Kapittel 7
Sammen med min skygge
Jeg begynte å snakke med den.
Det er ikke helt riktig.
Jeg hadde sagt noen ord til skyggen tidligere på reisen. På Mesetaen ble ordene til en samtale.
Skyggen svarte aldri.
Likevel ble den min mest utholdende samtalepartner på høysletten.
Solen sto bak meg når jeg gikk vestover, og skyggen falt foran meg på veien. Om morgenen var den lang. Hatten fikk hodet til å se bredt ut, mens beina strakte seg unaturlig langt over grusen. Sekken vokste til en mørk pukkel på ryggen. Stavens skygge slo mot bakken før staven selv traff.
Utover dagen trakk skikkelsen seg nærmere. Ved middagstid lå den nesten under føttene mine. Senere vokste den igjen og gikk foran meg mot den neste landsbyen.
Jeg kunne aldri nå den.
Hvis jeg satte opp farten, gjorde den det samme.
Hvis jeg stanset, stanset den.
Den fulgte min minste bevegelse og var likevel alltid et stykke unna.
◆
Samtalen hadde begynt lenge før Mesetaen.
Allerede den fjerde dagen, på den gamle romerske veien etter Puente la Reina, hadde jeg lagt merke til skikkelsen foran meg. Solen stekte, føttene verket, og jeg forsøkte å drikke ofte fra de to vannflaskene i sekken.
Skyggen så komisk ut.
Den var bred nederst og merkelig tynn øverst. Hatten og sekken gjorde den knapt menneskelig. Jeg irriterte meg over at den hele tiden befant seg i synsfeltet. Så begynte jeg å le av den.
Da ingen andre var i nærheten, sa jeg noe høyt.
Jeg husker ikke hva.
Kanskje kommenterte jeg utseendet. Kanskje ba jeg den flytte seg. Det var ikke en alvorlig samtale. Jeg hadde gått alene i flere timer og hørte bare min egen stemme.
Det var nok til at noe begynte.
Noen dager senere, på veien mellom Los Arcos og Viana, var skyggen der igjen. Luften dirret av varme, og de ømme føttene kjente hver småstein. Det var langt mellom landsbyene og få mennesker å se.
Jeg spurte hvorfor jeg var der.
Ikke fordi jeg hadde glemt begrunnelsen. Jeg hadde forberedt reisen i flere måneder. Jeg kunne forklare at doktorgradsarbeidet om skam og seksuelle overgrep hadde satt spor, og at jeg trengte avstand før disputasen. Jeg hadde et mål, en flybillett og en plan.
Men forklaringen svarte ikke på spørsmålet.
Hvorfor var jeg her, akkurat nå, på en varm grusvei i Spania, med vondt i føttene og en skygge foran meg?
Jeg bare gikk og gikk.
Så begynte jeg å synge.
«One hundred bottles of beer on the wall.»
Sangen kom fra barndommen i USA. Jeg hadde brukt den på skolen når undervisningen ble lang, på skolebussen og om kvelden når jeg skulle sovne. Nå sang jeg flaskene ned, én etter én, helt til veggen var tom.
Det tok en halv time.
Skyggen gikk foran meg gjennom hele sangen.
Da den siste flasken var borte, var barndommen kommet nærmere.
◆
Veien stilte spørsmål uten spørsmålstegn.
Hvem er du?
Hvor kommer du fra?
Hva vil du?
Hvor går du?
Hvordan skal du komme videre?
Jeg hadde formulert lignende spørsmål som filosof og lærer. I et undervisningsrom kunne de undersøkes, avgrenses og settes inn i en faglig sammenheng. På veien var de mindre ordentlige.
De fulgte skrittene.
Jeg kunne ikke legge dem fra meg sammen med sekken når jeg tok en pause. De lå i kroppen og ventet mens jeg spiste. Når jeg reiste meg, fortsatte de.
Skyggen krevde ingen veloverveide svar.
Den lot meg snakke ferdig, også når jeg motsa meg selv.
Jeg kunne si at jeg var på vei til Santiago. Da lå den fortsatt foran meg, som om
stedsnavnet ikke var svar nok.
Jeg kunne si at jeg ville legge doktorgradsarbeidet bak meg. Den fortsatte å følge.
