Kapittel 4
Hvert menneske bærer sin egen fart
Vi var en liten flokk da vi gikk ut av Roncesvalles.
Ingen hadde foreslått at vi skulle gå sammen. Vi hadde bare stått opp omtrent samtidig, tatt sekkene på ryggen og funnet de første gule pilene i morgentåken. En stund gikk vi som om vi tilhørte hverandre.
Så begynte kroppene å skille lag.
En høy mann gikk med lange, rolige skritt og gled stadig lenger frem. To yngre kvinner gikk raskt mens de snakket sammen. En annen stanset for hvert motiv han ville fotografere. Noen beveget seg nesten umerkelig bakover i gruppen, ikke fordi de stanset, men fordi de gikk langsommere enn resten av oss.
Etter en time var flokken oppløst.
Ingen hadde forlatt den. Ingen var blitt avvist. Vi hadde bare forskjellig fart i oss.
Jeg begynte å spørre meg selv:
Hva er min fart?
Det var et enkelt spørsmål, men jeg svarte slik jeg var vant til å svare på andre spørsmål: ved å måle. Jeg hadde gått nesten tjueto kilometer på fire timer. Litt over fem kilometer i timen. Det virket passende. Ikke spesielt raskt, kanskje, men heller ikke langsomt.
Jeg gjorde farten om til et tall før jeg hadde kjent etter hvordan den føltes.
Noen timer senere var landsbyen Zubiri stengt på grunn av en kirsebærfestival. Herberget var låst, gatene tomme, og jeg fant ikke noe sted å overnatte. Derfor gikk jeg videre. Først til den neste landsbyen, så enda et stykke. Blomster, bekker og sommerfugler tok oppmerksomheten min. Da jeg kom til Arre, hadde jeg gått nesten førti kilometer.
Jeg hadde funnet en fart, men ikke nødvendigvis min egen.
Det forsto jeg ikke den kvelden. Jeg var først og fremst fornøyd over å ha klart det.
◆
I mange år hadde jeg vært vant til at fart var noe positivt.
Arbeid skulle gjøres. Tekster skulle leses. Studier skulle fullføres. Avgjørelser skulle tas. Det var alltid en oppgave som ventet, og jeg hadde lært at utholdenhet betydde å fortsette. Når noe var vanskelig, kunne man arbeide hardere. Når tiden var knapp, kunne man arbeide raskere.
Denne holdningen hadde brakt meg langt. Den hadde hjulpet meg gjennom utdanning, arbeid og doktorgradsprosjekt. Den hadde også gjort det vanskelig å vite når jeg gikk forbi meg selv.
På pilegrimsveien kunne farten ses. Den viste seg i avstanden mellom mennesker, i ryggsekker som ble mindre foran meg, og i skritt jeg hørte nærme seg bakfra. Jeg kunne merke når jeg tok igjen noen. Jeg kunne også merke når noen gikk forbi meg.
Det var fristende å gjøre slike øyeblikk til små seire og nederlag.
En eldre kvinne gikk raskere enn meg opp en bakke. En tung mann satte seg på en benk mens jeg fortsatte. To ungdommer forsvant foran meg, men senere på dagen tok jeg dem igjen ved en vannpost.
Ingen førte regnskap.
Likevel lå sammenligningen der, like tilgjengelig som klokken på håndleddet. Hvor mange kilometer hadde jeg gått? Hvor lang tid hadde jeg brukt? Hvor langt hadde de andre kommet?
Veien hadde ingen stoppeklokke. Den delte ikke ut premier ved dagens slutt. Den gule pilen pekte like tålmodig for den første som for den siste.
Det var jeg som hadde tatt prestasjonen med meg.
◆
Da foten stanset meg i Navarrete, ble regnestykket brutt.
I tre dager sto sekken urørt på hotellrommet. Jeg hadde sett på den som om den tilhørte et menneske som snart skulle gå videre, men jeg visste ikke om det mennesket fortsatt var meg. Foten var bandasjert. Ankelen var øm. Flyet hjem hadde en dato, og Santiago lå flere hundre kilometer unna.
Den tredje morgenen tok jeg av bandasjen. Såret var rent. Ankelen var ikke lenger varm og rød, men den gjorde fortsatt vondt.
Jeg kunne ha tatt bussen.
Jeg kunne ha reist hjem.
Jeg kunne også forsøke å gå.
Jeg la en tykk kompress under foten, surret et elastisk bind rundt ankelen og bestemte meg for seksten kilometer. Ikke tjuefem. Ikke så langt jeg orket. Seksten kilometer til Nájera, og så skulle jeg se.
«Én dag av gangen», skrev jeg.
Det var ikke en stor livsvisdom. Det var en avtale med en skadet fot.
