Kapittel 10
Å gå gjennom tiden
Om morgenen etter festen i Ribadiso var gitaren stille.
Pilegrimene hadde begynt å gå. Noen senger var allerede tomme. Andre lå fremdeles sammenkrøllet i soveposene. Bekken rant forbi de gamle steinbygningene som om natten ikke hadde vært annerledes enn alle andre netter.
Fellesskapet var oppløst.
Huset sto igjen.
Jeg la hånden mot muren før jeg tok sekken på ryggen. Steinene var kjølige etter natten. De hadde båret taket over oss mens vi sang, spiste og sov. Lenge før det hadde de gitt ly til andre vandrere, mennesker som kom gående med andre klær, andre språk og andre forestillinger om det som ventet i Santiago.
Jeg kjente ingen av dem.
Jeg kjente heller ikke dem som hadde reist veggene.
Likevel hadde hendene deres gjort natten min mulig.
◆
Jeg hadde først opplevd gleden på veien som noe som oppsto mellom dem som var til stede.
Et kakestykke ble sendt over et bord.
En fremmed lyttet i skogen.
En hånd kjente etter feber.
Noen tok frem en gitar.
Men ved steinveggen i Ribadiso forsto jeg at fellesskapet var større enn menneskene jeg kunne se. Gleden hadde også en historie. Vi kunne samles der fordi noen før oss hadde bygd et sted for den slitne kroppen. Andre hadde tatt vare på bygningene, reparert murene og åpnet dørene på nytt.
Gjestfriheten begynte ikke den kvelden.
Vi trådte inn i den.
Slik var det med hele veien. Jeg hadde tenkt på Caminoen som en strekning jeg skulle tilbakelegge. Fra Saint-Jean-Pied-de-Port til Santiago de Compostela. Omtrent åtte hundre kilometer. En linje på kartet, delt inn i etapper som kunne telles og gjennomføres.
Men en vei er mer enn avstanden mellom to steder.
Den er også tiden som har gått over den.
◆
Jeg stanset ofte ved de gamle steinbroene.
Andre pilegrimer gikk forbi mens jeg ble stående. Noen ville rekke et bestemt herberge. Andre hadde funnet en god rytme og ønsket ikke å bryte den. Jeg hadde også kjent denne utålmodigheten tidligere. Nå kunne jeg bli stående og se på hvordan steinene lå mot hverandre.
En bro virker enkel når den først er der.
Foten går ut på den uten å spørre hvem som målte bredden på elven, hvem som fant steinen, hvem som formet buen, eller hvem som sto i vannet mens fundamentet ble lagt. Vi merker arbeidet først når broen mangler.
Ved Furelos gikk jeg over en bro fra middelalderen. Elven beveget seg under buene. Steinene bar vekten av meg, sekken og alle dem som gikk foran og bak. De bar oss uten å vite navnene våre.
Jeg forsøkte å forestille meg den første dagen broen var ferdig.
Arbeiderne må ha stått et sted i nærheten og sett noen sette foten på den. Kanskje var de stolte. Kanskje var de bare trette og ville hjem. De kunne ikke vite hvor mange som skulle komme etter dem, eller at en norsk pilegrim mange hundre år senere skulle stanse midt på broen og tenke på hendene deres.
Arbeidet hadde overlevd arbeiderne.
Det var ikke et monument over deres navn. Det var en forbindelse mellom to bredder.
Kanskje er det den mest beskjedne formen for storhet.
◆
Jeg kommer fra håndverkere.
I slekten min finnes mennesker som arbeidet ved svenske jernverk og senere ved Næs Verk. Hammere, ild, jern og kunnskap som satt i hendene. Arbeidet gikk videre fra én generasjon til den neste, ofte uten at den som utførte det, satte navnet sitt på det som ble laget.
Kanskje er det derfor jeg stanser ved broer, murer og smidde beslag.
Jeg ser ikke bare en gammel gjenstand. Jeg ser en bevegelse som er stivnet i materialet. Noen har løftet hammeren. Noen har kjent når jernet hadde riktig varme. Noen har valgt akkurat denne steinen og vridd den på plass.
Håndverket tenker med hendene.
Det etterlater en tanke som andre kan ta på.
Mine forfedre kunne ikke vite at jeg en dag skulle gå gjennom Galicia. De kjente ikke broene jeg krysset. Likevel var det som om deres blikk fulgte mitt. Jeg vurderte ikke bare om byggverket var vakkert. Jeg spurte hvordan det var gjort, hva det hadde kostet av styrke og tålmodighet, og om den som laget det, hadde fått hvile etterpå.
