å gå helt tilbake.


Noen fortalte.

Andre forsøkte.

Og noen stoppet –
akkurat der ordene skulle begynne.

Ikke fordi de ikke ville si det.
Men fordi det ikke fantes et rom
som kunne bære det.


Skam oppstår ikke i oss alene.

Den oppstår mellom oss.

I et blikk som vender seg bort.
I en stillhet som blir for lang.
I et øyeblikk hvor noe som skulle holde,
ikke holder.

Og når det skjer,
er det ikke bare relasjonen som brister.

Noe i oss følger med.


Vi skiller gjerne mellom skyld og skam.

Skyld – noe vi har gjort.
Skam – noe vi er.

Men i møte med mennesker
flyter dette sammen.

“Det var min feil.”

Ordene kan være en forklaring.
Men også en dom.

Ikke over handlingen.
Over selvet.


Det mest smertefulle er ikke alltid det som skjedde.

Men det som blir igjen.

En stille forskyvning i hvordan et menneske
ser seg selv.

Ikke bare krenket.
Men mindre verdt.


Skam setter seg.

I kroppen.
I stemmen.
I måten en sitter på.

I hendene.

Foldet.
Rolige.
Men ikke i ro.


Noen ganger er det der vi må begynne.

Ikke med spørsmål.
Ikke med forklaringer.

Men med å bli værende.

Det er lett å tro at hjelp handler om å gjøre noe.

Men ofte handler det om noe annet.

Å tåle.

Å ikke trekke seg tilbake
når det blir vanskelig.

Å ikke fylle stillheten
for raskt.


Her nærmer vi oss det Martin Buber kalte et møte.

Ikke et møte mellom roller.
Men mellom mennesker.

Et øyeblikk hvor den andre
ikke blir redusert.

Ikke forklart.
Ikke vurdert.

Bare møtt.


I slike øyeblikk kan noe skje.

Ikke stort.
Ikke synlig.

Men nok.


Skam kan ikke fjernes.

Den lar seg ikke arbeide bort
som et problem.

Men den kan bære noe annet i seg.

En bevegelse.

Når den får et språk,
forsiktig,
i sitt eget tempo,
kan noe åpne seg.

Ikke en løsning.

Men en mulighet.


Her blir Axel Honneth viktig.

Vi blir oss selv
gjennom anerkjennelse.

Ikke som teori.

Men som erfaring.

At noen ser oss
uten å trekke seg unna.


Jeg har ofte vendt tilbake til en tanke hos Søren Kierkegaard:

For å hjelpe et menneske
må jeg først finne det der det er.

Og begynne der.

Det høres enkelt ut.

Men det krever noe av oss.

At vi gir slipp på behovet for å vite.
At vi tåler å stå i det som ikke er avklart.

At vi ikke gjør oss ferdige
for raskt.

Kanskje er det nettopp her
sosialt arbeid begynner.

Ikke som metode.
Men som nærvær.


Skam vil alltid bære noe mørkt.

Men den bærer også et spor av noe annet.

Et behov.

For å bli sett.
For å bli møtt.
For å høre til.


Når skam får et språk,
forsvinner den ikke.

Men den er ikke lenger helt alene.

Og noen ganger
er det nok.


Referanser

Buber, M. (2004). Jeg og Du. Cappelen.
Honneth, A. (1995). Kampen om anerkjennelse. Pax.
Kierkegaard, S. (1980). Sykdommen til døden. Gyldendal.
Pettersen, K. T. (2009). An exploration into the concept and phenomenon of shame within the context of child sexual abuse (PhD-avhandling, NTNU).
Tangney, J. P., & Dearing, R. L. (2002). Shame and Guilt. Guilford Press.


“Den dypeste fortvilelse er å være fremmed for seg selv.”
— Søren Kierkegaard

Teksten er min, skrevet på bakgrunn av min Ph.D. avhandling (2009), NTNU. Teksten er skrevet i en samtale med OpenAI/ChatGPT som også skapte illustrasjonen i samtale med meg.

Different Paths to Self-Understanding

 

Different Paths to Self-Understanding

On Social Work, Human Limits, and the Courage to Remain

There is a question that has followed me throughout my life.

