Når vi tror vi har forstått
Caputo, Derrida og dekonstruksjonen
I det første essayet stilte jeg spørsmålet: Kan et menneske bevege seg?
Jeg tok utgangspunkt i sosialarbeidere som gjennom tjue år hadde møtt noen av de samme menneskene på gata. Sett utenfra kunne det se ut som om lite hadde forandret seg. Den samme gata. Den samme rusen. De samme menneskene.
Men de beveget seg.
De gikk hver dag.
Og sosialarbeiderne beveget seg også. De gikk ut igjen. Møtte igjen. Lyttet igjen. Forsøkte igjen.
Gata fant dem.
Gata fant hjelperne.
Det førte til et annet spørsmål. For etter tjue år kan sosialarbeideren vite svært mye om et menneske. Hun kjenner historien, tilbakefallene, behandlingsforsøkene, konfliktene og nederlagene.
Og nettopp da kan en farlig setning oppstå:
Jeg kjenner ham. Jeg vet hvem han er.
Hva skjer når vi tror vi allerede har forstått?
Det er her dekonstruksjonen begynner.
Å ta noe fra hverandre
Ordet dekonstruksjon kan høres voldsomt ut. Det kan gi inntrykk av at noe skal rives ned eller ødelegges.
Men dette er en dårlig inngang til Jacques Derrida.
Dekonstruksjon betyr ikke ganske enkelt destruksjon. Den innebærer heller ikke at enhver forståelse er feil, eller at alle fortolkninger er like gode. Derrida undersøker hvordan våre begreper, tekster og systemer er bygget opp, hvilke forskjeller de hviler på, og hva som skjer når det som skulle være klart og stabilt, viser seg å romme spenninger som ikke lar seg rydde bort.
Dekonstruksjonen kommer derfor ikke bare utenfra som en hammer.
Den arbeider innenfra.
En tekst kan si mer enn forfatteren hadde tenkt. Et begrep kan bære på forutsetninger som først blir synlige når vi undersøker hva begrepet utelukker. En motsetning som virker selvfølgelig, kan vise seg å være avhengig av det den forsøker å holde på avstand.
Derfor er dekonstruksjon først og fremst en måte å lese på.
Men kanskje også en måte å leve på.
Ordene vi trenger
Sosialt arbeid kan ikke foregå uten begreper.
Vi må kunne beskrive det vi ser. Vi trenger ord for rusavhengighet, omsorgssvikt, vold, fattigdom, psykiske vansker, utenforskap og sosial nød. Vi trenger diagnoser, lover, journaler, tiltaksplaner og faglige vurderinger.
Uten kategorier ville profesjonell praksis bli umulig.
Problemet oppstår derfor ikke fordi vi bruker begreper.
Problemet oppstår når vi glemmer at det er begreper.
Et menneske kan beskrives som rusavhengig.
Men er mennesket rusavhengigheten?
En ungdom kan beskrives som vanskelig.
Men hvem er det vanskelig for?
En klient kan omtales som umotivert.
Men hva betyr motivasjon i dette menneskets liv?
En person kan beskrives som behandlingsresistent.
Men hva er det personen motsetter seg?
Plutselig begynner ordene å bevege seg.
Det er her dekonstruksjonen blir praktisk.
Den sier ikke nødvendigvis at begrepene er gale. Den spør hva de gjør.
Det som faller utenfor
Ethvert begrep trekker en grense.
Når vi sier at noe er normalt, oppstår samtidig det unormale. Når vi snakker om den integrerte, finnes også den marginaliserte. Når vi snakker om den motiverte klienten, oppstår den umotiverte.
Slike forskjeller kan være nødvendige. Men de er ikke uskyldige.
For den ene siden får ofte forrang.
Normalitet fremstår som bedre enn avvik. Selvstendighet som bedre enn avhengighet. Aktivitet som bedre enn passivitet. Endring som bedre enn stillstand.
Og i sosialt arbeid: hjelperen som den som vet, klienten som den som skal forstås.
Men hva skjer dersom vi begynner å undersøke denne siste motsetningen?
Hjelperen forsøker å forstå klienten.
Men klienten fortolker også hjelperen.
