Empathy in Autism and the Art of Asking

I have always felt empathetic, at times almost overly empathetic. By this, I mean how deeply I am affected, not that I necessarily understand more than other people do. I can feel other people’s pain in my own body. Their emotions evoke strong reactions in me, while understanding what they feel and need can be difficult. In practice, I have learned to ask directly. I would argue that uncertainty about what another person needs can be part of caring when it prompts me to listen and explore.

When Strong Feelings Meet Difficulties in Interpretation

I am on the autism spectrum. In the article by Wood and colleagues (2026), I find a possible explanation for the combination of strong emotional reactions and difficulty interpreting emotions. Their model, the Emotion Regulation and Recognition Account, or ERRA, proposes that emotional overwhelm can shift attention away from the person evoking the reaction. As a result, cues needed to understand that person may be missed.

The researchers studied 103 autistic and 40 non-autistic children aged six to thirteen. The children watched five videos depicting different emotional expressions. On average, autistic children reported stronger emotional reactions than the comparison group, while recognising the emotions less accurately.

One specific finding concerned variation across videos within the same child: In videos where a child looked away more than their own average across the videos, emotion recognition was less accurate. This association was stronger in the autistic group. Similarly, physiological reactivity above a child’s own average was associated with more gaze aversion in both groups. Reactivity was measured through changes in electrical skin responses compared with periods showing neutral videos.

However, the study provides preliminary support for an explanation, rather than proof of the proposed causal sequence. The children were verbally fluent, the autistic group had an eligibility requirement of an IQ above 85, and missing measurements reduced the sample in several analyses. The researchers also measured what the children said they would want to do, rather than actual comforting or helping behaviour. The main article reports no measurement of alexithymia, which may be relevant to emotion interpretation. The model therefore cannot simply be used to explain how autistic people generally react and behave.

Difficulties interpreting emotions may have several explanations. Alexithymia refers to difficulty identifying and describing one’s own emotions and is also associated with difficulty recognising emotions in others. In two experiments, Cook and colleagues (2013) found that alexithymia, rather than the degree of autism, was associated with less precise interpretation of emotional facial expressions. Alexithymia and autism are distinct concepts; not all autistic people have alexithymia (Bird & Cook, 2013). This adds relevant nuance to what may underlie difficulties in interpretation, but I cannot tell from the research whether it applies to me.

Recognising myself in the ERRA model nevertheless matters to me. It gives me language for an experience that can otherwise be difficult to explain: I can be deeply affected without knowing how to respond to someone’s pain. This essay takes my own experience as its starting point; it does not describe how all autistic people experience empathy.

Feeling Does Not Always Mean Understanding

I can imagine a situation in which a friend is sitting in front of me, upset. My body reacts strongly, but I do not know what my friend needs. I ask: “Would you like me just to stay here, or is there something I can help with?” If they want to talk, I can ask more about what is hurting them. Understanding can then develop without requiring the person to explain everything at once.

Researchers often distinguish between affective empathy, sharing or feeling with another person’s emotions, and cognitive empathy, understanding their emotional state and perspective. These concepts make it easier to see that emotional closeness and accurate understanding do not always go together. Wood and colleagues (2026) also examined emotional synchrony: whether the child’s reaction was similar or complementary to the emotion depicted in the video, such as concern for a child who was crying. The intensity of the child’s reaction and how that reaction related to the other person’s emotion were therefore separate measures.

Here lies a philosophical challenge concerning empathy. Feeling pain does not mean that I know your pain as you know it. My reaction is real, but it does not give me certain knowledge of your experience. Strong emotional involvement can create confidence that I have understood when I have insufficient grounds for that confidence. Caring therefore also requires a willingness to be corrected.

Understanding Must Work Both Ways

Interaction between people also plays a role. Damian Milton (2012) describes the double empathy problem: Misunderstandings between autistic and non-autistic people can occur in both directions. This perspective shifts attention from a deficit within one individual to difficulties in mutual understanding within an interaction.

When others interpret my questions as a lack of motivation, this may be just such a mutual misunderstanding. I struggle to understand their needs; they struggle to understand why I am asking. I can make my intention clear: “I would like to help, but I need you to tell me what would be helpful for you.” They can meet me halfway by expressing their needs directly, rather than waiting for me to read them from their face or the situation.

Asking as an Act of Care

Asking also has ethical significance. The person in pain gains a say in the help they receive. I give their account more weight than my initial interpretation. But questions must be asked thoughtfully. Someone in considerable pain may not have the energy to explain much. I can then offer simple options or begin by being present. Responsibility for understanding must be shared, without placing the entire burden on the person who is struggling.

This makes it necessary to consider how we judge care. A quick, intuitive response may help, but it may also miss the mark. A question may appear hesitant while opening the way to more appropriate help. We should consider both the desire to help and what the help actually means to the person receiving it.

I do not need to be certain that I understand in order to show that I care. Uncertainty can serve a practical and ethical purpose: It keeps my understanding open to the person I want to connect with.

When I ask how I can help, I am trying to give the strong feeling a direction that the other person can benefit from.

References

Bird, G., & Cook, R. (2013). Mixed emotions: The contribution of alexithymia to the emotional symptoms of autism. Translational Psychiatry, 3(7), Article e285. https://doi.org/10.1038/tp.2013.61

Cook, R., Brewer, R., Shah, P., & Bird, G. (2013). Alexithymia, not autism, predicts poor recognition of emotional facial expressions. Psychological Science, 24(5), 723–732. https://doi.org/10.1177/0956797612463582

Milton, D. E. M. (2012). On the ontological status of autism: The ‘double empathy problem’. Disability & Society, 27(6), 883–887. https://doi.org/10.1080/09687599.2012.710008

Wood, J. J., Orm, S., Wood, K. S., Straus, J., Wolpe, S., Morrissey, A., Cornejo Guevara, M., & Crowell, S. E. (2026). The emotion regulation and recognition account of empathy-related processes in autism: A multimodal, multilevel case–control study. Journal of Child Psychology and Psychiatry. Advance online publication. https://doi.org/10.1111/jcpp.70249

When I ask how I can help, I

 am trying to give the strong feeling a direction 

that the other person can benefit from.

This essay was written in a conversation with Claude/Anthropic and OpenAI/ChatGPT

 

Empati ved autisme og kunsten å spørre

Jeg har alltid følt meg empatisk, til tider nesten overempatisk. Med det mener jeg hvor sterkt jeg blir berørt, ikke at jeg nødvendigvis forstår mer enn andre. Andres smerte kan kjennes i min egen kropp. Følelsene deres utløser sterke reaksjoner i meg, samtidig som det kan være vanskelig å forstå hva de føler og trenger. I praksis har jeg lært meg å spørre konkret. Jeg vil hevde at usikkerheten om hva et annet menneske trenger, kan være en del av omsorgen når den får meg til å lytte og undersøke.

Når sterke følelser møter tolkningsvansker

Jeg er selv på autismespekteret. I artikkelen til Wood og kolleger (2026) finner jeg en mulig forklaring på kombinasjonen av sterke følelsesreaksjoner og vansker med følelsestolkning. Modellen deres, Emotion Regulation and Recognition Account, eller ERRA, foreslår at følelsesmessig overveldelse kan få oppmerksomheten til å flytte seg bort fra personen som vekker reaksjonen. Dermed kan signaler som trengs for å forstå vedkommende, gå tapt.

Forskerne undersøkte 103 autistiske og 40 ikke-autistiske barn mellom seks og tretten år. Barna så fem videoer med ulike følelsesuttrykk. Autistiske barn rapporterte i gjennomsnitt sterkere følelsesreaksjoner enn sammenligningsgruppen, samtidig som følelsesgjenkjenningen var mindre presis.

Et konkret funn gjaldt variasjonen mellom videoene hos samme barn: I videoer der barnet så mer bort enn sitt eget gjennomsnitt på tvers av videoene, var følelsesgjenkjenningen mindre presis. Sammenhengen var sterkere i autismegruppen. Tilsvarende hang sterkere fysiologisk reaktivitet enn barnets eget gjennomsnitt sammen med mer bortvendt blikk i begge grupper. Reaktiviteten ble målt gjennom endringer i hudens elektriske responser sammenlignet med perioder med nøytrale videoer.

Studien gir likevel foreløpig støtte til en forklaring, ikke bevis for årsakskjeden. Barna var verbalt flytende, autismegruppen hadde et opptakskrav om IQ over 85, og manglende målinger reduserte utvalget i flere analyser. Forskerne målte dessuten hva barna sa at de ville ønske å gjøre, ikke faktisk trøste- eller hjelpeatferd. Hovedartikkelen rapporterer heller ingen måling av aleksitymi, som kan være relevant for følelsestolkning. Modellen kan derfor ikke uten videre brukes som en forklaring på hvordan autistiske personer generelt reagerer og handler.

Vansker med følelsestolkning kan ha flere forklaringer. Aleksitymi betegner vansker med å identifisere og beskrive egne følelser, og er også knyttet til vansker med å gjenkjenne følelser hos andre. I to eksperimenter fant Cook og kolleger (2013) at aleksitymi, snarere enn graden av autisme, hang sammen med mindre presis tolkning av følelsesuttrykk i ansikter. Aleksitymi og autisme er forskjellige begreper; ikke alle autistiske personer har aleksitymi (Bird & Cook, 2013). Dette er en relevant nyansering av hva som kan ligge bak tolkningsvansker, men jeg kan ikke ut fra forskningen si om den gjelder meg.

Å kjenne meg igjen i ERRA-modellen har likevel verdi for meg. Den gir språk til en erfaring som ellers kan være vanskelig å forklare: Jeg kan være dypt berørt uten å vite hvordan jeg skal møte smerten. Essayet tar utgangspunkt i min erfaring; det beskriver ikke hvordan alle autistiske personer opplever empati.

Å føle er ikke alltid å forstå

Jeg kan tenke meg en situasjon der en venn sitter foran meg og er lei seg. Kroppen min reagerer sterkt, men jeg vet ikke hva vennen trenger. Jeg spør: «Vil du at jeg bare skal være her, eller kan jeg hjelpe med noe?» Hvis vedkommende ønsker å snakke, kan jeg spørre videre om hva som gjør vondt. Slik kan forståelsen vokse uten at personen må forklare alt på én gang.

