Kapittel 1
Veien jeg kunne utenat
Jeg hadde lært veien utenat før jeg begynte å gå den.
Åtte hundre kilometer lå foran meg, fra Saint-Jean-Pied-de-Port på den franske siden av Pyreneene til Santiago de Compostela langt vest i Spania. Jeg hadde aldri vært der før, men navnene var allerede blitt kjent for meg. De lå etter hverandre som punkter i en lang setning: Roncesvalles, Pamplona, Puente la Reina, Burgos, León, Astorga, Ponferrada, Sarria, Santiago. Mellom dem lå avstander, høydekurver, herberger, landsbyer og veivalg. Jeg visste ikke hvordan regnet over Pyreneene ville kjennes mot ansiktet, eller hvordan støvet på høysletten ville legge seg på skoene. Men jeg visste hvor jeg skulle.
Det ga meg ro.
Eller rettere sagt: Det ga meg en form for ro. Den roen som oppstår når det uoversiktlige får navn, når en lang reise kan deles opp i dagsmarsjer, og når det ukjente lar seg folde sammen til et kart. Jeg kunne se hele vandringen ovenfra før jeg hadde tatt det første skrittet. Slik kunne jeg holde den på en viss avstand.
Samtidig var hensikten med reisen å komme nærmere.
Nærmere hva, visste jeg ikke helt. Jeg hadde formulert spørsmålene for meg selv: Hva ønsket jeg med turen? Hvilke forventninger hadde jeg? Hva håpet jeg å oppleve? Skulle jeg skrive dagbok? Det var fornuftige spørsmål, og jeg tok dem alvorlig. Likevel fantes det et annet spørsmål under dem, et som ikke lot seg skrive like tydelig inn i planene: Var det mulig å forberede seg på det uforberedte?
I fire år hadde jeg arbeidet med doktoravhandlingen min. Den handlet om skam og seksuelle overgrep. Arbeidet hadde vært faglig krevende, men det hadde også berørt meg på en måte jeg ikke kunne legge fra meg når arbeidsdagen var slutt. Stoffet fulgte meg. Andres erfaringer, ordene de hadde brukt, stillheten rundt dem og min egen historie hadde viklet seg inn i hverandre. Om noen måneder skulle jeg disputere. Avhandlingen nærmet seg sin avslutning, men jeg gjorde ikke det.
Jeg hadde behov for en overgang som var større enn å levere et manus og mindre enn å begynne et nytt liv. Jeg ville gå.
Tanken var enkel: Jeg skulle bruke en måned på en pilegrimsvandring og legge skammen fra meg underveis. Den formuleringen virker nesten overmodig når jeg ser tilbake på den. Som om skammen var en gjenstand som kunne tas ut av kroppen, bæres over et fjell og plasseres ved veikanten. Men også overmodige tanker kan romme en sann lengsel. Jeg visste at jeg ikke kunne tenke meg fri fra alt jeg hadde arbeidet med. Kanskje kunne jeg gå meg frem til en annen måte å bære det på.
Det var dette jeg forberedte meg til.
◆
Jeg hadde alltid gått mye. Som mangeårig medlem av Sandefjord Turmarsjklubb var jeg vant til lange turer og mange skritt. Likevel måtte kroppen få vite hva som ventet den. Tre eller fire måneder før avreise – minnene og notatene mine er ikke helt enige om lengden – begynte jeg å trene mer systematisk. Jeg gikk hver dag. Først uten sekk, så med. Turene ble gradvis lengre. Skoene måtte gås inn, føttene måtte herdes, og noen kilo skulle av kroppen.
Sekken skulle helst ikke veie mer enn ti kilo – et råd jeg fant igjen både i bøkene og hos dem som hadde gått før meg: Ikke ta med for mye.
Det er et enkelt råd helt til man skal avgjøre hva «for mye» betyr. Hver ting kan forsvares alene. Et ekstra plagg er ikke tungt. En bok veier ikke så mye. Litt mer sikkerhet tar liten plass. Men sekken regner sammen alt det hånden unnskylder. Den skiller ikke mellom det nødvendige og det man bare har vansker med å forlate. Den svarer med tyngde.
Jeg kjøpte bøker om pilegrimsvandringen gjennom Pilegrimsfellesskapet St. Jakob i Oslo. Jeg leste hva andre hadde gjort, hva de hadde båret, hvor de hadde sovet, og hvilke feil de mente en ny pilegrim burde unngå. Det var nyttig. Andres erfaringer kunne spare meg for ubehag og unødvendige omveier. Jeg skulle gå alene, kunne ikke spansk og visste ikke fra dag til dag hvor jeg kom til å overnatte. Da var det ikke urimelig å skaffe seg kunnskap.
