Before I Could Tell

In 1986, when I was diagnosed with Ménière’s disease, the ear, nose and throat specialist wanted to know as much as possible about my hearing and previous ear infections. I asked my mother. She told me what she remembered about an operation I had undergone as an infant in 1955, at the Catholic hospital in Kristiansand.

The middle ear infection had been so severe that part of the bone near my ear had to be chiselled away. She also told me that I had been operated on without anaesthesia because infants were thought not yet to be conscious. A chisel against the bone near my ear. That image has stayed with me since our conversation.

I later tried to obtain my medical records. The hospital had closed many years earlier, and the documents from my treatment had been destroyed. My mother’s recollection is therefore what I have to rely on; I have been unable to confirm what anaesthesia I received.

But the question has stayed with me: If I experienced pain, how did I experience it? Could it hurt without my understanding what was happening? And could such an experience leave a trace in a life that had barely begun?

When I read Carl Zimmer’s article “Are Babies Conscious?” in The New York Times on October 5, 2026, I returned to these questions. Researchers are now investigating infant consciousness using methods unavailable when I was born. At the same time, the article touches on something I later encountered in my work: An infant has a life we must try to understand before they can tell us about it.

What We Look For

Three low tones, then a high one. The sequence repeats. Then come four low tones.

This small change stays with me. In adults, certain responses to a break in such sound patterns can indicate conscious processing. Zimmer describes an experiment in Germany in which newborns heard tones through earphones while sensors surrounding a specially designed cot recorded faint magnetic signals from their brains. In them, too, researchers found distinct responses to the changes.

Other studies examine how regions of the infant brain work together. Several findings suggest that newborns already have conscious experiences, although researchers continue to debate how to interpret the signs.

I pause at the distance between the infant who hears and the adult trying to understand what that hearing means. A signal on a screen can tell us that something is happening. The infant’s experience of the tone does not appear on the screen.

Charles Darwin approached the question through observation. When he became a father in 1839, he began keeping notes on his children’s development. At first, he recorded actions he regarded as instinctive: sucking, screaming, yawning and bodily movements. Later came language, self-recognition and more complex behaviour. According to Zimmer, Darwin believed there were no signs of consciousness in the youngest infants.

Our understanding has changed. Infants cried and responded to touch in Darwin’s time, too. But their responses were read through a particular understanding of what consciousness had to be.

Gadamer’s concept of pre-understanding helps me see this. We approach the infant with a yardstick already in hand. If we expect words and self-recognition, those are what we will tend to look for. Other expressions may be understood as reflexes and fall outside what we regard as signs of experience. New methods of measurement widen our field of vision, but they also challenge the yardstick.

An infant does not necessarily need to be able to think “I am in pain” for something to hurt. Experiencing pain and being able to tell someone about it are different capacities.

The Infants Who Fell Silent

From my work in child welfare, I remember infants who had suffered abuse or a lack of care. Some seemed both unwanted and unloved. They were quiet and vulnerable, with a gaze that seemed turned inward. When I tried to meet their eyes, they looked away.

In some of these infants’ histories, there were accounts of crying that had brought no one to them. In time, they had fallen silent. To me, it looked as though they had given up trying to call someone.

That was an interpretation of what I encountered. But it raised a question that still moves me: What had the infant experienced before falling silent? Had they begun to expect that no one would respond?

These encounters are no scientific test of infant consciousness. They nevertheless show how much is at stake when we try to understand an infant’s expressions. Silence could easily be overlooked. An infant who did not demand attention might receive even less of it.

Here, Løgstrup’s ethical demand takes concrete form. We hold something of another person’s life in our hands. In an encounter with an infant, dependence is profound, while the capacity to formulate a demand is slight. As I read him, this is precisely a reason to attend more closely. The demand must be recognised even when it does not take the form of a plea or a protest.

I had to try to reach the infant who looked away. The adult had to respond even when the crying had stopped.

What Might Leave a Trace

In hospital, the infant was supposed to receive help. There, too, how adults understood the infant’s pain was crucial.

In “Discovering Pain in Newborn Infants,” the physician and researcher Kanwaljeet J. S. Anand describes how the belief that newborns did not perceive pain persisted into the 1980s. Together with concerns about complications from anaesthesia, it contributed to some infants undergoing surgery without anaesthesia, while others received treatment that provided inadequate pain relief. Methods of anaesthesia for newborns also existed in the 1950s. The history therefore encompasses several practices.

