Den byrden vi ikke har valgt

Den byrden vi ikke har valgt

Om skyld, skam og ansvar hos Søren Kierkegaard

Noe i livet velger vi selv. Noe annet blir valgt for oss.

Vi blir født inn i en familie, en historie og en verden som allerede er i gang. Før vi kan tale, har andre talt om oss. Før vi kan velge, har andres valg fått følger for våre liv. Kjærlighet og omsorg kan gis videre. Det samme kan frykt, taushet, sorg og skam.

Men kan også skyld gå i arv?

Spørsmålet finnes som en uro gjennom Søren Kierkegaards liv og forfatterskap. Han opplevde seg som født inn i en familie der en ukjent skyld hvilte over faren og barna. Samtidig visste han at et menneske ikke kan være skyldig i det det aldri har valgt. Mellom disse to innsiktene oppstår en spenning som ikke bare angår Kierkegaard. Den angår oss alle:

Når blir en byrde vi er blitt påført, til et ansvar vi selv må overta?

Jordrystelsen

I et dagboksnotat fra 1838 forteller Kierkegaard om det han kalte «den store Jordrystelse». Det var ikke jorden som beveget seg. Det var forståelsen av familien.

Plutselig så han farens høye alder, familiens særlige begavelse og søsknenes lidelser i et nytt lys. Det han tidligere kunne ha oppfattet som velsignelse, fremsto nå som forbannelse. Han skriver:

«En Skyld maatte hvile paa hele Familien, en Guds Straf maatte være over den.»

Vi vet ikke sikkert hva Kierkegaard mente at denne skylden besto i. Farens forbannelse av Gud som ung gjeter og hans forhold til Ane Sørensdatter før deres ekteskap har vært foreslått som forklaringer. Men notatet gir ikke noe entydig svar. Vi bør derfor være varsomme med å gjøre «Jordrystelsen» til løsningen på en biografisk gåte. Kanskje er selve uvissheten det viktigste.

Skylden er ikke knyttet til en synlig handling. Den opptrer som en stemning, en mistanke og en fortolkningsnøkkel. Familien blir lest gjennom skyldens tegn.

Skylden synes å komme før Kierkegaards egne valg. Den ligger allerede i huset, i farens tungsinn, i gudsforholdet og i den religiøse oppdragelsen. Han har ikke selv frembrakt den. Likevel opplever han at han må bære den.

Dette ligner den tragiske skylden vi kjenner fra de greske tragediene. Mennesket rammes av en historie som begynte før det selv kom til verden. Det er uskyldig i opprinnelsen, men kan ikke stille seg utenfor konsekvensene.

Noen historier arves uten at de blir fortalt.

Barnet kan ikke være skylden

Kierkegaard beskriver hvordan barndommens alvor satte et varig trykk i bevisstheten. Han ble, som han senere skrev, oppdratt av en tungsindig olding som om han selv allerede var en gammel mann. Barnet lærte om lidelse, korsfestelse, synd og dom før det hadde fått leve som barn.

Han skriver at et slikt trykk fra barndommen ikke lar seg oppheve av viljen. Det kan bæres i ydmykhet, men ikke uten videre fjernes. Deretter føyer han til en avgjørende setning:

«Det er unægtelig een af de vanskeligste Opgaver, fordi det er saa vanskeligt at faae det ind under Bestemmelsen af Skyld.»

Kierkegaard stanser her ved en grense. Lidelsen lar seg ikke uten videre forstå som skyld.

Barnet har ikke valgt oppdragelsen. Det har ikke valgt farens tungsinn, familiens taushet eller de religiøse forestillingene som legges på det. Barnet kan bli formet av alt dette, men kan ikke gjøres skyldig i det.

Dette skillet er avgjørende. Ellers risikerer skyldbegrepet å bli grenseløst. Alt som gjør vondt, blir tolket som fortjent. Den som lider, gjøres ansvarlig for sin egen lidelse. Skylden flyttes fra den som handlet, til den som ble rammet.

