Da fenomenologien kom til sosialkontoret

Om Gadamer, eksistensfilosofien og møtet med mennesker på randen av tilværelsen

Tidlig på 1980-tallet leste jeg Hans-Georg Gadamers essay «The Phenomenological Movement». Jeg var nyutdannet sosialarbeider og hadde fått min første jobb på et sosialkontor. Der møtte jeg det vi den gangen kalte ekte klienter. Ikke konstruerte kasus fra undervisningen. Ikke mennesker ordnet i teorienes kategorier, men mennesker som manglet penger, bolig, arbeid, helse eller håp – og ofte flere av delene samtidig.

De satt på den andre siden av skrivebordet. Noen snakket mye. Andre svarte med korte setninger. Noen var sinte. Noen skammet seg. Andre hadde gitt opp å forklare seg, kanskje fordi de hadde fortalt historien sin så mange ganger at ordene ikke lenger betydde noe. De var registrert, vurdert og plassert i administrative kategorier. Men de var også mennesker som befant seg på randen av det de maktet å bære.

Det var inn i denne erfaringen Gadamers essay kom.

Kunnskap er intuisjon

Essayet ble skrevet i 1963 og senere tatt inn i Philosophical Hermeneutics, en engelskspråklig samling av tekster fra Gadamers Kleine Schriften. Samlingen ble redigert og oversatt av David E. Linge og utgitt i 1976, med første paperbackutgave i 1977. «The Phenomenological Movement» er ikke bare en historisk oversikt over fenomenologiens utvikling. Det er også en fortelling om en forandring i selve måten filosofien forsøkte å se verden på.

Gadamer sammenfatter en grunnleggende fenomenologisk tanke med ordene: «Knowledge is intuition.»

Det engelske ordet intuition kan lett misforstås. Gadamer mener ikke intuisjon i betydningen magefølelse, personlig innskytelse eller en uforklarlig evne til å vite hva et annet menneske tenker. Ordet viser til det tyske Anschauung: en anskuelse der noe får tre frem og vise seg slik det er gitt i erfaringen. I den direkte persepsjonen betyr dette, skriver Gadamer, at det vi erkjenner, er direkte gitt for oss.

Fenomenologien ville tilbake til fenomenene. Før forklaringen, før teorien og før klassifikasjonen måtte man forsøke å se det som viste seg.

Denne tanken hadde en umiddelbar betydning for meg som sosialarbeider. På sosialkontoret var det aldri mangel på kunnskap om klienten. Mappene kunne være fulle av opplysninger: inntekt, gjeld, diagnose, arbeidshistorie, ekteskapelig status, tidligere tiltak og nye vedtak. Alt kunne være korrekt. Likevel kunne mennesket selv forbli usynlig.

Fenomenologien stilte et enklere og samtidig vanskeligere spørsmål: Hva er det egentlig som viser seg her?

Å se før man forklarer

Fenomenologiens styrke lå ikke i at den avviste vitenskapen. Husserl ønsket tvert imot å gjøre filosofien til en streng vitenskap. Gadamer skriver at Husserl hadde en genuin misjonær bevissthet. Han oppfattet fenomenologien som mer enn én filosofisk retning blant andre. Den var et kall til å begynne på nytt, til å frigjøre erkjennelsen fra overleverte konstruksjoner og vende tilbake til saken selv.

Denne misjonære gløden smittet over på en hel generasjon. Rundt Husserl oppstod det en bevegelse, ikke bare en skole. Max Scheler undersøkte hvordan verdier og følelser kunne være former for erkjennelse. Alexander Pfänder utviklet en nøyaktig beskrivende fenomenologi. Heidegger overtok fenomenologiens spørsmål, men førte det i en ny retning. Det avgjørende var ikke lenger bare hvordan noe blir gitt for bevisstheten, men hvordan mennesket allerede befinner seg i en verden som det forstår og fortolker.

Mennesket står ikke utenfor verden og betrakter den. Det er kastet inn i den. Det har en historie, en kropp, et språk, relasjoner og begrensede muligheter. Før vi begynner å forklare verden, har vi allerede forstått noe av den. Før sosialarbeideren stiller sitt første spørsmål, har både sosialarbeideren og klienten med seg hver sin historie inn i rommet.