Han ser hvordan hun går. Hvordan hun snakker. Om hun har tid. Om hun virkelig lytter. Om hun kommer tilbake neste dag. Han har kanskje møtt hundre hjelpere før henne.
Han leser henne.
Samtidig leser hun ham.
Ingen av dem står utenfor fortolkningen.
Gata finner hjelperne også.
Å lese motstanden
Derrida er vanskelig å sammenfatte fordi dekonstruksjonen ikke først og fremst er en teori som kan legges over virkeligheten. Den skjer i lesningen.
Man leser langsomt nok til å oppdage at teksten ikke alltid gjør det den sier at den gjør.
Dette kan overføres, med forsiktighet, til praktisk filosofi.
Tenk på ordet motstand.
En sosialarbeider kan skrive at en klient «viser motstand mot behandling».
Det kan være en rimelig beskrivelse.
Men dekonstruksjonen spør videre.
Motstand mot hva?
Mot behandling?
Mot denne behandlingen?
Mot denne institusjonen?
Mot måten problemet er definert på?
Mot hjelperen?
Mot forventningen om at livet skal forandres i en bestemt retning?
Eller kanskje motstanden er en måte å beskytte noe på som hjelperen ennå ikke har forstått?
Vi vet ikke.
Og akkurat dette «vi vet ikke» er viktig.
Det betyr ikke at vi ikke kan handle. Det betyr at handlingen ikke må forveksles med den endelige forståelsen.
Det farlige «er»
Det finnes et lite ord som kan bli overraskende mektig i profesjonelle beskrivelser:
er.
Han er rusavhengig.
Hun er vanskelig.
Han er aggressiv.
Hun er manipulerende.
Han er umotivert.
Noen ganger beskriver slike ord noe virkelig. Problemet oppstår når beskrivelsen glir over i identitet.
Fra:
Han bruker rusmidler.
til:
Han er rusmisbruker.
Fra:
Hun reagerte aggressivt.
til:
Hun er aggressiv.
Språklig er forskjellen liten.
Eksistensielt kan den være enorm.
Handlingen har en historie og en sammenheng. Identiteten risikerer å lukke historien.
Da kan journalen bli sterkere enn øyeblikket.
Mennesket som kommer inn døren i dag, blir møtt av det som ble skrevet om ham i går.
Og kanskje av det som ble skrevet for ti år siden.
Arkivet møter øyeblikket
Her vender Kierkegaard tilbake fra det første essayet.
Gjentagelsen skjer i øyeblikket.
Historien kan ikke slettes. Sosialarbeideren skal ikke late som om hun møter et menneske uten fortid. Det ville være både naivt og faglig uforsvarlig.
Men fortiden kan heller ikke få lov til å uttømme nåtiden.
Journalen sier noe sant.
Men journalen sier ikke alt.
Den beskriver det mennesket som ble sett, fortolket og skrevet om på bestemte tidspunkter av bestemte mennesker innenfor bestemte institusjonelle rammer.
I dag skjer møtet igjen.
Derfor må også fortolkningen gjentas.
Ikke fordi den gamle forståelsen nødvendigvis var feil.
Men fordi mennesket fortsatt lever.
Caputos radikalisering
John D. Caputo lar dekonstruksjonen radikalisere hermeneutikken.
I det første essayet var kinesis – bevegelsen – avgjørende. Mennesket beveger seg, og derfor må forståelsen bevege seg.
Nå blir konsekvensen tydeligere.
Hvis forståelsen selv er i bevegelse, kan vi ikke uten videre forestille oss et siste utsiktspunkt hvorfra vi endelig ser hele sannheten om den andre.
Det finnes ingen endelig journal.
Ingen endelig diagnose.
Ingen siste fortolkning som kan avslutte et levende menneske.
Dette innebærer ikke at sannhet forsvinner. Det innebærer heller ikke at faglig kunnskap blir verdiløs.
Tvert imot stiller det større krav til kunnskapen.
For den må tåle å bli lest igjen.
Dekonstruksjonen spør ikke bare:
Er dette sant?
Den spør også:
Hvordan ble dette sant for oss?
Hvilke forutsetninger gjør denne forståelsen mulig?
Hva blir synlig gjennom den?
Og hva blir usynlig?
Hjelperen under dekonstruksjon
Men det ville være for enkelt dersom dekonstruksjonen bare skulle brukes på klienten.
