Kapittel 9
Gleden mellom fremmede
«Hvor kommer du fra?»
Det var ofte det første spørsmålet.
Ikke hva jeg arbeidet med.
Ikke hva jeg hadde oppnådd.
Ikke hvorfor jeg gikk.
Bare hvor jeg kom fra, hvor jeg hadde begynt å gå, og hvor langt jeg skulle den dagen.
På veien var dette nok.
To mennesker kunne sette seg ved siden av hverandre i veikanten, dele litt vann og vite nesten ingenting om hverandre. Likevel kunne samtalen bli virkelig.
Når vi reiste oss, sa vi:
«Buen Camino.»
Så gikk vi videre, ofte uten å møtes igjen.
◆
Lommen var tom etter Jernkorset.
Jeg hadde båret steinen fra hagen i nesten tre uker og gitt den en oppgave. Da den var lagt ned, veide sekken omtrent det samme som før. Føttene måtte fortsatt gå, og kroppen måtte fortsatt få mat, vann og søvn.
Likevel var noe blitt ledig.
Hånden søkte ikke lenger etter steinen. Oppmerksomheten var friere til å vende seg utover.
Det betyr ikke at jeg hadde gått alene frem til da. Mennesker hadde hjulpet meg fra reisens første dag. Jeg hadde delt rom, bord, veier og samtaler med fremmede. Noen av dem har allerede fått plass i denne fortellingen.
Men jeg hadde lenge vært opptatt av min egen oppgave.
Jeg skulle finne stillheten.
Jeg skulle holde ut.
Jeg skulle forstå hvorfor jeg var der.
Jeg skulle komme frem.
Møtene kunne derfor kjennes som noe som skjedde ved siden av vandringen. Først senere forsto jeg at de ikke lå ved siden av.
De var veien.
◆
Dagen før Jernkorset kom jeg til Rabanal del Camino.
Jeg satte meg under et tre foran kirken og ventet på at herberget skulle åpne. Etter hvert var vi omkring tjue mennesker i kø. Vi hadde kommet fra forskjellige steder, i ulik fart og med forskjellige grunner for å gå. Akkurat da hadde vi likevel det samme ønsket:
En seng for natten.
Da døren åpnet, ble vi tatt imot av et engelsk ektepar. De var vertskap på vegne av fellesskapet som drev herberget. De fikk oss til å kjenne at vi ikke bare hadde fått en ledig seng, men var ventet.
Om kvelden spiste de sammen med oss ute i hagen.
Kvinnen hadde bakt en stor kake.
Det var ikke en storslått handling. Et måltid, en hage og et kakestykke. Likevel var det nettopp slike ting som etter hvert fikk størst betydning. Vi var slitne og støvete. Noen hadde ømme føtter. Andre hadde gått alene hele dagen. Rundt bordet behøvde ingen å prestere noe.
Vi fikk spise.
Vi fikk sitte.
Vi fikk være gjester.
Vertskapet tok ikke betaling. Hver enkelt kunne legge det man hadde råd til, i en kasse. Jeg la fem euro i den.
Gaven kunne ikke gjøres opp.
Jeg kunne bidra til at en ny pilegrim fikk samme mottakelse, men jeg kunne ikke betale meg ut av vennligheten. Den var allerede gitt.
◆
Jeg hadde møtt dette tidligere på reisen.
I Viana hadde en fransk sykepleier stelt den betente foten min. Da jeg spurte hva hun skulle ha for hjelpen, svarte hun at hun gjorde det av kjærlighet, ikke for penger.
Ordet forvirret meg.
Hun kjente meg ikke.
Jeg hadde forstått at kvelden var spesiell. Jeg skrev at pilegrimsreisen også måtte være en kjærlighetsreise.
Men neste morgen gikk jeg videre mot sykepleierens råd.
Jeg hadde tatt imot omsorgen uten helt å la den forandre meg.
Først måtte kroppen stanse meg. Først måtte høysletten lære meg å bli værende. Først måtte jeg åpne hånden ved Jernkorset.
Da kunne de tidligere møtene komme tilbake med en annen betydning.
Kjærligheten sykepleieren snakket om, var ikke en følelse hun måtte ha for meg. Den var en handling. Hun så en fot som trengte stell, og hun stelte den.
