Friday, November 29, 2013

Walking slowly

I love watching sports on TV. Athletes who run quickly through on skis or on skates. I like to see them compete on the sports field where they set speed records when they run. They makes great achievements. Think of running 100 meters under 10 seconds! I've never even been close to being that fast. It's not for me to move so quickly. What I 'm really good at to is to walk slowly.

Walking slowly is an art. Not rush but to spend the time I need while walking. Actually, there is no such thing as little time or lots of time. You have the time you have. Time is neither short nor long, neither fast or slow. We experience time individually. Most of us often say that we are in a hurry. It's perceived as a rejection to meet a someone who says "I have little time." But to meet someone who says "I have lots of time" seems inclusive. I like to have lots of time.

A few years ago I walked 800 km through Spain. I walked a pilgrimage from St. Jean Pied de Port in France to Santiago de Compostela in Spain. I had planned the trip for a whole year. Working out a plan was important for me. My plan let meg imagine where I was going to walk. I could calculate how long I would need from place to place. How I could spend my nights. As I walked the pilgrimage I was so well prepared that I no longer needed my plan. I could just walk and be present in the Moment while walking. The plan was a part of me, but I did not follow it anymore. I could and had to improvise along the way.

It was most important during the trek was to find my own pace. I met many while walking who had planned to walk the same distance as quickly as possible. I met one from Sweden, a physical education teacher from a secondary school that had set a goal to clear a total of 800 kilometers in just 20 days, 40 kilometers every day. When I said I had a lots of time and that I had put off 35 days for the trip, he shook his head and ran on. He didn't even have time to say Buen Camino to me. The first days of the trek, I walked too fast over the Pyrenees. I got blisters and I felt an incipient inflammation of the ankles. I had to lower my speed. After a few days I found my own pace. The pace one chooses is a topic of conversation we piligrims often had when we meet. It was wonderful to be wandering in life where one could walk at ones own pace. Most pilgrims walk slowly. A few tried to set speed records, but most used the time most time a possible and walked slowly.

Walking slowly gives me a chance to think thoughts that I need to ponder on. My mind has a slower pace when I walk slowly. Walking slowly makes it easier to grasp and comprehend my thoughts. In a busy day at work, thoughts fly quickly setting new speed records all the time. When my mind walks faster than the rest of my body, then I'm no longer in harmony with myself. That's way it's good for me to walk slowly. I walk at my own pace, I let my feet determine the pace. I move my attention from my much to busy brain to my feet. It creates a peace of mind. I try to feel that I am walking. Step by step. You can't take two steps at a time. One can only take one step at a time. If you try to take two steps at a time, you fall. I have tried many times to take 2-3 steps at a time, but it doesn't work. I can take short steps and long steps, but several steps simultaneously doesn't work. To be present in every step is an art. It's an art for me to walk slowly and really feel that I'm on the road in my own pace. Finding one's own pace in life, feels good. I can recommended it to others. Often we feel that we must move in a pace determined by others. In working life, family life, leisure time and among friends. It can become a problem that we all walk at different paces.

Finding your own pace and keeping, can sometimes lead to problems such as breaking up an not walking together. We often fear breaching up, but sometimes it can be necessary. Breaking up can be painful, but also liberating. I often experienced during pilgrimage that couples and families I met along the road disagreed and argued about the pace at which they should move in together. Several times it led to tragic breakups between them. A young daughter left her parents, a son ran away from his father, a husband and wife broke up in disappointment, a small child sat down to look at a flower while parents scolded him and said that he had to hurry on. If you walk along with others, use time to talk about how fast you wish to walk and respect that everyone can walk at their own pace. Have respect for the fact that everyone walks at different paces. Agree to have meeting points along the road but move at your own pace. Doing so, breaking up can be fell as liberating. It need not be perceived as a tragic and painful failure, but as a recognition that we are moving at different paces.