I read this with my own operation in mind. It makes the question of what I might have experienced more pressing.

I have difficulty remembering what I hear. A specialist psychologist once suggested that I might have begun to rely less on hearing as a source of memory. I asked whether pain from the ear infection and the operation in infancy could have played a part. She left the possibility open but emphasised that the connection could not be established.

I leave the explanation there. Yet the question of how early experiences may enter into an infant’s development remains. What does it mean to receive relief? What does it mean to have someone respond when something hurts? Can an experience matter without later being retrievable as a memory?

Before Words

Towards the end of the article, researchers ask whether infant consciousness might take a different form from adult consciousness. Complex patterns of infant brain activity open up a hypothesis that infants may be receptive to their surroundings in richer and more varied ways than we usually imagine. Greater complexity in a measurement does not, however, in itself mean a richer conscious experience.

The thought makes the image of consciousness as a single ladder less self-evident. Perhaps infants have ways of experiencing the world that differ from those of adults, who select, recognise and name what is happening.

For me, this brings back the eyes of the infants I met in child welfare. I came with my experience, my words and my understanding. The infant came with their body and their gaze. The encounter required my understanding to be open to change through what I saw.

Our understanding of infants has likewise changed since Darwin. Research gives us more signs to follow. Care requires us to follow them attentively.

My mother told me what she remembered. The medical records might have filled out her account, but they would not have told me what it was like to be the infant on the operating table. When I think of our conversation now, the eyes of the infants I met in child welfare return as well.

Those infants already had lives that needed care. So did I, before I could tell.

References

Anand, K. J. S. (2019). Discovering pain in newborn infants. Anesthesiology, 131(2), 392–395. https://doi.org/10.1097/ALN.0000000000002810

Gadamer, H.-G. (1960). Wahrheit und Methode: Grundzüge einer philosophischen Hermeneutik. J. C. B. Mohr (Paul Siebeck).

Løgstrup, K. E. (1956). Den etiske fordring. Gyldendal.

Zimmer, C. (2026, October 5). Are babies conscious? The New York Times. https://www.nytimes.com/2026/10/05/science/consciousness-brain-babies.html

Those infants already had lives that needed care. 

So did I, 

before I could tell.

This essay was written in a conversation with Claude/Anthropic and OpenAI/ChatGPT.

 

Før jeg kunne fortelle

I 1986, da jeg fikk diagnosen Ménières sykdom, ville øre-nese-hals-spesialisten vite mest mulig om min tidligere hørsel og mine ørebetennelser. Jeg spurte min mor. Hun fortalte det hun husket fra en operasjon jeg hadde gjennomgått som spedbarn i 1955, ved det katolske sykehuset i Kristiansand.

Mellomørebetennelsen hadde vært så alvorlig at en del av beinet ved øret måtte meisles bort. Hun fortalte også at jeg var blitt operert uten bedøvelse, fordi man mente at spedbarn ennå ikke var bevisste. En meisel mot beinet ved øret. Det er bildet som har fulgt meg siden samtalen med henne.

Jeg har senere forsøkt å finne journalen. Sykehuset ble nedlagt for mange år siden, og dokumentene fra min behandling ble destruert. Min mors erindring er derfor det jeg har å støtte meg til; hvilken bedøvelse jeg fikk, har jeg ikke kunnet få bekreftet.

Men spørsmålet har fulgt meg: Hvis jeg opplevde smerte, hvordan opplevde jeg den? Kunne den gjøre vondt uten at jeg forstod hva som skjedde? Og kunne en slik erfaring sette spor i et liv som så vidt hadde begynt?

Da jeg leste Carl Zimmers artikkel «Are Babies Conscious?» i The New York Times 5. oktober 2026, vendte jeg tilbake til disse spørsmålene. Forskere undersøker nå spedbarnets bevissthet med metoder som ikke var tilgjengelige da jeg ble født. Samtidig berører artikkelen noe jeg senere møtte i arbeidet mitt: Barnet har et liv vi må forsøke å forstå før det kan fortelle oss om det.

Det vi leter etter

Tre lave toner, så en høy. Rekken gjentas. Deretter kommer fire lave toner.

Denne lille endringen blir sittende hos meg. Hos voksne kan bestemte reaksjoner på brudd i slike lydmønstre være tegn på bevisst bearbeiding. Zimmer beskriver et forsøk i Tyskland der nyfødte fikk høre toner gjennom øretelefoner mens sensorer rundt en spesiallaget seng registrerte svake magnetiske signaler fra hjernen. Også hos dem fant forskerne tydelige reaksjoner på endringene.

