De tomme fryserne

Om vaksiner, beredskap og hva trygghet er verdt før vi trenger den

Fra området til vaksineprodusenten Biovac i Cape Town kan direktøren Morena Makhoana se Table Mountain. Når stresset blir stort og han ikke vet hva han skal gjøre, løfter han blikket mot fjellet. Det hjelper ham å bevare litt av roen.

Slik åpner Jon Cohens reportasje «Africa’s effort to make most of its own vaccines by 2040 faces significant headwinds», publisert i Science 1. oktober 2026. Den handler om arbeidet med å bygge opp vaksineproduksjon i Afrika, og om hvor vanskelig det er å gjøre dette arbeidet økonomisk levedyktig.

Like ved Makhoana står et anlegg med spesialfrysere. Biovac hadde inngått en avtale med Pfizer og BioNTech om å motta koronavaksine i store beholdere og tappe den på hetteglass i Sør-Afrika. Fryserne skulle kunne oppbevare opptil tjue millioner doser. Avtalen lovet en egen forsyning til det afrikanske kontinentet.

Men avtalearbeidet og forberedelsene tok tid. Da de første dosene var tilgjengelige mot slutten av 2022, var etterspørselen falt bort. Ifølge Makhoana solgte Biovac ikke én eneste dose av denne vaksinen.

Jeg stanser ved disse fryserne. Under pandemien hadde afrikanske land erfart hva det innebar å stå langt bak i køen. Velstående land sikret seg vaksiner først. Beslutningen om å bygge opp egen kapasitet sprang ut av denne erfaringen. Neste gang skulle flere kunne beskyttes i tide.

Da kapasiteten var klar, var markedet et annet.

Mellom to kriser

Beredskap har en egen tidslighet. Den må bygges før hendelsen som begrunner den. Når hendelsen kommer, kan det allerede være for sent.

Tenk på et sykehus som ønsker å kunne ta imot mange pasienter ved en større ulykke. Noen ledige senger er ikke tilstrekkelig. Det må også finnes personell som kan tilkalles, utstyr som virker, og en plan for hvordan avdelingene skal samarbeide. En seng blir først beredskap når den inngår i en ordning som gjør det mulig å behandle et menneske.

Jeg tenker at noe tilsvarende gjelder vaksinefabrikken. Ledig produksjonskapasitet har verdi dersom det finnes kompetanse, vedlikehold, tilgang til råvarer og avtaler som gjør at den kan tas i bruk. Uten slike forbindelser kan bygningen bli stående som et minne om en ambisjon.

Dette gir også et mulig kriterium for å skille beredskap fra feilslått planlegging: Kan kapasiteten faktisk aktiveres når behovet oppstår, og finnes det en troverdig plan for å opprettholde den fram til da?

Cohens reportasje viser hvor vanskelig dette er. Vaksineanlegg koster store beløp å holde i drift, også når de ikke produserer. De trenger inntekter mellom pandemiene. Ansatte må få brukt kunnskapen sin, og utstyret må holdes i stand.

Vi kan derfor ikke vurdere beredskap bare ut fra hva som ble bygget under krisen. Vi må også undersøke hva som gjør det mulig å fortsette etterpå.

Den billigste vaksinen

Det ville være enkelt å mene at afrikanske myndigheter burde kjøpe vaksiner fra egne produsenter. Reportasjen gir en konkret grunn til å nøle.

Cohen beskriver hvordan sørafrikanske myndigheter i 2023 valgte en importert pneumokokkvaksine til omtrent en tredel av prisen på alternativet Biovac leverte gjennom sitt samarbeid med Pfizer. Biovac måtte deretter si opp 85 av sine 450 ansatte.

For myndighetene kunne den lavere prisen frigjøre penger til andre helsebehov. Et barn som trenger vaksine i dag, kan ikke vente på at en lokal industri skal bli konkurransedyktig.

Samtidig viser oppsigelsene at innkjøpsbeslutningen fikk følger for kapasiteten i landet. Min bekymring er hva gjentatte beslutninger av denne typen kan gjøre over tid. Hvis kompetanse og produksjon forsvinner, kan avhengigheten av utenlandske leverandører bli vanskeligere å komme ut av.

Her møter to ansvar hverandre. Myndighetene skal beskytte mennesker som trenger hjelp nå. De skal også forberede seg på behov som ennå ikke har meldt seg. Begge oppgavene gjelder liv og helse, selv om bare den ene er synlig i dagens etterspørsel.