I forskningen skilles det gjerne mellom affektiv empati, å dele eller føle med andres følelser, og kognitiv empati, å forstå deres følelsestilstand og perspektiv. Begrepene gjør det lettere å se at følelsesmessig nærhet og presis forståelse ikke alltid følger hverandre. Wood og kolleger (2026) undersøkte også følelsesmessig samstemthet: om barnets reaksjon var lik eller utfyllende i forhold til følelsen i videoen, for eksempel bekymring for et barn som gråt. Hvor sterkt barnet reagerte, og hvordan reaksjonen forholdt seg til personens følelse, var altså forskjellige mål.

Her ligger en filosofisk utfordring ved empati. At jeg kjenner smerte, betyr ikke at jeg kjenner din smerte slik du kjenner den. Min reaksjon er virkelig, men gir meg ikke sikker kunnskap om din erfaring. Sterk innlevelse kan skape en trygghet på at jeg har forstått, som jeg ikke har dekning for. Omsorg krever derfor også at jeg tåler å bli korrigert.

Forståelsen må gå begge veier

Også samspillet mellom mennesker spiller en rolle. Damian Milton (2012) beskriver det doble empatiproblemet: Misforståelser mellom autistiske og ikke-autistiske personer kan oppstå begge veier. Perspektivet flytter oppmerksomheten fra en mangel hos ett individ til vansker med gjensidig forståelse i samspillet.

Når andre oppfatter mine spørsmål som manglende motivasjon, kan det nettopp være en slik gjensidig misforståelse. Jeg strever med å forstå behovet deres; de strever med å forstå hvorfor jeg spør. Jeg kan gjøre intensjonen tydelig: «Jeg vil gjerne hjelpe, men trenger at du sier hva som vil være godt for deg.» De kan møte meg ved å uttrykke behovet direkte, uten å vente på at jeg skal lese det ut av ansiktet eller situasjonen.

Spørsmålet som omsorg

Å spørre har også en etisk betydning. Personen som har det vondt, får innflytelse over hjelpen. Jeg lar vedkommendes beskrivelse veie tyngre enn min første tolkning. Men spørsmål må stilles med omtanke. Et menneske i sterk smerte har kanskje ikke krefter til å forklare mye. Da kan jeg tilby enkle alternativer eller begynne med å være til stede. Ansvaret for forståelsen må deles, uten at den som strever, får hele oppgaven.

Dette gjør det nødvendig å tenke over hvordan vi vurderer omsorg. En rask og intuitiv reaksjon kan hjelpe, men også treffe feil. Et spørsmål kan se nølende ut og samtidig åpne for mer passende hjelp. Vi bør undersøke både ønsket om å hjelpe og hva hjelpen faktisk betyr for mottakeren.

Jeg trenger ikke være sikker på at jeg forstår for å vise at jeg bryr meg. Usikkerheten kan få en praktisk og etisk funksjon: Den holder forståelsen åpen for personen jeg ønsker å møte.

Når jeg spør hvordan jeg kan hjelpe, forsøker jeg å gi den sterke følelsen en retning som den andre selv kan ha nytte av.

Referanser

Bird, G., & Cook, R. (2013). Mixed emotions: The contribution of alexithymia to the emotional symptoms of autism. Translational Psychiatry, 3(7), Article e285. https://doi.org/10.1038/tp.2013.61

Cook, R., Brewer, R., Shah, P., & Bird, G. (2013). Alexithymia, not autism, predicts poor recognition of emotional facial expressions. Psychological Science, 24(5), 723–732. https://doi.org/10.1177/0956797612463582

Milton, D. E. M. (2012). On the ontological status of autism: The ‘double empathy problem’. Disability & Society, 27(6), 883–887. https://doi.org/10.1080/09687599.2012.710008

Wood, J. J., Orm, S., Wood, K. S., Straus, J., Wolpe, S., Morrissey, A., Cornejo Guevara, M., & Crowell, S. E. (2026). The emotion regulation and recognition account of empathy-related processes in autism: A multimodal, multilevel case–control study. Journal of Child Psychology and Psychiatry. Advance online publication. https://doi.org/10.1111/jcpp.70249

Når jeg spør hvordan jeg kan hjelpe, 

forsøker jeg å gi den sterke følelsen en retning 

som den andre selv kan ha nytte av.

Essayet er skrevet i en samtale med Claude/Anthropic og OpenAI/ChatGPT

Big Brother on Your Nose — and Wisdom in Your Gaze

“Big Brother is watching you.” In George Orwell’s 1984, surveillance shapes people’s behaviour before those in power intervene. When people never know whether someone is watching, they begin to guard their words and actions. Smart glasses can bring a similar uncertainty to the café table, the beach and the shop. The camera sits on the nose of the person you meet. A temporary ban can be justified if it is narrow, time-limited and includes exemptions that work in practice. Lasting regulation, however, also requires practical wisdom: the ability to protect privacy while preserving technology that gives people greater independence.

Aristotle calls this wisdom phronesis. It concerns deliberating and acting well in concrete situations. Technical expertise tells us how something can be done. Phronesis helps us judge whether it should be done, why and under what circumstances. Developing glasses that can interpret a face is one thing. Understanding when that face should be left alone is another.

Smart glasses is an umbrella term for glasses with digital functions. AI glasses use artificial intelligence, for example to interpret camera images. Models equipped with cameras, microphones and AI raise particular privacy concerns. An image used to read a sign and an image used to identify a stranger may come from the same camera. Yet the actions have different moral significance.

In her Nature commentary “Smart glasses are about to create a major privacy crisis”, published on 8 October 2026, AI researcher Joy Buolamwini warns that discreet cameras are making involuntary surveillance part of everyday life. People who never chose the technology are nevertheless affected by it. When images are linked to facial recognition and databases, a face can become a gateway to a name and other personal information.

Orwell’s Big Brother was a centralised state power. Recording through smart glasses can be carried out by individuals and mediated by commercial services. The distinction matters. We do not automatically inhabit 1984 because someone buys glasses with a camera. Yet uncertainty can have a related effect: we become more guarded when we suspect that a moment is being recorded.

Privacy concerns more than secrets. It protects our ability to be vulnerable, distracted and ordinary without being turned into content. A patient in a waiting room or a child on a beach need not have anything to hide to deserve consideration. Being visible to others in the moment differs from being recorded, analysed and made accessible later.

Norwegian authorities have now announced plans to act. On 5 October 2026, the government stated that it would propose a temporary ban on the use of AI glasses in selected locations. Areas under consideration include parks, beaches, museums, shopping centres, schools, kindergartens and healthcare facilities, as well as places with changing rooms and showers. The government rejects a blanket ban and plans exemptions for vulnerable groups and socially beneficial uses. An expert group will advise on permanent regulation. This is an announcement of forthcoming legislation, not a declaration that the ban is already in force. The press release also provides no definite end date.

Existing laws already impose limits. Norwegian copyright law generally requires consent for the public reproduction or display of images of identifiable people, subject to specified exceptions. This differs from a general requirement to obtain consent before taking any photograph. Data protection rules and criminal law also apply to new technology. In August, the government stated that the EU’s AI Act had not yet been implemented in Norwegian law. It is therefore necessary to distinguish between Norwegian rules, European rules and political plans.

Data protection rules also contain an exemption for purely personal or household activities. Its scope depends on how the technology is used. The European Court of Justice’s 2014 Ryneš judgment illustrates one boundary: a fixed camera at a home that also monitored a public space fell outside the equivalent exemption in the legislation then in force. The judgment does not directly determine how brief recordings made with smart glasses should be assessed. It nevertheless shows that a private purpose does not make every recording of other people a private matter.

The EU’s AI Act also directs certain prohibitions at specific practices, including the creation of facial recognition databases through the untargeted collection of facial images from the internet or CCTV footage. Such regulation points towards an important principle: we must examine what the technology is used for and what intrusions it enables.

Here, phronesis can make the debate more precise. A blind person having a sign read aloud, a tourist filming a street and someone identifying passers-by through a database are using related technology. Their purposes, needs and consequences differ. An assessment that asks only whether the glasses have a camera is too crude. An assessment that asks only whether the user has good intentions is too weak.

Practical wisdom requires attention to the people in the situation. What does the user need help with? Who else is affected? How vulnerable are they? Could the task be accomplished by collecting less information?

This does not mean that the wise solution always lies halfway between two extremes. In a changing room, the appropriate action may be to stop using the camera. When reading a sign, it may be to permit a limited assistance function. Phronesis offers no recipe for compromise for its own sake. It requires relevant differences to matter.

For blind people and those with low vision, smart glasses can provide access to information that sighted people take for granted. They can help users read text, identify objects and understand their surroundings. The Norwegian Association of the Blind and Partially Sighted supports investigating regulation but stresses that its consequences for independence and equality must be considered. Privacy and participation are both human goods. Neither should automatically be pushed aside.

Be My Eyes makes this tension concrete. Through compatible smart glasses, a user can contact a volunteer who sees through the camera and provides spoken assistance. The user’s hands remain free. This can make an everyday task easier and reduce the need to ask people nearby for help.

But the volunteer may also see others who enter the camera’s field of view. A stranger becomes the user’s eyes while gaining a view of the surroundings. And although the volunteer’s access ends with the call, the information does not necessarily disappear. Be My Eyes’ September 2026 privacy policy describes the storage of video and audio and allows call recordings to be retained without a fixed end date. Users can request deletion, subject to certain exceptions. These are the service’s general terms, but they show that assistance in the moment can also create a lasting recording.

A good purpose does not therefore make every means good. Wise use may involve directing the camera towards the task and ending the transmission once assistance has been provided. At the same time, individuals can hardly be expected to understand data flows and further uses hidden within these services. We cannot make the user’s judgement the solution to conditions the user neither knows about nor controls.

For Aristotle, phronesis is primarily a quality of the person acting. In the debate over smart glasses, it also gives us reason to ask how institutions and products enable good actions. Clear rules and limited storage make responsible use easier. Unclear exemptions and hidden further uses make it harder.

The government’s planned exemptions must therefore work in practice. A person with low vision should not have to negotiate the use of an assistive device at every museum entrance or explain their sight loss to one employee after another. At the same time, needing assistance does not confer an unlimited right to record others in intimate situations. Exemptions and accessible alternatives must be developed together with those who need the technology.

The temporary ban should also have an explicit expiry date and be evaluated before any extension. The pause must be used to investigate misuse, test exemptions and assess whom the restrictions affect. Broad bans in parks and shopping centres require particularly careful justification. A pause that produces no learning can become a permanent restriction without a sufficiently lasting assessment of the competing interests.

Manufacturers must shoulder their share of responsibility. A visible indicator for recording and transmission is useful, but it can be overlooked in daylight or deliberately covered. It should be difficult to bypass, and the camera should stop operating if the indicator is obstructed. Even then, the light provides information, not consent.

