Kapittel 6
Å gå, spise og sove
Etter Navarrete begynte jeg å telle dagene på en annen måte.
Ikke først og fremst etter datoer eller kilometer, men etter det kroppen krevde.
Vann.
Mat.
Hvile.
En ren bandasje.
Et sted å sove.
Da jeg forlot hotellrommet, var foten bedre, men ikke glemt. Hvert skritt bar med seg kunnskapen om at vandringen kunne stanse. Jeg kunne ikke lenger behandle kroppen som et taust transportmiddel. Den var blitt en medvandrer jeg måtte rådføre meg med.
Om morgenen undersøkte jeg såret før jeg tok på sokken. Om kvelden tok jeg av skoene og så etter rødhet, hevelse og nye blemmer. Jeg vasket sokkene og hengte dem til tørk. Jeg fylte vannflaskene og kjøpte brød, ost, tomater, frukt eller nøtter til neste dag.
Så sov jeg.
Neste morgen gjorde jeg det samme.
Det var ikke slik jeg på forhånd hadde forestilt meg en livsendrende reise. Jeg hadde ventet at det skulle skje noe. Jeg hadde tenkt at innsikten ville komme gjennom sterke møter, vakre landskap eller tanker jeg aldri før hadde tenkt.
I stedet begynte veien å lære meg gjentakelsen.
◆
Onsdag 1. juli, på den fjortende dagen av pilegrimsreisen, gikk jeg inn i Burgos. To uker var tilbakelagt.
Veien førte først gjennom små landsbyer og deretter langs trafikkerte veier og industriområder. Overgangen var voldsom. Etter mange dager med stier, vinmarker og små steder kom bilene, asfalten og byens uro tilbake.
Midt i Burgos sto katedralen.
Tårnene løftet seg over byen, så store og rikt utsmykkede at jeg ikke klarte å få hele bygningen inn i kameraet. Jeg gikk inn, men kjente ingen andakt. Byggverket overveldet meg. Alt strakte seg oppover og forlangte oppmerksomhet.
Jeg ville ut.
Jeg ville tilbake til veien.
Mange pilegrimer velger å ta buss fra Burgos og forbi den castillanske høysletten. Jeg hadde lest om denne delen av ruten. Den ble beskrevet som flat, varm og ensformig. Lange strekninger manglet både skygge og landsbyer. Det var få steder å kjøpe mat og fylle vann.
Jeg gikk.
Etter Villalbilla og Tardajos endret landskapet seg. Det frodige ble liggende bak meg.
Foran meg åpnet høysletten seg, med kornåkrer og himmel i alle retninger.
Det fantes nesten ingenting å feste blikket på.
Veien fortsatte rett frem.
Jeg hadde søkt stillheten gjennom de første ukene. Her trengte jeg ikke lenger lete etter den. Den lå over landskapet og ventet på meg.
Stillheten var ikke fredelig.
Den var stor.
Jeg kjente meg liten i den, og mer alene enn tidligere på vandringen. Når lydene forsvant, ble det heller ikke noe som kunne avlede meg. Jeg hørte skrittene, pusten og staven som traff bakken. Sekken beveget seg svakt mot ryggen. Ellers var det bare vinden i kornet.
Etter tre timer kom jeg til Rabé de las Calzadas. Der fikk jeg en seng på et lite herberge med plass til seks mennesker. De tre andre gjestene viste seg å komme fra Larvik.
De gikk Caminoen én uke hvert år. Etter fire år skulle de være fremme.
Jeg hadde gitt meg selv trettifem dager.
Vi besøkte kirken og spiste en enkel middag sammen. Så la vi oss tidlig. Ingen av oss gjorde kvelden lengre enn nødvendig. Dagen hadde brukt det vi hadde av krefter, og morgendagen ventet uten å love oss noe nytt.
◆
På høysletten fikk dagene en enkel form.
Jeg våknet tidlig, ofte før det ble lyst. Rundt meg begynte andre pilegrimer å bevege seg i køyesengene. Noen forsøkte å pakke stille. Plastposer knirket i mørket. Glidelåser ble åpnet og lukket. En lommelykt sveipet over gulvet. Noen hostet. Andre sov videre.
Jeg brettet soveposen, pakket sekken og kjente etter om sokkene fra kvelden før var tørre. Var de fortsatt fuktige, festet jeg dem utenpå sekken.
Så undersøkte jeg føttene.
Før Navarrete hadde jeg spurt hvor langt de kunne bære meg.
Nå spurte jeg hvordan de hadde det.
Det var en liten forskjell i formuleringen, men en stor forskjell i oppmerksomhet.
