Empati ved autisme og kunsten å spørre

Jeg har alltid følt meg empatisk, til tider nesten overempatisk. Med det mener jeg hvor sterkt jeg blir berørt, ikke at jeg nødvendigvis forstår mer enn andre. Andres smerte kan kjennes i min egen kropp. Følelsene deres utløser sterke reaksjoner i meg, samtidig som det kan være vanskelig å forstå hva de føler og trenger. I praksis har jeg lært meg å spørre konkret. Jeg vil hevde at usikkerheten om hva et annet menneske trenger, kan være en del av omsorgen når den får meg til å lytte og undersøke.

Når sterke følelser møter tolkningsvansker

Jeg er selv på autismespekteret. I artikkelen til Wood og kolleger (2026) finner jeg en mulig forklaring på kombinasjonen av sterke følelsesreaksjoner og vansker med følelsestolkning. Modellen deres, Emotion Regulation and Recognition Account, eller ERRA, foreslår at følelsesmessig overveldelse kan få oppmerksomheten til å flytte seg bort fra personen som vekker reaksjonen. Dermed kan signaler som trengs for å forstå vedkommende, gå tapt.

Forskerne undersøkte 103 autistiske og 40 ikke-autistiske barn mellom seks og tretten år. Barna så fem videoer med ulike følelsesuttrykk. Autistiske barn rapporterte i gjennomsnitt sterkere følelsesreaksjoner enn sammenligningsgruppen, samtidig som følelsesgjenkjenningen var mindre presis.

Et konkret funn gjaldt variasjonen mellom videoene hos samme barn: I videoer der barnet så mer bort enn sitt eget gjennomsnitt på tvers av videoene, var følelsesgjenkjenningen mindre presis. Sammenhengen var sterkere i autismegruppen. Tilsvarende hang sterkere fysiologisk reaktivitet enn barnets eget gjennomsnitt sammen med mer bortvendt blikk i begge grupper. Reaktiviteten ble målt gjennom endringer i hudens elektriske responser sammenlignet med perioder med nøytrale videoer.

Studien gir likevel foreløpig støtte til en forklaring, ikke bevis for årsakskjeden. Barna var verbalt flytende, autismegruppen hadde et opptakskrav om IQ over 85, og manglende målinger reduserte utvalget i flere analyser. Forskerne målte dessuten hva barna sa at de ville ønske å gjøre, ikke faktisk trøste- eller hjelpeatferd. Hovedartikkelen rapporterer heller ingen måling av aleksitymi, som kan være relevant for følelsestolkning. Modellen kan derfor ikke uten videre brukes som en forklaring på hvordan autistiske personer generelt reagerer og handler.

Vansker med følelsestolkning kan ha flere forklaringer. Aleksitymi betegner vansker med å identifisere og beskrive egne følelser, og er også knyttet til vansker med å gjenkjenne følelser hos andre. I to eksperimenter fant Cook og kolleger (2013) at aleksitymi, snarere enn graden av autisme, hang sammen med mindre presis tolkning av følelsesuttrykk i ansikter. Aleksitymi og autisme er forskjellige begreper; ikke alle autistiske personer har aleksitymi (Bird & Cook, 2013). Dette er en relevant nyansering av hva som kan ligge bak tolkningsvansker, men jeg kan ikke ut fra forskningen si om den gjelder meg.

Å kjenne meg igjen i ERRA-modellen har likevel verdi for meg. Den gir språk til en erfaring som ellers kan være vanskelig å forklare: Jeg kan være dypt berørt uten å vite hvordan jeg skal møte smerten. Essayet tar utgangspunkt i min erfaring; det beskriver ikke hvordan alle autistiske personer opplever empati.

Å føle er ikke alltid å forstå

Jeg kan tenke meg en situasjon der en venn sitter foran meg og er lei seg. Kroppen min reagerer sterkt, men jeg vet ikke hva vennen trenger. Jeg spør: «Vil du at jeg bare skal være her, eller kan jeg hjelpe med noe?» Hvis vedkommende ønsker å snakke, kan jeg spørre videre om hva som gjør vondt. Slik kan forståelsen vokse uten at personen må forklare alt på én gang.