Jeg kunne si at jeg søkte stillheten.
Den svarte med taushet.
Slik ble samtalen værende åpen.
◆
Da jeg kom til Mesetaen, hadde jeg gått i nesten to uker. Skyggen var ikke lenger en tilfeldig skikkelse på veien. Jeg begynte å bli fortrolig med den.
Vi snakket mindre om barndommen enn i den første uken. Nå handlet samtalen mer om hvordan vi hadde det.
Strevsomt, kunne jeg si.
Ikke uutholdelig.
Bare strevsomt.
Livet hadde vært komplisert før jeg dro. Arbeid, ansvar, mennesker, avtaler og spørsmål uten enkle løsninger hadde fulgt hverandre. Også på veien fantes det vanskeligheter, men de var blitt konkrete.
Jeg var tørst.
Foten var øm.
Sekken var tung.
Det var langt til neste landsby.
Slike problemer kunne ikke alltid løses, men de kunne møtes. Jeg kunne drikke, hvile, justere sekken og gå saktere.
Skyggen hadde ingen sekk, men formen viste at jeg bar en.
Den hadde ingen føtter, men stanset når jeg måtte stanse.
Den kjente ingen tørst, men ble liggende ved siden av meg når jeg satte meg for å drikke.
Den gjorde ingenting for å hjelpe.
Likevel forlot den meg ikke.
◆
Ensomhet og det å være alene er ikke det samme.
Jeg hadde valgt å gå alene.Det ga meg frihettil å finne min egen fart, stanse når jeg ville og la en etappe bli lengre eller kortere. Jeg behøvde ikke forklare mine beslutninger eller forhandle med en annen om dagens mål.
Men den valgte alenetiden kunne åpne seg og bli til ensomhet.
På høysletten kunne jeg gå i flere timer uten å møte noen. Landskapet forandret seg så langsomt at det var som om jeg sto stille mens beina fortsatte. Ingen ventet på meg rundt neste sving. Det fantes knapt noen sving.
Da ble skyggen en bekreftelse på at jeg var der.
Den mørke figuren foran meg var ikke et annet menneske. Den kunne ikke se meg, svare eller rekke ut en hånd. Likevel viste den at en kropp beveget seg gjennom landskapet.
Min kropp.
Mitt liv.
Mitt nærvær på denne veien.
Når en sky gled foran solen, forsvant skyggen.
Det skjedde uten overgang. Det ene øyeblikket gikk den foran meg. Det neste var den borte.
Jeg merket savnet.
Så snart solen kom frem igjen, vendte den tilbake. Jeg tok meg i å hilse på den.
Der er du.
◆
Skyggen viste meg, men den lignet meg ikke.
Formen endret seg med lyset og underlaget. Den kunne være høyere enn et hus om morgenen og nesten forsvinne under skoene midt på dagen. Sekken kunne se større ut enn kroppen. Staven kunne bli til en lang, tynn arm.
Ingen av skikkelsene var et portrett.
Likevel var de alle mine.
Jeg hadde lenge vært vant til å forstå meg selv gjennom roller. Barnevernsarbeider. Leder. Lærer. Forsker. Doktorgradsstudent. Ektemann, far og venn. Rollene var ikke falske. De fortalte noe sant om hvor jeg hørte til og hvilket ansvar jeg hadde.
På høysletten var ingen av dem synlige.
Skyggen viste bare en mann med hatt, stav og sekk.
Menneskene jeg møtte, visste ikke hva jeg hadde skrevet, hvor jeg arbeidet eller hva andre kalte meg. De spurte hvor jeg kom fra, hvor langt jeg hadde gått og hvordan føttene hadde det.
Det var befriende.
Det gjorde meg også urolig.
Når rollene blir borte, står ikke nødvendigvis et ferdig og sant selv tilbake. Man møter snarere spørsmålet på nytt.
Hvem er du når ingen vet hvem du pleier å være?
Jeg stilte spørsmålet til skyggen.
Den forandret form idet veien steg.
◆
Etter nitten dager kjente jeg på skjegget at ansiktet var blitt annerledes.
Jeg hadde ikke sett forandringen skje. Hvert døgn hadde bare lagt til litt mer skjegg og litt mer sol i huden. Livremmen måtte strammes. Beina var sterkere. Hendene hadde lært sekken utenat.
