Det er hviledag nummer to i landsbyen Nararette. Det kjennes bedre med hensyn til foten. Å få stelt såret ordentlig, la det få luft og samtidig ikke belaste anklen tror jeg var veldig nødvendig. Noen ganger kommer vi til valg hvor vi er nødt til å ta en beslutning. Jeg har forsøkt å utsette dette valget lengst mulig, men tilslutt måtte jeg rette fokus bort fra alt det fascinerende rundt meg og velge meg selv. Det høres egoistisk å velge seg selv, men det er livsnødvendig ellers blir man ikke bare sur men man blir borte. Hva det vil si å være et menneske har jeg tenkt på mange ganger tidligere, og det omfatter blant annet å måtte velge å være den man er og ikke forsøke å være noe annet. Jeg var nå i en situasjon hvor jeg måtte hvile og stelle et sår for å unngå svært uhelige konsekvenser. Å late som noe annet ville ikke bare vært dumt, men farlig. Jeg ville kunne riskere å miste meg selv. Å velge meg selv nå innebærer å velge å godta at jeg var i behov for pleie og omsorg, og siden jeg var alene, gir jeg den nødvendige pleien og omsorgen til meg selv.
Det er ikke mye å foreta seg på hotellrommet, uten lesestoff, bøker, tv, radio, eller andre remedier jeg er vant til å ha rundt meg. Jeg ligger og tenker. Prøver å ha venstre fot hevet høyt. Tenker på hvor jeg kommer fra for det meste. Barndom, ungdomsårene, familien, venner, og kjenner at jeg er rik. Rik og lykkelig. Det er en god følelse. Jeg er spent på om min fot er såpass bra imorgen at jeg kan begynne så smått på min pilegrimsreise igjen eller om jeg skal reise hjem igjen til Norge. Jeg tar den endelige avgjørelsen imorgen tidlig.
No comments:
Post a Comment