When the abuse is visible, but the child remains invisible

New research on child sexual abuse in a digital world

In 1990, I prepared a report for the Norwegian Ministry of Justice and the Police on what was then commonly called child pornography. The term was misleading even then. Pornography refers to a sexual representation, whereas images of children documented violations and abuse. The child had not created the material. The child had been turned into material.

At that time, images were copied, sold and sent through the post. Distribution had a physical slowness. A photograph had to be developed, a videotape copied and an envelope delivered to a recipient. The Internet did not create the sexual exploitation of children, but technology has changed its speed, reach and duration. An image can now be distributed to an unknown number of people within seconds. A message can reach a child in their bedroom. A threat can follow the child from platform to platform. What is new, then, is not the violation itself, but the technological infrastructure surrounding it.

A study published in Nature in 2026 makes it possible to quantify parts of this change. Sakshi Ghai and colleagues analysed data from the Disrupting Harm project, a collaboration between UNICEF Innocenti, ECPAT International and INTERPOL. The material consisted of nationally representative samples of 11,912 Internet-using children aged 12 to 17 across twelve countries in eastern and southern Africa and Southeast Asia. The surveys were conducted in 2020 and 2021 and covered experiences during the preceding year.

Around 17 per cent - one in six - reported at least one of nine forms of technology-facilitated child sexual exploitation or abuse. When the researchers adjusted for the proportion of children with Internet access in each country, they estimated that this represented approximately 10.7 million children, with a confidence interval from 9.9 to 11.5 million. This is not a global estimate, nor can the 17 per cent figure be transferred directly to all children in the twelve countries. It applies to the Internet-using 12- to 17-year-olds represented by the surveys.

The category was broad. It included unwanted sexual images and comments, pressure to engage in sexual conversations or acts, requests for images of intimate body parts, the sharing of sexual images without consent, offers of money or gifts, and sexual extortion. These acts are not the same. They can differ greatly in severity, intention and power relations. The broad category makes it possible to see a wider landscape, but it can also make the distinction between unwanted sexual attention, systematic extortion and more serious exploitation less clear.

Even so, the main finding is difficult to ignore. Sexual exploitation through digital technologies is not a marginal phenomenon. It has become part of the world in which children live.

The invisible child

Xiangming Fang and Greta M. Massetti summarise the study in a commentary in Nature: child sexual abuse enabled by digital technologies is widespread and under-reported. At first, this might seem like a contradiction. The digital world stores almost everything. Images, messages, user profiles and electronic traces can be found on phones and servers. The abuse can be visible to the person committing it, to those receiving the material and sometimes to the platform carrying it. Yet the child can remain invisible.

The study found that 51 per cent of the children who had experienced at least one such violation had not told anyone about it. Among those who disclosed, 46 per cent named friends, 26 per cent siblings, 21 per cent their mother and 20 per cent their father. Only 9 per cent told a teacher, and around 3 per cent turned respectively to the police, a helpline or a social worker. Children could name more than one recipient, so these percentages should not be added together.

The most common barrier was not knowing where to go or whom to tell. This was reported in 37.6 per cent of the incidents that children had not disclosed. This was followed by shame, embarrassment or the emotional difficulty of telling, at 19.6 per cent, and the belief that the incident was not serious enough to report, at 14.2 per cent.

The invisibility therefore arises not only because adults lack information. It emerges in the distance between what the child has experienced and what the child dares to tell. Shame works within this distance.

When shame changes hands

For more than four decades, as a child-welfare practitioner, researcher and teacher, I have worked in the field of child sexual abuse. In my doctoral dissertation, I explored the meaning of shame in conversations with people who had experienced sexual abuse. One experience returned repeatedly: shame often settles on the person who was violated, not on the person who committed the violation.

The child might ask: Why did I answer? Why did I send the image? Why did I not stop it? Why did I not tell anyone sooner? Such questions can leave the child feeling partly responsible for a situation that an adult or another perpetrator created and exploited. Technology can intensify this. The child might have pressed a button, written a message or sent an image. The visible action was the child's; control of the situation was not necessarily theirs.

This is a crucial distinction. The body can respond without the child having consented. A child might have taken part in a conversation without understanding where it would lead. They might have sent one image without consenting to its being stored, forwarded or used for extortion. Responsibility cannot be determined simply by recording who pressed the button. We must also ask who understood the situation, who held the power, who applied the pressure, and who exploited the child's trust or vulnerability.

When shame changes hands in this way, silence becomes understandable. The child is not necessarily hiding only what the other person has done. The child is also trying to hide what they now fear the incident says about them. Shame does not merely say: ‘Something bad happened to me.’ It says: ‘There is something wrong with me.’

It is this displacement of shame that must be broken. The body was violated, but it was not made impure. The child was exploited, but is not guilty. Responsibility belongs to the person who committed the violation and to the systems that made it possible - not to the child who was enticed, pressured, threatened or overpowered.

The difficult conversation

We often say that children must learn to speak up. That is true, but insufficient. A child can speak only if there is someone willing to listen. And that person must be able to listen without immediately becoming judgemental, panicked or controlling.

In my work, I have seen how the professional's own unease can become part of the silence. Sexual abuse is difficult to think about and difficult to ask about. Helpers may be afraid of being mistaken, of asking leading questions or of opening something they do not know how to handle. This caution is understandable and sometimes necessary. But it can also leave the child alone with what the adults do not dare to approach.

The difficult conversation therefore requires two forms of care at the same time. We must not pressure the child to tell more than they are ready to tell. But neither should we withdraw because the subject is painful for us. Respecting silence is not the same as abandoning the child within it.

A question can open the conversation without intruding: ‘Has anyone made you do something online that you did not want to do?’ Another might be: ‘Is there anything you are afraid I will be angry with you for?’ Perhaps most important is what must follow: ‘You will not get into trouble for telling me this. It is not your responsibility.’

