Jeg merker på fotene mine at jeg må ta det litt mer med ro idag og ikke gå så langt. Jeg bestemmer meg for å gå til Viana, som ligger snaue 20 km unna. Veien ut av Los Arcos er absolutt mer variert enn veien inn. Men landskapet er fortsatt åpent og det er ikke så mye skygge å finne dersom det blir en solrik daga, og det blir det idag. Jeg har to flasker med vann med meg og en del frukt som jeg kjøpte inn igår. På vei ut av Los Arcos blir jeg stående lenge og se på denne muren. Det er rester av en mur som romerne bygde for over 2000 år siden. Denne veien var viktig både militært og handelsmessig for romerne og bygde i lange strekninger slike murer for å beskytte veien og de som ferdes på den. Jeg kjenner på de litt kjølige steinene, ser på hvordan de passer sammen, og tenker på håndverkerne som bygde muren. Var de fremmedarbeidere som jobbet for romerne, slaver, eller barn? Jeg har igjen følelsen av at jeg går ikke bare på en vei, men gjennom en historie.
Veien idag går gjennom landsbyene Sansol og Torres del Rio før jeg kommer til Viana. Det er en god vei å gå på. Men min såre føtter kjenner godt alle småsteinene og jeg forsøker å unngå dem. Jeg blir gående sammen med min skygge og tenker på hvorfor jeg er her. Ingenmannsland. Ingen å se. Det er øde mellom de få landsbyene jeg møter idag. Jeg bare går og går. Hva en hensikten? Føttene er ømme. Jeg har begynt å snakke med en skygge. Luften dirrer av varme. Så jeg begynner å tenke bakover i livet mitt. På barndommen. Jeg synger høyt: "One hundred bottles of beer on the wall. One hundred bottels of beer. I take one down, and pass it arouind. 99 bottles of beer on the wall..." Og jeg fortsetter sangen ned til det er tomt for flasker. Det tar 1/2 time. Hvorfor kom jeg på denne sangen? Jeg sang den da jeg var barn i USA. Jeg kunne synge den for meg selv på skolen for å holde meg våken under kjedelige undervisningstimer, på skolebussen til og fra skolen, for å sovne om kvelden. Sangen hjalp meg inn i barndommens rike igjen. Jeg tenkte over episoder jeg har opplevd som barn mens jeg gikk. Denne pilegrimsreisen gir meget god tid til refleksjon. Man tvinges nesten til det. Hvis man lytter litt etter, så spær veien hele tiden: hvem er du? hvor kommer du fra? hva vil du? hvor går du hen? hvordan skal du komme videre?
Det er fantastisk å komme inn i disse områdene med vinranker. Svære områder med en nydelig grønnfarge. Mange småbønder driver med produksjon av druer langs hele ruten og de selger oftest sine druer til større kooperasjoner som igjen selger druene videre til de store vinprodusentene. Men de finnes også mange små vinprodusenter som lager vin av lokale druer. Det interesserer meg veldig. Dette er håndverk. Når jeg betiller vin til middag på kveldene, ber jeg om få vin fra en lokal produsent. Dette liker betjeningen å høre. De er stolte av vinene sine. Og de er virkelig gode.
I Viana betemmer jeg meg for å overnatte i et herberge som ligger like ved siden av Santa Maria kirken. Det er en nydelig festplass utenfor kirken med små og innbydende kafeer. Jeg sitter på steinbenken foran kirken og lener meg mot steinveggen. Det er skygge og jeg kjenner at det er godt å ha kommet frem. Det verker i venstre fot. Jeg har problemer med å gå på den. Uff. Dette lover ikke godt. De som driver herberget på vegne av Santa Maria kirken, er fra Frankrike og bruker feiren sin på å hjelpe pilegrimer. Dette har de gjort hver ferie de siste 10 årene. Jeg forteller om min ømme fot og da viser det seg at konen er sykelpeier og har en stor legeveske stående på sitt soverom. Hun ser på foten min og rister oppgitt på hodet. Min vannblemme er betent og jeg har fått ankelbetennelse, sier hun. Hun anbefaler meg å avbryte pilegrimsreisen. Mitt hjerte brister litt men jeg nikker og sier jeg skal tenke over forslaget. Hun steller foten min etter alle kunstens regler. Hun sier at jeg skal ha bandasjen på i minst en uke før jeg tar det av. Jeg takker og bukker og spør hva hun skal ha for hjelpen, men da blir hun nesten fornærmet. Dette gjør hun av kjærlighet sier hun og ikke for penger. Av kjærlighet? Jeg kjenner jo ikke dama. Hvordan er det mulig å reise fra Frankrike og jobbe her gratis i feriene sine og hjelpe pilegrimer på denne måten helt gratis? Mitt hjerte som var i ferd med å briste fikk nytt liv. Denne pilegrimsreisen handler altså også om kjærlighet. En kjærlighetsreise.