It has not grown quieter with time.
It has grown deeper.

It returns in unexpected moments—sometimes gently, almost unnoticed, and sometimes with a force that leaves no room for avoidance:

What shall I do?

At first glance, it appears to be a simple question. Practical. Manageable.
But in certain moments, it becomes something else entirely.

It becomes a question about how to live.
About how to meet another human being.
About what it means to act—when no action feels sufficient.

This question did not come to me through theory.

It came to me through people.

In these moments, we encounter something we cannot escape:

Ourselves.


When Experience Breaks Certainty

After many years working in social services, I believed I understood my role.

I had knowledge. Training. Experience.
I knew the frameworks, the methods, the language of the profession.

And often, it worked.

But what stayed with me were not the situations where everything went well.

It was the others.

The moments when I did not reach through.
When suffering remained unchanged.
When I went home with a quiet but persistent unease:

You should have done something differently.

But what?

There is a point in every profession—and perhaps in every life—where knowledge no longer carries us forward.

Where competence meets its limit.

Where we are left, not with answers, but with ourselves.

It was here that my work began.


Beyond Method

In fields like social work, there is a natural desire for clarity.

We want methods that work.
Approaches that can be taught.
Solutions that can be repeated.

And yet, something essential resists this.

Because the human being does not appear as a problem to be solved.

The human being appears as a presence.

Unpredictable. Contradictory. Vulnerable.

No method can fully contain this.

This is why I turned to philosophy—not as an abstract discipline, but as a way of thinking that dares to remain with what does not resolve.

In Søren Kierkegaard, I encountered a language for despair—not as failure, but as a condition of being human.
In Martin Heidegger, I found a way to think about existence not as a concept, but as something lived.
In Hans-Georg Gadamer, I came to understand that meaning does not belong to us—it emerges between us.

None of them offered solutions.

But they offered something more valuable:

A way to remain.


The Movement of Becoming

We often think of growth as progress—moving forward, improving, advancing.

But what if growth is not a straight line?

What if it is a movement—back and forth, between clarity and confusion, between insight and uncertainty?

This is how I came to understand formation.

Not as a goal.
But as a lifelong movement.

Here, Plato’s allegory of the cave became more than a philosophical story—it became an image of lived experience.

We begin in what we take to be reality.
We are confronted with something that unsettles us.
We struggle toward a different understanding.
And then—we return.

Not as the same person.

But not fully changed either.

Because the world we return to has not changed with us.

This return is perhaps the most difficult part.

It is also where responsibility begins.


A Door, A Room, A Turning Point

I still remember one of my first encounters as a young social worker.

I stood outside a door, about to enter a situation I did not fully understand.

Before the door opened, a thought crossed my mind:

What am I doing here?

Inside, I met a group of young people living in a reality completely foreign to me.

They spent most of their days watching violent films. Hour after hour. Day after day.

I reacted physically.

Discomfort. Restlessness. A sense of disorientation.

I wanted to withdraw.

But I stayed.

Not because I had a plan.

But because leaving felt like a failure.

So I remained—day after day, with no clear direction, no clear method, no clear outcome.

And something unexpected happened.

Not immediately. Not dramatically.

But gradually.

A shift.

A moment came when one of them said:

We could make films ourselves.

What followed was not a transformation imposed from the outside.

It was something that emerged.

From within the group. From within the relationship.

From presence.

This experience changed me.

Not because I succeeded.

But because I learned something fundamental:

The most important thing we offer another human being is not expertise.

It is presence.


Compassion Without Illusion

We often speak of compassion as a virtue.

But compassion without clarity can become something else—pity, distance, even avoidance.

True compassion requires something more.

It requires proximity.

To be near enough to see the other as they are.
Not as we wish them to be.

Here, the work of Jane Addams became a quiet guide.

She did not stand outside the lives she sought to change.

She entered them.

She lived among those she worked with.

And in doing so, she revealed something essential:

That justice and compassion are not opposites.

They belong together.


The Courage to Stay

We often admire courage in action.

But there is another kind of courage.

Less visible. Less celebrated.

The courage to remain.