Jeg var ikke helt den samme som da jeg begynte.
Det skrev jeg i notatene.
Setningen er enkel, men jeg visste ikke hva den betydde. Var det bare kroppen som var forandret? Hadde reisen allerede gjort noe med den jeg var? Eller ønsket jeg så sterkt å bli forandret at jeg tolket skjegget og den løsere buksen som tegn på noe større?
Skyggen ga ingen forklaring.
Den viste bare omrisset.
Det er kanskje det en skygge kan gjøre. Den viser at noe er der, men ikke hva det er.
Jeg måtte leve med utydeligheten.
◆
På veien mot Reliegos gikk jeg tre timer nesten rett frem.
Sporene etter andre pilegrimer var synlige i grusen, men jeg så få mennesker. Bildene jeg tok, lignet hverandre. Korn, vei og himmel. Den samme skyggen foran meg.
Kjedsomheten kom ikke som søvnighet. Den kom som en uro i oppmerksomheten. Jeg begynte å lete etter noe som kunne hende.
En landsby.
Et menneske.
En utsikt.
Et tegn.
Da ingenting skjedde, begynte tankene å gjenta seg. De laget sin egen støy i stillheten.
Jeg kunne ha fortsatt slik i timevis, irritert over at landskapet ikke underholdt meg. I stedet sa jeg til skyggen at vi måtte skjerpe oss.
Det var ikke omgivelsene som var ensformige.
Det var blikket.
Jeg løftet hodet.
Senere møtte jeg en bonde med en flokk sauer. Han gikk raskt foran, og dyrene fulgte uten at en hund drev dem. Synet fikk meg til å tenke på ledelse, lydighet og alle de gangene mennesker følger den som går foran bare fordi han går foran.
Jeg lo.
Høysletten hadde ikke forandret seg.
Jeg hadde sett opp.
◆
Det var lett å gjøre skyggen til en figur.
Jeg kunne snakke til den som om den var en annen, legge meninger i den og la den stille spørsmål jeg selv ønsket å høre. Men den var ikke en vis mann, en skjult veileder eller en bedre utgave av meg.
Den var fravær av lys.
Den oppsto fordi kroppen sto mellom solen og bakken.
Likevel ble samtalen virkelig.
Ikke fordi skyggen svarte, men fordi ordene mine ble hørbare. Tanker kan skifte form lydløst og unnslippe før man merker hva de inneholder. Når jeg uttalte dem på en tom vei, måtte jeg høre hva jeg faktisk sa.
Noen ganger lød det klokt i hodet og dumt i luften.
Da lo jeg og gikk videre.
Andre ganger hørte jeg en uro som jeg hadde pakket inn i pene formuleringer.
Skyggen lot den stå der uten å trøste.
Jeg kunne ikke imponere den.
Jeg kunne heller ikke skuffe den.
Den kjente ingen forskjell på professoren og barnet som sang om hundre ølflasker for å holde ut en lang dag.
Begge kastet den samme skyggen.
◆
Jeg tenkte av og til på Heideggers tanke om menneskets væren-i-verden.
Hos Heidegger står mennesket ikke først utenfor verden og betrakter den. Vi er alltid allerede i den, opptatt av ting, steder og andre mennesker, før vi gjør tilværelsen til et spørsmål.
På universitetet kan et slikt begrep åpne store spørsmål om tilværelsen. På høysletten var det mindre høytidelig.
Jeg var i verden.
Skoene sto i støvet.
Solen varmet nakken.
Munnen var tørr.
Skyggen falt foran meg.
Det fantes ingen avstand mellom tilværelsen og det som skjedde. Jeg betraktet ikke livet fra utsiden. Jeg var den kroppen som gikk gjennom varmen.
Når jeg ble for opptatt av begrepet, snublet jeg nesten i en stein.
Skyggen rykket til.
Jeg lo igjen.
Veien hadde en egen måte å føre filosofien tilbake til bakken på.
◆
Om kvelden forsvant skyggen før jeg gjorde det.
Når solen gikk ned bak husene, løste den seg opp i mørket. Jeg fant en seng, dusjet, vasket klær og spiste sammen med mennesker jeg kanskje aldri ville møte igjen.