Kierkegaard går tidvis farlig nær en slik forståelse. Han tolker sitt liv gjennom synd, straff og bot. Men han holder også fast ved at noe er blitt gjort med ham før han selv kunne svare.

Det påførte er ikke det samme som det skyldige.

Skyld og skam

Sett med et nyere skamteoretisk blikk ligner det som rammer Kierkegaard i «Jordrystelsen», kanskje like mye skam som skyld. Skyld forbindes gjerne med det jeg har gjort, mens skam rammer det jeg opplever at jeg er. Hos Kierkegaard er grensen mindre tydelig. Familieskylden opptrer som skyld, men erfares som skam: Ikke bare en handling, men hele familien blir stående under et fordømmende blikk – sett av ham selv, av familien og til sist av Gud.

Skylden sier: Noe galt er blitt gjort. Skammen hvisker: Det er noe galt med oss.

Dette kan forklare hvorfor Kierkegaard ikke bare spør hva faren kan ha gjort. Han opplever at handlingens skygge har lagt seg over familiens eksistens. Barna er ikke bare etterkommere av en mulig skyldig; de blir del av en familie som oppfattes som utpekt, dømt og avsondret.

Det er kanskje her skammen fra Jordrystelsen vender tilbake, omkledd som skyld.

En slik skam trenger ingen offentlig avsløring. Den kan leve i tausheten, i det som ikke sies, og i barnets følelse av at det finnes noe truende bak familiens synlige liv. Slik kan skam gå i arv uten at noen formulerer den. Barnet overtar ikke nødvendigvis kunnskap om en bestemt hendelse. Det overtar et blikk på familien – og etter hvert på seg selv.

Da blir det desto viktigere å skille mellom den skyldige handlingen, skammen som brer seg omkring den, og menneskene som må leve med følgene. Uten dette skillet kan den som aldri handlet, komme til å bære den tyngste dommen.

Et ansvar uten skyld

Likevel forsvinner ikke byrden fordi vi fastslår at den ikke er vår skyld.

Den som som voksen bærer sporene etter en vanskelig barndom, kan med rette si: Dette valgte jeg ikke. Dette skulle ikke ha hendt. Ansvaret tilhører dem som handlet, eller dem som unnlot å handle.

Men følgene finnes likevel i den utsattes liv. De kan vise seg i kroppen, i tilliten til andre, i frykten, i tausheten og i måten verden blir fortolket på. Fortiden er ikke avsluttet bare fordi skylden er plassert der den hører hjemme.

Her oppstår en av livets mest urettferdige oppgaver: Et menneske kan bli nødt til å ta ansvar for følgene av noe det ikke selv er skyld i.

Det betyr ikke at skylden flyttes tilbake til den rammede. Det betyr heller ikke at mennesket fritt kan velge bort det som har skjedd. Kierkegaard visste bedre enn de fleste at viljen har grenser. Han trodde at mennesket kunne utrette nesten alt, men ikke oppheve det tungsinnet han bar med seg.

Ansvar er derfor ikke det samme som full kontroll.

Ansvar kan begynne langt mer beskjedent. Det kan begynne med å erkjenne: Dette finnes i mitt liv. Det har vært med på å forme meg. Jeg har ikke valgt det, men jeg må forsøke å finne en måte å leve med det på.

Skylden handler om opprinnelsen til handlingen. Ansvaret handler også om veien videre.

Angeren uten den bestemte handlingen

I Synspunktet for min Forfatter-Virksomhed beskriver Kierkegaard seg selv som «en Poeniterende» – en botferdig. Han skriver at livet hans best kunne brukes til å gjøre bot.

Men hva gjør han bot for?

Han nevner ingen bestemt forbrytelse. Angeren synes å omfatte hele livet. Den er ikke bare et svar på noe han har gjort, men på noe han opplever at han er blitt. Han har levd skjult. Han har forstilt seg. Han har vært tilskuer til livet mer enn deltaker. Han har vært ånd, men mener at han knapt har fått være barn, yngling eller alminnelig menneske.

