Det er spesielt å gå gjennom Sahagún tidlig på morgenkvisten. Himmelen er fortsatt mørk og
nattlysene gir et spøkelsesaktig gult skjær gjennom gatene. Veien ut av Sahagún fører meg i første omgang over Puente del Canto, en bro som ble bygget av Alfonso den 6. allerede i året 1085. Sola står opp og jeg kommer til Calzada del Coto. Her er det plantet en rad med vakre trær langs stien som bryter ensformigheten i det flate landskapet. Siden jeg går rett vest og har solen i ryggen hele tiden, gir dessverre trærene ingen skygge for meg, de skygger bare for hverandre. Så kommer jeg til landsbyen Bercianos. Her finner jeg meg en benk, hviler meg og ser på folkelivet rundt landhandleren. Etter enda noen km kommer jeg til El Burgo Ranero som er litt større enn forrige landsby, men ellers nokså lik. Her går jeg forbi en bar med plakat hvor det står "adgang kun for menn, kvinner tillates ikke inn". Snålt å se slike skilt i moderne tid.
Veien videre nå er en tre timers vandring rett frem på denn flate stien frem til landsbyen Reliegos. Det er ikke store forskjellene på bildene idag fordi alt var egentlig likt. Dagens etappe så lik ut hele tiden. Denne ensformigheten i tilværelsen får meg til å føle at jeg er tilstede hele tiden i samme situasjon. Er ikke livet ofte slik for oss alle? Vi står opp, spiser, går på jobb, kommer hjem, spiser, sover, for så å begynne en ny dag. Og slik fortsetter vi dag etter dag, uke etter uke, år etter år.Hver dag ser helt lik ut noen ganger.
Jeg må endre mitt fokus. Det er mitt fokus som er ensformig ikke omgivelsene. Jeg kjenner på skjegget mitt at jeg begynner å endre mitt utseende. 19 dager har endret meg litt. Jeg er ikke helt den samme som da jeg begynte. Jeg har tatt av meg litt. Det kjenner jeg på livreima. Jeg snakker med skyggen min. Det har jeg ikke gjort før.
Jeg legger merke til et korslignende skulptur langs stien. Det er svært. Under står det at korset er til minne om alle de falne under diktaturet til Francisco Franco. Har verden glemt denne krigen? Da borgerkrigen herjet som verst var hele verdens øyne rettet mot Spania og folk kom fra hele verden for å kjempe mot Franco. I tillegg til alle de falne soldatene sies det at opptil 200 000 personer ble henrettet under Francos diktatur. Jeg stopper opp under min vandring (som kanskje ikke er så ensformig likevel) og fylles med ydmyk respekt for de som kjempet og gav sine liv for å frigjøre landet jeg nå går fritt gjennom. Jeg plukker opp en stein fra veien og plasserer den ved siden av de hundre andre som ligger ved foten av dette minnesmerket. Jeg vandrer videre og møter en bonde som har en flokk med sauer etter seg. De følger etter ham som veloppdragne barn. Det er ingen gjeterhund som holder dem samlet. Bonden bare går i raske skritt foran og alle sauene løper raskt bak ham. Jeg tenker at det er en eldgammel lederstil som fortsatt fungerer ikke bare for sauebonden, men også både i offentlig forvaltning og i det privat nærlingsliv. Assosiajonen får meg til å smile og jeg tar et raskt bilde av situasjonen.
Så kommer jeg tilslutt til Reliegos, dagens siste landsby. Jeg har gått 30 km idag på en vei som var rett og flat. Ensformig? Ja, men jeg klarte å bryte ensformigheten med å legge merke til andre ting enn det som gjentar seg hele tiden. Hvis man følger med, er det alltid noe som bryter ensformigheten. Det handler om å ikke bli ensformig i ens egne tanker og hva man observerer. I Reliegos er det ikke mange steder å overnatte. Her er inngangen til herberget jeg overnattet på. Det er ikke mye som antyder at pilgrimmer er velkomne her. Jeg la bare merke til tørkestativene på utsiden langs fortauet og tenkte at her er det pilegrimer. Og det var det. Her fikk jeg en seng for natten for 3 euro (sammen med 10 andre sjeler). Etter en god dusj og en kald øl ute i skyggen, spiste jeg middag sammen med et ungt par fra Italia på en bar like ved. Her hadde de en herlig hjemmelaget gryterett med lammekjøtt og is med syltede plommer til dessert -til en pilegrimspris på bare 5 euro og da er en hel flaske med Rioja innkludert. Jeg kan ikke annet enn å tenke på at det må være noe riv ruskende galt med prisnivået i Norge. Dette er et måltid jeg gjerne hadde betalt minst 20 euro for hjemme pluss 30 euro for denne gode rødvinen, altså 50 euro. Her får jeg alt for 5 euro. Jeg nyter maten sammen med mine nye italienske venner.
nattlysene gir et spøkelsesaktig gult skjær gjennom gatene. Veien ut av Sahagún fører meg i første omgang over Puente del Canto, en bro som ble bygget av Alfonso den 6. allerede i året 1085. Sola står opp og jeg kommer til Calzada del Coto. Her er det plantet en rad med vakre trær langs stien som bryter ensformigheten i det flate landskapet. Siden jeg går rett vest og har solen i ryggen hele tiden, gir dessverre trærene ingen skygge for meg, de skygger bare for hverandre. Så kommer jeg til landsbyen Bercianos. Her finner jeg meg en benk, hviler meg og ser på folkelivet rundt landhandleren. Etter enda noen km kommer jeg til El Burgo Ranero som er litt større enn forrige landsby, men ellers nokså lik. Her går jeg forbi en bar med plakat hvor det står "adgang kun for menn, kvinner tillates ikke inn". Snålt å se slike skilt i moderne tid.
Jeg legger merke til et korslignende skulptur langs stien. Det er svært. Under står det at korset er til minne om alle de falne under diktaturet til Francisco Franco. Har verden glemt denne krigen? Da borgerkrigen herjet som verst var hele verdens øyne rettet mot Spania og folk kom fra hele verden for å kjempe mot Franco. I tillegg til alle de falne soldatene sies det at opptil 200 000 personer ble henrettet under Francos diktatur. Jeg stopper opp under min vandring (som kanskje ikke er så ensformig likevel) og fylles med ydmyk respekt for de som kjempet og gav sine liv for å frigjøre landet jeg nå går fritt gjennom. Jeg plukker opp en stein fra veien og plasserer den ved siden av de hundre andre som ligger ved foten av dette minnesmerket. Jeg vandrer videre og møter en bonde som har en flokk med sauer etter seg. De følger etter ham som veloppdragne barn. Det er ingen gjeterhund som holder dem samlet. Bonden bare går i raske skritt foran og alle sauene løper raskt bak ham. Jeg tenker at det er en eldgammel lederstil som fortsatt fungerer ikke bare for sauebonden, men også både i offentlig forvaltning og i det privat nærlingsliv. Assosiajonen får meg til å smile og jeg tar et raskt bilde av situasjonen.
No comments:
Post a Comment