Når Gud kommer mennesket i møte

En samtale mellom Søren Kierkegaard og Karl Barth

Noen tanker blir liggende lenge i hukommelsens spindelvev før de plutselig kommer frem igjen. Slik dukket Karl Barth opp hos meg nå, sammen med Kierkegaard og et gammelt minne om Kjetil Hafstads disputas om Barths historieforståelse i Oslo i 1982.

De møttes aldri.

Søren Kierkegaard døde i København i 1855. Karl Barth ble født i Basel mer enn tretti år senere. Likevel kunne de hatt mye å snakke om.

Begge var skeptiske til en kristendom som var blitt selvfølgelig. Begge protesterte mot at troen kunne reduseres til kultur, moral eller et system av tanker. Begge insisterte på at det finnes en avstand mellom Gud og mennesket som mennesket ikke selv kan oppheve.

Men de begynner fra hver sin kant.

Kierkegaard begynner hos mennesket.

Barth begynner hos Gud.

La oss tenke oss at de møtes.

Mennesket som ikke kan hvile i seg selv

Kierkegaard begynner.

– Mennesket er et selv, sier han.

Barth nikker og lar ham fortsette.

Ordene kunne vært hentet fra Sygdommen til Døden. Selvet er ikke en ting mennesket eier. Det er et forhold som forholder seg til seg selv. Mennesket står i et forhold til seg selv, til andre og til verden – men også til det som har satt forholdet.

For selvet har ikke skapt seg selv.

Det kan derfor heller ikke være sitt eget endelige grunnlag.

Her oppstår fortvilelsen.

Mennesket forsøker likevel å gjøre nettopp dette. Vi forsøker å bli oss selv på egen hånd. Vi skaper sammenheng i livet, beskytter forestillingen om hvem vi er og forsøker å gjøre oss til herrer over vår egen historie.

Noen fortviler fordi de ikke vil være den de er.

Andre fortviler fordi de absolutt vil være seg selv – men på egne betingelser.

Begge former for fortvilelse har noe til felles.

Selvet forsøker å hvile i seg selv.

Men det kan ikke.

Barth har sittet stille.

Så sier han:

– Vi er kanskje nærmere hverandre enn du tror.

Gud er Gud

Men Barth begynner et annet sted.

Han begynner ikke med menneskets søken etter Gud. Han begynner med Gud som kommer mennesket i møte.

Gud er Gud.

Mennesket er menneske.

Det finnes en liten historisk ironi her. For forestillingen om den uendelige kvalitative forskjellen mellom Gud og menneske, mellom tid og evighet, formulerte Barth blant annet med ord han hentet fra Kierkegaard. I arbeidet med Romerbrevet ble denne forskjellen et viktig utgangspunkt for hans teologi.

Barth bygger altså sin radikale understrekning av Guds annerledeshet delvis med et språk han har lært av mannen han nå sitter og diskuterer med.

De to har møttes før dette essayet.

De møttes lenge før noen av oss kom til samtalen.

Men Barth fører Kierkegaards tanke i en bestemt retning.

Mennesket kan ikke bygge en bro til Gud. Ikke gjennom filosofi. Ikke gjennom moralsk anstrengelse. Ikke gjennom religiøs følelse. Ikke engang gjennom en særlig dyp forståelse av sin egen eksistens.

Broen må bygges fra den andre siden.

Kierkegaard ser på ham.

– Hvordan kan mennesket da møte Gud?

Barth svarer:

– Fordi Gud møter mennesket.

Gud kommer

Her ligger sentrum i Barths teologi.

Mennesket finner ikke Gud ved å arbeide seg frem til ham.

Gud åpenbarer seg.

Og for Barth er denne åpenbaringen ikke først og fremst en religiøs idé eller en indre opplevelse. Den skjer i Jesus Kristus.

Gud kommer inn i menneskets historie.

Dermed oppstår et spørsmål som er langt vanskeligere enn den enkle påstanden om at Gud og mennesket er forskjellige. Hvis forskjellen er så radikal, hvordan kan de da overhodet møtes? Hvis evigheten er evighet og tiden er tid, hvordan kan Guds ord bli hørt i menneskets historie?

Dette spørsmålet stod også sentralt i den norske teologen Kjetil Hafstads doktoravhandling Ord og historie. En undersøkelse av Karl Barths historieforståelse.

Hafstads arbeid gjør det vanskelig å redusere Barth til en teolog som bare graver grøften mellom Gud og mennesket stadig dypere. Skillet står fast, men Gud forblir ikke på den andre siden av det.

Kristendommens påstand er mer radikal.

Gud krysser selv avstanden.

Ordet blir historie.

Evigheten berører tiden uten å bli identisk med den.

Det er ikke mennesket som overvinner skillet.

Det er Gud som kommer.

Det tredje

Nå blir Kierkegaard interessert.

For kanskje kjenner han igjen noe.

I Sygdommen til Døden beskriver han mennesket som et forhold som ikke har satt seg selv. Selvet forholder seg til seg selv, men dette forholdet er ikke sin egen opprinnelse. Det er satt av noe utenfor seg selv.

Legg merke til hva som skjer her.

Kierkegaard beskriver ikke først et lukket selv som eksisterer på egen hånd, og som deretter begynner å lete etter Gud. Selvet er allerede fra begynnelsen av avhengig av noe det ikke selv har skapt.

Det finnes et tredje i selvforholdet.