Noen herberger serverte frokost. Andre steder gikk jeg uten å spise til jeg fant en åpen kafé eller en butikk i neste landsby. Etter den første dagen over Pyreneene hadde jeg lært å kjøpe inn mat kvelden før. Et stykke brød, ost og tomater var som regel nok. Noen nøtter i lommen kunne holde meg gående til neste sted.
Vannflaskene var viktigere.
Jeg fylte dem når jeg kunne, ikke når jeg trodde jeg snart ville trenge vann. På kartet kunne avstanden mellom to landsbyer se beskjeden ut. Under solen, uten skygge, fikk kilometerne en annen lengde.
Når sekken var pakket, gikk jeg ut.
Den første timen var ofte den beste. Luften var kjølig, og solen steg bak meg. Siden jeg gikk vestover, fulgte skyggen foran meg. Den var lang om morgenen, trakk seg nærmere utover dagen og vokste igjen når kvelden kom.
Jeg gikk til jeg ble sulten.
Så spiste jeg.
Jeg gikk til kroppen ba om en pause.
Så satte jeg meg.
Jeg tok av skoene, lot føttene hvile og drakk vann.
Deretter gikk jeg videre.
Dette var ikke en pause fra livet.
Det var livet.
◆
Den andre morgenen på høysletten gikk jeg alene.
Tretti kilometer ventet, med stekende sol og nesten ingen trær. Kornåkrene fortsatte til de møtte himmelen. Veien var synlig langt foran meg, men avstanden var vanskelig å bedømme. Et punkt som så nært ut, kunne ligge en times gange unna.
Jeg visste ikke hvor jeg skulle feste blikket.
Når landskapet ikke forandret seg, mistet blikket sin vanlige oppgave. Det var ingen sving jeg måtte nå, ingen topp som lovet utsikt på den andre siden. Veien krevde bare det neste skrittet.
Jeg ble svimmel av stillheten.
Ikke redd, men urolig. I begynnelsen forsøkte jeg å fylle tomrommet med tanker. Jeg gikk gjennom samtaler, arbeid jeg hadde gjort og ting som ventet hjemme. Jeg prøvde å løse problemer som ikke befant seg på høysletten.
Men tankene kom ingen vei.
De gikk i ring mens kroppen gikk rett frem.
Til slutt ble oppgaven mer konkret: sette den ene foten foran den andre, drikke før jeg ble tørst, hvile før foten begynte å verke og ta imot det som kom.
Det kom ikke så mye.
En tynn hund lette etter skygge mellom noen hus. Klesvask hang til tørk i en landsby der jeg ikke så et eneste menneske. En kirke sto åpen. En sommerfugl fulgte veien noen meter foran meg.
I Hornillos del Camino gikk jeg forbi bygningen som en gang hadde vært sykehus for spedalske pilegrimer. Senere passerte jeg den forlatte landsbyen San Bol og ruinene av klosteret San Antón.
De gamle stedene lå ikke som severdigheter langs ruten. Veien gikk gjennom dem.
Andre hadde vært sultne her.
Andre hadde hatt sår under føttene.
Andre hadde lett etter vann og et sted å sove.
Jeg gikk ikke lenger alene i samme forstand. Den nesten tomme veien var full av spor etter mennesker som hadde gjort det samme som meg, men under vilkår jeg knapt kunne forestille meg.
Da jeg kom til Castrojeriz, kjøpte jeg brød og tomater. Jeg satte meg i skyggen med en kald brus og en ispinne og så på menneskene i gatene.
Etter en dag i ensomhet var det nok.
Jeg behøvde ingen opplevelse utover dette: mat, skygge og andre mennesker i nærheten.
På det kommunale herberget betalte pilegrimene etter evne. Der var et kjøkken, dusjer og et sted å vaske klær. Jeg vasket det jeg hadde brukt, hengte det til tørk og satte meg utenfor med brød, tomater og rødvin.
Senere sov jeg i en sal med femti mennesker.
Noen snorket. Noen snudde seg stadig i sengen. En sto opp i løpet av natten og famlet etter døren.
Jeg sov godt.
◆
Hjemme var måltidene bare en del av dagen.
På veien delte de dagen.
Mat var ikke lenger noe jeg kunne utsette fordi jeg var opptatt av noe viktigere. Den var det viktige. Jeg merket hva et stykke brød gjorde med humøret, og hvor raskt tankene ble mørkere når jeg hadde drukket for lite.
Sulten gjorde verden mindre.
Etter mat åpnet den seg igjen.
Det var ikke avanserte måltider. Brød med tomat. Ost. Spansk pølse. Oliven. Frukt og nøtter. Noen ganger en varm suppe eller en gryterett om kvelden. Ofte fulgte en flaske vin med pilegrimsmenyen, enten man ba om den eller ikke.
Maten smakte av det kroppen manglet.