Da hadde vi igjen plassert hjelperen utenfor bevegelsen.
Det er også hjelperens forståelse som må kunne dekonstrueres.
Hva skjer med en sosialarbeider som i tjue år møter mennesker på gata?
Kanskje noen av forestillingene hun hadde med seg fra utdanningen, ikke lenger holder.
Kanskje hun en gang trodde at hjelp alltid måtte føre et menneske fra én tilstand til en annen.
Fra rus til rusfrihet.
Fra gata til boligen.
Fra avhengighet til selvstendighet.
Etter tjue år kan hun ha lært noe annet.
Ikke at disse målene er uviktige.
Men at et menneskeliv ikke alltid følger den linjen hjelperen hadde tegnet.
Gata kan ha dekonstruert hjelperens forståelse av hjelp.
Det er en merkelig tanke.
Vi tenker vanligvis at sosialarbeideren går ut på gata med sin kunnskap.
Men etter tjue år kommer hun også tilbake med kunnskap gata har gitt henne.
Gata finner hjelperne.
Og kanskje dekonstruerer den dem også.
Dekonstruksjon som etisk uro
Her får dekonstruksjonen en etisk betydning.
Ikke som en regel om hva sosialarbeideren skal gjøre, men som en uro i vissheten om at hun allerede vet hvem den andre er.
Jeg trenger mine begreper.
Men jeg må kunne mistenke dem.
Jeg trenger min erfaring.
Men jeg må kunne spørre hva erfaringen hindrer meg i å se.
Jeg trenger journalen.
Men jeg må kunne møte mennesket som står foran meg.
Jeg trenger kunnskap.
Men kunnskapen må ikke bli det siste ordet.
Dekonstruksjon blir da ikke ødeleggelsen av forståelsen.
Den blir det som holder forståelsen åpen.
Hva skjer når vi tror vi allerede har forstått?
Vi kan nå vende tilbake til spørsmålet vi begynte med:
Hva skjer når vi tror vi allerede har forstått?
Kanskje slutter vi å se.
Vi møter ikke lenger mennesket, men vår egen fortolkning av mennesket.
Vi hører ikke lenger det som blir sagt, fordi vi allerede vet hva det betyr.
Vi ser ikke øyeblikket, fordi historien har forklart det på forhånd.
Dekonstruksjonen ber oss ikke om å kaste historien bort.
Den ber oss lese den igjen.
Den ber oss ikke om å gi avkall på kunnskapen.
Den ber oss undersøke hva kunnskapen gjør med blikket vårt.
Og den ber oss ikke om å slutte å fortolke.
Tvert imot.
Fortolk igjen.
Møt mennesket igjen.
Les teksten igjen.
Undersøk begrepet igjen.
Ikke fordi ingenting kan forstås.
Men fordi forståelsen aldri er ferdig.
I det første essayet kom jeg frem til at det menneskelige livet ikke fullføres. Det gjentas. Og i gjentagelsen beveger det seg.
Nå kan vi kanskje føye til:
Når mennesket beveger seg, må også begrepene våre kunne bevege seg.
For det farligste er kanskje ikke at vi ikke forstår et annet menneske.
Det farligste kan være øyeblikket da vi blir sikre på at vi gjør det.
Videre lesning
Caputo, J. D. (1987/1988). Radical Hermeneutics: Repetition, Deconstruction, and the Hermeneutic Project. Indiana University Press.
Derrida, J. (1976). Of Grammatology (G. C. Spivak, Trans.). Johns Hopkins University Press. (Original work published 1967.)
Derrida, J. (1978). Writing and Difference (A. Bass, Trans.). University of Chicago Press. (Original work published 1967.)
Derrida, J. (1981). Dissemination (B. Johnson, Trans.). University of Chicago Press. (Original work published 1972.)
Kierkegaard, S. (1843). Gjentagelsen: Et Forsøg i den experimenterende Psychologi (utgitt under pseudonymet Constantin Constantius).
Når mennesket beveger seg, må også begrepene våre kunne bevege seg.
For det farligste er kanskje ikke at vi ikke forstår et annet menneske.
Det farligste kan være øyeblikket da vi blir sikre på at vi gjør det.
No comments:
Post a Comment