Det som vender tilbake, blir aldri det samme

Gjentagelsen hos Søren Kierkegaard og Jon Fosse

Vi sier gjerne at noe gjentar seg når det skjer på nytt. Dagen gjentar den foregående dagen. Vi går den samme veien, møter de samme menneskene, gjør de samme handlingene. Men allerede her oppstår et problem: Er det virkelig det samme som vender tilbake?

Hos Søren Kierkegaard og Jon Fosse blir gjentagelsen noe langt mer enn repetisjon. Den er ikke en kopi av det som allerede har vært. Det som vender tilbake, vender tilbake forandret. Og den som møter det igjen, er heller ikke lenger helt den samme.

Dette gjør gjentagelsen til mer enn et litterært grep eller et filosofisk begrep. Den blir en måte å forstå menneskelivet på.

Erindring og gjentagelse

Kierkegaards Gjentagelsen fra 1843 begynner nesten lekent. Constantin Constantius forsøker å undersøke om gjentagelse virkelig er mulig. Han reiser tilbake til Berlin for å gjenoppleve en tidligere reise. Han oppsøker de samme stedene og forsøker å gjenskape de samme situasjonene.

Det mislykkes.

Restauranten er ikke den samme. Teateropplevelsen lar seg ikke gjenskape. Stemningen er forandret. Constantin selv er forandret.

Det kunne vært en banal erfaring. Vi kjenner den alle. Man vender tilbake til barndomshjemmet, en gate, en skole eller et sted man en gang var lykkelig. Alt står kanskje omtrent som før, men noe mangler. Eller kanskje noe er kommet til.

Det er ikke stedet som først og fremst har forandret seg.

Det er vi.

For Kierkegaard blir derfor gjentagelsen noe annet enn erindring. Erindringen vender bakover. Den forsøker å hente frem det som var. Gjentagelsen vender derimot fremover.

Det paradoksale er at den vender fremover ved å vende tilbake.

Man møter igjen noe man allerede kjenner, men man møter det fra et nytt sted i livet.

Derfor kan livet aldri gjentas som kopi.

Men det kan gjentas som bevegelse.

«Og eg ser meg stå og sjå»

Hos Jon Fosse finner vi en beslektet bevegelse, men ikke først og fremst som filosofisk argument. Hos Fosse skjer gjentagelsen i språket selv.

Den som leser Septologien, merker det straks.

Ord vender tilbake. Setninger vender tilbake. Bilder vender tilbake. Personer speiler hverandre. Hendelser blir fortalt på nytt. Bønnene kommer igjen. Tankene kretser rundt de samme erfaringene.

«Og eg ser meg stå og sjå.»

Leseren beveger seg gjennom en tekst der det samme stadig vender tilbake.

Men aldri helt på samme måte.

En setning som først virker enkel, kan få en annen betydning når den dukker opp igjen. Et bilde forskyves. En erindring forandres. Noe som først var hverdagslig, blir plutselig religiøst. Noe som først virket tilfeldig, blir avgjørende.

Fosse bruker gjentagelsen slik musikken bruker et tema.

Temaet kommer tilbake.

Men hver gang litt annerledes.

Repetisjon og variasjon.

Dermed skjer det bemerkelsesverdige at teksten beveger seg fremover uten nødvendigvis å bevege seg lineært. Den kretser. Den vender tilbake. Den går rundt det samme.

Og nettopp derfor kommer den videre.

Det samme og den andre

Hos Fosse blir dette særlig tydelig i forholdet mellom Asle og den andre Asle i Septologien.

De ligner hverandre.

De har samme navn.

De kunne nesten vært samme menneske.

Likevel er de ikke det.

Den andre fremstår som en mulig utgave av den første. Et annet liv. En annen vei. En annen mulighet.

Her berører Fosse et dypt eksistensielt spørsmål: Hvor mange liv finnes inne i ett liv?

Mennesket er aldri bare det det har blitt.

Det bærer også med seg det det kunne ha blitt.

Den ene Asle ser på den andre, men kanskje ser han samtidig på seg selv.

Slik blir også mennesket en gjentagelse.

Jeg er meg selv, men jeg møter stadig nye versjoner av meg selv. Den jeg var som barn, finnes fortsatt et sted i den jeg er blitt. Den unge mannen finnes i den gamle. Den profesjonelle finnes i studenten. Den troende finnes ved siden av den tvilende.

Men ingen av dem kan hentes tilbake uforandret.

De kan bare gjentas.

Livet beveger seg ikke i en rett linje

Vi liker å fremstille livet som en linje.

Barndom, ungdom, voksenliv, alderdom.

Utdanning, arbeid, pensjon.

Begynnelse og slutt.

Men erfaringen følger sjelden denne ryddige geometrien.

Vi vender tilbake.

Til mennesker.

Til spørsmål.

