Thursday, October 1, 2026

When the Body Becomes a Communication Channel

 

When the Body Becomes a Communication Channel

On signals, understanding, and the responsibility that remains

A parent stands beside their baby’s bed. The baby is asleep, wearing a small sock around one foot. Inside the sock is a sensor. On the phone, figures for pulse rate and oxygen saturation appear alongside information about sleep. The parent looks at the baby, then at the screen.

Both provide information. But which has the final word?

This is an imagined scene, but the technology exists. Small devices monitor the body and transmit information. In an article in Science, published on 24 September 2026, I encounter another, more experimental connection: electronic devices send signals through the body’s own tissue, activating other devices inside it.

I pause over the word communication. What has happened when a signal arrives? Has anyone understood anything? And who must answer if the connection fails?

What is new

Ramy Ghanim and his colleagues have developed SWANS, the Smart Wireless Autonomous Networking System. It takes advantage of the fact that bodily tissue conducts electrical current through ions. Pulses with particular characteristics activate particular electronic circuits, allowing several devices to form part of the same network (Ghanim et al., 2026).

Ionic communication through tissue is not itself new. The article refers, among other examples, to Abilify MyCite, in which an ingested sensor transmits information to a patch worn on the body. SWANS contributes a combination of selective activation of multiple devices, very low power consumption while implants await signals, small dimensions, and a long communication range in tissue samples. Implants can be made small enough to be inserted using a syringe.

The researchers investigated the system in tissue samples and living rats. In the demonstration of nerve stimulation, strain sensors on the forelimbs were connected by wires to a hub on the animal’s back. The hub processed the sensor data and transmitted pulses wirelessly through the tissue to implants near the hindlimbs. These implants stimulated the sciatic nerves and produced movement.

The study also included two months of testing in living rats to investigate safety and communication over time. No humans were studied. The results demonstrate a promising technical connection, while further investigation remains necessary before any use in humans.

When a threshold becomes an intention

The article describes the strain sensors as detecting motion intent. I notice the choice of words.

The sensors register a physical change that produces an electrical response. When the signal crosses a threshold, the hub sends a pulse onwards. “Intent” is the term the researchers give this registration within the system.

A movement can serve as an indication of intended activity. But the study does not thereby give us access to an intention experienced by the animal. Between the sensor reading and the word intention lies an interpretation.

I recognise a related leap in my own hearing. When a word does not reach me clearly, I try to find meaning in the sounds I do hear. Context helps, as does my expectation of what the other person is likely to say. Sometimes I get it right. At other times, I have understood something that was never said.

Then I need the opportunity to ask: What did you mean?

For Hans-Georg Gadamer, we encounter the world with experiences and expectations that make understanding possible. Yet these must also be open to challenge by what we encounter. In conversation, the other person can correct my initial interpretation, and the matter we are discussing can reveal itself differently from what I expected (Gadamer, 1960/2004).

The sensor cannot answer when we ask what the word intention means here. We must address that question to the people interpreting its signal.

Listening and confirming

The authors also use the expression listening state. The implant “listens” while awaiting a signal, consuming very little power. The metaphor describes a technical property, but it brings with it the image of someone who is attentive and ready to hear.

The implant is receptive to particular electrical pulses. It responds within the conditions built into its circuit, without assessing the purpose of the action.

Claude Shannon’s theory of communication helps us understand the distinction. He investigated how messages could be transmitted through a channel, while setting questions of meaning aside from the technical task (Shannon, 1948).

In SWANS, the message can be very brief: a pulse that activates a particular device. The researchers emphasise that the system is suited to small amounts of data and relatively infrequent activation. It trades bandwidth for miniaturisation and longevity.

The article also describes how an implant can send back a signal confirming its activation. The system thus receives information that something has happened at the receiving end. This is an important check, but the confirmation does not establish whether the action was appropriate or what it meant for the person living with the system.

A person’s response can change our understanding of the matter itself. A confirmation signal tells us that an event has occurred within the system’s predefined framework.

When the body changes the channel

The body is not an unchanging wire. During the two months of testing, connective tissue formed around the implants, and electrical impedance at the receiving pads increased. The researchers maintained communication by increasing the voltage within limits they considered safe under the experimental conditions. Differences between the rats also required individual settings (Ghanim et al., 2026).

