Individet hos Søren Kierkegaard

Å lære noe av Kierkegaard er ikke først og fremst å lære noe om Kierkegaard. Det er å bli lært – med blikket vendt mot seg selv, mot sin egen historiske situasjon, og mot de kristne kriterier som både en selv og ens samtid til syvende og sist skal bedømmes etter. Dersom leseren av Kierkegaard lærer noe om sitt eget forhold til kristendommen, er dette langt viktigere enn at det nettopp var Kierkegaard han lærte det av. Denne vendingen bort fra forfatteren og mot leseren er ikke en beskjeden fotnote til forfatterskapet; den er selve dets metode.

Kierkegaard talte til den enkelte. Hele forfatterskapet kan leses som en vedvarende kamp mot «massemennesket» – mot den anonyme mengden som fritar individet fra ansvaret for sin egen eksistens. Mennesket har, ifølge Kierkegaard, bare én vei bort fra tomheten og fortvilelsen som lurer i det estetiske livet: å velge seg selv i fortvilelsen, og der bli seg bevisst sin evige betydning som individ. Fortvilelsen er derfor ikke en tilstand man argumenterer seg ut av. Den skal, sier Kierkegaard, forbli stille og inderlig – en indre bevegelse, ikke et offentlig skue.

Kierkegaard skrev mange bøker i eget navn, men også mange bøker under pseudonyme og da var Kierkegaard ofte oppført som utgiver, ikke som forfatter. Han skriver tom i sine journaler at han ikke står ansvarlig for hva pseudonymene skriver, det de skriver står for deres ansvar. Det gjør det komplisert å vite hvor Kirkegaard selv står. Når jeg skal beskrive hva Kierkegaard legger i begrepet individet, må jeg gjøre det via tre svært ulike pseudonymer: Johannes Climacus, Vigilius Haufniensis og Anti-Climacus. For å ivareta Kierkegaards ord om at han ikke står ansvarlig for hva pseudonymene mener, skriver jeg det følgende i pseudonymenes navn, selv om det er Søren Kierkegaard som har nedtegnet tekstene med sin fjærpenn.

Sannheten i en selv

Pseudonymet Johannes Climacus stiller spørsmålet om hvor langt mennesket kan nå i sin erkjennelse av sannheten. Æren for å ha stilt spørsmålet riktig gir Climacus til Sokrates, som gjennomførte filosofiens høyeste oppgave nettopp ved å formulere det presist. Hos Sokrates er sannheten ikke noe som gis mennesket utenfra; den finnes allerede i det. Oppgaven er å gå inn i seg selv og gjenfinne den, gjenoppdage den. «For den sokratiske betraktning er ethvert menneske sig selv det sentrale, og hele verden centraliserer kun til ham, fordi hans selverkjendelse er en guds-erkjendelse.»

Med dette som bakgrunn fører Kierkegaard inn det han kaller det absolutte paradoks – en dobbel motsigelse. Den ene er den menneskelige: mennesket er en blanding av tid og evighet, og kan bare frelses i kraft av en historisk begivenhet, mens grekerne alltid underla det historiske det logiske og rasjonelle. Den andre er den guddommelige: evigheten går inn i tiden for å frelse mennesket, mens grekernes frelsesbegrep tvert imot innebar at mennesket ble løftet ut av tiden og inn i det evige – uten at det evige noensinne skulle blande seg med tiden og dermed motsi sin egen natur.

Herav følger fornuftens dilemma. Skal fornuften akseptere at den har en grense, og at denne grensen kan tenkes som Gud under betegnelsen «det ukjente», støter den på en umulighet: den kan ikke uttrykke eller begripe «det ukjente», fordi «det ukjente» per definisjon er absolutt ulikt fornuften selv – samtidig som nettopp dette er en forutsetning for i det hele tatt å kunne gripe konseptet.