Aristoteles kalte praktisk klokskap fronesis. Den innebærer å vurdere hva situasjonen krever når flere hensyn må holdes sammen. I dette tilfellet må den som beslutter, se både barnet som kan vaksineres med dagens budsjett, og befolkningen som kan stå uten forsyninger under neste krise.

Praktisk klokskap gir oss ingen formel for hvor mye dyrere en lokal vaksine bør få være. Den krever derimot at vi undersøker hvilke følger valget kan få. Den billigste løsningen kan være den riktige. Men prisen alene kan ikke fortelle oss det.

Å kunne selv

Målet om at Afrika skal produsere 60 prosent av vaksinene kontinentet trenger innen 2040, står uttrykkelig i reportasjen. Det ble satt som del av initiativet Partnerships for African Vaccine Manufacturing, lansert av Den afrikanske union og Africa CDC i 2021.

Det er et ambisiøst mål. Veien dit krever mer enn fabrikker.

Å tappe en importert vaksine på hetteglass gir arbeid og erfaring. Men dersom leveransen av selve vaksinen stopper, stanser også denne produksjonen. Større selvstendighet krever at flere deler av arbeidet kan utføres lokalt, fra forskning og utvikling til framstilling og kvalitetskontroll.

Cohen forteller om Afrigen Biologics and Vaccines, et lite sørafrikansk selskap som har bygget opp kompetanse på mRNA-vaksiner. Gjennom et program støttet av Verdens helseorganisasjon og Medicines Patent Pool har selskapet lært opp fagfolk fra flere lav- og mellominntektsland. Samtidig står Afrigen i en alvorlig økonomisk krise og forsøker å omorganisere seg som en ideell virksomhet.

For meg viser dette hvor sårbar kunnskapsbygging kan være. Kompetansen finnes, men vilkårene for å videreføre den er usikre.

Jeg tenker at noe viktig kan gå tapt dersom et slikt fagmiljø oppløses. Kunnskap lever også i samarbeidet mellom mennesker, i erfaringene de deler, og i ferdighetene de utvikler gjennom gjentatt arbeid. Ny finansiering kan kjøpe utstyr. Det kan ta langt lengre tid å bygge opp igjen et miljø som vet hvordan utstyret skal brukes.

Derfor handler selvstendighet også om universiteter, utdanning og muligheten til å bli værende i et fag. Den som alltid må vente på at andre utvikler en løsning, får begrenset innflytelse over hvilke behov løsningen skal svare på.

Et ansvar som varer

Hos Løgstrup springer den etiske fordringen ut av at vi i møtet med et annet menneske holder noe av dets liv i vår hånd. Den andre er sårbar for det vi gjør, og for det vi lar være å gjøre.

Jeg vil føre denne tanken videre til de institusjonelle avhengighetene reportasjen beskriver. Den som venter på en vaksine, møter kanskje aldri innkjøperen, direktøren eller politikeren som avgjør om den blir tilgjengelig. Avstanden opphever likevel ikke avhengigheten. Beslutningen når fram til et menneskes liv, selv om mennesket ikke er til stede når den tas.

Her kan Løgstrup og Aristoteles hjelpe oss med ulike sider av samme oppgave. Løgstrup minner oss om hvem beslutningen berører. Aristoteles krever at vi vurderer hvordan dette ansvaret kan ivaretas under de faktiske betingelsene: knappe budsjetter, usikker etterspørsel og behovet for å bevare kompetanse.

Omsorgen må dermed få en praktisk form. Den kan ligge i langsiktige innkjøpsavtaler, pålitelige betalinger og samarbeid om utdanning. Slike ordninger kan virke fjerne fra møtet mellom mennesker. Likevel kan de være avgjørende for om hjelpen finnes når noen trenger den.

Pandemien skapte vilje til å handle. Men arbeidet med å bygge en bærekraftig vaksineproduksjon varer langt lenger enn oppmerksomheten rundt krisen. Det er i disse mellomliggende årene løftene blir prøvd.

Fryserne i Cape Town står igjen etter et løfte om at Afrika skulle få en sikrere vaksineforsyning. For meg reiser de et spørsmål som også gjelder oss: Hva må vi holde i gang i de rolige årene, for at færre skal måtte vente neste gang?

Referanser:

Aristotle. (2009). The Nicomachean ethics (D. Ross, overs.; L. Brown, red.). Oxford University Press.

Cohen, J. (2026, 1. oktober). Africa’s effort to make most of its own vaccines by 2040 faces significant headwinds. Science. https://www.science.org/content/article/africa-s-effort-make-most-its-own-vaccines-2040-faces-significant-headwinds

Løgstrup, K. E. (1956). Den etiske fordring. Gyldendal.