Kapittel 2
Dag null finnes ikke
«Da begynner reisen for ordentlig», skrev jeg.
Det var torsdag morgen 18. juni 2009. Jeg sto på Sandefjord lufthavn Torp med ryggsekken og flybilletten. Først skulle jeg til Gatwick, deretter videre til Biarritz. Fra flyplassen i Frankrike måtte jeg komme meg til togstasjonen i Bayonne og finne toget til Saint-Jean-Pied-de-Port. Når jeg var fremme der, skulle jeg registrere meg som pilegrim, finne et sted å sove og gjøre meg klar.
Neste morgen skulle vandringen begynne.
Slik hadde jeg ordnet dagene: Reisen til startstedet var dag null. Den hørte med, men telte ikke. Den var transport, venting og forberedelse, en parentes mellom hjemmet og veien. Først når jeg gikk ut av Saint-Jean med Pyreneene foran meg, skulle den egentlige fortellingen ta til.
En kalender kan lage en slik grense. Livet bryr seg mindre om den.
Når jeg leser notatene mine i dag, ser jeg at fortellingen begynner på Torp. Setningen plasserer meg der med sekken, klar til avreise. Det som skjedde før flyplassen, er ikke skrevet ned. Hjemmet, den siste morgenen og veien ut til flyplassen er allerede falt utenfor rammen.
Det betyr ikke at disse timene var uten betydning. Bare at jeg ennå ikke betraktet dem som en del av fortellingen. Jeg hadde valgt et startbilde: mannen med ryggsekken på flyplassen. Der var bruddet tydelig. Før dette var jeg hjemme. Etterpå var jeg på reise.
Enhver fortelling trenger et slikt valg. Vi kan ikke ta med alt. Men valget sier også noe om hva vi tror en begynnelse er. Jeg forestilte meg den som et avgrenset øyeblikk, en dør man lukker bak seg og en annen man åpner. Først senere har jeg forstått at de viktigste overgangene ofte skjeruten et tydelig skille. Man har begynt å forlate lenge før man reiser, og noe av det man forlater, følger med.
Steinen fra hagen lå allerede i sekken. Det gjorde også skammen, forventningene og alle spørsmålene jeg hadde stilt reisen. Flyplassen var et startpunkt på kartet, men ikke opphavet til bevegelsen.
Jeg hadde reist hjemmefra med alt jeg skulle bære den neste måneden. Sekken var ikke sendt som bagasje, men fulgte meg inn på flyet. Det var praktisk, og det gjorde at jeg kunne være raskt ute da vi landet i Biarritz. Mens de andre passasjerene ventet ved bagasjebåndet, gikk jeg rett til drosjekøen. Jeg var førstemann.
Det hastet.
Jeg kunne ha tatt bussen til Bayonne og spart penger, men jeg ville komme i gang. Drosjen kostet tretti euro. På togstasjonen kjøpte jeg billett til Saint-Jean-Pied-de-Port og fikk vite at toget ikke skulle gå før om seks timer.
Seks timer.
Jeg hadde brukt måneder på å forberede en vandring som skulle vare i trettifem dager, men disse seks timene var vanskelige å godta. De lå ikke i planen som innhold. De var bare et tomrom jeg måtte gjennom før reisen kunne begynne.
Jeg gikk ut i Bayonne og drev omkring mens jeg stadig så på klokken.
Byen viste seg å være vakker. Elvene Nive og Adour møtes der, og den gamle byen hadde gater og bygninger som kunne ha fortjent en hel dag. Jeg lærte at bajonetten hadde fått navnet sitt fra byen. Jeg kjøpte neglesaks, neglefil og plaster – små ting jeg hadde glemt, men som kunne bli viktige for et menneske som skulle overlate føttene sine til en åtte hundre kilometer lang vei.
Likevel var oppmerksomheten et annet sted.
Jeg så byen, men ventet på toget. Jeg gikk i gatene, men var allerede på vei bort fra dem. Klokken gikk altfor langsomt. Nå måtte turen snart komme i gang, skrev jeg senere.
