Hva mener du med hjem?

Om nostalgi og ordene vi tror vi kjenner

En gammel sang begynner å spille. Jeg kjenner de første tonene før jeg husker tittelen. Så kommer kjøkkenbordet, lyset gjennom vinduet, en stemme fra et annet rom. Ingenting av dette er her, og likevel forandrer det rommet jeg sitter i.

Jeg lar sangen spille ferdig. Det er godt å høre den igjen, men det er også noe i den som gjør vondt. Stemmen fra det andre rommet kan ikke svare meg nå.

Nostalgi, sier vi. Et velkjent ord for en erfaring mange setter pris på: å kjenne fortiden komme nær, med både varme og vemod.

Men ordet har ikke alltid hatt denne milde klangen. Mot slutten av 1600-tallet ble det innført som navn på en sykdom.

Da lengselen kunne ta liv

I 1688 introduserte medisinstudenten Johannes Hofer i Basel begrepet nostalgia i avhandlingen Dissertatio medica de nostalgia, oder Heimwehe. Ordet ble dannet av greske ord for hjemkomst og smerte. Det skulle betegne alvorlig hjemlengsel.

Hos dem Hofer beskrev, kunne tankene om hjemstedet bli så påtrengende at resten av livet mistet sitt feste. De sov dårlig, mistet matlysten og ble kraftløse. Han registrerte også kroppslige symptomer som feber og hjertebank. Hjemlengselen ble regnet som farlig nok til å ta liv, selv om vi i dag ikke kan fastslå at lengselen alene forklarte sykdomsforløpene.

Blant dem som ble omtalt som rammet, var soldater langt hjemmefra. Hjemmet var et sted de var blitt skilt fra, og som de lengtet etter å vende tilbake til.

I dagens vanlige bruk er nostalgi ofte rettet mot en tidligere tid. Jeg kan sitte hjemme og likevel være nostalgisk. Huset jeg husker, står fremdeles. Gaten har samme navn. Men menneskene er borte, og barndommen lar seg ikke hente tilbake ved å reise dit. Denne lengselen etter en tapt tid skiller seg fra den medisinske hjemlengselen som ga begrepet dets navn.

Det samme ordet fører oss dermed til forskjellige erfaringer. Skal vi forstå dem, må vi vite mer enn hva ordet vanligvis betyr for oss.

Når vi forstår for raskt

Leser jeg «nostalgi» hos Hofer og ser for meg en hyggelig kveld med gamle fotografier, har jeg forstått for raskt. Jeg har tatt med meg min egen bruk av ordet inn i hans tekst. Det som skulle hjelpe meg å forstå, har stilt seg i veien.

Dette er en erfaring Gadamer hjelper oss å tenke over. Vi leser og lytter med en forforståelse: erfaringer, forventninger og språkvaner som allerede er våre. De gjør forståelse mulig, men de kan også få oss til å overse det som ikke passer. Å forstå krever derfor at vi lar det vi møter, korrigere det vi tok for gitt.

Hos Hofer må sykdomsbetydningen få tre fram. Søvnløsheten og den tapte matlysten hører til teksten. Vi kan ikke fjerne dem fordi vi selv forbinder nostalgi med noe behagelig.

Til gjengjeld kan den gamle teksten gjøre oss mer oppmerksomme på dagens språk. Når noen sier at de er nostalgiske, vet vi ennå ikke hvor vondt savnet gjør.

Begreper har en viss stabilitet. Ellers kunne vi ikke snakke sammen. Men de får sitt innhold gjennom bruk, og bruken har en historie. Mennesker lever annerledes, møter nye vilkår og stiller andre spørsmål. Ordene følger med, ofte med eldre betydninger liggende under de nyere.

Et hjem man ikke kan vende tilbake til

Tenk på to mennesker som sier: «Jeg lengter hjem.»

Den ene har flyttet for å studere. På telefonen ligger bilder fra familiekjøkkenet. En billett kan bestilles, og om noen uker kan personen sitte ved det samme bordet igjen.

Den andre har flyktet. Også på denne telefonen ligger bilder av et kjøkken. Men huset kan være ødelagt, familien spredt og veien tilbake stengt. Et spørsmål om neste hjemreise kan treffe et sår den som spør, ikke visste fantes.