In this way, the conversation can begin to return the shame to where it belongs.

An old form of abuse in a new infrastructure

Digital technology has given abuse a new infrastructure. It can bring a stranger into the child's private space, make a single moment permanent and turn an image into an instrument of repeated control. But the basic mechanisms are familiar: trust is betrayed, power is concealed, blame is displaced and silence protects the strong more than the vulnerable.

The fear is real wherever the violation takes place. The shame is real. The threat that an image will be shared can be present at the breakfast table, in the classroom and when the child tries to sleep. Digital abuse might lack a shared physical space, but it does not lack bodily, social and existential consequences.

The study found almost identical reported prevalence among boys and girls: 16.9 per cent among boys and 17.0 per cent among girls. This does not mean that the contexts or consequences are necessarily the same. But the finding matters because our assumptions about who can be victimised shape whom we see and whom we ask. If the helper has already decided what an abused child looks like, other children can remain invisible.

Sexual abuse outside the digital sphere has also often remained hidden behind other problems - restlessness, absence from school, substance use, self-harm or conflict at home. Its digital form does not reduce the need for a holistic understanding.

The child cannot carry the burden of safety alone

Children who knew where they could seek help following sexual harassment or assault were more likely to disclose what they had experienced. The same was true for children who experienced a supportive form of parental engagement in their digital lives: adults spoke with them about safe use, helped them when something was difficult, and participated without merely controlling them.

Precision is needed here. This was a cross-sectional study and cannot establish causation. We therefore do not know whether knowledge of sources of help and supportive parental contact made disclosure easier, whether disclosure led to greater knowledge and support, or whether other factors influenced both. The findings show associations that should be investigated further, not certain effects of particular interventions.

Safety is not created by monitoring alone, but through a relationship in which the child knows that they can return even after doing something adults had warned against. The child must be able to say, ‘I sent the image anyway,’ without blame being the first response. Otherwise, the adult's need for control can become another reason for silence.

Nor can responsibility be placed on the family alone. Platforms must be designed with children's safety as their starting point: privacy by default, limits on adults' ability to contact children, detection of exploitative contact patterns, and quick, understandable routes to help. Governments must set requirements, and support services must be visible and accessible before the child needs them.

The data were collected before generative artificial intelligence became widely available. The study can therefore tell us nothing about the prevalence of AI-generated abuse images. The researchers nevertheless point out that generative AI and so-called deepfakes are already being used to create synthetic child sexual abuse material and could increase the scale of harm faster than laws and protection systems can respond.

The instruction ‘Tell an adult’ is meaningless if the child does not know who that adult is, or expects to meet anger, disbelief or shame. Before asking the child to break the silence, we must build a society capable of receiving what is told.

Daring to see

When I worked with child sexual abuse material in 1990, one of the problems was that society preferred to look away. The material was disturbing, the language inadequate and responsibility easily passed to someone else. More than three decades later, the technology is different, but the temptation not to see remains.

The new research makes this blindness harder to maintain. One in six Internet-using 12- to 17-year-olds in the countries studied reported at least one sexual violation facilitated by technology within a single year. Slightly more than half had not told anyone about it. The figures tell us how widespread the problem is within these samples. The silence tells us how little figures alone can reveal.

Yet the systems and platforms that must change are ultimately only the frame around something simpler: a child who needs to be seen and believed. Making the child visible does not mean demanding a complete account. It means creating places where the child can begin, stop and begin again. It means listening without taking over the story and respecting both the child's pace and boundaries. Above all, it means saying clearly what shame has made unclear:

What happened must be taken seriously. You will get help. It was not your responsibility.

References and further reading

Fang, X., & Massetti, G. M. (2026). Child sexual abuse enabled by digital technologies is widespread and under-reported. Nature, 654, 328-330. https://doi.org/10.1038/d41586-026-01325-x

Ghai, S., Vuorre, M., Kardefelt-Winther, D., Ferguson, A. M., Kurten, S., Livingstone, S., Przybylski, A. K., & Orben, A. (2026). Technology mediation in child sexual exploitation and abuse in Africa and Asia. Nature, 654, 408-418. https://doi.org/10.1038/s41586-026-10525-4

Pettersen, K. T. (2009). An exploration into the concept and phenomenon of shame within the context of child sexual abuse: An existential-dialogical perspective of social work within the settings of a Norwegian incest centre [Doctoral dissertation, Norwegian University of Science and Technology].

 

What happened must be taken seriously. 

You will get help. 

It was not your responsibility.

This essay was written in a conversation with Claude/Anthropic and OpenAI/ChatGPT

Når overgrepet er synlig, men barnet forblir usynlig

Ny forskning om seksuelle overgrep mot barn i en digital verden

I 1990 utarbeidet jeg en rapport for Justis- og politidepartementet om det som den gangen vanligvis ble kalt barnepornografi. Begrepet var misvisende allerede da. Pornografi viser til en seksuell framstilling, mens bildene av barn dokumenterte krenkelser og overgrep. Det var ikke barnet som hadde skapt materialet. Barnet var blitt gjort til materiale.

På den tiden ble bilder kopiert, solgt og sendt i posten. Distribusjonen hadde en fysisk treghet. Et fotografi måtte framkalles, et videobånd kopieres og en konvolutt finne en mottaker. Internett har ikke skapt den seksuelle utnyttelsen av barn, men teknologien har forandret dens hastighet, rekkevidde og varighet. Et bilde kan i dag spres til et ukjent antall mennesker på få sekunder. En henvendelse kan nå et barn på soverommet. En trussel kan følge barnet fra plattform til plattform. Det som er nytt, er altså ikke selve krenkelsen, men den teknologiske infrastrukturen rundt den.