Men kunnskap har en egen appetitt. Ett svar føder et nytt spørsmål. Når jeg visste hvor lang en etappe var, ville jeg vite hvor bratt den var. Når jeg hadde funnet et herberge, ville jeg vite hva som kom etter det. Gradvis ble landskapet kjent som informasjon. Jeg kunne følge ruten med blikket, fra den ene siden i boken til den neste, og forestille meg at kjennskap var det samme som erfaring.
Det var den selvfølgelig ikke.
Den franske veien ble ofte beskrevet som om den var én tydelig linje, men allerede i bøkene kunne jeg se at den ikke var helt fast. Herberger åpnet og stengte. Ruten ble lagt om. Lokale bønder satte frem varer til pilegrimene. Landsbyer som hadde tatt imot vandrere i hundrevis av år, forandret seg med dem som kom. Veien lignet mer på en levende organisme enn på en strek i terrenget.
Likevel var det streken jeg lærte.
Et kart må late som om landskapet ligger stille. Det gjør verden begripelig ved å utelate det som beveger seg: været, kroppen, menneskene, tilfeldighetene. Kartet viser hvor veien går, men ikke hvem man er når man kommer dit. Det kan angi en stigning, men sier ingenting om hvilket minne som dukker opp i bakken. Det kan merke av et herberge, men ikke samtalen som skal finne sted ved bordet om kvelden.
Det er ikke en mangel ved kartet, men en påminnelse om hva et kart er – et problem oppstår først når vi ber det om mer enn retning.
Jeg hadde satt av trettifem dager i kalenderen. I løpet av disse dagene skulle jeg reise fra Sandefjord til Saint-Jean-Pied-de-Port, gå nærmere åtte hundre kilometer og komme frem til Santiago. Trettifem ruter i en kalender er en oversiktlig størrelse. Den kan telles. En dag kan strykes, og så den neste. På papiret var det mulig å fordele avstanden slik at regnestykket gikk opp.
Men en kropp er ikke en kalender. Regn lar seg ikke fordele jevnt. Smerte følger ingen reiseplan. Et møte med et annet menneske kan ikke settes inn mellom frokost og neste landsby. Jeg visste alt dette i prinsippet. Likevel planla jeg.
I dag ser jeg mildere på dette behovet enn jeg kanskje gjorde tidligere. Det er lett å gjøre narr av den som vil ha kontroll, særlig når man kjenner utfallet. Man kan si at livet ikke kan planlegges, at veien blir til mens man går, og at man må våge å gi slipp. Alt dette kan være sant, men det overser noe vesentlig: For noen av oss er oversikten ikke en mur mot verden. Den er en dør inn til den.
Kartet gjorde det mulig for meg å dra.
Når navnene, avstandene og retningen var kjent, kunne jeg møte alt det som ikke var det. Jeg behøvde en ramme sterk nok til at det uventede ikke bare ble kaos. Først senere har jeg forstått mer av dette ved meg selv – behovet for forutsigbarhet, gleden ved systemer, evnen til å huske en rute og uroen når jeg ikke vet hvor jeg befinner meg. I 2009 hadde jeg ikke alle ordene jeg har i dag. Jeg visste bare at kartet beroliget meg.
Treningsturene hjemme hadde dessuten en egenskap selve pilegrimsvandringen ikke ville få. Jeg kom tilbake. Uansett hvor langt jeg gikk, endte turen i det kjente. Jeg kunne ta av sekken, sette skoene fra meg og fortsette dagen der jeg hadde sluppet den. Slik kunne kroppen øve på belastningen uten at livet forandret retning.
Caminoen skulle være annerledes. Hver morgen skulle jeg forlate et sted jeg trolig aldri kom tilbake til. Hvert skritt vestover skulle øke avstanden til utgangspunktet og minske avstanden til Santiago. Jeg skulle ikke gå en runde. Jeg skulle gå bort.
Denne enveisbevegelsen var en del av tiltrekningen. Det fantes ingen snarvei tilbake til morgenen. Når en dag var gått, måtte den neste begynne der føttene befant seg. Kanskje håpet jeg at også det indre livet skulle få en slik retning: at noe kunne forlates og bli liggende bak meg, mens jeg selv fortsatte.
Det var en vakker tanke. Den var også for enkel.
Det betyr ikke at jeg ønsket meg en reise uten overraskelser.Tvert imot. Etter mange år med arbeid, studier og daglige rutiner ønsket jeg å finne tilbake til «det spontane, det plutselige», skrev jeg. Jeg skrev også ordet ØYEBLIKKET med store bokstaver. Jeg ville koble ut så mye av hverdagens rutiner at jeg kunne være helt til stede i det som skjedde. Jeg lengtet etter det underlige, tidløse stedet der et menneske ikke er på vei til det neste, men befinner seg med hele seg akkurat her.
