Å eldes med et piletre

Det begynte med en larve.

En liten, gulgrønn skapning som krøp over treverket foran meg. Ukjent for oss begge. Jeg syntes likevel den lignet på en larve jeg har sett før – en av dem som av og til faller ned på meg når jeg ligger i hengekøyen under piletreet.

Slik begynte tanken å bevege seg fra larven til treet.

Piletreet ble plantet av min svigerfar i 1964. Da var det knapt mer enn en kvist. En liten gren stukket i jorden. Kvisten slo rot. Den fikk blader og begynte å vokse. 

Min kone var barn den gangen. Hun så treet vokse.

Senere fikk vi våre egne barn. Når vi besøkte hennes foreldre, hang det en huske fra en av greinene. Våre tre barn husket der. De sparket beina frem og tilbake under trekronen, slik barn gjør uten å tenke på at de en dag skal bli voksne.

Nå er de voksne.

Og våre fire barnebarn har husket i det samme treet.

Det er vanskelig å betrakte et slikt tre bare som et tre.

Det står der med mer enn seksti års levd liv omkring seg. Ikke bare sitt eget liv, men vårt. År etter år har lagt seg i barken, i greinene, i jorden rundt stammen. Barn har blitt voksne. Voksne har blitt gamle. Mennesker har kommet og gått. Treet har stått.

Men også treet eldes.

Det mister greiner. Bark faller av. Noen av de lange, myke greinene blir tørre og må fjernes. Etter stormer ligger det kvister på bakken. Kronen er ikke lenger slik den en gang var.

Likevel er det fullt av liv.

Fuglene sitter i greinene. Insektene finner skjul i barken. Larvene lever blant bladene. I løpet av alle disse årene må mange fugleunger ha blitt klekket og oppdratt i greinene. Noen av dem tok kanskje sine første vingeslag fra dette treet.

Et gammelt tre kan være fullt av nytt liv.

Det er lett å betrakte aldring som en langsom reduksjon. Noe blir svakere. Noe forsvinner. Kroppen tåler mindre. Bevegelsene blir langsommere. Ting som tidligere var selvfølgelige, krever mer oppmerksomhet.

Slik er det også med piletreet.

Men når jeg ser på det, er ikke forfallet det første jeg ser.

Jeg ser skyggen.

Jeg ser hengekøyen under greinene.

Jeg ser barna som husket der.

Jeg ser barnebarna.

Jeg ser fuglene.

Og jeg ser den lille larven.

Kanskje er det noe ved dette som vi mennesker har vanskelig for å forstå. Et liv må ikke vurderes etter hvor sterkt, produktivt eller feilfritt det er. Et gammelt tre trenger ikke være et dårligere tre fordi greinene brekker lettere enn før.

Det er bare blitt gammelt.

Og det skal få lov til å bli gammelt.

Vi har bestemt oss for at piletreet skal få stå så lenge det kan. Vi fjerner greiner som kan være farlige, men treet skal ikke tas ned bare fordi det ikke lenger ser ut slik det gjorde da barna våre var små.

Det skal få leve livet ut.

Jeg kjenner at den beslutningen handler om mer enn et tre.

Kanskje handler den også om hvordan vi ser på våre egne liv.

Vi lever i en tid som setter stor pris på det nye. Det unge. Det effektive. Det som virker. Vi reparerer, forbedrer og erstatter. Når noe blir slitt, kjøper vi noe nytt.

Men noen ting kan ikke erstattes.

Ikke fordi de er perfekte, men fordi tiden har festet seg til dem.

Det viktigste i livet må vi holde tett inntil oss.

Til og med et piletre.

For dette treet representerer noe som ikke kan kjøpes på nytt. Det representerer tiden. Veien. Tryggheten. Freden. Helsen. Gleden i livet.

Ikke fordi treet har gitt oss alt dette, men fordi det har vært der mens livet skjedde.

Arne Næss forsøkte å sette ord på noe av dette gjennom tanken om det økologiske selvet – et selv som ikke slutter ved huden, men utvides gjennom tilhørigheten til det levende. Kanskje er det derfor et gammelt piletre kan bli en del av hvem vi er. Ikke fordi vi gjør treet menneskelig, men fordi skillet mellom vårt liv og livet omkring oss ikke alltid er så skarpt som vi forestiller oss.

Kanskje er det slik tilhørighet oppstår. Ikke som en stor beslutning, men langsomt. Et sted blir vårt fordi vi har levd der. En stol blir vår fordi vi har sittet i den tusen ganger. En sti blir vår fordi føttene kjenner hver sving.

Og et tre blir vårt fordi livene våre har vokst sammen med det.

Nå bor vi selv her.

Jeg kan ligge i hengekøyen under greinene og se lyset bevege seg gjennom bladverket. Det knirker svakt i treet når vinden kommer. En fugl flytter seg fra en grein til en annen. Av og til faller noe ned.

Et blad.

En liten kvist.

Eller en larve.

Jeg har ikke behov for å gjøre piletreet til en stor metafor. Det trenger ikke bety noe annet enn det er.

Men kanskje er det nettopp derfor det betyr så mye.

Det står der.

Det vokste mens vi vokste.

Det eldes mens vi eldes.

Og kanskje finnes det en form for fred i å kunne si dette uten sorg:

Vi har blitt gamle sammen.

En dag vil treet falle.

En dag vil også vi forsvinne.

Men inntil da står det utenfor vinduet. Fuglene kommer. Larvene kryper mellom bladene. Barnebarna vet hvilket tre dette er.

Og under greinene henger fortsatt hengekøyen.

Det er kanskje nok.

Å få være her.

Å få høre til.

Å oppdras sammen.

Å få eldes sammen.

Referanse

Næss, A. (1989). Ecology, community and lifestyle: Outline of an ecosophy (D. Rothenberg, Trans. & Rev.). Cambridge University Press.

Å oppdras sammen.

Å få eldes sammen.

Essayet er skrevet i en samtale med OpenAI/ChatGPT