Praktisk Filosofi - Practical Philosophy

Thursday, June 25, 2026

The Reflective Practitioner

When Knowledge Resides in the Body

There is a kind of knowledge that does not first appear in what we say, but in what we do. It appears in the way an experienced social worker opens a conversation. In how she notices a slight change in the voice of the person she is speaking with. In how she senses that a child has become silent in a different way than before. In how she pauses before asking the next question, because the situation calls for gentleness rather than efficiency.

Such knowledge is difficult to explain. It cannot always be written into procedures, manuals, or checklists. Yet it is crucial in professional social work. It is not less professional because it is tacit. Nor is it less important because it resides in the body.

This essay opens a series on the reflective practitioner. The series is based on lecture material on reflective practical learning, tacit knowledge, the body, professional judgment, experience, and professional development. The starting point is simple, but demanding: A good social worker does not act only from what she knows. She also acts from what she has learned through experience, embodied presence, professional judgment, and ethical attentiveness.

Knowing More Than We Can Say

Michael Polanyi formulated an insight that has become highly significant for understanding professional practice: We know more than we can put into words. It is a simple sentence, but it opens an entire understanding of knowledge.

We recognize faces without being able to explain exactly how we do it. We notice atmospheres in a room before we have analyzed them. We move through traffic, avoid danger, read body language, and act in complex situations without first turning everything into explicit thought. Much of what we know has become part of our way of being in the world.

This is also true in social work. An experienced social worker may often sense that something is not right before she can explain why. She may feel that a family is telling a story that is correct on the surface, yet still lacks something essential. She may understand that a young person’s indifference is not really indifference, but protection. She may hear that the silence in the room is not empty, but full of experiences that have not yet found language.

This does not mean that gut feeling alone is enough. On the contrary. Tacit knowledge must not be romanticized. It may be wise, but it may also be shaped by habits, prejudices, institutional culture, and unexamined assumptions. For this reason, tacit knowledge must be brought into reflection. It does not necessarily have to be made completely explicit, for that is not always possible. But it must be open to examination, challenge, and accountability.

This is where the reflective practitioner begins.

When Practice Becomes Automatic

Donald Schön described the professional as someone who often acts in situations where there are no simple technical answers. Many professional problems cannot be solved by opening a book and applying a rule. They arise in what Schön called the “swampy lowlands” of practice: unclear, complex, and value-laden situations where people, institutions, history, and power are woven together.

In social work this is especially evident. A legal text may say what is possible. A procedure may say what must be investigated. A professional theory may offer concepts. But none of these alone can determine how one should meet this particular person, in this particular situation, at this particular moment.

Professional practice therefore consists of more than applying theory. It also consists of acting wisely when theory, rules, and experience must be interpreted together. The social worker must be able to see the general in the concrete, but also the concrete that does not quite fit the general.

This requires judgment.

Judgment is not the same as mere opinion. Nor is judgment a personal license to do whatever one wishes. Professional judgment is a responsible assessment in situations where there is no single mechanical right answer. It is a professional and ethical capacity for discernment developed through knowledge, experience, dialogue, and critical reflection.

But judgment may deteriorate if practice becomes mere automatic routine. Then we say: “This is just how we do things here.” Or: “It usually works.” Or: “This is the procedure.” Such statements are not necessarily wrong. Routines may protect both service users and professionals. But they may also conceal the fact that a practice has become unreflective.

The reflective practitioner therefore asks: What are we doing when we do this? What understandings do we rely on? Whom does this practice serve? Who is not being seen? What are we taking for granted?

The Body in Professional Practice

Much professional theory has been shaped by an old division between thought and body. Thinking has been understood as something elevated, pure, and rational, while the body has been understood as something lower, more disturbing, or less professional. This legacy can be traced back to a long philosophical tradition, not least to Descartes’ distinction between mind and body.

But in social work such a distinction is difficult to maintain. The professional is always present with the body. She listens with the body. She notices unease, distance, trust, resistance, fear, and relief in concrete encounters. She sits in the room, uses her voice, holds pauses, looks or refrains from looking, moves closer or steps back.

The body is not an obstacle to reflection. The body is part of reflection.

Elizabeth Anne Kinsella has written about embodied reflection. The point is that reflection does not only take place afterwards, when we sit at a desk and think about what happened. Reflection may also take place in the action itself, in the encounter, through bodily attentiveness and experienced presence.

A social worker may, for example, notice that she becomes irritated during a conversation. The unreflective response would be to let the irritation take control. The professional response is not to pretend that the feeling does not exist, but to make it part of reflection: What is happening in me now? Why am I reacting in this way? Is this about the other person, about the situation, about my own tiredness, about earlier experiences, or about something in the institution that is pressing upon me?

In this way the body can become a source of knowledge, but only if it is met with professional humility. Bodily reactions are not the truth. But they may be signals. They may help the practitioner pause, listen more carefully, and act more responsibly.

Reflection-in-Action

Schön distinguishes between reflection on action and reflection in action. Both are important.

Reflection on action takes place afterwards. We return to a conversation, a decision, or an event and ask: What actually happened? What did I do? What could I have done differently? What did I not understand at the time? Which theories or assumptions guided me?

This is necessary in professional learning. Without reflection, experience becomes mere repetition. One may have worked for forty years without necessarily having forty years of developed experience. One may also have one year of experience repeated forty times. Experience becomes learning only when it is worked through.

But reflection does not only take place afterwards. It also takes place in the middle of the situation. A conversation takes an unexpected turn. A child does not respond as one had expected. A mother reacts with anger when one had anticipated grief. A young person laughs at a moment when laughter does not seem to fit. Then the social worker must be able to adjust while acting.

This is reflection-in-action. It is not slow academic reflection, but practical intelligence in motion. The professional tries something, notices its effect, adjusts course, and opens the possibility of another understanding.

It may resemble craftsmanship. A good craftsperson knows the material. She senses the resistance in the wood, the weight of the tool, the sound of something that is not right. In a similar way, social work is a profession that requires sensitivity to its material. But the material is not wood, stone, or metal. The material is human life, relationships, vulnerability, hope, and social conditions.

For this reason, the craft must be ethical.

The Dangerous Silence

Tacit knowledge can be a strength. But it can also be dangerous. For what is tacit is not always wise. It may also be the habits of the institution, the blind spots of the profession, or the prejudices of society.

In social work, tacit knowledge may appear as an immediate ability to create trust. But it may also appear as an unexamined distrust of certain groups. It may be a finely tuned attentiveness to children’s signals. But it may also be a habit of overlooking children because conversations with adults take up all the space. It may be confidence in the face of chaos. But it may also become a hardness that no longer notices the other person’s pain.