Det var dette som gjorde fenomenologien praktisk relevant. Den lærte meg ikke en ny metode som kunne føres inn i et skjema. Den lærte meg å tvile på forestillingen om at skjemaet kunne romme mennesket.

En klient er aldri bare det problemet sosialkontoret har myndighet til å behandle. Den arbeidsledige er ikke bare uten arbeid. Den gjeldstyngede er ikke bare sin økonomi. Den syke er ikke bare sin diagnose. Bak saksopplysningene finnes et menneske som allerede har fortolket sin situasjon – og som kanskje har opplevd at alle andres fortolkninger har fått større gyldighet enn hans egen.

Å se fenomenologisk er derfor også å holde sin egen forklaring tilbake et øyeblikk.

Fra fenomenologi til eksistensfilosofi

Gadamer viser hvordan fenomenologien etter første verdenskrig ikke lenger kunne forbli en undersøkelse av bevissthetens strukturer. En generasjon som hadde opplevd krigens ødeleggelser, lot seg ikke tilfredsstille av nykantianismens abstrakte erkjennelsesteori eller av filosofiens forsøk på å sikre vitenskapens grunnlag. Filosofien måtte igjen spørre hva det vil si å eksistere.

Det var her Heidegger og Karl Jaspers innledet det Gadamer omtaler som the philosophy of existence – eksistensfilosofien.

Betegnelsen er viktig. Eksistensfilosofi er ikke helt det samme som den eksistensialismen som senere ble forbundet med særlig Sartre og den franske etterkrigstiden. Hos Heidegger og Jaspers dreier det seg ikke først og fremst om en lære om det frie individet som skaper seg selv. Det handler om menneskets situerthet, endelighet og utsatthet – om et liv som aldri kan betraktes fullstendig utenfra.

Jaspers skrev om grensesituasjonene: lidelse, skyld, kamp og død. Dette er situasjoner vi ikke kan løse på samme måte som vi løser et praktisk problem. Vi kan ikke stille oss utenfor dem. De setter oss ved en grense der våre vanlige forklaringer og handlemåter ikke lenger strekker til.

På sosialkontoret møtte jeg mennesker som levde i slike grenseområder. Deres vanskeligheter var naturligvis også praktiske. En ubetalt regning måtte betales. En bolig måtte finnes. Et vedtak måtte fattes. Sosialt arbeid kan ikke erstatte konkrete handlinger med filosofiske betraktninger.

Men det praktiske problemet kunne samtidig romme et eksistensielt spørsmål. Hva skjer med et menneske når det ikke lenger kan forsørge seg selv? Hva gjør avhengighet med selvbildet? Hva betyr det å måtte be en fremmed om penger til mat? Hvordan forandres et menneskes forhold til seg selv når livet blir gjenstand for kontroll, dokumentasjon og vurdering?

Systemet behandlet søknaden. Mennesket levde situasjonen.

Klienten som fenomen

Ordet klient var allerede en fortolkning. Det gjorde mennesket forståelig innenfor institusjonens språk. Så snart personen hadde gått gjennom døren, ble livet oversatt til sosialkontorets kategorier: berettiget eller ikke berettiget, arbeidsfør eller arbeidsufør, samarbeidsvillig eller vanskelig, midlertidig eller varig hjelpetrengende.

Slike kategorier er nødvendige. Uten dem kan en offentlig tjeneste verken treffe vedtak eller fordele ressurser rettferdig. Men kategoriene kan også skjule det de skulle hjelpe oss til å forstå. Når et menneske først er blitt definert som vanskelig, kan alt vedkommende gjør, bli tolket som en bekreftelse på vanskeligheten. Sinne blir manglende samarbeid. Taushet blir motstand. Uteblivelse blir mangel på motivasjon.

Fenomenologien ba meg stanse før denne slutningen var fullført.

Hva om sinnet ikke først og fremst var aggresjon, men en siste rest av verdighet? Hva om tausheten ikke var uvillighet, men skam? Hva om uteblivelsen ikke skyldtes mangel på motivasjon, men redsel for enda en gang å bli vurdert og funnet utilstrekkelig?