Where the function permits it, images should be processed locally. Storage and model training should be disabled by default. Identifying information should be obscured before transmission when it is unnecessary for the task. Biometric identification of passers-by without valid consent should not be offered as a standard consumer feature.

Such requirements need enforcement. The Norwegian Data Protection Authority has a central role in matters involving personal information. The Norwegian Communications Authority, which already supervises electronic communications equipment and has been designated as the coordinating market surveillance authority for the AI Act, is a natural candidate to oversee relevant technical requirements. New duties nevertheless need a clear legal mandate. Responsibility must be assignable.

Phronesis supplies no ready-made regulation. It offers a standard of judgement: do our actions and rules promote a good life together? Smart glasses should be assessed according to their effects on independence, dignity and trust. Those assessments must also remain open to revision as experience becomes clearer.

“Big Brother is watching you” reminds us of what is at stake when people lose the space to go unnoticed. The blind user reminds us of what is at stake when people lack access to the world. Practical wisdom requires us to keep both experiences in view. We can then protect ourselves against unwanted scrutiny while preserving the assistance that makes participation possible.

---

Starting point: Joy Buolamwini, “Smart glasses are about to create a major privacy crisis”, Nature, volume 658, page 296, 8 October 2026. https://doi.org/10.1038/d41586-026-03131-x. 

Phronesis supplies no ready-made regulation. 

It offers a standard of judgement.

This essay was written in a conversation with Claude/Anthropic and OpenAI/ChatGPT

 

Storebror på nesen – og klokskap i blikket

«Storebror ser deg.» I George Orwells 1984 former overvåkingen menneskene før makten griper inn. Når de aldri vet om noen følger med, begynner de å vokte ordene og handlingene sine. Med smartbriller kan en lignende usikkerhet oppstå ved kafébordet, på stranden og i butikken. Kameraet sitter på nesen til personen du møter. Et midlertidig forbud kan forsvares dersom det er snevert, tidsbegrenset og har unntak som fungerer i praksis. Men varig regulering krever også praktisk klokskap: evnen til å beskytte privatlivet og samtidig bevare teknologien som gir mennesker større selvstendighet.

Hos Aristoteles kalles denne klokskapen fronesis. Den handler om å overveie og handle godt i konkrete situasjoner. Teknisk dyktighet forteller oss hvordan noe kan gjøres. Fronesis hjelper oss å vurdere om det bør gjøres, hvorfor og under hvilke omstendigheter. Det er én ting å utvikle briller som kan tolke et ansikt. Det er noe annet å forstå når ansiktet bør få være i fred.

Smartbriller er en samlebetegnelse for briller med digitale funksjoner. KI-briller bruker kunstig intelligens, eksempelvis til å tolke kamerabilder. Det er særlig modeller med kamera, mikrofon og KI som reiser spørsmål om personvern. Et bilde brukt til å lese et skilt og et bilde brukt til å identifisere en fremmed kan komme fra samme kamera. Handlingene har likevel ulik moralsk betydning.

I Nature-kommentaren «Smart glasses are about to create a major privacy crisis», publisert 8. oktober 2026, advarer KI-forskeren Joy Buolamwini mot at diskrete kameraer gjør ufrivillig overvåking til en del av hverdagen. Mennesker som aldri har valgt teknologien, blir likevel berørt av den. Kobles bildene til ansiktsgjenkjenning og databaser, kan et ansikt bli inngangen til navn og andre personopplysninger.

Orwells Storebror var en sentralisert statsmakt. Smartbrillenes registrering kan utføres av privatpersoner og formidles gjennom kommersielle tjenester. Forskjellen er viktig. Vi lever ikke automatisk i 1984 fordi noen kjøper briller med kamera. Likevel kan usikkerheten få en beslektet virkning: Vi blir mer tilbakeholdne når vi mistenker at øyeblikket lagres.

Privatliv handler om mer enn hemmeligheter. Det beskytter muligheten til å være sårbar, uoppmerksom og alminnelig uten å bli gjort til innhold. En pasient på et venterom eller et barn på stranden trenger ikke ha noe å skjule for å ha krav på hensyn. Å være synlig for andre i øyeblikket er forskjellig fra å bli registrert, analysert og gjort tilgjengelig senere.

Norske myndigheter har nå varslet tiltak. Den 5. oktober 2026 opplyste regjeringen at den vil foreslå et midlertidig forbud mot bruk av KI-briller på utvalgte steder. Blant områdene som vurderes, er parker, badestrender, museer, kjøpesentre, skoler, barnehager og helseinstitusjoner, samt steder med garderober og dusjer. Regjeringen avviser et totalforbud og varsler unntak for sårbare grupper og samfunnsnyttig bruk. En ekspertgruppe skal gi råd om varig regulering. Dette er et varsel om et kommende lovforslag, ikke en kunngjøring om at forbudet allerede gjelder. Pressemeldingen oppgir heller ingen bestemt sluttdato.

Eksisterende lover setter samtidig grenser. Åndsverkloven krever som hovedregel samtykke ved offentlig gjengivelse av personbilder, med bestemte unntak. Det er noe annet enn et generelt samtykkekrav før enhver fotografering. Personvernregelverket og straffeloven gjelder også ved bruk av ny teknologi. Regjeringen opplyste i august at EUs KI-forordning ennå ikke var gjennomført i norsk rett. Det er derfor nødvendig å skille mellom norske regler, europeiske regler og politiske planer.

Personvernreglene har dessuten et unntak for rent personlige eller familiemessige aktiviteter. Hvor langt det rekker, avhenger av bruken. EU-domstolens Ryneš-dom fra 2014 illustrerer en grense: Et fast kamera ved en bolig, som også overvåket offentlig område, falt utenfor det tilsvarende unntaket i det daværende regelverket. Dommen avgjør ikke direkte hvordan korte opptak med smartbriller skal vurderes. Den viser likevel at en privat hensikt ikke gjør all registrering av andre til en privatsak.

EUs KI-forordning retter også enkelte forbud mot bestemte praksiser, blant annet oppbygging av ansiktsgjenkjenningsdatabaser gjennom målrettingsløs innhenting av ansiktsbilder fra internett eller kameraovervåkingsopptak. Slik regulering peker mot et viktig prinsipp: Vi må undersøke hva teknologien brukes til, og hvilke inngrep den muliggjør.

Her kan fronesis gjøre debatten mer presis. En blind person som får lest opp et skilt, en turist som filmer en gate, og en person som identifiserer forbipasserende gjennom en database, bruker beslektet teknologi. Formål, nødvendighet og konsekvenser er forskjellige. En vurdering som bare spør om brillene har kamera, blir for grov. En vurdering som bare spør om brukeren har gode hensikter, blir for svak.

Praktisk klokskap krever oppmerksomhet på menneskene i situasjonen. Hva trenger brukeren hjelp til? Hvem andre berøres? Hvor sårbare er de? Kan oppgaven løses med mindre innsamling?

Dette betyr ikke at den kloke løsningen alltid ligger midt mellom to ytterpunkter. I en garderobe kan den passende handlingen være å stanse kamerabruken. Ved lesing av et skilt kan den være å tillate en avgrenset hjelpefunksjon. Fronesis er ingen oppskrift på kompromiss for kompromissets skyld. Den krever at relevante forskjeller får betydning.

For blinde og svaksynte kan smartbriller gi tilgang til informasjon seende mennesker tar for gitt. De kan hjelpe med å lese tekst, identifisere gjenstander og beskrive omgivelsene. Norges Blindeforbund støtter utredning av regulering, men understreker at konsekvensene for selvstendighet og likestilling må vurderes. Personvern og deltakelse er begge menneskelige goder. Ingen av dem bør automatisk skyves til side.

Be My Eyes gjør denne spenningen konkret. Gjennom kompatible smartbriller kan brukeren kontakte en frivillig som ser gjennom kameraet og gir muntlig hjelp. Hendene forblir frie. Det kan gjøre en hverdagsoppgave enklere og redusere behovet for å be mennesker i nærheten om bistand.

Men den frivillige kan også se andre som kommer inn i kamerabildet. En fremmed blir brukerens øyne og får samtidig innsyn i omgivelsene. Og selv om den frivilliges tilgang avsluttes med samtalen, betyr det ikke nødvendigvis at informasjonen forsvinner. Be My Eyes’ personvernerklæring fra september 2026 beskriver lagring av video og lyd og åpner for at samtaleopptak beholdes uten fast sluttdato. Brukeren kan be om sletting, med enkelte forbehold. Dette er tjenestens generelle vilkår, men det viser at hjelp i øyeblikket også kan skape et varig opptak.

Et godt formål gjør dermed ikke alle midler gode. Klok bruk kan innebære å rette kameraet mot oppgaven og avslutte overføringen når hjelpen er gitt. Samtidig kan den enkelte vanskelig overskue dataløp og viderebruk som ligger skjult i tjenestene. Vi kan ikke gjøre brukerens dømmekraft til løsningen på forhold brukeren verken kjenner eller kontrollerer.

Hos Aristoteles er fronesis først og fremst en egenskap ved personen som handler. I smartbrilledebatten gir den også grunn til å spørre hvordan institusjoner og produkter legger til rette for gode handlinger. Forståelige regler og begrenset lagring gjør ansvarlig bruk enklere. Uklare unntak og skjult viderebruk gjør den vanskeligere.

Regjeringens varslede unntak må derfor bli praktisk brukbare. En synshemmet person bør ikke måtte forhandle om hjelpemiddelet ved hver museumsinngang eller forklare synstapet til stadig nye ansatte. Samtidig gir et hjelpemiddelbehov ikke ubegrenset rett til å registrere andre i intime situasjoner. Unntak og tilgjengelige alternativer må utformes sammen med dem som trenger teknologien.

Det midlertidige forbudet bør også ha en uttrykkelig utløpsdato og evalueres før eventuell forlengelse. Pausen må brukes til å undersøke misbruk, prøve unntak og vurdere hvem restriksjonene rammer. Brede forbud i parker og kjøpesentre krever en særlig grundig begrunnelse. En pause som ikke fører til læring, kan bli en varig begrensning uten en tilstrekkelig varig avveining.

Produsentene må ta sin del av ansvaret. En synlig indikator for opptak og overføring er nyttig, men kan overses i dagslys eller forsøkes tildekket. Den bør være vanskelig å omgå, og kameraet bør stanse dersom indikatoren blokkeres. Selv da gir lampen informasjon, ikke samtykke.

