Den enkelte i algoritmens mengde

Kierkegaard i cyberspace, tretti år etter

For snart tretti år siden tok jeg vare på en kronikk fra den danske avisen Information. Den var skrevet av ingeniøren Hans Schrøder og hadde tittelen «Kierkegaard i cyberspace». Datoen var 30. november 1996.

Internett var ennå ungt. Det var noe man «gikk ut på». Modemet laget lyder, sidene åpnet seg langsomt, og cyberspace fremstod som et nesten ubebodd landskap. Her kunne den enkelte finne kunnskap, skrive, lese og henvende seg direkte til andre uten å gå veien gjennom forlag, redaksjoner og institusjoner.

Schrøder skrev begeistret at Kierkegaards samlede verker var på vei ut i cyberspace. Han mente Kierkegaard ville hatt sympati for dette nye rommet, fordi cyberspace ikke var underlagt tyranni. Det levde sitt eget liv, skrev han, styrt av den enkelte.

Når jeg leser kronikken i dag, smiler jeg – ikke fordi forfatteren var naiv, men fordi han uttrykte en forventning så mange delte den gangen: at internett skulle frigjøre den enkelte fra portvokterne og slippe kunnskapen fri. Mennesket skulle ikke lenger være prisgitt mengden. Det skulle kunne finne sin egen vei gjennom informasjonen.

Mye av dette ble virkelig. Jeg kan i dag sitte hjemme og lese Kierkegaards skrifter, hans journaler og den omfattende forskningen om forfatterskapet. Tekster som tidligere krevde tilgang til store biblioteker, finnes noen tastetrykk unna. Jeg kan skrive et essay om morgenen og publisere det samme dag. Mennesker jeg aldri har møtt, kan lese det i andre deler av verden.

Men noe annet skjedde også.

Den enkelte gikk inn i cyberspace. Der møtte han mengden i algoritmisk form.

Da mengden flyttet inn i skjermen

Kierkegaards berømte formulering «Mængden er Usandheden» kan lett misforstås. Den betyr ikke nødvendigvis at mange mennesker tar feil, mens det ensomme mennesket alltid har rett. Mengden blir usann når den enkelte kan forsvinne inn i den og slippe å stå til ansvar for det han sier og gjør.

I mengden kan ansvaret oppløses. Alle gjør det. Alle mener det. Alle har lest det. Ingen vet lenger hvem som begynte, hvem som undersøkte, eller hvem som har ansvar for at påstanden er sann.

Den digitale mengden er annerledes enn folkemengden Kierkegaard kjente. Den står ikke samlet på torget. Den behøver ikke rope med én stemme. Den viser seg som anbefalinger, søkeresultater, delinger, rangeringer og strømmer av innhold. Hvert menneske sitter alene foran sin skjerm, men skjermen er ikke nøytral. Den har allerede sortert verden.

Algoritmen befaler sjelden. Den foreslår. Den sier ikke hva jeg skal tenke, men viser meg hva det er naturlig å tenke videre på. Den kjenner mine tidligere valg og gir meg mer av det som holder meg fast. Jeg opplever meg som den enkelte, mens jeg samtidig føres inn i bevegelser jeg verken ser eller forstår.

Cyberspace ble derfor ikke det herredømmefrie rommet kronikkforfatteren forestilte seg. De gamle portvokterne mistet noe av sin makt, men nye voktere kom til. De bærer ikke uniform. Vi møter dem som tekniske systemer, kommersielle prioriteringer og usynlige utvalg.

Likevel ville det være for enkelt å gjøre teknologien til fienden. Internett har åpnet dører som tidligere var stengt. Kunstig intelligens kan hjelpe oss med å finne kunnskap, oppdage sammenhenger og formulere spørsmål vi ennå ikke har klart å stille. Problemet begynner ikke når teknologien hjelper oss. Det begynner når vi glemmer at den samtidig former det vi får øye på.

Når mennesket blir sin digitale sak

I kronikken trekker Schrøder frem et av Kierkegaards mest burleske utfall mot naturvitenskapen. Forskeren farer fra Australia til månen, videre ned i en hule og derfra på jakt etter en innvollsorm. Teleskopet avløses av mikroskopet. Enkelthetene blir flere og flere, og Kierkegaard spør utålmodig hvem som kan holde det ut.

Dette er ikke Kierkegaard på sitt mest nyanserte. Naturvitenskapene har gitt oss kunnskap som har reddet liv og forandret menneskets forståelse av verden. Men bak overdrivelsen finnes et spørsmål som er blitt enda mer påtrengende i vår tid: hva skal vi gjøre med alle enkelthetene?

Vi har fått en nærmest ubegrenset evne til å samle data. Vi måler kroppen, søvnen, bevegelsene, forbruket, arbeidsevnen, skoleprestasjonene og den digitale atferden. Kunstig intelligens kan finne mønstre i materialet som ikke noe menneske kunne ha oppdaget alene. Likevel er ikke et mønster det samme som en mening. En sammenheng er ikke en forståelse. En sannsynlighet er ikke et menneske.

