Når overgrepet er synlig, men barnet forblir usynlig

Ny forskning om seksuelle overgrep mot barn i en digital verden

I 1990 utarbeidet jeg en rapport for Justis- og politidepartementet om det som den gangen vanligvis ble kalt barnepornografi. Begrepet var misvisende allerede da. Pornografi viser til en seksuell framstilling, mens bildene av barn dokumenterte krenkelser og overgrep. Det var ikke barnet som hadde skapt materialet. Barnet var blitt gjort til materiale.

På den tiden ble bilder kopiert, solgt og sendt i posten. Distribusjonen hadde en fysisk treghet. Et fotografi måtte framkalles, et videobånd kopieres og en konvolutt finne en mottaker. Internett har ikke skapt den seksuelle utnyttelsen av barn, men teknologien har forandret dens hastighet, rekkevidde og varighet. Et bilde kan i dag spres til et ukjent antall mennesker på få sekunder. En henvendelse kan nå et barn på soverommet. En trussel kan følge barnet fra plattform til plattform. Det som er nytt, er altså ikke selve krenkelsen, men den teknologiske infrastrukturen rundt den.

En studie publisert i Nature i 2026 gjør det mulig å tallfeste deler av denne forandringen. Sakshi Ghai og medarbeidere analyserte data fra Disrupting Harm-prosjektet, et samarbeid mellom UNICEF Innocenti, ECPAT International og INTERPOL. Materialet omfattet nasjonalt representative utvalg av 11 912 internettbrukende barn og unge mellom 12 og 17 år i tolv land i det østlige og sørlige Afrika og Sørøst-Asia. Undersøkelsene ble gjennomført i 2020 og 2021 og omfattet erfaringer fra det foregående året.

Omtrent 17 prosent - én av seks - rapporterte minst én av ni former for teknologiformidlet seksuell utnyttelse eller krenkelse. Når forskerne justerte for andelen barn med internettilgang i hvert land, beregnet de at dette tilsvarte omtrent 10,7 millioner barn, med et usikkerhetsintervall fra 9,9 til 11,5 millioner. Dette er ikke et globalt anslag, og 17 prosent kan heller ikke overføres direkte til alle barn i de tolv landene. Tallet gjelder de internettbrukende 12-17-åringene som undersøkelsene representerer.

Kategorien var bred. Den omfattet blant annet uønskede seksuelle bilder og kommentarer, press til seksuelle samtaler eller handlinger, forespørsler om bilder av intime kroppsdeler, deling av seksuelle bilder uten samtykke, tilbud om penger eller gaver og seksuell utpressing. Handlingene er ikke like. De kan ha svært forskjellig alvorlighetsgrad, hensikt og maktforhold. Den brede kategorien gjør det mulig å se et samlet landskap, men kan samtidig gjøre skillet mellom uønsket seksuell oppmerksomhet, systematisk utpressing og grovere utnyttelse mindre tydelig.

Likevel er hovedfunnet vanskelig å overse. Seksuell utnyttelse ved hjelp av digitale teknologier er ikke et marginalt fenomen. Den er blitt en del av den verden barn lever i.

Det usynlige barnet

Xiangming Fang og Greta M. Massetti oppsummerer studien i en kommentar i Nature: Seksuelle overgrep muliggjort av digital teknologi er utbredt og underrapportert. Det kan først virke som en selvmotsigelse. Det digitale samfunnet lagrer nesten alt. Bilder, meldinger, brukerprofiler og elektroniske spor kan finnes på telefoner og servere. Overgrepet kan være synlig for den som krenker, for dem som mottar materialet og noen ganger for plattformen som formidler det. Likevel kan barnet forbli usynlig.

Studien fant at 51 prosent av barna som hadde opplevd minst én slik krenkelse, ikke hadde fortalt om den til noen. Blant dem som fortalte, oppga 46 prosent venner, 26 prosent søsken, 21 prosent mor og 20 prosent far. Bare 9 prosent fortalte en lærer, og omkring 3 prosent henvendte seg til henholdsvis politi, hjelpetelefon eller sosialarbeider. Barna kunne oppgi flere mottakere, så prosentene skal ikke summeres.

Den vanligste hindringen var at barnet ikke visste hvor det skulle gå eller hvem det skulle fortelle det til. Dette ble oppgitt ved 37,6 prosent av hendelsene barna ikke hadde fortalt om. Deretter fulgte skam, forlegenhet eller følelsesmessige vanskeligheter ved å fortelle, med 19,6 prosent, og opplevelsen av at hendelsen ikke var alvorlig nok til å rapporteres, med 14,2 prosent.

Usynligheten skyldes derfor ikke bare at voksne mangler informasjon. Den oppstår i avstanden mellom det barnet har opplevd og det barnet våger å fortelle. I denne avstanden arbeider skammen.