To stay when nothing is clear.
To listen when no answer is available.
To resist the temptation to simplify what is complex.

Socrates embodied this.

He did not offer certainty.

He offered questions.

And in doing so, he exposed something we often try to avoid:

That we do not know.

To live with this—not as a weakness, but as a condition—is a form of courage.


The Necessary Detour

We tend to seek the positive path.

The one that leads forward, upward, toward clarity and resolution.

But the path to self-understanding often takes another route.

Through doubt.
Through guilt.
Through anxiety.

Not as obstacles.

But as passages.

This is what I have come to call the negative detour.

It is not a path we choose.

But it is often the path we must walk.

In these moments, we encounter something we cannot escape:

Ourselves.

Not as we present ourselves to the world.

But as we are—uncertain, vulnerable, unfinished.

And perhaps it is here, more than anywhere else, that something begins.


When Something New Emerges

In social work, we often speak of empowerment.

But empowerment cannot be given like an object.

It cannot be transferred from one person to another.

It must emerge.

In relationships where there is time.
Where there is respect.
Where there is space for something new to take shape.

I have seen this happen.

Quietly.

Almost unnoticed.

And yet, when it does, it changes everything.


Living Without Final Answers

Looking back, I do not see my work as a collection of answers.

I see it as an attempt to remain faithful to a question.

To keep open a space where something real can occur.

Where the question can still be asked:

What shall I do?

Perhaps this is what it means to take life seriously.

Not to resolve it.

But to engage with it.

Fully.


Final Reflection

We do not live our lives as finished answers.

We live them as unfolding questions.

We search for certainty, believing it will guide us forward.

But certainty is rarely what carries us.

It is something quieter.

A willingness to remain.
To listen.
To stay present in what does not resolve.

And then, slowly—almost imperceptibly—

a direction appears.

Not as a conclusion.

But as a movement.

A step.

A path.

And perhaps, in the end,

that is all we are ever given.


References

Addams, J. (1910). Twenty Years at Hull-House. New York: Macmillan.
Benhabib, S. (1986). Critique, Norm, and Utopia. New York: Columbia University Press.
Gadamer, H.-G. (2004). Truth and Method (2nd rev. ed.). London: Continuum.
Heidegger, M. (1998). Pathmarks. Cambridge: Cambridge University Press.
Kierkegaard, S. (1980). The Sickness unto Death. Princeton, NJ: Princeton University Press.
Pettersen, K. T. (2000). Paths to Self-Understanding: Some Foundational Problems in Social Work (Master’s thesis). Oslo University College / NTNU.


In these moments, we encounter something we cannot escape:

Ourselves.


Thr text here is mind and written with focus on my Master´s thesis (2000) on the same theme Paths to Self-Understanding. I have written this text in conversation with Open AI/ChatGPT which also created the illustration.

Veier til selvforståelse

 

Veier til selvforståelse

Sosialt arbeid som et livslangt dannelsesprosjekt

Det finnes et spørsmål som har fulgt meg gjennom hele mitt yrkesliv. Et spørsmål som ikke lar seg parkere. Ikke lar seg besvare én gang for alle. Et spørsmål som vender tilbake – stille i hverdagen, men med full tyngde i livets avgjørende øyeblikk:

Hva skal jeg gjøre?

Noen ganger er spørsmålet enkelt. Nesten trivielt. Andre ganger er det tungt, nesten uutholdelig. Det kommer når et menneske sitter foran meg i smerte, og jeg kjenner at det jeg kan – ikke er nok.

Det er fra disse øyeblikkene min hovedfagsoppgave vokste frem. Ikke fra tryggheten i det jeg mestret, men fra det som brøt sammen. Fra erfaringer hvor jeg ikke strakk til. Hvor jeg gikk hjem med en uro i kroppen og en tanke som ikke slapp taket:

Jeg burde gjort noe annet… men hva?

Min oppgave, Veier til selvforståelse – noen grunnlagsproblemer i sosialt arbeid, er ikke et forsøk på å gi svar. Den er et forsøk på å bli værende i spørsmålet.

Det er først når vi våger å bli værende i det uavklarte,
at noe begynner å klargjøres.