Andre studier undersøker hvordan områder i spedbarnets hjerne arbeider sammen. Flere funn peker mot at nyfødte allerede har bevisste opplevelser, selv om forskerne fortsatt diskuterer hvordan tegnene skal tolkes.

Jeg stanser ved avstanden mellom barnet som hører, og den voksne som forsøker å forstå hva hørselen betyr. Et utslag på en skjerm kan fortelle oss at noe skjer. Barnets opplevelse av tonen kommer ikke fram på skjermen.

Charles Darwin nærmet seg spørsmålet gjennom observasjon. Da han ble far i 1839, begynte han å føre notater om barnas utvikling. Han registrerte først handlinger han oppfattet som instinktive: suging, skriking, gjesping og bevegelser. Senere kom språk, selvgjenkjennelse og mer sammensatt atferd. Ifølge Zimmer mente Darwin at det ikke fantes tegn på bevissthet hos de aller yngste.

Her har forståelsen endret seg. Spedbarn gråt og reagerte på berøring også på Darwins tid. Men reaksjonene ble lest gjennom en forestilling om hva bevissthet måtte være.

Gadamers begrep om forforståelse hjelper meg å se dette. Vi møter barnet med en målestokk allerede i hånden. Dersom vi forventer ord og selvgjenkjennelse, vil vi lett lete etter nettopp det. Andre uttrykk kan bli forstått som reflekser og havne utenfor det vi regner som tegn på erfaring. Nye målemetoder utvider synsfeltet, men de utfordrer også målestokken.

Et barn trenger ikke nødvendigvis å kunne tenke «jeg har vondt» for at noe skal gjøre vondt. Å erfare smerten og å kunne fortelle om den er forskjellige evner.

Barna som ble stille

Fra mitt arbeid i barnevernet husker jeg spedbarn som hadde vært utsatt for mishandling eller mangel på omsorg. Noen framstod som både uønsket og uelsket. De var tause og sårbare, med et blikk som syntes vendt innover. Når jeg forsøkte å møte blikket deres, så de bort.

I noen av disse barnas historier ble det fortalt om gråt som ikke hadde ført til at noen kom. Etter hvert var de blitt stille. For meg så det ut som om de hadde gitt opp å påkalle noen.

Det var en tolkning av det jeg møtte. Men den stilte et spørsmål som fremdeles berører meg: Hva hadde barnet erfart før det ble stille? Hadde det begynt å forvente at ingen ville svare?

Disse møtene er ingen vitenskapelig prøve på spedbarnets bevissthet. De viser likevel hvor mye som står på spill når vi skal forstå barnets uttrykk. Stillheten kunne være lett å overse. Et barn som ikke krevde oppmerksomhet, kunne komme til å få enda mindre av den.

Her blir Løgstrups etiske fordring konkret. Vi holder noe av den andres liv i våre hender. I møtet med et spedbarn er avhengigheten omfattende, mens muligheten til å formulere et krav er liten. Slik jeg leser ham, er nettopp dette en grunn til å skjerpe oppmerksomheten. Fordringen må oppfattes også når den ikke kommer som en bønn eller protest.

Jeg måtte forsøke å møte barnet som så bort. Den voksne måtte svare også når gråten hadde stilnet.

Det som kanskje setter spor

På sykehuset skulle barnet få hjelp. Også der var det avgjørende hvordan de voksne forstod barnets smerte.

Legen og forskeren Kanwaljeet J. S. Anand beskriver i «Discovering Pain in Newborn Infants» hvordan troen på at nyfødte ikke opplevde smerte, levde videre helt inn på 1980-tallet. Sammen med frykten for komplikasjoner ved narkose bidro den til at noen barn ble operert uten narkose, mens andre fikk behandling som gav utilstrekkelig smertelindring. Det fantes også bedøvelsesmetoder for nyfødte på 1950-tallet. Historien rommer derfor flere praksiser.

Jeg leser dette med operasjonen min i tankene. Det gjør spørsmålet om hva jeg kan ha opplevd, mer påtrengende.

Jeg har svak hukommelse for det jeg hører. En spesialpsykolog sa en gang at jeg kanskje hadde begynt å støtte meg mindre på hørselen som kilde til hukommelse. Jeg spurte om smerter fra ørebetennelsen og operasjonen som spedbarn kunne ha hatt betydning. Hun holdt muligheten åpen, men understreket at sammenhengen ikke kunne fastslås.