All tilblivelse er lidelse, skriver Climacus, for det nødvendige kan aldri lide virkelighetens lidelse: at det mulige – ikke bare det som utelukkes, men også det som antas – viser seg som intet i samme øyeblikk det blir virkelig, fordi virkeligheten tilintetgjør muligheten. Alt som blir til, beviser gjennom selve sin tilblivelse at det ikke var nødvendig, for det eneste som ikke kan bli til, er det nødvendige – fordi det nødvendige allerede er. Historien blir slik et gravkammer for mulighetene: «Hva som er skjedd, det er skjedd, kan ikke gjøres om igjen; slik kan det ikke forandres.» Karl Barth, sterkt påvirket av nettopp denne tenkningen, proklamerte senere Guds annerledeshet – fornuftens manglende evne til å gripe og menneskeliggjøre den allmektige, sanne og barmhjertige Gud, hvis tanker ikke er våre tanker og hvis veier ikke er våre veier.

Hva er da kristendommen? Climacus svarer at enhver teologisk kandidat kan gjøre rede for dens dialektiske bevegelser, dersom han evner å gjennomføre dem uforferdet. Langt vanskeligere er spørsmålet om hvordan man blir en kristen – et spørsmål Climacus vier all sin energi, nettopp for å vise hvor krevende det er når det tas på alvor. To veier står åpne. Den objektive veien viser seg utilstrekkelig: det historiske beviset hjelper ikke mennesket til kristendommens sannhet, men det hjelper den enkelte til å innse at valget må tas på en helt annen måte. Den subjektive veien er derfor den eneste farbare: «Subjektiviteten er sannheten.» Dette er ikke subjektivisme, hvor den enkelte kan hevde hva han vil og likevel kalle det sannhet. Climacus vil fjerne all vilkårlighet fra subjektiviteten. Å være subjekt er å være et eksisterende menneske.

Å eksistere er å vandre – gjennom stadier. Kierkegaard skisserer tre: det estetiske, det etiske og det religiøse. Overgangen mellom dem skjer ikke gradvis, men gjennom spranget – Kierkegaards svar på Hegels mediasjon, der motsetninger heves opp og forsones. Å være religiøs i det siste stadiet er likevel ikke det samme som å være kristen. Å være kristen betyr at verden slik vi opplever den, og åpenbaringen – Gud i tiden – møtes i den enkelte, og at man lever i tro. Troens oppgave er, ifølge Climacus, «i ethvert øyeblikk å oppdage usannsynligheten, paradokset, for da med inderlighetens lidenskap å fastholde det». Gud er her det absolutte andre.

Angst og fortvilelse

I Begrebet Angest, skrevet under et annet pseudonym, Vigilius Haufniensis, drøfter Kierkegaard arvesynden gjennom begrepet angst – beskrevet som «en sympatetisk antipati og en antipatetisk sympati». Angsten får etter hvert en stadig mer reflektert karakter: jo mer ånd et menneske har, desto mer angst, fordi mennesket da også blir mer oppmerksomt på hvor mye som faktisk står på spill.

Dersom angst var Kierkegaards første psykologiske undersøkelse, er fortvilelse hans andre – og det er her forfatterskapets tyngdepunkt for alvor ligger. Denne undersøkelsen, lagt fram i Sygdommen til Døden, er skrevet under et tredje pseudonym, Anti-Climacus, som i motsetning til Johannes Climacus taler fra et fullt ut kristent ståsted. Å ha angst er normalt, så lenge det ikke er så urealistisk at det blir patologisk. Å fortvile derimot er en sykdom, selv om det er normalt å fortvile, og selv om den enkelte ofte ikke engang vet at han gjør det.

Fortvilelsen forutsetter en bestemt struktur i mennesket – selvets syntese – uten selv å være en uunngåelig del av den. Den er snarere en funksjonsfeil i strukturen: en deformasjon eller forkrøpling av selvet som hindrer det i å bli det det er ment å være. Fortvilelse er en sykdom i ånden, og den viser seg i tre skikkelser: å ikke være seg bevisst at man har et selv (den uegentlige fortvilelsen), å fortvile fordi man ikke vil være seg selv, og å fortvile fordi man vil være – eller insisterer på å være – en bestemt, selvvalgt form for selv.