Likevel var det noe nytt i den. Planen for hele reisen måtte vike for det kroppen kunne bære denne dagen. Santiago forsvant ikke, men byen kunne ikke lenger bestemme hvert skritt.
Jeg gikk langs en trafikkert asfaltvei. Lastebiler passerte tett forbi, og flere sjåfører tutet og vinket til meg. Kanskje ønsket de meg god tur. Kanskje moret de seg over den haltende mannen med stav og ryggsekk. Jeg valgte å forstå det som en hilsen.
Staven traff bakken før den vonde foten. Skritt, stav, skritt. Rytmen var ikke rask, men den bar meg.
Ved Alto de San Antón ble veien til et månelandskap av løse steiner. Hvert tråkk måtte velges. Smerten gjorde det umulig å gå tankeløst. Jeg måtte se hvor foten skulle settes ned, finne støtte og flytte tyngden varsomt videre.
Langs stien hadde andre pilegrimer bygget små tårn av steinene.
De kunne ikke være mange centimeter høye. Likevel så jeg dem på avstand. Noen hadde stanset midt i det ubehagelige terrenget, bøyd seg ned og lagt stein på stein. De hadde gjort det som hindret skrittene, til noe øyet kunne feste seg ved.
Jeg stanset også.
Tidligere hadde en pause vært tid jeg mistet. Nå tok jeg av skoen, la foten høyt og drakk vann. Jeg ventet til huden var tørr før jeg tok sokken på igjen.
Det gikk langsommere slik.
Det gikk også bedre.
◆
På herberget i Nájera lå vi rundt femti mennesker i en tidligere skolebygning. Det var plass til hundre. Køyesengene sto tett, og om natten fyltes rommet av snorking i alle tonearter.
En av dem som arbeidet der, satte seg ned for å se på foten min. Han hadde ingen hvit frakk, men han hadde sett hundrevis av pilegrimføtter. Han sa at ankelen virket bedre, og at såret var på vei til å gro. Så ga han meg noen enkle råd: Stans ofte. Ta av skoene. Legg foten høyt. Drikk mer vann.
Det siste gjentok han flere ganger.
Jeg hadde vært opptatt av kilometer. Han var opptatt av vann.
Det var lett å avfeie rådene fordi de var så enkle. Jeg kunne ha ønsket meg en behandling som virket mer avansert og et svar som gjorde meg raskt frisk. I stedet fikk jeg fire handlinger jeg måtte gjenta gjennom dagen.
Stans. Ta av skoene. Hvil. Drikk.
Lydigheten jeg hadde begynt å lære på hotellrommet, fortsatte på denne måten. Ikke som underkastelse under en fremmed vilje, men som oppmerksomhet mot det som faktisk var tilfelle. Foten var sår. Kroppen trengte vann. Dagen hadde en lengde. Jeg kunne ikke forhandle bort noen av delene.
Neste morgen gikk jeg før soloppgang.
Vi var flere som forlot herberget samtidig. I mørket holdt vi oss nær hverandre. Lommelyktene beveget seg som små lys langs veien. Ingen snakket. Da solen kom opp, stanset vi.
Lyset bredte seg over jordene. Fuglene begynte å synge, og fargene trådte frem én etter én. Jeg kjente en glede som nesten fikk meg ned på kne.
Ingen av oss spurte hvor mange minutter vi hadde mistet ved å stå stille.
◆
I Estella hadde jeg møtt et dansk ektepar som var omkring sytti år. Han var stor og tung, hun liten og rask. Hun ordnet det meste mens han satt på sengekanten og smilte.
De skulle også til Santiago, men hadde ingen fast dato for når de måtte være fremme. Om reisen tok to eller tre måneder, betydde lite. De gikk så lenge de hadde lyst, og stanset når de ønsket det.
Mannen hadde to vandringsstaver. Jeg hadde nylig kjøpt min første etter å ha ment at slikt var for pyser. Da han så vannblemmen min, lo han og ønsket meg velkommen i klubben for dem med ømme bein.
Han ga meg også et filosofisk råd:
Det er viktig med godt humør, for ellers blir man sur.
Jeg likte ham. Kanskje nettopp fordi han ikke forsøkte å virke klok.
I min første forståelse var det likevel noe uforpliktende ved deres måte å gå på. De hadde jo all verdens tid. Jeg hadde en returbillett og et mål. Deres langsomhet kunne se ut som en luksus.
Men hvem av oss hadde egentlig forstått veien?
De gikk ikke likt. Hun kunne ha gått raskere enn ham, men de hadde funnet en rytme som lot dem være et par også under vandringen. Den raskestes kropp bestemte ikke hva fellesskapet skulle tåle.
Det er en egen ferdighet å kunne gå ved siden av et annet menneske.
Man må avstå fra noe. Den raske må holde igjen. Den langsomme kan kjenne presset etter å skynde seg. Begge må lytte etter et tempo som ikke finnes fullt ut i noen av dem, men som oppstår mellom dem.