Der funksjonen tillater det, bør bildene behandles lokalt. Lagring og modelltrening bør være avslått som standard. Identifiserende opplysninger bør skjermes før overføring når de ikke trengs for oppgaven. Biometrisk identifisering av forbipasserende uten gyldig samtykke bør ikke tilbys som en vanlig forbrukerfunksjon.

Slike krav trenger håndheving. Datatilsynet har en sentral rolle i spørsmål om personopplysninger. Nkom, som allerede fører tilsyn med elektronisk kommunikasjonsutstyr og er utpekt som koordinerende markedstilsynsmyndighet for KI-forordningen, er en naturlig kandidat for relevante tekniske krav. Nye oppgaver må likevel få et tydelig rettslig mandat. Ansvar må være mulig å plassere.

Fronesis gir ingen ferdig forskrift. Den gir en målestokk: Fremmer handlingene og reglene et godt liv sammen? Smartbrillene bør vurderes etter hva de gjør med selvstendighet, verdighet og tillit. Vurderingene må også kunne korrigeres når erfaringene blir tydeligere.

«Storebror ser deg» minner oss om hva som står på spill når mennesker mister rommet til å være ubemerket. Den blinde brukeren minner oss om hva som står på spill når mennesker mangler tilgang til verden. Praktisk klokskap krever at vi holder begge erfaringene i blikket. Da kan vi beskytte oss mot uønsket innsyn og bevare hjelpen som gjør deltakelse mulig.

---

Utgangspunkt: Joy Buolamwini, «Smart glasses are about to create a major privacy crisis», Nature, bind 658, side 296, 8. oktober 2026. https://doi.org/10.1038/d41586-026-03131-x.

Fronesis gir ingen ferdig forskrift. 

Den gir en målestokk.

Essayet er skrevet i en samtale med Claude/Anthropic og OpenAI/ChatGPT

 

The Future Is Not What It Used to Be

On predictions, judgement, and the art of acting without certainty.

Friday, 13 November 2026 occupies a curious place in the history of science. In 1960, Heinz von Foerster and his colleagues published an article in Science identifying that very day as the moment when, according to their model, the world’s population would approach infinity.

This was a mathematical singularity, rather than a literal vision of infinitely many people. Yet the date gave the calculation a striking precision. An uncertain future had been given an appointment in the calendar.

On 8 October 2026, Science published Javier A. Birchenall’s retrospective on this prediction. There was still just over a month to go before the foretold day. We should therefore be precise: the date has not yet passed. Nevertheless, population trends have already diverged sharply from the trajectory described by the model. Birchenall estimates that the world’s population will be around 8.3 billion on the old doomsday date. It is still growing, but the rate of growth is declining.

The future is not what it used to be. Perhaps this says as much about our expectations as it does about the future itself.

It is tempting to use this story to laugh at scientists who got things wrong. We should resist that temptation. The model was neither arbitrary nor without value. It captured a real acceleration in population growth and described developments well for a time. The error arose when a historical pattern was given the status of a permanent law.

That distinction is crucial. Something can be true of a particular period without being true for all time.

In the middle of the twentieth century, rapid population growth could look like a movement that would only gather momentum. But human societies change. Patterns of childbearing, living conditions, and people’s choices are part of the developments that demographic models seek to describe. Eventually, the model lost its grip on reality.

What had appeared to be an inevitable future turned out to be the experience of a particular era.

This is where practical philosophy begins. It asks how we should live and act when our knowledge is limited. We cannot wait for complete certainty before choosing an education, having children, building a society, or taking responsibility for others. Life demands decisions long before all the facts are available.

In Aristotle, we find the concept of phronesis, usually translated as practical wisdom. It involves judging what a situation requires, with attention to experience, circumstances, and the good we hope to achieve. A rule or a calculation can help us, but it cannot take over our responsibility for making that judgement.

The history of the population model illustrates why. A calculation can be correctly performed and still provide a poor basis for action if its assumptions no longer hold. Practical wisdom therefore involves asking: What must remain true for this forecast to be useful? What suggests that the situation has changed?

Such questions also apply to our private lives. We may go through a difficult period and turn it into a prediction: this is how things will always be. We may succeed a few times and begin to take continued progress for granted. In both cases, we extend an experience into a future we do not yet know.

A moment becomes a destiny.

This does not mean that we should stop planning. It means that good plans need room for revision. Someone considering an education must take the labour market into account, but also ask which skills will remain valuable if the forecast proves wrong. Someone building a business needs expectations about demand and economic conditions, but also the ability to change course.

In practice, a decision can be wise even if the future turns out differently from what we expected. It can develop our abilities, preserve our freedom to act, and leave us better equipped to face several possible outcomes.

Birchenall also shows how easily the story can reverse. While earlier decades feared explosive population growth, many people now worry about low birth rates and population decline. If Japan’s current rate of decline is treated as an eternal law, it is possible to calculate a distant date when the country will be emptied of people. The article uses 5 May 3108 as an illustration.

The point is not that this date should be taken seriously as a forecast. The point is how easily we repeat the old mistake in the opposite direction. Once, the curve rose towards infinity. Now, it can be projected towards emptiness. In both cases, we allow today’s trends to have the final word on every tomorrow.

The dates make this particularly clear. The years 1960, 2026, and 3108 belong to very different time horizons, yet a precise calendar date can lend them an appearance of equal certainty. We must distinguish between the precision of a calculation and the certainty of its assumptions.

Still, the failure of a doomsday model does not mean that all warnings are exaggerated. Population pressure can create real problems without the population approaching infinity. Low birth rates can pose difficult challenges for society without a country becoming uninhabited. Criticising the endpoint of a prediction does not relieve us of the need to consider the problems along the way.

Taking uncertainty seriously therefore requires more than scepticism. We must weigh what we know, the possible consequences, and the costs of waiting. Some actions can be revised. Others have consequences that are difficult to undo. Practical wisdom takes this difference into account.

The errors of research into the future do not, then, teach us that knowledge is worthless. They remind us that knowledge must be used with judgement. We need models, but also the willingness to recognise when the world no longer follows them.

The future is not what it used to be. Nor is it simply what we now calculate it will become. It will contain events we have not foreseen and choices that have not yet been made.

We can meet it with firm convictions that remain open to questioning, plans that allow for change, and a sense of responsibility that does not depend on certainty. This may be one of the most important things practical philosophy can teach us: to act thoughtfully and with care, while remembering that we may be wrong.

---

Source: Javier A. Birchenall, “Demographic ‘doomsday’ misses the mark”, Science, 8 October 2026, pp. 173–174. This essay draws on the article; the philosophical reflections are independent.

This may be one of the most important things practical philosophy can teach us: 

to act thoughtfully and with care, 

while remembering that we may be wrong.

This essay was written in a conversation with OpenAI/ChatGPT

 

Fremtiden er ikke det den engang var

Om spådommer, dømmekraft og kunsten å handle uten å vite.

Fredag 13. november 2026 har en merkelig plass i vitenskapshistorien. I 1960 publiserte Heinz von Foerster og hans kolleger en artikkel i tidsskriftet Science som utpekte nettopp denne dagen som tidspunktet da verdens befolkning, ifølge modellen deres, ville gå mot det uendelige.

Det var en matematisk singularitet, ikke en bokstavelig forestilling om uendelig mange mennesker. Men datoen ga beregningen en slående presisjon. En usikker fremtid hadde fått en avtale i kalenderen.

Den 8. oktober 2026 publiserte Science Javier A. Birchenalls tilbakeblikk på denne spådommen. Da var det fremdeles litt over en måned igjen til den varslede dagen. Vi skal derfor være presise: Datoen er ennå ikke passert. Likevel er befolkningsutviklingen allerede langt fra forløpet modellen beskrev. Birchenall anslår at verdens befolkning vil være rundt 8,3 milliarder ved den gamle dommedagsdatoen. Den vokser fortsatt, men veksttakten avtar.

Fremtiden er ikke det den engang var. Kanskje sier dette like mye om våre forestillinger som om fremtiden selv.

Det er fristende å bruke historien til å le av forskere som tok feil. Den fristelsen bør vi motstå. Modellen var verken tilfeldig eller uten verdi. Den fanget opp en reell akselerasjon i befolkningsveksten og beskrev utviklingen godt i en periode. Feilen oppsto da et historisk mønster fikk status som en varig lov.

Det skillet er avgjørende. Noe kan være sant om en periode uten å være sant for alltid.

Midt på 1900-tallet kunne den raske befolkningsveksten se ut som en bevegelse som bare ville forsterke seg. Men menneskelige samfunn forandrer seg. Fødselsmønstre, levekår og menneskers valg inngår i utviklingen de demografiske modellene forsøker å beskrive. Etter hvert mistet modellen sitt grep om virkeligheten.

Det som så ut som fremtidens nødvendighet, viste seg å være en bestemt tids erfaring.

Her begynner den praktiske filosofien. Den spør hvordan vi skal leve og handle når kunnskapen vår er begrenset. Vi kan ikke vente på full sikkerhet før vi velger utdanning, får barn, bygger et samfunn eller tar ansvar for andre. Livet krever avgjørelser lenge før alle opplysninger foreligger.

Hos Aristoteles finner vi begrepet fronesis, gjerne oversatt som praktisk klokskap. Det handler om å bedømme hva situasjonen krever, med blikk for både erfaring, omstendigheter og det gode vi ønsker å oppnå. En regel eller beregning kan hjelpe oss, men den overtar ikke ansvaret for vurderingen.

Befolkningsmodellens historie illustrerer hvorfor. En beregning kan være riktig utført og likevel gi et dårlig grunnlag for handling dersom forutsetningene ikke lenger holder. Praktisk klokskap innebærer derfor å spørre: Hva må fortsatt være sant for at denne prognosen skal være nyttig? Hva tyder på at situasjonen har endret seg?

Slike spørsmål gjelder også våre private liv. Vi kan oppleve en vanskelig periode og gjøre den til en spådom: Slik kommer det alltid til å være. Vi kan lykkes noen ganger og begynne å regne fremgangen som en selvfølge. I begge tilfeller forlenger vi en erfaring inn i en fremtid vi ennå ikke kjenner.

Et øyeblikk blir til en skjebne.

Det betyr ikke at vi bør slutte å planlegge. Det betyr at gode planer trenger rom for korreksjon. Den som vurderer en utdanning, må ta hensyn til arbeidsmarkedet, men også spørre hvilke ferdigheter som vil være verdifulle dersom prognosen slår feil. Den som bygger en virksomhet, trenger forventninger om etterspørsel og økonomi, men også muligheten til å endre kurs.

