Kapittel 11
To dager for tidlig
Kilometerne kunne telles.
Avskjeden kunne ikke.
På steinmarkørene langs veien ble tallene mindre for hver dag. Førtitre kilometer. Tjue. Tolv. Jeg visste hvor langt en kropp kunne gå på en time, hvor mange pauser jeg trengte, og omtrent når jeg ville nå neste herberge.
Jeg hadde brukt hele reisen på å måle avstand.
Nå var avstanden nesten borte.
Det var først da jeg forsto at også den hadde holdt noe åpent.
Så lenge Santiago lå foran meg, fantes det alltid en ny morgen, en ny etappe og en seng jeg ennå ikke hadde sett. Jeg behøvde ikke vite hva vandringen betydde. Jeg skulle bare stå opp, pakke sekken og følge pilene.
Snart ville det ikke være flere piler å følge.
◆
Den nest siste morgenen våknet jeg i Ribadiso.
Festen var over. Bekken gikk forbi de gamle murene, og pilegrimene forsvant én etter én ut på veien. Jeg tok sekken på ryggen og gikk mot Arca (O Pino).
Jeg visste at jeg skulle gå inn i Santiago dagen etter.
Tanken gjorde meg glad.
Den gjorde meg også urolig.
Jeg hadde gått i mer enn fire uker. Hverdagen var blitt redusert til det mest nødvendige: gå, spise og sove. Føttene hadde overtatt mye av arbeidet hodet vanligvis gjorde. Hver kveld hadde jeg kommet til et sted jeg aldri før hadde vært. Hver morgen hadde jeg forlatt det.
Nå nærmet jeg meg stedet jeg ikke skulle forlate til fots.
Om noen dager skulle jeg sette meg på et fly. Reisen hjem ville ta noen timer. Landskapet jeg hadde brukt mer enn en måned på å gå gjennom, skulle forsvinne under meg som farger og linjer.
Tidligere pilegrimer måtte gå hele veien hjem igjen.
Jeg hadde møtt noen få som gjorde det. De kom mot oss med solen i ansiktet. Vi andre gikk vestover og så skyggen vår foran oss. De som var på hjemvei, hadde den bak seg.
Jeg forestilte meg hvordan det måtte være å snu ved katedralen og begynne hjemturen med det samme.
Kroppen ville få tid til å forstå vendingen.
Hver dag ville Santiago ligge litt lenger bak. Veien hjem ville ikke være en retur til det samme. Den ville være en ny vandring gjennom et landskap som nå ble sett fra motsatt retning.
Jeg skulle ikke få den tiden.
Flyet ventet.
◆
Skogen mellom Ribadiso og Arca (O Pino) skiftet farge med lyset.
Den var aldri bare grønn. Solen falt mellom bladene og flyttet seg over stien. Noen steder gikk jeg på asfalt før pilene førte meg inn mellom trærne igjen.
Det var flere mennesker på veien nå.
Jeg satte meg ved en liten veikro i Arzúa og spiste frokost mens pilegrimer gikk forbi. Vi hilste:
«Buen Camino.»
Hilsenen hadde fulgt meg gjennom hele Spania. Nå fikk den en annen klang. En god vei kunne ikke lenger bare bety en trygg etappe eller sterke bein.
Det var så lite vei igjen.
Noen av dem som gikk forbi, hadde begynt i Sarria. De var ennå nye i rytmen. Skoene var renere, gruppene tettere og samtalene høyere. De snakket om Santiago som noe de allerede kunne gripe.
Jeg hadde også begynt slik.
Med et mål.
Med en plan.
Med en rute jeg kunne utenat.
Forskjellen lå ikke i at jeg hadde gått lenger enn dem. Forskjellen var at veien hadde fått tid til å forstyrre planen min.
◆
I Sarria møtte jeg igjen den nederlandske familien fra Triacastela – mannen som endelig fikk gå den siste strekningen med kone og datter, men som holdt fast på et tempo bare han selv orket. Denne gangen sa jeg det rett ut: Hvis de ikke rakk frem denne sommeren, ville katedralen stå der neste år.
Nå, mens jeg så menneskene haste forbi veikroen i Arzúa, kom familien tilbake i tankene. Jeg forsto bedre hvor lett et mål kan gjøre oss blinde. Det som skal samle oss, kan i stedet skille oss når målet blir viktigere enn mennesket som går ved siden av.
