Kapittel 8
Steinen jeg bar
I lommen lå en liten stein fra hagen.
Den var det siste jeg tok med meg hjemmefra.
Sekken var pakket. Støvlene sto klare. Flybilletten, pilegrimspasset og rutebeskrivelsene var på plass. Jeg hadde veid alt jeg skulle bære og vurdert hver eneste gjenstand. På en vandring på åtte hundre kilometer måtte også de små tingene begrunnes.
Likevel gikk jeg ut i hagen og plukket opp en stein.
Jeg valgte ikke den vakreste. Den hadde ingen spesiell form og ville ikke ha blitt lagt merke til blant de andre. Den fylte bare hånden. Jeg børstet av litt jord og la den i lommen.
Steinen hadde en oppgave.
Jeg skulle bære den fra Sandefjord til Jernkorset i Spania. Der skulle jeg legge den fra meg.
Det høres enkelt ut.
◆
Jeg hadde arbeidet i fire år med doktorgradsavhandlingen om skam og seksuelle overgrep. Arbeidet var faglig, men stoffet holdt seg ikke innenfor fagets grenser. Fortellingene jeg hadde lyttet til, spørsmålene jeg hadde stilt og erfaringene jeg hadde forsøkt å forstå, fulgte meg etter at arbeidsdagen var over.
Skam lar seg ikke betrakte på trygg avstand.
Den beveger seg mellom den som forteller og den som lytter. Den kan feste seg i blikket, i kroppen og i språket. Den kan vekke minner man trodde var ferdige. Den kan få den som lytter, til å kjenne noe som ikke uten videre lar seg skille fra det den andre har fortalt.
Noe av skammen var min egen.
Noe hadde jeg møtt gjennom andres liv.
Jeg visste at skam ikke var en gjenstand. Likevel trengte jeg å gi den en form. Derfor steinen.
Det var ikke en vitenskapelig beslutning. Det var heller ikke en metode jeg kunne anbefale andre.Jeg hadde bare behov for å la kroppen gjøre noe ordene ikke hadde klart.
Jeg ville bære skammen et bestemt stykke.
Så ville jeg legge den ned.
◆
De første dagene kjente jeg steinen hver gang hånden søkte ned i lommen etter noe annet. Den lå sammen med småtingene jeg bar på kroppen. Av og til tok jeg den opp og lot den hvile i håndflaten. Så la jeg den tilbake.
Etter hvert ble den en del av den daglige rutinen, en av tingene jeg automatisk la tilbake i lommen hver morgen.
Jeg tenkte ikke på den hele tiden. Det ville ha vært umulig. Føttene krevde mer oppmerksomhet. Vannflaskene, varmen, maten, de gule pilene og jakten på en seng fylte dagene. Likevel var steinen der, fra landsby til landsby.
Den hadde reist over Pyreneene.
Den hadde vært med gjennom regn, støv og hete.
Den hadde ligget i lommen mens jeg haltet, mens jeg sang til skyggen, og mens jeg spurte hvorfor jeg var der.
Om kvelden tok jeg klærne av og tømte lommene. Om morgenen la jeg tingene tilbake. Steinen fulgte den samme enkle bevegelsen. Ut av lommen. Inn i lommen. En ny dag.
Det var ikke vekten som gjorde den tung.
Den veide nesten ingenting sammenlignet med vannet og sekken. Likevel var dette den eneste gjenstanden jeg hadde med nettopp for å legge den fra meg.
Alt annet skulle hjelpe meg frem.
Steinen skulle forlates.
◆
På veien mot Reliegos hadde jeg stanset ved et minnesmerke over mennesker som falt under Franco-diktaturet. Ved foten lå det allerede mange steiner. Jeg plukket opp en fra veikanten og la den sammen med de andre.
Den handlingen var spontan.
Steinen tilhørte stedet. Jeg fant den, bøyde meg og la den ned. Slik fikk min respekt en kroppslig form. Jeg kunne ikke kjenne de døde og heller ikke forstå omfanget av det de hadde gjennomlevd. Men jeg kunne stanse. Jeg kunne la vandringen bli avbrutt av deres historie.
Så gikk jeg videre.
Steinen fra hagen lot jeg ligge i lommen.
Forskjellen mellom de to steinene var liten for den som så dem, men stor for meg. Den ene fant jeg ved minnesmerket og ga tilbake til stedet. Den andre hadde krysset en grense sammen med meg. Den bar ikke bare en tanke fra øyeblikket. Den bar en hensikt som var bestemt før det første skrittet.
Det var ennå ikke tid.
◆
Jernkorset hadde lenge ligget foran meg som et punkt på kartet.