The reflective practitioner must therefore ask not only what she knows. She must also ask how she knows it. Where does this assessment come from? Is it professionally grounded? Is it ethically defensible? Is it shaped by stress, fear, time pressure, organizational culture, or earlier experience?

This is especially important when meeting people who are already exposed to power. The social worker’s judgment may have significant consequences. An assessment may open a door or close it. A glance may confer dignity or reinforce shame. A report may follow a person for many years. A decision may change a child’s life.

Reflection is therefore not a luxury in social work. It is part of the responsibility.

Professional Learning Is Not Only More Theory

Professional education needs theory. Without theory, practice becomes narrow, private, and vulnerable to chance. Theory gives us language, concepts, historical awareness, and critical distance. It helps us see that what appears to be an individual problem often also has social, economic, cultural, and political dimensions.

But professional learning cannot be reduced to more theory. It is not enough to know about conversations. One must learn to be in them. It is not enough to know ethical principles. One must practice acting ethically when the situation is unclear. It is not enough to read about children’s lifeworlds. One must learn to see the child when the child does not cry out.

This is practical learning. It takes place through practice, supervision, mistakes, correction, experience, and reflection. It takes place in professional communities where practice can be spoken about without everything becoming self-defense. It takes place when students and professionals are helped to put words to what they do, while also accepting that some of the knowledge of practice will always exceed words.

A good supervisor therefore does not merely help the student find the correct answer. She helps the student ask better questions. What did you notice? What did you do then? What did you feel in your body? What do you think the other person experienced? What could you have explored more carefully? Which values were at stake?

In this way, supervision becomes more than control of practice. It becomes a path into professional judgment.

Becoming More Accountable to One’s Own Practice

The reflective practitioner is not the flawless practitioner. On the contrary. The reflective practitioner knows that she may be wrong. She knows that her first understanding is not always the best one. She knows that experience may bring wisdom, but also overconfidence. She knows that professional confidence must be combined with humility.

This may be one of the most important qualities in social work: to be able to act without becoming hard; to assess without becoming judgmental; to use experience without being trapped by it; to rely on theory without hiding behind it.

Professional reflection is therefore not about making practice academic in a narrow sense. It is about making practice more accountable. It helps us see that our actions always carry understandings of human beings, normality, deviance, dignity, help, responsibility, and power.

When the social worker becomes more attentive to her own tacit knowledge, she also becomes more attentive to her own responsibility. She can begin to distinguish between what she actually sees, what she thinks she sees, and what she has learned to see. She may discover that some of her own professional self-evidences are not self-evident at all. She may open practice to criticism, dialogue, and learning.

This is not always comfortable. But it is necessary.

Conclusion: The Art of Learning from What We Do

Social work is a practice-based profession. It does not take place only in texts, plans, and assessments, but in encounters between people. It takes place in conversation rooms, homes, institutions, offices, schools, prisons, hospitals, welfare offices, and child protection services. It takes place where human lives are touched by social arrangements and professional ways of seeing.

For this reason, the social worker must be more than an applier of rules. She must be a reflective practitioner.

She must be able to use knowledge, but also examine how knowledge is used. She must be able to trust experience, but also challenge it. She must be able to act in the moment, but also return to the moment afterwards and ask what actually happened. She must know that the body is not only present in practice, but also carries experience, unease, insight, and gentleness.

The reflective practitioner does not learn only before action. She learns in action and from action. She allows practice to speak back to theory. She allows the encounter with the other to disturb what she thought she knew. She does not turn her tacit knowledge into a private authority, but into material for ethical, professional, and collegial reflection.

This is how professional learning becomes more than competence development. It becomes a way of becoming more responsible.

And perhaps this is precisely what characterizes the good social worker: She knows that she is never finished learning, because every person she meets is more than what she already knows.

Når kunnskapen sitter i kroppen

Det finnes en type kunnskap som ikke først og fremst viser seg i det vi sier, men i det vi gjør. Den viser seg i måten en erfaren sosialarbeider åpner en samtale på. I hvordan hun legger merke til en liten endring i stemmen til den hun snakker med. I hvordan hun fornemmer at et barn blir stille på en annen måte enn før. I hvordan hun stanser opp før hun stiller neste spørsmål, fordi situasjonen ber om varsomhet og ikke effektivitet.

Slik kunnskap er vanskelig å forklare. Den lar seg ikke alltid skrive inn i prosedyrer, manualer eller sjekklister. Likevel er den avgjørende i profesjonelt sosialt arbeid. Den er ikke mindre faglig fordi den er taus. Den er heller ikke mindre viktig fordi den sitter i kroppen.

Dette essayet innleder en serie om den reflekterende praktikeren. Serien bygger på forelesningsmateriale om reflektiv praktisk læring, taus kunnskap, kropp, skjønn, erfaring og profesjonell utvikling. Utgangspunktet er enkelt, men krevende: En god sosialarbeider handler ikke bare ut fra det hun vet. Hun handler også ut fra det hun har lært gjennom erfaring, kroppslig nærvær, faglig dømmekraft og etisk oppmerksomhet.

Å vite mer enn vi kan si

Michael Polanyi formulerte en innsikt som har fått stor betydning for forståelsen av profesjonell praksis: Vi vet mer enn vi kan sette ord på. Det er en enkel setning, men den åpner et helt kunnskapssyn.

Vi kjenner igjen ansikter uten å kunne forklare nøyaktig hvordan vi gjør det. Vi merker stemninger i et rom før vi har analysert dem. Vi beveger oss gjennom trafikken, unngår farer, leser kroppsspråk og handler i komplekse situasjoner uten at alt først er gjort til tydelige tanker. Mye av det vi kan, er blitt en del av vår måte å være i verden på.

Slik er det også i sosialt arbeid. En erfaren sosialarbeider kan ofte merke at noe ikke stemmer før hun kan forklare hvorfor. Hun kan fornemme at en familie forteller en historie som er korrekt på overflaten, men likevel mangler noe vesentlig. Hun kan oppleve at en ungdoms likegyldighet ikke er likegyldighet, men beskyttelse. Hun kan høre at tausheten i rommet ikke er tom, men full av erfaringer som ennå ikke har fått språk.

Dette betyr ikke at magefølelse alene er nok. Tvert imot. Taus kunnskap må ikke romantiseres. Den kan være klok, men den kan også være preget av vaner, fordommer, institusjonskultur og ureflekterte antagelser. Derfor må den tause kunnskapen bringes inn i refleksjonen. Den må ikke nødvendigvis gjøres fullstendig eksplisitt, for det lar seg ikke alltid gjøre. Men den må kunne undersøkes, utfordres og holdes ansvarlig.

Det er her den reflekterende praktikeren begynner.