På kvelden var alle pilegrimene invitert på gudstjenesten i Santa Maria kirken. Det er kveldsmesse, kirken er katolsk, og det er vakkert. Nydelige dekorasjoner på veggene, tente lys, og mange mennesker som sitte på kirkebenkene. Jeg sitter der sammen med en pilegrim dra Danmark, to fra Nederland, en fra Tyskland, en fra Italia og en fra Japan. Syv pilegrimmer på en benk. Et merkelig syn. Midt under messen blir vi bedt om å komme frem til alteret. Vi ser litt uforstående på hverandre men gjør som presten sier. Der blir vi stående i en halvsirkel vendt mot presten og alteret. Han snakker engelsk til oss og ønsker oss velkomne. Han sier at vi har lagt ut på en meget viktig reise. Våre motiver kjenner han ikke, men vi har det til felles at det er først og fremst en indre reise. En reise som vil kunne forandre oss dersom vi åpner for muligheten. Så ber han på latin for oss, henter en sølvskål med vann, og så går han forbi oss, en etter en og kaster vann på oss. Jeg regner med at dette er en eller annen form for velsignelse. Jeg tar det imot og synes det er en fin handling. Det er fint å bli velsignet. Jeg vet ikke helt hva det betyr, men det var høytidlig, oppløftende, vennskapelig, og inkluderende. Jeg følte meg som en del av en pilegrimsfamilie som har eksistert lenge. Etter gudstjensten er det middag på herberget.
Det franske ekteparet har dekket til et langt bord og satt frem mengder av mat til oss. Pastasalat, kylling, brød og vin. Presten blir med og spiser sammen med oss. Vi forteller en etter en hvem vi er og hvor vi kommer fra. Vi forteller bare litt hver, sånn at vi føler at vi kjenner hverandre. Det blir en utrolig fin stemning rundt bordet. Hun som kommer helt fra Japan er fiolinist og bærer med seg sin fiolin på hele reisen. Hun ønsker at den skal bli velsignet sammen med henne og hun ønsker å leve at å spille fiolin. Hun finner den frem og gir en liten konsert for oss mens vi sitter rundt middagsbordet og nyter mengder av distirktets rødvin.
Sovesalen er primitiv her. Vi ligger alle ved siden av hverandre på tynne madrasser på gulvet. Men det er rart hvordan det primitive kan føre folk nærmere hverandre. Det blir faktisk en veldig hyggelig natt, med småprating, synging og fiolinmusikk. Lite søvn kanskje, men alle var meget fornøyde med overnattingen. Det kostet attpåtil ingenting å bo her. Alle kunne betale det de ville med å legge en donasjon til kirken i en tom sigarkasse ved utgangsdøren. Vi fikk også beskjed om at dersom vi var i pengenød, kunne vi ta det vi trengte for å komme videre ut av kassen. Dette har jeg ikke opplevd før. De tar dette med fellesskap virkelig på alvor her. Jeg legger ti euro i kassen om morgenen for den medisinske hjelpen jeg fikk, maten og overnattingen. Jeg så at noen ikke betalte noe, men at de fleste betalte 5 euro. Jeg kommer til å huske herberget ved Santa Maria kirken lenge. Denne overnattingen gjorde noe med med. Jeg fant glede og fellesskap her og kjente at skammen jeg hadde fordypet meg i de siste årene med doktorgradsarbeidet begynte å slippe tak. Jeg hadde begynt å åpne hendene mine for å ta imot noe nytt og ukjent.
Jeg merker på fotene mine at jeg må ta det litt mer med ro idag og ikke gå så langt. Jeg bestemmer meg for å gå til Viana, som ligger snaue 20 km unna. Veien ut av Los Arcos er absolutt mer variert enn veien inn. Men landskapet er fortsatt åpent og det er ikke så mye skygge å finne dersom det blir en solrik daga, og det blir det idag. Jeg har to flasker med vann med meg og en del frukt som jeg kjøpte inn igår. På vei ut av Los Arcos blir jeg stående lenge og se på denne muren. Det er rester av en mur som romerne bygde for over 2000 år siden. Denne veien var viktig både militært og handelsmessig for romerne og bygde i lange strekninger slike murer for å beskytte veien og de som ferdes på den. Jeg kjenner på de litt kjølige steinene, ser på hvordan de passer sammen, og tenker på håndverkerne som bygde muren. Var de fremmedarbeidere som jobbet for romerne, slaver, eller barn? Jeg har igjen følelsen av at jeg går ikke bare på en vei, men gjennom en historie.
Det er fantastisk å komme inn i disse områdene med vinranker. Svære områder med en nydelig grønnfarge. Mange småbønder driver med produksjon av druer langs hele ruten og de selger oftest sine druer til større kooperasjoner som igjen selger druene videre til de store vinprodusentene. Men de finnes også mange små vinprodusenter som lager vin av lokale druer. Det interesserer meg veldig. Dette er håndverk. Når jeg betiller vin til middag på kveldene, ber jeg om få vin fra en lokal produsent. Dette liker betjeningen å høre. De er stolte av vinene sine. Og de er virkelig gode. 
Det franske ekteparet har dekket til et langt bord og satt frem mengder av mat til oss. Pastasalat, kylling, brød og vin. Presten blir med og spiser sammen med oss. Vi forteller en etter en hvem vi er og hvor vi kommer fra. Vi forteller bare litt hver, sånn at vi føler at vi kjenner hverandre. Det blir en utrolig fin stemning rundt bordet. Hun som kommer helt fra Japan er fiolinist og bærer med seg sin fiolin på hele reisen. Hun ønsker at den skal bli velsignet sammen med henne og hun ønsker å leve at å spille fiolin. Hun finner den frem og gir en liten konsert for oss mens vi sitter rundt middagsbordet og nyter mengder av distirktets rødvin. 
No comments:
Post a Comment