Jeg hadde reist for å finne øyeblikket, men det første øyeblikket jeg fikk, forsøkte jeg å få til å gå fortere.
◆
Det er lett å kjenne igjen denne utålmodigheten. Vi deler tiden inn i det som teller, og det som bare leder frem til det som skal telle. Reisen begynner når flyet letter. Ferien begynner når vi kommer frem. Livet begynner etter utdannelsen, etter disputasen, etter at arbeidet er avsluttet, etter at barna er blitt store, etter pensjoneringen. Før det befinner vi oss i en slags ventesal.
Men også ventesalen er et sted i livet.
I Bayonne hadde jeg ennå ikke lært dette. Jeg ønsket meg til Saint-Jean, for Saint-Jean var satt som startpunkt. Derfra kunne kilometerne telles. Det fantes en første etappe og et mål for dagen. Bayonne var ikke avmerket som en del av vandringen. Derfor klarte jeg heller ikke helt å motta byen som den var.
Kartet hadde gitt meg retning, men også et hierarki. Noen steder var viktige fordi ruten gikk gjennom dem. Andre var bare forbindelser. Noen timer var vandring. Andre var forsinkelse.
Kroppen gjorde ikke det samme skillet. Den bar sekken gjennom flyplassene, inn i drosjen og rundt i Bayonnes gater. Føttene hadde allerede begynt arbeidet. Jeg hadde bare ikke begynt å telle skrittene.
Det er mulig at stillheten viste seg allerede der, i de seks timene jeg ikke hadde bruk for. Ikke som en fred jeg kjente, men som et rom jeg forsøkte å fylle med bevegelse og klokkeslett. Jeg hadde ønsket å legge hverdagens rutiner bak meg, men bar tidsplanen med meg som en indre lyd.
Tausheten begynte ikke med at omgivelsene ble stille. Den begynte med at jeg oppdaget hvor mye støy jeg selv kunne lage av en ventetid.
Det forsto jeg ikke da. Jeg gikk over en av elvene, så meg omkring, kjøpte det jeg manglet og kontrollerte klokken igjen.
Til slutt kom toget.
◆
Det var et lite, langsomt tog som slynget seg langs elven Nive gjennom den franske baskerdalen. Toppfarten var omkring femti kilometer i timen. Etter flyreisene og drosjen var tempoet et annet. Landskapet kom ikke mot meg som utsikt fra stor høyde, men beveget seg langs vinduet. Elven og jernbanen fulgte hverandre innover i dalen.
På toget fikk jeg øye på mennesker som lignet meg. De hadde ryggsekker og fjellsko, og de var rastløse på den samme gjenkjennelige måten. Noen hadde turstaver. En hadde en vakker vandringsstav.
Hva skulle de være gode for, tenkte jeg. Bare pyser går med turstaver. Jeg skulle klare meg uten slike hjelpemidler.
Det er noe avslørende ved de tankene man rekker å gjøre seg om fremmede før man har sagt et ord til dem. Jeg visste ingenting om kroppene deres, hvor langt de skulle gå, eller hva de hadde erfart. Likevel brukte jeg et øyeblikk på å dele oss inn i dem som trengte støtte, og meg som ikke gjorde det.
Veien skulle senere lære meg hvor raskt en slik inndeling kan bryte sammen. En ankel, en blemme eller en bratt nedstigning er nok. Kroppen forhandler ikke med stoltheten. Men ennå satt jeg på toget med friske føtter og en måned som ikke hadde begynt.
Vi så vekselvis på hverandre og ut av vinduet. Ingen av oss visste ennå hvilke historier de andre bar i sekkene. Skolebarn steg på og av underveis. De sang og lekte og gjorde reisen lettere. For dem var toget trolig ikke en høytidelig innledning til noe. Det var bare toget hjem eller videre til neste stasjon.
For meg fraktet det hele forventningen min mot ett bestemt punkt.