Mer mystisk behøvde det kanskje ikke å være.
◆
På de siste strekningene ble det flere pilegrimer på veien.
Mange hadde begynt nærmere Santiago. Noen skulle gå de siste hundre eller hundre og femti kilometerne. De kom inn i vandringen på et sted der målet allerede kunne merkes. Byene og herbergene var fullere. Det var mer latter i gruppene og større oppmerksomhet mot hvor mange kilometer som gjensto.
De hadde ikke gått gjennom mine første uker.
De kjente ikke strevet med å finne stillheten eller de lange dagene på høysletten. De hadde ikke spurt skyggen hvorfor de var der.
Men deres glede var ikke mindre virkelig av den grunn.
Jeg kunne ha gjort lengden til målestokk enda en gang. Jeg kunne ha tenkt at min vandring var mer ekte fordi jeg hadde gått fra Saint-Jean. Veien hadde allerede lært meg hvor trang en slik tanke er.
Et menneske kan møte den samme veien på et annet sted.
Noen møter først gleden.
Andre må gå gjennom tausheten og lydigheten før de blir mottakelige for den.
Ingen av delene gir eiendomsrett til Caminoen.
◆
Det var heller ikke slik at alle i den siste uken var glade.
I Triacastela delte jeg rom med en nederlandsk familie – en mann som etter ti års etappevandring endelig fikk gå den siste strekningen sammen med kone og datter. For ham var det fullførelsen av en drøm. For dem var det blitt et slit, og i Sarria fant jeg kona gråtende mens mannen satt alene med en kopp kaffe, fortsatt vendt mot målet. Rådet jeg ga var enkelt: la kona og datteren bestemme farten selv. Det var nok.
Jeg tok med meg en kopp kaffe ut i hagen.
Gleden besto ikke i at jeg hadde gitt et klokt råd. Den lå i at de hadde begynt å se hverandre igjen.
Et menneskes glede kan bli et annet menneskes byrde når målet blir viktigere enn den som går ved siden av.
Fellesskap er ikke å tvinge alle inn i samme rytme.
Det er å la den andres skritt få betydning.
◆
Neste morgen møtte jeg en ung mann fra Japan utenfor pensjonatet.
Han spurte om vi kunne gå sammen gjennom skogen. Han var redd for de løse hundene langs veien. Jeg hadde en stav, og det kjentes tryggere å være to enn én.
Vi gikk sammen i et par timer.
Han studerte økonomi i Madrid og var den første i familien som hadde tatt høyere utdanning. Faren ønsket at han skulle vende hjem og overta familiens lille butikk. Den unge mannen hadde egne drømmer, men også stor respekt for faren.
Jeg lyttet mens vi gikk.
Vi kom ikke frem til noen løsning. Jeg kjente ikke familien hans, livet han kom fra eller det livet som ventet ham. Jeg kunne ikke fortelle ham hvilken vei som var den rette.
Men han kunne si det høyt til en fremmed.
Kanskje var det lettere nettopp fordi vi ikke skulle dele en fremtid. Vi behøvde ikke beskytte en relasjon eller forsvare tidligere valg. Veien foran oss tok imot ordene, ogskrittene ga samtalen pauser.
Da skogen åpnet seg, sa vi farvel.
Han gikk raskere enn meg og forsvant.
Jeg vet ikke hva han valgte.
Likevel har samtalen fulgt meg. Den fikk meg til å tenke på mine egne barn og på hvor lett foreldres kjærlighet kan bli til forventninger barna må bære.
Et møte behøver ikke vare lenge for å fortsette.
I ettertid har jeg tenkt på Gadamer. En virkelig samtale lar seg ikke fullt ut styre av den ene parten; den kan føre dem som deltar, et sted ingen av dem kunne forutse på forhånd. Samtalen med den unge mannen fikk ingen avslutning, men den fortsatte å arbeide i meg.
◆
Mot slutten av reisen kom de korte samtalene lettere i gang.
Når jeg satte meg for å hvile, kom det ofte en annen og satte seg ved siden av. Vi spurte hvor den andre kom fra. Vi sammenlignet føtter, avstander og herberger. Noen fortalte hvorfor de gikk. Andre gjorde det ikke.
