Epilog
Veien som fortsatte
Diplomet sa at ruten var fullført.
Stillheten i rommet sa ingenting.
To dager senere satt jeg på flyet hjem. Under meg forsvant landskapet jeg hadde brukt trettitre dager på å gå gjennom. Det som hadde tatt kroppen mer enn en måned, ble trukket sammen til noen timer. Fjellene, slettene, landsbyene og skogene gled under skyene uten motstand. Ingen bakke bremset meg. Ingen gul pil ba meg se etter neste sving.
Jeg var ferdig.
Det var i hvert fall det billetten, diplomet og hjemreisen fortalte.
Hjemme satte jeg sekken bort. Støvlene ble rengjort. Klærne ble vasket. Pilegrimspasset med alle stemplene fikk sin plass sammen med diplomet. Tingene kunne legges fra seg.
Kroppen fortsatte å gå.
Jeg tok mine daglige turer, som regel omkring ti kilometer. Veiene var kjente. Jeg visste hvor de førte, hvor bakkene begynte, og hvor lang tid rundene omtrent ville ta. Av og til pakket jeg sekken og gikk tretti kilometer. Ikke fordi jeg måtte nå frem til noe bestemt, men fordi kroppen savnet den lange rytmen.
Den ene foten foran den andre.
Pusten.
Lyden av grus.
Stroppene mot skuldrene.
Etter hvert forsto jeg at jeg ikke gikk for å gjenskape Caminoen. Den lot seg ikke gjenskape. Jeg gikk fordi noe i vandringen fremdeles arbeidet i meg.
◆
Tre ord fulgte meg:
Taushet.
Lydighet.
Glede.
Jeg hadde kjent ordene fra Kierkegaard før jeg dro. Men jeg hadde kjent dem som tekst, ikke som levd erfaring.
På veien fikk de kropp.
Først etter vandringen forsto jeg sammenhengen mellom boken og veien.
Den første uken hadde jeg lett etter tausheten. Jeg trodde kanskje at stillheten skulle komme når lydene rundt meg ble færre. Men i de stille landskapene oppdaget jeg hvor mye støy jeg bar med meg. Tankene fortsatte å ordne, planlegge, vurdere og forklare. Jeg gikk gjennom stillheten uten selv å være stille.
På høysletten kom lydigheten. Ikke som underkastelse under en annens vilje, men som den enkle fordringen i dagen. Stå opp. Pakk sekken. Finn pilen. Gå den etappen som ligger foran deg. Jeg spurte hvorfor jeg var der, men veien svarte ikke. Den krevde bare det neste skrittet.
Så kom gleden. Den oppsto ikke først foran katedralen. Den hadde vært der i et måltid, en håndsrekning, et fremmed ansikt og en kropp som igjen kunne gå. Den kom når jeg et øyeblikk sluttet å måle dagen etter hvor langt jeg hadde kommet.
Etter hjemkomsten forsøkte jeg å holde de tre ordene fra hverandre. Taushet først. Lydighet deretter. Glede til slutt.
Slik hadde vandringen nesten ordnet dem for meg.
Men et levd liv lar seg ikke alltid ordne i tre deler.
På de daglige turene kom ordene tilbake i skiftende rekkefølge. Noen dager var tausheten en åpning. Andre dager var den bare tomhet. Lydigheten kunne være tillit, men også motstand. Gleden kunne komme før jeg hadde forstått noe som helst, og forsvinne idet jeg forsøkte å holde fast på den.
Jeg begynte å ane at Kierkegaards tre ord ikke var trinn på en stige. De var bevegelser i et menneskeliv. Man blir ikke ferdig med den ene og går videre til den neste. Man vender tilbake til dem, slik foten vender tilbake til bakken.
Kanskje var det dette Kierkegaard kalte gjentakelsen.
Ikke at det samme skjer på nytt, men at man kommer tilbake og oppdager at både veien og den som går, har forandret seg.
Veien fortsatte også inn i erfaringer jeg ennå ikke kunne forutse.
◆
Noen år senere fikk jeg en autismespekterdiagnose.
