Dommen og det som skjuler seg under den

Fra Heideggers tolkning av Leibniz til sosialarbeidets møte med mennesket

Jeg leser bind 26 i Martin Heideggers Gesamtausgabe: Metaphysische Anfangsgründe der Logik im Ausgang von Leibniz. Det er Heideggers siste forelesning fra Marburg, holdt sommeren 1928, året etter utgivelsen av Sein und Zeit. Tittelen kan oversettes som Logikkens metafysiske begynnelser med utgangspunkt i Leibniz.

Mens jeg arbeider meg gjennom Heideggers krevende utlegning av Leibniz, merker jeg at spørsmålet ikke bare fører bakover i filosofihistorien, men også tilbake til mitt eget arbeid med mennesker og til dommene vi fagfolk så lett feller over dem:

Han er umotivert.

Hun mangler endringsvilje.

Han tar ikke ansvar for sitt eget liv.

Også dette er logiske dommer. Et subjekt forbindes med et predikat. Men hva skjer når predikatet ikke lenger beskriver noe mennesket gjør, men blir stående som en bestemmelse av hvem mennesket er?

En dom er aldri bare en dom.

Den logiske dommen

Den første delen av Heideggers forelesning har en krevende overskrift: Destruktion der Leibnizschen Urteilslehre auf die metaphysischen Grundprobleme. Heidegger vil foreta en «destruksjon» av Leibniz’ lære om dommen ved å føre den tilbake til dens metafysiske grunnproblemer.

Hos Leibniz er en sann dom kjennetegnet ved at predikatet på en eller annen måte allerede finnes i subjektets begrep: praedicatum inest subjecto. Predikatet ligger skjult i subjektet, omtrent som det som skal vokse frem, ligger skjult i frøet.

Når vi sier at Sokrates er dødelig, forbinder vi subjektet «Sokrates» med predikatet «dødelig». Ifølge Leibniz er utsagnet sant fordi dødeligheten allerede inngår i det fullstendige begrepet om Sokrates. I enhver sann bekreftende dom er predikatet inneholdt i subjektet.

Dette kan se ut som en rent logisk teori. Heidegger spør imidlertid hva som må være forutsatt for at virkeligheten skal kunne forstås på denne måten.

Dersom predikatet allerede finnes i subjektets begrep, må det værende forstås som noe som bærer sine egenskaper og muligheter i seg. Den logiske formen subjekt–predikat viser dermed tilbake til en bestemt metafysisk forståelse av virkeligheten. Hos Leibniz finner Heidegger denne forståelsen i monaden: den enheten som fra sitt eget ståsted representerer verden og utfolder sine indre muligheter.

Forholdet mellom logikk og metafysikk blir dermed snudd. Det er ikke først logikken som bestemmer hvordan virkeligheten må forstås. Den logiske dommen er selv mulig fordi en bestemt forståelse av virkeligheten allerede er virksom.

Logikken hviler på en metafysikk.

Å åpne tradisjonen

Heideggers Destruktion betyr ikke ødeleggelse. Han vil ikke forkaste Leibniz eller bevise at hans filosofi er feil. Destruksjonen er snarere en demontering. Heidegger tar domslæren fra hverandre, lag for lag, for å undersøke hva den bygger på.

Fra dommen går han til sannheten. Fra sannheten går han til prinsippene om identitet, motsigelse og tilstrekkelig grunn. Derfra går han videre til erkjennelsen, monaden og spørsmålet om hva det vil si å være. Han beveger seg fra det synlige utsagnet til dets usynlige forutsetninger.

Dette er også metoden vi kjenner fra Sein und Zeit. Tradisjonen skal ikke kastes bort. Den må gjennomarbeides. Begrepene har en historie, og denne historien har avleiret seg i språket. Etter hvert fremstår begrepene som naturlige og selvinnlysende. Vi glemmer spørsmålene de en gang forsøkte å besvare.

Destruksjonen skal frigjøre disse spørsmålene på nytt.