I forskningen skilles det gjerne mellom affektiv empati, å dele eller føle med andres følelser, og kognitiv empati, å forstå deres følelsestilstand og perspektiv. Begrepene gjør det lettere å se at følelsesmessig nærhet og presis forståelse ikke alltid følger hverandre. Wood og kolleger (2026) undersøkte også følelsesmessig samstemthet: om barnets reaksjon var lik eller utfyllende i forhold til følelsen i videoen, for eksempel bekymring for et barn som gråt. Hvor sterkt barnet reagerte, og hvordan reaksjonen forholdt seg til personens følelse, var altså forskjellige mål.

Her ligger en filosofisk utfordring ved empati. At jeg kjenner smerte, betyr ikke at jeg kjenner din smerte slik du kjenner den. Min reaksjon er virkelig, men gir meg ikke sikker kunnskap om din erfaring. Sterk innlevelse kan skape en trygghet på at jeg har forstått, som jeg ikke har dekning for. Omsorg krever derfor også at jeg tåler å bli korrigert.

Forståelsen må gå begge veier

Også samspillet mellom mennesker spiller en rolle. Damian Milton (2012) beskriver det doble empatiproblemet: Misforståelser mellom autistiske og ikke-autistiske personer kan oppstå begge veier. Perspektivet flytter oppmerksomheten fra en mangel hos ett individ til vansker med gjensidig forståelse i samspillet.

Når andre oppfatter mine spørsmål som manglende motivasjon, kan det nettopp være en slik gjensidig misforståelse. Jeg strever med å forstå behovet deres; de strever med å forstå hvorfor jeg spør. Jeg kan gjøre intensjonen tydelig: «Jeg vil gjerne hjelpe, men trenger at du sier hva som vil være godt for deg.» De kan møte meg ved å uttrykke behovet direkte, uten å vente på at jeg skal lese det ut av ansiktet eller situasjonen.

Spørsmålet som omsorg

Å spørre har også en etisk betydning. Personen som har det vondt, får innflytelse over hjelpen. Jeg lar vedkommendes beskrivelse veie tyngre enn min første tolkning. Men spørsmål må stilles med omtanke. Et menneske i sterk smerte har kanskje ikke krefter til å forklare mye. Da kan jeg tilby enkle alternativer eller begynne med å være til stede. Ansvaret for forståelsen må deles, uten at den som strever, får hele oppgaven.

Dette gjør det nødvendig å tenke over hvordan vi vurderer omsorg. En rask og intuitiv reaksjon kan hjelpe, men også treffe feil. Et spørsmål kan se nølende ut og samtidig åpne for mer passende hjelp. Vi bør undersøke både ønsket om å hjelpe og hva hjelpen faktisk betyr for mottakeren.

Jeg trenger ikke være sikker på at jeg forstår for å vise at jeg bryr meg. Usikkerheten kan få en praktisk og etisk funksjon: Den holder forståelsen åpen for personen jeg ønsker å møte.

Når jeg spør hvordan jeg kan hjelpe, forsøker jeg å gi den sterke følelsen en retning som den andre selv kan ha nytte av.

Referanser

Bird, G., & Cook, R. (2013). Mixed emotions: The contribution of alexithymia to the emotional symptoms of autism. Translational Psychiatry, 3(7), Article e285. https://doi.org/10.1038/tp.2013.61

Cook, R., Brewer, R., Shah, P., & Bird, G. (2013). Alexithymia, not autism, predicts poor recognition of emotional facial expressions. Psychological Science, 24(5), 723–732. https://doi.org/10.1177/0956797612463582

Milton, D. E. M. (2012). On the ontological status of autism: The ‘double empathy problem’. Disability & Society, 27(6), 883–887. https://doi.org/10.1080/09687599.2012.710008

Wood, J. J., Orm, S., Wood, K. S., Straus, J., Wolpe, S., Morrissey, A., Cornejo Guevara, M., & Crowell, S. E. (2026). The emotion regulation and recognition account of empathy-related processes in autism: A multimodal, multilevel case–control study. Journal of Child Psychology and Psychiatry. Advance online publication. https://doi.org/10.1111/jcpp.70249