Historien kom nærmere når jeg så den som arbeid.
Da besto den ikke lenger av konger, årstall og store hendelser. Den besto av rygger som hadde bøyd seg, hender som hadde blitt såre, måltider som var blitt spist i hast, og mennesker som hadde gått hjem i skumringen.
Det var deres arbeid føttene mine hvilte på.
◆
Noen dager tidligere hadde jeg kommet til Portomarín.
Veien gikk bratt ned mot elven Miño og deretter over en lang bro. Byen lå oppe i høyden. Den virket ny og gammel på samme tid, som om noen hadde forsøkt å gjenskape en erindring.
Det var nettopp det som hadde skjedd.
Da dalen ble demmet opp på 1960-tallet, ble den gamle byen liggende under vann. De viktigste kirkene og enkelte andre bygninger ble reddet. Steinene ble nummerert, tatt ned, båret opp og satt sammen igjen.
Jeg gikk rundt den firkantede kirken og fant fremdeles numrene på steinene.
De var små spor etter et enormt arbeid.
En stein hadde hatt en bestemt plass i en vegg nede ved elven. Så ble den løsnet fra sammenhengen den hadde tilhørt i århundrer. Den ble merket, flyttet og lagt inn i en ny vegg høyere oppe.
Steinen var den samme.
Kirken var den samme.
Og likevel var ingenting helt det samme.
Under vannet lå gatene der mennesker hadde levd. Dører ingen lenger kunne åpne. Trapper som ikke førte noen steder. Når vannstanden sank, kunne rester av den gamle byen komme til syne igjen.
Jeg tenkte på hva det vil si å bevare noe.
Vi kan ikke redde et levd liv ved å holde alt uforandret. Tiden tillater ikke det. Mennesker flytter. Hus forsvinner. Arbeidsplasser legges ned. De som fortalte historiene, dør.
Likevel kan noe bæres videre.
Stein for stein.
Fortelling for fortelling.
Ikke som en fullstendig gjentakelse av det som var, men som en ny sammenheng der sporene fortsatt er synlige.
Numrene på kirkeveggen forsøkte ikke å skjule bruddet.
De viste at bygningen hadde vært båret.
◆
På veien møtte jeg stadig navn som begynte med hospital.
Hospital de Órbigo.
Hospital da Cruz.
Gamle herberger og bygninger som en gang hadde tatt imot syke og utmattede pilegrimer.
Jeg hadde tidligere tenkt på et hospital som et sted for medisinsk behandling. På Caminoen fikk ordet en videre betydning. Her handlet det om å gi den fremmede husly. En seng, en skål mat, vann, stell eller bare et sted å legge kroppen ned.
Middelalderens vandrere hadde ikke moderne sko, lett sekk eller telefon. De hadde ingen værmelding og kunne ikke bestille et rom før de kom. Mange gikk fordi de var syke. Noen håpet på helbredelse. Andre bar på skyld, løfter eller sorg.
Ikke alle kom frem.
Langs veien vokste det derforfremsteder som tok imot dem. Klostre, kirker, ordener og landsbyer gjorde gjestfriheten til en del av selve veien.
Jeg hadde sovet i arven etter denne omsorgen uten å tenke over det.
Herberget i Ribadiso var ikke bare en gammel bygning som var gjort tilgjengelig for turister. Det førte en handling videre. En kropp kom sliten frem. En dør ble åpnet.
Kroppen fikk hvile.
Formene var forandret.
Bevegelsen var den samme.
◆
Jeg hadde kjent dette nærværet av tidligere vandrere allerede på høysletten.
Utenfor Hornillos del Camino gikk jeg forbi det som i notatene mine ble beskrevet som et gammelt hospital for spedalske pilegrimer. Landskapet rundt var åpent og nesten mennesketomt. Murene, varmen og stillheten gjorde det lett å forestille seg dem.
Jeg så dem ikke som en historisk folkemengde.
Jeg forsøkte å se ett menneske.
En kropp med sår. Et ansikt andre vendte seg bort fra. En vandrer som kanskje hadde mistet hjem, arbeid og plass i fellesskapet, men som fremdeles hadde en retning å gå i.
Hva håpet han å finne i Santiago?
Helbredelse?
Tilgivelse?
Et sted der han ikke bare var sykdommen sin?