Det oppsto en egen form for fortrolighet.
Vi visste at vi snart skulle skilles. Det gjorde ikke møtet overfladisk. Tvert imot kunne det gjøre ordene friere. Ingen skulle føre dem videre inn i hverdagen vår. Vi bar dem et stykke og ga dem tilbake til veien.
Jeg husker mange ansikter uten å huske navn.
Den eldre dansken som satt på sengekanten og sa at godt humør var livsviktig, for ellers ble man sur.
Den unge tyskeren som hadde mistet arbeid, ekteskap og retning, men som hver morgen visste hvor stien gikk.
Mannen fra Canada som fortalte meg at reisen hadde begynt før jeg selvforstodet.
Noen mennesker var sammen med meg i flere timer.
Andre sa bare «Buen Camino».
Hilsenen betydde mer etter hvert.
Den sa ikke bare: God tur.
Den sa: Jeg ser at du går.
◆
I Palas do Rei delte jeg rom med ni andre.
En kvinne fra Polen sa at hun var sliten og følte seg uvel. Jeg la hånden på pannen hennes og kjente at hun hadde høy feber. Hun ville nødig lage noe oppstyr, men lot meg gå til resepsjonen.
De ringte etter lege.
Det tok noen timer før han kom. Mens vi ventet, ble hun svakere. Jeg spurte om hun hadde fått myggstikk, fordi jeg hadde sett andre pilegrimer reagere kraftig på dem. Hun viste meg stikkene på armen.
Legen undersøkte henne og sa at hun hadde fått en allergisk reaksjon. Det var viktig at behandlingen kom raskt. Hun fikk medisiner. Feberen sank, og hun sov tungt resten av natten.
Hun snorket høyt.
Neste morgen var hun klar til å gå videre.
Jeg hadde ikke planlagt å hjelpe henne. Jeg hadde heller ingen spesiell rolle på rommet. Jeg var bare den som var der ogforstoat noe måtte gjøres.
Tidligere på reisen hadde sykepleieren i Viana lagt hendene rundt min skadde fot.
Nå la jeg hånden på en fremmeds panne.
Omsorgen hadde skiftet retning.
Det jeg hadde mottatt, kunne ikke betales tilbake til den samme kvinnen. Men det kunne føres videre.
Kanskje er det slik et fellesskap av fremmede virker. Ingen fører regnskap over hvem som skylder hvem. Den som kan hjelpe i dag, gjør det. I morgen kan rollene være byttet.
◆
Neste dag gikk jeg gjennom tåke og skog.
Det var mange mennesker på stien. Hver gang jeg satte meg, kom noen bort og ville vite hvor jeg kom fra. Jeg gikk over gamle steinbroer og gjennom landsbyer som fremdeles bar spor av pilegrimene som hadde gått der før oss.
I en skog sto det kurver med bringebær. Man kunne legge én euro i et glass og forsyne seg.
Jeg kjøpte en kurv og spiste bærene mens jeg gikk mellom eukalyptustrærne.
Førtitre kilometer gjensto til Santiago.
Senere kom jeg til Ribadiso da Baixo. Herberget lå ved en bekk og besto av gamle steinbygninger som en gang hadde vært hospital for pilegrimer. To ungdommer satt på en trapp med beina ned mot vannet.
Stedet var allerede fullt av liv.
Jeg måtte vente utenfor sammen med en stor gruppe som håpet på seng. En flokk unge spanske menn stilte seg rundt meg og ville vite hvor jeg kom fra, hvor langt jeg hadde gått og hva jeg hadde opplevd.
Etter fire uker hadde jeg skjegg og så kanskje eldre ut enn jeg følte meg. Oppmerksomheten deres moret meg. Jeg hadde gått lenge alene med skyggen. Nå ble jeg stående midt i en flokk som ville høre.
Jeg fikk en seng, dusjet og kjøpte middag.
Utover kvelden samlet menneskene seg ved bekken.
Noen hadde gitar.
Andre hadde vin og øl.
Noen badet.
Noen sang og danset.
Unge og gamle ble trukket inn i den samme festen. Språkene var forskjellige, men sangen behøvde ikke alltid å oversettes. Ingen spurte hvem som hadde gått lengst eller hvem som hadde den riktige grunnen for å være der.