Det er her praktisk filosofi må inn – og det er her spørsmålet blir avgjørende for sosialt arbeid.

Et menneske som søker hjelp, etterlater seg opplysninger. Det finnes journaler, kartlegginger, diagnoser, inntektsforhold, tidligere tiltak, bekymringsmeldinger, risikovurderinger og vedtak. Hver opplysning kan være nødvendig. Uten dokumentasjon kan rettssikkerheten svekkes, erfaringer gå tapt og hjelpen bli tilfeldig.

Men opplysningene gjør også noe med blikket vårt. Et menneske kan gradvis bli identisk med sin sak. Det blir den rusavhengige, den voldelige faren, den utilstrekkelige moren, det utagerende barnet eller den lite motiverte klienten. En vurdering skrevet i én situasjon kan bli sitert i den neste. Det som først var en tolkning, kan etter hvert få karakter av et faktum.

Digitale systemer og kunstig intelligens kan gjøre denne prosessen mer effektiv. De kan sammenfatte store saksmengder, oppdage risikofaktorer og hente frem tidligere opplysninger. Dette kan være til hjelp. Men systemet kan også gjenta gamle vurderinger med ny autoritet. Det kan gjøre fortiden mer synlig enn forandringen og kategorien tydeligere enn personen.

Her møter vi igjen algoritmens egenart. Heller ikke i saksbehandlingen opptrer den først og fremst som en befaling. Den «foreslår» også her: en risikoscore, en prioritert sak, et sammendrag som løfter fram visse opplysninger og lar andre synke. Men denne mengden er farligere enn den vi møter som forbrukere, fordi den kler seg i objektivitetens språk. En anbefalt video vet vi er en anbefaling. Et system som sier «høy risiko» eller «lav motivasjon» presenterer seg lett som et faktum, ikke som en stemme blant flere. Jo mer nøytralt språket fremstår, desto lettere glemmer vi å spørre hvem som har ansvaret for det systemet sier.

Alle som har arbeidet lenge i sosialt arbeid, vet at et saksdokument og et menneskelig møte ikke alltid forteller den samme historien. Dokumentene kan beskrive saken nøyaktig, mens mennesket som kommer inn døren, likevel overrasker oss. Systemet kan kjenne saken uten å kjenne mennesket.

Sosialarbeiderens oppgave er derfor ikke bare å innhente flere opplysninger. Hun må forsøke å forstå hvilken betydning opplysningene har i dette menneskets liv. Hva har skjedd? Hva står på spill? Hva forsøker mennesket å beskytte? Hva håper det fremdeles på?

Et menneske er aldri bare summen av det som er registrert om det.

Hvor finnes det ubetingede?

Schrøder var bekymret for at politikken hadde gjort alt relativt. Religionen og naturvitenskapen hadde ifølge ham noe ubetinget, mens demokratiet bare kunne si «på den ene siden» og «på den andre siden». Det ble inngått kompromisser om alt.

Jeg deler ikke denne mistilliten til kompromisset. Demokratiet kan ikke unnvære det. Mennesker har forskjellige interesser, erfaringer og oppfatninger av det gode liv. Politikken må ofte forhandle mellom hensyn som alle kan være legitime. Kompromisset er ikke alltid et svik mot sannheten. Det kan også være en måte å leve fredelig med uenigheten på.

Men kronikken stiller likevel et viktig spørsmål: Finnes det noe vi ikke bør forhandle bort?

For sosialt arbeid kan svaret være menneskeverdet.

Det ubetingede ligger ikke i én bestemt metode, politisk løsning eller faglig teori. Det ligger i at mennesket aldri bare kan behandles som et middel for systemets effektivitet. Det kan ikke reduseres til kostnad, risiko, diagnose eller prognose.

Dette betyr ikke at alle ønsker skal innfris, eller at alle handlinger skal aksepteres. Sosialarbeidere må sette grenser, beskytte barn, fordele knappe ressurser og noen ganger medvirke til tvang. Nettopp derfor er menneskeverdet avgjørende. Det gjelder også når vi er uenige med mennesket, når vi må avvise et krav, eller når samfunnet må gripe inn.

Menneskeverdet er ikke belønningen for å ha handlet riktig. Det er det som fortsatt tilhører mennesket når mye har gått galt.

Her møter Kierkegaards «den enkelte» sosialarbeidets humanisme. Den enkelte må ikke forsvinne i saken, diagnosen, målgruppen eller statistikken. Bak hver kategori står et menneske som bare lever sitt liv én gang.

Den enkelte er ikke alene

Samtidig må Kierkegaards forsvar for den enkelte korrigeres. Mennesket er ikke et selvtilstrekkelig individ som kan løsrives fra andre mennesker og fra samfunnet det lever i.