The connection therefore depends on a body that responds to the device and changes over time. A setting that works today may need adjustment later.

Who monitors this shift? Who decides when the signal strength should be increased and when the system should instead be examined or stopped?

The study describes how the researchers handled this during the experiments. If the technology is eventually used in treatment, responsibility for its continued monitoring must also be clearly assigned.

Another demonstration shows how an implant containing a temperature-sensitive resistor responds at temperatures above 40°C and sends a triggering signal to another implant. The researchers describe this as detecting a high fever. The demonstration does not document the treatment of a patient with fever, but it shows how a registered bodily condition can trigger an action without human assessment at that moment.

The assessment has moved into the design. Someone has selected the threshold, decided what it should trigger, and assessed which errors are acceptable. Automation embeds earlier decisions in an arrangement that subsequently acts.

Many hands

Dennis Thompson described “the problem of many hands”: when many people contribute to a decision or outcome, it becomes difficult to assign moral responsibility to particular individuals (Thompson, 1980). Helen Nissenbaum examined this problem in computer systems, showing how complexity, software errors, and blaming the computer can obstruct accountability (Nissenbaum, 1996).

A medical network involves many such hands. Some develop the sensor. Others write the software, select thresholds, assess safety, recommend the product, or support the user.

The person wearing the device does not necessarily know about these choices or have any influence over them. Using a system does not make someone responsible for everything it does.

Ethically, responsibility must correspond to knowledge, role, and capacity to act. The manufacturer must answer for the design and make its limitations understandable. Healthcare professionals must answer for clinical judgements within their roles. Users must receive instructions and opportunities to respond that match what they are expected to do.

The device forms part of the chain of causes, but it cannot itself answer morally for that chain. Shared responsibility therefore requires clear connections between those responsible. Otherwise, responsibility risks disappearing precisely where communication becomes most sophisticated.

When gaps acquire content

The question of reliable communication also concerns what happens when information is missing. Here, I recognise an experience that makes me cautious about trusting coherence alone.

Sometimes, something I remember turns out to have happened differently. It is as though a memory has acquired content without my noticing that anything was filled in. I describe this as my own experience, as an autistic person, without making it a general characteristic of autism.

What troubles me is that the false memory does not necessarily feel uncertain. The gap has acquired content, and that content feels coherent. I therefore need others to help me examine what I remember. Such correction requires trust and also touches my trust in myself.

The term confabulation refers to false memories or accounts that a person believes to be true, without any intention to deceive. I leave open whether this is the appropriate clinical term for my experience.

When we say that AI “confabulates,” we use the word for a related outcome produced by a different process. A language model can generate false information or references in a convincing account. It has no human recollection it is trying to retrieve. The similarity lies in how a lack of supporting evidence is concealed by content that appears credible.

We can explore this through a thought experiment about medical technology. Suppose a future monitor loses a reliable measurement and its software calculates a replacement value from earlier data. Such a calculation is not, in itself, confabulation. The problem arises if it is presented as a current measurement, or if the system adds an explanation for which it has no basis.

This is not documented in the SWANS study, nor do I have grounds to claim that the infant sock does this. Nevertheless, the thought experiment reveals a responsibility: users must be able to distinguish between what has been measured, what has been estimated, and what is missing.

For Gadamer, understanding involves allowing what we hold to be true to be corrected. A system that conceals the gap makes such correction more difficult. “I do not have a reliable measurement” must therefore also be a valid answer.

A device in everyday life

The infant sock belongs to a different setting from the experimental implants. Yet it offers an everyday example of how measurements acquire authority.

The Owlet Dream Sock holds a sensor against the baby’s foot. The sensor uses light to estimate pulse rate and oxygen saturation and also records movement. The system provides information about sleep. Oxygen saturation is not a direct measurement of breathing rate. The manufacturer emphasises that the base station is the primary source of notifications and that parents should not rely on the phone alone (Owlet, 2024).

Here, I use American regulation as an example. Dream Sock received marketing authorisation through the FDA’s De Novo process in November 2023 for its particular function as an infant monitor (U.S. Food and Drug Administration [FDA], 2023).