I praksis kan en beslutning være klok selv om fremtiden blir annerledes enn ventet. Den kan utvikle evner, bevare handlingsrom og gjøre oss bedre rustet til å møte flere mulige forløp.

Birchenall viser også hvor lett fortellingen kan snu. Mens tidligere tiår fryktet eksplosiv befolkningsvekst, bekymrer mange seg nå for lave fødselstall og befolkningsnedgang. Hvis man behandler Japans nåværende nedgangsrate som en evig lov, kan man beregne en fjern dato da landet blir tømt for mennesker. Artikkelen bruker 5. mai 3108 som illustrasjon.

Poenget er ikke at denne datoen bør tas alvorlig som prognose. Poenget er hvor lett vi gjentar den gamle feilen med motsatt fortegn. Før vokste kurven mot det uendelige. Nå kan den trekkes mot tomheten. I begge tilfeller lar vi dagens utvikling få siste ord om alle morgendager.

Datoene gjør dette særlig tydelig. 1960, 2026 og 3108 tilhører svært forskjellige tidshorisonter, men den presise kalenderdatoen kan gi dem et skinn av samme sikkerhet. Vi må skille mellom presisjonen i en beregning og sikkerheten i dens forutsetninger.

Likevel følger det ikke av en feilslått dommedagsmodell at alle advarsler er overdrevne. Befolkningspress kan skape reelle problemer uten at befolkningen går mot det uendelige. Lave fødselstall kan gi vanskelige samfunnsoppgaver uten at et land blir folketomt. En kritikk av spådommens ytterpunkt fritar oss ikke fra å vurdere problemene underveis.

Å ta usikkerhet alvorlig krever derfor mer enn skepsis. Vi må veie kunnskap, mulige konsekvenser og kostnadene ved å vente. Noen handlinger kan revideres. Andre får følger som er vanskelige å gjøre om. Praktisk klokskap tar hensyn til denne forskjellen.

Fremtidsforskningens feil lærer oss dermed ikke at kunnskap er verdiløs. De minner oss om at kunnskap må brukes med dømmekraft. Vi trenger modeller, men også viljen til å oppdage når verden ikke lenger følger dem.

Fremtiden er ikke det den engang var. Den er heller ikke bare det vi nå beregner at den skal bli. Den vil romme hendelser vi ikke har forutsett, og valg som ennå ikke er tatt.

Vi kan møte den med faste overbevisninger som tåler spørsmål, planer som tåler endring og et ansvar som ikke er avhengig av sikkerhet. Det er kanskje noe av det viktigste praktisk filosofi kan lære oss: å handle omsorgsfullt og gjennomtenkt, samtidig som vi husker at vi kan ta feil.

---

Kilde: Javier A. Birchenall, «Demographic “doomsday” misses the mark», Science, 8. oktober 2026, s. 173–174. Essayet bygger på artikkelen; de filosofiske refleksjonene er selvstendige.

Det er kanskje noe av det viktigste praktisk filosofi kan lære oss: 

å handle omsorgsfullt og gjennomtenkt, 

samtidig som vi husker at vi kan ta feil.

Essayet er skrevet i en samtale med OpenAI/ChatGPT

 

When People Become Data

A person sits in front of a screen. On the other side of the desk, another person waits. A decision must be made, but first the information has to be entered. Age, income, employment, health. Some fields are filled in; others remain blank. Between the questions, the person waiting tries to explain something that does not quite fit.

What happens to that story when the form is saved?

We have always tried to make sense of the world. We count, sort, and compare. Numbers help us see things that would otherwise remain hidden: differences in living conditions, patterns of illness, people being left behind. An individual’s experience can be dismissed as an exception. When many experiences are brought together, they can become difficult to ignore. Being counted can therefore also mean being acknowledged.

Yet something happens when a life is translated into information. Whatever can be recorded takes on a particular form. An income becomes an amount. A diagnosis becomes a code. Absence becomes a percentage. The information may be accurate while still offering an incomplete picture.

The absence rate does not necessarily tell us about the child who kept a parent awake all night. Income says little about the responsibility of caring for a sick sister. A diagnosis does not readily capture the fear that comes with it. We can know a great deal about a person and still understand very little about the life they lead.

In an editorial in Science, 08 October 2026, Julia Lane and Natasha Noy ask whether ever-growing quantities of data are fit for the purposes they serve. The question seems technical, but it also invites ethical reflection. Information acquires meaning through its use. What is useful for describing a population may be inadequate when deciding what one particular person needs.

We might imagine a map. It shows roads, distances, and boundaries. A good map makes it easier to find our way. But even the most accurate map cannot tell us how it feels to walk home alone, or why someone hesitates outside a particular door. The map’s value depends on our remembering what it shows and what it leaves out.

Perhaps this is precisely what we easily forget when information is presented with great precision. A number with two decimal places looks convincing. A ranking creates an impression of order. A calculated probability can make the future seem more certain than it is. The form can give us a confidence that the substance does not fully warrant.

It then becomes essential to ask: How was the information collected? Who is missing? What assumptions underlie it? And how far can the conclusion reasonably be extended?

Those affected by the decisions should be able to ask such questions. A person being assessed needs an opportunity to understand the assessment and correct it. Otherwise, they may find themselves excluded from their own description, watching a version of themselves they do not recognise.

We need data to allocate resources, identify problems, and examine whether measures are working. We also need people who take responsibility for how that information is used. A system can organise the information. Someone must still listen, exercise judgement, and be willing to change their mind.

On the screen, the fields have all been filled in. The person on the other side of the desk has not yet told the whole story.

Perhaps the most important part of the conversation begins right there.

On the screen, the fields have all been filled in. 

The person on the other side of the desk has not yet told the whole story.

Perhaps the most important part of the conversation begins right there.

This essay was written in a conversation with OpenAI/ChatGPT

 

Når mennesker blir data

Et menneske sitter foran en skjerm. På den andre siden av bordet sitter et annet menneske og venter. Det skal tas en beslutning, men først må opplysningene registreres. Alder, inntekt, arbeid, helse. Noen felt fylles ut, andre blir stående tomme. Mellom spørsmålene forsøker den som venter, å fortelle noe som ikke helt passer inn.

Hvor blir det av denne fortellingen når skjemaet lagres?

Vi har alltid forsøkt å gjøre verden oversiktlig. Vi teller, sorterer og sammenligner. Tallene hjelper oss å se forhold som ellers ville vært skjult: forskjeller i levekår, mønstre i sykdom, mennesker som faller utenfor. Det enkelte menneskets erfaring kan avfeies som et unntak. Når mange erfaringer samles, kan de bli vanskelige å overse. Å bli telt kan derfor også bety å bli anerkjent.

Likevel skjer det noe når et liv oversettes til opplysninger. Det som lar seg registrere, får en bestemt form. En inntekt blir et beløp. En diagnose blir en kode. Fravær blir en prosent. Opplysningene kan være korrekte, samtidig som de gir et ufullstendig bilde.

Fraværsprosenten forteller ikke nødvendigvis om barnet som holdt en forelder våken hele natten. Inntekten sier lite om ansvaret for en syk søster. En diagnose rommer ikke uten videre frykten som følger med den. Vi kan vite mye om et menneske og likevel forstå lite av livet det lever.

I en lederartikkel i Science 08. oktober 2026, spør Julia Lane og Natasha Noy om de stadig voksende datamengdene er egnet til formålene de brukes til. Spørsmålet virker teknisk, men åpner også for en etisk ettertanke. En opplysning får betydning gjennom bruken av den. Det som er nyttig for å beskrive en befolkning, kan være utilstrekkelig når vi skal avgjøre hva ett bestemt menneske trenger.

Vi kan forestille oss et kart. Det viser veier, avstander og grenser. Et godt kart gjør det lettere å finne frem. Men selv det mest nøyaktige kartet forteller ikke hvordan det kjennes å gå hjem alene, eller hvorfor noen nøler foran en bestemt dør. Kartets verdi avhenger av at vi husker hva det viser, og hva det utelater.

Kanskje er det nettopp dette vi lett glemmer når opplysninger presenteres med stor presisjon. Et tall med to desimaler ser overbevisende ut. En rangering gir inntrykk av orden. En beregnet sannsynlighet kan få fremtiden til å virke mer avklart enn den er. Formen kan gi oss en trygghet som innholdet ikke fullt ut fortjener.

Da blir det avgjørende å kunne spørre: Hvordan ble opplysningene samlet inn? Hvem mangler? Hvilke antakelser ligger bak? Og hvor langt kan konklusjonen egentlig strekkes?

Slike spørsmål bør kunne stilles av dem beslutningene angår. Den som blir vurdert, trenger en mulighet til å forstå vurderingen og korrigere den. Ellers kan mennesket bli stående utenfor sin egen beskrivelse, som en tilskuer til en versjon av seg selv det ikke kjenner igjen.

Vi trenger data for å fordele ressurser, oppdage problemer og undersøke om tiltak virker. Vi trenger også mennesker som tar ansvar for hvordan opplysningene brukes. Et system kan ordne informasjonen. Noen må fortsatt lytte, utøve skjønn og være villige til å endre oppfatning.

På skjermen står feltene ferdig utfylt. Den som sitter på den andre siden av bordet, har ennå ikke fortalt alt.

Kanskje begynner den viktigste delen av samtalen akkurat der.

På skjermen står feltene ferdig utfylt. 

Den som sitter på den andre siden av bordet, har ennå ikke fortalt alt.

Kanskje begynner den viktigste delen av samtalen akkurat der.

Dette essayet er skrevet i en samtale med OpenAI/ChatGPT 

 

When Help Moves In

The bill is lying on the kitchen table. It has been opened, but not paid. There is a message from the bank on the phone, and the calendar shows the grandchild’s birthday next week. Food is running low in the fridge.

I imagine an older person who still wants to manage their own daily life but notices that some tasks require more effort than before. Reading the small print on the screen, finding a way through the menus, or remembering what has already been done can be difficult. The tasks pile up. Asking the family for help every time may not come easily either.

Then comes the offer of a personal assistant. It can keep track of finances, pay bills, remember birthdays, suggest gifts, and order groceries for delivery to the door. Payment is handled through a connected credit card.

A useful service, I think. But at what price?