En studie publisert i Nature i 2026 gjør det mulig å tallfeste deler av denne forandringen. Sakshi Ghai og medarbeidere analyserte data fra Disrupting Harm-prosjektet, et samarbeid mellom UNICEF Innocenti, ECPAT International og INTERPOL. Materialet omfattet nasjonalt representative utvalg av 11 912 internettbrukende barn og unge mellom 12 og 17 år i tolv land i det østlige og sørlige Afrika og Sørøst-Asia. Undersøkelsene ble gjennomført i 2020 og 2021 og omfattet erfaringer fra det foregående året.

Omtrent 17 prosent - én av seks - rapporterte minst én av ni former for teknologiformidlet seksuell utnyttelse eller krenkelse. Når forskerne justerte for andelen barn med internettilgang i hvert land, beregnet de at dette tilsvarte omtrent 10,7 millioner barn, med et usikkerhetsintervall fra 9,9 til 11,5 millioner. Dette er ikke et globalt anslag, og 17 prosent kan heller ikke overføres direkte til alle barn i de tolv landene. Tallet gjelder de internettbrukende 12-17-åringene som undersøkelsene representerer.

Kategorien var bred. Den omfattet blant annet uønskede seksuelle bilder og kommentarer, press til seksuelle samtaler eller handlinger, forespørsler om bilder av intime kroppsdeler, deling av seksuelle bilder uten samtykke, tilbud om penger eller gaver og seksuell utpressing. Handlingene er ikke like. De kan ha svært forskjellig alvorlighetsgrad, hensikt og maktforhold. Den brede kategorien gjør det mulig å se et samlet landskap, men kan samtidig gjøre skillet mellom uønsket seksuell oppmerksomhet, systematisk utpressing og grovere utnyttelse mindre tydelig.

Likevel er hovedfunnet vanskelig å overse. Seksuell utnyttelse ved hjelp av digitale teknologier er ikke et marginalt fenomen. Den er blitt en del av den verden barn lever i.

Det usynlige barnet

Xiangming Fang og Greta M. Massetti oppsummerer studien i en kommentar i Nature: Seksuelle overgrep muliggjort av digital teknologi er utbredt og underrapportert. Det kan først virke som en selvmotsigelse. Det digitale samfunnet lagrer nesten alt. Bilder, meldinger, brukerprofiler og elektroniske spor kan finnes på telefoner og servere. Overgrepet kan være synlig for den som krenker, for dem som mottar materialet og noen ganger for plattformen som formidler det. Likevel kan barnet forbli usynlig.

Studien fant at 51 prosent av barna som hadde opplevd minst én slik krenkelse, ikke hadde fortalt om den til noen. Blant dem som fortalte, oppga 46 prosent venner, 26 prosent søsken, 21 prosent mor og 20 prosent far. Bare 9 prosent fortalte en lærer, og omkring 3 prosent henvendte seg til henholdsvis politi, hjelpetelefon eller sosialarbeider. Barna kunne oppgi flere mottakere, så prosentene skal ikke summeres.

Den vanligste hindringen var at barnet ikke visste hvor det skulle gå eller hvem det skulle fortelle det til. Dette ble oppgitt ved 37,6 prosent av hendelsene barna ikke hadde fortalt om. Deretter fulgte skam, forlegenhet eller følelsesmessige vanskeligheter ved å fortelle, med 19,6 prosent, og opplevelsen av at hendelsen ikke var alvorlig nok til å rapporteres, med 14,2 prosent.

Usynligheten skyldes derfor ikke bare at voksne mangler informasjon. Den oppstår i avstanden mellom det barnet har opplevd og det barnet våger å fortelle. I denne avstanden arbeider skammen.

Skammen som skifter eier

Gjennom mer enn fire tiår som barnevernsarbeider, forsker og lærer har jeg arbeidet med seksuelle overgrep mot barn. I doktoravhandlingen min undersøkte jeg skammens betydning i samtaler med mennesker som hadde vært utsatt for seksuelle overgrep. En erfaring vendte stadig tilbake: Skammen plasserer seg ofte hos den som er blitt krenket, ikke hos den som krenket.

Barnet kan spørre: Hvorfor svarte jeg? Hvorfor sendte jeg bildet? Hvorfor stoppet jeg det ikke? Hvorfor fortalte jeg ikke tidligere? Slike spørsmål kan gi barnet en opplevelse av medansvar for en situasjon en voksen eller en annen overgriper har skapt og utnyttet. Teknologien kan forsterke dette. Barnet har kanskje selv trykket på en knapp, skrevet en melding eller sendt et bilde. Den synlige handlingen var barnets, men kontrollen over situasjonen var det ikke nødvendigvis.

Dette er et avgjørende skille. Kroppen kan reagere uten at barnet har samtykket. Barnet kan ha deltatt i en samtale uten å ha forstått hvor den skulle føre. Det kan ha sendt ett bilde uten å ha samtykket til at bildet skulle lagres, videresendes eller brukes til utpressing. Ansvar kan ikke avgjøres ved å registrere hvem som trykket på knappen. Vi må også spørre hvem som forstod situasjonen, hvem som hadde makten, hvem som presset, og hvem som utnyttet barnets tillit eller sårbarhet.

Når skammen skifter eier på denne måten, blir tausheten forståelig. Barnet skjuler ikke nødvendigvis bare det den andre har gjort. Det forsøker også å skjule det barnet nå frykter at hendelsen forteller om det selv. Skammen sier ikke bare: «Noe galt skjedde med meg.» Den sier: «Det er noe galt med meg.»

Det er denne forflytningen av skammen som må brytes. Kroppen ble krenket, men ikke uren. Barnet ble utnyttet, men er ikke skyldig. Ansvaret tilhører den som krenket og de systemene som gjorde krenkelsen mulig - ikke barnet som ble lokket, presset, truet eller overmannet.