On 4 September 2025, Owlet reported that more than two million parents worldwide had used its platform since 2012. This is the manufacturer’s own figure for the platform as a whole, not a count of American babies wearing this particular sock (Owlet, 2025).

The FDA emphasises that currently available baby products have not been shown to prevent sudden infant death syndrome. It also warns against monitors without the necessary marketing authorisation: unreliable measurements can lead to unnecessary interventions or delayed treatment. Monitors do not replace adult supervision or safe sleep practices (FDA, 2025).

Which has the final word?

It would be too simple to present parental intuition as a reliable alternative to technology. Parents also overlook signs and make mistakes. Good measurements and professional guidance can support care.

The question is how trust is distributed. If the baby seems different but the screen displays normal values, the parent must still be able to take their observation seriously. The measurement should contribute to the assessment without bringing it to an end.

With Gadamer, we can examine the expectation that accompanies the number: that it is objective and therefore decisive. This prior understanding must also be open to correction.

Buber’s distinction between I–It and I–Thou reminds us that the child is another whom we encounter, even when the body is examined and measured (Buber, 1923/1970). Løgstrup deepens the responsibility arising from this dependence: we hold something of the other person’s life in our hands (Løgstrup, 1956).

Parents are responsible for taking their child’s signals seriously, even when the screen suggests otherwise. The manufacturer is responsible for making the device’s limitations known and understandable. The responsibility to care does not make parents responsible for seeing through the technology.

I return to the parent beside the bed. The phone displays numbers. The baby moves a little in sleep. The parent gently places a hand against the child and remains there.

The screen can tell us something important. So can the child.

The device can take over a measurement. Responsibility for the child remains with us.

References

Buber, M. (1970). I and thou (W. Kaufmann, Trans.). Charles Scribner’s Sons. (Original work published 1923)

Gadamer, H.-G. (2004). Truth and method (J. Weinsheimer & D. G. Marshall, Trans.; 2nd rev. ed.). Continuum. (Original work published 1960)

Ghanim, R., Lee, Y. J., Byun, G., Jackson, J., Ding, J. Z., Park, J., Bibidakis, M., Feller, E., Kim, E., Aygun, D., Kaushik, A., Cig, A., Healy, S., Cunin, C. E., Gumyusenge, A., Yeo, W.-H., & Abramson, A. (2026). An in-body networking system for communication between wearable and implantable therapeutics. Science, 393(6818), 1322–1328. https://doi.org/10.1126/science.adz5300

Løgstrup, K. E. (1956). Den etiske fordring [The ethical demand]. Gyldendal.

Nissenbaum, H. (1996). Accountability in a computerized society. Science and Engineering Ethics, 2(1), 25–42. https://doi.org/10.1007/BF02639315

Owlet. (2024, January 2). Dream with health notifications: Dream Sock overview. https://support.owletcare.com/hc/en-us/articles/22580462114445

Owlet. (2025, September 4). Owlet extends global reach with launch of medically-certified Dream Sock™ to South Africa [Press release]. https://investors.owletcare.com/news/news-details/2025/Owlet-Extends-Global-Reach-with-Launch-of-Medically-Certified-Dream-Sock-to-South-Africa/default.aspx

Shannon, C. E. (1948). A mathematical theory of communication. The Bell System Technical Journal, 27(3), 379–423. https://doi.org/10.1002/j.1538-7305.1948.tb01338.x

Thompson, D. F. (1980). Moral responsibility of public officials: The problem of many hands. American Political Science Review, 74(4), 905–916. https://doi.org/10.2307/1954312

U.S. Food and Drug Administration. (2023, November 8). Device classification under section 513(f)(2) (De Novo): Dream Sock (DEN220091). https://www.accessdata.fda.gov/scripts/cdrh/cfdocs/cfpmn/denovo.cfm?ID=DEN220091

U.S. Food and Drug Administration. (2025, September 16). Do not use unauthorized infant devices for monitoring vital signs: FDA safety communication. https://www.fda.gov/medical-devices/safety-communications/do-not-use-unauthorized-infant-devices-monitoring-vital-signs-fda-safety-communication

When the Body Becomes a Communication Channel


This essay was written in a conversation with Claude/Anthropic and OpenAI/ChatGPT





Når kroppen blir en kommunikasjonskanal

 

Når kroppen blir en kommunikasjonskanal

Om signaler, forståelse og ansvaret som blir igjen

En forelder står ved barnets seng. Barnet sover med en liten sokk rundt foten. I sokken sitter en sensor. På telefonen vises tall for puls og oksygenmetning, sammen med opplysninger om søvn. Forelderen ser på barnet, deretter på skjermen.