Jeg var blitt et eldre menneske da ordet autisme ble lagt over et liv som allerede var levd. Diagnosen kom ikke til et tomt sted. Den kom til et barn, en ungdom, en ektemann, en far, en barnevernsarbeider, en student, en lærer, en forsker og en professor. Alle disse hadde levd sine liv uten å kjenne ordet som nå skulle brukes til å forklare dem.
Det var en merkelig lettelse i å få et navn på noe som lenge ikke hadde hatt et navn.
Det var også en smerte.
Den voksne mannen kunne høre en forklaring.
Barnet kunne høre en dom.
Som barn var jeg blitt vurdert som psykisk utviklingshemmet og plassert i en spesialklasse. Jeg hadde stått i skammekroken og lært at de andre forsto noe jeg ikke forsto. Senere hadde jeg funnet andre måter å klare meg på. Jeg kunne være klovnen før noen andre gjorde meg til latter. Jeg kunne lære reglene. Jeg kunne forberede meg. Jeg kunne arbeide hardt, lese, skrive, undervise og finne frem i store tankelandskap.
Jeg kunne tegne kartet på forhånd.
Slik hadde jeg også møtt Caminoen. Jeg hadde lært åtte hundre kilometer utenat før jeg satte foten på veien. Jeg visste hvor jeg var, selv om jeg aldri hadde vært der før.
Diagnosen ga meg enda et kart.
Der sto det om sosial kommunikasjon, sansebearbeiding, behov for forutsigbarhet, intense interesser, utmattelse og maskering. Mye var gjenkjennelig. Plutselig kunne hendelser som hadde ligget spredt gjennom livet, legges ved siden av hverandre.
Men et kart er ikke landskapet.
Jeg visste dette fra vandringen. Kartet kunne vise høydene og avstandene, men ikke hvordan en bestemt morgen ville kjennes i kroppen. Det kunne ikke vise hvem jeg skulle møte, hva en samtale ville gjøre med meg, eller hvorfor en liten vennlighet kunne bære en hel dag.
Diagnosen kunne forklare noe av livet mitt.
Den kunne ikke leve det på nytt for meg.
◆
Det begynte en ny vandring.
Denne gangen fantes det ingen gul pil på en mur. Ingen ferdig rute. Ingen pilegrimer som gikk i samme retning. Jeg visste ikke hvor lang tid reisen ville ta, og jeg hadde ingen billett med en dato som fortalte når den skulle være over.
Jeg måtte revurdere et helt levd liv.
Gamle hendelser kom tilbake med en annen betydning. Det jeg hadde kalt svakhet, kunne ha vært overbelastning. Det jeg hadde kalt tilbaketrekning, kunne ha vært en måte å regulere meg på. Behovet for orden var kanskje ikke bare rigiditet, men et forsøk på å skape trygghet i en verden som ofte kom for raskt, for høyt og for utydelig.
Samtidig ville jeg ikke forklare alt med diagnosen.
Et menneske er mer enn sitt kart. Jeg var ikke bare autist. Jeg var også historien min, arbeidet mitt, kjærligheten, feilene, ansvaret, kroppen, naturen, bøkene og menneskene jeg hadde møtt. Diagnosen kunne gi konturene større tydelighet, men den kunne ikke gjøre livet ferdig forklart.
Det tok tid å finne denne forskjellen.
Jeg hadde vært fagperson i store deler av livet. Nå ble jeg pasient. Jeg var vant til å bruke begreper for å forstå andre menneskers erfaringer. Nå fikk andre et mandat til å bruke sine begreper om meg.
Det var nødvendig.
Det gjorde meg også urolig.
Å bli pasient er å overlate noe av sin historie til en annens fortolkning. Man svarer på spørsmål. Livet blir ordnet i kjennetegn, funksjoner og kriterier. Det som innenfra var en lang kamp for å finne en levelig form, kan utenfra beskrives som vansker eller avvik.
Jeg måtte lære å lytte til fagspråket uten å forsvinne inn i det.
Jeg måtte kunne si: Dette kjenner jeg meg igjen i.
Og: Dette blir for trangt.
Diagnosen forklarte.