Santiago hadde stått i århundrer.
Ingen behøvde å ødelegge dagen for å rekke dit.
◆
Senere den dagen gikk jeg forbi små husklynger i skogen.
Navnene sto på skilt: Xen, Ras, Brea, Alto de Santa Irene. Mennesker levde vanlige liv her mens pilegrimene gikk gjennom. Klær hang til tørk. En dør sto åpen. Et sted ble det laget mat.
Det gjorde meg godt å se.
For oss på veien var alt rettet mot Santiago. For dem som bodde der, var denne søndagen en dag mellom andre dager. Noen skulle kanskje besøke familie. Noen måtte arbeide. Noen hadde sovet dårlig.
Verden ventet ikke på at jeg skulle nå målet mitt.
Ved Santa Irene vurderte jeg å stoppe. Herberget så innbydende ut, men døren var stengt og skulle ikke åpne før senere. Jeg gikk én kilometer til og fant en seng i Arca (O Pino).
Det var den siste sengen før Santiago.
Et fjernsynsteam beveget seg rundt i herberget og gjorde opptak til et spansk morgenprogram. Kanskje ble jeg filmet mens jeg lå på sengen og hvilte etter dagens etappe.
Det passet dårlig med forestillingen om en høytidelig avslutning.
Jeg var en sliten mann på en køye mens noen rettet et kamera mot rommet.
Veien hadde aldri vært forpliktet til å gi meg de riktige symbolene.
◆
Om kvelden spanderte jeg en bedre middag på meg selv.
Såret under foten var borte. Ankelbetennelsen som nesten hadde avsluttet reisen i den første uken, hadde gitt seg. Jeg kunne gå uten å beskytte hvert skritt.
Kroppen kjentes sterk.
Jeg kunne ha fortsatt.
Dette forundret meg. I begynnelsen hadde jeg vært redd for at kroppen ikke skulle klare å gå åtte hundre kilometer. Nå, da kilometerne var brukt opp, var det kroppen som ikke forsto hvorfor den skulle stanse.
På rommet lå fire unge mennesker fra Japan. To av dem begynte å krangle. Stemmene steg. Senere la de seg uten å si god natt til hverandre.
Jeg hadde forestilt meg at den siste kvelden skulle samle hele vandringen.
I stedet lyttet jeg til et kjærestepar som var uvenner.
Det var nesten befriende.
Ingen høytid kunne beskytte oss mot det alminnelige. Selv noen få kilometer fra Santiago kunne mennesker misforstå hverandre, bli sinte og vende ryggen til.
Målet gjorde oss ikke ferdige.
Jeg sov godt.
◆
Mandag 20. juli sto jeg opp til den siste etappen.
Jeg pakket sekken på samme måte som de andre morgenene. Soveposen ble rullet sammen. Eiendelene fant sine faste plasser. Jeg så over sengen for å være sikker på at ingenting lå igjen.
Bevegelsene var innarbeidet.
Det var ingen egen måte å pakke for siste gang.
Da jeg løftet sekken, kjente jeg vekten over skuldrene. Den var ikke blitt lettere. Likevel bar jeg den annerledes enn den første dagen.
Jeg gikk ut.
Skogen tok imot meg en stund, men asfalten kom oftere. Lyden av biler ble tydeligere. Husene lå tettere. Det merkes i kroppen når en stor by nærmer seg. Stien mister langsomt sin egen verden og blir en del av veinettet.
Rundt meg gikk oppstemte pilegrimer.
Noen vinket. Noen tok bilder av hverandre. Vi visste alle at dette var den siste dagen, selv om vi hadde begynt på forskjellige steder.
Jeg slo følge med to voksne menn fra Mexico.
De var troende katolikker og hadde gått de siste hundre kilometerne av religiøse grunner. De fortalte om sin vandring og om betydningen Santiago hadde for dem. Jeg lyttet mens vi gikk.
Deres forventning var ikke min.
Likevel delte vi den samme retningen.
Et stykke gikk vi ved siden av hverandre. Så skilte tempoet oss igjen.
◆
Jeg passerte Lavacolla, nær flyplassen jeg skulle reise fra to dager senere.
Et fly steg over trærne.