Skylden har dermed beveget seg fra handlingen til eksistensen.

Dette er både styrken og faren i Kierkegaards skyldforståelse. Styrken ligger i alvoret. Ingen kan redusere sitt ansvar til et regnskap over enkelte handlinger. Også unnlatelsene, selvbedraget og måten vi forholder oss til andre på, tilhører livet vårt.

Faren ligger i at mennesket kan gjøre hele sin eksistens skyldig. Da finnes det ikke lenger noe skille mellom det jeg har gjort, det andre har gjort mot meg, og det jeg ganske enkelt ikke kunne forhindre.

Angeren kan åpne mennesket. Men den kan også bli en livslang dom.

Arvesynden og den enkelte

Spenningen skjerpes av Kierkegaards kristne forståelse av arvesynden. Mennesket begynner aldri på et historieløst nullpunkt. Det fødes inn i slekten, inn i syndens virkelighet og inn i en verden der friheten allerede er merket av det som har vært.

Samtidig insisterer Kierkegaard sterkere enn nesten noen annen på «den Enkelte». Ingen kan tro, velge, angre eller svare på et annet menneskes vegne. Den enkelte står selv overfor Gud.

Den samme tenkeren som insisterer sterkest på individets ensomme ansvar, er også den som kjenner seg tyngst bundet av det han er født inn i.

Denne spenningen blir ikke fullt ut løst. Men den hindrer oss i å forstå frihet som om mennesket skapte seg selv fra ingenting. Vi velger aldri fra et tomt sted. Vi velger med den kroppen, familien, tiden og livserfaringen vi har fått. Friheten er alltid en frihet i en bestemt situasjon.

I Begrebet Angest undersøker Kierkegaard forbindelsen mellom angst, frihet og synd. Angsten viser at mennesket er stilt overfor muligheter. Det kan velge. Nettopp derfor kan det også bli skyldig.

Men angsten er ikke selv skyld. Muligheten er ikke handlingen. Det nedarvede er ikke det personlige valget.

Uten frihet finnes det ingen personlig skyld. Først der det finnes en mulighet til å svare, kan det finnes et ansvar. Og først der det finnes en reell frihet til å handle annerledes, kan vi tale om personlig skyld.

Når skyld møter sosialt arbeid

Her blir Kierkegaards spørsmål også et spørsmål for sosialt arbeid.

Mennesker som har vært utsatt for omsorgssvikt, vold eller seksuelle overgrep, kan bære en skyld som ikke tilhører dem. Barnet kan tenke at det selv fremkalte krenkelsen, at det burde ha stanset den, eller at tausheten etterpå gjorde det medskyldig. Skammen kan gå enda dypere: Ikke bare «jeg gjorde noe galt», men «det er noe galt med meg».

En viktig oppgave for hjelperen er å plassere skylden der den hører hjemme. Den som ble krenket, har ikke skylden for krenkelsen. Dette må noen ganger sies tydelig, og det må kanskje gjentas mange ganger.

Men sosialt arbeid kan ikke stanse der.

Å si til et menneske «dette var ikke din skyld» er nødvendig, men ikke alltid tilstrekkelig. Ordene må følges av et rom der mennesket gradvis kan gjenvinne muligheten til å svare: gjennom egne valg, en egen fremtid og nye relasjoner. Ansvar uten skyldfritagelse kan knuse mennesket. Skyldfritagelse uten gjenvunnet handlekraft kan etterlate det som tilskuer til sitt eget liv.

Dette er en vanskelig balansegang. Hjelperen må ikke gjøre den utsatte ansvarlig for det som hendte. Men hjelperen må heller ikke møte den andre som et menneske uten mulighet til å handle. Da kan omsorgen utilsiktet gjøre den andre enda mer maktesløs.