Også øyeblikket var blitt en oppgave.
Jeg hadde gjort nærvær til noe jeg skulle lykkes med. Jeg skulle gå riktig, pakke riktig, bruke dagene riktig og, om mulig, være spontan på den riktige måten. Det komiske i dette ser jeg tydeligere nå. Men jeg ser også alvoret. Jeg forsøkte å skape en åpning i et liv som var blitt tett av plikter, forskning og spørsmål uten enkle svar. Jeg visste bare ikke at også ønsket om stillhet kunne lage støy.
◆
Jeg kjente Kierkegaards tredeling før jeg dro: taushet, lydighet og glede. Men jeg visste ennå ikke at veien skulle gi ordene kropp, tid og landskap.
Det første ordet var taushet.
Før vandringen tenkte jeg nok på stillhet som fravær: færre mennesker, mindre arbeid, ingen avhandling på skrivebordet, ingen telefon som krevde noe, ingen avtaler jeg måtte rekke. Veien skulle være enkel. Jeg skulle gå, spise og sove. Når livet ble redusert til disse grunnleggende handlingene, forestilte jeg meg at stillheten ville komme av seg selv.
Men taushet er ikke det samme som at omgivelsene tier.
Man kan forlate kontoret og ta alle samtalene med seg. Man kan gå alene og likevel være omgitt av stemmer: det man burde ha sagt, det andre sa, det man håper skal skje, og det man frykter. Den indre støyen trenger ikke en lyd. Den kan bestå av planer.
Det visste jeg ennå ikke. Jeg trodde jeg hadde pakket for å møte stillheten. I virkeligheten hadde jeg også pakket med meg et helt apparat for å unngå den: kunnskap, mål, dagsmarsjer, forventninger og en forestilling om hva reisen skulle gjøre med meg.
Dette betyr ikke at forberedelsene var feil. Skoene måtte gås inn. Føttene måtte tåle belastningen. Sekken måtte være lett nok til å bæres. Fly og tog måtte bringe meg til startstedet. En lang vandring krever respekt for det konkrete. Men mellom alt som faktisk måtte ordnes, fantes en annen trang: ønsket om å sikre resultatet.
Jeg ville ikke bare gå Caminoen. Jeg ville at Caminoen skulle bety noe bestemt.
Jeg skulle avslutte doktorgradsarbeidet som en personlig reise. Jeg skulle legge skammen fra meg. Jeg skulle finne tilbake til øyeblikket. Jeg skulle oppleve det spontane. Hver for seg var dette oppriktige ønsker. Samlet ble de nesten en bestilling jeg hadde sendt til veien.
Den bestillingen kom aldri til å bli levert.
Veien kunne ikke gi meg det jeg hadde formulert, på den måten jeg hadde formulert det. Den kunne bare gi meg det som faktisk hendte: regn når jeg ventet utsikt, smerte når jeg hadde planlagt fremdrift, fremmede mennesker når jeg trodde jeg skulle være alene, ensomhet når jeg lengtet etter fellesskap. Først måtte den forstyrre forestillingen min om reisen.
Da jeg forberedte meg hjemme i Sandefjord, visste jeg ingenting om dette. Jeg visste bare at avreisedatoen nærmet seg. Den 18. juni 2009 skulle jeg fly fra Torp til Gatwick, videre til Biarritz og derfra ta toget til Saint-Jean-Pied-de-Port. Neste morgen skulle vandringen begynne. Det var slik jeg hadde lagt planen.
Jeg hadde til og med gitt reisen en dag null.
Dag null var transporten, ankomsten, registreringen og den første natten. Den ordentlige vandringen begynte først når jeg tok det første skrittet ut av Saint-Jean. Det var ryddig tenkt. Alt hadde en begynnelse, og begynnelsen hadde et klokkeslett.
Senere skulle en kanadisk mann på herberget rokke ved hele denne inndelingen med en enkel bemerkning: Jeg hadde allerede reist langt. Men ennå var jeg hjemme, og kalenderen min holdt orden på virkeligheten.
◆
Det var en side ved reisen jeg fortalte om, og en annen jeg bar mer stille.
Den synlige siden var lett å forklare. Jeg skulle gå den franske veien til Santiago. Det var en historisk rute, en fysisk utfordring og en måned borte fra det vanlige livet. Jeg trente, leste og planla. Slik kunne jeg snakke om vandringen uten at samtalen behøvde å gå dypere.
Den andre siden handlet om skam.
