Fjernhet og nærvær: Das Dann, transcendens og møtet med Du

Heidegger og Buber lest sammen

Mot slutten av Metaphysische Anfangsgründe der Logik im Ausgang von Leibniz (GA 26) skriver Heidegger at das Dann «erhebt sich aus und in einem Gewärtigen» – «da» eller «deretter» springer ut av den fremadrettede åpenheten mot det som ennå ikke er nærværende. Damals forstås tilsvarende ut fra en beholdende relasjon til det som har vært, jetzt av en nærværiggjøring. Dann, damals og jetzt er dermed ikke tidens mest opprinnelige bestanddeler, men språklige uttrykk for mer grunnleggende ekstatiske tidsformer: Gewärtigen, Behalten, Gegenwärtigen.

Das Dann er verken en objekt- eller subjektegenskap. Det kommende ligger ikke ferdig «der fremme» på en tidslinje, og «da» er ikke bare en subjektiv ordning av erfaringen. Dann oppstår i selve den transcenderende relasjonen Dasein allerede står i til verden – det peker mot noe som ennå ikke er til stede, men som likevel angår oss som kommende.

Forelesningen ender med et bilde som på overflaten virker poetisk snarere enn argumentativt: mennesket som «ein Wesen der Ferne». Men bildet samler trådene. Fjernhet er her ikke fysisk eller psykologisk distanse, og ikke motsetningen til nærhet. Det er den opprinnelige fjernheten som gjør ekte nærhet mulig – Dasein kan bare komme nær det værende fordi det samtidig kan forholde seg til det fjerne. Før dann kan fungere som ledd i en logisk hvis–så-struktur, må Dasein allerede kunne stå i en temporal relasjon til det som ennå ikke er nærværende; før utsagn kan ordnes logisk, må verden allerede være åpnet slik at noe kan vise seg som mulig, kommende eller tidligere. Logikkens grunn ligger altså i denne transcendensen, ikke omvendt.

Bubers Urdistanz

Nøyaktig den samme doble bevegelsen – fjernhet som forutsetning for nærhet, ikke dens motsetning – er kjernen i Martin Bubers sene essay Urdistanz und Beziehung (1950). Buber skiller mellom to grunnbevegelser i den menneskelige tilværelse: Urdistanzierung, den primære avstandsettingen som først lar noe annet tre frem som et selvstendig «annet» i det hele tatt, og Beziehung, relasjonen som deretter kan oppstå til nettopp dette andre. Uten Urdistanz – uten at den andre først settes fri som noe jeg ikke er, noe som ikke bare er en forlengelse av min egen verden – finnes det intet Du å tre i forhold til, bare et utvidet Es. Fjernheten er med andre ord ikke noe relasjonen må overvinne; den er relasjonens fødselsbetingelse.

Der Heidegger snakker om Dasein som «et vesen av fjernhet» fordi det kan forholde seg til det ikke-nærværende overhodet – det kommende, det fraværende, det ennå-ikke-aktualiserte – snakker Buber om mennesket som det vesen som først setter det andre på avstand for i det hele tatt å kunne møte det som et Du. Begge tenker fjernhet ikke som mangel, men som en produktiv åpning: et spillerom hvor noe – en tidsdimensjon hos Heidegger, en annen person hos Buber – kan tre frem som noe eller noen i egen rett.

Gewärtigen og ventetiden på Du

Her kan das Dann kaste lys over noe sentralt hos Buber som han selv aldri fullt ut temporaliserer: ventetiden før møtet. Jeg-Du-forholdet kan ifølge Buber ikke fremtvinges eller planlegges; Duet må tre meg i møte, jeg kan bare være beredt. Denne beredtheten – å stå åpen for at den andre skal vise seg, uten å kunne gjøre det til gjenstand for et prosjekt – ligner strukturelt på Gewärtigen: ikke en passiv venting på noe som vil komme av seg selv uansett, men en aktiv, fremadrettet åpenhet som selv er betingelsen for at møtet kan skje som møte. Slik das Dann ikke er et objekt Dasein venter på, men noe som først oppstår i Gewärtigen, er heller ikke Duet et objekt jeg venter på; det er noe som først kan tre frem fordi jeg allerede står i en beredt, ventende relasjon til det som ennå ikke er nærværende.

Når den andre blir borte

Dette gir en åpning mot det som opptar meg i «Når den andre blir borte»: den eksistensielle skylden. Buber skiller mellom nevrotisk skyldfølelse og eksistensiell skyld – en skyld som oppstår når jeg svikter et virkelig kall fra den andre, når jeg lar et mulig Du forbli et Es, eller når jeg unndrar meg et møte jeg var beredt til, men likevel vek unna. Med Heideggers begreper kan man si: den eksistensielle skylden oppstår ikke når noe forblir fysisk fraværende, men når jeg svikter selve Gewärtigen – når min fremadrettede åpenhet mot den andre lukkes, og fjernheten dermed opphører å være en produktiv nærhetsbetingelse og i stedet blir et rent fravær, en kulde uten mulighet for møte.

Der Heideggers Dasein til syvende og sist transcenderer alene – forholdet til das Dann og die Ferne er strukturer ved Daseins egen værensforfatning – er Bubers transcendens grunnleggende dialogisk: fjernheten finnes ikke for at jeg skal forstå tiden eller væren riktigere, men for at et du skal kunne tre meg virkelig i møte. Nettopp dette skillet er kanskje der Buber både bygger videre på og bryter med Heidegger: begge finner at logikken – og for Bubers del også etikken – hviler på en mer opprinnelig åpenhet enn den formaliserte tanken kan gripe, men hos Buber er denne åpenheten fra første stund rettet mot en annen fri person, ikke bare mot værens egne temporale strukturer. Fjernhet blir dermed ikke bare det som gjør at noe kan vise seg som det er, men det som gjør at noen kan tre frem som den han eller hun er – og det er nettopp denne forskyvningen, fra værens Ferne til den andres Ferne, som gjør skylden ved å la den andre bli borte til noe mer enn en logisk eller ontologisk figur.