Kierkegaards tekster tvinger oss til å holde begge innsiktene fast samtidig, selv om han ikke alltid klarte å skille dem tydelig i sitt eget liv: Mennesket er preget av det det ikke har valgt, og mennesket kan likevel ikke bli seg selv uten på en eller annen måte å svare på sitt eget liv.

Dette svaret må ikke kreves utenfra. Det kan ikke presses frem som behandlingens mål eller moralens påbud. Det må vokse frem som menneskets egen mulighet til igjen å bli deltaker i sitt liv.

Byrden blir til en oppgave

Kierkegaard kunne ikke oppheve sitt tungsinn. Han kunne heller ikke få den barndommen han ikke hadde fått. Men han kunne forsøke å gi erfaringen en form.

Mot slutten av sin selvfremstilling skriver han ganske enkelt:

«Saa blev jeg Forfatter.»

Setningen er kort, men rommer en bevegelse. Det som først ble opplevd som forbannelse, blir ikke borte. Det blir heller ikke erklært godt. Men det blir omformet til en oppgave.

Kierkegaard brukte sin erfaring med skjult lidelse til å skrive om fortvilelse, angst, skyld, tro og det å bli seg selv. Han skrev indirekte, under pseudonymer og gjennom ulike stemmer. Kanskje var dette også en måte å nærme seg det som ikke kunne sies direkte.

Forfatterskapet opphevet ikke lidelsen. Men det ga ham en måte å svare på den.

Her ligger forskjellen mellom å forklare lidelsen og å gi den mening. En forklaring ser bakover og spør hvorfor dette skjedde. Meningen finnes ikke nødvendigvis i det som hendte. Den kan oppstå i måten mennesket svarer på det som hendte.

Det onde blir ikke godt fordi noe godt senere vokser frem av det. Barndommens skade blir ikke rettferdiggjort av det store forfatterskapet. Men mennesket er heller ikke fullstendig bestemt av det som er blitt gjort mot det.

Byrden kan bli en oppgave uten å opphøre å være en byrde.

Å overta sitt liv

Hos Kierkegaard er det å bli seg selv ikke det samme som å finne frem til en skjult og uberørt kjerne. Selvet finnes i et forhold. Det er et forhold til seg selv, til andre, til sin historie og til Gud.

Å bli seg selv innebærer derfor også å overta det livet man faktisk har fått.

Men å overta er ikke det samme som å godkjenne. Det er ikke å si at alt som skjedde, var nødvendig eller godt. Det er heller ikke å overta andres skyld.

Det er å si: Dette er min historie, selv om ikke alt i den er min handling.

Jeg kan ikke velge dens begynnelse. Jeg kan ikke skrive om det som allerede har hendt. Men kanskje kan jeg påvirke hvordan historien fortsetter, hvordan den blir forstått, og hva som føres videre til andre.

Noe av det viktigste vi kan gjøre for et menneske, er derfor å hjelpe det med å skille mellom skyld og ansvar. Skylden må plasseres hos den som krenket, sviktet eller unnlot å beskytte. Men den som er blitt rammet, kan likevel trenge hjelp til å gjenvinne et ansvar for sitt eget liv.

Ikke fordi skaden var selvforskyldt.

Ikke fordi mennesket burde ha vært sterkere.

Men fordi ingen andre helt kan leve dette livet på dets vegne.

Kanskje er det nettopp her Kierkegaards skyldbegrep blir praktisk filosofi. Mennesket er mer enn det som har hendt med det, men det kan aldri bli seg selv uten å forholde seg til det som har hendt.

Vi er ikke skyldige i alt vi bærer.

Kan skyld gå i arv? Den personlige skylden kan ikke arves, for ingen kan bli skyldig på et annet menneskes vegne. Men skyldens historie kan gå i arv. Det samme kan skammen, tausheten og følgene av det andre har gjort.

Byrden blir ikke lettere av den grunn. Men når skylden plasseres der den hører hjemme, kan byrden kanskje forvandles til noe et menneske kan svare på.

Noe av det vi bærer, blir likevel lagt i våre hender.