Den vanskelige samtalen

Vi sier ofte at barn må lære å si fra. Det er riktig, men utilstrekkelig. Et barn kan bare fortelle dersom det finnes noen å fortelle til. Og det må være en person som tåler å høre uten straks å bli fordømmende, panisk eller kontrollerende.

I mitt arbeid har jeg sett at den profesjonelles egen uro kan bli en del av tausheten. Seksuelle overgrep er vanskelig å tenke på og vanskelig å spørre om. Hjelpere kan bli redde for å ta feil, for å stille ledende spørsmål eller for å åpne noe de ikke vet hvordan de skal håndtere. Denne forsiktigheten er forståelig og noen ganger nødvendig. Men den kan også føre til at barnet blir stående alene med det de voksne ikke våger å nærme seg.

Den vanskelige samtalen krever derfor to former for varsomhet samtidig. Vi skal ikke presse barnet til å fortelle mer enn det er klart for. Men vi skal heller ikke trekke oss unna fordi stoffet er smertefullt for oss. Å respektere stillheten er ikke det samme som å forlate barnet i den.

Et spørsmål kan åpne uten å trenge seg inn: «Har noen fått deg til å gjøre noe på nettet som du ikke ønsket?» Et annet kan være: «Er det noe du er redd for at jeg skal bli sint på deg for?» Det viktigste er kanskje det som må komme etterpå: «Du får ikke problemer fordi du forteller dette. Ansvaret er ikke ditt.»

Slik kan samtalen begynne å føre skammen tilbake dit den hører hjemme.

Et gammelt overgrep i en ny infrastruktur

Den digitale teknologien har gitt overgrepet en ny infrastruktur. Den kan bringe en fremmed inn i barnets private rom, gjøre et øyeblikk permanent og forvandle et bilde til et middel for gjentatt kontroll. Men de grunnleggende mekanismene er velkjente: tillit som misbrukes, makt som skjules, skyld som forskyves og taushet som beskytter den sterke mer enn den sårbare.

Frykten er virkelig uansett hvor krenkelsen finner sted. Skammen er virkelig. Trusselen om at et bilde skal deles, kan være til stede ved frokostbordet, i klasserommet og når barnet forsøker å sove. Et digitalt overgrep mangler kanskje et felles fysisk rom, men det mangler ikke kroppslige, sosiale og eksistensielle konsekvenser.

Studien fant nesten identisk rapportert forekomst blant gutter og jenter: 16,9 prosent blant gutter og 17,0 prosent blant jenter. Det betyr ikke at sammenhengene eller konsekvensene nødvendigvis er de samme. Men funnet er viktig fordi forestillingen om hvem som kan være utsatt, påvirker hvem vi ser og hvem vi spør. Dersom hjelperen på forhånd har bestemt seg for hvordan et utsatt barn ser ut, kan andre barn forbli usynlige.

Også seksuelle overgrep utenfor nettet har ofte ligget skjult bak andre problemer - uro, skolefravær, rus, selvskading eller konflikter hjemme. Den digitale formen gjør ikke behovet for helhetlig forståelse mindre.

Barnet kan ikke bære sikkerheten alene

Barn som visste hvor de kunne søke hjelp etter seksuell trakassering eller et seksuelt overgrep, fortalte oftere om det de hadde opplevd. Det samme gjaldt barn som erfarte en støttende form for foreldreengasjement i sitt digitale liv: at voksne snakket med dem om trygg bruk, hjalp når noe var vanskelig, og deltok uten bare å kontrollere.

Her kreves det presisjon. Studien er en tverrsnittsstudie og kan ikke fastslå årsak. Vi vet derfor ikke om kunnskapen om hjelpeveier og den støttende foreldrekontakten gjorde det lettere å fortelle, om det å fortelle førte til større kunnskap og mer støtte, eller om andre forhold påvirket begge deler. Funnene viser sammenhenger som bør undersøkes videre, ikke sikre virkninger av bestemte tiltak.

Trygghet skapes ikke bare gjennom overvåkning, men gjennom en relasjon hvor barnet vet at det kan komme tilbake også etter å ha gjort noe de voksne har advart mot. Barnet må kunne si: «Jeg sendte bildet likevel», uten at den første reaksjonen blir bebreidelse. Ellers kan den voksnes behov for kontroll bli enda en grunn til taushet.

Men ansvaret kan heller ikke legges på familien alene. Plattformene må utvikles med barns sikkerhet som utgangspunkt: personvern som standard, begrensninger på voksnes mulighet til å kontakte barn, oppdagelse av utnyttende kontaktmønstre og raske, forståelige veier til hjelp. Myndighetene må stille krav, og hjelpeapparatet må være synlig og tilgjengelig før barnet trenger det.

Dataene ble samlet inn før generativ kunstig intelligens ble allment tilgjengelig. Studien kan derfor ikke si noe om omfanget av KI-framstilte overgrepsbilder. Forskerne peker likevel på at generativ KI og såkalte deepfakes allerede brukes til å framstille syntetisk overgrepsmateriale og kan øke skadeomfanget raskere enn lovverk og beskyttelsessystemer klarer å følge.

Oppfordringen «Si fra til en voksen» er meningsløs dersom barnet ikke vet hvem den voksne er, eller forventer å møte sinne, vantro eller skam. Før vi ber barnet bryte tausheten, må vi bygge et samfunn som er i stand til å ta imot det som blir fortalt.

Å våge å se

Da jeg arbeidet med overgrepsmateriale i 1990, var et av problemene at samfunnet helst ville vende blikket bort. Materialet var ubehagelig, språket utilstrekkelig og ansvaret lett å skyve over på andre. Mer enn tre tiår senere er teknologien en annen, men fristelsen til ikke å se er fortsatt til stede.