Et tørt brød på en benk kunne være bedre enn en middag jeg ellers ville ha kalt utsøkt. En tomat kunne være et helt måltid. Kaldt vann kunne gi større glede enn vinen.
Jeg begynte å forstå at behov og begjær ikke er det samme.
Behovet lot seg mette.
Begjæret fant alltid noe mer.
Når jeg hadde gått i flere timer, behøvde jeg ikke spørre hva jeg hadde lyst på. Kroppen svarte presist. Den ville ha vann, næring, skygge og hvile. Når dette var gitt, krevde den lite.
Det enkle livet var ikke fattig.
Det var tydelig.
◆
I Frómista bodde jeg på et tidligere pilegrimshospital ved kirken San Martín. Køyesengene sto tett. Privatlivet var redusert til det jeg kunne ha inne i soveposen og sekken.
Der møtte jeg en ung tysk mann. Han var skilt, arbeidsledig og usikker på hvilken retning livet skulle ta. Om kvelden spiste vi sammen, og han fortalte mens jeg lyttet.
Hjemme opplevde han livet som meningsløst.
På veien visste han hvor han skulle.
Santiago lå foran ham. De gule pilene viste retningen. Dagens oppgave var å komme frem til neste sted. Han håpet at vandringen skulle gi ham tilbake troen på livet.
Jeg forsto ham.
Det kan være en lettelse å få et mål som kan nås med kroppen. Mange av livets spørsmål lar seg ikke løse ved å gå. Et ekteskap blir ikke helt igjen fordi man legger kilometer bak seg. Arbeid oppstår ikke ved enden av en sti. Sorgen venter ikke høflig hjemme til reisen er over.
Likevel gjør veien noe.
Den gir dagen en form som er mulig å leve i.
Man behøver ikke finne retningen for resten av livet før frokost. Det er nok å finne den gule pilen ut av landsbyen.
Man behøver ikke vite hvem man skal bli.
Man må bare reise seg, løfte sekken og gå den etappen som ligger foran en.
Jeg tenkte den gang at dette var en form for terapi. Senere har jeg forstått det mer som en praktisk filosofi.
Ikke filosofi som et system av tanker, men som en måte å ordne dagen på.
Å gå.
Å spise.
Å sove.
Og mellom disse handlingene: å være oppmerksom nok til ikke å gå forbi sitt eget liv.
◆
I Carrión de los Condes overnattet jeg hos Klarissasøstrene.
Klosteret hadde tykke vegger, små rom og gitter foran vinduene. Kvinner og menn sov hver for seg. De fire mennene på rommet mitt snakket lavt, som om bygningen selv hadde bedt oss om det.
Alt var enkelt, rent og praktisk.
Jeg hadde ingenting dersom kunne kalles mitt, bortsett fra innholdet i sekken. Likevel manglet jeg ingenting.
Neste morgen var søndag 5. juli. Jeg skulle gå førti kilometer til Sahagún. De første tjue gikk gjennom kornåkrer uten skygge. Jeg hadde tre flasker vann med meg.
Det var for lite.
Solen steg, og landskapet forble det samme. Jeg kunne ikke fremskynde neste landsby ved å ønske den nærmere. Vannet måtte fordeles. Skrittene måtte bli roligere.
Jeg forsøkte å la omgivelsene tale, slik jeg hadde øvd på siden begynnelsen av reisen. Når jeg sluttet å kreve variasjon, kom forskjellene frem. Kornet hadde en lukt. Vinden skiftet styrke. Blomstene langs veikanten hadde farger jeg ellers ville ha gått forbi. En sommerfugl satte seg på hatten min.
Stillheten var ikke tom.
Det var min oppmerksomhet som hadde vært full.
I Calzadilla de la Cueza tok jeg av skoene og drakk. Jeg spiste brød med tomater og lot føttene kjøle seg ned. Før jeg gikk videre, fylte jeg to enlitersflasker og kjøpte frukt og nøtter.
Det var femten kilometer til Sahagún og ingen butikk imellom.
Da jeg endelig kom frem, fant jeg et herberge i en ombygd kirke. Jeg fikk stemplet pilegrimspasset, fant en seng og gikk i dusjen.
Etter førti kilometer var ingen handling liten.
Å ta av sekken var en lettelse.
Vannet over kroppen var en gave.
Å sitte var en glede.
Jeg stelte føttene. Såret under venstre fot var nesten grodd, og anklene var smertefrie. Kroppen hadde ikke bare satt en grense i Navarrete. Den hadde også reparert det som var skadet, mens jeg sov, ventet og etter hvert begynte å gå igjen.
Jeg kjente stolthet over de førti kilometerne.
Men jeg visste nå at én lang dag ikke var det vanskeligste. Det krevende var å gå langt igjen neste morgen, og morgenen etter den. Forskjellen lå ikke først og fremst i styrke, men i gjentakelse.