Når praksis blir automatikk

Donald Schön beskrev den profesjonelle som en som ofte handler i situasjoner der det ikke finnes enkle tekniske svar. Mange profesjonelle problemer lar seg ikke løse ved å slå opp i en bok og anvende en regel. De oppstår i det Schön kalte praksisens «sumpete lavland»: uklare, sammensatte og verdiladede situasjoner der mennesker, institusjoner, historie og makt veves sammen.

I sosialt arbeid er dette særlig tydelig. En lovtekst kan si hva som er mulig. En prosedyre kan si hva som skal undersøkes. En faglig teori kan gi begreper. Men ingen av delene kan alene avgjøre hvordan man møter akkurat dette mennesket, i akkurat denne situasjonen, på akkurat dette tidspunktet.

Profesjonell praksis består derfor ikke bare av å anvende teori. Den består også av å handle klokt når teori, regler og erfaring må tolkes sammen. Sosialarbeideren må kunne se det generelle i det konkrete, men også det konkrete som ikke passer helt inn i det generelle.

Dette krever skjønn.

Skjønn er ikke det samme som synsing. Skjønn er heller ikke et personlig frikort til å gjøre som man vil. Profesjonelt skjønn er en ansvarlig vurdering i situasjoner der det ikke finnes ett mekanisk riktig svar. Det er en faglig og etisk dømmekraft som utvikles gjennom kunnskap, erfaring, dialog og kritisk refleksjon.

Men skjønn kan forvitre dersom praksis blir ren automatikk. Da sier vi: «Det er bare sånn vi gjør det her.» Eller: «Det pleier å fungere.» Eller: «Dette er rutinen.» Slike setninger er ikke nødvendigvis feil. Rutiner kan beskytte både brukere og profesjonelle. Men de kan også skjule at en praksis er blitt ureflektert.

Den reflekterende praktikeren spør derfor: Hva er det vi gjør når vi gjør dette? Hvilke forståelser bygger vi på? Hvem tjener denne praksisen? Hvem blir ikke sett? Hva tar vi for gitt?

Kroppen i profesjonell praksis

Mye profesjonsteori har vært preget av en gammel splittelse mellom tanke og kropp. Tenkning er blitt forstått som noe høyt, rent og rasjonelt, mens kroppen er blitt forstått som noe lavere, mer forstyrrende eller mindre faglig. Denne arven kan føres tilbake til en lang filosofisk tradisjon, ikke minst til Descartes’ skille mellom sjel og kropp.

Men i sosialt arbeid er det vanskelig å opprettholde et slikt skille. Den profesjonelle er alltid til stede med kroppen. Hun lytter med kroppen. Hun merker uro, avstand, tillit, motstand, frykt og lettelse i konkrete møter. Hun sitter i rommet, bruker stemmen, holder pauser, ser eller lar være å se, nærmer seg eller trekker seg tilbake.

Kroppen er ikke et hinder for refleksjon. Kroppen er en del av refleksjonen.

Elizabeth Anne Kinsella har skrevet om forkroppsliggjort refleksjon. Poenget er at refleksjon ikke bare skjer etterpå, når vi sitter ved skrivebordet og tenker over det som hendte. Refleksjon kan også skje i handlingen, i selve møtet, gjennom kroppslig oppmerksomhet og erfart nærvær.

En sosialarbeider kan for eksempel merke at hun blir irritert i en samtale. Den ureflekterte reaksjonen ville være å la irritasjonen styre. Den profesjonelle reaksjonen er ikke å late som følelsen ikke finnes, men å gjøre den til en del av refleksjonen: Hva skjer med meg nå? Hvorfor reagerer jeg slik? Handler dette om den andre, om situasjonen, om min egen tretthet, om tidligere erfaringer, eller om noe i institusjonen som presser meg?

Slik kan kroppen bli en kilde til kunnskap, men bare dersom den møtes med faglig ydmykhet. Kroppslige reaksjoner er ikke sannheten. Men de kan være signaler. De kan hjelpe praktikeren til å stanse opp, lytte bedre og handle mer ansvarlig.

Refleksjon i handling

Schön skiller mellom refleksjon over handling og refleksjon i handling. Begge deler er viktige.

Refleksjon over handling skjer etterpå. Vi går tilbake til en samtale, en beslutning eller en hendelse og spør: Hva skjedde egentlig? Hva gjorde jeg? Hva kunne jeg gjort annerledes? Hva forstod jeg ikke da? Hvilke teorier eller antagelser styrte meg?

Dette er nødvendig i profesjonell læring. Uten ettertanke blir erfaring bare gjentakelse. Man kan ha arbeidet i førti år uten nødvendigvis å ha førti års utviklet erfaring. Man kan også ha ett års erfaring gjentatt førti ganger. Erfaring blir først læring når den bearbeides.

Men refleksjon skjer ikke bare etterpå. Den skjer også midt i situasjonen. En samtale tar en uventet vending. Et barn svarer ikke slik man trodde. En mor reagerer med sinne når man hadde ventet sorg. En ungdom ler på et tidspunkt der latteren ikke passer. Da må sosialarbeideren kunne justere seg mens hun handler.

Dette er refleksjon i handling. Det er ikke langsom akademisk refleksjon, men en praktisk intelligens i bevegelse. Den profesjonelle prøver noe, merker virkningen, justerer kursen og åpner for en annen forståelse.

Det kan ligne på håndverk. En god håndverker kjenner materialet. Hun merker motstanden i treverket, tyngden i verktøyet, lyden av det som ikke stemmer. Slik er også sosialt arbeid et fag med materialfølelse. Men materialet er ikke tre, stein eller metall. Materialet er menneskers liv, relasjoner, sårbarhet, håp og samfunnsmessige betingelser.

Derfor må håndverket være etisk.

Den farlige tausheten

Taus kunnskap kan være en styrke. Men den kan også være farlig. For det tause er ikke alltid klokt. Det kan også være institusjonens vaner, profesjonens blinde flekker eller samfunnets fordommer.

I sosialt arbeid kan taus kunnskap for eksempel vise seg som en umiddelbar evne til å skape tillit. Men den kan også vise seg som en ureflektert mistillit til bestemte grupper. Den kan være en finstemt oppmerksomhet på barns signaler. Men den kan også være en vane med å overse barn fordi samtalen med voksne tar all plass. Den kan være trygghet i møte med kaos. Men den kan også bli en hardhet som ikke lenger merker den andres smerte.

Derfor må den reflekterende praktikeren ikke bare spørre hva hun vet. Hun må også spørre hvordan hun vet det. Hvor kommer denne vurderingen fra? Er den faglig begrunnet? Er den etisk forsvarlig? Er den påvirket av stress, frykt, tidspress, organisasjonskultur eller tidligere erfaringer?