Lyden kom før jeg fant det på himmelen. Der oppe satt mennesker som på noen timer kunne tilbakelegge hele strekningen jeg hadde brukt trettitre dager på.
Jeg hadde selv fløyet til starten.
Jeg visste at rask transport var et gode. Likevel virket flyet fremmed nå. Det beveget seg uten å kjenne bakken. Ingen stein presset mot en fotsåle. Ingen bakke tvang kroppen til å redusere farten.
Snart skulle jeg sitte der oppe.
Jeg hadde ennå ingen forståelse av hva overgangen ville gjøre med meg.
◆
Så kom jeg til Monte do Gozo–Gledens høyde.
Navnet lovet et øyeblikk.
Her skulle pilegrimen for første gang få øye på Santiago og kjenne gleden over at målet var nær. Jeg hadde gått gjennom stillheten jeg ikke fant, lydigheten jeg motsatte meg og gleden som kom mellom mennesker. Nå sto jeg på et sted som selv bar gledens navn.
Det første som møtte meg, var et stort monument av betong og metall.
Jeg likte det ikke.
Det virket tungt og urørlig. Pilegrimen hadde levd i bevegelse, én fot foran den andre. Monumentet så ut som om bevegelsen var blitt stanset og gjort massiv.
Kanskje var reaksjonen urettferdig.
Men jeg hadde sett storheti et kakestykke, en hånd rundt en skadet fot og en plass ved et bord. Jeg hadde gått over broer som bar mennesker uten å rope om sin betydning.
Gleden trengte ikke et stort monument.
Den hadde allerede vært der.
◆
Etter Monte do Gozo kom forstedene.
Jeg fulgte de gule pilene mellom hus, over veier og gjennom gater. Byen ga ikke fra seg katedralen med en gang. Jeg måtte fortsette å lete, selv etter at skiltet fortalte at jeg var kommet inn i Santiago.
Så endret gatene karakter.
De ble trangere. Steinveggene kom nærmere. Lyden av skrittene slo tilbake mellom bygningene. Flere pilegrimer gikk i samme retning. Noen hadde tårer i øynene. Andre lo og omfavnet hverandre.
Jeg gikk videre med sekken på ryggen.
Til slutt åpnet rommet seg.
Katedralen sto foran meg.
Den var større enn fotografiene hadde klart å fortelle. Jeg forsøkte å få den inn i kameraet, men bygningen lot seg ikke samle i ett bilde.
Jeg hadde nådd frem.
Jeg ventet et øyeblikk på følelsen som skulle svare til setningen.
Den kom ikke som én følelse.
Jeg var glad.
Jeg var lettet.
Jeg var sliten.
Og et sted under dette lå en stillhet jeg ikke kunne tolke.
◆
Jeg gikk inn i katedralen med sekken.
Det skulle snart være messe. Jeg fant en plass og satte ryggsekken på gulvet foran meg. Den støvete sekken sto mellom føttene i det store kirkerommet.
Det var riktig at den var med.
Den hadde båret det jeg trengte. Den hadde vært for tung noen dager og nesten tom andre. Den hadde ligget ved siden av sengen i klostre, kommunale herberger, private pensjonater og et hotellrom mens foten forsøkte å bli frisk.
Nå sto den i katedralen.
Under messen ble det store røkelseskaret satt i bevegelse. Det svingte høyt gjennom rommet. Tauene strammet seg, og karet fór fra side til side over menneskene.
Det var vakkert.
Det var også et skue.
Jeg lot meg gripe og betraktet samtidig det hele utenfra. Slik hadde jeg ofte stått i religiøse rom: berørt, men ikke sikker på hva berøringen forpliktet meg til å tro.
Etter messen stilte jeg meg i kø bak alteret.
Da det ble min tur, la jeg armene rundt statuen av apostelen Jakob.
Jeg takket ham for reisen.
Det var en underlig handling for meg, men den kjentes ikke falsk. Takken behøvde ikke avgjøre hva jeg trodde om levningene, legenden eller miraklene. Jeg hadde kommet til et sted der mennesker gjennom århundrer hadde gitt takken en kropp.
Nå gjorde jeg det samme.
◆
Etterpå fant jeg pilegrimskontoret.
Jeg tok frem passet.