Troen er det motsatte. Å ha tro er at selvet aksepterer det egentlige selvet Gud har gitt det, og er villig til å være dette selvet foran Gud. En ydmyk og realistisk aksept av seg selv i Guds åsyn og under Guds ledelse er hemmeligheten bak åndelig helse – den eneste radikale legedom for fortvilelsen. Alt annet er i beste fall symptombehandling. «Idet han fortvivlede over noget, fortvivlede han egentlig over sig selv, og vil nu af med sig selv.» Fortvilelsens oppskrift, i alle dens former, er nettopp dette: å fortvile over seg selv, og i den fortvilelsen ønske å bli kvitt seg selv. Nettopp derfor er fortvilelsen, forstått som en håpløshet over hvem man egentlig er, det Kierkegaard vil kalle menneskehetens universelle sykdom. Og den bor helst der man minst venter den: «Det er fortvilelsens kjæreste, dens mest utsøkte sted å bo: innerst inne i lykken.»

To metoder for å lese fortvilelsen

Kierkegaard tilbyr, ifølge sine fortolkere, to måter å analysere fortvilelsen på. Den første kan kalles «oppskrift-metoden»: slik en matoppskrift krever nøyaktige mengder av hver ingrediens, kan de ulike formene for fortvilelse analyseres ved å granske faktorene som til sammen utgjør selvets syntese. Den andre er «snøballeffekten»: her ser man bort fra enkeltfaktorene og retter blikket mot hvordan fortvilelsens kvalitet endrer seg og intensiveres med bevissthetens grad. Selvets eget forsøk på å bekjempe fortvilelsen øker bevisstheten om den – som igjen forsterker fortvilelsen, i en selvforsterkende spiral.

Oppskrift-metoden tar utgangspunkt i at selvet er en syntese av motsatte faktorer, og at selvets oppgave er å bli konkret uten å la den ene faktoren få overtaket. I samme øyeblikk én faktor dominerer, er selvet ikke lenger seg selv, og er per definisjon i fortvilelse. Utviklingen, skriver Anti-Climacus, må bestå i uendelig å komme bort fra seg selv i uendeliggjørelsen av selvet, og like uendelig å komme tilbake til seg selv i endeliggjørelsen. Her ligger det klassiske motsetningsparet uendelighet–endelighet. For mye uendelighet, og selvet fortaper seg i det fantastiske og grenseløse – fantasien blir uendelighetens bolig, den ekspanderende faktor som planlegger fremtiden, og faren er at fantasien fanger selvet slik at det aldri finner veien tilbake til seg selv. Sentimental idealisme, teknisk-vitenskapelig, umenneskelig kunnskap og dagdrømmeres storslagne prosjekter er alle eksempler på dette. Motsatt: for mye endelighet, og selvet blir fullstendig oppslukt av det hverdagslige, konvensjonelle og verdslige – uten mot til å være noe mer. «Den fortvilte innskrenkethet er å mangle primitivitet», skriver Anti-Climacus, og mener med primitivitet originalitet: hvert menneske er unikt som et selv, og fortvilelsen her består i aldri å våge dette.

Et beslektet begrepspar er mulighet og nødvendighet. Selvet trenger begge deler for å bli virkelig. Ren mulighet er Guds domene – for Gud er alt mulig – men for mennesket fører for mye mulighet til at selvet «sprikker seg trett i mulighet», der stadig mer blir mulig fordi stadig mindre blir virkelig, inntil avgrunnen har slukt selvet. Motsatt: for mye nødvendighet, og livet oppleves som slaveri, som rutine, som fengsel – en fortvilelse forårsaket av mangel på mulighet, langt vanligere og mer gjenkjennelig for store deler av menneskeheten. Mulighet er for selvet det oksygen er for pusten. «Å be er også å ånde», skriver Anti-Climacus, «og muligheten er for selvet hva surstoffet er for åndedrettet.»