Til steder.

Til konflikter vi trodde var avsluttet.

Til bøker vi leste for førti år siden.

Til setninger vi en gang ikke forsto.

Noen ganger oppdager vi at det vi trodde vi hadde lagt bak oss, fremdeles befinner seg foran oss.

Kierkegaards gjentagelse utfordrer derfor forestillingen om at et menneske bare beveger seg fremover ved å forlate det som har vært.

Kanskje beveger vi oss snarere fremover ved stadig å møte det på nytt.

Ikke for å bli værende der.

Men for å forstå annerledes.

Gjentagelse er ikke stillstand

Dette er også viktig fordi gjentagelse lett kan forveksles med stagnasjon.

En person gjør de samme feilene.

Den samme konflikten oppstår igjen.

Et menneske vender stadig tilbake til den samme gaten, den samme relasjonen, den samme rusen, den samme sorgen.

Utenfra kan det se ut som om ingenting beveger seg.

Men gjentagelse er ikke nødvendigvis fravær av bevegelse.

Det avgjørende spørsmålet er kanskje ikke om noe skjer på nytt, men hvordan det skjer på nytt.

Et menneske kan gå den samme veien hver dag og likevel være i bevegelse.

Det samme spørsmålet kan stilles gjennom et helt liv og stadig få nye svar.

Den samme sorgen kan vende tilbake uten at sorgen er den samme.

Gjentagelsen kan derfor være selve formen for menneskelig forandring.

Ikke den dramatiske forvandlingen der alt blir nytt.

Men den langsomme forskyvningen.

En liten forskjell.

En annen forståelse.

En ny måte å stå i det gamle på.

Bønnen

Hos Fosse får gjentagelsen også en religiøs dimensjon.

Bønnen gjentas.

Navnet gjentas.

Ordene sies på nytt.

Dette kan utenfra virke meningsløst. Hvorfor si de samme ordene igjen og igjen?

Men den religiøse gjentagelsen bygger på en annen forståelse av språket.

Bønnen gjentas ikke først og fremst fordi Gud har glemt hva som ble sagt.

Den gjentas fordi mennesket trenger å vende tilbake.

Den bedende gjentar ordene, men står ikke på samme sted hver gang.

Dermed forandrer også ordene seg.

«Be for oss syndere, nå og i vår dødstime.»

Samme setning.

Men ikke den samme bønn hos en tjueåring og en syttiåring.

Tiden har flyttet seg inn i ordene.

Også her møtes Kierkegaard og Fosse.

Troen kan ikke bare erindres.

Den må gjentas.

Den må bli til på nytt.

Å bli seg selv igjen

Hos Kierkegaard handler eksistensen stadig om oppgaven å bli seg selv.

Det høres først merkelig ut.

Hvordan kan jeg bli den jeg allerede er?

Men nettopp her ligger gjentagelsens betydning.

Selvet er ikke noe ferdig som ligger skjult inne i mennesket og bare venter på å bli oppdaget. Å være seg selv er en oppgave som stadig må tas opp igjen.

Jeg blir ikke meg selv én gang for alle.

Jeg må bli meg selv igjen.

Og igjen.

Det kan kanskje forklare hvorfor noen av livets viktigste spørsmål aldri blir ferdig besvart.

Hvem er jeg?

Hva skylder jeg den andre?

Hva skal jeg gjøre med livet mitt?

Hva betyr kjærlighet?

Hva betyr tap?

Finnes Gud?

Man kan stille slike spørsmål som ung og tro at man har funnet svaret.

Så kommer spørsmålet tilbake tretti år senere.

Ordene er de samme.

Men spørsmålet er blitt et annet.

Fordi den som spør, er blitt en annen.

Forskjellen i gjentagelsen

Det finnes samtidig en viktig forskjell mellom Kierkegaard og Fosse.

Kierkegaard undersøker gjentagelsen.

Fosse utfører den.

Hos Kierkegaard blir gjentagelsen et filosofisk og eksistensielt problem: Er den mulig? Hva betyr den? Hvordan skiller den seg fra erindringen?

Hos Fosse blir den en rytme.

Leseren blir ikke bare fortalt hva gjentagelse er.

Leseren utsettes for den.

Vi leser setningen igjen.

Vi møter bildet igjen.

Vi vender tilbake til den samme tanken.

Og litt etter litt oppdager vi at det som syntes identisk, ikke var identisk.

Forskjellen har flyttet inn i gjentagelsen.

Det er kanskje derfor Fosses prosa kan virke både svært enkel og svært krevende. Språket beveger seg ikke nødvendigvis gjennom stadig nye tanker. Det lar de samme tankene arbeide videre.

Som bølger.

De kommer inn mot stranden.

Trekker seg tilbake.

Og kommer igjen.

Ingen bølge er den samme.

Men vi kaller dem alle havet.