Å forstå uten å bli ferdig
Caputo og det hermeneutiske prosjektet
I det første essayet stilte jeg spørsmålet om et menneske kan bevege seg.
Svaret var ja.
Mennesket beveger seg, selv når bevegelsen utenfra kan se ut som gjentagelse. Den samme gata. Det samme gatehjørnet. Det samme mennesket. Likevel skjer møtet på nytt, i et øyeblikk som aldri tidligere har eksistert.
I det andre essayet flyttet spørsmålet seg fra mennesket til forståelsen.
Hvis mennesket beveger seg, må også våre begreper kunne bevege seg.
Dekonstruksjonen minnet oss om faren ved den ferdige forståelsen. Sosialarbeideren som har kjent et menneske i tjue år, kan vite svært mye om dette mennesket. Men nettopp erfaringen kan bli en hindring dersom den munner ut i setningen:
Jeg vet hvem du er.
Nå står vi igjen med et tredje spørsmål.
Hvis mennesket ikke er ferdig, og hvis våre fortolkninger heller ikke kan avsluttes, hva er da det hermeneutiske prosjektet?
Hvorfor forsøke å forstå?
Det kunne være fristende å trekke en radikal konklusjon.
Hvis enhver forståelse kan fortolkes på nytt, hvis våre begreper aldri uttømmer virkeligheten, og hvis det ikke finnes et endelig ståsted hvorfra vi kan fastslå den siste meningen – hvorfor forsøke å forstå overhodet?
Hvorfor ikke bare si at alt er fortolkning?
Men da ville hermeneutikken ha gitt opp sitt eget prosjekt.
At forståelsen aldri blir fullført, betyr ikke at forståelse er umulig.
Det betyr at forståelsen må fortsette.
Vi fortolker ikke fordi vi en dag skal bli ferdige med fortolkningen. Vi fortolker fordi vi lever sammen med mennesker og i en verden som stadig krever noe av vår forståelse.
Vi må handle.
Vi må svare.
Vi må velge.
Og for å gjøre dette forsøker vi å forstå.
Hermeneutikk er derfor ikke bare en metode for å lese gamle tekster. Den er heller ikke bare en filosofisk teori om hvordan mening oppstår.
Den er en del av det å være menneske.
Den hermeneutiske sirkel
Hermeneutikken har lenge beskrevet forståelsen som en sirkel.
Vi forstår delen gjennom helheten og helheten gjennom delene.
Når jeg leser en setning, forstår jeg den gjennom teksten den står i. Men min forståelse av hele teksten forandres samtidig av setningen jeg nettopp har lest.
Jeg går frem og tilbake.
Men sirkelen er merkelig.
Jeg kommer ikke tilbake til nøyaktig det samme stedet.
Når jeg leser teksten på nytt, er teksten den samme. Men jeg er ikke den samme leseren.
Jeg har lest det som kommer senere.
Jeg har fått nye erfaringer.
Jeg har kanskje forstått noe jeg ikke forstod første gang.
Derfor ligner den hermeneutiske sirkelen kanskje mindre på en sirkel enn på en bevegelse.
Vi vender tilbake.
Men vi vender tilbake annerledes.
Det kjenner jeg fra bøker jeg har lest gjennom et helt liv. En tekst jeg leste som ung, kan være en annen tekst når jeg leser den som gammel. Ordene står på samme sted. Det er leseren som har beveget seg.
Men kanskje har også teksten beveget seg, fordi den nå inngår i en annen verden og en annen historie.
Vi leser igjen.
Vi forstår igjen.
Vi begynner igjen.
Fra Gadamer til Caputo
Hans-Georg Gadamer lærte oss at forståelsen alltid skjer fra et sted.
Vi møter aldri verden uten forutsetninger. Vi har en historie, et språk, erfaringer og forventninger. Det Gadamer kalte våre fordommer, er ikke bare feil vi må kvitte oss med. De er også betingelser for at vi overhodet kan forstå.
Vi begynner aldri på null.
Når sosialarbeideren møter mannen på gata, har hun allerede en forståelse.
Det har mannen også.
Begge kommer til møtet med sine historier.
Forståelse oppstår ikke ved at disse historiene forsvinner. Den oppstår i møtet mellom dem.
Men John D. Caputo vil gjøre hermeneutikken mer urolig.
Hva skjer dersom vi blir for trygge på at forståelsen til slutt kan samles i en harmonisk helhet?
Hva skjer med det som ikke passer inn?
Med bruddet?