The Help We May Need

The question arose when I heard about “Call My A.I. Agent,” an episode of The Daily published on October 6, 2026. In it, technology reporter Eli Tan describes his use of Muse, Meta’s new personal AI agent. According to the episode description, he gave it access to financial services, email, and his calendar, among other things, and tried it out on a range of everyday tasks. His experiences included both impressive results and failures.

My thoughts turned to elder care. Muse is a general service, and the episode description provides no basis for assessing it as a tool for care. But the possibilities it represents raise an obvious question: How might such assistants become part of the lives of people who need help with everyday tasks?

I am growing older myself. I know the value of receiving help and the importance of still being able to decide for myself. These two considerations need not stand in each other’s way. Good help can give me greater freedom.

For someone who struggles with digital services, it may be a relief not to have to start from scratch every time a bill needs paying. Groceries delivered to the door can make a difficult day easier. A birthday reminder can help someone maintain a relationship they wish to nurture.

We should take these benefits seriously. Self-determination also includes the freedom to choose help. We do not have to perform every task ourselves to live an independent life.

Yet much depends on how that help is provided.

The Keys to Everyday Life

I have learned to protect passwords, card codes, and access to my bank account. Now we encounter services that become more useful the more access we give them.

We need to be precise here. Giving a service limited permission is not the same as handing over a PIN. Meta states that Muse stores login credentials securely, that the agent itself cannot see passwords or payment details, and that it asks for approval before sensitive actions such as purchases or sending emails. Users are supposed to be able to limit or withdraw access. This is the company’s description of its safeguards.

But even a securely stored key opens a door.

An assistant that can act on my behalf receives authority over parts of my daily life. It may also learn what I buy, whom I contact, and which habits I follow. This information can improve the help it provides. It can also deepen my dependence on it.

The price is therefore more than the amount charged each month. It includes the access I grant, the decisions I delegate, and my ability to manage if the service changes or disappears.

Who Chooses the Gift?

My grandchild’s birthday is approaching. The assistant reminds me of the date and suggests a gift. It may have information about previous purchases and know how much I usually spend.

Yet the most important knowledge may lie elsewhere. My grandchild mentioned something during the last visit. We talked about a book, an outing, or something we could do together. Perhaps I want to give an old object with a story that only the two of us know.

With Gadamer, we can say that understanding emerges from a context. A suitable gift becomes suitable in the light of a relationship between people. The price and purchase history tell us something, but they do not tell the whole story.

The assistant can help me remember and find what I need. It must also give me time to work out what I want. A slowly formed answer must be allowed to emerge before the task is completed.

This applies to more than gifts. An older person may need time to read, hear, understand, or decide. Good help must make room for that time. Otherwise, a service intended to support self-determination may end up taking over the decision.

When Approval Is Not Enough

It is reassuring that a service asks before making a purchase. But what does approval mean if the user does not understand what they are approving?

A button labelled “Accept” can confirm an independent decision. It can also be pressed because the wording is difficult, because the question appears too often, or because the user trusts the assistant to know best.

Older people have different abilities and circumstances, and age alone tells us little about someone’s ability to manage such a service. At the same time, those abilities and circumstances can change. A person who understood the arrangement when access was granted may later struggle to understand or oversee its actions.

It is then insufficient to refer back to the original permission. Someone must be responsible for noticing that the help no longer works as intended. Who should keep an eye on this? How can they do so without giving the family or care services unnecessary access to someone’s private life?

These questions need concrete answers if such assistants are to be used in elder care. Responsibility cannot be placed on the person who needs help keeping track of things in the first place.

The Other People in My Life

Løgstrup’s account of trust gives this responsibility weight. When someone entrusts part of their life to us, we acquire a power that can be used to help or harm. The ethical demand arises within this dependence.

An AI agent does not possess a human capacity for care. Responsibility lies with the people and organisations that develop, offer, and introduce the service, and with those who oversee its use. Automating a task does not automate responsibility.

Other people’s lives are also present in my information. My inbox may contain a friend’s account of an illness or a family member’s confidence. My calendar may reveal more than appointments. When I grant access, it also affects people who never chose the assistant.

The personal service thus has consequences beyond the person who signs up for it. This, too, must be included when considering what the help costs.

When Everything Is Taken Care Of

I imagine the bills being paid, the groceries delivered, and the birthday gift sent. The overview shows that everything is in order.

It may be a good day.

But the overview does not necessarily tell us how the person is doing. Paid bills alone cannot tell anyone whether someone is lonely, anxious, or beginning to lose their bearings in everyday life. A service can keep the tasks running while the need for human help grows.

I therefore worry that its practical usefulness may also become a reason for fewer visits. The family no longer needs to bring groceries. No one needs to sit down at the kitchen table to go through the bills. What saves time may also remove opportunities to notice how the other person is doing.

It need not turn out this way. The time freed up can be used for a conversation, a walk, or a cup of coffee without tasks between us. But that requires a choice. Technology does not decide how we use the time it saves.

At the Kitchen Table

I return to the kitchen table. The bill is gone. The fridge has been stocked. A suggestion for the grandchild’s gift is waiting on the phone.

The older man reads it and leaves the suggestion there for a while. Then he says he would rather give the book they talked about last time. He wants to write a few words on the first page and hand it over himself.

Here, the assistant can help. It can find the book and place the order. The rest must be allowed to take the time it takes.

A useful service, but at what price? The answer depends on the access it requires, how it uses the authority we give it, and who takes responsibility when something goes wrong. It also depends on whether the help leaves more room for the person receiving it.

By all means, let the bill be paid. I still hope someone sits down at the table.

References

Gadamer, H.-G. (1960). Wahrheit und Methode: Grundzüge einer philosophischen Hermeneutik. J. C. B. Mohr (Paul Siebeck).

Løgstrup, K. E. (1956). Den etiske fordring. Gyldendal.

Meta. (2026, September 8). Introducing Muse: The world’s first personal AI agent built for everyone. Product announcement.

The New York Times. (2026, October 6). Call My A.I. Agent [Audio podcast episode]. The Daily. Episode description.

By all means, let the bill be paid. 

I still hope someone sits down at the table.

This essay was written in a conversation with OpenAI/ChatGPT.

 

Når hjelpen flytter inn

Regningen ligger på kjøkkenbordet. Den er åpnet, men ikke betalt. På telefonen finnes en melding fra banken, og i kalenderen står barnebarnets bursdag neste uke. Det begynner å bli lite mat i kjøleskapet.

Jeg forestiller meg et eldre menneske som fortsatt ønsker å styre sin egen hverdag, men som merker at noen gjøremål krever større anstrengelse enn før. Det kan være vanskelig å lese den lille teksten på skjermen, finne fram mellom menyene eller huske hva som allerede er gjort. Oppgavene samler seg. Å be familien om hjelp hver gang kan også sitte langt inne.

Så kommer tilbudet om en personlig assistent. Den kan holde oversikt over økonomien, betale regninger, huske bursdager, foreslå gaver og bestille matvarer levert på døren. Betalingen ordnes med et tilkoblet kredittkort.

En god tjeneste, tenker jeg. Men til hvilken pris?

Hjelpen vi kan trenge

Spørsmålet meldte seg da jeg hørte om episoden «Call My A.I. Agent» av The Daily, publisert 6. oktober 2026. Der forteller teknologijournalisten Eli Tan om sin bruk av Muse, Metas nye personlige KI-agent. Ifølge episodeomtalen ga han den tilgang til blant annet økonomiske tjenester, e-post og kalender og prøvde den til en rekke hverdagsoppgaver. Erfaringene rommet både imponerende resultater og feil.

Mine tanker gikk til eldreomsorgen. Muse er en generell tjeneste, og omtalen av episoden gir ikke grunnlag for å vurdere den som et hjelpemiddel i omsorgen. Men mulighetene den representerer, gjør spørsmålet nærliggende: Hvordan vil slike assistenter kunne inngå i livet til mennesker som trenger hjelp i hverdagen?

Jeg er selv blitt eldre. Jeg kjenner verdien av å få hjelp og betydningen av fortsatt å kunne bestemme. De to hensynene behøver ikke stå i veien for hverandre. God hjelp kan gi meg større frihet.

For den som strever med digitale tjenester, kan det være en lettelse å slippe å begynne på nytt hver gang en regning skal betales. Matvarer på døren kan gjøre en tung dag enklere. En påminnelse om en bursdag kan hjelpe et menneske til å opprettholde en forbindelse det ønsker å ta vare på.

Vi bør ta denne nytten alvorlig. Selvbestemmelse innebærer også muligheten til å velge hjelp. Det er ikke nødvendig å utføre alle oppgaver selv for å leve et selvstendig liv.

Likevel avhenger mye av hvordan hjelpen blir gitt.

Nøklene til hverdagen

Jeg har lært å beskytte passord, kortkoder og tilgangen til bankkontoen. Nå møter vi tjenester som blir mer nyttige jo mer tilgang vi gir dem.

Her må vi være presise. Å gi en tjeneste avgrenset tillatelse er ikke det samme som å utlevere en PIN-kode. Meta opplyser at Muse bruker sikker lagring av innloggingsopplysninger, at agenten selv ikke kan se passord og betalingsmidler, og at den ber om godkjenning før følsomme handlinger som kjøp og utsending av e-post. Brukeren skal kunne begrense eller trekke tilbake tilgangen. Dette er selskapets beskrivelse av beskyttelsen.

Men også en sikkert oppbevart nøkkel åpner en dør.

En assistent som kan handle på mine vegne, får myndighet over deler av hverdagen min. Den kan samtidig få kjennskap til hva jeg kjøper, hvem jeg har kontakt med, og hvilke vaner jeg følger. Opplysningene kan gjøre hjelpen bedre. De kan også gjøre avhengigheten større.

Prisen er derfor mer enn beløpet som trekkes hver måned. Den omfatter innsynet jeg gir, beslutningene jeg overlater, og muligheten jeg har til å klare meg dersom tjenesten endres eller forsvinner.

Hvem velger gaven?

Barnebarnets bursdag nærmer seg. Assistenten minner meg på datoen og foreslår en gave. Den har kanskje opplysninger om tidligere kjøp og vet hvor mye jeg vanligvis bruker.

Likevel kan den viktigste kunnskapen ligge et annet sted. Barnebarnet nevnte noe under det siste besøket. Vi snakket om en bok, en tur eller noe vi kunne gjøre sammen. Kanskje ønsker jeg å gi bort en gammel gjenstand med en historie bare vi to kjenner.

Med Gadamer kan vi si at forståelse springer ut av en sammenheng. En passende gave blir passende i lys av et forhold mellom mennesker. Prisen og kjøpshistorikken forteller noe, men de forteller ikke hele historien.

