Skyld og skam – mellom den andre og meg selv

Hvorfor kalte både Buber og Jung skyld for eksistensiell?

Jeg har lenge undret meg over hvorfor Martin Buber beskriver skyld som eksistensiell.

Skyld er jo et ord vi vanligvis forbinder med moral eller jus. Vi har gjort noe galt, og derfor kjenner vi skyld. Men hos Buber er dette bare begynnelsen. Den egentlige skylden oppstår når noe grunnleggende i vår måte å være menneske på blir brutt. Ikke bare en regel, men en relasjon.

Skylden er eksistensiell fordi den angår selve vår eksistens.

Da slo en annen tanke meg.

Er ikke også Carl Gustav Jung opptatt av en eksistensiell skyld?

Ikke fordi vi har sviktet den andre, men fordi vi har sviktet oss selv.

Hos Jung finnes en uro som oppstår når mennesket lever for langt unna sitt eget sentrum. Vi undertrykker skyggene våre, skjuler sårbarheten, tilpasser oss andres forventninger og mister gradvis kontakten med den vi er i ferd med å bli. Individuasjon handler om å finne tilbake til denne helheten.

Skylden blir derfor ikke først en moralsk erfaring.

Den blir en erfaring av å leve splittet.

Hos Buber beveger skylden seg mellom mennesker.

Hos Jung beveger den seg i mennesket.

Den ene spør:

Hva gjorde du mot den andre?

Den andre spør:

Hva gjorde du mot deg selv?

Først tenkte jeg at dette var to helt forskjellige forståelser av skyld.

Nå er jeg ikke lenger så sikker.

For kanskje handler begge om det samme.

Kanskje oppstår skyld hver gang mennesket svikter en relasjon som er grunnleggende for dets eksistens.

Hos Buber er denne relasjonen vendt utover. Jeg blir til i møtet med et Du. Når jeg svikter dette møtet, krenkes ikke bare den andre; også jeg blir mindre menneskelig.

Hos Jung er relasjonen vendt innover. Jeg blir ikke hel ved å fornekte deler av meg selv. Også her blir jeg mindre menneskelig.

Retningen er forskjellig.

Den ene går mot den andre.

Den andre går mot Selvet.

Men begge peker mot den samme innsikten: Mennesket kan ikke leve sant når det mister relasjonen til det som gjør livet virkelig.

Derfor er også skammen hos disse to tenkerne mer enn en følelse.

Hos Buber kan skammen forstås som øyeblikket hvor jeg ser at jeg ikke møtte den andre som et «Du». Jeg reduserte et menneske til et «Det». Skammen er smerten over den tapte dialogen.

Hos Jung får skammen en annen valør. Den oppstår når jeg oppdager at jeg har levd bak en maske så lenge at jeg ikke lenger kjenner mitt eget ansikt. Skammen blir ikke bare et uttrykk for svakhet, men en stille invitasjon til å vende hjem til den jeg kunne ha vært.

Jeg tror ikke disse to perspektivene utelukker hverandre.

Snarere tvert imot.

For hva hjelper det å møte den andre dersom jeg aldri møter meg selv?

Og hva hjelper det å finne meg selv dersom jeg aldri møter den andre?

Kanskje blir mennesket først helt når begge bevegelsene får finne sted samtidig.

Jeg tenker derfor at Buber og Jung beskriver to sider av den samme eksistensielle virkeligheten.

Buber minner oss om at vi blir mennesker gjennom dialog.

Jung minner oss om at dialogen også må føres med oss selv.

Kanskje er skyld og skam eksistensielle nettopp fordi de vokter begge disse relasjonene.

De minner oss om at livet alltid leves i spennet mellom to bevegelser:

mot den andre,

og mot oss selv.

Og kanskje er det først når disse to bevegelsene møtes, at mennesket virkelig kan si: Jeg er.

Jeg er

Essayet er skrevet i en samtale med OpenAI/ChatGPT, som også laget illustrasjonen.