Jeg visste hva pilegrimer gjorde der. På en høy trestolpe sto et enkelt kors av jern. Rundt stolpen hadde mennesker gjennom lang tid lagt fra seg steiner de hadde båret hjemmefra. Noen lot steinen representere en bønn. Andre et menneske, en sorg, en skyld eller noe de ønsket å gi slipp på.
Jeg hadde lest om stedet før jeg dro. Jeg kjente bildene.
Som så mye annet på veien hadde jeg derfor en forestilling om Jernkorset før jeg hadde sett det. Jeg visste hvor det lå, hva jeg skulle gjøre, og hva handlingen skulle bety.
Jeg skulle legge fra meg skammen.
Ordene var klare.
Erfaringen var det ikke.
Jo nærmere jeg kom, desto oftere kjente jeg etter steinen. Ikke fordi jeg var redd for å ha mistet den, men fordi oppgaven nærmet seg. Hånden gikk ned i lommen. Fingrene fant den ru overflaten. Den var fortsatt der.
Jeg hadde båret den i nesten tre uker.
Nå begynte jeg å lure på hva jeg ventet skulle skje når jeg ikke lenger bar den.
◆
Lørdag 11. juli gikk jeg fra Rabanal før soloppgang.
Målet for dagen var Ponferrada, nesten trettifem kilometer unna. Først skulle jeg over fjellet. Etter dagene på høysletten var det som om landskapet reiste seg omkring meg igjen.
Den røde solen kom opp i øst etter omtrent en time. Stien gikk bratt oppover, og varmen fulgte raskt etter lyset. Jeg hadde to liter vann i sekken. Beina arbeidet i motbakken, og pusten fant en langsommere rytme.
Utsikten åpnet seg etter hvert i alle retninger. Jeg nærmet meg femten hundre meter over havet. Høyslettens rette veier lå bak meg. Nå sto jeg i et fjellandskap som krevde andre skritt.
Det var vakkert.
Men jeg gikk ikke bare for å se.
Hver kilometer førte meg nærmere handlingen jeg hadde planlagt hjemme i hagen.
I Foncebadón sto gamle steinhus langs veien. Mange var fraflyttet eller rast sammen. Noen ble brukt om sommeren. Landsbyen bar preg av at mennesker hadde forlatt den, mens pilegrimene fortsatte å gå gjennom.
Etter noen kilometer til så jeg stolpen.
Jernkorset var mindre høytidelig enn forestillingen jeg hadde båret med meg. Et enkelt kors av jern sto høyt over bakken. Under stolpen lå en stor haug av steiner.
Det var hit steinen skulle.
◆
Fire andre pilegrimer var der samtidig med meg.
Vi hadde alle gått den samme stien opp, men vi kom med forskjellige byrder. Ingen spurte de andre hva steinen betydde. Det var ikke nødvendig. Stillheten omkring handlingene beskyttet det som ikke skulle forklares.
Jeg tok hånden ned i lommen.
Steinen lå der som før.
Da jeg løftet den opp, var den ikke forandret av reisen. Den hadde ikke tatt farge av landskapet eller fått merker som fortalte hvor langt den hadde gått. Den var fortsatt en liten stein fra hagen.
Men hånden som holdt den, var ikke helt den samme.
Den hadde grepet staven gjennom regn og varme. Den hadde stelt føtter, strammet livremmen, løftet mat og tatt imot hjelp. Den hadde kjent steinen hver morgen og lagt den tilbake i lommen.
Nå skulle den åpne seg.
Jeg gikk opp på steinhaugen.
Mellom steinene lå brev, gifteringer, smykker og små leker. Jeg så en bamse. Hver gjenstand hadde vært båret dit av et menneske som hadde gitt den en betydning ingen andre fullt ut kunne kjenne.
Noen hadde etterlatt noe verdifullt.
Noen hadde etterlatt noe hverdagslig.
Alt lå sammen under det samme korset.
Jeg bøyde meg.
◆
I reiseskildringen skrev jeg at steinen representerte skammen jeg hadde tatt på meg under doktorgradsarbeidet. Jeg kalte den irrasjonell. Så skrev jeg at jeg måtte bestemme meg der og da:
Denne skammen er jeg ferdig med.
Jeg legger den fra meg og går videre.
Det var slik jeg forsto handlingen i 2009.
Jeg vil ikke rette på ham som skrev det. Han hadde gått langt for å komme dit. Han trengte setningen. Noen ganger må et menneske snakke tydelig til seg selv for å kunne åpne hånden.
Men i dag hører jeg også hvor hard setningen er.
