Foten kjennes ikke god ut når jeg står opp om morgenen. Jeg er utrolig glad jeg har anskaffet meg en gåstav. Den er til god støtte. Jeg får noen paracet av min franske sykepleier vertinne, og klare råd om å oppsøke lege og komme meg hjem. Det kan være farlig å provosere en ankelbetennelse sier hun. Det eneste som hjelper er ro.
Et lite stykker utenfor Viana møter jeg på Maria. Hun har et skilt utenfor huset sitt, som ligger rett ved pilegrimsveien, hvor det står velkommen til Maria og gratis kaffe. Jeg går inn. Hun er en stolt dame som minner meg om min avdøde farmor og jeg faller pladask for hennes vennlighet. Hun henter en kopp kaffe til meg og åpner en glassbeholder med småkaker. Hun sier at hun har drevet dette tilbudet for pilegrimer i mange mange år. Det ligger naturligvis en forretningsmessig hensikt bak denne vennligheten, men hun klarer balansen mellom omsorg, vennlighet og forretningsdrift veldig bra. Jeg kjøper et halskjede av henne og legger 2 euro i et glass som står på bordet. Jeg går videre og kommer etterhvert til byen Logrono som ligger ved den kjente elven Ebro. Det er en vakker by jeg går gjenom. Mye historie også her. Men det er mye støy her, og jeg merker at jeg vil videre og vekk fra byens mas. Jeg vil tilbake til landeveien. Det er lett å finne veien gjennom byen. Det er fortsatt bare å finne de gule pilene. Og de er malt akkurat på de rette stedene. Jeg går forbi en pilegrimsfontene og fylle mine vannflasker. Jeg har et godt stykke igjen og det blir en varm dag. Det er litt spesielt å gå ned trappene til vannfontene som har stått der og fungert siden tidlig på 1800-tallet.
Jeg kommer meg ut av byen og finner at veien videre er på en flott grusvei. Den er god å gå på. Først gjennom et vakkert parkanlegg, hvor jeg stopper opp og legger meg på gresset og spiser en tomat. Så går veien langs en stor kunstig innsjø som er drikkevannskilde for Logrono. Her møter jeg en italiensk pilegrim som jeg møtte også i Viana. Hun satt på en benk i skyggen og spise en kurv med kirsebær. Hun vinket meg bort til henne og vi satt sammen, pratet og spiste kirsebær sammen. Vi snakket samme om veien, livet, og etter en times tid sa vi adjø til hverandre. Et lite møte som på alle måter var ekte og typisk for pilegrimsveien. Slike møter er gode. Jeg gikk videre og vi så ikke mer til hverandre.
Skygge er noe man søker stadig på denne turen. Når sola steker som verst, trenger jeg skygge for ansiktet. Det å reise på en slik vanding uten hatt er ikke å anbefale. Hatten gir uvurderlig skygge for ansiktet. Etter mange timers vandring og mange pauser, kommer jeg frem til Navarette. Jeg har gått på en dårlig fot i nesten 25 km. Jeg har så pass vondt i foten at jeg oppsøker legevakten. Den var ikke lett å finne men tilslutt gikk det greit. Jeg spurte en hvitkledd kvinne der om de kunne se på foten. Hun ristet på hodet. Jeg ble litt frustrert over at hun tydeligvis ikke forstod meg. Jeg pekte på foten og riste selv på hodet. Men det hjelp ikke. Så gikk det opp for meg at hun var ikke helsepersonell men en av rengjøringspersonalet. Legevakten var stengt. Det er frustrende å ikke kunne gjøre seg forstått når men trenger hjelp. Jeg tenkte litt på hvordan det er å være fremmed også i Norge for dem som oppsøker legevakt, sosialkontor, barnevern, mm og ikke kan gjøre seg forstått. Jeg går ut av legevakten og leter istedet etter et sted å overnatte.