Snøball-effekten beskriver hvordan bevissthetens grad stadig forsterker fortvilelsen: jo mer bevissthet, desto mer intensiv fortvilelse. Fortvilelsens maksimum er, i Anti-Climacus' bilde, djevelens fortvilelse – for djevelen er ren ånd. Fortvilelsens minimum er en slags uskyldighet som ikke engang vet at noe slikt som fortvilelse finnes. For å illustrere de ulike gradene bruker Anti-Climacus bildet av et hus med kjeller, stue og annen etasje, bebodd etter en tenkt rangorden mellom beboerne – og påpeker det tragikomiske i at de fleste mennesker, i sitt eget hus, foretrekker å bo i kjelleren.

Det karakteristiske ved vår tids fortvilelse, slik Kierkegaard beskriver den, er evnen til å forklare alt utad gjennom vitenskapen, nyte alt estetisk gjennom kulturen, og mestre alt i hverdagen gjennom sosial dyktighet – mens man innvendig forblir sløv, uvitende om at man kommer fra Gud og lever foran Gud. Bare gjennom en ren subjektivitet når man frem til en sann objektivitet og en levende avhengighet av Gud. Motsetningen til å fortvile er å tro: å forholde seg til seg selv, og i det å ville være seg selv, gjennomsiktig grunne selvet i den makt som satte det.

Svakhetens og styrkens fortvilelse

Kierkegaard skiller til slutt mellom to grunnformer. Svakhetens fortvilelse er å ikke ville være det selvet man allerede er. Styrkens fortvilelse er å ville være et selv av eget valg – et selv-laget selv, den formen vår tids selvhjelpspsykologi dyrker når den forkynner at man kan bli hva som helst man ønsker å være. I en mer avansert form forstår den fortvilte selv at det er svakhet å ta det jordiske så tungt, at det er svakhet å fortvile – men i stedet for å vende seg mot troen, ydmyk under sin svakhet, fordyper han seg i fortvilelsen og fortviler over sin egen svakhet. Dette er, i sin kjerne, selvforakt: han sitter fanget i sin egen selvfornektelse, ute av stand til å bli kvitt den eller glemme den – i en innesluttethet som er umiddelbarhetens rake motsetning, og som bærer en dyp forakt for denne.

Den tredje formen er den fortvilte som med makt forsøker å være seg selv, som trosser alt for det. En slik sterk personlighet finner aldri hvile i sin egen innesluttethet.

Fra sykdom til synd

Det er i verkets andre del at Kierkegaard trekker den mest kontroversielle konsekvensen: misforholdet i selvet er en nærmest universell sykdom i menneskeheten, som motarbeider sin egen radikale legedom – å bli ånd gjennom tro. Humanismen står hjelpeløs overfor denne fortvilelsen, en sykdom selvet selv nekter å la seg helbrede for. Kristendommen har et annet ord for den: ulydighet. Sykdommen er ulydighet, og derfor synd – og selv det å ikke ville helbredelse, er i seg selv en ytterligere synd. «Synd er: for Gud fortvilet ikke å ville være seg selv, eller for Gud fortvilet å ville være seg selv.» Fortvilelse er synd, og syndens motsetning er ikke dyd, men tro: «at selvet i å være seg selv og i å ville være seg selv gjennomsiktig grunner i Gud».

Den sokratiske definisjonen av synd – at synd er uvitenhet, slik at mennesket aldri synder unntatt i uvitenhet om det rette – står i skarp kontrast til den kristne forståelsen, der synden ligger i viljen, ikke i erkjennelsen, og der viljens fordervelse rekker lenger enn den enkeltes bevissthet. En svak vilje kan derfor stå like mye imot Gud som en sterk.

Slik Anti-Climacus fremstiller det, er kristendommen den radikale legedom for menneskehetens universelle sykdom. Møtt med Kristus – Gud som viser mennesket hvordan det kan leve i sann helse – har det syke og syndige individet i grunnen bare to muligheter: å tro, eller å bli krenket, ja endog vred.

Litteratur:

Lukas Miller, Libuse (1962). The Individual in the Thought of Kierkegaard. Philadelphia: Muhlenberg Press.