Fortvilelsens filosof

Søren Kierkegaard lest gjennom Leo Sjestov

Det er noe jeg stadig vender tilbake til når jeg leser Kierkegaard: Han lar meg ikke hvile. Andre filosofer kan jeg lese med en viss ro, som betrakter av tanker som ikke nødvendigvis angår meg selv. Med Kierkegaard er det annerledes. Han skriver ikke først og fremst for å bli forstått av «man», men for å nå den enkelte. Og den enkelte er alltid meg – akkurat nå, med mine valg og mitt ansvar for det gode.

Den russiske religionsfilosofen Leo Sjestov leste Kierkegaard som en tenker som brøt med selve den filosofiske tradisjonen. I Kierkegaard og den eksistentielle tænkning, som kom på dansk i 1947, trer Kierkegaard nesten frem som en anti-filosof. Det er en skarp og ensidig lesning, men nettopp derfor kan den også gjøre noe synlig.

Hos Platon og Aristoteles begynner filosofien med forundringen – det undrende blikket på verden. Hos Sjestovs Kierkegaard begynner den et annet sted: i fortvilelsen. Først når mennesket møter det som ikke lar seg innordne i en forklaring, tvinges tanken til å forandre seg. Fortvilelsen blir ikke tenkningens sammenbrudd, men stedet der en annen tenkning kan begynne.

Jeg kjenner igjen noe av dette fra mitt eget liv, fra årene som sosialarbeider og senere som forsker. Den dypeste innsikten kommer ikke alltid i den rolige refleksjonen. Noen ganger kommer den i møtet med det som ikke lar seg forklare bort: lidelsen, avmakten og det uopprettelige. Da er det ikke lenger tilstrekkelig å forstå på avstand. Spørsmålet blir hvordan jeg selv skal leve med det jeg har sett.

Job mot Hegel

I Gjentagelsen lar Kierkegaard pseudonymet Constantin Constantius vende seg mot Job. Jobs storhet ligger ikke i at han føyer seg inn under en allmenn forklaring på lidelsen. Han klager, protesterer og krever sin sak prøvd. Han nekter å gjøre tapet til en nødvendig del av en fornuftig verdensorden.

For Sjestov blir Job derfor motbildet til Hegel. Hos Hegel søker tenkningen sammenheng, formidling og helhet. Det enkelte skal finne sin plass i det allmenne. Men Job lar seg ikke forsone med en forklaring som gjør lidelsen nødvendig. Han vil ikke bare forstå det som har skjedd. Han vil ha livet tilbake.

Her finner Sjestov en avgrunn mellom den spekulative filosofien og den bibelske troen. På den ene siden står tankens krav om nødvendighet; på den andre siden står menneskets rop om at det uopprettelige likevel må kunne gjenopprettes. Job godtar ikke at det som er skjedd, dermed har fått det siste ordet.

Dette betyr ikke at Kierkegaard ganske enkelt avviser fornuften. Det er Sjestov som skjerper motsetningen og driver den så langt som mulig. Men Kierkegaards skrifter gir ham grunnlaget: igjen og igjen viser de at den konkrete eksistensen ikke kan oppløses i et system. Et menneske lider ikke i alminnelighet. Det lider som den enkelte. Ingen forklaring kan lide i dets sted.

Jobs sannhet er derfor ikke en lære som uten videre kan overføres til andre. Den blir sann i måten han står i sin lidelse på. Nettopp her blir Kierkegaards tenkning praktisk filosofi: Sannheten gjelder ikke bare hva jeg vet, men hvordan jeg eksisterer i det jeg vet.

Abraham mot Sokrates

Den samme motsetningen blir enda skarpere i Frygt og Bæven. Der stiller Kierkegaard, gjennom Johannes de silentio, Abraham overfor det allmenne etiske. Abraham kan ikke forklare sin ferd til Moria-fjellet slik at andre forstår ham. Sett utenfra er handlingen fryktelig. Troen gir ham ikke et språk som kan gjøre den allment begripelig.

Sokrates søker sannheten gjennom spørsmål, samtale og erkjennelse. Abraham går uten å kunne begrunne seg overfor fellesskapet. Dermed står ikke bare to personer mot hverandre, men to former for sannhet. Den sokratiske sannheten søker det som kan prøves i samtalen. Abrahams sannhet bæres i ensomhet, i forholdet til Gud.

Men dette må sies varsomt. Kierkegaard forakter ikke Sokrates. Tvert imot fulgte Sokrates ham gjennom hele forfatterskapet. Motsetningen viser snarere en grense: Sokrates kan føre mennesket langt i selverkjennelse, men han kan ikke gjøre troens paradoks forståelig. Troen begynner ikke som en bedre forklaring. Den begynner der forklaringen ikke lenger kan bære mennesket.

I Hebreerbrevet heter det at Abraham drog av sted «uten å vite hvor han kom». Det er et bilde på troens bevegelse: å bryte opp uten å eie veien på forhånd. Troen er ikke sikker kunnskap om utfallet. Den er å gå når kartet ikke lenger viser hvor veien fører.