Den nye forskningen gjør det vanskeligere å opprettholde denne blindheten. Én av seks internettbrukende 12-17-åringer i de undersøkte landene rapporterte minst én seksuell krenkelse formidlet gjennom teknologi i løpet av ett år. Litt over halvparten fortalte ikke om den til noen. Tallene forteller oss hvor utbredt problemet er i disse utvalgene. Tausheten forteller oss hvor lite tallene alene kan vise.

Men systemene og plattformene som må endres, er til syvende og sist bare rammen rundt noe enda enklere: et barn som trenger å bli sett og trodd. Å gjøre barnet synlig betyr ikke å kreve en fullstendig fortelling. Det betyr å skape steder der barnet kan begynne, stanse og begynne igjen. Det betyr å lytte uten å overta fortellingen og å respektere både barnets tempo og grenser. Først og fremst betyr det å si klart det skammen har gjort uklart:

Det som skjedde, skal tas alvorlig. Du skal få hjelp. Ansvaret er ikke ditt.

Referanser og videre lesning

Fang, X., & Massetti, G. M. (2026). Child sexual abuse enabled by digital technologies is widespread and under-reported. Nature, 654, 328-330. https://doi.org/10.1038/d41586-026-01325-x

Ghai, S., Vuorre, M., Kardefelt-Winther, D., Ferguson, A. M., Kurten, S., Livingstone, S., Przybylski, A. K., & Orben, A. (2026). Technology mediation in child sexual exploitation and abuse in Africa and Asia. Nature, 654, 408-418. https://doi.org/10.1038/s41586-026-10525-4

Pettersen, K. T. (2009). An exploration into the concept and phenomenon of shame within the context of child sexual abuse: An existential-dialogical perspective of social work within the settings of a Norwegian incest centre [Doctoral dissertation, Norwegian University of Science and Technology].

 

Det som skjedde, skal tas alvorlig. 

Du skal få hjelp. 

Ansvaret er ikke ditt.

Essayet er skrevet i en samtale med Claude/Anthropic og OpenAI/ChatGPT

 

Can a Human Being Move?

Kierkegaard, Caputo, and Repetition

I have met outreach social workers who have worked with the same people for twenty years. People who live with substance use, who spend their lives on the street, and who return year after year to the same places.

An obvious question arises: Have they really changed?

After twenty years, some are still using drugs. They are still on the street. They may have been through treatment programmes, institutions, prison, housing arrangements that did not last, failed attempts and new attempts. Seen from the outside, life may resemble a circle. The same thing repeats itself.

I have asked social workers who know this life far better than I do: Can these people move?

Their answer has been simple:

Yes. They move every day.

They walk.

They move through the streets, between meeting places and people. Movement is not necessarily a transition from substance use to abstinence, or from the street to another kind of life. It has a value of its own. As these social workers describe it, the street can be what keeps a person moving and therefore alive.

As the social workers put it: Without the street, some of them may die.

This makes the question of movement more difficult than it first appears.

What Does It Mean to Move?

We usually associate movement with getting from one place to another. The same is true when we speak about human change. A person moves when they leave something behind and move forward.

This idea is also deeply embedded in the language of the helping professions. From substance use to abstinence. From homelessness to housing. From unemployment to work. From exclusion to participation.

These are good aims. A person who wants help to leave a destructive life of substance use should, of course, receive that help. To speak of the intrinsic value of movement must never become a romanticisation of suffering, poverty, or addiction.

And yet the question remains:

Is this the only form of movement?

Søren Kierkegaard posed the question at a much more fundamental level. In Repetition, he asks whether repetition is possible at all. He distinguishes repetition from recollection. Recollection turns backwards towards what has been. Repetition moves forwards.

What is to be repeated has already been. But when it is repeated, it happens again.

And so the paradox arises:

It is the same – and yet not the same.

The Same Street Corner

A man walks down the same street he walked yesterday. Perhaps he stops at the same street corner. He meets the same social worker he has known for many years.

From the outside, we may say:

Nothing is happening here.

But yesterday is not being mechanically reproduced.

The man is one day older. The social worker is one day older. Something has happened since they last met. Perhaps almost nothing. Perhaps something decisive. Neither of them necessarily knows yet.

And this meeting has never taken place before.

Repetition is therefore not merely the reproduction of what has already been. It also contains the possibility of something new.

This is what makes Kierkegaard's concept so difficult – and so alive.

In earlier reflections on repetition, I have been concerned with movement as something forward-directed, something that lasts throughout life. We do not become finished human beings who then merely repeat what we already are. We become through living.

John D. Caputo makes this connection between repetition and movement the starting point of his Radical Hermeneutics. He uses the Greek word kinesis: movement.

The question is not simply whether bodies can move through space. The question is whether the existing human being can truly move – whether there is a kinesis that cannot be measured by distance travelled, but only by the fact that a human being continues, day after day, to make themselves available to a new moment.

The Moment

But if repetition simply means that life continues, we are not saying very much. Each morning follows the one before, like beads on a string – and that is not what Kierkegaard is after.

Kierkegaard has another concept that makes repetition more demanding: the moment.

The moment is not merely a point on the clock. It is the place where what has been meets what may become. This is where the human being stands.

Now.

It is also here that the paradox from the previous section becomes intelligible without being abolished. What is repeated is the same – because the history really is the same history, the same street corner, the same face. And yet it is not the same, because no repetition takes place anywhere other than in the moment, and this moment has never existed before.

Without the moment, repetition would collapse into mere recollection: an attempt to retrieve something already completed. With the moment, repetition instead becomes an opening. It is here that it is decided, once again, whether something may become.

Two people can therefore meet a thousand times without the thousandth meeting being merely a copy of the previous 999.

This has practical significance.

The social worker who has known a person for twenty years possesses enormous experience. She knows the history, the relapses, the conflicts, the attempts, and the defeats.

But this very knowledge also carries a danger.

