Prolog

Veien som fant meg

Jeg hadde lært ruten utenat. I åtte hundre kilometer visste jeg alltid hvor jeg var, selv om jeg aldri hadde vært der før.

For noen dager siden var jeg ute på en av mine daglige vandringer. Jeg gikk langs Golibekken på Golijordene, et vakkert sted i Sandefjord. Bekken sildret sakte og forsiktig på min venstre side, nesten lydløst. På min høyre side lå Goliåkeren, et kjempemessig jorde med hvete. Jeg begynte å snakke til skyggen min, som var foran meg, og sa: «Fields of Gold». Plutselig var jeg tilbake på høyslettene i Spania. Skyggen min og jeg og de endeløse åkrene. Jeg kjente hvordan tausheten, lydigheten og gleden strømmet gjennom kroppen igjen.

Det var sommeren 2009 jeg gikk pilegrimsveien til Santiago de Compostela. Det er mange år siden. I mellomtiden er jeg blitt pensjonist, men jeg vandrer fortsatt hver dag. Veien har ikke bare funnet meg. Den slipper ikke taket i meg. Jeg tror faktisk at den er blitt en del av den jeg er.

Likevel kan jeg fortsatt, uten å lete etter dem, si rekkefølgen på byene: Roncesvalles, Pamplona, Puente la Reina, Burgos, León, Astorga, Ponferrada, Sarria, Santiago. De ligger der ennå, som en setning kroppen aldri har glemt å lese høyt.

Jeg trodde jeg gikk Caminoen sommeren 2009. Det gjorde jeg også – åtte hundre kilometer, trettitre dager på veien av trettifem jeg hadde satt av, en stein fra hagen i Sandefjord og en skam jeg ville legge fra meg ved et jernkors i Spania. Denne boken følger vandringen steg for steg, men også det som først kunne forstås etterpå.

Men det jeg har forstått sist av alt, er noe annet:

Caminoen fortsatte å gå i meg.

◆

Det skjedde ikke som en åpenbaring en bestemt dag. Det skjedde langsomt, i årene etterpå – hver gang jeg tok på meg sekken for en helt vanlig tur og kjente den samme rytmen komme tilbake uten at jeg hadde bedt om den. Hver gang et sted jeg aldri hadde sett, likevel kjentes igjen fordi kroppen husket noe tanken hadde glemt.

Jeg begynte å si det slik til meg selv, lenge før jeg forsto hvor sant det var:

Det var ikke jeg som fant veien. Veien fant meg.

Den setningen skal denne boken prøve å begrunne, uten å forklare den ferdig.

◆

Sommeren 2009 hadde jeg arbeidet i fire år med en doktoravhandling om skam og seksuelle overgrep. Jeg skulle disputere om noen måneder. Jeg trengte en avslutning som var større enn å levere et manuskript og mindre enn å begynne et nytt liv.

Jeg bestemte meg for å gå.

Hvordan jeg forberedte meg, hva jeg pakket, og hva jeg trodde reisen skulle gjøre med meg, hører hjemme i kapitlet som følger denne prologen. Her skal bare selve paradokset stå, uforklart:

Jeg lærte veien før jeg gikk den. Jeg trodde kunnskapen ga meg makt over det som ventet.

Det gjorde den ikke.

◆

Jeg hadde lest Kierkegaards Liljen på marken og fuglen under himmelen før jeg dro. Men først senere forsto jeg at tre av ordene derfra – taushet, lydighet og glede – beskrev en bevegelse jeg selv hadde gjennomlevd på veien.

Et fjerde ord kom mye senere, og det tilhører ingen bestemt uke på veien. Det tilhører alt som har skjedd siden.

Erkjennelsen.

Ikke som en konklusjon jeg kom frem til én gang, men som noe som fortsatt arbeider i meg – også nå, mens jeg skriver dette.

Kierkegaard var likevel ikke den eneste filosofen som gikk med meg. Heideggers spørsmål om hva det vil si å være i verden, og Gadamers tanke om at forståelse alltid begynner fra en historie vi allerede står i, hadde fulgt meg lenge. På Caminoen mistet slike tanker noe av bokligheten. De kom tilbake i kroppen, i landskapet og i møtene med andre mennesker.

◆

Jeg pakket sekken i Sandefjord med en rute jeg kunne utenat, og en tro på at jeg allerede visste hva reisen skulle handle om.

Før veien kunne finne vandreren, forsøkte vandreren å beherske veien.