Saint-Jean-Pied-de-Port betyr omtrent byen ved foten av passet. Navnet sier noe om plasseringen: Her slutter én bevegelse, og en annen begynner. Byen ligger ved foten av Pyreneene, som om den selv var en terskel. Bak meg lå flyplassene, drosjen, ventingen og toget. Foran meg lå fjellet og Spania.
Da toget endelig stanset utpå kvelden, tok jeg sekken på ryggen og gikk inn i byen.
Endelig, skrev jeg.
◆
Jeg likte Saint-Jean med en gang. Den gamle byen, de smale gatene og menneskene med sekker gjorde det tydelig at jeg var kommet til et sted hvor mange hadde begynt før meg. Jeg var alene, men ikke alene om å skulle gå.
Det første jeg gjorde, var å finne pilegrimskontoret. Der skulle jeg registreres og få pilegrimspasset, dokumentet som skulle følge meg hele veien til Santiago. På hvert godkjente overnattingssted skulle det stemples. Når jeg kom frem, skulle stemplene vise hvor jeg hadde vært og bekrefte at jeg hadde gått.
Passet gjorde meg til pilegrim på papiret før jeg hadde gått den første kilometeren på Caminoen.
Jeg hadde kommet til Saint-Jean som reisende og forlot kontoret med en ny identitet. Den var ikke stor eller høytidelig. Den besto av et lite dokument som skulle fylles med datoer og stempler. Likevel betydde det noe å holde det i hånden. Jeg var blitt skrevet inn i en gammel ordning av vandrere, herberger, kirker og steder som tok imot fremmede.
Samtidig er det noe et pilegrimspass ikke kan dokumentere. Det kan vise hvor man sov, men ikke hva som holdt en våken. Det kan bekrefte en tilbakelagt avstand, men ikke hvilken erfaring som forandret retning underveis. Det kan få et siste stempel i Santiago, men ikke avgjøre om vandringen er slutt.
Dette visste jeg ingenting om den kvelden. Jeg var fornøyd med å ha funnet kontoret, passet og et herberge. Det praktiske var på plass.
På herberget møtte jeg en mann fra Canada og en mor og datter fra Sverige. Den kanadiske mannen lette etter franske slektninger i området og ville gå litt av pilegrimsveien mens han var der. De svenske kvinnene skulle samme vei som meg, men hadde bare tre uker. Hvis tiden ble knapp, ville de ta buss et stykke for å rekke frem.
Allerede i dette første rommet fantes flere slags pilegrimsreiser. Jeg skulle gå hele strekningen. De svenske kvinnene var villige til å bruke buss. Den kanadiske mannen hadde egentlig kommet av en annen grunn. Ingen hadde ennå spurt hvem av oss som var den egentlige pilegrimen.
Jeg merker at den gamle trangen til å måle lett kan snike seg inn her. Jeg hadde åtte hundre kilometer foran meg. De svenske kvinnene hadde færre dager. Den kanadiske mannen skulle bare gå et stykke. Det ville vært enkelt å ordne oss etter avstand og utholdenhet, som om den lengste reisen også måtte være den sanneste.
Men en vei kan ikke vurderes bare etter antall skritt. For én kan hundre kilometer være en større terskel enn åtte hundre er for en annen. Noen kommer med tro, noen med sorg, noen med nysgjerrighet, og noen vet ennå ikke hvorfor de er der. Bussen de svenske kvinnene kanskje kom til å ta, gjorde ikke deres spørsmål mindre virkelige.
Dette forsto jeg bedre senere. Den første kvelden registrerte jeg mest forskjellene: hvor langt vi skulle, hvor mange dager vi hadde, og hva planen var. Jeg var fortsatt mannen med kalenderen. Likevel var det nettopp en som ikke skulle gå hele veien, som åpnet min reise med noen få ord.
Mannen fra Canada spurte hvor vi kom fra.
Jeg sa Norge. De to kvinnene sa Sverige.
«Da har dere også reist langt allerede», sa han.
Ordet allerede stanset meg.