Assistenten kan hjelpe meg å huske og finne fram. Den må også gi meg tid til å forme ønsket mitt. Et svar som kommer langsomt, må få komme fram før oppgaven blir avsluttet.

Dette gjelder mer enn gaver. Et eldre menneske kan trenge tid til å lese, høre, forstå eller bestemme seg. God hjelp må ha plass til denne tiden. Ellers kan en tjeneste som skal støtte selvbestemmelsen, komme til å overta beslutningen.

Når godkjenningen ikke er nok

Det er betryggende at en tjeneste spør før den gjennomfører et kjøp. Men hva innebærer en godkjenning dersom brukeren ikke forstår hva som blir godkjent?

En knapp med teksten «Godta» kan bekrefte en selvstendig beslutning. Den kan også bli trykket på fordi teksten er vanskelig, fordi spørsmålet kommer for ofte, eller fordi brukeren stoler på at assistenten vet best.

Eldre mennesker har forskjellige forutsetninger, og alder alene sier lite om evnen til å styre en slik tjeneste. Samtidig kan forutsetningene endre seg. En person som hadde god oversikt da tilgangen ble gitt, kan senere få vansker med å forstå eller kontrollere handlingene.

Da blir det utilstrekkelig å vise til den opprinnelige tillatelsen. Noen må ha ansvar for å oppdage at hjelpen ikke lenger fungerer som forutsatt. Hvem skal følge med? Hvordan kan det skje uten at familien eller omsorgstjenesten får unødvendig innsyn i privatlivet?

Dette er spørsmål som må få konkrete svar dersom slike assistenter skal tas i bruk i eldreomsorgen. Ansvaret kan ikke plasseres hos den som nettopp trenger hjelp til å holde oversikt.

De andre i livet mitt

Løgstrups tanke om tillit gir dette ansvaret tyngde. Når et menneske betror oss noe av sitt liv, får vi en makt som kan brukes til å hjelpe eller skade. Den etiske fordringen oppstår i denne avhengigheten.

En KI-agent har ikke et menneskes omsorgsevne. Ansvaret ligger hos menneskene og virksomhetene som utvikler, tilbyr og innfører tjenesten, og hos dem som følger bruken. At en oppgave utføres automatisk, gjør ikke ansvaret automatisk.

Dessuten finnes andre menneskers liv i opplysningene mine. E-postkassen kan inneholde en venns fortelling om sykdom eller et familiemedlems betroelse. Kalenderen kan røpe mer enn avtaler. Når jeg gir tilgang, berører det også mennesker som aldri har valgt assistenten.

Den personlige tjenesten får dermed følger utover personen som bestiller den. Også dette må inngå i vurderingen av hva hjelpen koster.

Når alt er ordnet

Jeg ser for meg at regningene blir betalt, matvarene levert og bursdagsgaven sendt. Oversikten viser at alt er i orden.

Det kan være en god dag.

Men oversikten forteller ikke nødvendigvis hvordan mennesket har det. Ingen kan ut fra betalte regninger alene vite om vedkommende er ensom, engstelig eller har begynt å miste fotfestet i hverdagen. En tjeneste kan holde oppgavene i gang mens behovet for menneskelig hjelp øker.

Jeg bekymrer meg derfor for at den praktiske nytten også kan bli en begrunnelse for færre besøk. Familien behøver ikke komme innom med mat. Ingen trenger å sette seg ved kjøkkenbordet for å gå gjennom regningene. Det som sparer tid, kan samtidig fjerne anledninger til å oppdage hvordan den andre har det.

Slik behøver det ikke å bli. Tiden som frigjøres, kan brukes til en samtale, en tur eller en kopp kaffe uten oppgaver mellom oss. Men det krever et valg. Teknologien bestemmer ikke hvordan vi bruker tiden den sparer.

Ved kjøkkenbordet

Jeg vender tilbake til kjøkkenbordet. Regningen er borte. Kjøleskapet er fylt opp. På telefonen ligger et forslag til barnebarnets gave.

Den eldre leser og lar forslaget stå en stund. Så sier han at han heller vil gi bort boka de snakket om sist. Han vil skrive noen ord på første side og overrekke den selv.

Her kan assistenten være til hjelp. Den kan finne boka og ordne bestillingen. Resten må få ta den tiden det tar.

En god tjeneste, men til hvilken pris? Svaret avhenger av hvilken tilgang den krever, hvordan den bruker myndigheten vi gir den, og hvem som tar ansvar når noe går galt. Det avhenger også av om hjelpen gir større plass til mennesket som mottar den.

Regningen skal gjerne bli betalt. Jeg håper fortsatt at noen setter seg ved bordet.

Referanser

Gadamer, H.-G. (1960). Wahrheit und Methode: Grundzüge einer philosophischen Hermeneutik. J. C. B. Mohr (Paul Siebeck).

Løgstrup, K. E. (1956). Den etiske fordring. Gyldendal.

Meta. (2026, 8. september). Introducing Muse: The world’s first personal AI agent built for everyone. Produktpresentasjon.

The New York Times. (2026, 6. oktober). Call My A.I. Agent [Podkastepisode]. The Daily. Episodebeskrivelse.

Regningen skal gjerne bli betalt. 

Jeg håper fortsatt at noen setter seg ved bordet.

Essayet er skrevet i en samtale med OpenAI/ChatGPT

 

Before I Could Tell

In 1986, when I was diagnosed with Ménière’s disease, the ear, nose and throat specialist wanted to know as much as possible about my hearing and previous ear infections. I asked my mother. She told me what she remembered about an operation I had undergone as an infant in 1955, at the Catholic hospital in Kristiansand.

The middle ear infection had been so severe that part of the bone near my ear had to be chiselled away. She also told me that I had been operated on without anaesthesia because infants were thought not yet to be conscious. A chisel against the bone near my ear. That image has stayed with me since our conversation.

I later tried to obtain my medical records. The hospital had closed many years earlier, and the documents from my treatment had been destroyed. My mother’s recollection is therefore what I have to rely on; I have been unable to confirm what anaesthesia I received.

But the question has stayed with me: If I experienced pain, how did I experience it? Could it hurt without my understanding what was happening? And could such an experience leave a trace in a life that had barely begun?

When I read Carl Zimmer’s article “Are Babies Conscious?” in The New York Times on October 5, 2026, I returned to these questions. Researchers are now investigating infant consciousness using methods unavailable when I was born. At the same time, the article touches on something I later encountered in my work: An infant has a life we must try to understand before they can tell us about it.

What We Look For

Three low tones, then a high one. The sequence repeats. Then come four low tones.

This small change stays with me. In adults, certain responses to a break in such sound patterns can indicate conscious processing. Zimmer describes an experiment in Germany in which newborns heard tones through earphones while sensors surrounding a specially designed cot recorded faint magnetic signals from their brains. In them, too, researchers found distinct responses to the changes.

Other studies examine how regions of the infant brain work together. Several findings suggest that newborns already have conscious experiences, although researchers continue to debate how to interpret the signs.

I pause at the distance between the infant who hears and the adult trying to understand what that hearing means. A signal on a screen can tell us that something is happening. The infant’s experience of the tone does not appear on the screen.

Charles Darwin approached the question through observation. When he became a father in 1839, he began keeping notes on his children’s development. At first, he recorded actions he regarded as instinctive: sucking, screaming, yawning and bodily movements. Later came language, self-recognition and more complex behaviour. According to Zimmer, Darwin believed there were no signs of consciousness in the youngest infants.

Our understanding has changed. Infants cried and responded to touch in Darwin’s time, too. But their responses were read through a particular understanding of what consciousness had to be.

Gadamer’s concept of pre-understanding helps me see this. We approach the infant with a yardstick already in hand. If we expect words and self-recognition, those are what we will tend to look for. Other expressions may be understood as reflexes and fall outside what we regard as signs of experience. New methods of measurement widen our field of vision, but they also challenge the yardstick.

An infant does not necessarily need to be able to think “I am in pain” for something to hurt. Experiencing pain and being able to tell someone about it are different capacities.

The Infants Who Fell Silent

From my work in child welfare, I remember infants who had suffered abuse or a lack of care. Some seemed both unwanted and unloved. They were quiet and vulnerable, with a gaze that seemed turned inward. When I tried to meet their eyes, they looked away.

In some of these infants’ histories, there were accounts of crying that had brought no one to them. In time, they had fallen silent. To me, it looked as though they had given up trying to call someone.

That was an interpretation of what I encountered. But it raised a question that still moves me: What had the infant experienced before falling silent? Had they begun to expect that no one would respond?

These encounters are no scientific test of infant consciousness. They nevertheless show how much is at stake when we try to understand an infant’s expressions. Silence could easily be overlooked. An infant who did not demand attention might receive even less of it.

Here, Løgstrup’s ethical demand takes concrete form. We hold something of another person’s life in our hands. In an encounter with an infant, dependence is profound, while the capacity to formulate a demand is slight. As I read him, this is precisely a reason to attend more closely. The demand must be recognised even when it does not take the form of a plea or a protest.

I had to try to reach the infant who looked away. The adult had to respond even when the crying had stopped.

What Might Leave a Trace

In hospital, the infant was supposed to receive help. There, too, how adults understood the infant’s pain was crucial.

In “Discovering Pain in Newborn Infants,” the physician and researcher Kanwaljeet J. S. Anand describes how the belief that newborns did not perceive pain persisted into the 1980s. Together with concerns about complications from anaesthesia, it contributed to some infants undergoing surgery without anaesthesia, while others received treatment that provided inadequate pain relief. Methods of anaesthesia for newborns also existed in the 1950s. The history therefore encompasses several practices.

I read this with my own operation in mind. It makes the question of what I might have experienced more pressing.

I have difficulty remembering what I hear. A specialist psychologist once suggested that I might have begun to rely less on hearing as a source of memory. I asked whether pain from the ear infection and the operation in infancy could have played a part. She left the possibility open but emphasised that the connection could not be established.

I leave the explanation there. Yet the question of how early experiences may enter into an infant’s development remains. What does it mean to receive relief? What does it mean to have someone respond when something hurts? Can an experience matter without later being retrievable as a memory?

Before Words

Towards the end of the article, researchers ask whether infant consciousness might take a different form from adult consciousness. Complex patterns of infant brain activity open up a hypothesis that infants may be receptive to their surroundings in richer and more varied ways than we usually imagine. Greater complexity in a measurement does not, however, in itself mean a richer conscious experience.