She may begin to think:

I know him. I know who he is.

Then the experience that was supposed to help her understand may begin to obstruct understanding.

For whom does she meet?

The man she has known for twenty years?

Or the man standing before her right now?

Perhaps the answer must be: both.

History cannot be erased. But neither can the moment be reduced to history.

The Street Finds Them

It was during conversations about the experiences of these social workers that a phrase occurred to me:

The street finds them.

It is easy to say that people find the street. For many and very different reasons, people end up there and make it part of their lives.

But after many years, perhaps the relationship can also be described in the opposite direction.

The street has found them.

I recognise something in this reversal, although the experiences must in no way be equated. Many years ago, I walked the pilgrimage route to Santiago de Compostela. I thought I had found a road that I was going to walk. Only later did I understand it differently:

It was the road that had found me.

Here I must stop at a difference that is not merely important, but on which the comparison itself depends.

I chose to walk. I could have gone home at any time.

None of the people described by the social workers were equally free simply to choose to leave the street behind – some of them may hardly be able to choose at all. If I allow the analogy to stand unqualified, I risk turning a form of constraint into a form of pilgrimage, and that would be an injustice to those concerned.

The similarity I am looking for therefore lies not in the situations themselves, but in the structure of what happens to a human being over time, however freely or unfreely that person came to be there: through repeated movement through a place, that place may cease to be something one merely moves through and become something that moves with you.

This is probably true of any place to which a human being returns for long enough – whether chosen or not, whether it carries freedom or hardship within it.

We walk on the road.

Eventually, the road walks with us.

The Street Finds the Helpers Too

But the thought does not stop there.

For the street also finds the social worker.

A person who works on the street for twenty years cannot simply remain outside and regard the others as the only ones who are supposed to change.

The helper, too, repeats her movements.

She goes out again.

Meets again.

Listens again.

Is rejected again.

Tries again.

Sometimes something succeeds. Sometimes it does not.

And slowly, the street may also change her understanding of what help is, what a good life is, what change means, and perhaps what a human being is.

This does not mean that the distinction between the helper and the person receiving help disappears. Their roles are different, and power and responsibility are unequally distributed.

But both are within the movement.

Neither stands outside it.

When Hermeneutics Becomes Radical

This is where Caputo's radical hermeneutics enters.

Hermeneutics concerns interpretation and understanding. But it becomes radical when we relinquish the idea that we can eventually find a secure place outside life from which its entire meaning can be determined – a place outside kinesis itself, where movement has stopped and interpretation can be laid to rest.

Life does not submit so easily to being concluded in an interpretation.

Nor does another human being.

After twenty years, the social worker may know a great deal about the man she meets. But she can never legitimately place the final full stop after who he is.

For the man is still alive.

And as long as he lives, he moves.

Therefore understanding, too, must move.

This does not mean that every interpretation is equally good. Radical hermeneutics need not imply that everything is fluid and nothing can be said. We can know a great deal. We can learn from experience. We can make professional judgements and act upon them.

But we must remain capable of interpreting again.

Perhaps this is precisely what repetition teaches the helper.

Meet him again.

Not as though you had never met before.

But neither as though the meeting had already taken place.

Can a Human Being Move?

We can now return to the question:

Can a human being move?

Yes.

But perhaps we have been too quick to decide what movement must mean. A human being can move without life following the straight line we had imagined, and without leaving something finally behind: a person may walk the same street, meet the same people, relapse, get up, repeat – and yet, in repetition itself, stand in a moment that has never existed before.

From the outside, it may look as though nothing is happening.

But repetition is not necessarily immobility.

The same street is not the same street.

The same meeting is not the same meeting.

The same helper is not the same helper.

And the human being she meets is not finished either.

The street finds them.

The street finds the helpers.

The road found me.

These are different lives and different roads, travelled with different degrees of freedom and different degrees of hardship. Yet within repetition there is a kinesis that connects them at a more fundamental level: the human being moves through the world, the world leaves its traces upon the human being, and whenever the same is repeated, the repetition takes place in a moment that has never existed before.

Perhaps this tells us something common to being human:

Human life is never completed. It is repeated. And in repetition, it moves.

Further Reading

Caputo, J. D. (1987/1988). Radical Hermeneutics: Repetition, Deconstruction, and the Hermeneutic Project. Indiana University Press.

Kierkegaard, S. (1843). Repetition: An Essay in Experimental Psychology (published under the pseudonym Constantin Constantius).

Pettersen, K. T. (2012). Gjentagelsens problem [The Problem of Repetition]. Praktisk filosofi.

Pettersen, K. T. (2012). I Øyeblikket [In the Moment]. Praktisk filosofi.

Pettersen, K. T. (2026). The Problem of Repetition. Practical Philosophy.

Human life is never completed. 

It is repeated. 

And in repetition, it moves.

This essay was written in a conversation with Claude/Anthropic and OpenAI/ChatGPT

 

Kan et menneske bevege seg?

Kierkegaard, Caputo og gjentagelsen

Jeg har møtt sosialarbeidere i utekontakten som har arbeidet med de samme menneskene i tjue år. Mennesker som lever med rus, som oppholder seg på gata, og som år etter år kommer tilbake til de samme stedene.

Et nærliggende spørsmål melder seg: Har de egentlig forandret seg?

Etter tjue år bruker noen fremdeles rusmidler. De oppholder seg fremdeles på gata. De har kanskje vært gjennom behandling, institusjoner, fengsel, boliger som ikke varte, forsøk som mislyktes og nye forsøk. Sett utenfra kan livet ligne en sirkel. Det samme gjentar seg.

Jeg har spurt sosialarbeidere som kjenner dette livet langt bedre enn jeg gjør: Kan disse menneskene bevege seg?

Svaret deres har vært enkelt:

Ja. De beveger seg hver dag.