Det er særlig viktig i møte med mennesker som allerede er utsatt for makt. Sosialarbeiderens skjønn kan få store konsekvenser. En vurdering kan åpne en dør eller lukke den. Et blikk kan gi verdighet eller forsterke skam. Et referat kan følge et menneske i mange år. En beslutning kan endre et barns liv.

Derfor er refleksjon ikke en luksus i sosialt arbeid. Den er en del av ansvaret.

Profesjonell læring er ikke bare mer teori

Profesjonsutdanninger trenger teori. Uten teori blir praksis snever, privat og sårbar for tilfeldigheter. Teori gir språk, begreper, historisk bevissthet og kritisk distanse. Den hjelper oss å se at det som fremstår som et individuelt problem, ofte også har sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske sider.

Men profesjonell læring kan ikke reduseres til mer teori. Det er ikke nok å vite om samtaler. Man må lære å være i dem. Det er ikke nok å kunne etiske prinsipper. Man må øve seg i å handle etisk når situasjonen er uklar. Det er ikke nok å lese om barns livsverden. Man må lære å se barnet når barnet ikke roper.

Dette er praktisk læring. Den skjer gjennom øvelse, veiledning, feil, korreksjon, erfaring og refleksjon. Den skjer i faglige fellesskap der praksis kan snakkes om uten at alt blir forsvarstale. Den skjer når studenter og profesjonelle får hjelp til å sette ord på det de gjør, men også til å tåle at noe av praksisens kunnskap alltid vil være mer enn ordene.

En god veileder hjelper derfor ikke bare studenten til å finne riktig svar. Hun hjelper studenten til å stille bedre spørsmål. Hva la du merke til? Hva gjorde du da? Hva kjente du i kroppen? Hva tror du den andre opplevde? Hva kunne du ha undersøkt nærmere? Hvilke verdier stod på spill?

Slik blir veiledning ikke bare kontroll av praksis. Den blir en vei inn i profesjonell dømmekraft.

Å bli mer ansvarlig overfor egen praksis

Den reflekterende praktikeren er ikke den feilfrie praktikeren. Tvert imot. Den reflekterende praktikeren vet at hun kan ta feil. Hun vet at hennes første forståelse ikke alltid er den beste. Hun vet at erfaring kan gi klokskap, men også skråsikkerhet. Hun vet at faglig trygghet må kombineres med ydmykhet.

Dette er kanskje noe av det viktigste i sosialt arbeid: å kunne handle, men ikke bli hard; å kunne vurdere, men ikke bli dømmende; å kunne bruke erfaring, men ikke bli fanget av den; å kunne støtte seg på teori, men ikke gjemme seg bak den.

Profesjonell refleksjon handler derfor ikke om å gjøre praksis akademisk i snever forstand. Den handler om å gjøre praksis mer ansvarlig. Den hjelper oss å se at våre handlinger alltid bærer med seg forståelser av mennesker, normalitet, avvik, verdighet, hjelp, ansvar og makt.

Når sosialarbeideren blir mer oppmerksom på sin egen tause kunnskap, blir hun også mer oppmerksom på sitt ansvar. Hun kan begynne å skille mellom det hun faktisk ser, det hun tror hun ser, og det hun har lært å se. Hun kan oppdage at noen av hennes egne faglige selvfølgeligheter ikke er selvfølgelige. Hun kan åpne praksis for kritikk, dialog og læring.

Det er ikke alltid behagelig. Men det er nødvendig.

Avslutning: Kunsten å lære av det man gjør

Sosialt arbeid er et handlingsfag. Det foregår ikke bare i tekster, planer og vurderinger, men i møter mellom mennesker. Det skjer i samtalerom, hjem, institusjoner, kontorer, skoler, fengsler, sykehus, NAV-kontor og barnevernstjenester. Det skjer der menneskers liv berøres av samfunnets ordninger og profesjonenes blikk.

Derfor må sosialarbeideren være mer enn en regelanvender. Hun må være en reflekterende praktiker.

Hun må kunne bruke kunnskap, men også undersøke hvordan kunnskapen brukes. Hun må kunne stole på erfaring, men også utfordre den. Hun må kunne handle i øyeblikket, men også vende tilbake til øyeblikket etterpå og spørre hva som egentlig skjedde. Hun må vite at kroppen ikke bare er til stede i praksis, men også bærer erfaring, uro, innsikt og varsomhet.

Den reflekterende praktikeren lærer ikke bare før handlingen. Hun lærer i handlingen og av handlingen. Hun lar praksis tale tilbake til teorien. Hun lar møtet med den andre forstyrre det hun trodde hun visste. Hun gjør ikke sin tause kunnskap til en privat autoritet, men til et materiale for etisk, faglig og kollegial refleksjon.

Det er slik profesjonell læring blir mer enn kompetanseutvikling. Den blir en måte å bli mer ansvarlig på.

Og kanskje er det nettopp dette som kjennetegner den gode sosialarbeideren: Hun vet at hun aldri er ferdig utlært, fordi hvert menneske hun møter, er mer enn det hun allerede vet.

Anbefalt litteratur for videre lesning

Kinsella, E. A. (2007). Embodied reflection and the epistemology of reflective practice. Journal of Philosophy of Education, 41(3), 395–409.
En sentral tekst for å forstå hvordan refleksjon ikke bare er kognitiv, men også kroppslig og erfaringsbasert.

Polanyi, M. (1966). The tacit dimension. University of Chicago Press.
Klassikeren om taus kunnskap, med den grunnleggende innsikten om at vi vet mer enn vi kan si.

Ryle, G. (1949). The concept of mind. Hutchinson.
Viktig filosofisk kritikk av skillet mellom kropp og sinn, og relevant for forståelsen av kunnskap som viser seg i handling.

Schön, D. A. (1983). The reflective practitioner: How professionals think in action. Basic Books.
En grunnbok om refleksjon i profesjonell praksis, særlig om hvordan profesjonelle handler i komplekse og uklare situasjoner.

Schön, D. A. (1987). Educating the reflective practitioner. Jossey-Bass.
Viderefører teorien om reflektiv praksis inn i profesjonsutdanning og veiledning.

Grimen, H., & Molander, A. (2008). Profesjon og skjønn. I A. Molander & L. I. Terum (Red.), Profesjonsstudier (s. 179–196). Universitetsforlaget.

En viktig norsk tekst om profesjonelt skjønn, handlingsrom og ansvar i profesjonsutøvelse.

Sosialt arbeid er et handlingsfag.

Dette essayet er skrevet i en samtale med OpenAI/ChatGPT og utviklet fra mine forelesningsnotater om dette emnet.