På veien så jeg stadig at et fellesskap ikke først og fremst ble holdt sammen av et felles mål. Alle skulle vestover. Likevel løste gruppene seg opp. Det som holdt mennesker sammen gjennom en etappe, var at de for en stund kunne gå i samme rytme.
Noen ganger var denne rytmen taus. Andre ganger besto den av en samtale som fant sin egen skrittlengde.
Så kom et veikryss, en vannpost eller en bakke. Den ene stanset, den andre fortsatte.
«Buen Camino», sa vi.
Det var ikke et løfte om å følges helt frem. Det var en tillatelse til å gå videre i hver vår fart.
◆
På vei ut fra Grañón slo jeg følge med flere pilegrimer. Vi gikk sammen uten å ha bestemt det. Etter kort tid var gruppen oppløst, akkurat som den første morgenen etter Roncesvalles.
Denne gangen overrasket det meg ikke.
Jeg gikk alene gjennom landsbyer med noen få hus, forbi gamle pilegrimshospitaler og langs veier som hadde båret mennesker i århundrer. Senere møttes flere av oss igjen. En som hadde gått forbi meg om morgenen, kunne sitte ved en kafé noen timer senere. En jeg hadde forlatt ved en benk, kunne ha funnet en snarvei eller bare gått jevnere og stå foran meg i køen til herberget.
Veien blandet rekkefølgen vår hele tiden.
Den viste hvor lite «foran» og «bak» egentlig betydde.
Ved foten av Oca-fjellene begynte stien å stige bratt. Jeg stanset ved benkene som var satt ut i bakken. Tidligere ville jeg kanskje ha brukt pausene til å regne på hvor mye raskere jeg måtte gå etterpå. Nå så jeg på utsikten mens pusten falt til ro.
På toppen fulgte en behagelig grusvei gjennom skogen. Blomster sto mellom trærne, og luften var kjøligere. Foten var fortsatt ikke glemt, men den var heller ikke lenger bare et hinder. Den hadde lært meg en rytme jeg ellers ikke ville ha valgt.
Dette er noe annet enn å gjøre svakheten til en gave. Smerten var smerte. Betennelsen kunne ha avsluttet reisen. Jeg skulle gjerne vært den foruten.
Men da den først var der, måtte jeg forholde meg til den.
Lydighet var å gå med den kroppen jeg hadde, ikke med den kroppen planen forutsatte.
◆
Etter Burgos kom høysletten.
Mange pilegrimer tok buss forbi den. De lange, rette strekningene hadde rykte på seg for å være kjedelige. Lite skygge, få landsbyer og kornåkrer helt til horisonten. Det var vanskelig å hente fart fra forventningen om at noe nytt snart skulle dukke opp.
I Rabé de las Calzadas delte jeg herberge med tre mennesker fra Larvik, nabobyen til Sandefjord. De gikk den samme åtte hundre kilometer lange veien som meg, men brukte fire år.
Én uke hvert år.
Dette var deres tredje.
Jeg hadde regnet på om jeg kunne nå Santiago før flyet gikk. De hadde gjort veien til en tilbakevendende del av livet. Når uken var over, reiste de hjem og ventet til neste år.
Vi besøkte kirken og spiste en enkel middag sammen. Vi hadde samme hjemland, nesten samme hjemsted og samme endelige mål. Likevel var tiden vår helt forskjellig.
Jeg kunne ha tenkt at de ikke gikk hele Caminoen på ordentlig fordi de delte den opp. Jeg kunne også ha misunt dem fordi de fikk vende tilbake. Begge tankene ville gjort min måte å gå på til målestokk.
Veien spurte om noe annet:
Kan du la et annet menneskes vandring være virkelig, selv når den ikke ligner din?
Jeg skulle bruke tretti dager. De skulle bruke fire år. Noen begynte i Saint-Jean. Andre begynte hundre kilometer fra Santiago. Noen gikk for Gud. Noen gikk for kroppen. Noen gikk for å finne et svar. Andre visste ikke hvorfor de var der.
Den samme gule pilen kunne vise vei for dem alle.
Kierkegaards lilje på marken vokser ikke ved å måle seg mot liljen ved siden av. Fuglen under himmelen følger ikke en tidsplan for å bevise at den fortjener dagen. Lydigheten ligger i å svare på den konkrete oppgaven som er gitt, der man faktisk befinner seg.
For en pilegrim kan oppgaven være å gå tretti kilometer.
Den kan også være å stanse etter seksten.
◆
Flere uker senere møtte jeg en nederlandsk familie i Triacastela.
Mannen hadde startet vandringen i Nederland. I ti år hadde han brukt to uker hver sommer på å nærme seg Santiago. Nå hadde han fått med seg sin kone og deres femten år gamle datter på den siste strekningen.