Hver overnatting hadde satt sitt merke i det. Noen stempler var tydelige og sirkelrunde. Andre var skjeve eller svake. De viste klostre, kirker, landsbyer og herberger. For meg viste de også netter, ansikter og rom.
Kvinnen bak skranken undersøkte passet.
Hun gikk gjennom stemplene ett for ett.
Jeg ventet.
Så satte hun inn det siste stempelet.
Kravet var oppfylt.
Hun tok fremet dokument med latinsk tekst og skrev navnet mitt på det. Deretter rakte hun det over skranken, tok meg i hånden og sa:
«Congratulations.»
Det var gjort.
Et dokument bekreftet at jeg hadde fullført pilegrimsruten.
Jeg så på navnet mitt.
I mange år hadde dokumenter hatt stor betydning i livet mitt. Vitnemål, ansettelser, godkjenninger og til slutt en doktorgrad. De fortalte at et arbeid var vurdert og fullført.
Pilegrimsbeviset gjorde det samme.
Det bekreftet avstanden.
Det bekreftet stemplene.
Det bekreftet ankomsten.
Men det kunne ikke bekrefte hva veien hadde gjort med meg.
◆
Jeg fant et hotell og bestilte et rom.
Først da gikk det opp for meg at jeg var kommet frem to dager før planen. Jeg hadde beregnet god tid, men gått raskere enn nødvendig. Nå hadde jeg to dager i Santiago før flyet hjem.
To dager for tidlig.
Ordene kunne høres ut som en seier.
Jeg hadde ikke bare klart det. Jeg hadde vært raskere enn planen.
Likevel var det en uro i denne triumfen.
Hvorfor hadde jeg gått så fort?
Jeg hadde begynt reisen med å kunne ruten utenat. Jeg hadde ønsket å åpne meg for det uforutsette, men samtidig båret med meg en sterk vilje til å gjennomføre. Selv etter at høysletten hadde lært meg lydighet, hadde en del av meg fortsatt telt kilometer og vurdert fremdrift.
Nå hadde jeg spart to dager.
Hva skulle jeg bruke dem til?
◆
På hotellrommet tok jeg sekken av.
Jeg satte den på gulvet.
Det var ingen køyeseng over meg. Ingen fremmed pustet på den andre siden av rommet. Ingen støvler sto langs veggen. Døren kunne lukkes, og rommet var mitt.
Jeg burde ha kjent frihet.
I stedet savnet jeg med ett lydene.
Poser som ble åpnet.
Vannflasker som falt i gulvet.
Noen som forsøkte å pakke stille før soloppgang og vekket alle.
Hoste.
Snorking.
Hvisking på språk jeg ikke forsto.
Jeg hadde lengtet etter privatliv flere ganger på reisen. Nå fikk jeg det og oppdaget at også ensomheten hadde forandret seg.
Den var ikke lenger bare stillhet.
Den var fraværet av de andre.
◆
Kierkegaards lilje og fugl gleder seg i dagen som er gitt.
De sammenligner ikke dagens avstand med gårsdagens. De gjør ikke gleden til et bevis på at de har prestert bedre enn andre.
Jeg var glad for å ha kommetfrem.
Den gleden skal ikke gjøres mindre. Kroppen hadde holdt. Foten var blitt frisk. Jeg hadde gått hele veien fra Saint-Jean-Pied-de-Port. Jeg hadde lov til å være stolt.
Men gleden over dagen var noe annet enn triumfen over gjennomføringen.
Triumfen trengte et tall.
Åtte hundre kilometer.
Omtrent 1,6 millioner skritt.
Trettitre dager.
To dager før planen.
Gleden trengte ikke regnskapet.
Den hadde vært i skogen, ved bordet og langs bekken. Den hadde kommet mens veien ennå var ufullført.
Det viktigste hadde ikke ventet ved katedralen.
◆
Jeg hadde nådd målet.
Likevel var det ingenting i kroppen som visste hvordan en vandring sluttet.
Føttene var klare til å gå neste morgen. Hendene visste hvordan sekken skulle pakkes. Jeg kom fortsatt til å våkne tidlig og lytte etter de andre.
På bordet lå diplomet.
På gulvet sto sekken.
Dokumentet sa at ruten var fullført.
Stillheten i rommet sa ingenting.
No comments:
Post a Comment