Der lar jeg forklaringen ligge. Spørsmålet om hvordan tidlige erfaringer kan inngå i et barns utvikling, står likevel igjen. Hva betyr det å få lindring? Hva betyr det å bli møtt når noe gjør vondt? Kan en erfaring få betydning uten at den senere kan hentes fram som et minne?

Før ordene

Mot slutten av artikkelen spør forskerne om spedbarnets bevissthet kan ha en annen form enn den voksnes. Komplekse mønstre i barnets hjerneaktivitet åpner for en hypotese om at barnet kan være mottakelig for omgivelsene på rikere og mer varierte måter enn vi vanligvis forestiller oss. Større kompleksitet i en måling betyr likevel ikke i seg selv en rikere bevisst opplevelse.

Tanken gjør bildet av bevisstheten som én stige mindre selvfølgelig. Kanskje barnet har andre måter å erfare verden på enn den voksne som velger ut, gjenkjenner og setter navn på det som skjer.

For meg fører dette tilbake til blikkene fra barnevernet. Jeg kom med min erfaring, mine ord og min forståelse. Barnet kom med sin kropp og sitt blikk. Møtet krevde at min forståelse kunne forandres av det jeg så.

Slik har også forståelsen av spedbarnet forandret seg siden Darwin. Forskningen gir oss flere tegn å følge. Omsorgen krever at vi følger dem med oppmerksomhet.

Min mor fortalte det hun husket. Journalen kunne ha utfylt hennes fortelling, men heller ikke den ville ha fortalt hvordan det var å være barnet på operasjonsbordet. Når jeg tenker på samtalen vår nå, kommer også blikkene fra barnevernet tilbake.

De barna hadde et liv som måtte ivaretas. Det hadde jeg også, før jeg kunne fortelle.

Referanser

Anand, K. J. S. (2019). Discovering pain in newborn infants. Anesthesiology, 131(2), 392–395. https://doi.org/10.1097/ALN.0000000000002810

Gadamer, H.-G. (1960). Wahrheit und Methode: Grundzüge einer philosophischen Hermeneutik. J. C. B. Mohr (Paul Siebeck).

Løgstrup, K. E. (1956). Den etiske fordring. Gyldendal.

Zimmer, C. (2026, 5. oktober). Are babies conscious? The New York Times. https://www.nytimes.com/2026/10/05/science/consciousness-brain-babies.html

De barna hadde et liv som måtte ivaretas. 

Det hadde jeg også, 

før jeg kunne fortelle.

Essayet er skrevet i en samtale med Claude/Anthropic og OpenAI/ChatGPT

 

The Trust Behind the Table

On the doctor’s desk lies a recommendation. Behind it is a research review, and behind the review are a number of studies. The patient may see none of these documents. Yet they enter the consultation and help determine what will happen to his body.

When the doctor says that a treatment has demonstrated benefits, the statement rests on work performed by many others. Some have examined patients; others have analysed the data, assessed the manuscript and brought the findings together. Trust passes through many hands before reaching the person who needs help.

I think about this chain of people as I read two reports by Richard Van Noorden in Nature. The first, from 2023, describes clinical trials so seriously flawed that their findings may be unreliable. The second, in the January 2025 issue, follows efforts to develop better ways of checking them.

What do researchers, editors and authors of research reviews owe someone who must rely on knowledge he cannot verify for himself? They owe him evidence that can be examined, honest accounts of uncertainty and corrections that lead to action. At the same time, they owe the researchers under scrutiny fair treatment.

This responsibility begins long before the recommendation reaches the doctor’s desk.

Knowing Through Others

In “Epistemic Dependence”, the philosopher John Hardwig examines how we depend on the knowledge of others. We can have good reasons to accept a claim without ourselves possessing the expertise needed to assess the evidence behind it. Experts, too, must rely on other experts. The division of intellectual labour makes it impossible for any individual to verify everything.

The patient’s dependence is therefore part of a wider pattern. The doctor also depends on others. So does the researcher using a method developed by someone else, and the editor who entrusts parts of the assessment to peer reviewers.

As a former researcher and teacher, I recognise this dependence. Every reference in a text points towards work I have not carried out myself. I must assess what I can build upon and how far the evidence reaches. A reference does not relieve me of responsibility for the use I make of it.

Hardwig helps us understand why trust is necessary. But that necessity also makes the question of trustworthiness more demanding. When others must build on my work, my accuracy matters beyond the text I am writing.