De går.

De beveger seg gjennom gatene, mellom møteplasser og mennesker. Bevegelsen er ikke nødvendigvis en overgang fra rus til rusfrihet eller fra gata til et annet liv. Den har en verdi i seg selv. Slik disse sosialarbeiderne beskriver det, kan gata være det som holder mennesket i bevegelse og dermed i live.

Slik sosialarbeiderne beskriver det: Uten gata kan noen av dem dø.

Dette gjør spørsmålet om bevegelse vanskeligere enn det først ser ut.

Hva vil det si å bevege seg?

Vi forbinder gjerne bevegelse med å komme fra ett sted til et annet. Det gjelder også når vi snakker om menneskelig forandring. En person beveger seg når han legger noe bak seg og kommer videre.

Denne forestillingen ligger også dypt i hjelpeapparatets språk. Fra rus til rusfrihet. Fra hjemløshet til bolig. Fra arbeidsledighet til arbeid. Fra utenforskap til deltagelse.

Det er gode mål. Et menneske som ønsker hjelp til å komme ut av et destruktivt rusliv, skal selvsagt få hjelp til det. Å tale om bevegelsens egenverdi må aldri bli en romantisering av lidelse, fattigdom eller rusavhengighet.

Men likevel gjenstår spørsmålet:

Er dette den eneste formen for bevegelse?

Søren Kierkegaard stilte spørsmålet på en langt mer grunnleggende måte. I Gjentagelsen undersøker han om gjentagelse overhodet er mulig. Han skiller den fra erindringen. Erindringen vender bakover mot det som har vært. Gjentagelsen vender fremover.

Det som skal gjentas, har vært. Men når det gjentas, skjer det igjen.

Og dermed oppstår paradokset:

Det er det samme – og likevel ikke det samme.

Det samme gatehjørnet

En mann går den samme gaten som han gikk i går. Kanskje stanser han ved det samme gatehjørnet. Han møter den samme sosialarbeideren som han har kjent i mange år.

Utenfra kan vi si:

Her skjer ingenting.

Men det er ikke gårsdagen som gjentas mekanisk.

Mannen er én dag eldre. Sosialarbeideren er én dag eldre. Noe har skjedd siden de møttes sist. Kanskje nesten ingenting. Kanskje noe avgjørende. Ingen av dem vet det nødvendigvis ennå.

Og dette møtet har aldri funnet sted før.

Gjentagelsen er derfor ikke bare reproduksjon av det som allerede har vært. Den inneholder også muligheten for noe nytt.

Det er dette som gjør Kierkegaards begrep så vanskelig – og så levende.

I tidligere refleksjoner over gjentagelsen har jeg vært opptatt av at bevegelsen er fremadrettet og varer livet ut. Vi blir ikke ferdige mennesker som deretter bare gjentar det vi allerede er. Vi blir til gjennom livet.

John D. Caputo gjør denne forbindelsen mellom gjentagelse og bevegelse til utgangspunkt for sin Radical Hermeneutics. Han bruker det greske ordet kinesis: bevegelse.

Spørsmålet er ikke bare om legemer kan flytte seg i rommet. Spørsmålet er om det eksisterende mennesket virkelig kan bevege seg – om det finnes en kinesis som ikke lar seg måle i tilbakelagt avstand, men i det at et menneske fortsatt, dag etter dag, stiller seg til rådighet for et nytt øyeblikk.

Øyeblikket

Men hvis gjentagelsen bare betyr at livet fortsetter, sier vi ikke særlig mye. Hver morgen følger etter den foregående, som perler på en snor – og det er ikke det Kierkegaard er ute etter.

Hos Kierkegaard finnes et annet begrep som gjør gjentagelsen mer krevende: øyeblikket.

Øyeblikket er ikke bare et punkt på klokken. Det er stedet hvor det som har vært, møter det som kan bli. Det er her mennesket står.

Nå.

Det er også her paradokset fra forrige avsnitt blir forståelig uten å oppheves. Det som gjentas, er det samme – fordi historien faktisk er den samme historien, det samme gatehjørnet, det samme ansiktet. Men det er likevel ikke det samme, fordi ingen gjentagelse skjer noe annet sted enn i øyeblikket, og øyeblikket har aldri vært der før.

Uten øyeblikket ville gjentagelsen kollapse til ren erindring: et forsøk på å hente frem noe som allerede er avsluttet. Med øyeblikket blir gjentagelsen i stedet en åpning. Det er her det avgjøres, på nytt, om noe kan bli.

Derfor kan to mennesker møtes tusen ganger uten at det tusende møtet bare er en kopi av de 999 foregående.

Dette har en praktisk betydning.

Sosialarbeideren som har kjent et menneske i tjue år, har enorm erfaring. Hun kjenner historien, tilbakefallene, konfliktene, forsøkene og nederlagene.

Men nettopp denne kunnskapen innebærer også en fare.

Hun kan komme til å tenke:

Jeg kjenner ham. Jeg vet hvem han er.

Da kan erfaringen som skulle hjelpe henne til å forstå, begynne å hindre forståelsen.

For hvem møter hun?

Mannen hun har kjent i tjue år?

Eller mannen som står foran henne akkurat nå?

Svaret må kanskje være: begge.

Historien kan ikke slettes. Men øyeblikket kan heller ikke reduseres til historien.

Gata finner dem

Det var under samtaler om disse sosialarbeidernes erfaringer at en formulering slo meg:

Gata finner dem.

Det er lett å si at mennesker finner gata. Av mange og svært forskjellige grunner havner mennesker der og gjør den til en del av livet sitt.

Men etter mange år kan forholdet kanskje også beskrives motsatt.

Gata har funnet dem.