Skammen som skifter eier

Gjennom mer enn fire tiår som barnevernsarbeider, forsker og lærer har jeg arbeidet med seksuelle overgrep mot barn. I doktoravhandlingen min undersøkte jeg skammens betydning i samtaler med mennesker som hadde vært utsatt for seksuelle overgrep. En erfaring vendte stadig tilbake: Skammen plasserer seg ofte hos den som er blitt krenket, ikke hos den som krenket.

Barnet kan spørre: Hvorfor svarte jeg? Hvorfor sendte jeg bildet? Hvorfor stoppet jeg det ikke? Hvorfor fortalte jeg ikke tidligere? Slike spørsmål kan gi barnet en opplevelse av medansvar for en situasjon en voksen eller en annen overgriper har skapt og utnyttet. Teknologien kan forsterke dette. Barnet har kanskje selv trykket på en knapp, skrevet en melding eller sendt et bilde. Den synlige handlingen var barnets, men kontrollen over situasjonen var det ikke nødvendigvis.

Dette er et avgjørende skille. Kroppen kan reagere uten at barnet har samtykket. Barnet kan ha deltatt i en samtale uten å ha forstått hvor den skulle føre. Det kan ha sendt ett bilde uten å ha samtykket til at bildet skulle lagres, videresendes eller brukes til utpressing. Ansvar kan ikke avgjøres ved å registrere hvem som trykket på knappen. Vi må også spørre hvem som forstod situasjonen, hvem som hadde makten, hvem som presset, og hvem som utnyttet barnets tillit eller sårbarhet.

Når skammen skifter eier på denne måten, blir tausheten forståelig. Barnet skjuler ikke nødvendigvis bare det den andre har gjort. Det forsøker også å skjule det barnet nå frykter at hendelsen forteller om det selv. Skammen sier ikke bare: «Noe galt skjedde med meg.» Den sier: «Det er noe galt med meg.»

Det er denne forflytningen av skammen som må brytes. Kroppen ble krenket, men ikke uren. Barnet ble utnyttet, men er ikke skyldig. Ansvaret tilhører den som krenket og de systemene som gjorde krenkelsen mulig - ikke barnet som ble lokket, presset, truet eller overmannet.

Den vanskelige samtalen

Vi sier ofte at barn må lære å si fra. Det er riktig, men utilstrekkelig. Et barn kan bare fortelle dersom det finnes noen å fortelle til. Og det må være en person som tåler å høre uten straks å bli fordømmende, panisk eller kontrollerende.

I mitt arbeid har jeg sett at den profesjonelles egen uro kan bli en del av tausheten. Seksuelle overgrep er vanskelig å tenke på og vanskelig å spørre om. Hjelpere kan bli redde for å ta feil, for å stille ledende spørsmål eller for å åpne noe de ikke vet hvordan de skal håndtere. Denne forsiktigheten er forståelig og noen ganger nødvendig. Men den kan også føre til at barnet blir stående alene med det de voksne ikke våger å nærme seg.

Den vanskelige samtalen krever derfor to former for varsomhet samtidig. Vi skal ikke presse barnet til å fortelle mer enn det er klart for. Men vi skal heller ikke trekke oss unna fordi stoffet er smertefullt for oss. Å respektere stillheten er ikke det samme som å forlate barnet i den.

Et spørsmål kan åpne uten å trenge seg inn: «Har noen fått deg til å gjøre noe på nettet som du ikke ønsket?» Et annet kan være: «Er det noe du er redd for at jeg skal bli sint på deg for?» Det viktigste er kanskje det som må komme etterpå: «Du får ikke problemer fordi du forteller dette. Ansvaret er ikke ditt.»

Slik kan samtalen begynne å føre skammen tilbake dit den hører hjemme.

Et gammelt overgrep i en ny infrastruktur

Den digitale teknologien har gitt overgrepet en ny infrastruktur. Den kan bringe en fremmed inn i barnets private rom, gjøre et øyeblikk permanent og forvandle et bilde til et middel for gjentatt kontroll. Men de grunnleggende mekanismene er velkjente: tillit som misbrukes, makt som skjules, skyld som forskyves og taushet som beskytter den sterke mer enn den sårbare.

Frykten er virkelig uansett hvor krenkelsen finner sted. Skammen er virkelig. Trusselen om at et bilde skal deles, kan være til stede ved frokostbordet, i klasserommet og når barnet forsøker å sove. Et digitalt overgrep mangler kanskje et felles fysisk rom, men det mangler ikke kroppslige, sosiale og eksistensielle konsekvenser.

Studien fant nesten identisk rapportert forekomst blant gutter og jenter: 16,9 prosent blant gutter og 17,0 prosent blant jenter. Det betyr ikke at sammenhengene eller konsekvensene nødvendigvis er de samme. Men funnet er viktig fordi forestillingen om hvem som kan være utsatt, påvirker hvem vi ser og hvem vi spør. Dersom hjelperen på forhånd har bestemt seg for hvordan et utsatt barn ser ut, kan andre barn forbli usynlige.