Studies with the Outward Form of Knowledge

The anaesthetist and journal editor John Carlisle examined more than five hundred manuscripts describing randomised controlled trials. For more than a hundred and fifty, he obtained access to anonymised data from individual participants.

He found errors in 44 per cent. In 26 per cent, the problems were so extensive that, in his judgement, the studies could not be trusted. The cause could have been inadequate research practices or fabricated data. Carlisle called them “zombie trials”: they had the outward form of research, but their foundations failed under closer examination.

These figures concern a particular selection of manuscripts submitted to one journal. They do not measure how much medical research as a whole is unreliable.

Nevertheless, the difference between what Carlisle could see with and without access to the underlying data is striking. When he had only the summary tables, he identified far fewer serious problems. A table can look orderly even when the material behind it does not stand up to scrutiny.

As a reader, I usually encounter the finished account: the description of the methods, the figures and the conclusion. I can examine the argument. But an orderly argument offers no guarantee that the investigation took place as described.

When Many Studies Produce Too Much Certainty

A research review is intended to help us see what several investigations show collectively. If unreliable studies are included, the synthesis can create an impression of greater certainty than the evidence warrants.

The 2023 report describes research into tranexamic acid given preventively during caesarean births. A 2021 meta-analysis of 36 trials estimated a reduction of around 60 per cent in the risk of severe bleeding. A large American trial involving approximately eleven thousand participants found only a small effect in 2023, which was not statistically significant.

The researcher Ben Mol believes that problems with some of the smaller trials could explain the difference. This is his assessment, and the discrepancy does not itself prove that the studies were fabricated. The example nevertheless shows how much can be at stake when findings are combined.

The question here concerned preventive use during caesarean births. It must be distinguished from treating bleeding that has already begun. Otherwise, our own discussion of unreliable research may create another misunderstanding.

For me, the philosophical question lies in the movement from findings to certainty. How confidently can we speak? What must be examined before a conclusion is given greater weight? When the evidence weakens, the confidence of the claim must weaken with it.

The Absent Person

Central to Løgstrup’s thinking is the idea that we hold something of another person’s life in our hands. This is easy to see in the encounter between doctor and patient. The patient comes with his body, his anxiety and his hope for help.

In research, the connection is less visible. The future patient is usually absent when data are recorded, a manuscript is assessed and a research review is written. Yet something of his life may be affected by the decisions being made.

Here, I draw on Løgstrup’s thought to reflect on a responsibility that passes through institutions and documents. The researcher is responsible for the data. The editor is responsible for the assessment before publication. The review author is responsible for what is carried forward. Their tasks differ, but dependence connects them.

A deadline can feel closer and more pressing than the patient who will one day live with the result. For that very reason, the work must be organised so that this absent person also matters in the decisions being made.

Openness That Makes Inquiry Possible

In A Question of Trust, Onora O’Neill examines why more information and greater openness do not automatically create better trust. Information must be traceable to sources and open to examination. A flood of information can also make judgement more difficult.

This sharpens the question of what research owes those who depend on it. Making documents available is insufficient if no one can establish the connections between them, ask questions or receive answers.

In this context, I therefore understand openness as a practical opportunity for scrutiny: clear methods, traceable information and responsible access to the material. Participants’ privacy must also be protected. They have entrusted personal information to researchers, and that trust must be honoured too.

The more recent Nature report shows how demanding scrutiny can be. In the INSPECT-SR project, more than sixty researchers examined clinical trials in fifty Cochrane reviews. They reported “some concerns” about 25 per cent and “serious concerns” about 6 per cent of the trials.

These were not figures for proven fraud. The sample was not representative, and the project was also intended to test the assessment methods. Project leader Jack Wilkinson pointed out that the proportion might have been overestimated because some checks were subjective or difficult to apply. At the time, the study was available as a preprint.

The scrutiny itself must therefore remain open to correction. In the 2023 report, Alexandros Sotiriadis explains that a protocol allowed studies that failed a trustworthiness assessment to be excluded without declaring them fraudulent. That distinction protects both the evidence base and the person under scrutiny.

When a Correction Fails to Reach Its Destination

The first report also describes the consequences of Yoshihiro Sato’s fabricated research into bone health. Retracted studies had been used in numerous research reviews and guidelines. The researchers examining their impact repeatedly alerted others to this. At the time the report was written, only 11 of 88 reviews had been updated.