Begge gir informasjon. Men hvilken får siste ord?

Dette er en tenkt scene, men teknologien finnes. Små apparater registrerer kroppen og sender informasjon videre. I en artikkel i Science fra 24. september 2026 møter jeg en annen og mer eksperimentell forbindelse: Elektroniske enheter sender signaler gjennom kroppens eget vev og aktiverer andre enheter inne i kroppen.

Jeg stanser ved ordet kommunikasjon. Hva har skjedd når et signal når fram? Har noen forstått noe? Og hvem må svare dersom forbindelsen svikter?

Det som er nytt

Ramy Ghanim og kollegene hans har utviklet SWANS, Smart Wireless Autonomous Networking System. Systemet utnytter at kroppens vev leder elektrisk strøm gjennom ioner. Pulser med bestemte egenskaper aktiverer bestemte elektroniske kretser, slik at flere apparater kan inngå i samme nettverk (Ghanim et al., 2026).

Ionisk kommunikasjon gjennom vev er ikke ny i seg selv. Artikkelen viser blant annet til Abilify MyCite, der en sensor som svelges, sender informasjon til et plaster på kroppen. Bidraget fra SWANS ligger i kombinasjonen av selektiv aktivering av flere enheter, svært lavt strømforbruk mens implantatene venter på signaler, små dimensjoner og lang rekkevidde i vevsprøver. Implantater kan gjøres små nok til å settes inn med en sprøyte.

Forskerne undersøkte systemet i vevsprøver og levende rotter. I demonstrasjonen av nervestimulering var strekksensorer på forbeina koblet med ledninger til en sentralenhet på ryggen. Denne behandlet sensordataene og sendte pulser trådløst gjennom vevet til implantater ved bakbeina. Implantatene stimulerte isjiasnervene og framkalte bevegelse.

Studien omfatter også to måneders utprøving i levende rotter for å undersøke sikkerhet og kommunikasjon over tid. Ingen mennesker ble undersøkt. Resultatene viser en lovende teknisk forbindelse, samtidig som videre undersøkelser er nødvendige før eventuell bruk hos mennesker.

Når en terskel blir en intensjon

Artikkelen beskriver strekksensorene som registrering av motion intent – bevegelsesintensjon. Jeg merker meg ordvalget.

Sensorene registrerer en fysisk endring som gir et elektrisk utslag. Når signalet passerer en terskel, sender sentralenheten en puls videre. «Intensjon» er betegnelsen forskerne gir registreringen i systemets sammenheng.

En bevegelse kan brukes som tegn på ønsket aktivitet. Men studien gir oss ikke dermed tilgang til en opplevd hensikt hos dyret. Mellom utslaget og ordet intensjon ligger en fortolkning.

Jeg kjenner et beslektet sprang fra min egen hørsel. Når et ord ikke når tydelig fram, forsøker jeg å finne mening i lydene jeg oppfatter. Sammenhengen hjelper meg, og det gjør forventningen om hva den andre sannsynligvis vil si. Noen ganger treffer jeg. Andre ganger har jeg forstått noe som aldri ble sagt.

Da trenger jeg muligheten til å spørre: Hva mente du?

Hos Hans-Georg Gadamer møter vi verden med erfaringer og forventninger som gjør forståelse mulig. Samtidig må disse kunne utfordres av det vi møter. I samtalen kan den andre korrigere min første fortolkning, og saken vi snakker om, kan vise seg annerledes enn jeg ventet (Gadamer, 1960/2004).

Sensoren kan ikke svare når vi spør hva som ligger i ordet intensjon. Det spørsmålet må vi rette til menneskene som fortolker signalet.