Ikke som en ekstra bestanddel i mennesket, men som selve forutsetningen for at selvet finnes.

– Er ikke dette nær din tanke? spør Kierkegaard. At mennesket ikke finner sitt eget grunnlag?

Barth svarer ikke med det samme.

Barths nei

For er det ikke nettopp dette han har advart mot?

Å begynne i mennesket. Å la selvets struktur – dets uro, dets manglende opprinnelse, dets lengsel etter grunnlag – bli en dør inn til Gud.

I striden med Emil Brunner kom dette til uttrykk i Barths berømte Nein!

Et nei til forestillingen om at mennesket i kraft av sin egen natur skulle besitte et anknytningspunkt som teologien kunne begynne med. For dersom mennesket allerede har et slikt grunnlag, finnes det noe i mennesket som står klart til å ta imot Gud før Gud selv har talt.

Da risikerer nåden å bli en fortsettelse av menneskets egne muligheter.

– Vær forsiktig, sier Barth til slutt. Dersom du finner Gud ved å analysere selvet, har du gjort mennesket til utgangspunkt for teologien.

Kierkegaard ser spørrende på ham.

– Jeg sa ikke at jeg fant Gud der.

– Hva fant du da?

– At selvet ikke er sin egen opprinnelse.

Barth tier.

Kierkegaard fortsetter:

– Kanskje er det et spor.

Barth ser på ham.

– Vær forsiktig med ordet spor.

Kierkegaard smiler.

– Derfor sa jeg kanskje.

For sporet er ikke et bevis.

Det viser ikke hvem Gud er. Det kan ikke fortelle oss at Gud er blitt menneske i Kristus. Det kan ikke føre mennesket gjennom avstanden mellom tid og evighet.

Det antyder bare at mennesket ikke kan forklare seg selv ut fra seg selv.

Ikke bevis.

Spor.

Det er en forskjell verdt å holde fast på.

Og likevel – kunne Barth sagt til Kierkegaard – din fortvilelse er vakkert beskrevet. Men den er fortsatt en beskrivelse av mennesket. Og jeg tror ikke veien til Gud går gjennom en bedre beskrivelse av mennesket. Uansett hvor sann den er.

Kierkegaard kjenner innvendingen.

Han har selv brukt store deler av sitt forfatterskap på å advare mot at kristendom blir prestasjon, kunnskap eller menneskelig selvbekreftelse.

Til slutt sier han:

– Jeg beskrev ikke fortvilelsen som en vei til Gud.

Barth venter.

– Jeg beskrev den som et rop.

Stillhet.

– Og et rop, legger Kierkegaard til, er ikke det samme som et svar.

Fortvilelsen og nåden

Her står de to nær hverandre og langt fra hverandre samtidig.

Kierkegaard beskriver mennesket ved avgrunnen. Barth nekter mennesket å bruke avgrunnen som en stige til Gud.

For det siste ordet om mennesket er verken fortvilelsen eller beslutningen.

Det er nåden. Gud har allerede beveget seg. Kristus kommer før menneskets svar.

– Pass på, kunne Kierkegaard sagt. Gjør ikke nåden så selvfølgelig at mennesket sovner igjen.

– Og du, kunne Barth svart, må passe på at menneskets avgjørelse ikke blir så avgjørende at nåden til slutt avhenger av mennesket.

Der står de.

Ingen av dem har vunnet.

Det er bra.

Hvem kommer først?

Kierkegaard spør:

– Hvordan skal mennesket forholde seg til Gud?

Barth svarer:

– Før du spør om det, må du spørre hvordan Gud forholder seg til mennesket.

– Men mennesket må svare.

– Ja.

Kanskje finnes møtepunktet akkurat der.

Ikke fordi forskjellen mellom dem forsvinner.

Ikke fordi Kierkegaards analyse av selvet blir Barths teologi.

Og ikke fordi Barth gjør menneskets eksistens uviktig.

Men fordi begge nekter mennesket retten til å være sitt eget grunnlag.

Hos Kierkegaard kommer dette til syne i fortvilelsen.

Hos Barth kommer svaret utenfra.

Gud taler.

Mennesket svarer.

Men mennesket har ikke det første ordet.

Å bli funnet

Vi snakker ofte om menneskets søken etter Gud.

Bildet er gammelt og sterkt: mennesket vandrer gjennom livet på jakt etter sannheten, meningen eller Gud.

Kierkegaard gjør bildet vanskeligere.

For den som søker, er selv et spørsmål.

Mennesket kjenner ikke fullt ut seg selv. Selvet er et forhold som ikke har skapt sitt eget grunnlag. Selv den som søker Gud, vet ikke helt hvem det er som søker.

Barth gjør bildet enda vanskeligere.

Kanskje begynner ikke historien med menneskets søken.

Kanskje begynner den med at mennesket blir søkt.

Da forandres perspektivet.

Tro blir ikke menneskets erobring av en sannhet.

Den blir et svar på en tiltale.

Kierkegaard minner Barth om at denne tiltalen må høres av det enkelte mennesket. Ingen kirke, ingen kultur og ingen teologi kan svare på mine vegne.

Barth minner Kierkegaard om at selv det enkelte menneskets svar aldri er det første.

Det første er at Gud kommer.

Kanskje kunne samtalen slutte der.

Ikke med at Kierkegaard eller Barth fikk rett.

Ikke med at forskjellene mellom dem ble oppløst.