Vi hører den samme setningen. Likevel trenger den forskjellige svar.

Også ordet «hjem» kan vise til forskjellige former for tilhørighet. I ett liv ligger tyngden i boligen og det private rommet. I et annet omfatter hjemmet en større familie, et språk eller et sted der slekten har levd. Slike forskjeller kan gå mellom kulturer, men også mellom mennesker i samme gate. Vi kan ikke lese den enkeltes betydning direkte ut av kulturell bakgrunn.

Når et ord oversettes, må vi derfor fortsatt lytte til fortellingen det inngår i. Ordboken kan hjelpe oss fram til ordet. Den forteller oss ikke hva personen har mistet.

Spørsmålet som gir plass

I sosialt arbeid og terapi er dette en praktisk utfordring. Vi må bruke begreper for å forstå og handle, ofte mens tiden er knapp. Samtidig kan et kjent ord gi oss en følelse av å ha forstått mer enn vi har.

Vi kan forestille oss et samtalerom. En person sitter på stolen nærmest døren og sier:

«Jeg vil bare hjem.»

Den som lytter, tenker straks på adressen i journalen. Samtalen er på vei mot transport, praktiske avtaler og hvem som kan ta imot. Så kommer et spørsmål:

«Hva mener du med hjem?»

Svaret er at personen vil tilbake til tiden før ektefellen døde. Boligen finnes. Det er livet i den som er borte.

Spørsmålet løser ikke sorgen. Men det forandrer samtalen. Den som lytter, kan nå møte savnet personen forsøker å uttrykke.

Her ligger essayets etiske kjerne. «Hva mener du med det?» kan være en form for omsorg. Spørsmålet gir den andre anledning til å beskrive sitt eget liv før vår forståelse får feste. Det krever at vi tåler et øyeblikk der vi ennå ikke vet.

Hva navnet gjør

Navnet former både hvordan vi forstår oss selv og hvordan andre møter oss.

Betegner vi en erfaring som sykdom, åpner vi for undersøkelse og behandling. Det kan være nødvendig og hjelpsomt. Men betegnelsen kan også bli for trang dersom vi slutter å spørre etter erfaringen den skal beskrive.

Kaller vi noe et varmt minne, åpner vi for gjenkjennelse og samtale. Også den betegnelsen kan bli for trang. Den som smiler når en gammel sang spilles, kan bære et savn som krever mer enn et smil tilbake.

Historien om nostalgi avgjør ikke hvilken beskrivelse som er riktig i hvert enkelt tilfelle. Den minner oss om å undersøke ordene vi bruker. Hva hjelper de oss å se? Hva gjør de vanskeligere å høre?

At begreper endrer betydning, innebærer derfor et ansvar for presisjon. Vi må spørre når de ble brukt, i hvilken sammenheng og hva de forsøkte å gripe. Og når et menneske bruker dem om sitt eget liv, må vi gi plass til betydningen de har der.

Sangen en gang til

Jeg setter på den gamle sangen igjen. Kjøkkenbordet kommer tilbake, og stemmen fra det andre rommet. Men nå blir jeg mer oppmerksom på stillheten etter stemmen. Jeg hører både nærheten minnet gir, og fraværet det lar meg kjenne.

Jeg kaller det fortsatt nostalgi. Ordet er nyttig, men det har ikke fortalt alt.

Hvis noen satt ved siden av meg og spurte hva jeg savnet, ville jeg måtte begynne å fortelle.

Referanser

Dodman, T. (2018). What nostalgia was: War, empire, and the time of a deadly emotion. University of Chicago Press.

Gadamer, H.-G. (1960). Wahrheit und Methode: Grundzüge einer philosophischen Hermeneutik. J. C. B. Mohr.

Hofer, J. (1688). Dissertatio medica de nostalgia, oder Heimwehe. J. Bertsch. Originalavhandlingen i Wellcome Collection.

Oskar Diethelm Library, Weill Cornell Medical College. (u.å.). Theories of the pathology of nostalgia. I Nostalgia: The rise and fall of a medical diagnosis. Historisk nettutstilling.