Å lytte og å bekrefte

Forfatterne bruker også uttrykket listening state. Implantatet «lytter» mens det venter på et signal, med svært lavt strømforbruk. Metaforen beskriver en teknisk egenskap, men bringer med seg forestillingen om noen som er oppmerksom og klar til å høre.

Implantatet er mottakelig for bestemte elektriske pulser. Det reagerer innenfor betingelsene som er bygget inn i kretsen, uten å vurdere hensikten med handlingen.

Claude Shannons kommunikasjonsteori hjelper oss å forstå forskjellen. Han undersøkte hvordan meldinger kan overføres gjennom en kanal, mens spørsmålet om mening ble holdt utenfor den tekniske oppgaven (Shannon, 1948).

I SWANS kan meldingen være svært knapp: en puls som aktiverer en bestemt enhet. Forskerne framhever at systemet egner seg for små datamengder og forholdsvis sjelden aktivering. Det bytter båndbredde mot små dimensjoner og lang levetid.

Artikkelen beskriver dessuten hvordan et implantat kan sende tilbake et signal som bekrefter aktivering. Systemet får dermed informasjon om at noe har skjedd hos mottakeren. Dette er en viktig kontroll, men bekreftelsen avgjør ikke om handlingen var hensiktsmessig, eller hvilken betydning den fikk for den som lever med systemet.

Et menneskes svar kan forandre vår forståelse av saken. Et bekreftelsessignal forteller at en hendelse har funnet sted innenfor systemets fastlagte ramme.

Når kroppen forandrer kanalen

Kroppen er ingen uforanderlig ledning. Under den to måneder lange utprøvingen dannet det seg bindevev rundt implantatene, og den elektriske impedansen ved mottakerflatene økte. Forskerne opprettholdt kommunikasjonen ved å øke spenningen innenfor grensene de vurderte som sikre under forsøksbetingelsene. Variasjoner mellom rottene gjorde også individuelle innstillinger nødvendige (Ghanim et al., 2026).

Forbindelsen er altså avhengig av en kropp som reagerer på apparatet og endrer seg over tid. En innstilling som virker i dag, kan kreve justering senere.

Hvem følger med på denne forskyvningen? Hvem avgjør når signalstyrken skal økes, og når systemet heller skal undersøkes eller stanses?

Studien beskriver hvordan forskerne håndterte dette i forsøkene. Dersom teknologien senere skal brukes i behandling, må oppfølgingen også få en tydelig ansvarlig.

En annen demonstrasjon viser hvordan et implantat med en temperaturfølsom motstand reagerer ved temperaturer over 40 °C og sender et utløsersignal til et annet implantat. Forskerne beskriver dette som registrering av høy feber. Demonstrasjonen dokumenterer ikke behandling av en febersyk pasient, men viser hvordan en registrert kroppstilstand kan utløse en handling uten menneskelig vurdering i selve øyeblikket.

Vurderingen er flyttet til konstruksjonen. Noen har valgt terskelen, bestemt hva den skal utløse, og vurdert hvilke feil som er akseptable. Automatiseringen bygger tidligere beslutninger inn i en ordning som senere handler.

Mange hender

Dennis Thompson beskrev «problemet med mange hender»: Når mange bidrar til en beslutning eller et resultat, blir det vanskelig å plassere det moralske ansvaret hos bestemte personer (Thompson, 1980). Helen Nissenbaum undersøkte dette problemet i datasystemer og viste hvordan kompleksitet, programvarefeil og det å skylde på datamaskinen kan hindre ansvarliggjøring (Nissenbaum, 1996).

Et medisinsk nettverk har mange slike hender. Noen utvikler sensoren. Andre skriver programvaren, velger terskler, vurderer sikkerheten, anbefaler produktet eller følger opp brukeren.

Den som bærer apparatet, har ikke nødvendigvis kunnskap om disse valgene eller mulighet til å påvirke dem. Å bruke et system gjør ikke personen ansvarlig for alt systemet gjør.

Etisk må ansvar stå i forhold til kunnskap, rolle og mulighet til å handle. Produsenten må svare for konstruksjonen og gjøre begrensningene forståelige. Helsepersonell må svare for faglige vurderinger innenfor sin rolle. Brukeren må få anvisninger og muligheter til å reagere som står i forhold til det vedkommende forventes å gjøre.