Med forskjellen?
Med det uventede?
Med det mennesket som nekter å bli slik vår forståelse hadde forventet?
Her blir hermeneutikken radikal.
Den forsøker ikke å fjerne vanskeligheten.
Den forsøker å leve med den.
Å gi livet dets vanskelighet tilbake
Caputo bruker en formulering jeg stadig vender tilbake til: restoring life to its original difficulty.
Å gi livet tilbake dets opprinnelige vanskelighet.
Det er en merkelig oppgave.
Vi bruker mye av vår kunnskap nettopp til å gjøre virkeligheten mindre vanskelig. Vi klassifiserer. Diagnostiserer. Forklarer. Lager teorier. Utvikler metoder.
Alt dette trenger vi.
Men kunnskapen kan også gjøre virkeligheten for enkel.
Et menneske blir en diagnose.
En livshistorie blir en sak.
Et møte blir et tiltak.
En erfaring blir et resultat.
Det vanskelige blir håndterbart.
Og nettopp da kan noe gå tapt.
For livet er ikke alltid håndterbart.
Et menneske passer ikke nødvendigvis inn i den kategorien vi har gitt det.
Et spørsmål har ikke alltid et svar.
Et problem har ikke alltid en løsning.
Noen ganger må vi bli værende i vanskeligheten.
Ikke fordi vi mangler mot til å handle.
Men fordi virkeligheten er vanskelig.
Hjelperen som fortolker
Dette har konsekvenser for sosialt arbeid.
Den profesjonelle hjelperen må fortolke.
Hun kan ikke la være.
Hun møter et menneske, hører en historie, observerer en situasjon og forsøker å forstå hva som skjer. På grunnlag av denne forståelsen må hun kanskje gjøre noe.
Men den profesjonelle fortolkningen har makt.
Det sosialarbeideren skriver, kan følge et menneske videre.
En vurdering kan bli lest av den neste sosialarbeideren.
Og den neste.
Etter noen år kan fortolkningen få karakter av fakta.
Han er slik.
Hun fungerer slik.
Dette har vi prøvd før.
Da kan forståelsen slutte å være en bevegelse.
Den blir et arkiv.
Det hermeneutiske prosjektet kan derfor ikke bare være å forstå den andre bedre.
Det må også innebære å holde sin egen forståelse åpen for revisjon.
Ikke:
Jeg vet hvem du er.
Men:
Dette er hva jeg forstår nå.
Det lille ordet nå forandrer mye.
Å forstå den andre som en annen
Det finnes en grense for forståelsen som også kan være etisk viktig.
Jeg kan forsøke å forstå et annet menneske.
Jeg kan lytte til historien.
Jeg kan kjenne personen gjennom mange år.
Men jeg blir aldri den andre.
Det finnes noe i den andres erfaring som ikke er min erfaring.
Dette behøver ikke være et nederlag.
Kanskje er det tvert imot en forutsetning for respekt.
Hvis jeg tror at jeg fullt ut kan forstå den andre, risikerer jeg å gjøre den andre til en del av min egen verden.
Jeg sier:
Jeg vet akkurat hvordan du har det.
Men gjør jeg det?
Hermeneutikken kan lære oss en annen setning:
Fortell meg.
Ikke fordi jeg ikke vet noe.
Men fordi det fortsatt finnes noe jeg ikke vet.
Den andre får beholde sin annerledeshet.
Forståelsen blir da ikke en erobring.
Den blir en samtale.
Gata som hermeneutisk sted
Vi kan igjen vende tilbake til gata.
Sosialarbeideren går ut.
Hun møter et menneske hun har møtt hundrevis av ganger før.
Hun kjenner historien.
Hun kjenner kanskje også løgnene, løftene, tilbakefallene og håpet.
Men hun går ut igjen.
Hvorfor?
Fordi møtet ikke er ferdig.
Hun spør igjen.
Lytter igjen.
Fortolker igjen.
Og mannen på gata gjør det samme.
Han fortolker henne.
Kan hun stoles på?
Kommer hun tilbake?
Mener hun det hun sier?
Har hun fortsatt tid?
Begge leser hverandre.
Begge kan ta feil.
Begge kan forstå noe.
Og forstå noe annet neste gang.
Gata blir dermed ikke bare et sted hvor sosialt arbeid utføres.
Den blir et hermeneutisk sted.
Et sted hvor forståelsen stadig prøves mot livet.
Gata finner hjelperen – igjen
I de to foregående essayene kom jeg tilbake til formuleringen:
Gata finner hjelperne.