◆
Jeg hadde reist langt. Jeg hadde forlatt Sandefjord, fløyet til England og videre til Frankrike, kjørt til Bayonne, ventet seks timer og tatt toget gjennom den baskiske dalen. Sekken hadde vært på ryggen. Føttene hadde gått gjennom flyplasser, over broer og opp gatene i Saint-Jean.
Likevel hadde jeg kalt dagen null.
For meg var reisen ennå ikke begynt, fordi jeg ikke hadde satt foten på den delen av kartet jeg hadde bestemt skulle telle. Den kanadiske mannen gjorde ingen stor filosofisk bemerkning. Han konstaterte bare det åpenbare: Vi hadde kommet langt hjemmefra.
Men det åpenbare kan være vanskelig å se når planen står i veien.
Hvis reisen begynte da jeg dro hjemmefra, hadde jeg gått glipp av den første dagen mens jeg ventet på at den skulle begynne. Bayonne hadde ikke vært en pause før livet, men en del av det. Drosjen, de seks timene, neglesaksen, toget og skolebarna hørte allerede til fortellingen.
Jeg hadde ønsket å være i øyeblikket. Likevel hadde jeg behandlet en hel dag som om den ikke fantes.
Dag null er et nyttig uttrykk i en kalender. Det lar oss skille forberedelsen fra gjennomføringen. Men i et levd liv finnes ingen dag uten verdi, ingen dag som bare er en parentes. Dagen før det vi kaller begynnelsen, er også en dag vi har levd. Noe har allerede satt seg i bevegelse.
Hvor begynte så min pilegrimsvandring?
Begynte den da jeg gikk hjemmefra med sekken? Da flyet lettet fra Torp? Da jeg fikk pilegrimspasset? Eller måneder tidligere, da jeg bestemte meg for å gå? Begynte den kanskje under arbeidet med avhandlingen, før Santiago hadde meldt seg som en mulighet?
Et startpunkt kan være nødvendig uten å være sant på alle måter. Vi setter en strek fordi fortellingen trenger et sted å begynne. Men streken skaper ikke bevegelsen. Den gjør den bare synlig.
Den kvelden i Saint-Jean hadde jeg bare oppdaget at jeg allerede var underveis. Først i Santiago skulle jeg forstå at også målstreken var mindre endelig enn jeg trodde.
◆
Etter samtalen gikk jeg ut for å finne mat. Utenfor en taverna sto det på en plakat at de serverte middag til redusert pris for pilegrimer. Jeg hadde knapt rukket å bli pilegrim før noen tilbød meg et pilegrimsmåltid.
For åtte euro fikk jeg en stor porsjon bayonneskinke, pommes frites, salat og brød, sammen med en flaske vin og en karaffel vann. Det var ikke et symbolsk måltid. Jeg var sulten, og maten var konkret. Men rundt dette enkle bordet møtte jeg for første gang en ordning som hadde eksistert langs veien i hundrevis av år: Den fremmede skulle få mat og et sted å sove.
Jeg hadde ikke gjort meg fortjent til gjestfriheten gjennom antall kilometer. Ingen ba meg vise såre føtter. Pilegrimspasset og sekken var nok. Jeg var blitt tatt imot før jeg selv helt hadde forstått at jeg var kommet.
Jeg lente meg tilbake i stolen. Vinen, maten og dagen gjorde sitt. Rastløsheten som hadde drevet meg gjennom flyplassen og rundt i Bayonne, begynte å slippe taket.
Reisen hadde begynt før jeg var klar over det.
Jeg skrev setningen allerede den første kvelden, uten å forstå rekkevidden: En vandring kan begynne før startpunktet og fortsette etter målet.
Neste morgen ventet Pyreneene. Jeg hadde lest at det å gå der var som å berøre himmelen. Jeg så for meg den storslåtte utsikten og den første virkelige etappen. Sekken var pakket. Pilegrimspasset lå klart. Kalenderen fortalte meg at dag én snart skulle begynne.
Men dag null var allerede borte.
Ikke fordi dagen var over.
Fordi den aldri hadde eksistert.
No comments:
Post a Comment