Også seksuelle overgrep utenfor nettet har ofte ligget skjult bak andre problemer - uro, skolefravær, rus, selvskading eller konflikter hjemme. Den digitale formen gjør ikke behovet for helhetlig forståelse mindre.

Barnet kan ikke bære sikkerheten alene

Barn som visste hvor de kunne søke hjelp etter seksuell trakassering eller et seksuelt overgrep, fortalte oftere om det de hadde opplevd. Det samme gjaldt barn som erfarte en støttende form for foreldreengasjement i sitt digitale liv: at voksne snakket med dem om trygg bruk, hjalp når noe var vanskelig, og deltok uten bare å kontrollere.

Her kreves det presisjon. Studien er en tverrsnittsstudie og kan ikke fastslå årsak. Vi vet derfor ikke om kunnskapen om hjelpeveier og den støttende foreldrekontakten gjorde det lettere å fortelle, om det å fortelle førte til større kunnskap og mer støtte, eller om andre forhold påvirket begge deler. Funnene viser sammenhenger som bør undersøkes videre, ikke sikre virkninger av bestemte tiltak.

Trygghet skapes ikke bare gjennom overvåkning, men gjennom en relasjon hvor barnet vet at det kan komme tilbake også etter å ha gjort noe de voksne har advart mot. Barnet må kunne si: «Jeg sendte bildet likevel», uten at den første reaksjonen blir bebreidelse. Ellers kan den voksnes behov for kontroll bli enda en grunn til taushet.

Men ansvaret kan heller ikke legges på familien alene. Plattformene må utvikles med barns sikkerhet som utgangspunkt: personvern som standard, begrensninger på voksnes mulighet til å kontakte barn, oppdagelse av utnyttende kontaktmønstre og raske, forståelige veier til hjelp. Myndighetene må stille krav, og hjelpeapparatet må være synlig og tilgjengelig før barnet trenger det.

Dataene ble samlet inn før generativ kunstig intelligens ble allment tilgjengelig. Studien kan derfor ikke si noe om omfanget av KI-framstilte overgrepsbilder. Forskerne peker likevel på at generativ KI og såkalte deepfakes allerede brukes til å framstille syntetisk overgrepsmateriale og kan øke skadeomfanget raskere enn lovverk og beskyttelsessystemer klarer å følge.

Oppfordringen «Si fra til en voksen» er meningsløs dersom barnet ikke vet hvem den voksne er, eller forventer å møte sinne, vantro eller skam. Før vi ber barnet bryte tausheten, må vi bygge et samfunn som er i stand til å ta imot det som blir fortalt.

Å våge å se

Da jeg arbeidet med overgrepsmateriale i 1990, var et av problemene at samfunnet helst ville vende blikket bort. Materialet var ubehagelig, språket utilstrekkelig og ansvaret lett å skyve over på andre. Mer enn tre tiår senere er teknologien en annen, men fristelsen til ikke å se er fortsatt til stede.

Den nye forskningen gjør det vanskeligere å opprettholde denne blindheten. Én av seks internettbrukende 12-17-åringer i de undersøkte landene rapporterte minst én seksuell krenkelse formidlet gjennom teknologi i løpet av ett år. Litt over halvparten fortalte ikke om den til noen. Tallene forteller oss hvor utbredt problemet er i disse utvalgene. Tausheten forteller oss hvor lite tallene alene kan vise.

Men systemene og plattformene som må endres, er til syvende og sist bare rammen rundt noe enda enklere: et barn som trenger å bli sett og trodd. Å gjøre barnet synlig betyr ikke å kreve en fullstendig fortelling. Det betyr å skape steder der barnet kan begynne, stanse og begynne igjen. Det betyr å lytte uten å overta fortellingen og å respektere både barnets tempo og grenser. Først og fremst betyr det å si klart det skammen har gjort uklart:

Det som skjedde, skal tas alvorlig. Du skal få hjelp. Ansvaret er ikke ditt.

Referanser og videre lesning

Fang, X., & Massetti, G. M. (2026). Child sexual abuse enabled by digital technologies is widespread and under-reported. Nature, 654, 328-330. https://doi.org/10.1038/d41586-026-01325-x

Ghai, S., Vuorre, M., Kardefelt-Winther, D., Ferguson, A. M., Kurten, S., Livingstone, S., Przybylski, A. K., & Orben, A. (2026). Technology mediation in child sexual exploitation and abuse in Africa and Asia. Nature, 654, 408-418. https://doi.org/10.1038/s41586-026-10525-4

Pettersen, K. T. (2009). An exploration into the concept and phenomenon of shame within the context of child sexual abuse: An existential-dialogical perspective of social work within the settings of a Norwegian incest centre [Doctoral dissertation, Norwegian University of Science and Technology].