My experience though is that it is best if we are able to walk together, -slowly. Let the one in the group who is slowest set the pace. The one who walks most slowly have the most to teach others in the group and understands the most of the art of walking slowly. It may mean that you will not reach the goal you have set for the walk. But remember that it is not important to arrive all the time. On a pilgrimage we say to each other that the road we are walking on in life is a the road of Love and that Love is a goal in itself. To arrive at Santiago de Compostela during my pilgrimage in Spain, was a disappointment for me. When I think back on my pilgrimage in Spain, I think of walking slowly on the road and not that I achieved reaching a final goal. I think of all the people I met and the amazing scenery. When I walk slowly, I find myself being present in the Moment on my road in life. The road is really the goal.
The road is the goal. Photo: Kaare T. Pettersen
Kaare T. Pettersen

Wednesday, November 27, 2013

Å gå sakte

Jeg elsker å se idrett på TV. Idrettsutøvere som løper raskt igjennom skogen på ski eller runde etter runde på skyøter. Jeg liker å se dem konkurrere på idrettsbanen hvor de setter fartsrekorder når de løper. Det får til fantastiske prestasjoner. Tenk å løpe 100 meter på under 10 sekunder! Jeg har selv aldri vært i nærheten av å være så rask. Det ligger ikke for meg å være bevege meg så raskt. Det jeg er flink til i midlertid er å gå sakte.

Det å gå sakte er en kunst. Ikke haste avgårde men bruke den tiden man trenger for å komme frem. Egentlig finnes ikke lite tid eller mye tid. Man har den tiden man har. Tiden er verken kort eller lang, verken rask eller sen. Hvordan vi opplever tiden er i midlertid individuelt. De fleste av oss sier ofte at vi har dårlig tid. Det oppleves som en avvisning å møte et menneske som sier at "jeg har dårlig tid". Men å møte et menneske som sier at "jeg god tid" virker inkluderende. Jeg liker å ha god tid.

For noen år siden gikk jeg 800 kilometer gjennom Spania. Jeg gikk pilegrimsvandringen fra St. Jean Pied de Port i Frankrike til Compostela de Santiago i Spania. Jeg hadde planlagt turen i ett helt år. Det å planlegge var en viktig for meg. Å se for seg hvor jeg skulle gå. Beregne hvor lang tid jeg trenger fra sted til sted. Hvor jeg ville overnatte. Da jeg gikk selve pilegrimsvandringen var jeg så godt forberedt at jeg ikke lenger trengte planen min. Jeg kunne bare gå og være tilstede mens jeg gikk. Planen var inne i meg, men jeg trengte ikke følge den lenger. Jeg kunne og måtte improvisere underveis. Det som var viktigst under vandringen var å finne mitt eget tempo. Jeg møtte flere underveis som skulle gå den samme distansen fortest mulig. Jeg traff en fra Sverige, en gymnastikk lærer fra en ungdomsskole som hadde satt seg som mål å klare hele 800 kilometer på 20 dager, 40 kilometer hver dag. Da jeg sa at jeg hadde god tid og at jeg hadde satt av hele 35 dager til turen, ristet han på hodet og sprang videre. Han hadde ikke tid til å si Buen Camino engang til meg. De første dagene på vandringen gikk jeg for fort over Pyrenene. Jeg fikk gnagsår og jeg kjente en begynnende betennelse i anklene. Jeg måtte senke på farten. Etter noen dager fant jeg mitt eget tempo. Det var et samtaleemne vi piligrimer ofte hadde da vi møtes. Det var fantastisk å være på vandring i livet hvor man kunne gå i sitt eget tempo. De aller fleste gikk sakte. Noen få skulle sette fartsrekorder, men de fleste brukte den tiden det tok på å komme frem.

Å gå sakte gir meg anledning til å tenke tanker jeg trenger å fundere på. Tankene får et roligere tempo når jeg går sakte. Da er det lettere å gripe og begripe dem. I en travel arbeidshverdag flyr tankene raskt avgårde for å sette fartsrekorder. Når tankene mine kommer frem fortere enn det jeg gjør, da er jeg i utakt med meg selv. Da er det godt å gå en tur. Jeg går i mitt eget tempo, jeg lar beina besteme farten. Jeg forflytter oppmerksomheten fra min travle hjerne til føttene mine. Det skaper ro i sjelen. Jeg forsøker å kjenne at jeg går. Skritt for skritt. Man kan ikke ta to skritt av gangen. Man kan bare ta ett skritt av gangen. Forsøker man å ta to skritt samtidig, faller man. Det er dumt. Jeg har forsøkt mange ganger, men det går ikke. Jeg kan ta korte skritt og lange skritt, men ikke flere skritt samtidig. å være tilstede i hvert skritt er en kunst. Det er en livskunst for meg å komme frem sakte. Da opplever at jeg er underveis i mitt eget tempo. Å finne ens eget tempo i livet kjennes godt. Det kan anbefales. Ofte føler vi at vi må bevege oss i en tempo bestemt av andre. I arbeidslivet, familielivet, fritiden og blant venner. Andre beveger seg gjerne i et annet tempo enn en selv. 