Jeg visste ikke. Likevel kjente jeg et underlig slektskap med ham der ute på sletten. Ikke fordi våre liv kunne sammenlignes, men fordi den samme veien tok imot begge føttene våre.
I Atapuerca hadde jeg sett en utstilling om mennesker som levde i området lenge før den første pilegrimen satte kurs mot Santiago. Også de hadde jaktet, søkt ly, passet barn, sørget over døde og hjulpet skadde i flokken.
Tidsavstanden var nesten umulig å forstå.
Likevel var behovene gjenkjennelige.
Mat.
Varme.
Beskyttelse.
Et annet menneske.
Veien hadde dermed begynt å utvide forestillingen min om hvem «vi» var. Fellesskapet besto ikke bare av dem som bar pilegrimspass. Det strakte seg bakover mot mennesker som hadde levd i landskapet uten å kjenne våre navn, våre trosforestillinger eller målet for reisen vår.
Vi delte ikke historien.
Vi delte sårbarheten.
◆
I Viana hadde en fransk sykepleier stelt foten min.
I Rabanal hadde et engelsk ektepar bakt kake og dekket bord.
I Palas do Rei hadde noen ringt etter lege da den polske kvinnen fikk høy feber.
Jeg hadde tenkt på disse hendelsene som uttrykk for enkeltmenneskers godhet. Det var de også. Ingen tradisjon steller et sår. Det gjør et menneske.
Men tradisjonen kan gjøre hånden rede.
Den kan bygge huset, settefremsengen og lære oss at den fremmede som kommer, har krav på å bli mottatt før vi kjenner historien hans.
De gamle hospitalene hadde gitt denne handlingen en form. Menneskene jeg møtte, fylte formen med nytt liv.
Omsorgen gikk gjennom tiden på samme måte som veien.
Ingen eide den.
Hver generasjon mottok den og avgjorde om den skulle stanse eller føres videre.
Da sykepleieren nektet betaling for å stelle foten min, sa hun at hun gjorde det av kjærlighet. Senere la jeg hånden på pannen til en fremmed kvinne. Jeg hadde ikke planlagt det som en gjengjeldelse. Likevel var noe blitt overlevert.
Slik kan en handling huske, selv når mennesket ikke gjør det.
◆
Ved Cruceiro de Lameiros stanset jeg foran et gammelt steinkors.
Nederst var det hugget inn en hammer, nagler, torner og et kranium. Tegn på lidelse og død. Høyere oppe fantes tegn på liv og fruktbarhet.
Steinen forklarte ingenting.
Den lot motsetningene stå i samme søyle.
Livet overvant ikke døden ved å utslette den. Gleden gjorde ikke lidelsen usann. Begge var hugget inn i det samme materialet.
Jeg hadde begynt å forstå dette på veien. Gleden som kom den siste uken, gjorde ikke den første ukens uro eller høyslettens kjedsomhet betydningsløs. Den bar dem med seg. Uten stillheten jeg ikke fant, og lydigheten jeg strevde med, ville gleden kanskje bare ha vært oppstemthet over at målet nærmet seg.
Nå hadde den fått tyngde.
Den var ikke en flukt fra det vanskelige.
Den hadde gått gjennom det.
◆
Litt senere kom jeg til Ligonde.
Ved veien lå en kirkegård. Gravene vendte mot stien, som om også de døde fulgte med på dem som gikk forbi.
Jeg ble stående foran et stort kors.
I notatene mine kalte jeg stedet en pilegrimskirkegård. Jeg forestilte meg mennesker som hadde gått gjennom Europa, men som ikke hadde krefter til den siste strekningen. Jeg så for meg at de var blitt gravlagt der uten at hver enkelt hadde fått sin egen minnestein.
Om alt jeg fikk høre om stedet, var historisk nøyaktig, vet jeg ikke i dag.
Men det jeg opplevde foran kirkegården, var virkelig.
For første gang sto jeg ikke bare i sporene etter dem som hadde kommetfrem. Jeg sto også foran dem som hadde dødd på veien.
Hva betydde det at de ikke nådde Santiago?
Var vandringen deres ufullført?
Jeg hadde fremdeles målestokken i kroppen. Kilometerne ble færre for hver dag. Santiago ventet. Pilegrimspasset skulle kontrolleres, og et dokument skulle bekrefte at jeg hadde gått langt nok.
Ved kirkegården ble denne regningen for liten.