Apparatet inngår i årsakskjeden, men kan ikke selv svare moralsk for den. Fordelt ansvar krever derfor tydelige forbindelser mellom de ansvarlige. Ellers risikerer vi at ansvaret forsvinner nettopp der kommunikasjonen blir mest avansert.

Når hullene får et innhold

Spørsmålet om pålitelig kommunikasjon gjelder også det som skjer når informasjon mangler. Her kjenner jeg en erfaring som gjør meg varsom med å stole på sammenheng alene.

Jeg opplever at noe jeg husker, viser seg å ha skjedd annerledes. Det er som om et minne har fått et innhold uten at jeg merket utfyllingen. Jeg beskriver dette som min egen erfaring, slik jeg lever med den som autist, uten å gjøre den til et generelt kjennetegn ved autisme.

Det urovekkende er at feilminnet ikke nødvendigvis kjennes som usikkerhet. Hullet har fått et innhold, og innholdet oppleves som sammenhengende. Jeg trenger derfor andre som hjelper meg å undersøke det jeg husker. En slik korrigering krever tillit og berører også tilliten til meg selv.

Begrepet konfabulering brukes om feilaktige minner eller fortellinger som personen oppfatter som sanne, uten å ha til hensikt å lyve. Jeg lar det stå åpent om det er den riktige kliniske betegnelsen på min erfaring.

Når vi sier at KI «konfabulerer», bruker vi ordet om et beslektet resultat, men en annen prosess. En språkmodell kan produsere feilaktige opplysninger eller referanser i en overbevisende framstilling. Den har ingen menneskelig erindring som den forsøker å hente fram. Likheten ligger i at et manglende grunnlag skjules bak et innhold som virker troverdig.

Vi kan føre dette inn i et tankeeksperiment om medisinsk teknologi. Anta at en framtidig monitor mister en pålitelig måling, og at programvaren beregner en erstatningsverdi ut fra tidligere data. En slik beregning er ikke i seg selv konfabulering. Problemet oppstår dersom den presenteres som en aktuell måling, eller systemet føyer til en forklaring det mangler grunnlag for.

Dette er ikke dokumentert i SWANS-studien, og jeg har heller ikke grunnlag for å hevde at spedbarnssokken gjør det. Tankeeksperimentet synliggjør likevel et ansvar: Brukeren må kunne skille mellom det som er målt, det som er beregnet, og det som mangler.

Hos Gadamer innebærer forståelse at det vi holder for sant, kan korrigeres. Et system som skjuler hullet, gjør denne korrigeringen vanskeligere. Derfor må også «Jeg har ikke en pålitelig måling» få være et gyldig svar.

Et apparat i hverdagen

Spedbarnssokken tilhører en annen sammenheng enn de eksperimentelle implantatene. Den gir oss likevel et hverdagslig bilde av hvordan målinger får autoritet.

Owlet Dream Sock holder en sensor mot barnets fot. Sensoren bruker lys til å beregne puls og oksygenmetning og registrerer bevegelse. Systemet gir også informasjon om søvn. Oksygenmetning er ikke en direkte måling av pustefrekvens. Produsenten understreker at basestasjonen er hovedkilden for varsling, og at foreldrene ikke skal stole på mobilen alene (Owlet, 2024).

Jeg bruker her den amerikanske reguleringen som eksempel. Dream Sock fikk markedsføringstillatelse gjennom FDAs De Novo-prosess i november 2023 for sin bestemte funksjon som spedbarnsmonitor (U.S. Food and Drug Administration [FDA], 2023).

Owlet oppga 4. september 2025 at over to millioner foreldre globalt hadde brukt selskapets plattform siden 2012. Det er produsentens eget tall for plattformen samlet, ikke en opptelling av amerikanske barn med denne sokken (Owlet, 2025).

FDA understreker at tilgjengelige babyprodukter ikke er dokumentert å forebygge krybbedød. Myndigheten advarer også mot monitorer uten nødvendig markedsføringstillatelse: Upålitelige målinger kan føre til unødvendige inngrep eller forsinket behandling. Monitorer erstatter ikke tilsyn eller trygg søvnpraksis (FDA, 2025).

Hvilken får siste ord?

