Det blir en etappe idag på over 30 kilometer, så jeg står opp før soloppgang for å få mest mulig ut av dagen. Det er et nydelig område jeg skal bevege meg gjennom idag. Variert landskap hele veien. Jeg gleder meg. Dagens soloppgang blir like vakker som sist. Jeg stopper opp og nyter øyeblikket.
Landskapet jeg kommer inn i kalles kastilansk. Den første delen av etappen er nokså flat og så endrer alt seg når jeg skal inn i Oca fjellene. Det var i disse fjellene store banditt bander holdt til i middelalderen for å overfalle pilegrimer. Veien tar meg først til landsbyen Tosantos og like etter til Villameista og deretter Espinosa del Camino. Disse landsbyene er alle fra middelalderen. Det er historie i hvert skritt jeg tar. Jeg blir veldig ydmyk av å tenke på alle de som har vandret akkurat denne veien i hundrevis av år. 
Så kommer jeg til Villafranca-Montes de Oca. Dette er landsbyen ved foten av Oca fjellene. Landsbyen ble opprinelig grunnlagt av pilegrimmer fra mange ulike land. For at myndighetene skulle friste pilegrimene til å bosette seg her ble de fristet med skattefritak. Fritak på spansk heter "franco", så Villafranca betyr noe slikt som hus med skattefritak. Herfra går veien bratt oppover. Jeg stopper mange ganger for å nyte utsikten. Landskapet minner mye om norske forhold med skog i bratt terreng. Luften er frisk og ren. Det er satt frem benker mange steder oppover Oca fjellet. Etter at jeg når toppen kommer jeg til en grusvei som jeg følger i 3-4 timer. Ev veldig behagelig vandring. Skogens blomster overalt. Frodig natur. 
Det er rart å tenke seg at i disse omgivelsen var pilegrimene livredde tidligere. I disse skogene og fjellene hersket bandittbander i hundrevis av år. Idag er dette et fantastisk fredelig og vakker plet på jord.
Veien videre fører meg etterhvert ut av skogen og inn i et åpent landskap igjen. Historien møter meg underveis med for eksempel restene av et romersk bygverk. Kanskje en romersk vaktpost? Bygningsrestene står der midt på et jorde og røper at jeg går på et historisk sti.
Jeg kommer etterhvert til landsbyen San Juan de la Ortega. Ortega var en prest som på samme tid som Santo Domingo og brukte også sitt liv for å hjelpe pilegrimmene. Jeg går forbi en utrolig vakker kirke fra 1400-tallet her som bærer hans navn. Etter 4 kilometer kommer jeg til landsbyen Agés og tilslutt til den verdensberøte landsbyen Atapuerca. Her vil jeg overnatte og bli bedre kjent med dens hemmeligheter. Jeg finner en praktfull herberge hvor vertinnen skriver meg inn i gjesteboka og jeg får mitt pilegrimspass påstemplet. Herberget består av 5 rom med 8 senger i hvert rom. Herberget er fullt og jeg får den siste ledige sengen. Jeg tar en etterlengte dusj og vasker mitt tøy. Foten blir stadig bedre men trenger fortsatt stell flere ganger om dagen. Jeg går ut og nyter den velstelt blomsterhagen.
Jeg deler rom med tre japaner, en fra canada, og tre nederlendere. Samtalen går livlig blant oss på kvelden. Særlig har den ene japaneren, en ung student, mye å fortelle fra dagens etappe. Han hadde gått seg vill og hadde store problemer med å finne tilbake til pilegrimsveien. Han lo hele tiden mens han fortalte og synes omveien han hadde tatt var utrolig morsom. Det synes vi andre også.
Men før kvelden kom, tok jeg en tur ut for å høre mer om denne verdensberømte landsbyen. Jeg fant meg først en kafe og fikk en god kopp med esspresso og et hjerteformet wienerbrød. Kafeverten sa jeg måtte besøke den flotte utstillingen de hadde lenger ned i gaten og lære mer om Atapuerca. Jeg får vite på den nokså beskjedne utstillingen at her i Atapuerca er det eldste funnet etter mennesker gjort her i Europa. Det er funnet stenverktøy som er 1 million år gamle. Det mest kjente stedet i Atapuerca er «Sima de los Huesos» (Beingropen).
Denne ligger i bunnen av en 13 meter dyp sjakt som man kan nå fram til
gjennom grottesystemet i Cueva Mayor. Fossilene her er minst 350 000 år
gamle. Her er det funnet 30 ulike skjelleter etter av Homo heidelbergensis, en direkte forløper for Neandertalere. Utstillingen har noen kunstneriske tegninger av hvordan man ser for seg disse menneskene som bodde her for opptil 1 million år siden. Det er fantastisk å tenke på at på disse slettene bodde mennesker for så lenge siden. Jeg slipper fantasien løs og ser for meg et samfunn slik kunsteren hadde tegnet dem på utstillingen. Et samfunn av individer som jaktet sammen, bodde sammen, hjalp hverandre, ja jeg ser dem for meg i landskapet. Og dette drømmer jeg om denne ene natten jeg er i Atapierca.
No comments:
Post a Comment