Livet vitnet.
Mellom forklaringen og vitnesbyrdet måtte jeg finne min egen stemme.
◆
Da kom Kierkegaards tre ord tilbake som i en virvelstorm.
Ikke rolig og ordnet, slik jeg hadde forsøkt å forstå dem på høysletten. De kom om hverandre.
Tausheten kunne være den gode stillheten på en skogsvei. Men den kunne også være å mangle ord når et gammelt minne plutselig fikk en ny betydning. Den kunne være hvilen etter sosial utmattelse, mørket og roen kroppen trengte. Den kunne være det indre rommet hvor jeg slapp å forklare meg. Men den kunne også være den tausheten et barn lærer når det tror at det ikke har noe språk de voksne vil forstå.
Jeg måtte skjelne mellom tausheten som åpnet meg og tausheten som lukket meg.
Lydigheten ble enda vanskeligere.
Hva skulle jeg være lydig mot?
Ikke mot enhver forklaring som ble gitt meg. Ikke mot forestillingen om at en diagnose kunne si hele sannheten. Heller ikke mot ønsket om å være en annen enn den jeg var.
Lydigheten måtte være en troskap mot virkeligheten.
Dette var mine vilkår. Denne kroppen ble overveldet av lyd. Dette mennesket kunne forstå kompliserte filosofiske spørsmål og samtidig streve med det andre raskt kunne lese i et ansikt. Dette livet hadde rommet både sårbarhet og styrke. Jeg kunne ikke velge bort det som var sant, men jeg kunne lære å møte det uten den gamle dommen.
Kierkegaard knytter fortvilelsen til ikke å ville være den man er.
Jeg hadde lenge trodd at oppgaven var å klare å være som de andre.
Nå ble oppgaven en annen: å være meg selv uten å gjøre annerledesheten til verken skam eller unnskyldning.
Det var ingen enkel lydighet. Den fritok meg ikke for ansvar. Jeg kunne fortsatt misforstå, såre og måtte be om unnskyldning. En diagnose gjør ikke et menneske uskyldig i alt. Men ansvar uten forståelse blir hardt, og forståelse uten ansvar blir tomt.
Jeg måtte leve med begge deler.
Så kom gleden, men heller ikke den kom som en belønning til slutt.
Den kunne komme midt i sorgen over barnet som ikke var blitt forstått. I et øyeblikk kunne jeg se ham med større mildhet. Han var ikke dum. Han var ikke uten følelser. Han var ikke et problem som skulle plasseres i et annet klasserom. Han var et barn som forsøkte å finne frem uten et kart som passet.
Gleden kunne komme når noe falt på plass uten at alt ble forklart. Når jeg forsto hvorfor naturen, stillheten, rytmen, lesningen og skrivingen hadde vært så nødvendige. Når jeg kunne slutte å be om unnskyldning for enkelte behov jeg hadde brukt et helt liv på å skjule.
Dette var ikke triumfens glede.
Det var gleden over at livet kunne leses med mindre skam.
◆
På Caminoen hadde jeg lært at kroppen vet noe tanken ennå ikke har forstått.
Etter diagnosen lærte jeg at kroppen også husker det tanken har forsøkt å forklare bort.
En vanlig dag kunne koste mer enn andre kunne se. Samtaler, lyder, ansikter, avbrytelser og usagte forventninger kunne samle seg i kroppen. Jeg kunne fungere, undervise og delta, men senere trenge stillhet som medisin. Det var lett å tolke denne trettheten moralsk: Hvorfor tåler jeg ikke det andre tåler?
Diagnosen ga et annet spørsmål:
Hva har kroppen forsøkt å fortelle meg?
Også dette var en form for lydighet. Ikke å gi etter for alt som var vanskelig, men å lytte før jeg presset meg videre. På Caminoen hadde jeg måttet lære å kjenne forskjellen mellom smerte man kan gå med, og smerte man må stanse for. Etter diagnosen måtte jeg lære den samme forskjellen på nytt.
Noen grenser skulle utfordres.
Andre skulle respekteres.
Ingen bok, utredning eller fagperson kunne én gang for alle fortelle meg hvilke som
var hvilke.