The thought makes the image of consciousness as a single ladder less self-evident. Perhaps infants have ways of experiencing the world that differ from those of adults, who select, recognise and name what is happening.

For me, this brings back the eyes of the infants I met in child welfare. I came with my experience, my words and my understanding. The infant came with their body and their gaze. The encounter required my understanding to be open to change through what I saw.

Our understanding of infants has likewise changed since Darwin. Research gives us more signs to follow. Care requires us to follow them attentively.

My mother told me what she remembered. The medical records might have filled out her account, but they would not have told me what it was like to be the infant on the operating table. When I think of our conversation now, the eyes of the infants I met in child welfare return as well.

Those infants already had lives that needed care. So did I, before I could tell.

References

Anand, K. J. S. (2019). Discovering pain in newborn infants. Anesthesiology, 131(2), 392–395. https://doi.org/10.1097/ALN.0000000000002810

Gadamer, H.-G. (1960). Wahrheit und Methode: Grundzüge einer philosophischen Hermeneutik. J. C. B. Mohr (Paul Siebeck).

Løgstrup, K. E. (1956). Den etiske fordring. Gyldendal.

Zimmer, C. (2026, October 5). Are babies conscious? The New York Times. https://www.nytimes.com/2026/10/05/science/consciousness-brain-babies.html

Those infants already had lives that needed care. 

So did I, 

before I could tell.

This essay was written in a conversation with Claude/Anthropic and OpenAI/ChatGPT.

 

Før jeg kunne fortelle

I 1986, da jeg fikk diagnosen Ménières sykdom, ville øre-nese-hals-spesialisten vite mest mulig om min tidligere hørsel og mine ørebetennelser. Jeg spurte min mor. Hun fortalte det hun husket fra en operasjon jeg hadde gjennomgått som spedbarn i 1955, ved det katolske sykehuset i Kristiansand.

Mellomørebetennelsen hadde vært så alvorlig at en del av beinet ved øret måtte meisles bort. Hun fortalte også at jeg var blitt operert uten bedøvelse, fordi man mente at spedbarn ennå ikke var bevisste. En meisel mot beinet ved øret. Det er bildet som har fulgt meg siden samtalen med henne.

Jeg har senere forsøkt å finne journalen. Sykehuset ble nedlagt for mange år siden, og dokumentene fra min behandling ble destruert. Min mors erindring er derfor det jeg har å støtte meg til; hvilken bedøvelse jeg fikk, har jeg ikke kunnet få bekreftet.

Men spørsmålet har fulgt meg: Hvis jeg opplevde smerte, hvordan opplevde jeg den? Kunne den gjøre vondt uten at jeg forstod hva som skjedde? Og kunne en slik erfaring sette spor i et liv som så vidt hadde begynt?

Da jeg leste Carl Zimmers artikkel «Are Babies Conscious?» i The New York Times 5. oktober 2026, vendte jeg tilbake til disse spørsmålene. Forskere undersøker nå spedbarnets bevissthet med metoder som ikke var tilgjengelige da jeg ble født. Samtidig berører artikkelen noe jeg senere møtte i arbeidet mitt: Barnet har et liv vi må forsøke å forstå før det kan fortelle oss om det.

Det vi leter etter

Tre lave toner, så en høy. Rekken gjentas. Deretter kommer fire lave toner.

Denne lille endringen blir sittende hos meg. Hos voksne kan bestemte reaksjoner på brudd i slike lydmønstre være tegn på bevisst bearbeiding. Zimmer beskriver et forsøk i Tyskland der nyfødte fikk høre toner gjennom øretelefoner mens sensorer rundt en spesiallaget seng registrerte svake magnetiske signaler fra hjernen. Også hos dem fant forskerne tydelige reaksjoner på endringene.

Andre studier undersøker hvordan områder i spedbarnets hjerne arbeider sammen. Flere funn peker mot at nyfødte allerede har bevisste opplevelser, selv om forskerne fortsatt diskuterer hvordan tegnene skal tolkes.

Jeg stanser ved avstanden mellom barnet som hører, og den voksne som forsøker å forstå hva hørselen betyr. Et utslag på en skjerm kan fortelle oss at noe skjer. Barnets opplevelse av tonen kommer ikke fram på skjermen.

Charles Darwin nærmet seg spørsmålet gjennom observasjon. Da han ble far i 1839, begynte han å føre notater om barnas utvikling. Han registrerte først handlinger han oppfattet som instinktive: suging, skriking, gjesping og bevegelser. Senere kom språk, selvgjenkjennelse og mer sammensatt atferd. Ifølge Zimmer mente Darwin at det ikke fantes tegn på bevissthet hos de aller yngste.

Her har forståelsen endret seg. Spedbarn gråt og reagerte på berøring også på Darwins tid. Men reaksjonene ble lest gjennom en forestilling om hva bevissthet måtte være.

Gadamers begrep om forforståelse hjelper meg å se dette. Vi møter barnet med en målestokk allerede i hånden. Dersom vi forventer ord og selvgjenkjennelse, vil vi lett lete etter nettopp det. Andre uttrykk kan bli forstått som reflekser og havne utenfor det vi regner som tegn på erfaring. Nye målemetoder utvider synsfeltet, men de utfordrer også målestokken.

Et barn trenger ikke nødvendigvis å kunne tenke «jeg har vondt» for at noe skal gjøre vondt. Å erfare smerten og å kunne fortelle om den er forskjellige evner.

Barna som ble stille

Fra mitt arbeid i barnevernet husker jeg spedbarn som hadde vært utsatt for mishandling eller mangel på omsorg. Noen framstod som både uønsket og uelsket. De var tause og sårbare, med et blikk som syntes vendt innover. Når jeg forsøkte å møte blikket deres, så de bort.

I noen av disse barnas historier ble det fortalt om gråt som ikke hadde ført til at noen kom. Etter hvert var de blitt stille. For meg så det ut som om de hadde gitt opp å påkalle noen.

Det var en tolkning av det jeg møtte. Men den stilte et spørsmål som fremdeles berører meg: Hva hadde barnet erfart før det ble stille? Hadde det begynt å forvente at ingen ville svare?

Disse møtene er ingen vitenskapelig prøve på spedbarnets bevissthet. De viser likevel hvor mye som står på spill når vi skal forstå barnets uttrykk. Stillheten kunne være lett å overse. Et barn som ikke krevde oppmerksomhet, kunne komme til å få enda mindre av den.

Her blir Løgstrups etiske fordring konkret. Vi holder noe av den andres liv i våre hender. I møtet med et spedbarn er avhengigheten omfattende, mens muligheten til å formulere et krav er liten. Slik jeg leser ham, er nettopp dette en grunn til å skjerpe oppmerksomheten. Fordringen må oppfattes også når den ikke kommer som en bønn eller protest.

Jeg måtte forsøke å møte barnet som så bort. Den voksne måtte svare også når gråten hadde stilnet.

Det som kanskje setter spor

På sykehuset skulle barnet få hjelp. Også der var det avgjørende hvordan de voksne forstod barnets smerte.

Legen og forskeren Kanwaljeet J. S. Anand beskriver i «Discovering Pain in Newborn Infants» hvordan troen på at nyfødte ikke opplevde smerte, levde videre helt inn på 1980-tallet. Sammen med frykten for komplikasjoner ved narkose bidro den til at noen barn ble operert uten narkose, mens andre fikk behandling som gav utilstrekkelig smertelindring. Det fantes også bedøvelsesmetoder for nyfødte på 1950-tallet. Historien rommer derfor flere praksiser.

Jeg leser dette med operasjonen min i tankene. Det gjør spørsmålet om hva jeg kan ha opplevd, mer påtrengende.

Jeg har svak hukommelse for det jeg hører. En spesialpsykolog sa en gang at jeg kanskje hadde begynt å støtte meg mindre på hørselen som kilde til hukommelse. Jeg spurte om smerter fra ørebetennelsen og operasjonen som spedbarn kunne ha hatt betydning. Hun holdt muligheten åpen, men understreket at sammenhengen ikke kunne fastslås.

Der lar jeg forklaringen ligge. Spørsmålet om hvordan tidlige erfaringer kan inngå i et barns utvikling, står likevel igjen. Hva betyr det å få lindring? Hva betyr det å bli møtt når noe gjør vondt? Kan en erfaring få betydning uten at den senere kan hentes fram som et minne?

Før ordene

Mot slutten av artikkelen spør forskerne om spedbarnets bevissthet kan ha en annen form enn den voksnes. Komplekse mønstre i barnets hjerneaktivitet åpner for en hypotese om at barnet kan være mottakelig for omgivelsene på rikere og mer varierte måter enn vi vanligvis forestiller oss. Større kompleksitet i en måling betyr likevel ikke i seg selv en rikere bevisst opplevelse.

Tanken gjør bildet av bevisstheten som én stige mindre selvfølgelig. Kanskje barnet har andre måter å erfare verden på enn den voksne som velger ut, gjenkjenner og setter navn på det som skjer.

For meg fører dette tilbake til blikkene fra barnevernet. Jeg kom med min erfaring, mine ord og min forståelse. Barnet kom med sin kropp og sitt blikk. Møtet krevde at min forståelse kunne forandres av det jeg så.

Slik har også forståelsen av spedbarnet forandret seg siden Darwin. Forskningen gir oss flere tegn å følge. Omsorgen krever at vi følger dem med oppmerksomhet.

Min mor fortalte det hun husket. Journalen kunne ha utfylt hennes fortelling, men heller ikke den ville ha fortalt hvordan det var å være barnet på operasjonsbordet. Når jeg tenker på samtalen vår nå, kommer også blikkene fra barnevernet tilbake.

De barna hadde et liv som måtte ivaretas. Det hadde jeg også, før jeg kunne fortelle.

Referanser

Anand, K. J. S. (2019). Discovering pain in newborn infants. Anesthesiology, 131(2), 392–395. https://doi.org/10.1097/ALN.0000000000002810

Gadamer, H.-G. (1960). Wahrheit und Methode: Grundzüge einer philosophischen Hermeneutik. J. C. B. Mohr (Paul Siebeck).

Løgstrup, K. E. (1956). Den etiske fordring. Gyldendal.

Zimmer, C. (2026, 5. oktober). Are babies conscious? The New York Times. https://www.nytimes.com/2026/10/05/science/consciousness-brain-babies.html

De barna hadde et liv som måtte ivaretas. 

Det hadde jeg også, 

før jeg kunne fortelle.

Essayet er skrevet i en samtale med Claude/Anthropic og OpenAI/ChatGPT