Det å finne ditt eget tempo og holde den kan noenganger føre til brudd. Vi frykte ofte brudd men noenganger kan brudd kan være nødvendig. Brudd han være vonde, men også befriende. Jeg opplevde ofte under piligrimsvandringen at par og familier jeg møtte underveis var uenige og kranglet om hvilket tempo de skulle bevege seg i sammen. Flere ganger førte det til tragiske brudd mellom dem. Det var brudd som var vonde. En ung datter gikk rasende fra foreldrene sine, en sønn løp fra faren sin, mann og kone gikk skuffet fra hverandre, et barn satt seg ned for å se på en blomst mens foreldrene kjeftet på han og sa at han måtte skynde seg videre. Dersom du vandrer sammen med andre, bruk tid på å snakke sammen om hvor fort man skal gå slik at alle kan gå i sitt eget tempo. Ha respekt for at alle beveger seg ulikt. Ha avtalte møtepunkter underveis, men beveg deg i ditt eget tempo. Da kan brudd være befriende selv om man i perioder ikke vandrer sammen. Det behøver ikke oppleves som et tragisk og smertefullt brudd, men som en anerkjennelse av at vi beveger oss ulikt. 

Min erfaring er likevel at det beste er om alle går sakte. La den som går mest sakte i en gruppe bestemme farten. Den som går mest sakte har mest å lære de andre i gruppen og har forstått mest av det å bevege seg sakte. Det kan medføre at man ikke kommer frem til målet man har satt seg. Men husk at det er ikke viktig å komme frem bestandig. På piligrimsvandringen sa vi ofte til hverandre at vi gikk på en kjærlighetssti og at veien var målet. Det å komme frem til Santiago de Compostella til slutt var en nedtur for meg. Når jeg tenker tilbake på piligrimsvandingen tenker jeg på det å være underveis og ikke at jeg kom frem. Jeg tenker på alle dem jeg møtte og på den fantastiske naturen. Når jeg går sakte opplever jeg å være tilstede på veien. Veien er målet.

Når tiden går sakte er man nærmest naturen. Foto: Kaare T. Pettersen
Kaare T. Pettersen

Tuesday, November 26, 2013

Living with Morbus Ménière

Morbus Ménière is a diagnosis I received in 1996. It is a chronic disease. This means that I will not die of the disease - but I have to live with. To live with such a chronic disease requires a lot of effort from myself. Medical science can help me only to a certain extent. The rest I have to do myself in order to be able to live with it. How does the sickness effect my daily life ? The photo below, which I have called Vertigo, speaks for itself. It's like an alien landscape. To begin with, very scary. You lose ground, lose a fixed point of gaze, lose your hearing, and you lose control of your body. I have now been in this landscape for so long that it is no longer scary. We have become companions and not enemies. It has been important for me to live with it. Some say that there are 5000 people with this disease in Norway. Others have calculated that we are about 40 000. Everyone with Morbus Ménière disease experience the sickness differently. I wish to write a little bit about how the disease manifests itself for me.

Vertigo. Photo: Kaare T. Pettersen
Morbus Ménière is a disorder of the inner ear. Here we find the labyrinth and the cochlea, being only the size of the nail on your little finger. The main function is hearing, balance and equilibrium. They are full of liquid and the walls inside have hair cells that capture audio signals and balance signals. With Morbus Ménière there is too much fluid in here so that the pressure increases. The pressure destroys many of these small sensory hairs cells, so that it affects hearing and balance. The disease involves having attack of severe dizziness, tinnitus, and hearing loss. The disease was described for the first time by the French physician Prosper Ménière (1799-1862). He wrote a scientific article in 1861 called "On a particular kind of hearing loss resulting from lesions of the inner ear." Here he documented that the disease is characterized by tinnitus, vertigo and hearing loss. However, he had no explanation as to why the disease occurs. Research today emphasize explanations that have to do with inheritance, environmental issues, or viral infection.