Erkjennelsen var derfor ikke et svar jeg mottok. Den var et arbeid. En langsom gjenerobring av mitt eget liv.
Gabriel Marcel skriver om forskjellen mellom et problem og et mysterium. Et problem kan legges foran oss, undersøkes og kanskje løses. Et mysterium omfatter den som spør. Jeg kan ikke stille meg utenfor mitt eget liv og betrakte det som en sak jeg skal løse.
Diagnosen kunne beskrives som et problem.
Mitt liv med diagnosen var et mysterium.
Jeg var selv en del av det jeg forsøkte å forstå.
Derfor tok erkjennelsen år.
◆
Jeg fortsatte å gå.
De fleste dagene var turene ikke dramatiske. Jeg gikk på kjente veier og kom hjem til avtalt tid. Ingen ventet med et stempel. Ingen ringte med kirkeklokker fordi jeg hadde fullført dagens runde.
Likevel var disse turene en gjentakelse av den lange vandringen.
Ikke en kopi.
En fortsettelse.
Hver gang jeg gikk ut, tok jeg med meg det livet jeg forsøkte å forstå. Barnet i spesialklassen gikk med. Ungdommen med klovnemasken gikk med. Barnevernsarbeideren, studenten, professoren, pasienten og den eldre mannen gikk ved siden av hverandre. Ingen av dem kunne sendes hjem. Ingen av dem var hele meg.
Noen ganger bar jeg sekk.
Jeg merket vekten mot skuldrene og kjente igjen den gamle bevegelsen. På Caminoen hadde jeg etter hvert lært at sekken ikke bare skulle bæres. Den skulle pakkes om. Det unødvendige måtte tas ut. Vekten måtte fordeles. Stroppene måtte justeres etter kroppen som faktisk bar den.
Slik ble det også med fortiden.
Noe var mitt ansvar.
Noe var sorg.
Noe var andres dommer, som jeg hadde båret som om de var sannheten om meg.
Alt kunne ikke kastes. Jeg ønsket heller ikke et liv uten tyngde. Men jeg kunne undersøke hva som virkelig tilhørte meg, og hva jeg ikke lenger behøvde å bære.
Det var kanskje dette som var erkjennelsen:
Ikke å komme frem til en endelig forklaring.
Ikke å gjøre fortiden smertefri.
Ikke å bli ferdig med diagnosen.
Men å kunne gå videre med et sannere forhold til det jeg bar.
◆
Da jeg sto i Santiago, trodde jeg at jeg hadde kommet to dager for tidlig.
Senere forsto jeg at erkjennelsen ikke fulgte noen reiseplan.
Jeg hadde brukt trettitre dager på å gå til Santiago. Det tok flere år å forstå at jeg ikke var kommet i mål.
Tausheten, lydigheten og gleden hadde ikke blitt liggende igjen langs den spanske veien. De fulgte meg hjem. Da livet senere ble åpnet på nytt av diagnosen, var de der allerede. Ikke som ferdige svar, men som en måte å fortsette på.
Tausheten lærte meg å lytte etter det som ikke straks kunne forklares.
Lydigheten lærte meg å møte de vilkårene jeg ikke selv hadde valgt.
Gleden lærte meg at et liv ikke behøver å være fullendt for å være helt til stede i dagen.
Og erkjennelsen?
Den kom ikke som det fjerde ordet i en riktig rekkefølge.
Den kom langsomt, i gjentakelsen. I skrittene på de kjente veiene. I minnene som fikk en annen betydning. I motstanden mot å bli forklart ferdig. I mildheten overfor den jeg hadde vært.
Jeg hadde reist til Saint-Jean-Pied-de-Port med en rute jeg kunne utenat. Jeg hadde fulgt pilene vestover og trodd at oppgaven var å finne veien til Santiago.
Det var først da vandringen var over, og den neste hadde begynt, at jeg forsto det:
Det var ikke jeg som hadde funnet veien.
Veien hadde funnet meg.
Det var ikke jeg som hadde funnet veien.
Veien hadde funnet meg.
No comments:
Post a Comment