Skam adlyder ikke en beslutning.
Den forlater ikke kroppen fordi man befaler den å gjøre det. Den lar seg ikke alltid dele i en rasjonell del som kan beholdes og en irrasjonell del som kan kastes. Den kan vende tilbake i en lukt, en stemme, et blikk eller en gammel tanke.
Det betyr ikke at handlingen ved Jernkorset var tom.
Det betyr at den gjorde noe annet enn jeg først trodde.
◆
Jeg la steinen fra meg.
Det kom ingen åpenbaring.
Ingen kunne se at noe hadde skjedd.
Steinen fant en plass blant tusenvis av andre steiner. I det øyeblikket mistet den det som hadde gjort den gjenkjennelig for meg. Jeg kunne kanskje ha funnet den igjen med en gang, men snart ville den bare være en del av haugen.
Jeg tok noen bilder.
Så gikk jeg videre.
I notatet fra dagen skrev jeg at det kjentes litt rart. Det er et beskjedent uttrykk, men kanskje et sannere uttrykk enn de store ordene jeg hadde forberedt.
Jeg følte meg ikke renset.
Jeg ble ikke et nytt menneske.
Sekken var ikke merkbart lettere.
Men lommen var tom.
Da hånden senere søkte ned i den, fant den ingenting.
◆
En symbolsk handling forandrer ikke fortiden.
Den gjør ikke det ugjort som har skjedd. Den fritar ingen for ansvar og kan ikke ta et annet menneskes smerte bort. Den kan heller ikke garantere at følelsen man vil legge fra seg, blir liggende.
Likevel kan den skape et før og et etter.
Før Jernkorset hadde skammen vært noe jeg bar uten tydelig grense. Den befant seg i tankene, i arbeidet og i kroppen. Ved å gi den steinens form kunne jeg løfte den frem, holde den i hånden og legge den et bestemt sted.
Skammen ble ikke borte.
Men forholdet mitt til den fikk en bevegelse.
Jeg hadde båret.
Jeg hadde stanset.
Jeg hadde bøyd meg.
Jeg hadde åpnet hånden.
Så hadde jeg reist meg og fortsatt.
Det var ikke en helbredelse i ett øyeblikk. Det var en handling som kroppen kunne huske når ordene igjen ble uklare.
◆
Da jeg senere leste Kierkegaards taler om liljen på marken og fuglen under himmelen på nytt, forsto jeg lydigheten på en annen måte enn jeg hadde gjort ved avreisen.
Jeg hadde tenkt at lydighet var å gjennomføre det jeg hadde bestemt meg for. Gå hele veien. Holde planen. Legge steinen ned. Bli ferdig med skammen.
På veien lærte jeg at lydighet også kan være å gi opp kravet om at virkeligheten skal følge beslutningen.
Liljen og fuglen argumenterer ikke med dagen. De gjør ikke livet om til et prosjekt som skal mestres. Hos Kierkegaard blir de læremestere fordi de er til stede i det som er gitt dem.
Steinen lærte meg noe lignende, men på sin egen ordløse måte.
Jeg kunne bestemme hvor jeg skulle legge den.
Jeg kunne ikke bestemme alt som skulle skje i meg etterpå.
Lydigheten besto ikke i å kommandere skammen bort. Den besto i å erkjenne at den hadde vært der, at jeg hadde båret den, og at jeg nå ønsket å leve uten å la den eie hele fortellingen.
Det var mindre triumferende.
Det var også sannere.
◆
Jeg har arbeidet med skam store deler av livet.
Som fagperson har jeg forsøkt å forstå hvordan den oppstår, hvordan den skjuler seg, og hva som kan skje når et menneske blir møtt uten å bli redusert til det skamfulle. Jeg har skrevet om begreper, erfaringer og relasjoner. Jeg har lyttet til mennesker som har båret langt tyngre byrder enn en liten stein kunne uttrykke.
Ved Jernkorset var ingen av disse kunnskapene til særlig hjelp.
Jeg var ikke professor der.
Jeg var en mann som bøyde seg ned.
Kanskje var det nettopp derfor handlingen fikk betydning. Jeg analyserte ikke steinen. Jeg forklarte den ikke for de fire andre pilegrimene. Jeg måtte heller ikke forsvare at den representerte noe som ikke kunne måles.
Jeg gjorde bare det pilegrimer før meg hadde gjort.
Jeg la noe ned.
Tradisjonen gjorde handlingen større enn min private beslutning og mindre enn en enestående begivenhet. Jeg var ikke den første som hadde kommet dit med noe jeg ønsket å gi fra meg. Haugen viste at mennesker gjennom århundrer hadde hatt det samme behovet.