When the road stops Photo: Kaare T. Pettersen
With me was disease seems to be caused from stress. I'm pretty convinced of this. I had en ear infection for many years when I was a child, so it is possible that this created a weakness in my inner ear. I don't know. What I do know is that I worked in Child Welfare and had many very difficult cases to work with when I got the disease. I got up one morning to go to work and went into the bathroom. He I got my first sudden vertigo attack. I had to go back to bed and lie down, clutching to the mattress for several hours. This was my first Ménière attack. For several years after that I had these seizures several times a week, in periods every day. After 5 years, the attacks began to diminish in frequency and strength. In the next 10 years I could work normally and was not sick a single day. Suddenly one day, while I was at work, I got Ménière attacks again. I was than in a period with extremely heavy loads of work and I was too optimistic in their my abilities. Now I have again about 3-4 attacks every week .

As a rule, I can now feel that a seizure is about to come. I hear that my tinnitus is increasing, I feel like I have cotton in my ears, sometimes I feel a pressure in my head or become nauseous. The attack comes like a sudden punch in my face. It's like being on a carousel that goes around very fast. Around and around. Sometimes in a half hour, sometimes for several hours. It is not possible to stand upright during a seizure. I have had such attacks in the city, the store, in the forest, and on the train platform . Wherever I am I need sit down. Although it is difficult just to sit. No one notices me when I sit on the curb or with your back against a wall. No one can see that I am having a seizure. However I'm ussually at home when the attacks come and I can lie in bed. I pull the curtains to prevent the sunlight  coming in, it's nice to have darkness under the attack. Seizures usually lasts for an hour, but sometimes they last longer. After the attack I feel nauseous, I'm tired and have a headache. The ringing in my ears is devestating. Usually, I sleep for several hours after a seizure. And I may be tired for days afterwards.

The feeling of having control over life is important to everyone. However, many feel that they lose this control because of various factors, including disease. This has been a challenge for me too. I do not know when the attacks come, my tinnitus is with me constantly and hearing is becoming worse. It is a challenge to take control back. Exercise is important to me. As often as I can I go for long walks and then I have a camera with me. I love to take pictures and try to let the photos say something about how I feel. This makes photography an important therapy for me. Therapy has to do with finding words on ones difficulties. Sometimes words are inadequate, and that is why pictures help. Also -it's nice to hear that others think the pictures are beautiful.

Pulling the boat ashore Photo: Kaare T. Pettersen

Living with Morbus Ménière is experienced differently from person to person with the disease. Many people experience anxiety, depression, social withdrawal, disability, and various forms of social and physical pain associated with the disease. I share the feelings you all have with Morbus Ménière. -But you must find a way to live with the disease as best you can. My advice is to be open about the disease. Talk to your family about it. Talk about it at work. Share it with others. Do not let the disease inflict a sense of shame. This is a big challenge in a society where having a disease is stigmatizing. I have tried to become friends with my Ménière, I avoid silence in order to give my tinnitus a different tune, and I try to see the positive sides of my hearing lose. To see beauty instead of what is perceived as an evil is not easy. Sometimes it is not possible. But life's challenge for us all is to try to do the best we can.
Kaare T. Pettersen

Morbus Ménière

Morbus Ménière er en diagnose jeg fikk i 1996. Det er en kronisk sykdom som ikke er farlig. Dvs at jeg dør ikke av den -men en sykdom jeg må leve med. Det å leve med en slik kronisk sykdom krever mye egeninnsats. Legevitenskapen og tekniske hjelpemidler kan hjelpe meg bare til en viss grad. Resten må jeg gjøre selv for å klare å leve med den. Hvordan jeg opplever sykdommen i hverdagen? Fotografiet under har jeg kalt Vertigo og er talende for hvordan det oppleves for meg. Det er et fremmedartet landskap. Til å begynne med veldig skremmende. Man mister fotfeste, mister et fast holdepunkt for blikket, mister hørselen, mister kontroll over kroppen. Jeg har nå vært i dette landskapet så lenge at det ikke lenger er skremmende. Jeg kjenner den og har tatt den til meg som en følgesvenn og ikke en fiende. Det har vært viktig for meg for å kunne leve med den. Noen steder ser jeg at det er 5000 personer med denne sykdommen i Norge. Andre steder har man beregnet at vi er omkring 40 000. Alle med Morbus Ménière opplever sykdommen forskjellig. Jeg har behov for å fortelle litt om hvordan sykdommen arter seg for meg.