Sosialt arbeid vet at lidelse både er personlig og sosial. Fattigdom kan ikke forklares som en egenskap ved den fattige. Rusavhengighet er ikke bare et spørsmål om vilje. Et barns vanskeligheter oppstår ikke uavhengig av familien, skolen, nærmiljøet og samfunnets betingelser. Den enkelte må sees, men også sammenhengene som former den enkeltes muligheter.

Etikken kan derfor ikke bare være et møte mennesket holder med seg selv, slik Schrøder skriver. Ansvaret er personlig, men urettferdigheten kan være institusjonell. En sosialarbeider kan møte et menneske med respekt og samtidig arbeide i et system som ikke gjør det. Gode hensikter hos den enkelte opphever ikke virkningen av dårlige ordninger.

Kierkegaard hadde rett i at mengden kan oppløse ansvaret. Men fellesskapet kan også vekke det – og det er verdt å dvele ved forskjellen. Der mengden lar den enkelte forsvinne, er et etisk fellesskap noe den enkelte trer inn i med åpne øyne og et navn. En bekymringsmelding er ikke mengdens anonyme rykte, men et menneske som tar ansvar for det han har sett. Et tverrfaglig team som samler lærer, helsesykepleier og barnevernstjeneste rundt ett barn, kan se noe ingen av dem kunne sett alene – ikke fordi de blir flere, men fordi hver av dem fortsatt står til ansvar for sin del av bildet. Forskjellen mellom mengde og fellesskap ligger ikke i antallet, men i om ansvaret blir tydeligere eller utydeligere av at flere er til stede.

Det finnes kanskje ingen etisk mengde. Men det finnes etiske fellesskap.

Humanismen må derfor verne både den enkeltes uerstattelighet og menneskenes avhengighet av hverandre. Jeg blir ikke mindre meg selv fordi jeg trenger andre. Det er gjennom forholdet til andre at mitt ansvar blir virkelig.

Å føre den enkelte tilbake til syne

I 1996 var det oppsiktsvekkende at Kierkegaard var på vei ut i cyberspace. I dag er ikke problemet tilgangen på tekster. Problemet er oppmerksomheten. Vi kan hente frem nesten alt, men har stadig mindre tid til å dvele ved noe.

Kierkegaard var ingen hurtiglesningens filosof. Han skrev for den enkelte leser og forventet at leseren skulle stanse, vende tilbake og la teksten arbeide. Han ville neppe latt seg imponere av at navnet hans gir tusenvis av søkeresultater dersom ingen av dem fører til et møte med en tanke.

Det samme gjelder sosialt arbeid. Teknologien er god når den gjør det mulig å se mennesket klarere, sikre rettigheter og frigjøre tid til samtale og nærvær. Men dersom resultatet blir mer tid foran skjermen og mindre tid sammen med mennesker, har effektiviseringen mistet sitt menneskelige formål.

Praktisk filosofi kan ikke gi oss en oppskrift som løser dette. Den kan gjøre noe mer beskjedent og kanskje viktigere: Den kan holde spørsmålet åpent. Hva gjør teknologien med vårt blikk? Hvem blir synlig? Hvem forsvinner? Hvem har ansvar når avgjørelsen fremstår som systemets?

For tretti år siden var oppgaven å føre Kierkegaard ut i cyberspace. I dag er oppgaven kanskje en annen: å føre den enkelte tilbake til syne.

Ikke ved å vende teknologien ryggen. Ikke ved å romantisere en verden før internett. Men ved å insistere på at mennesket alltid er mer enn det som kan registreres, beregnes og forutsies.

Cyberspace fant den enkelte.

Nå må vi finne mennesket igjen.

Forslag til videre lesing

Alston, P. (2019). Digital welfare states and human rights (A/74/493). United Nations General Assembly. https://www.ohchr.org/en/documents/thematic-reports/a74493-digital-welfare-states-and-human-rights-report-special-rapporteur

Fellesorganisasjonen (FO). (2023). Yrkesetisk grunnlagsdokument for barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere. https://www.fo.no/content/uploads/sites/2/2024/01/Yrkesetisk-grunnlagsdokument-bokmal.pdf

International Federation of Social Workers. (2018). Global Social Work Statement of Ethical Principles. https://www.ifsw.org/global-social-work-statement-of-ethical-principles/

Kierkegaard, S. (1846). En literair Anmeldelse. I Søren Kierkegaards Skrifter (SKS 8). Søren Kierkegaard Forskningscenteret. https://sks.dk/LA/txt.xml

Kierkegaard, S. (1846–1847). Journalopptegnelsene NB:87 og NB:215. I Søren Kierkegaards Skrifter (SKS 20, s. 73 og 125–129). Søren Kierkegaard Forskningscenteret. https://sks.dk/NB/txt.xml

O’Flaherty, M. (2026, 18. mars). Protecting human rights in the digitalisation of social welfare systems [Tale]. Council of Europe Commissioner for Human Rights. https://www.coe.int/en/web/commissioner/-/protecting-human-rights-in-the-digitalisation-of-social-welfare-systems

Schrøder, H. (1996, 30. november). Kierkegaard i cyberspace. Information.