Jeg besteller meg for et rimelig hotell og ikke på et pilegrimsherberge. Det er mange overnattingssteder her. Jeg kjenner at jeg er ved et veiskille nå. Enten må foten bli bedre, eller så må jeg gi opp. Jeg får et rom for tre netter og bestemmer meg for å hvile foten. Jeg får et rom med seng og bad. Enkelt, rent og akkurat det jeg trenger. Jeg tar av meg sko og sokker og ser at det har rent materie av bandasjen. Såret var ikke rent. Jeg tok av bandasjen sykepleieren hadde satt på og måtte rense vannblemma som nå var blitt et betent sår. Jeg brukte god tid på å rense såret med sårvann jeg hadde med i toalettvesken. Død hud måtte klippes bort og såret måtte åpnes slik at materie kunne presses ut. Når det var rent, satte jeg på et sterilt kompress og plastret det igjen. Ankelen så jeg var rød flammete og hovent. Jeg begynte å innstille meg på at reisen nå kunne være over for min del. Jeg bestemte meg for å rense såret ofte i dagene fremover samtidig som jeg lot anklen hvile. Med litt flaks, er jeg kanskje på pilgerimsveien igjen om noen dager. Nå måtte jeg hvile og det var ikke lett.
Et lite stykker utenfor Viana møter jeg på Maria. Hun har et skilt utenfor huset sitt, som ligger rett ved pilegrimsveien, hvor det står velkommen til Maria og gratis kaffe. Jeg går inn. Hun er en stolt dame som minner meg om min avdøde farmor og jeg faller pladask for hennes vennlighet. Hun henter en kopp kaffe til meg og åpner en glassbeholder med småkaker. Hun sier at hun har drevet dette tilbudet for pilegrimer i mange mange år. Det ligger naturligvis en forretningsmessig hensikt bak denne vennligheten, men hun klarer balansen mellom omsorg, vennlighet og forretningsdrift veldig bra. Jeg kjøper et halskjede av henne og legger 2 euro i et glass som står på bordet. Jeg går videre og kommer etterhvert til byen Logrono som ligger ved den kjente elven Ebro. Det er en vakker by jeg går gjenom. Mye historie også her. Men det er mye støy her, og jeg merker at jeg vil videre og vekk fra byens mas. Jeg vil tilbake til landeveien. Det er lett å finne veien gjennom byen. Det er fortsatt bare å finne de gule pilene. Og de er malt akkurat på de rette stedene. Jeg går forbi en pilegrimsfontene og fylle mine vannflasker. Jeg har et godt stykke igjen og det blir en varm dag. Det er litt spesielt å gå ned trappene til vannfontene som har stått der og fungert siden tidlig på 1800-tallet. 
Jeg kommer meg ut av byen og finner at veien videre er på en flott grusvei. Den er god å gå på. Først gjennom et vakkert parkanlegg, hvor jeg stopper opp og legger meg på gresset og spiser en tomat. Så går veien langs en stor kunstig innsjø som er drikkevannskilde for Logrono. Her møter jeg en italiensk pilegrim som jeg møtte også i Viana. Hun satt på en benk i skyggen og spise en kurv med kirsebær. Hun vinket meg bort til henne og vi satt sammen, pratet og spiste kirsebær sammen. Vi snakket samme om veien, livet, og etter en times tid sa vi adjø til hverandre. Et lite møte som på alle måter var ekte og typisk for pilegrimsveien. Slike møter er gode. Jeg gikk videre og vi så ikke mer til hverandre. 
Jeg besteller meg for et rimelig hotell og ikke på et pilegrimsherberge. Det er mange overnattingssteder her. Jeg kjenner at jeg er ved et veiskille nå. Enten må foten bli bedre, eller så må jeg gi opp. Jeg får et rom for tre netter og bestemmer meg for å hvile foten. Jeg får et rom med seng og bad. Enkelt, rent og akkurat det jeg trenger. Jeg tar av meg sko og sokker og ser at det har rent materie av bandasjen. Såret var ikke rent. Jeg tok av bandasjen sykepleieren hadde satt på og måtte rense vannblemma som nå var blitt et betent sår. Jeg brukte god tid på å rense såret med sårvann jeg hadde med i toalettvesken. Død hud måtte klippes bort og såret måtte åpnes slik at materie kunne presses ut. Når det var rent, satte jeg på et sterilt kompress og plastret det igjen. Ankelen så jeg var rød flammete og hovent. Jeg begynte å innstille meg på at reisen nå kunne være over for min del. Jeg bestemte meg for å rense såret ofte i dagene fremover samtidig som jeg lot anklen hvile. Med litt flaks, er jeg kanskje på pilgerimsveien igjen om noen dager. Nå måtte jeg hvile og det var ikke lett. 
No comments:
Post a Comment