Wednesday, June 24, 2026

A Small Song About Brother Sun and Sister Moon

How the Canticle of the Sun Changed a Whole Church Community and Gave the World a New Way of Seeing

Some texts are small only on the surface. They may consist of few words, a simple rhythm, childlike language, and images everyone understands: sun, moon, stars, wind, water, fire, earth, and death. Yet such texts can contain an entire way of life. They can open a new way of seeing the world.

Francis of Assisi’s Canticle of the Sun is such a text.

It is not long. It is not systematic theology. It is not philosophy in the academic sense. It is a hymn of praise. But perhaps that is precisely why it has gained a power many larger systems have not. It has survived through the centuries because it does not primarily argue. It teaches us to see.

Francis does not begin with the human being. He begins with praise. Everything is received. Everything is gift. The sun is not merely a source of light. It is “Sir Brother Sun.” The moon and the stars are not distant celestial bodies. They are “Sister Moon” and the clear, precious, and beautiful lights of the heavens. Water is not merely useful. It is humble, precious, and beautiful. The earth is not merely soil or property. It is “Sister Mother Earth,” who sustains us, gives us fruit, flowers, and life.

This is a very different worldview from the one modern human beings often live within. We easily come to see nature as surroundings, resource, property, basis of production, or a place for recreation. Francis sees nature as kin. He does not stand outside creation, observing it from above. He stands in the midst of it. He is not lord over sun, water, fire, and earth. He is a brother among brothers and sisters.

This shift is what makes The Canticle of the Sun so radical. It changes the relationship between the human being and the world. The human being is not made less worthy, but less lonely. We are not deprived of dignity, but freed from our imagined sovereignty. We are not alone in a dead universe. We live in a creation that speaks, nourishes, warms, carries, and finally receives us back.

In his book The Pearls of Life, Martin Lönnebo writes that the prayer beads are spirituality in physical form. The same may be said of The Canticle of the Sun, although the form is different. The Pearls of Life allow faith to take place in the hand, through beads, touch, rhythm, and repetition. The Canticle of the Sun allows faith to take place in the world, through sun, moon, stars, wind, water, fire, earth, body, and death. It does not make spirituality abstract. It lets spirituality appear in the sensory world. Francis does not pray by leaving the world behind, but by naming the world as sister and brother. In this way, creation itself becomes a kind of body of prayer. The sun shines, water cleanses, fire warms, earth carries, and death sets the boundary for everything we own and everything we think we control. The Canticle of the Sun is therefore spirituality in physical form: a prayer in which the spiritual is not lifted away from the body and nature, but becomes visible precisely through the bodily, earthly, and perishable.

This also makes The Canticle of the Sun something more than a poem about nature. It is an exercise. It teaches the human being to pray with the senses open. It teaches us that spirituality does not necessarily begin by withdrawing from the world, but by becoming more wakefully present within it. Light on the skin, water in the hand, earth beneath the feet, and warmth from the fire do not become obstacles to faith. They become places where faith can take bodily form.

It is easy to make Francis of Assisi harmless. We can turn him into a gentle man with birds on his shoulder, a poetic saint for garden calendars and peaceful illustrations. But Francis was far more demanding than that. His love for creation was not sentimental. It was ascetic, radical, and bodily. He chose poverty not because poverty is beautiful, but because wealth, power, and ownership can make the human being blind. He saw that the person who wants to own everything will eventually see nothing as gift.

This is why The Canticle of the Sun belongs together with the ideal of poverty. The one who calls the sun brother and the earth sister cannot easily treat the world as a thing. The one who praises water as humble and pure cannot easily pollute rivers. The one who sees the earth as mother cannot simply drain her of life. Francis’ language is poetic, but its consequences are practical. He gives us not only an image of the world. He gives us an ethics.

It is also important that The Canticle of the Sun did not arise as a light and carefree summer song. Tradition connects it with the final phase of Francis’ life. He was ill, weakened, and close to death. He is said to have borne the wounds of Christ, the stigmata, on his hands and feet. He suffered bodily pain and had serious problems with his sight. This means that the song about the sun was probably written by a man who could barely see the light he praised.

This gives the text an almost startling depth. Francis does not sing because life is easy. He sings from the outer boundary of life. He praises the world of bodies while his own body is breaking down. He gives thanks for the light while darkness is approaching. He praises the earth while he himself will soon be laid back into it.

Here lies something of the secret of The Canticle of the Sun. It is not written from abundance, but from clarification. It is not an escape from suffering, but a song that has passed through suffering. Francis does not deny vulnerability. He transforms it into praise.

That is also why it is so powerful that death finally appears as “our sister bodily Death.” This can easily be misunderstood. Francis does not glorify death. He does not make it harmless. He knows that no living human being can escape it. Death is boundary, loss, and gravity. But he refuses to make death into a foreign power outside the order of creation. Death too must be encountered within the reality of God.

To call death sister is not to welcome it lightly. It is to recognize that the human being cannot live truthfully if death is constantly repressed. Death belongs to the truth of life. It sets a limit to our plans, our control, and our power. But precisely for that reason, it can also make life clearer. It reminds us that everything is borrowed. Everything we love is received. Everything we have must one day be given back.

In this way, The Canticle of the Sun becomes a text about the art of living. It teaches us not only how to die. It teaches us how to live. To live well is to see the world as gift, not as possession. It is to practice gratitude for the simple things: light, water, breath, warmth, earth, fruit, flowers, human beings. It is to allow humility to become a form of clarity. It is to know that the human being does not become greater by ruling over everything, but by belonging.

This small song also became important in church history. Francis of Assisi did not merely found a religious movement. He gave the church another image of holiness. Holiness was not only doctrine, office, power, or monastic separation. Holiness could also be barefoot simplicity, care for lepers, kinship with animals and the poor, peaceful encounter with the stranger, and praise of creation.

The Franciscan order carried this forward. It became a living protest against a church that could become too rich, too powerful, and too preoccupied with itself. It reminded the church of the poverty of the gospel, of the dignity of the little ones, and of a Christ who did not first come in splendour, but in vulnerability.

This does not mean that Franciscan history has always been simple or pure. No order, no ecclesial institution, and no spiritual tradition escapes human weakness. But the ideal remained: a church that does not primarily seek power, but nearness; not primarily property, but service; not primarily domination, but brotherhood.

In our own time, this inheritance gained a new and unexpected force when Jorge Mario Bergoglio chose the papal name Francis. No pope before him had done so. The name itself was a programme. It pointed toward Francis of Assisi: the man of poverty, the man of peace, the man who loved and protected creation.