Jacques Derridas begrep déconstruction har en direkte forbindelse til Heideggers Destruktion og Abbau. Også Derrida vil demontere begrepene innenfra og vise hvordan en tekst bygger på forutsetninger, motsetninger og hierarkier som teksten ikke fullt ut behersker.

Men Derrida fører bevegelsen videre. Heidegger søker ofte tilbake til en mer opprinnelig erfaring av væren. Derrida spør om en slik opprinnelig grunn noen gang kan bli helt nærværende. Også ordene «opprinnelig», «grunn» og «væren» har en historie. De kommer til oss gjennom språk, forskjeller og spor etter andre begreper.

Heidegger spør hvilken forståelse av væren som skjuler seg under dommen. Derrida spør om denne forståelsen selv kan gjøres til en endelig grunn.

Dekonstruksjon betyr derfor heller ikke å rive ned en tekst. Den krever at vi leser langsomt og nøyaktig. Vi følger begrepene til det punktet hvor de begynner å bevege seg, motsi hverandre eller vise mer enn forfatteren hadde kontroll over.

Caputo og den uavsluttede forståelsen

John D. Caputos radikale hermeneutikk oppstår i rommet mellom Heidegger og Derrida. I Radical Hermeneutics vil han lese Heidegger mer radikalt og Derrida mer hermeneutisk.

Fra Heidegger henter Caputo forståelsen av at vi alltid allerede befinner oss i en fortolket verden. Det finnes ingen nøytral utsiktsplass utenfor historien, språket og livet. Fra Derrida henter han mistanken mot forestillingen om at fortolkningen kan føres tilbake til en endelig og sikker grunn.

Hermeneutikken blir radikal når den ikke lenger lover at den siste fortolkningen en dag vil bli funnet. Det betyr ikke at alle fortolkninger er like gode, eller at ingenting er sant. Det betyr at forståelsen må kunne prøves på nytt. Den må kunne korrigeres av teksten, av erfaringen og av det andre mennesket.

Vi må kunne fortolke igjen.

Caputo forbinder dette med bevegelse – kinesis. Forståelsen er ikke en tilstand vi endelig ankommer. Vi kommer tilbake til den samme teksten, den samme gaten eller det samme mennesket, men verken teksten, gaten, mennesket eller leseren er lenger helt den samme.

Her nærmer Caputo seg Kierkegaards forståelse av gjentagelsen. Gjentagelsen er ikke en mekanisk tilbakekomst av det som allerede har vært. Den vender fremover. Det samme kommer tilbake, men kommer tilbake som en ny mulighet.

Det menneskelige livet fullføres ikke. Det gjentas.

Den faglige dommen

Forbindelsen mellom Leibniz’ domslære og praktisk sosialt arbeid kan virke lang. Men også sosialarbeiderens og terapeutens språk består av dommer.

«Han er umotivert.»

«Hun motsetter seg behandling.»

«Han mangler innsikt.»

«Hun klarer ikke å legge fortiden bak seg.»

Slike setninger kan være ment som foreløpige faglige beskrivelser. Likevel kan predikatet etter hvert feste seg til personen. Det umotiverte blir noe han er. Motstanden blir noe hun bærer i seg. Journalen husker formuleringen, og den neste hjelperen møter ikke bare mennesket, men også dommen som allerede er skrevet.

En heideggersk destruksjon av slike utsagn vil spørre hva slags menneskesyn som gjør dem mulige. Hva regnes som motivasjon? Hvem har bestemt målet for endringen? Hvor raskt må et menneske forandre seg før vi godtar bevegelsen som virkelig?

Også den faglige dommen hviler på en metafysikk.

En derridansk dekonstruksjon vil undersøke motsetningene som holder dommen oppe: motivert eller umotivert, utvikling eller stagnasjon, ansvarlig eller ansvarsløs, hjelper eller klient. Motsetningene er sjelden så rene som de fremstår. Den som avviser behandling, kan samtidig forsøke å bevare en rest av selvbestemmelse. Det som beskrives som motstand, kan også være beskyttelse. Den som vender tilbake til den samme gaten, kan være i bevegelse på en måte hjelpeapparatet ikke gjenkjenner.