Når kunnskapen ikke er nok

Etter mange år i sosialt arbeid hadde jeg det som ofte etterspørres i vår profesjon: erfaring, kunnskap, metodeforståelse.

Og likevel.

Det var ikke de situasjonene hvor alt fungerte som fikk meg til å stoppe opp.

Det var de hvor jeg ikke nådde frem.

De hvor jeg kjente skyld. Der lidelsen hos den andre ikke ble mindre – til tross for min innsats.

Det er lett å tro at løsningen da er mer kunnskap.

Min erfaring er at det ikke alltid er slik.

Noen ganger er det ikke mer kunnskap vi trenger, men en dypere forståelse av hva det vil si å være menneske i møte med et annet menneske.

Det var her filosofien åpnet et rom for meg.


Sosialt arbeid som filosofisk praksis

Jeg har ofte blitt spurt – og har også spurt meg selv:

Hvorfor filosofi i sosialt arbeid?

Hvorfor ikke holde seg til det som er mer håndgripelig – psykologi, sosiologi, pedagogikk?

Svaret jeg etter hvert fant, var enkelt – men ikke lett:

Fordi spørsmålet “hva skal jeg gjøre?” ikke først og fremst er et faglig spørsmål. Det er et eksistensielt spørsmål.

Hvordan leve?
Hvordan møte den andre?
Hvordan være et menneske som forsøker å gjøre det gode?

Her gir ikke teorien alene svar.

Men tenkningen kan åpne noe.

Hos Søren Kierkegaard fant jeg et språk for fortvilelsen.
Hos Martin Heidegger en forståelse av menneskets væren i verden.
Hos Hans-Georg Gadamer en innsikt i samtalens betydning.

De gav meg ikke løsninger.

Men de hjalp meg å stå i det som ikke lar seg løse.


Dannelsen – en bevegelse

Et av de mest bærende begrepene i min oppgave er dannelse.

Ikke dannelse som kunnskap eller kulturell kapital.

Men dannelse som bevegelse.

Som en livslang vandring.

Jeg lot meg inspirere av Platons hulelignelse, slik den tolkes av Heidegger.

Mennesket i hulen. Fanget i det som fremstår som virkelighet. Så skjer det noe. En frigjøring. En smertefull oppstigning mot lyset. En ny innsikt.

Og så – det vanskeligste av alt:

Å vende tilbake.

Til de andre. Til hverdagen. Til det som fortsatt er uavklart.

Slik er også sosialt arbeid.

Vi beveger oss mellom innsikt og uvitenhet. Mellom klarhet og tvil.

Vi blir aldri ferdige.


Liv og lære – en spenning som ikke kan oppheves

Gjennom hele mitt arbeid har jeg kjent på spenningen mellom liv og lære.

Mellom det vi vet – og det vi møter.

Teorien gir oss begreper.

Men livet gir oss erfaringer som ikke lar seg fange fullt ut i begreper.

Denne spenningen er ikke et problem som skal løses.

Den er et vilkår vi må lære å leve i.

Hans-Georg Gadamer lærte meg at forståelse ikke er noe vi har, men noe som skjer – i møtet, i samtalen, i det uforutsigbare.

Sosialt arbeid er derfor ikke bare noe vi gjør.

Det er en måte å være til stede på.


Et møte som ble stående

Jeg husker fortsatt mitt første hjemmebesøk som nyutdannet sosionom.

Jeg stod utenfor døren og ringte på.

Og i det øyeblikket jeg ventet, slo det meg:

Hva gjør jeg egentlig her?

Det jeg møtte, var en gruppe ungdommer som levde store deler av livet sitt foran pornofilmer. Tolv timer hver dag.

En verden som var fremmed for meg.

Som gjorde meg fysisk dårlig.

Jeg fikk hodepine. Søvnløshet. Kroppen protesterte.

Det var ikke bare de som ble utfordret.

Det var jeg.

Jeg kunne ha trukket meg tilbake.

Men jeg ble.

Dag etter dag.

Og sakte skjedde det noe.

Relasjonen vokste frem.

Tilliten fikk tid.

Og en dag kom forslaget – fra dem:

Vi kan lage film selv.