Det ville være for enkelt å sette foreldres intuisjon opp som et sikkert alternativ til teknologi. Foreldre overser også tegn og kan ta feil. Gode målinger og faglig veiledning kan støtte omsorgen.

Spørsmålet er hvordan tilliten fordeles. Dersom barnet virker annerledes, men skjermen viser normale verdier, må forelderen fortsatt kunne ta sin observasjon alvorlig. Målingen må inngå i vurderingen uten å avslutte den.

Hos Gadamer kan vi undersøke forventningen som følger tallet: at det er objektivt og derfor avgjørende. Også denne forforståelsen må kunne korrigeres.

Bubers skille mellom Jeg–Det og Jeg–Du minner oss om at barnet er en annen vi møter, også når kroppen undersøkes og måles (Buber, 1923/1970). Løgstrup skjerper ansvaret som følger av denne avhengigheten: Vi har noe av den andres liv i vår hånd (Løgstrup, 1956).

Foreldrene har ansvar for å ta barnets signaler på alvor, også når skjermen sier noe annet. Produsenten har ansvar for å gjøre apparatets begrensninger kjent og forståelige. Omsorgsansvaret gjør ikke foreldrene ansvarlige for å gjennomskue teknologien.

Jeg vender tilbake til forelderen ved sengen. Telefonen viser tall. Barnet beveger seg litt i søvnen. Forelderen legger hånden varsomt mot barnet og blir stående.

Skjermen kan fortelle noe viktig. Det kan også barnet.

Apparatet kan overta en måling. Ansvaret for barnet blir igjen hos oss.

Referanser

Buber, M. (1970). I and thou (W. Kaufmann, Overs.). Charles Scribner’s Sons. (Originalverket utgitt 1923)

Gadamer, H.-G. (2004). Truth and method (J. Weinsheimer & D. G. Marshall, Overs.; 2. rev. utg.). Continuum. (Originalverket utgitt 1960)

Ghanim, R., Lee, Y. J., Byun, G., Jackson, J., Ding, J. Z., Park, J., Bibidakis, M., Feller, E., Kim, E., Aygun, D., Kaushik, A., Cig, A., Healy, S., Cunin, C. E., Gumyusenge, A., Yeo, W.-H., & Abramson, A. (2026). An in-body networking system for communication between wearable and implantable therapeutics. Science, 393(6818), 1322–1328. https://doi.org/10.1126/science.adz5300

Løgstrup, K. E. (1956). Den etiske fordring. Gyldendal.

Nissenbaum, H. (1996). Accountability in a computerized society. Science and Engineering Ethics, 2(1), 25–42. https://doi.org/10.1007/BF02639315

Owlet. (2024, 2. januar). Dream with health notifications: Dream Sock overview. https://support.owletcare.com/hc/en-us/articles/22580462114445

Owlet. (2025, 4. september). Owlet extends global reach with launch of medically-certified Dream Sock™ to South Africa [Pressemelding]. https://investors.owletcare.com/news/news-details/2025/Owlet-Extends-Global-Reach-with-Launch-of-Medically-Certified-Dream-Sock-to-South-Africa/default.aspx

Shannon, C. E. (1948). A mathematical theory of communication. The Bell System Technical Journal, 27(3), 379–423. https://doi.org/10.1002/j.1538-7305.1948.tb01338.x

Thompson, D. F. (1980). Moral responsibility of public officials: The problem of many hands. American Political Science Review, 74(4), 905–916. https://doi.org/10.2307/1954312

U.S. Food and Drug Administration. (2023, 8. november). Device classification under section 513(f)(2) (De Novo): Dream Sock (DEN220091). https://www.accessdata.fda.gov/scripts/cdrh/cfdocs/cfpmn/denovo.cfm?ID=DEN220091

U.S. Food and Drug Administration. (2025, 16. september). Do not use unauthorized infant devices for monitoring vital signs: FDA safety communication. https://www.fda.gov/medical-devices/safety-communications/do-not-use-unauthorized-infant-devices-monitoring-vital-signs-fda-safety-communication


Når kroppen blir en kommunikasjonskanal


Essayet er skrevet i en samtale med Claude/Anthropic og OpenAI/ChatGPT