Han var godt trent og fylt av forventning. De to andre var utslitte.
Neste dag møtte jeg dem igjen i Sarria. Kona satt på rommet og gråt mens datteren forsøkte å trøste henne. De hadde sagt ja til reisen fordi den betydde så mye for ham, men de klarte ikke farten og de lange etappene.
Kona ba meg snakke med mannen.
Jeg fant ham på kjøkkenet med en kopp kaffe. Han lyttet da jeg fortalte hva jeg hadde sett. Så spurte han hva jeg mente han skulle gjøre.
Jeg er vanligvis forsiktig med å gi råd. På dette tidspunktet hadde veien dessuten lært meg at jeg ikke kjente et annet menneskes oppgave bare fordi jeg gikk i de samme skoene. Men her var svaret enkelt:
La kona og datteren bestemme farten og lengden på etappene.
Ta en hviledag.
Hvis dere ikke kommer til Santiago i år, kan dere gå det siste stykket senere.
Han hadde ikke tenkt på den muligheten. Blikket hans hadde vært festet på målet. Han gikk inn til familien, og jeg tok kaffekoppen med meg ut i hagen.
Rådet jeg ga ham, var også et råd til meg selv.
Jeg hadde gått nesten førti kilometer fordi en landsby var stengt. Jeg hadde gått videre på en betent fot fordi flybilletten og planen lå foran meg. Jeg hadde målt dagsformen i kilometer og latt hodet sette farten for kroppen.
Nå fortalte jeg en annen mann at den mest utholdende ikke alltid skal bestemme.
Det var ikke hykleri. Det var en erkjennelse som først var blitt mulig fordi jeg selv hadde gjort det motsatte.
Senere samme dag gikk jeg alene gjennom Sarria. Jeg hadde bare gått sytten kilometer og kalte det en hvileetappe. I en park satt tre eldre kvinner og en mann på en benk. Kvinnene snakket; mannen satt taus.
Jeg tenkte at om noen år skulle jeg selv bli pensjonist. Hvordan ville jeg at de årene skulle være?
Nå er jeg kommet dit.
Jeg vet mer om kroppens tid enn jeg gjorde i 2009. Jeg vet at langsomhet ikke alltid er et valg, og at hurtighet ikke alltid er frihet. Alder kan redusere farten, men den kan også gjøre hvert skritt mindre underordnet det neste.
Det gjelder ikke bare vandring.
Barn må få finne sine egne veier, skrev jeg den dagen i Sarria. De må få velge hvem de vil gå sammen med, og bestemme sitt eget tempo. Jeg tenkte på min egen far og på mine egne barn. Respekt måtte gå begge veier.
Et menneske kan presses fremover av kjærlighet, forventning og gode hensikter. Man kan ville så mye på den andres vegne at man ikke lenger ser hvordan den andre strever for å holde følge.
Da blir farten et spørsmål om ansvar.
◆
Hvert menneske bærer sin egen fart.
Den sitter ikke bare i beina. Den finnes i måten vi sanser på, hvor lang tid vi trenger for å forstå, når vi orker å svare, og hvor ofte vi må trekke oss tilbake. Noen finner ordene mens de snakker. Andre må gå lenge med dem før de vet hva de vil si.
Jeg har senere forstått mer av min egen trang til rytme, forutsigbarhet og tid. Den forståelsen hadde jeg ikke på veien i 2009, og jeg skal ikke legge den ferdig inn i mannen som gikk der. Han spurte bare: Hva er min fart?
Det var spørsmål nok.
Svaret var ikke fem kilometer i timen.
Min fart var den rytmen som lot meg fortsette uten å forlate kroppen. I møte med andre var det den rytmen som lot dem være seg selv uten å måtte holde følge med meg.
Dette er vanskeligere enn det høres ut. Vi lever i flokker som stadig angir tempo: arbeidet, skolen, familien, teknologien, forventningene. Den som går langsommere, kan oppleve seg som en hindring. Den som går raskere, kan tro at veien tilhører ham.
På Caminoen kunne flokken løses opp uten at fellesskapet tok slutt.
Noen forsvant foran meg. Noen ble igjen bak. Vi møttes kanskje ved neste herberge, kanskje aldri mer. Likevel var vi på den samme veien.
Den gule pilen krevde ikke at vi kom frem samtidig.
Den pekte bare videre.
Jeg hadde begynt vandringen med å spørre hvor fort jeg kunne gå. Etter hvert ble spørsmålet et annet:
Hvordan kan jeg gå slik at både jeg og den andre får være med?
Lydigheten begynte ikke med at jeg fulgte flokken.
Den begynte da jeg forsto at veien også måtte få gå i min fart – og at min fart aldri måtte bli en lov for andre.
No comments:
Post a Comment