Pope Francis made this into a clear direction for the church. He spoke of a poor church for the poor. He criticized clericalism, abuse of power, indifference, and economic systems that cast human beings aside. He lifted up migrants, the poor, the sick, the elderly, children, and those who do not fit into society’s logic of efficiency. He wanted a church that goes out, not a church that closes itself around its own dignity.

The connection with The Canticle of the Sun became especially clear in the encyclical Laudato Si’. The title itself is taken from Francis’ hymn of praise: “Praised be You.” Here, the poetic vision of the Canticle is translated into the ecological crisis of our own time. The earth is not merely an environmental problem. It is our common home. It is sister and mother. And the cry of the earth cannot be separated from the cry of the poor.

This may be one of the most important aspects of Francis’ legacy today. Ecology does not become a narrow question about nature. It becomes a question of justice, poverty, economy, way of life, and view of the human being. If we destroy the earth, those who have the least are struck first. If we turn nature into a storehouse of raw materials, we also make humanity poorer. If we lose the ability to see the world as gift, we also lose the ability to live in gratitude.

In this sense, a small song about sun and moon has helped change an entire church community. Not through political power alone, not through theological treatises alone, but by giving the church a new way of seeing. A view from below. A view from the poor. A view from creation. A view from the one who knows that all life is gift.

And perhaps it has also given the whole world a new way of seeing the world. For The Canticle of the Sun does not speak only to Catholics. It speaks to all who sense that our modern way of life has made us strangers to the earth. It speaks to all who know that consumption is not the same as joy. It speaks to all who feel that nature is not only beautiful, but necessary; not only useful, but holy in a deeper sense.

One does not need to share all of Francis’ theology to be moved by his gaze. One may read The Canticle of the Sun as Christian prayer. One may also read it as practical philosophy, as ecological art of living, and as an exercise in humility. It asks: What happens to the human being when we stop seeing the world as thing and begin to see the world as kin? What happens to society when the earth is no longer merely a resource, but a mother? What happens to death when it is no longer only an enemy, but also a boundary we must learn to meet truthfully?

Francis’ answer is not theory. It is song. He sings of the sun, the moon, the water, the fire, the earth, and death. He does not sing because everything is good in a simple way. He sings because everything is held within a deeper gift. Even at the end of life, the world can be praised. Even with wounds on the body, the light can be beautiful. Even when death approaches, the human being can say thank you.

That is why The Canticle of the Sun still lives.

It reminds the church that it must not forget the poor.
It reminds theology that creation is not a secondary theme.
It reminds politics that ecology and justice belong together.
It reminds the human being that life does not begin with ownership, but with receiving.
And it reminds us that death should not be repressed, but neither should it be worshipped.

A small song about sun and moon therefore became more than a medieval hymn. It became a new way of seeing the world. It taught us that everything belongs together: earth and heaven, human beings and animals, poverty and dignity, wounds and praise, life and death.

And perhaps this is precisely why Francis of Assisi still speaks so strongly. He did not stand above the world. He stood in the midst of it, poor, wounded, dying — and singing.

The Canticle of the Sun

Attributed to Francis of Assisi

Praised be You, my Lord, with all that You have created.

Especially Sir Brother Sun, who gives us the day,
and through whom You give us light.

And he is beautiful and radiant with great splendour.
Of You, Most High, he bears the likeness.

Praised be You, my Lord, for Sister Moon and the stars;
in heaven You created them, clear and precious and beautiful.

Praised be You, my Lord, for Brother Wind,
and for the air and the clouds and the sky and every kind of weather,
through which You give all Your creatures their sustenance.

Praised be You, my Lord, for Sister Water,
who is useful for everything, and humble and precious and beautiful.

Praised be You, my Lord, for Brother Fire,
through whom You light up the night.

And he is beautiful and strong and mighty.

Praised be You, my Lord, for Sister Earth, our mother,
who sustains us and guides us,
and brings forth fruits and grass and colourful flowers.

Praised be You, my Lord, for all those
who forgive out of love for You
and endure suffering and hardship.

Blessed is the one who bears this with patience,
for from You, Most High, he shall receive his crown.

Praised be You, my Lord, for our sister, bodily Death,
from whom no living human being can escape.

Woe to the one who dies in mortal sin.

Blessed is the one who lets Your holy will be done,
for the second death shall not harm him.

Praise and bless my Lord, and thank Him,
and serve Him with great humility.

Amen.

En liten sang om Bror Sol og Søster Måne

Hvordan Solsangen forandret et kirkesamfunn og gav verden et nytt blikk

Noen tekster er små bare på overflaten. De kan bestå av få ord, en enkel rytme, et barnlig språk og bilder som alle forstår: sol, måne, stjerner, vind, vann, ild, jord og død. Likevel kan slike tekster romme en hel livsform. De kan åpne et nytt blikk på verden.

Frans av Assisis Solsangen er en slik tekst.

Den er ikke lang. Den er ikke systematisk teologi. Den er ikke filosofi i akademisk forstand. Den er en lovsang. Men nettopp derfor har den fått en kraft som mange større systemer ikke har fått. Den har overlevd århundrer fordi den ikke først og fremst argumenterer. Den lærer oss å se.

Frans begynner ikke med mennesket. Han begynner med lovprisningen. Alt er mottatt. Alt er gave. Solen er ikke bare en lyskilde. Den er «bror Solen». Månen og stjernene er ikke fjerne himmellegemer. De er «søster Månen» og himmelens klare, kostelige og vakre lys. Vannet er ikke bare nyttig. Det er ydmykt, rent og vakkert. Jorden er ikke bare jordbunn eller eiendom. Den er «søster vår mor Jord», som bærer oss, gir oss frukt, blomster og liv.

Dette er et annet verdensbilde enn det moderne mennesket ofte lever i. Vi har lett for å se naturen som omgivelse, ressurs, eiendom, produksjonsgrunnlag eller rekreasjonsområde. Frans ser naturen som slekt. Han står ikke utenfor skaperverket og betrakter det ovenfra. Han står midt i det. Han er ikke herre over sol, vann, ild og jord. Han er bror blant brødre og søstre.

Det er denne forskyvningen som gjør Solsangen så radikal. Den forandrer forholdet mellom mennesket og verden. Mennesket blir ikke mindre verdt, men mindre ensomt. Det blir ikke frarøvet sin verdighet, men befridd fra sin innbilte suverenitet. Vi er ikke alene i et dødt univers. Vi lever i et skaperverk som taler, nærer, varmer, bærer og til slutt tar oss tilbake.