Vi var der.
Det var nok.
◆
Gleden ved Ribadiso var ikke stille.
Den hadde gitar, latter og stemmer langt ut i natten. Den var annerledes enn stillheten jeg hadde lett etter den første uken. Likevel sto de ikke i motsetning til hverandre.
Uten stillheten kunne festen bare ha vært støy.
Uten lydigheten kunne jeg ha stått utenfor og betraktet de andre.
Nå klarte jeg å være med.
Gleden var ikke belønningen for at jeg hadde gjennomført de første ukene på riktig måte. Den var heller ikke beviset på at smerten og tvilen var over. Føttene var fortsatt ømme. Kroppen var sliten. Noen av menneskene rundt meg bar sikkert på sorg, sykdom og uro.
Men gleden krevde ikke at alt annet skulle forsvinne.
Den fikk plass midt i det uferdige.
Jeg hadde trodd at gleden skulle komme fordi jeg nærmet meg målet. Det gjorde den også. Avstanden til Santiago kunne telles i stadig mindre tall. Men den dypeste gleden kom ikke fra nedtellingen.
Den kom fra deltakelsen.
Fra å bli budt et kakestykke i Rabanal.
Fra en samtale gjennom skogen.
Fra en hånd mot en varm panne.
Fra bringebær langs veien.
Fra mennesker som sang sammen uten å ha en felles fortid.
◆
Da jeg senere leste Kierkegaards taler om liljen og fuglen på nytt, kjente jeg igjen denne gleden.
Ikke som en vedvarende lykkefølelse.
Ikke som en seier over det vanskelige.
Liljen og fuglen mottar dagen. Gleden deres ligger ikke i at de har sikret seg morgendagen, men i at de er til stede i det som blir gitt nå.
På veien ble dette konkret.
Et menneske rakte frem brød.
Et annet helte vin.
Noen gjorde plass på benken.
Noen lyttet.
Noen sa «Buen Camino» og gikk videre.
Jeg kunne ikke eie disse øyeblikkene. Jeg kunne bare ta imot dem mens de var der.
Det var kanskje derfor de fikk slik kraft.
De krevde ingen fortsettelse.
◆
Jeg har senere tenkt på hvorfor møter mellom fremmede kan bli så åpne.
Hjemme møter vi ofte hverandre gjennom roller. Vi vet hvem som er professor, student, sosialarbeider, nabo, forelder eller venn. Rollene skaper orden, men de bærer også forventninger.
På Caminoen ble mye av dette liggende igjen utenfor samtalen.
Vi var mennesker med sekker.
Vi trengte vann.
Vi hadde vondt et sted.
Vi lette etter en seng.
Det gjorde oss ikke like. Historiene, mulighetene og byrdene våre var forskjellige. Men behovene var synlige, og hjelpen kunne være enkel.
Et glass vann.
En bandasje.
Et råd om veien.
En plass ved bordet.
Kanskje er det derfor jeg husker så mange ansikter jeg ikke kan navngi. De møtte meg før forklaringen. Jeg møtte dem på samme måte.
Vi behøvde ikke vite alt for å bety noe for hverandre.
◆
Om morgenen etter festen i Ribadiso pakket vi sekkene.
Gitaren var stille. Flaskene var ryddet bort. Noen sov fortsatt, mens andre allerede hadde begynt å gå.
Fellesskapet fra kvelden skulle ikke organiseres eller bevares. Vi opprettet ingen forening. De fleste utvekslet ikke adresser. Noen ville møtes igjen senere på veien. Andre var allerede borte.
Likevel hadde festen vært virkelig.
Det kortvarige er ikke det samme som det betydningsløse.
Jeg hadde begynt vandringen som en mann med en plan, en avhandling bak seg og en stein i lommen. Jeg hadde trodd at oppgaven først og fremst skulle løses alene.
Nå visste jeg at ingen går veien alene, selv når ingen går ved siden av.
Noen har stelt foten.
Noen har bakt kaken.
Noen har lyttet i skogen.
Noen har hentet legen.
Noen har sunget gjennom natten.
Ved soloppgang løste fellesskapet seg opp like raskt som det hadde oppstått.
Gleden ble ikke mindre virkelig av den grunn.
No comments:
Post a Comment