Vertigo Foto: Kaare T. Pettersen

Prosper Ménière
Morbus Ménière er en sykdom i det indre øret. Der et det et bitte lite organ som heter labyrinten (buegangen og sneglehuset) som er på størrelse med neglen på lillefingeren. Labyrintens viktigste funksjon er hørsel, balanse og likevekt. Organet er væskefullt og veggene er innvendig stappfull av kjempesmå sansehår. Disse hårene fanger opp lydsignaler og balansesignaler. Ved Morbus Ménière er det for mye væske i dette organet slik at trykket øker. Trykket ødelegger mange av disse små sansehårene slik at det påvirker hørselen og balansen. Når man har denne sykdommen medfører det anfall med kraftig svimmelhet, øresus, og nedsatt hørsel. Sykdom skal være beskrevet for første gang av den franske legen Prosper Ménière (1799-1862). Han skrev en vitenskapelig artikkel i 1861 som het "On a particular kind of hearing loss resulting from lesions of the inner ear". Her dokumenterer han at sykdommen preges av øresus, svimmelhet og hørselstap. Han har imidlertid ingen forklaring på hvorfor sykdommen oppstår. Det har man heller ikke klart å finne svar på i forskningen i årene etterpå heller. Noen legger vekt på forklaringer som har å gjøre med arv, andre om miljøforhold, mens noen mener en årsak kan være en virusinfeksjon.

Hos meg oppstod sykdommen på grunn av stress. Det er jeg overbevist om. Jeg hadde kraftig ørebetennelse over flere år da jeg var barn så det er mulig at dette skapte en svakhet i mitt indre øre. Jeg vet ikke. Det jeg vet er at jeg jobbet i barnevernet og hadde mange meget vanskelige saker å jobbe med da jeg fikk sykdommen. Jeg stod opp en morgen for å dra på jobb og på badet fikk jeg mitt første svimmelhetsanfall. Jeg måtte legge meg igjen og tviholdt på madrassen i flere timer. Dette var mitt første ménière anfall. I flere år etter dette hadde jeg slike anfall flere ganger i uken, i perioder hver eneste dag. Etter 5 år med kraftig anfall begynte de å avta i hyppighet og styrke. I de neste 10 årene kunne jeg jobbe normalt og var ikke sykemeldt en eneste dag. Plutselig en dag, mens jeg var på jobb kom svimmelhetsanfallene igjen. Det var en perioden med ekstremt stort arbeidspress og jeg var for optimistiske mht egne krefter. Nå har jeg igjen anfall 3-4 ganger i uken.

Når veien tar slutt Foto: Kaare T. Pettersen

Som regel kan jeg kjenne at anfallet er i ferd med å komme nå. Jeg kjenner at øresusen øker, jeg får dott i øret, noen ganger kjenner jeg et trykk i hodet eller at blir kvalm. Så kommer anfallet som et slag i ansiktet. Det er som å være på en karusell som går rundt meget fort. Rundt og rundt. Noen ganger i en halv time, andre ganger i flere timer. Det er ikke mulig å stå oppreist under et anfall. Jeg har fått slike anfall i byen, i butikken, i skogen og på togperrongen. Da må jeg sette meg ned. Selv det å sitte er vanskelig. Ingen legger merke til meg der jeg sitter på fortauskanten eller med ryggen inntil en vegg. Som regel er jeg imidlertid hjemme når anfallene kommer og jeg kan legge meg i sengen. Jeg trekker for gardinene for å unngå sollys, det er fint å ha det mørkt under anfallet. Anfallene varer som regel i en times tid, men noen ganger varer de lenger. Etter anfallet kjenner jeg meg kvalm og jeg har kastet opp noen ganger. Jeg er sliten og har hodepine. Øresuset er øredøvende. Som regel sover jeg i flere timer etter et anfall. Og jeg kan være sliten i flere dager etterpå.