Dekonstruksjonen forteller oss ikke på forhånd hva den riktige fortolkningen er. Den minner oss om at våre kategorier både viser og skjuler. De hjelper oss til å se, men bestemmer samtidig hva som blir synlig.

Når bevegelsen nesten ikke synes

Gjennom arbeidet ved Incestsenteret og som terapeut møtte jeg mennesker som vendte tilbake til de samme minnene og de samme fortellingene. Utenfra kunne det se ut som om samtalen gikk i ring. Det samme ble sagt enda en gang. Smerten var fremdeles der. Fortiden lot seg ikke legge bak dem.

Men gjentagelsen var aldri helt den samme.

Bevegelsen kunne vise seg i en pause som denne gangen fikk vare litt lenger. Et menneske kunne fortelle om det som hadde skjedd, uten straks å trekke ordene tilbake. Blikket kunne et øyeblikk bli værende. En setning kunne forandre form: fra «det skjedde» til «han gjorde det». Det var bare noen få ord, men ansvaret hadde beveget seg. Skammen hadde begynt å løsne fra den krenkede og vende tilbake til den som hadde krenket.

Ingen måleskala ville nødvendigvis ha registrert dette. Likevel kunne hele fortellingen være i ferd med å endres.

Også sosialarbeidere i utekontakten kan møte de samme rusbrukende menneskene gjennom tjue år. De ser dem på det samme gatehjørnet og kanskje med de samme problemene. Utenfra er det lett å si at ingenting skjer. Men menneskene beveger seg hver dag. De finner ly, varme, fellesskap og steder hvor de kan være i fred. Gaten er ikke bare et sted de oppholder seg. Den kan være blitt en del av deres måte å overleve på.

Kan et menneske bevege seg når det stadig vender tilbake til det samme stedet?

Kierkegaards gjentagelse hjelper oss til å se at tilbakekomsten ikke nødvendigvis er stillstand. Caputos radikale hermeneutikk hjelper oss til å forstå at også møtet må gjentas. Sosialarbeideren møter ikke ganske enkelt den samme personen på nytt. Begge har levd siden sist. Noe kan ha skjedd som ikke er synlig i journalen. Det avgjørende viser seg kanskje ikke som en stor forandring, men i et øyeblikk hvor den gamle dommen ikke lenger får bestemme hele møtet.

Dommen må forbli åpen

Heideggers lesning av Leibniz viser at en dom ikke er uskyldig. Under den logiske formen finnes en forståelse av sannhet, menneske og virkelighet. Derrida viser at heller ikke denne underliggende forståelsen kan gjøres til en endelig grunn. Caputo gjør denne uroen til et hermeneutisk ansvar.

Vi kan ikke unnlate å dømme. Sosialarbeideren må vurdere, beslutte og noen ganger gripe inn. Terapeuten må lytte, fortolke og tåle at forståelsen forblir foreløpig. Men dommen må ikke få lukke mennesket inne i det predikatet vi har gitt det.

«Han er umotivert» kan ikke være den siste setningen.

Dekonstruksjonen fritar oss ikke fra ansvar. Den skjerper ansvaret ved å minne oss om at enhver dom bygger på forutsetninger vi ikke fullt ut behersker. Derfor må dommen kunne undersøkes, demonteres og fortolkes på nytt.

Mennesket er alltid mer enn det predikatet vi har knyttet til det. Det kan fremdeles bevege seg, også når vi ikke ser bevegelsen. Hjelperen kan også bevege seg og oppdage at forståelsen hun kom med, ikke lenger er tilstrekkelig.

Gata finner dem. Gata finner hjelperne. Veien fant meg.

Og fortolkningen må begynne igjen.