På herbergene var jeg ikke alene. Sovesalene kunne romme femti eller hundre mennesker. Det var stemmer, latter, snorking, våte klær og sekker langs veggene. Rundt et bord fortalte mennesker hvor de kom fra og hvorfor de gikk.
Likevel tok hver pilegrim sin dag med seg inn i sengen.
Ingen hadde gått akkurat mine skritt.
Ingen hadde hørt samtalen med skyggen.
Jeg kunne fortelle om landsbyene, varmen og avstanden. Det var vanskeligere å forklare hva stillheten hadde gjort med meg. Ordene passet ikke alltid ved et kjøkkenbord.
Om morgenen gikk vi ut én etter én.
Solen sto opp.
Skyggene kom tilbake.
◆
Jeg hadde reist for å finne stillheten.
Først trodde jeg at den skulle være fravær av lyd og tanker. Så oppdaget jeg at stillheten kunne være full av stemmer fra et levd liv. Barndommen, arbeidet, familien og mennesker jeg hadde møtt, gikk sammen med meg.
Skyggen gjorde ikke disse stemmene tause.
Den ga dem plass.
Det var ikke alltid behagelig. Noen minner kom uten at jeg hadde bedt om dem. Noen spørsmål ville jeg heller ha utsatt til neste landsby. Men veien hadde god tid.
Den krevde ikke at alt skulle bli løst.
Bare at jeg ikke løp fra det som kom.
Slik hørte også samtalen med skyggen til lydigheten.
Jeg måtte ikke tro på alt jeg tenkte. Jeg måtte ikke følge hvert minne til enden eller finne et svar på hvert spørsmål. Men jeg måtte erkjenne at tankene var der.
Lydighet var å bli værende i mitt eget liv lenge nok til å høre det.
◆
Noen ganger spurte jeg skyggen hvor vi skulle.
Santiago, svarte jeg på dens vegne.
Men den pekte aldri mot katedralen. Den lå bare i den retningen lyset og kroppen bestemte.
Hvis veien svingte, svingte den.
Hvis jeg gikk feil, fulgte den med.
Det var noe foruroligende ved dette. En trofast følgesvenn er ikke nødvendigvis en som viser riktig vei. Skyggen advarte meg ikke når jeg overså en gul pil. Den bekreftet bare at jeg fortsatte.
Jeg måtte selv løfte blikket.
Taushet var ikke det samme som sannhet.
En indre samtale fritok meg ikke fra å se etter tegnene i verden.
Derfor vekslet jeg mellom å se ned på skyggen og opp mot veien. For mye oppmerksomhet mot den mørke skikkelsen kunne også bli en form for selvopptatthet. Jeg var ikke kommet til Spania bare for å betrakte meg selv.
Det fantes mennesker langs veien.
Noen trengte å bli lyttet til.
Noen tilbød mat, hjelp eller en plass ved bordet.
Noen gikk et stykke ved siden av meg og forsvant igjen.
Skyggen kunne lære meg å være alene, men ikke å leve uten andre.
◆
Da jeg nærmet meg León, ble veiene mer trafikkerte. Landsbyene lå tettere, og byens lyder begynte å trenge inn i stillheten. Skyggen var fortsatt foran meg når solen sto bak, men jeg la ikke merke til den hele tiden.
Det gjorde ingenting.
En samtalepartner behøver ikke kreve oppmerksomhet for å være til stede.
Jeg hadde ikke funnet svaret på hvem jeg var.
Jeg visste heller ikke helt hvorfor jeg fortsatt gikk.
Men spørsmålene hadde mistet noe av sin trussel. Jeg kunne bære dem uten å besvare dem. De fulgte rytmen i skrittene og fikk hvile når jeg hvilte.
På høysletten hadde jeg erfart at et menneske kan være alene uten å være forlatt. Jeg hadde også erfart at man kan være omgitt av mennesker og likevel måtte gå noen strekninger selv.
Skyggen gikk sammen med meg, men kunne ikke gå for meg.
Den kunne ikke bære sekken.
Den kunne heller ikke bære det jeg hadde tatt med hjemmefra og ennå ikke hadde lagt fra meg.
I lommen lå en liten stein fra hagen. Skyggen viste den ikke, men jeg kjente vekten.
No comments:
Post a Comment