Et menneske som hadde gått i måneder eller år, kunne ikke reduseres til de siste kilometerne som manglet. Skrittene var allerede gått. Menneskene var allerede møtt. Bønnene var allerede bedt. Smerten, håpet og dagene på veien kunne ikke gjøres ugyldige av at kroppen stanset.
Kanskje hadde de ikke mislyktes.
Kanskje var de bare blitt værende på veien på en annen måte enn oss andre.
Vi gikk forbi dem, og de minnet oss om at ingen hadde fått løfte om å nå frem.
◆
Jeg hadde lest historie hele livet.
Men på Caminoen var historien ikke først og fremst noe som lå bak meg. Den lå under foten, sto i muren og hvilte ved veikanten.
Gadamer skriver om tradisjonen som noe vi allerede befinner oss i, ikke som en gjenstand vi kan stille på avstand og undersøke uten selv å være berørt. Vi kommer aldri til historien tomhendte; den har allerede vært med på å forme blikket vi møter den med. Jeg forsto litt av dette mens jeg gikk.
Jeg betraktet ikke lenger bare den gamle veien.
Den bar meg.
Broen var eldre enn minnene mine, men den tok imot min fot. Hospitalet var bygd for mennesker som for lengst var borte, menveggene ga meg ly. En hilsen, en velsignelse og et måltid hadde beveget seg gjennom århundrene og nåddfremtil bordet der jeg satt.
Jeg var ikke utenfor historien.
Jeg var en kort hendelse i den.
Det gjorde meg ikke mindre. Det gjorde tilhørigheten større.
◆
Da jeg senere leste Kierkegaards taler om liljen og fuglen på nytt, kjente jeg igjen gleden som noe mottatt.
Liljen har ikke skapt jorden den står i.
Fuglen har ikke skapt luften som bærer den.
Pilegrimen har heller ikke skapt veien.
Jeg hadde trent, pakket sekken og lært ruten. Jeg hadde satt den ene foten foran den andre. Det arbeidet kunne ingen gjøre for meg.
Men nesten alt som gjorde vandringen mulig, var mottatt.
Noen hadde ryddet stien.
Noen hadde malt den gule pilen.
Noen hadde lagt broen over elven.
Noen hadde reist et kors.
Noen hadde åpnet et hus.
Gleden besto ikke bare i å få dette. Den besto i å oppdage at jeg hadde fått det.
Takknemlighet er kanskje den formen gleden får når den ser bakover.
◆
Dagen etter Ribadiso gikk jeg videre mot Santiago.
Veien forlot skogen, fulgte asfalt et stykke og vendte tilbake mellom trærne. Ikke langt fra Salceda sto en minnetavle ved stien. En pilegrim ved navn Guillermo Watt hadde dødd der i 1993, bare én dags vandring fra Santiago.
Ved minnetavlen var skoene hans bevart.
Jeg så på dem.
De var tomme, men de hadde gått.
Santiago var nær. For hver steinmarkør ble tallet mindre. Alt på veien fortalte meg at målet snart var nådd.
Minnetavlen sa noe annet.
Avstanden som gjensto, avgjorde ikke hva vandringen hadde vært.
Guillermo Watt tilhørte veien, ikke fordi han nådde katedralen, men fordi han hadde gått den. Slik tilhørte også de døde ved Ligonde den. Slik tilhørte håndverkerne den, de som bygde broene uten selv å være pilegrimer. Slik tilhørte sykepleieren, vertskapene og alle dem som hadde åpnet en dør, veien.
Og slik tilhørte også de som ennå ikke hadde begynt å gå, den.
En dag ville en ukjent fot treffe den samme steinen som min.
En annen hånd ville hvile mot muren i Ribadiso.
Jeg ville ikke være der.
Men kanskje kunne noe jeg hadde mottatt, likevel gå videre.
◆
Jeg tok sekken på ryggen igjen.
Jeg hadde mindre enn en dagsmarsj til neste seng og bare noen få dager til Santiago. Klokken og kilometerne målte fremdeles vandringen. De fortalte når jeg måtte stå opp, hvor langt jeg hadde igjen, og om jeg var foran eller bak planen.
Men de målte ikke tiden jeg nå gikk gjennom.
Den tiden begynte lenge før meg.
Den fortsatte etter at jeg hadde gått forbi.
Jeg satte foten på veien som om den tilhørte meg.
Nå forsto jeg at det var jeg som, for en liten stund, fikk tilhøre den.
No comments:
Post a Comment