Å trekke båten på land Foto: Kaare T. Pettersen
Det å føle at man har kontroll over livet er viktig for alle. Men mange føler at de mister denne kontrollen pga ulike forhold, deriblant sykdom. Dette har vært en utfordring for meg også. Jeg vet ikke når anfallene kommer, øresus er hos meg konstant og hørselen blir stadig dårligere. Det er en utfordring å ta kontrollen tilbake. Mosjon er viktig for meg. Så ofte jeg kan går jeg lange turer og da har jeg et kamera med meg. Jeg elsker å fotografere og forsøker å la bildene si noe om hvordan jeg har det. Dermed blir fotografering en viktig terapi for meg. Terapi handler nettopp og å sette ord på hvordan man har det. Noen ganger strekker ikke ord til og da hjelper det å ta bilder. Også er det hyggelig å høre at andre synes bildene er vakre.

Å leve med Morbus Ménière oppleves forskjellig fra person til person som har sykdommen. Mange opplever angst, depresjon, sosial tilbaketrekning, uførhet, og ulike former for sosial og fysisk smerte knyttet til sykdommen. Jeg føler med dere som har Morbus Ménière. Dere må alle finne en måte å leve med sykdommen som er bra for dere. Mitt råd er å være åpen om sykdommen. Snakk med familien om den. Snakk om den på jobben. Del den med andre. Ikke la sykdommen påføre deg en følelse av skam. Det er en stor utfordring i et samfunn hvor sykdom er stigmatiserende. Jeg har forsøkt å bli venn med svimmelheten, jeg unngår stillhet for å gi øresusen en annen melodi, og jeg forsøker å se det positive med det å høre dårlig. Det å se det vakre i det som oppleves som et onde er ikke enkelt bestandig. Noen ganger er det heller ikke mulig. Men livets utfordring for oss alle ligger i å forsøke å gjøre så godt vi kan.
Kaare T. Pettersen

Tuesday, November 12, 2013

Hans-Georg Gadamer: Sannhet og metode

 Om Gadamer

Gadamer er født 11.02.1900 i Marburg, Tyskland. Han døde 102 år gammel, 13.03.2002. Hans største verk er Sannhet og metode som han skrev da han var 60 år gammel, dvs i 1960. Denne boken har hatt stor betydning for og innvirkning på hele hermeneutikk feltet. Boken står som en lysende stjerne for seg selv på stjernehimmelen, men det er viktig å huske at den er skrevet i en sammenheng, i en bestemt tid og tradisjon. Den er skrevet som en reaksjon på hermeneutikken til Wilhelm Dilthey, fenomenologien til Edmund Husserl og værensfilosofien til Martin Heidegger. Dette gjorde han gjennom en undersøkelse av historisitet, språk og kunst.
Et sentralt tema i alt han gjorde var forståelse. Han mente at filosofi var til ingen nytte hvis den ikke kunne forståes. Han argumenterte for at erfaring, kultur og for-forståelse medførte at det vitenskapelige idealet om objektivitet var umulig å oppnå.
Far til Gadamer var professor i kjemi og håpet at sønnen ville går i hans fotspor og studere naturvitenskapelig fag. Han var 18 år gammel da han begynte på sine universitetsstudier. Allerede 4 år senere tok han sin første doktorgrad. Han møtte Martin Heidegger da han var 23 år gammel og fikk stilling som Heideggers assistent. Da han var 28 år gammel tok han sin 2. doktorgrad. Heidegger var hans veileder.
Etter dette begynte er lang undervisningskarriere som varte i 40 år. Han jobbet ved universitetene i Marburg, Kiel, Leipzig, Frankfurt am Main og i Heidelberg. Det var mens han jobbet ved Universitetet i Heidelberg at han skrev Sannhet og metode. Han gikk av med pensjon i 1968. Som pensjonist i 70 og 80 årsalderen jobbet han videre ved Vanderbilt Universitetet, Universitetet i Texas, Boston College og McMaster Universitetet i Canada. Som 90 åring deltok han i den offentlige debatten om mange ulike tema som Europas utvikling, humanisme, utdanning, forholdet mellom vitenskap og teknologi, forholdet mellom medisinsk praksis og helsebegrepet, i tillegg til tema om jus, etikk, filosofi og politikk. Hans samlede verker er utgitt i 10 bind og hans mindre skrifter er samlet i 4 bind.
En av Gadamers beste venner var Jürgen Habermas. De møtte hverandre i 1960, etter at Sannhet og metode var kommet ut. Da gjennomførte de en berømt debatt både i tale og skrift i full offentlighet. Temaet for deres diskurs var om det var mulig å heve seg over egen historie og kultur for å kunne finne en sann objektiv posisjon hvor det var mulig å bedrive samfunnskritikk fra.
Gadamer la stor vekt på praktisk filosofi, på forholdet mellom anvendelse og forståelse. Dette innebærer at all forståelse har en praktisk orientering, det vil si at vår forståelse er avhengig av den situasjonen vi befinner oss i.

