Mellom mangel og lengsel

Et essay om behov, lyst, begjær og lengsel

Mennesket er aldri bare til stede i verden. Vi er hele tiden på vei mot noe. Vi trenger noe, får lyst på noe, begjærer noe eller lengter etter noe. Disse bevegelsene kan ligne hverandre, og i det konkrete livet kan de være vanskelige å skille. Likevel uttrykker de forskjellige måter å være rettet mot verden på.

Jeg vil kalle dem livsytringer.

Ikke fordi de utgjør fire faste kategorier, men fordi de kan hjelpe oss til å se noe som ellers lett blir oversett: at det vi gjør, alltid springer ut av en eller annen form for forhold til noe som ikke er oss selv.

Behovet

Behovet er den mest grunnleggende av disse bevegelsene. Jeg trenger mat når jeg er sulten, søvn når jeg er trett og varme når jeg fryser. Behovet uttrykker en mangel som søker tilfredsstillelse.

Slik sett har behovet en tydelig retning: fra mangel mot oppfyllelse.

Men menneskets behov er aldri bare biologiske. Selv maten vi trenger, inngår i en menneskelig verden av smak, vaner, fellesskap og betydning. Jeg kan være sulten, men hva jeg spiser, hvordan jeg spiser og hvem jeg spiser sammen med, er ikke bestemt av biologien alene.

Dette gjør behovet filosofisk interessant. Mennesket har behov, men mennesket lever også sine behov.

Derfor er behovet ikke nødvendigvis så enkelt som det først ser ut. Det biologiske behovet kan være grunnleggende, men det menneskelige uttrykket for behovet er allerede formet av et liv med andre.

Lysten

Lysten har en annen karakter.

Jeg kan ha lyst på en kopp kaffe, en bok, en reise eller en tur ut i solen. Lysten er en bevegelse mot noe som fremstår som godt, behagelig, interessant eller attraktivt.

Lysten trenger ikke være knyttet til mangel. Jeg kan være mett og likevel ha lyst på et kakestykke. Jeg kan være tilfreds med livet og likevel ha lyst til å reise et sted jeg aldri har vært.

Lysten åpner derfor et rom mellom det som er nødvendig, og det som er mulig.

Dette rommet er viktig for livskunsten. For menneskelivet handler ikke bare om å opprettholde livet. Det handler også om hva vi gjør med det livet vi har fått.

Lysten sier:

Dette kunne jeg tenke meg.

Begjæret

Begjæret går et skritt videre.

Jeg vil ikke bare ha noe. Noe har fått en slik betydning for meg at jeg blir rettet mot det. Det begjærte fremstår ikke bare som attraktivt, men som noe jeg må forholde meg til.

Begjæret har en lang filosofisk historie. Hos Platon blir eros en bevegelse mot det man ikke har. Hos Hegel blir begjæret knyttet til forholdet til den andre og til behovet for anerkjennelse. Senere blir begjæret forstått på ulike måter som en bevegelse som ikke uten videre lar seg avslutte ved at objektet oppnås.

Det siste er viktig.

Jeg kan få det jeg begjærer – og likevel begjære mer.

Begjæret kan derfor skille seg fra behovet. Behovet søker en tilfredsstillelse som kan avslutte mangelen. Begjæret kan derimot reprodusere seg selv. Det jeg får, kan bli utgangspunktet for det neste jeg vil ha.

Dermed kan begjæret også få makt over mennesket.

Det som først var noe jeg ønsket, kan etter hvert bli noe jeg organiserer livet mitt omkring.

Her blir Kierkegaard interessant. Hos ham er mennesket ikke bare et vesen som ønsker seg ting. Det forholder seg også til seg selv: til hvem det vil være, hva det vil bli, og hvordan det vil leve.

Begjæret kan derfor bevege seg fra å ville ha til å ville være.

Og her nærmer vi oss lengselen.

Lengselen

Lengselen har en annen karakter.