Ikke de samme erfaringene.
Men den samme bevegelsen i kroppen:
Å bære. Å bøye seg. Å åpne hånden. Å gå videre.
◆
Jeg tenker noen ganger på alle gjenstandene under korset.
Brevet som kanskje inneholdt ord ingen hadde klart å si høyt.
Ringen som hadde tilhørt et løfte, et brudd eller et menneske som var borte.
Den lille leken.
Bamsen.
Steinene fra hager, strender, gårdsplasser og veikanter i land langt borte.
Jeg vet ikke om menneskene som la dem der, opplevde det de håpet på. Kanskje gikk noen videre med en lettelse. Kanskje angret noen straks. Kanskje måtte andre legge fra seg det samme mange ganger senere i livet.
Jernkorset ga ingen garanti.
Det tilbød et sted.
Et sted kan være nok til at en erfaring ikke lenger flyter fritt gjennom hele livet. Den kan knyttes til et landskap, et tidspunkt og en bevegelse. Man kan si: Jeg bar dette dit. Jeg la det ned den dagen. Jeg gikk videre derfra.
Det er ikke det samme som å si at alt var over.
Det er å si at noe hadde hendt.
◆
Veien etter Jernkorset gikk nedover.
Jeg passerte Manjarín og fortsatte mot El Acebo og Riego de Ambrós. Stien krevde oppmerksomhet. En nedstigning kan være hardere for kroppen enn en oppstigning. Føttene måtte plasseres riktig. Stavens spiss måtte finne feste.
Slik blandet den store symbolhandlingen seg straks med det praktiske.
Jeg måtte gå.
Jeg måtte drikke.
Jeg måtte passe på ikke å falle.
Ved Molinaseca gikk veien over en vakker steinbro. Mange pilegrimer stanset ved elven. Jeg fortsatte de siste kilometerne til Ponferrada. Der fant jeg et lite herberge, spiste posesuppe og ferskt brød og la meg tidlig.
Dette var livet etter at skammen var lagt ned.
Ikke høytidelighet.
Suppe, brød og søvn.
Kanskje var det også en del av handlingens sannhet. Jeg gikk ikke ut av menneskelivet da jeg åpnet hånden. Jeg gikk lenger inn i det alminnelige.
◆
Gleden kom ikke som et jubelrop ved Jernkorset.
Den kom heller ikke fordi alt tungt var borte. Kroppen var sliten, og mange kilometer gjensto. Det jeg hadde arbeidet med i fire år, kunne ikke avsluttes ved å plassere en stein på en haug.
Likevel var noe blitt ledig.
En lomme.
En hånd.
En liten del av oppmerksomheten.
Jeg hadde brukt de første ukene på å lete etter stillheten. På høysletten hadde jeg strevd med lydigheten, med kjedsomheten og spørsmålet om hvorfor jeg var der. Ved Jernkorset gjorde lydigheten en ny bevegelse. Jeg sluttet å kreve at steinen skulle frelse meg fra det den representerte.
Jeg lot handlingen være det den var.
Der kunne gleden begynne.
Ikke som bevis på at vandringen hadde lykkes, men som en større mottakelighet for det som kom. Når hånden ikke lenger sluttet seg om steinen, kunne den lettere ta imot noe annet.
Et stykke brød.
En kopp vann.
En fremmed hånd.
◆
Steinen ligger der kanskje fortsatt.
Det er mulig den for lengst er blitt dekket av nye steiner. Regn, snø og sol har passert over haugen. Pilegrimer har kommet med brev, ringer, leker og nye biter av sine hjemsteder. Ingen kan nå peke ut hvilken stein som kom fra hagen min i Sandefjord.
Det gjør ingenting.
Den skulle ikke være et minnesmerke over meg.
Den skulle inngå i noe jeg delte med mennesker jeg aldri ville møte.
Jeg dro til Jernkorset for å legge skammen fra meg. I dag ville jeg formulert det mer forsiktig. Jeg la ikke hele skammen igjen på fjellet. Jeg la ned forestillingen om at jeg måtte bære den på samme måte resten av livet.
Det var forskjellen.
Steinen tok ikke skammen.
Handlingen ga megen annen måte å møte den på.
Når skammen senere vendte tilbake, kunne jeg huske hånden som åpnet seg. Jeg kunne kjenne at en følelse kan være virkelig uten å være hele sannheten om et menneske.
Jeg kunne også huske at jeg reiste meg.
Og at veien fortsatte.
Lommen var tom, og hånden var friere til å ta imot det neste mennesket veien sendte mot meg.
No comments:
Post a Comment