Sannheten bak Sannhet og metode

Da Gadamer var ferdig med manuskriptet til Sannhet og metode bar den tittelen Grunnlaget for en filosofisk hermeneutikk. Forlaget han brukte likte ikke tittelen. Forleggeren var belest innen teologisk hermeneutikk og var ikke begeistret for den filosofiske vendingen. Tittelen måtte endres. Gadamer brukte flere dager sammen med sin kone for å finne en ny tittel. De foreslo tilslutt Forståelse og hendelser (Verstehen und Geschehen). Forlaget var fortsatt ikke fornøyd. De synes tittelen var for lik en bok til Bultmann som het Tro og forståelse (Glauben und Verstehen). Tilslutt kom forlaget og Gadamer trem til tittelen Sannhet og metode (Wahrheit und Methode). Inspirasjonen til denne tittelen kommer antagelig fra Goethes bok Diktning og metode (Dichtung und Wahrheit). Men tittelen har i ettertid gitt grobunn for mange misforståelser. Gadamer mente at tittelen var dekkende for hans tanker om sannhet (forståelse) kommer som en plutselig hendelse, som metode bare kan komme diltende etter. Først sannhet så metode. Sannhet kommer før metode. Gadamer forfektet at en slik sannhet eksisterer og at vi ikke kan leve uten den. Han var kritisk til at dagens vitenskap hadde en tendens til å sette metode før sannhet.
         Sannhet og metode er en kraftfull bok på over 500 sider. Den er en klassiker innen filosofisk hermeneutikk. I tillegg til Gadamer er det som oftest Paul Riceour som det henvises til som sentral i denne retningen. Boken begynner forsiktig med hva som er et riktig utgangspunkt for humanvitenskapene, så går den videre gjennom kunst, språk og hele den vestlige filosofiske tradisjon, og avsluttes med en universal ontologi.
         Det som gjør boken noe provoserende er dens argumentering for at vår menneskelige forståelse kan aldri lykkes i å gripe dens ”objekt”. Grunnen til dette, og dette er bokens grunnleggende tese, er at vi alltid kommer for seint når vi forsøker å sette begreper på og velger metode for å si noe om hva vi faktisk forstår. Vi klarer aldri helt å begrunne vår forståelse, fordi vår forståelse er selve grunnen som vi står på. Gadamer sier at hermeneutikkens paradoksale oppgave er ”å forstå det som allerede forstår oss”. Poenget er ikke å oppdage et endelig grunnlag for vår forståelse slik Descartes var opptatt av i utviklingen av den metodologiske vitenskapen. Det er denne metodebesettelsen som Gadamer forsøker å advare oss mot med den Goethe inspirerte tittelen.
         Poenget er i stedet å gjøre oss oppmerksomme på at den hermeneutiske erfaringen har en natur som vil ikke kan begrunne fullt ut. Den hermeneutiske erfaringen er ikke noe som man kan planlegge og kontrollere som en vitenskapelig metode. I stedet er denne erfaringen ofte det motsatte av hva man forventer. Den bringer deg alltid til en begynnelse, til en følelse av tilkortkommethet, og tvinger deg til stadig å tenke deg om på nytt. Det er denne hermeneutiske erfaringen som avgjør ethvert forsøk på forståelse, enten oppgaven er å tolke en tekst, eller å utføre en vitenskapelig eller kunstnerisk oppgave, eller rett og slett å sette ord på noe.
         Vi er alltid omringet av en virkningshistorie, som Gadamer sier er en tradisjon som åpner opp for oss perspektiver og forståelseshorisonter og skjuler andre for oss. Poenget er å gjøre oss oppmerksomme på våre begrensninger for å komme frem til en horisont og vokse litt utover grensene for vår nåværende ståsted, tiltross for at vi ikke klarer å overvinne vår endelighet. Det kan virke litt tragisk at vi vår forståelse er så begrenset, men det er nettopp denne begrensingen som gjør det mulig for oss å lære av hverandre og alltid være åpne for andres erfaringer, i tillegg til å bli oppmerksomhet på slektskap og fellestrekk i andres forståelser som støtter våre egne.
         Gadamer angriper ikke vitenskap så sådan, men dens opptatthet av metode. Han mener det er bare en liten del av våre livserfaringer som kan kontrolleres på en metodisk måte. Hele livsuniverset, som Gadamer sier består av for eksempel vår samspill med andre, kjærlighet, sympatier, antipatier, affekter, osv, er ikke områder som er gjenstand for kontroll. Men det betyr ikke at vi ikke kan si noe om dem, synliggjøre dem, lære av dem, skrive om dem. Vi kan nemlig finne en ”sannhet” i det vi erfarer, kommuniserer og deler med andre. Det er den hermeneutiske sannheten som Sannhet og metode er opptatt av.
         Her ligger kjernen i diskursen mellom Gadamer og Habermas. Gadamer kommer, i følge Habermas, ufrivillig den positivistiske nedvurderingen av hermeneutikken i møte når han hevder i innledningen av Sannhet og metode at den hermeneutiske erfaringen ”overstiger kontrollområdet for vitenskapelig metodikk”. Det å objektivisere vår selvforståelse er feil, sier Habermas, og er enig i Gadamers kritikk her. Det å utvide dette til å oppheve den metodiske fremmedgjøringen av gjenstanden, mener Habermas blir feil. Han mener det er forskjell på en selvreflekterende forståelse og hverdagens kommunikative erfaring. Konfrontasjonen mellom ”sannhet” og metode” burde ikke har forledet Gadamer til å sette den hermeneutiske erfaringen opp mot den metodiske erkjennelsen. Skillet mellom Gadamer og Habermas synes for meg å ligge i deres ulike vektlegging av tradisjonsbegrepet.

