Da minnets spor ble synlig
Til minne om Susumu Tonegawa (1939–2026)
En kjempe har gått bort. Den japanske molekylærbiologen og nevroforskeren Susumu Tonegawa døde 86 år gammel. Han var en av de sjeldne forskerne som ikke bare gjorde et stort gjennombrudd innenfor ett fagfelt, men som senere forlot dette feltet og bidro til å forandre et annet.
Tonegawa mottok Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1987 for å ha vist hvordan et begrenset antall gener kan gi opphav til det enorme mangfoldet av antistoffer som immunsystemet trenger. Oppdagelsen forandret immunologien. Likevel begynte han noen få år senere å studere nevrovitenskap. Han ville forstå hvordan vi lærer, og hvordan minner blir dannet og bevart.
Det er særlig denne delen av hans forskning som berører mitt eget arbeid med vold, seksuelle overgrep, skam og traumatiske minner.
Siden begynnelsen av 1980-årene har jeg vært opptatt av hva mennesker husker etter krenkelser. I barnevernet, i forskning, i terapi og i rettslige sammenhenger blir det avgjørende hva et menneske kan fortelle om det som har skjedd. Samtidig vet vi at hukommelsen ikke er et fotografi av fortiden. To mennesker kan ha vært til stede under den samme hendelsen og likevel huske den forskjellig. Minner kan være ufullstendige, kroppslige og vanskelige å sette ord på. De kan vende tilbake som bruddstykker, eller være utilgjengelige selv om erfaringen fortsetter å prege livet.
I 2014 skrev jeg et blogginnlegg med tittelen «Hukommelsens etikk». Der spurte jeg hvorfor det er så viktig å huske, og om det noen ganger kan være bedre å glemme. Med Paul Ricoeur beskrev jeg hukommelsen som en handling. Vi bruker hukommelsen, og nettopp derfor kan den også misbrukes. Det etiske problemet oppstår i spenningsfeltet mellom bruk og misbruk, mellom plikten til å bevare fortidens spor og behovet for ikke å bli fanget av dem.
Tonegawas grunnforskning fører oss inn i selve det biologiske grunnlaget for dette spenningsfeltet.
Ved hjelp av genetisk tilpassede musemodeller og optogenetikk kunne forskergruppen hans merke bestemte nerveceller som var aktive da et minne ble dannet. Disse cellene kalles engramceller. Et engram kan forstås som det fysiske sporet en erfaring etterlater i hjernens nettverk. Ved senere å aktivere de samme cellene med lys kunne forskerne fremkalle den tilhørende erindringen.
Forsøkene viste noe som tidligere hadde vært vanskelig å forestille seg. Forskerne kunne aktivere minner hos mus som ellers ikke var i stand til å hente dem frem. De kunne også skape en falsk forbindelse mellom et bestemt sted og en skremmende erfaring. Musen oppførte seg da som om noe farlig hadde hendt på et sted hvor det i virkeligheten ikke hadde skjedd. Andre forsøk viste at den følelsesmessige valøren knyttet til et minne kunne påvirkes. Tonegawas laboratorium bidro dessuten til å identifisere samspillet mellom grupper av nerveceller i amygdala som er forbundet med henholdsvis positive og negative erfaringer.
Dette betyr ikke at menneskelige minner enkelt kan slås av og på, eller at Tonegawas museforsøk uten videre kan overføres til terapi, vitneforklaringer eller menneskers livshistorier. Avstanden mellom et kontrollert forsøk med mus og et menneske som forsøker å fortelle om en krenkelse, er stor. Men forskningen viser at et minne ikke bare er oppbevart som en ferdig fortelling et bestemt sted i hjernen. Det blir til gjennom aktivitet i nettverk av celler, det knyttes til følelser, og det formes også når det hentes frem.
Her møter nevrovitenskapen hukommelsens etikk.
Når et minne kan endres ved gjenkalling, må den som lytter, være varsom. I terapi kan ledende spørsmål bidra til å forme det som senere oppleves som et minne. I retten kan kravet om en fullstendig, kronologisk og uforanderlig fortelling komme i konflikt med selve måten traumatiske minner finnes på. At et menneske husker stykkevis eller forandrer enkelte detaljer, betyr ikke nødvendigvis at krenkelsen er oppdiktet. Men minnets sårbarhet betyr heller ikke at enhver erindring uten videre kan betraktes som historisk sann. Tonegawas forskning gir oss ikke en enkel metode for å avgjøre hva som faktisk hendte. Den lærer oss hvorfor ydmykhet, tålmodighet og kritisk omtanke er nødvendig.
Ricoeur skrev om hukommelsen som arbeid. Freud skrev om erindring, gjentagelse og bearbeidelse. Tonegawa viste på sitt felt at det finnes konkrete celler og forbindelser som bærer minnets spor, men også at dette sporet er levende og påvirkelig. Grunnforskningen hans opphever ikke forskjellen mellom hjerne og levd erfaring. Den gjør snarere forbindelsen mellom dem mer gåtefull og mer virkelig.
Hukommelsen gjør det mulig å bevare hvem vi har vært, vitne om urett og holde de lidendes historie levende. Samtidig er den ikke en urørlig gjenstand. Den er vevd sammen med følelser, relasjoner og den situasjonen hvor vi forsøker å huske. Derfor må omsorgen for minnene også være en omsorg for mennesket som bærer dem.
I minneordet over Tonegawa i Nature beskriver Adrian Hayday ham som en forsker som stilte store spørsmål og undersøkte hvordan nye teknologier kunne åpne dem. Det gjorde han to ganger: først med antistoffenes mangfold, deretter med hukommelsens gåte. Han etterlater seg ikke bare svar, men en ny mulighet til å stille gamle spørsmål mer presist.
Hva er et minne? Hvor sant er det? Hvorfor kan det noen ganger ikke hentes frem? Hvordan blir det knyttet til frykt, glede og skam? Og hva skylder vi den som forsøker å leve med det som huskes – eller med det som ikke lar seg huske?
Susumu Tonegawas forskning løste ikke hukommelsens etiske spørsmål. Men den viste oss noe av det levende og foranderlige grunnlaget som disse spørsmålene hviler på. Det er et vitenskapelig livsverk det står stor respekt av.
Kilder og videre lesning
Hayday, A. (2026). Obituary: Susumu Tonegawa, Japan’s first Nobel prizewinner in physiology or medicine. Nature, 656, 31. https://doi.org/10.1038/d41586-026-02340-8
Josselyn, S. A., & Tonegawa, S. (2020). Memory engrams: Recalling the past and imagining the future. Science, 367(6473), eaaw4325. https://doi.org/10.1126/science.aaw4325
Ramirez, S., Liu, X., Lin, P.-A., Suh, J., Pignatelli, M., Redondo, R. L., Ryan, T. J., & Tonegawa, S. (2013). Creating a false memory in the hippocampus. Science, 341(6144), 387–391. https://doi.org/10.1126/science.1239073
Ryan, T. J., Roy, D. S., Pignatelli, M., Arons, A., & Tonegawa, S. (2015). Engram cells retain memory under retrograde amnesia. Science, 348(6238), 1007–1013. https://doi.org/10.1126/science.aaa5542
Pettersen, K. T. (2014, 23. januar). Hukommelsens etikk. Praktisk Filosofi. https://kaaretorgnypettersen.blogspot.com/2014/01/hukommelsens-etikk.html
No comments:
Post a Comment