Jeg kjenner igjen noe i denne omvendingen, selv om erfaringene på ingen måte skal likestilles. For mange år siden gikk jeg pilegrimsveien til Santiago de Compostela. Jeg trodde jeg hadde funnet en vei jeg skulle gå. Først senere forstod jeg det annerledes:

Det var veien som hadde funnet meg.

Her må jeg stanse ved en forskjell som ikke bare er viktig, men som selve sammenligningen hviler på.

Jeg valgte å gå. Jeg kunne når som helst ha reist hjem.

Ingen av de menneskene sosialarbeiderne beskriver, sto fritt til å velge gata bort på samme måte – noen av dem kan det knapt i det hele tatt. Hvis jeg lar analogien stå uimotsagt, risikerer jeg å gjøre en form for tvang om til en form for pilegrimsferd, og det ville være en urett mot dem det gjelder.

Likheten jeg er ute etter, ligger derfor ikke i selve situasjonen, men i strukturen i det som skjer med et menneske over tid, uansett hvor fritt eller ufritt det befinner seg der: Et sted kan, gjennom gjentatt bevegelse gjennom det, slutte å være noe man bare beveger seg gjennom og bli noe som beveger seg med en.

Det gjelder trolig ethvert sted et menneske vender tilbake til lenge nok – enten det er valgt eller ikke, enten det bærer frihet eller nød i seg.

Vi går på veien.

Etter hvert går veien med oss.

Gata finner hjelperne også

Men tanken stopper ikke der.

For gata finner også sosialarbeideren.

Et menneske som arbeider på gata i tjue år, kan ikke uten videre stå utenfor og betrakte de andre som de eneste som skal forandre seg.

Også hjelperen gjentar sine bevegelser.

Hun går ut igjen.

Møter igjen.

Lytter igjen.

Blir avvist igjen.

Forsøker igjen.

Noen ganger lykkes noe. Andre ganger ikke.

Og langsomt kan gata forandre også hennes forståelse av hva hjelp er, hva et godt liv er, hva forandring betyr, og kanskje hva et menneske er.

Dette betyr ikke at forskjellen mellom hjelper og den som mottar hjelp, forsvinner. Rollene er forskjellige, og makten og ansvaret er ulikt fordelt.

Men begge befinner seg i bevegelsen.

Ingen av dem står utenfor den.

Når hermeneutikken blir radikal

Her kommer Caputos radikale hermeneutikk inn.

Hermeneutikk handler om fortolkning og forståelse. Men den blir radikal når vi gir avkall på forestillingen om at vi til slutt kan finne et sikkert sted utenfor livet hvorfra hele meningen kan fastslås – et sted utenfor selve kinesis, der bevegelsen har stanset og fortolkningen kan legges død.

Livet lar seg ikke så lett avslutte i en fortolkning.

Det gjelder også et annet menneske.

Etter tjue år kan sosialarbeideren vite svært mye om mannen hun møter. Men hun kan aldri legitimt sette det siste punktumet etter hvem han er.

For mannen lever fortsatt.

Og så lenge han lever, beveger han seg.

Derfor må også forståelsen bevege seg.

Det betyr ikke at enhver fortolkning er like god. Radikal hermeneutikk behøver ikke innebære at alt flyter og ingenting kan sies. Vi kan vite mye. Vi kan lære av erfaring. Vi kan gjøre faglige vurderinger og handle på grunnlag av dem.

Men vi må kunne fortolke igjen.

Det er kanskje nettopp dette gjentagelsen lærer hjelperen.

Møt ham igjen.

Ikke som om dere aldri har møttes før.

Men heller ikke som om møtet allerede har funnet sted.

Kan et menneske bevege seg?

Vi kan nå vende tilbake til spørsmålet:

Kan et menneske bevege seg?

Ja.

Men kanskje vi har vært for raske til å bestemme hva bevegelse skal bety. Et menneske kan bevege seg uten at livet følger den rette linjen vi hadde forestilt oss, og uten at det legger noe endelig bak seg: Det kan gå den samme gaten, møte de samme menneskene, falle tilbake, reise seg, gjenta – og likevel, i selve gjentagelsen, stå i et øyeblikk som aldri før har eksistert.

Det kan utenfra se ut som om ingenting skjer.

Men gjentagelsen er ikke nødvendigvis stillstand.

Den samme gaten er ikke den samme gaten.

Det samme møtet er ikke det samme møtet.

Den samme hjelperen er ikke den samme hjelperen.

Og mennesket hun møter, er heller ikke avsluttet.

Gata finner dem.

Gata finner hjelperne.

Veien fant meg.

Det er forskjellige liv og forskjellige veier, tilbakelagt med ulik grad av frihet og ulik grad av nød. Men i gjentagelsen finnes likevel en kinesis som forbinder dem på et mer grunnleggende plan: Mennesket går gjennom verden, verden setter sine spor i mennesket, og hver gang det samme gjentas, skjer gjentagelsen i et øyeblikk som aldri tidligere har vært.

Kanskje forteller dette oss noe felles om det å være menneske:

Det menneskelige livet fullføres ikke. Det gjentas. Og i gjentagelsen beveger det seg.

Videre lesning

Caputo, J. D. (1987/1988). Radical Hermeneutics: Repetition, Deconstruction, and the Hermeneutic Project. Indiana University Press.

Kierkegaard, S. (1843). Gjentagelsen: Et Forsøg i den experimenterende Psychologi (utgitt under pseudonymet Constantin Constantius).

Pettersen, K. T. (2012). Gjentagelsens problem. Praktisk filosofi.

Pettersen, K. T. (2012). I Øyeblikket. Praktisk filosofi.

Pettersen, K. T. (2026). The Problem of Repetition. Practical Philosophy.

Det menneskelige livet fullføres ikke. 

Det gjentas. 

Og i gjentagelsen beveger det seg.

Essayet er skrevet i en samtale med Claude/Anthropic og OpenAI/ChatGPT