Fra passivitet til skapelse.
Fra å være fanget – til å bli handlende.

Det lærte meg noe jeg aldri har glemt:

Det viktigste jeg gjorde, var ikke nødvendigvis hva jeg gjorde.

Men at jeg var der.


Medlidenhet og rettferdighet

I arbeidet med oppgaven ble jeg opptatt av medlidenhet.

Ikke som en sentimental følelse, men som en måte å være vendt mot den andre på.

Her ble Jane Addams en viktig inspirasjon.

Det som slår meg med henne, er ikke først og fremst hennes handlinger.

Men hennes væremåte.

Hun levde blant dem hun ønsket å hjelpe. Hun forente medlidenhet med en dyp rettferdighetssans.

Det er en krevende balanse.

Men kanskje er det nettopp der sosialt arbeid finner sin kjerne.


Mot – å bli værende

Mot er ofte knyttet til handling.

Men i mitt arbeid har jeg sett en annen form for mot.

Mot til å bli værende.
Mot til å tåle det uavklarte.
Mot til å erkjenne at man ikke vet.

Sokrates visste dette.

Hans styrke lå ikke i svarene, men i spørsmålene.


Den vanskelige veien til seg selv

En av de mest krevende innsiktene i oppgaven er det jeg har kalt den negative omveien.

Veien til selvet går ikke bare gjennom det gode.

Den går gjennom skyld.

Gjennom fortvilelse.

Gjennom angst.

Dette er ikke en vei vi søker.

Men det er ofte en vei vi må gå.

Kierkegaard beskriver mennesket som en syntese – av det endelige og det uendelige.

Vi lever i denne spenningen.

Og det er i denne spenningen vi dannes.


Når noe nytt vokser frem

Til slutt står vi igjen med spørsmålet om myndiggjøring.

Hva er det?

Min erfaring er at myndiggjøring ikke kan gis.

Den kan bare vokse frem.

I relasjoner hvor mennesker blir møtt med respekt. Med tid. Med nærvær.

Jeg så det hos ungdommene som begynte å lage film.

Jeg ser det fortsatt.

Det er stille.

Men det er sterkt.


Å leve i spørsmålet

Når jeg i dag ser tilbake på min hovedfagsoppgave, ser jeg ikke en tekst som gir svar.

Jeg ser en tekst som forsøker å holde et rom åpent.

Et rom hvor spørsmålet fortsatt kan stilles:

Hva skal jeg gjøre?

Kanskje er det nettopp dette som er praktisk filosofi.

Ikke å avslutte spørsmålet.

Men å leve i det.


Signatur

Vi lever ikke våre liv som ferdige svar.
Vi lever dem som åpne spørsmål.

Noen ganger tror vi at vi må finne løsningen før vi kan gå videre.
Min erfaring er en annen.

Det er først når vi våger å bli værende i det uavklarte,
at noe begynner å klargjøres.

Ikke som en konklusjon.
Men som en retning.

Som et svakt lys –
langt der fremme.

Og kanskje er det nok.


Referanser

Addams, J. (1910). Twenty Years at Hull-House. New York: Macmillan.
Benhabib, S. (1986). Critique, Norm, and Utopia. New York: Columbia University Press.
Gadamer, H.-G. (1990). Wahrheit und Methode. Tübingen: Mohr.
Heidegger, M. (2000). Platons sannhetslære. Oslo: Cappelen.
Kierkegaard, S. (1997). Samlede verker. København: Gyldendal.
Lundstøl, J. (1999). Kunnskapens hemmeligheter. Oslo.
Slaatelid, R. (1997). Hans Skjervheim. Oslo: Universitetsforlaget.
Pettersen, K. T. (2000). Veier til selvforståelse: Noen grunnlagsproblemer i sosialt arbeid (Hovedfagsoppgave). Høgskolen i Oslo / NTNU.


Det er først når vi våger å bli værende i det uavklarte,
at noe begynner å klargjøres.

Teksten er min og skrevet på bakgrunn av min hovedfagsoppgave i sosial arbeid (2000) nettopp om veier til selvforståelse. Teksten her er skrevet i samtale med OpenAI/ChatGPT som også skapte illustrasjonen.