Martin Lönnebo skriver i boken Kristuskransen at Kristuskransen er åndelighet i fysisk form. Det samme kan sies om Solsangen, selv om formen er en annen. Kristuskransen lar troen finne sted i hånden, gjennom perler, berøring, rytme og gjentakelse. Solsangen lar troen finne sted i verden, gjennom sol, måne, stjerner, vind, vann, ild, jord, kropp og død. Den gjør ikke åndeligheten abstrakt. Den lar den tre frem i det sanselige. Frans ber ikke ved å forlate verden, men ved å navngi verden som søster og bror. Slik blir skaperverket selv en slags bønnens kropp. Solen lyser, vannet renser, ilden varmer, jorden bærer, og døden setter grensen for alt vi eier og alt vi tror vi behersker. Solsangen er derfor åndelighet i fysisk form: en bønn der det åndelige ikke løftes bort fra kroppen og naturen, men blir synlig nettopp gjennom det kroppslige, jordiske og forgjengelige.

Dette gjør også Solsangen til noe mer enn et dikt om naturen. Den er en øvelse. Den lærer mennesket å be med sansene åpne. Den lærer oss at åndelighet ikke nødvendigvis begynner med å trekke seg bort fra verden, men med å være mer våkent til stede i den. Lyset på huden, vannet i hånden, jorden under føttene og varmen fra ilden blir ikke hindringer for troen. De blir steder hvor troen kan få kropp.

Det er lett å gjøre Frans av Assisi ufarlig. Vi kan gjøre ham til en mild mann med fugler på skulderen, en poetisk helgen for hagekalendere og fredelige illustrasjoner. Men Frans var langt mer krevende enn som så. Hans kjærlighet til skapningen var ikke sentimental. Den var asketisk, radikal og kroppslig. Han valgte fattigdom ikke fordi fattigdom er vakker, men fordi rikdom, makt og eierskap kan gjøre mennesket blindt. Han så at den som vil eie alt, til slutt ikke ser noe som gave.

Derfor hører Solsangen sammen med fattigdomsidealet. Den som kaller solen bror og jorden søster, kan ikke uten videre behandle verden som en ting. Den som lovpriser vannet som ydmykt og rent, kan ikke uten videre forurense elvene. Den som ser jorden som mor, kan ikke bare tømme henne for liv. Frans’ språk er poetisk, men konsekvensene er praktiske. Han gir oss ikke bare et bilde av verden. Han gir oss en etikk.

Det er også viktig at Solsangen ikke ble til som en lett og sorgløs sommervise. Tradisjonen knytter den til Frans’ siste livsfase. Han var syk, svekket og nær døden. Han skal ha båret Kristi sårmerker, stigmata, på hender og føtter. Han var plaget av smerter og hadde alvorlige problemer med synet. Det betyr at sangen om solen trolig ble skrevet av en mann som knapt kunne se lyset han lovpriste.

Det gir teksten en nesten rystende dybde. Frans synger ikke fordi livet er lett. Han synger fra livets yttergrense. Han lovpriser kroppenes verden mens hans egen kropp brytes ned. Han takker for lyset mens mørket nærmer seg. Han priser jorden mens han selv snart skal legges tilbake i den.

Her ligger noe av Solsangens hemmelighet. Den er ikke skrevet fra overskudd, men fra avklaring. Den er ikke en flukt fra lidelsen, men en sang som har gått gjennom lidelsen. Frans fornekter ikke sårbarheten. Han omskaper den til lovprisning.

Derfor er det også så sterkt at døden til slutt trer frem som «søster den legemlige død». Dette kan lett misforstås. Frans forherliger ikke døden. Han gjør den ikke ufarlig. Han vet at ingen levende kan unnslippe den. Døden er grense, tap og alvor. Men han nekter å gjøre døden til en fremmed makt utenfor skaperverkets orden. Også døden må møtes innenfor Guds virkelighet.

Å kalle døden søster er ikke å ønske den velkommen på en lettvint måte. Det er å innse at mennesket ikke kan leve sant dersom døden hele tiden fortrenges. Døden hører til livets sannhet. Den setter grense for våre planer, vår kontroll og vår makt. Men nettopp derfor kan den også gjøre livet klarere. Den minner oss om at alt er lånt. Alt vi elsker, er mottatt. Alt vi har, skal en dag gis tilbake.

Slik blir Solsangen en tekst om livskunst. Den lærer oss ikke bare å dø. Den lærer oss å leve. Å leve godt er å se verden som gave, ikke som besittelse. Det er å øve seg i takknemlighet for det enkle: lys, vann, pust, varme, jord, frukt, blomster, mennesker. Det er å la ydmykhet bli en form for klarhet. Det er å vite at mennesket ikke blir større av å herske over alt, men av å høre til.

Denne lille sangen fikk også kirkehistorisk betydning. Frans av Assisi grunnla ikke bare en religiøs bevegelse. Han gav kirken et annet bilde av hellighet. Hellighet var ikke bare lære, embete, makt eller klosterlig avsondring. Hellighet kunne også være barfot enkelhet, omsorg for spedalske, brorskap med dyr og fattige, fredelig møte med den fremmede og lovprisning av skaperverket.

Fransiskanerordenen bar dette videre. Den ble en levende protest mot en kirke som kunne bli for rik, for mektig og for opptatt av seg selv. Den minnet kirken om evangeliets fattigdom, om de små menneskenes verdighet og om en Kristus som ikke først kom med prakt, men med sårbarhet.

Det betyr ikke at fransiskanerhistorien alltid har vært enkel eller ren. Ingen orden, ingen kirkelig institusjon og ingen åndelig tradisjon slipper unna menneskelig svakhet. Men idealet ble stående: en kirke som ikke først og fremst søker makt, men nærhet; ikke først og fremst eiendom, men tjeneste; ikke først og fremst herredømme, men brorskap.

I vår tid fikk denne arven en ny og uventet kraft da Jorge Mario Bergoglio valgte pavenavnet Frans. Ingen pave før ham hadde gjort det. Navnet var i seg selv et program. Det pekte mot Frans av Assisi: fattigdommens mann, fredens mann, mannen som elsket og beskyttet skaperverket.

Pave Frans gjorde dette til en tydelig kirkelig retning. Han talte om en fattig kirke for de fattige. Han kritiserte klerikalisme, maktmisbruk, likegyldighet og økonomiske systemer som kaster mennesker til side. Han løftet frem migranter, fattige, syke, eldre, barn og dem som ikke passer inn i samfunnets effektivitetslogikk. Han ønsket en kirke som gikk ut, ikke en kirke som lukket seg om sin egen verdighet.

Særlig tydelig ble forbindelsen til Solsangen i encyklikaen Laudato Si’. Allerede tittelen er hentet fra Frans’ lovsang: «Lovet være du». Her blir Solsangens poetiske blikk oversatt til vår tids økologiske krise. Jorden er ikke bare et miljøproblem. Den er vårt felles hjem. Den er søster og mor. Og ropet fra jorden kan ikke skilles fra ropet fra de fattige.