The error had been discovered, but it continued to live in texts that others might use.

Here, Løgstrup’s thought becomes concrete once again. Responsibility for another person includes the painstaking work that follows discovery: examining which conclusions change, correcting the review and notifying those who have built upon it.

This requires time and resources. The newer report discusses assessment tools that cost money and researchers who lack access to them. In the first report, Ben Mol points to promotion systems that, in his view, place too much weight on publication counts. Taken together, these accounts lead me to ask what institutions actually enable people to do thoroughly.

If scrutiny and correction are to be part of research’s responsibility, they must also be part of its working conditions.

Back to the Desk

The recommendation still lies on the doctor’s desk. The patient cannot trace every figure back to each participant, each analysis and each assessment. Nor can the doctor repeat the entire investigation.

They must be able to trust that others have done their part, and that someone will intervene when the evidence fails.

Behind the table, then, is a responsibility that continues after publication. It involves making the evidence open to examination, describing uncertainty honestly, responding fairly to objections and ensuring that corrections reach those who need them.

The recommendation will then also bear traces of the questions that were asked, the errors that were corrected and the uncertainty that was allowed to remain visible.

On the other side of the desk sits a person who must live with the consequences of what we say we know.

References

Hardwig, J. (1985). Epistemic dependence. The Journal of Philosophy, 82(7), 335–349. https://doi.org/10.2307/2026523

Løgstrup, K. E. (1956). Den etiske fordring. Gyldendal.

O’Neill, O. (2002). A question of trust: The BBC Reith Lectures 2002. Cambridge University Press.

Van Noorden, R. (2023). How many clinical trials can’t be trusted? Nature, 619, 454–458. https://doi.org/10.1038/d41586-023-02299-w

Van Noorden, R. (2025). Flawed trials pollute gold-standard medical reviews. Nature, 637, 256–257. https://doi.org/10.1038/d41586-024-04206-3

On the other side of the desk sits a person 

who must live with the consequences of what we say we know.

This essay was written in a conversation with Claude/Anthropic and OpenAI/ChatGPT

 

Tilliten bak tabellen

På legens skrivebord ligger en anbefaling. Bak den finnes en forskningsoversikt, og bak oversikten ligger en rekke studier. Pasienten ser kanskje ingen av disse dokumentene. Likevel følger de med inn i samtalen og får betydning for det som skal skje med kroppen hans.

Når legen sier at en behandling har dokumentert effekt, hviler utsagnet på arbeid som mange andre har utført. Noen har undersøkt pasienter, andre har analysert tallene, vurdert manuskriptet og sammenfattet resultatene. Tilliten går gjennom mange hender før den når fram til mennesket som trenger hjelp.

Jeg tenker på denne rekken av mennesker når jeg leser to reportasjer av Richard Van Noorden i Nature. Den første, fra 2023, beskriver kliniske studier som kan være så mangelfulle at resultatene ikke er til å stole på. Den andre, i januarutgaven fra 2025, følger arbeidet med å utvikle bedre kontroll.

Hva skylder forskere, redaktører og forfattere av forskningsoversikter et menneske som må stole på kunnskap det ikke selv kan etterprøve? De skylder ham et grunnlag som kan undersøkes, ærlige beskrivelser av usikkerheten og rettelser som får følger. Samtidig skylder de forskerne som granskes, en rettferdig behandling.

Dette ansvaret begynner lenge før anbefalingen blir lagt på legens skrivebord.

Å vite gjennom andre

Filosofen John Hardwig undersøker i «Epistemic Dependence» hvordan vi er avhengige av andres kunnskap. Vi kan ha gode grunner til å godta et utsagn uten selv å beherske dokumentasjonen som ligger bak. Også eksperter må støtte seg på andre eksperter. Kunnskapens arbeidsdeling gjør det umulig for den enkelte å etterprøve alt.

Pasientens avhengighet er dermed del av et større mønster. Legen er også avhengig. Det samme gjelder forskeren som bruker en metode utviklet av andre, og redaktøren som overlater deler av vurderingen til fagfeller.

Som tidligere forsker og lærer kjenner jeg denne avhengigheten. Hver referanse i en tekst peker mot arbeid jeg ikke har utført selv. Jeg må vurdere hva jeg kan bygge videre på, og hvor langt grunnlaget rekker. Referansen fritar meg ikke for ansvar for det jeg bruker den til.