Pilegrimslivets hverdag var å gå, spise, drikke, vaske, stelle og sove.
Jeg hadde omtrent ti kilo på ryggen. Der lå alt jeg trengte.
Resten var blitt hjemme.
◆
Senere leste jeg Kierkegaards taler om liljen på marken og fuglen under himmelen på nytt, og på en annen måte.
På vandringen kjente jeg ordene, men ennå ikke den sammenhengen de senere skulle få: taushet, lydighet og glede. Høysletten lærte kroppen noe før tanken hadde funnet språket.
Lydighet var ikke å underkaste seg et annet menneskes vilje.
Det var heller ikke å slutte å tenke.
Den var å svare på det som faktisk var gitt.
Solen var varm.
Vannet var begrenset.
Foten hadde sine grenser.
Avstanden til neste landsby var det den var.
Jeg kunne ønske meg en annen dag, men ønsket forandret ikke dagens etappe. Jeg kunne lengte etter skygge, men skyggen oppsto ikke av den grunn. Oppgaven var å leve innenfor det virkelige og gjøre det som situasjonen krevde.
Liljen og fuglen lærer hos Kierkegaard ikke en likegyldig passivitet. De befinner seg helt i det livet som er gitt dem. De utsetter ikke livet til forholdene blir annerledes.
På høysletten ble denne tanken kroppslig.
Jeg måtte gå mens det var tid for å gå.
Spise når kroppen trengte mat.
Sove når dagen var slutt.
Det lyder nesten for enkelt til å kalles filosofi.
Kanskje er det derfor det er så vanskelig.
◆
Fra Sahagún fortsatte veien vestover.
En morgen gikk jeg over Puente del Canto mens himmelen ennå var mørk. Solen kom opp bak meg. Trærne langs stien kastet skyggen i feil retning; de skygget for hverandre, men ikke for meg.
Etter El Burgo Ranero ventet tre timer rett frem mot Reliegos.
Bildene jeg tok den dagen, lignet hverandre. Veien var flat. Kornåkrene fortsatte. Himmelen forandret seg langsomt, men ingenting hendte som kunne gi dagen en fortelling.
Jeg begynte å tenke på hverdagen hjemme.
Vi står opp, spiser, arbeider, kommer hjem, spiser og sover. Så begynner en ny dag. Uker og år kan få samme form. Vi kaller det ensformig, som om gjentakelsen i seg selv var problemet.
På veien oppdaget jeg at det ikke nødvendigvis var omgivelsene som var ensformige.
Det kunne være blikket.
Da jeg endret oppmerksomheten, skjedde det noe. Senere møtte jeg en bonde som gikk foran en saueflokk. Det var ingen hund som drev dyrene. De fulgte ham av seg selv, som om de kjente både mannen og veien.
Jeg smilte og gikk videre.
I Reliegos fant jeg herberget fordi det sto tørkestativer langs fortauet. Etter dusjen satt jeg i skyggen med en kald øl. Om kvelden spiste jeg lammegryte sammen med et ungt italiensk par.
Dagen hadde vært lik seg selv i mange timer.
Likevel hadde den ikke vært tom.
Gjentakelsen skjulte ikke livet. Den bar det.
◆
Etter nitten dager kjente jeg at livreimen måtte strammes.
Skjegget hadde vokst. Ansiktet var blitt mørkere av solen. Føttene var herdet, og hendene visste hvor alt lå i sekken. Jeg kunne pakke i halvmørket uten å tenke.
Jeg hadde fått en rytme.
Rytmen fjernet ikke trettheten, ensomheten eller tvilen. Den gjorde dem mulige å bære. Når tankene spurte hvorfor jeg var der, svarte ikke veien med en forklaring.
Den ga meg en ny morgen.
En vannflaske som måtte fylles.
Et stykke brød.
En gul pil.
Jeg hadde trodd at mening var noe man fant ved å tenke lenge og grundig. På høysletten erfarte jeg at mening også kan ligge i en rekkefølge av enkle handlinger. Den oppstår ikke alltid som et svar. Noen ganger oppstår den som en rytme.
Stå opp.
Gå.
Spise.
Hvile.
Vaske.
Sove.
Begynne igjen.
Veien hadde gjort livet mindre, men ikke fattigere. Det som var skåret bort, hadde for det meste vært støy. Tilbake sto det nødvendige, og i det nødvendige fantes en egen frihet.
Jeg behøvde ikke mestre hele vandringen.
Jeg behøvde bare ta vare på denne dagen.
Solen sto fortsatt bak meg når jeg gikk vestover. Foran meg gled skyggen over bakken, time etter time.
Jeg begynte å snakke med den.
No comments:
Post a Comment