Dette er kanskje en av de viktigste sidene ved Frans’ arv i dag. Økologi blir ikke et smalt naturspørsmål. Det blir et spørsmål om rettferdighet, fattigdom, økonomi, livsform og menneskesyn. Dersom vi ødelegger jorden, rammer det først dem som har minst. Dersom vi gjør naturen til råstofflager, gjør vi også mennesket fattigere. Dersom vi mister evnen til å se verden som gave, mister vi også evnen til å leve i takknemlighet.

I denne forstand har en liten sang om sol og måne bidratt til å endre et helt kirkesamfunn. Ikke ved politisk makt alene, ikke ved teologiske avhandlinger alene, men ved å gi kirken et nytt blikk. Et blikk nedenfra. Et blikk fra de fattige. Et blikk fra skapningen. Et blikk fra den som vet at alt liv er gave.

Og kanskje har den også gitt en hel verden et nytt syn på verden. For Solsangen taler ikke bare til katolikker. Den taler til alle som aner at vår moderne måte å leve på har gjort oss fremmede for jorden. Den taler til alle som kjenner at forbruk ikke er det samme som glede. Den taler til alle som merker at naturen ikke bare er vakker, men nødvendig; ikke bare nyttig, men hellig i en dypere forstand.

Man trenger ikke dele hele Frans’ teologi for å bli berørt av hans blikk. Man kan lese Solsangen som kristen bønn. Man kan også lese den som praktisk filosofi, som økologisk livskunst og som en øvelse i ydmykhet. Den spør: Hva skjer med mennesket når det slutter å se verden som ting og begynner å se verden som slekt? Hva skjer med samfunnet når jorden ikke lenger bare er en ressurs, men en mor? Hva skjer med døden når den ikke lenger bare er fiende, men også en grense vi må lære å møte sant?

Frans’ svar er ikke teori. Det er sang. Han synger om solen, månen, vannet, ilden, jorden og døden. Han synger ikke fordi alt er godt på en enkel måte. Han synger fordi alt er båret av en dypere gave. Selv ved livets slutt kan verden lovprises. Selv med sår på kroppen kan lyset være vakkert. Selv når døden nærmer seg, kan mennesket si takk.

Det er derfor Solsangen fortsatt lever.

Den minner kirken om at den ikke må glemme de fattige.
Den minner teologien om at skapningen ikke er et tilleggstema.
Den minner politikken om at økologi og rettferdighet hører sammen.
Den minner mennesket om at livet ikke begynner med eierskap, men med mottakelse.
Og den minner oss om at døden ikke skal fortrenges, men heller ikke dyrkes.

En liten sang om sol og måne ble derfor mer enn en middelalderlig hymne. Den ble et nytt syn på verden. Den lærte oss at alt hører sammen: jord og himmel, menneske og dyr, fattigdom og verdighet, sår og lovsang, liv og død.

Og kanskje er det nettopp derfor Frans av Assisi fortsatt taler så sterkt. Han stod ikke over verden. Han stod midt i den, fattig, såret, døende — og sang.

Anbefalt litteratur for videre lesning

Boff, L. (1997). Cry of the earth, cry of the poor. Orbis Books.
En frigjøringsteologisk og økologisk tekst som viser forbindelsen mellom jordens lidelse og de fattiges lidelse, nært beslektet med den senere grunntonen i Laudato Si’.

Chesterton, G. K. (1923). Saint Francis of Assisi. Hodder & Stoughton.
En klassisk, personlig og litterært sterk tolkning av Frans. Ikke en moderne akademisk biografi, men fortsatt lesverdig som åndelig portrett.

Delio, I. (2003). A Franciscan view of creation: Learning to live in a sacramental world. Franciscan Media.
En tilgjengelig innføring i fransiskansk skapelsesteologi og tanken om verden som mer enn materiale og ressurs.

Francis of Assisi. (1999). Francis of Assisi: Early documents: Vol. 1. The saint (R. J. Armstrong, J. A. W. Hellmann, & W. J. Short, Eds.). New City Press.
En sentral samling av tidlige kilder til Frans’ liv og spiritualitet, inkludert tekster som gir historisk og teologisk bakgrunn for Solsangen.

Francis, Pope. (2015). Laudato Si’: On care for our common home. Vatican Press.
Pave Frans’ store økologiske encyklika, tydelig inspirert av Frans av Assisi og Solsangens syn på jorden som vårt felles hjem.

Le Goff, J. (2004). Saint Francis of Assisi. Routledge.
En historisk orientert fremstilling av Frans i middelalderens religiøse, sosiale og kulturelle kontekst.

Lönnebo, M. (2015). Frälsarkransen. Verbum.
Lönnebos bok om Kristuskransen, en moderne kristen bønnepraksis der åndelighet får fysisk form gjennom perler, berøring, rytme og gjentakelse. Den gir et fruktbart tolkningsperspektiv også på Solsangen, som kan forstås som åndelighet i fysisk form gjennom skaperverkets sanselige virkelighet.

Solsangen
Tilskrevet Frans av Assisi
Lovet være du, min Herre, med alt du har skapt.
Særlig herr bror Solen, som gir oss dagen,
og du gir oss lys ved den.
Og den er skjønn og stråler med stor glans.
Av deg selv, Allerhøyeste, er den et avbilde.
Lovet være du, min Herre, for søster Månen og stjernene,
på himmelen skapte du dem, klare og kostelige og vakre.
Lovet være du, min Herre, for bror Vinden
og for luften og skyene og himmelen og allslags vær,
for ved det lar du all din skapning få livets opphold.
Lovet være du, min Herre, for søster Vannet
som er nyttig til alt og ydmykt og kostelig og vakkert.
Lovet være du, min Herre, for bror Ilden,
for ved den lyser du opp i natten.
Og den er skjønn og sterk og mektig.
Lovet være du, min Herre, for søster Jorden, vår mor,
som oppholder oss og som leder oss
og frembringer frukter og gress og fargerike blomster.
Lovet være du, min Herre, for alle dem
som tilgir av kjærlighet til deg
og lider vondt og overlast.
Lykkelig er den som bærer det med tålmod,
for av deg, aller høyeste, skal han få sin krone.
Lovet være du, min Herre, for vår søster den legemlige død,
som ikke noe levende menneske kan unnslippe.
Ve den som dør i dødssynd.
Lykkelig den som lar din hellige vilje skje,
for den annen død skal ikke ramme ham.
Lov og velsign min Herre, og takk ham,
og tjen ham med stor ydmykhet.

Amen.