Hardwig hjelper oss å forstå hvorfor tillit er nødvendig. Men nødvendigheten gjør også spørsmålet om troverdighet mer krevende. Når andre må bygge på mitt arbeid, får min nøyaktighet betydning utover teksten jeg selv skriver.

Studier med kunnskapens ytre form

Anestesilegen og tidsskriftredaktøren John Carlisle undersøkte over fem hundre manuskripter som beskrev randomiserte kontrollerte studier. For mer enn hundre og femti fikk han tilgang til anonymiserte opplysninger om de enkelte deltakerne.

Han fant feil i 44 prosent. I 26 prosent var manglene etter hans vurdering så omfattende at studiene ikke kunne stoles på. Årsaken kunne være utilstrekkelig faglig arbeid eller fabrikkerte data. Carlisle kalte dem «zombie-studier»: De hadde forskningens ytre form, men grunnlaget sviktet ved nærmere undersøkelse.

Tallene gjelder et bestemt utvalg manuskripter sendt til ett tidsskrift. De gir ikke et mål på hvor mye av all medisinsk forskning som er upålitelig.

Likevel er forskjellen mellom det Carlisle kunne se med og uten tilgang til underliggende data, tankevekkende. Når han bare hadde sammendragstabellene, identifiserte han langt færre alvorlige mangler. En tabell kan se ryddig ut selv om materialet bak den ikke holder.

Som leser møter jeg gjerne den ferdige framstillingen: metodebeskrivelsen, tallene og konklusjonen. Jeg kan undersøke argumentet. Men argumentets orden er ingen garanti for at undersøkelsen fant sted slik den er beskrevet.

Når mange studier gir for stor sikkerhet

En forskningsoversikt skal hjelpe oss å se hva flere undersøkelser samlet viser. Dersom upålitelige studier inngår, kan sammenstillingen gi inntrykk av større sikkerhet enn det finnes grunnlag for.

Reportasjen fra 2023 beskriver forskning på traneksamsyre gitt forebyggende ved keisersnitt. En metaanalyse fra 2021 med 36 studier anslo rundt 60 prosent lavere risiko for kraftig blødning. En stor amerikansk studie med omtrent elleve tusen deltakere fant i 2023 bare en liten effekt som ikke var statistisk signifikant.

Forskeren Ben Mol mener at problemer ved noen av de mindre studiene kan forklare forskjellen. Dette er hans vurdering, og avviket beviser ikke i seg selv at studiene var falske. Eksemplet viser likevel hvor mye som kan stå på spill når resultater sammenfattes.

Spørsmålet her gjaldt forebyggende bruk ved keisersnitt. Det må holdes atskilt fra behandling av en blødning som allerede har oppstått. Ellers kan også vår omtale av upålitelig forskning skape en ny misforståelse.

For meg ligger det filosofiske spørsmålet i overgangen fra resultat til sikkerhet. Hvor sikkert kan vi uttale oss? Hva må undersøkes før en konklusjon får større tyngde? Når grunnlaget svekkes, må sikkerheten i utsagnet følge med.

Det fraværende mennesket

Hos Løgstrup står tanken om at vi holder noe av den andres liv i våre hender, sentralt. I møtet mellom lege og pasient er dette lett å se. Pasienten kommer med sin kropp, sin uro og sitt håp om hjelp.

I forskningsarbeidet er forbindelsen mindre synlig. Den framtidige pasienten er vanligvis fraværende når data registreres, manuskriptet vurderes og forskningsoversikten skrives. Likevel kan noe av hans liv bli berørt av avgjørelsene som tas.

Jeg bruker her Løgstrups tanke til å reflektere over et ansvar som går gjennom institusjoner og dokumenter. Forskeren har ansvar for opplysningene. Redaktøren har ansvar for vurderingen før publisering. Forfatteren av oversikten har ansvar for hva som blir ført videre. Oppgavene er forskjellige, men avhengigheten forbinder dem.

En frist kan være nærmere og mer påtrengende enn pasienten som en dag skal leve med resultatet. Nettopp derfor må arbeidet organiseres slik at også dette fraværende mennesket får betydning for beslutningene.

Åpenhet som gjør undersøkelse mulig

Onora O’Neill undersøker i A Question of Trust hvorfor mer informasjon og større åpenhet ikke automatisk skaper bedre tillit. Informasjon må kunne spores til kilder og undersøkes. En strøm av opplysninger kan også gjøre vurderingen vanskeligere.