Nå får den enda en betydning.
Hjelperen går ut på gata for å forstå og hjelpe andre.
Men gjennom årene blir hennes egen forståelse utsatt for det hun møter.
Noen teorier holder.
Andre gjør det ikke.
Noen begreper blir nyttige.
Andre viser seg utilstrekkelige.
Noe hun lærte på universitetet, blir bekreftet.
Noe må tenkes på nytt.
Gata svarer ikke nødvendigvis på spørsmålene hennes.
Den forandrer spørsmålene.
Det er kanskje noe av det viktigste erfaring kan gjøre.
Ikke gi oss stadig sikrere svar.
Men lære oss å stille bedre spørsmål.
Åpenhet mot mysteriet
Mot slutten av Radical Hermeneutics bruker Caputo en formulering som ved første øyekast kan virke fremmed i moderne faglig språk:
openness to the mystery.
Åpenhet mot mysteriet.
Mysteriet betyr ikke nødvendigvis noe overnaturlig.
Det kan forstås langt enklere.
Det er erkjennelsen av at virkeligheten alltid er rikere enn våre beskrivelser av den.
At mennesket foran meg er mer enn journalen.
At livet er mer enn teorien.
At den andre er mer enn min forståelse av den andre.
Mysteriet begynner kanskje nettopp der jeg ikke lenger forsøker å gjøre den andre ferdig.
Jeg kan vite mye om deg.
Men jeg vet ikke alt.
Og i morgen kan du overraske meg.
Det kan også jeg.
Det hermeneutiske prosjektet
Hva er da det hermeneutiske prosjektet?
Det er ikke å nå frem til den siste fortolkningen.
Det er heller ikke å gi opp muligheten for forståelse.
Det er å fortsette å forstå.
Å lese igjen.
Å lytte igjen.
Å spørre igjen.
Å være villig til å oppdage at noe man trodde man hadde forstått, må forstås på nytt.
Det krever kunnskap.
Men også ydmykhet.
Det krever erfaring.
Men også åpenhet.
Det krever dømmekraft.
Men også evnen til å si:
Jeg kan ta feil.
Dette er ikke svakheten ved hermeneutikken.
Det er dens styrke.
For alternativet til den uferdige forståelsen er ikke den fullkomne forståelsen.
Alternativet er den lukkede forståelsen.
Aldri ferdig
Vi begynte denne lille vandringen med et menneske som gikk den samme gata hver dag.
Kan et menneske bevege seg?
Ja.
I gjentagelsen finnes bevegelsen.
Så spurte vi hva som skjer når vi tror vi allerede har forstått.
Dekonstruksjonen svarte med å gjøre begrepene våre urolige.
Nå kan vi stille det siste spørsmålet:
Hvis mennesket beveger seg, og hvis våre fortolkninger må bevege seg med det, når er forståelsen ferdig?
Kanskje aldri.
Men det betyr ikke at vi ikke forstår.
Det betyr at forståelsen lever.
Mennesket beveger seg.
Begrepene beveger seg.
Forståelsen beveger seg.
Og den som forsøker å forstå, blir selv beveget.
Gata finner dem.
Gata finner hjelperne.
Veien fant meg.
Ingen av disse bevegelsene gir oss det siste ordet.
De gir oss noe annet.
Et nytt øyeblikk å forstå fra.
Kanskje er det dette som er det hermeneutiske prosjektet:
Ikke å forstå et menneske ferdig, men å holde forståelsen levende så lenge mennesket lever.
Videre lesning
Caputo, J. D. (1987/1988). Radical Hermeneutics: Repetition, Deconstruction, and the Hermeneutic Project. Indiana University Press.
Derrida, J. (1978). Writing and Difference (A. Bass, Trans.). University of Chicago Press. (Original work published 1967.)
Gadamer, H.-G. (2004). Truth and Method (J. Weinsheimer & D. G. Marshall, Trans., 2nd rev. ed.). Continuum. (Original work published 1960.)
Heidegger, M. (1962). Being and Time (J. Macquarrie & E. Robinson, Trans.). Harper & Row. (Original work published 1927.)
Kierkegaard, S. (1843). Gjentagelsen: Et Forsøg i den experimenterende Psychologi (utgitt under pseudonymet Constantin Constantius).
Kanskje er det dette som er det hermeneutiske prosjektet:
Ikke å forstå et menneske ferdig,
men å holde forståelsen levende så lenge mennesket lever.
No comments:
Post a Comment