Troens paradoks

I Sygdommen til Døden skriver Anti-Climacus at motsetningen til synd ikke er dyd, men tro. Han viser til ordene i Romerbrevet: «Alt som ikke skjer av tro, er synd.» Dette er en avgjørende bestemmelse. Kristendommen tilbyr ikke først og fremst en moralsk forbedring av mennesket, som om synden kunne overvinnes ved at vi ble litt mer dydige. Spørsmålet gjelder selve forholdet mennesket står i – til seg selv og til Gud.

Sjestov leser dette som et opprør mot fornuftens herredømme. Hos ham blir troen en kamp mot nødvendigheten: mot påstanden om at det som er umulig for mennesket, også må være umulig for Gud. Han bruker sterke ord og lar Kierkegaard fremstå som en fiende av fornuften. Det er her hans lesning både blir besnærende og farlig. Den gjør troens radikalitet synlig, men kan også få oss til å tro at Kierkegaard oppfordrer mennesket til tankeløshet.

Det gjør han ikke. Kierkegaard ber oss ikke slutte å tenke. Han viser at tenkningen har en grense. Fornuften kan beskrive det sannsynlige, gjennomlyse våre motiver og avsløre selvbedrag. Men den kan ikke garantere troen. Troen oppstår heller ikke fordi mennesket har regnet riktig. Den er en annen måte å stå i tilværelsen på.

Fortvilelsen blir avgjørende nettopp ved denne grensen. Den oppstår når mennesket ikke lenger kan få seg selv til å gå opp – når det verken vil være seg selv eller kan slippe unna seg selv. Hos Kierkegaard er fortvilelsen derfor ikke bare en følelse. Den er en sykdom i selvet, et brudd i menneskets forhold til seg selv. Men diagnosen er ikke det siste ordet. Den peker mot muligheten for at selvet kan finne hvile i den makten som satte det.

Angsten og muligheten

I Begrebet Angest nærmer Kierkegaard seg en annen grenseerfaring. Under pseudonymet Vigilius Haufniensis skriver han:

«Uskyldigheden er Uvidenhed. I Uskyldigheden er Mennesket ikke bestemmet som Aand, men sjelelig bestemmet i umiddelbar Eenhed med sin Naturlighed. Aanden er drømmende i Mennesket.»

I denne tilstanden er det fred og hvile, men samtidig finnes det noe som forstyrrer freden. Hva er det? spør Kierkegaard. Intet. Og hvilken virkning har intet? Det føder angst.

Angsten er derfor ikke bare frykt for noe bestemt. Den oppstår i møtet med muligheten – med at mennesket kan. Den er «frihetens virkelighet som mulighet for muligheten». Mennesket er ikke bare det det allerede er; det står også åpent overfor det det kan bli. Denne åpenheten rommer både skapelse og fall.

Sjestov leser også angsten som et brudd med kunnskapens trygghet. Men hos Kierkegaard er bildet mer sammensatt. Kunnskapen er ikke i seg selv synden. Problemet oppstår når mennesket tror at kunnskapen kan oppheve eksistensens usikkerhet, eller at det kan tenke seg ut av ansvaret for sitt eget liv.

Angsten kan ikke uten videre forklares bort. Den må gjennomleves. Den kan lamme mennesket, men den kan også oppdra det – ikke ved å gi sikre svar, men ved å lære det å stå i muligheten uten å flykte fra seg selv.

Fortvilelsen er ikke det siste ordet

Sjestov hjelper meg til å se det opprørske i Kierkegaard: protesten mot filosofiske systemer som gjør den enkeltes lidelse til et nødvendig ledd i en større helhet. Han lar Job stå mot Hegel og Abraham mot Sokrates. Han minner oss om at den som har mistet alt, ikke nødvendigvis trenger en forklaring. Kanskje trenger han først og fremst å få rope at det som har skjedd, ikke burde ha skjedd.

Men Kierkegaard kan ikke reduseres til Sjestovs kamp mot fornuften. Fortvilelsen er ikke målet, og det absurde er ikke en hyllest til vilkårligheten. Fortvilelsen avslører at mennesket ikke kan grunne seg selv. Den åpner spørsmålet om hva eller hvem selvet hviler i.

Når jeg lukker boken – eller, som nå, skjermen – sitter jeg derfor ikke bare igjen med spørsmålet om hva jeg forstår. Jeg spør også hva forståelsen ikke kan gjøre for meg. Kan den bære tapet? Kan den forsone meg med det uopprettelige? Kan den fortelle meg hvordan jeg skal leve?

Kierkegaard lar ikke disse spørsmålene falle til ro i en teori. Han fører dem tilbake til den enkelte. Til meg. Ikke for at jeg skal forkaste fornuften, men for at jeg ikke skal forveksle den med livet selv.

Kanskje begynner den praktiske filosofien nettopp der: ikke når fortvilelsen har fått det siste ordet, men når den tvinger meg til å spørre hvordan jeg skal leve videre.

Litteratur

Kierkegaard, Søren. Gjentagelsen (1843).
Kierkegaard, Søren. Frygt og Bæven (1843).
Kierkegaard, Søren. Begrebet Angest (1844).
Kierkegaard, Søren. Sygdommen til Døden (1849).
Sjestov, Leo. Kierkegaard og den eksistentielle tænkning (dansk utgave, H. Hagerup, 1947).