Jeg kunne ikke vite dette gjennom intuisjon forstått som magefølelse. Jeg måtte spørre. Lytte. Se igjen. La min første forståelse bli korrigert.

Den fenomenologiske holdningen fritar oss derfor ikke fra kritisk tenkning. Den gjør kritikken mer krevende. Også det som tilsynelatende viser seg direkte, blir sett fra et bestemt sted. Sosialarbeideren har sin utdanning, sin institusjonelle makt og sine forventninger. Klienten har sin historie og sine erfaringer med hjelpere. Ingen av dem kommer tomhendt til møtet.

Her går fenomenologien over i hermeneutikken. Det vi ser, må fortolkes, og fortolkningen skjer alltid innenfor en historie. Forståelse er ikke å fjerne alle fordommer, men å bli oppmerksom på dem og la dem settes på prøve i møtet med den andre.

Teorien møtte et ansikt

Da jeg leste Gadamer tidlig på 1980-tallet, forstod jeg neppe rekkevidden av alt dette. Jeg hadde ennå ikke et langt yrkesliv å lese teksten tilbake gjennom. Men essayet gjorde sterkt inntrykk fordi det ga ord til noe jeg allerede hadde begynt å ane.

Utdanningen hadde gitt meg teorier, lover og metoder. På sosialkontoret oppdaget jeg at ingen teori kunne fortelle meg fullt ut hvem mennesket foran meg var. Teorien kunne hjelpe meg til å se, men den kunne også bestemme på forhånd hva jeg fikk øye på.

Gadamer åpnet en annen mulighet: Kunnskap begynner ikke alltid med avstand. Noen ganger begynner den med oppmerksomhet.

Det betyr ikke at sosialarbeideren skal oppgi sin faglighet og bare være medfølende. Det betyr at fagligheten må tåle møtet med det enkelte mennesket. En kunnskap som ikke kan korrigeres av den andres erfaring, stivner til makt. En metode som allerede kjenner svaret, slutter å spørre.

Den praktiske filosofien begynner nettopp her: ikke i valget mellom teori og erfaring, men i spørsmålet om hvordan kunnskapen skal anvendes i en konkret situasjon som aldri er helt lik noen annen. Den gode handlingen kan ikke utledes mekanisk av en generell regel. Den krever dømmekraft, og dømmekraften krever at vi ser hva slags situasjon vi faktisk står i.

På randen av eksistensen

Menneskene jeg møtte, levde ikke utenfor samfunnet. De befant seg snarere ved en grense der samfunnets grunnleggende forutsetninger ble synlige. Den som har penger, tenker sjelden over hva penger betyr. Den som har et hjem, behøver ikke hver dag å erfare hva det vil si å ha et sted i verden. Den som blir lyttet til, merker ikke alltid hvor avgjørende det er å bli trodd.

Mennesket på randen viser oss derfor ikke bare sin egen utsatthet. Det viser noe om den verden vi alle lever i.

Kanskje var dette den dypeste virkningen Gadamers essay hadde på meg. Fenomenologien lærte meg at klienten ikke bare var en person jeg skulle skaffe meg kunnskap om. Møtet kunne også avsløre noe jeg ennå ikke visste – om institusjonen, om samfunnet, om meg selv og om det å være menneske.

Kunnskap var ikke bare noe jeg hadde med meg inn i rommet. Den kunne oppstå mellom oss.

Husserl ville tilbake til saken selv. Heidegger spurte hva det vil si å være. Jaspers viste hvordan mennesket møter seg selv i grensesituasjonene. Gadamer førte disse spørsmålene videre inn i forståelsens og samtalens rom.

På sosialkontoret fikk ordene en konkret betydning. Der satt et menneske på den andre siden av skrivebordet. Jeg hadde en mappe, et regelverk og en utdanning. Den andre hadde et liv som ikke kunne legges fullstendig ned i mappen.

Min første faglige oppgave var å vite hva jeg skulle gjøre.

Min første menneskelige oppgave var å se hvem som var kommet.