Skam er ikke bare en følelse av å ha gjort noe galt. Den kan feste seg som en forestilling om at det er noe galt med den man er. Skylden kan peke mot en handling; skammen peker mot selvet. Gjennom doktorgradsarbeidet hadde jeg møtt denne forskjellen faglig, men faglig kunnskap beskytter ingen mot å bli berørt. Tvert imot kan kunnskapen åpne rom man tidligere har holdt lukket.
Jeg hadde bestemt meg for å bære med meg en liten stein hjemmefra. Ved jernkorset, Cruz de Ferro, skulle jeg legge den ned. Steinen skulle representere skammen jeg ville forlate. Det var en gammel pilegrimshandling: Mennesker kom med steiner, brev, smykker og andre små gjenstander som bar en betydning ingen utenforstående helt kunne kjenne. Jeg skulle gå mange hundre kilometer før jeg kom dit.
Steinen var liten. Det den representerte, var ikke det.
På pakkelistene sto klær, sokker, sko, plaster og det mest nødvendige for reisen. Skammen sto ikke der. Heller ikke forventningene, uroen eller behovet for kontroll. Det tyngste et menneske bærer, blir sjelden veid før avreise.
Jeg tror ikke lenger at man kan bestemme seg for å bli ferdig med skammen en bestemt dag ved et bestemt kors. Likevel avviser jeg ikke handlingen. Kroppen trenger noen ganger å gjøre det tanken ikke får til alene. Å bære en stein og legge den ned er ikke det samme som å bli fri, men det kan være en måte å si: Jeg vil ikke lenger bære dette som om det bare tilhører meg.
I månedene før avreise lå denne handlingen langt fremme på ruten. Jeg hadde allerede gitt den en plass og en mening. Slik virket også den delen av reisen ordnet. Først trening. Så avreise. Så vandring. Så jernkorset. Til slutt Santiago.
Det er fristende å smile av mannen som trodde livet lot seg ordne så pent. Jeg vil heller forsøke å forstå ham. Han hadde arbeidet lenge og hardt. Han var sliten. Han hadde sett inn i menneskers erfaringer av krenkelse og skam og oppdaget at han ikke sto utenfor det han undersøkte. Han trengte en vei som gikk gjennom et virkelig landskap. Han trengte avstand som kunne måles i kilometer, og en bør som kunne kjennes mot skuldrene.
Han trengte å begynne, selv om han ennå ikke visste hva en begynnelse var.
◆
Pilegrim kommer fra peregrinus, den fremmede, den som befinner seg utenfor sitt eget land. Jeg likte dette ordet før jeg dro. Jeg skulle være den fremmede: alene, uten spansk, uten sikker overnatting og på en vei jeg aldri hadde gått.
Men jeg hadde gjort mye for å redusere fremmedheten. Jeg hadde lest andres fortellinger, lært stedene og studert ruten. Jeg ville være fremmed uten å være fortapt.
Kanskje er det slik de fleste av oss går inn i det ukjente. Vi åpner døren, men holder hånden på karmen. Vi ønsker forandring, men ber den komme i en form vi kjenner igjen. Vi vil bli overrasket, men helst av det vi på forhånd har godkjent som en god overraskelse.
Jeg var ikke annerledes.
Likevel var det et mot i forberedelsene som jeg ikke vil snakke ned. Kartet var ikke bare kontroll. Kalenderen var ikke bare tvang. Treningen var ikke bare en flukt inn i rutinen. Alt dette var også en måte å gjøre meg klar til å forlate det kjente. Jeg bygde en bro ut mot noe jeg ikke kunne se.
At jeg kunne veien utenat, betydde ikke at jeg kjente den.
Jeg kjente rekkefølgen på byene, men ikke avstanden mellom forventning og erfaring. Jeg kjente høydeprofilene, men ikke vekten av en våt sekk. Jeg visste hvor Cruz de Ferro lå, men ikke om en stein kunne bære skam. Jeg visste hvor reisen skulle ende, men ikke at et menneske kan komme frem uten å komme i mål.
Den innsikten tilhører en senere tid. Den må ikke legges inn i mannen som pakket sekken sommeren 2009. Han visste ikke at reisen skulle få en fortsettelse. Han visste ikke at ordene taushet, lydighet og glede senere skulle hjelpe ham til å lese den på nytt, eller at et fjerde ord – erkjennelse – skulle melde seg lenge etter at vandringen var over.
Han visste bare at han skulle dra.
De siste dagene før avreise ble det praktiske avsluttet. Sekken fant sin endelige vekt. Skoene var gått inn. De trettifem dagene sto åpne i kalenderen. Flybilletten var kjøpt. Ruten lå i hodet.
Til slutt tok jeg en liten stein fra hagen og la den i bagasjen.
Da var jeg ferdigpakket.
Det trodde jeg i hvert fall.
No comments:
Post a Comment