Jeg kan lengte etter et menneske, et sted eller en tid som er borte. Men jeg kan også lengte etter noe jeg aldri har hatt. Jeg kan lengte etter fred, mening, nærhet eller tilhørighet uten å kunne peke på en bestemt gjenstand og si: Dette er det jeg trenger.

Lengselen er derfor ikke nødvendigvis rettet mot et objekt som kan erobres.

Den kan være en åpenhet mot noe jeg ikke fullt ut kan gripe.

Her nærmer vi oss Martin Bubers tenkning om Jeg og Du. Et Du kan ikke reduseres til et Det. Den andre kan møtes, men ikke eies; være nær, men ikke gjøres til en ting som jeg kan beherske.

Lengselen kan ha noe av den samme strukturen.

Den peker mot noe som betyr noe for meg, men som nettopp mister noe av sin karakter dersom jeg forsøker å gjøre det til mitt.

Dette skiller lengselen fra begjæret slik vi vanligvis bruker ordet. Begjæret vil gjerne gripe. Lengselen kan leve med at det den søker, ikke kan gripes.

Det gjør ikke lengselen svakere.

Kanskje gjør det den sterkere.

Fire bevegelser

De fire livsytringene kan nå sees som forskjellige måter å være rettet mot noe på.

Behovet søker det som mangler og må tilfredsstilles.

Lysten trekkes mot det som fremstår som godt og attraktivt.

Begjæret retter seg mot noe som har fått en slik betydning at det kan begynne å styre meg.

Lengselen åpner seg mot noe som ikke nødvendigvis kan eies eller avsluttes.

Dette er ikke fire trinn på en stige.

Vi kan gå mellom dem i løpet av én og samme dag.

Jeg kan trenge mat, ha lyst på noe godt, begjære anerkjennelse og lengte etter nærhet. Det er heller ikke sikkert at jeg selv vet hvilken av disse bevegelsene som egentlig driver meg.

Og kanskje er det nettopp her den praktiske filosofien begynner.

Å stanse mellom impuls og handling

Vi lever i en kultur som raskt gjør behov til ønsker og ønsker til begjær.

Det som først fremstår som «jeg har lyst på», kan snart bli «jeg må ha». Reklame, sosiale medier og forbrukskultur lever i stor grad av denne forvandlingen.

Men også utenfor forbruket skjer det.

Jeg kan tro at jeg trenger anerkjennelse når det jeg egentlig lengter etter, er å bli sett.

Jeg kan forsøke å tilfredsstille en lengsel etter nærhet gjennom å samle på ting.

Jeg kan forfølge et begjær etter prestasjon når det jeg egentlig søker, er verdighet.

Det praktisk-filosofiske spørsmålet blir derfor ikke først og fremst:

Hvordan kan jeg få det jeg ønsker meg?

Det kan være et viktigere spørsmål:

Hva er det egentlig som beveger meg?

Er dette et behov?

En lyst?

Et begjær?

Eller en lengsel?

Å kunne skjelne mellom disse er ikke det samme som å kontrollere dem. Det er heller ikke et spørsmål om å undertrykke lyst eller begjær. Det handler om å bli oppmerksom på forskjellen mellom dem.

For kanskje ligger en form for frihet nettopp her:

i å kunne stanse et øyeblikk mellom det som beveger meg, og det jeg gjør.

Da blir ikke livet nødvendigvis mindre begjærlig eller mindre lengtende.

Men det kan bli litt mer synlig.

Og kanskje er det en av livskunstens enkleste og vanskeligste oppgaver: å lære forskjellen mellom det jeg trenger, det jeg har lyst på, det jeg begjærer, og det jeg lengter etter.

Kanskje er det en av livskunstens enkleste og vanskeligste oppgaver: å lære forskjellen mellom det jeg trenger, det jeg har lyst på, det jeg begjærer, og det jeg lengter etter.

Essayet er skrevet i en samtale med OpenAI/ChatGPT