Dette skjerper spørsmålet om hva forskningen skylder dem som er avhengige av den. Det er utilstrekkelig å legge ut dokumenter dersom ingen kan finne sammenhengen mellom dem, stille spørsmål eller få svar.

I denne sammenhengen vil jeg derfor forstå åpenhet som en praktisk mulighet til etterprøving: tydelige metoder, sporbare opplysninger og forsvarlig tilgang til materialet. Deltakernes privatliv må samtidig beskyttes. De har overlatt personlige opplysninger til forskningen, og også denne tilliten skal ivaretas.

Den nyere Nature-reportasjen viser hvor krevende kontrollen kan være. I prosjektet INSPECT-SR undersøkte over seksti forskere kliniske studier i femti Cochrane-oversikter. De rapporterte «noen bekymringer» ved 25 prosent og «alvorlige bekymringer» ved 6 prosent av studiene.

Dette var ikke tall på bevist juks. Utvalget var ikke representativt, og prosjektet skulle også prøve ut kontrollmetodene. Prosjektleder Jack Wilkinson påpekte at andelen kunne være overestimert fordi enkelte kontroller var subjektive eller vanskelige å bruke. Undersøkelsen forelå da som et preprint.

Også kontrollen må altså kunne korrigeres. I reportasjen fra 2023 forklarer Alexandros Sotiriadis at en protokoll gjorde det mulig å utelate studier som ikke bestod en troverdighetsvurdering, uten å erklære dem falske. Det skillet beskytter både kunnskapsgrunnlaget og mennesket som granskes.

Når en rettelse ikke når fram

Den første reportasjen beskriver også ettervirkningene av Yoshihiro Satos fabrikerte forskning om beinhelse. Tilbaketrukne studier var blitt brukt i en rekke forskningsoversikter og retningslinjer. Forskerne som undersøkte følgene, varslet gjentatte ganger om dette. På tidspunktet reportasjen ble skrevet, var bare 11 av 88 oversikter blitt oppdatert.

Feilen var oppdaget, men levde videre i tekster som andre kunne bruke.

Her blir Løgstrups tanke konkret igjen. Ansvaret for den andre omfatter også det møysommelige arbeidet etter oppdagelsen: å undersøke hvilke konklusjoner som endres, rette oversikten og varsle dem som har bygget videre på den.

Dette krever tid og ressurser. Den nyere reportasjen omtaler kontrollverktøy som koster penger, og forskere som mangler tilgang til dem. Ben Mol peker i den første på opprykkssystemer som etter hans syn legger for stor vekt på antallet publikasjoner. Samlet får dette meg til å spørre hva institusjonene faktisk gir mennesker anledning til å gjøre grundig.

Hvis etterprøving og retting skal være en del av forskningens ansvar, må de også være en del av dens arbeidsvilkår.

Tilbake til skrivebordet

Anbefalingen ligger fortsatt på legens skrivebord. Pasienten kan ikke følge alle tallene tilbake til hver deltaker, hver analyse og hver vurdering. Legen kan heller ikke gjenta hele arbeidet.

De må kunne stole på at andre har gjort sin del, og at noen griper inn når grunnlaget svikter.

Bak tabellen finnes derfor et ansvar som fortsetter etter publisering. Det innebærer å gjøre grunnlaget undersøkbart, beskrive usikkerheten ærlig, møte innvendinger rettferdig og sørge for at rettelser når fram til dem som trenger dem.

Da bærer anbefalingen også spor av spørsmålene som ble stilt, feilene som ble rettet og usikkerheten som fikk stå synlig.

På den andre siden av skrivebordet sitter et menneske som skal leve med følgene av det vi sier at vi vet.

Referanser

Hardwig, J. (1985). Epistemic dependence. The Journal of Philosophy, 82(7), 335–349. https://doi.org/10.2307/2026523

Løgstrup, K. E. (1956). Den etiske fordring. Gyldendal.

O’Neill, O. (2002). A question of trust: The BBC Reith Lectures 2002. Cambridge University Press.

Van Noorden, R. (2023). How many clinical trials can’t be trusted? Nature, 619, 454–458. https://doi.org/10.1038/d41586-023-02299-w

Van Noorden, R. (2025). Flawed trials pollute gold-standard medical reviews. Nature, 637, 256–257. https://doi.org/10.1038/d41586-024-04206-3

På den andre siden av skrivebordet sitter et menneske s

om skal leve med følgene av det vi sier at vi vet.

Essayet er skrevet i en samtale med Claude/Anthropic og OpenAI/ChatGPT