Pilgrimsreisen Dag 11: Nájera - Santo Domingo de la Calzada

Dagen begynner tidlig idag. Jeg bestemmer meg for å dra før soloppgang kl.05.00. Det er mange som drar så tidlig. Dels for å slippe den verste varmen midt på dagen og dels for å oppleve den vakre soloppgangen. Det er mørkt ut. Jeg har en lommelukt med meg både for å se og for å bli sett. Jeg går i en gruppe med fire andre. Vi er tause og forventningsfulle. Da sola stod opp denne morgenen, falt jeg nesten ned på kne av glede. Dette var et virkelig stort øyeblikk for meg. For meg er dette et religiøst øyeblikk. Sol oppgang, starten på en ny dag, ren luft, fuglesang, alle regnbuens farger, og her stod jeg og fikk oppleve alt dette. Jeg sier bare "Baby, -hit me one more time".

 Jeg kommer først til landsbyen Azofra, med sine 200 innbyggere. Idyllisk. Veien idag er fantasktisk nydelig. Flotte jorder, blomster overalt, sommerfugler og en behagelig  vei å gå på.

Jeg stopper ofte og bruker god tid på dagens etapper som er på litt uner 25 km. Men dette var ren nytelse. Omgivelsene gjør meg glad og jeg nyter alt. Jeg fokuserer på å puste rolig og forsøker å kjenne at jeg lever. Virkelig kjenne så godt etter at jeg kan minnes følelsen lenge etter at jeg er kommet hjem. Kanskje kan jeg gjenkjenne denne lykken resten av livet? Det handler om å strekke ut hendene, slippe det som jeg holder fast ved, og ta imot det nye jeg nå opplever. 

Etter mange pause, flere lter vann og mange gode tomater,kommer jeg til landsbyen Cirueña før jeg kommer til dagens mål, Santo Domingo de la Calzada. Her ville jeg overnatte. En pratfull landsby, ja det er mer en liten by Jeg vandrer inn, stopper og kjøper middag til i kveld og frukt for morgendagen hos en koselig landhandel. Herlig med grønnsaker og frukt her. Det smaker av sol.

 

Jeg fant et sted å overnatte like vedsiden av Den praktfulle kirken i byen.  En kjempe diger sovesal med plass til 200 personer. Men det var ikke fylt her i natt, bare 20-30 stykker. Jeg ville ut og se meg omkring. Jeg vandret rundt i gater som dette og glemte helt tiden. Fredelig. Vakkert. Rent. Lyst.

 Så måtte jeg finne mer ut av hvem denne Santo Domingo var for en person som fikk byen oppkalt etter seg. Kirken bærer faktisk også navnet hans. Jeg gikk inn i kirken og der var det faktisk to levende høner som var plassert i et bur. Inne i kirken! Det har jeg ikke sett før. Høner som kaklet og koste seg inne i kirken. Ved siden av hønene var det en statue av denne Santo Domingo med to høner ved sine føtter. Her må det være en interessant historie å høre om. Jeg fant en brosjyre i kirken som fortalte på engelsk at Santo Domingo levde fra 1019 til 1109. Han er faktisk den personen som har betydd mest for pilegrimsveien opp gjennom historien. Han ble av ukjente årsaker avvist som munk i to av Spanias mange klostre. Verken San Millán klosteret eller Valvanera klosteret ville ha ham. Da bestemte han seg for å hjelpe pilegrimmer resten av livet sitt. Han bygde og holdt vedlike lange strekninger av pilegrimsveien jeg går på, bygde broer, kirker og hospitaler og tok seg av pilegrimer hele døgnet.

Hvor kommer så disse hønene inn i bildet? Jo, historien er den at han møtte en tysk pilegrims familie en gang som overnattet hos ham. En tjenestepike på hospitset forsøkte å forføre ekteparets sønn. Hun ble avvist av gutten og i et raserianfall stjal hun et sølvkrus og la den i bagasjen til den unge gutten. Gutten ble tatt med sølvkruset og dømt for tyveri. Dommen var henging, og hengt ble han utenfor bymurene. Foreldrene kom helt nedslått til Santo Domingo og fortalt hva som hadde skjedd. Santo Domingo sa da at gutten levde selv om gutten hang der i galgen. De gikk til byfogden for å få kroppen ned fra galgen og sa at gutten fortsatt var i live. Byfogden, som satt tilbords og skulle til å begynne å spise to nystekte høner, utbrøt at dersom gutten var i livet så var det et mirakel. Hvis så var tilfelle ba han Santo Domingo også gi de stekte hønene nytt liv. Som sagt, så gjort. Hønene sto opp og fløy bort. Sønnen ble også forent med sine foreldre igjen. For å vise at denne fortellingen er helt sann, har de i hundrevis av år etterpå hatt  to levende høner i Santo Domingo Kirken. Jeg har selv sett hønene, så da må jo fortellingen være sann. Sånn var det med den saken.  Jeg setter meg litt ned her i kirken og funderer og denne historien og ser på de vakre omgivelsene i kirken. Jeg synes denne historen har ingenting med det religiøse å gjøre. Det er en oppdiktet historie som kunne ha passet inn i en norsk eventyrssamling. Jeg sitter og tenker på alle håndverkerne som at slitt med å arbeide for å bygge denne kirken, på kirkeskatten hele regionen må ha vært pålagt for å betale for utgiftene, og hva som er meningen men et slikt bygg. Jeg kjenner også at det er godt å være her, selv om det er litt rart med de hønene. Kanskje hvis jeg kjenner godt etter og tar vare på den gode følelsen, så finner jeg meningen med dette store og mektige rommet? Kanksje meningen med kirken rett og slett skal være at de som sitter her skal kjenne fred og godhet. Kanskje. Jeg lengter likevel tilbake til morgendagens reliøse opplevelse med soloppgangen.

Og etter kirkebesøket var det mat og en herlig flaske med distriktets rødvin.  Foten er ikke helt grei. Litt vondt, og såret trenger å ble renset godt. Men magen er mett, hodet er fylt av inntrykk, og jeg sover virkelig godt denne natten.