Hvorfor er tradisjonsbegrepet så viktig hos Gadamer?

Gadamer ser for seg at tradisjon og hermeneutisk forskning smelter sammen i ett punkt, den hermeneutiske erfaringen. De hermeneutiske vitenskapene utviklet seg som en reaksjon på tradisjonens svinnende gyldighetskrav. Naturvitenskapens fremvekst på 1700-tallet gjorde motstand mot enhver form for tradisjonsbundethet. Jo mer fornuften klarte å beseire fordommer og tradisjoner (som for eksempel religion og tro) jo nærmere ville mennesket komme en gullalder hvor toleranse, harmoni og fred råder. Fornuft og intellekt ble fremhevet på bekostning av fantasi og følelser.
         Det geniale og originale i Sannhet og metode synes for meg å være gjeninnføringen av tradisjonsbegrepet. Gadamer hevder at våre tradisjoner og fordommer er ikke en hindring for økt forståelse men nødvendige elementer. Han hevder at vi kan bare fortolke oss selv, vår omverden og overleverte tekster fra fortiden, gjennom det han kaller horisont-sammensmeltninger. Dette innebærer at vi må endre vår egen horisont. All forståelse er avhengig av slike horisont-sammensmeltninger og deres forhold til historien. Gadamer gjenoppretter anseelsen til fordommer og tradisjoner. Dersom vi mener at Gadamer har rett får dette stor betydning på vår vitenskapssyn. Steven Shapin spør i boken Den vitenskapelige revolusjon (1999) hvordan og hvorfor det er blitt slik at vi oppfatter distinksjonen mellom det sosiale og det vitenskapelige som noe selvsagt. Han skriver at ”…vitenskap er en historisk situert og sosial aktivitet, og at den må forståes i relasjon til de kontekster den vokser ut av…forståelse må omfatte alle sider ved vitenskapen…Det vi velger å skrive, gjenspeiler våre egne interesser, selv om vi hele tiden prøver å fortelle det slik det egentlig var. Det betyr at det uunngåelig er noe av oss i de historiene vi forteller om fortiden”(s.16ff).

Hvordan går Gadamer frem for å gjeninnføre tradisjonsbegrepet?

Det første steget Gadamer foretar for å gjenopprette anseelsen til tradisjoner handler om å tenke på nytt Husserls innsikt av at all forståelse av et kunnskapsobjekt er en forståelse av objektet som noe (Sannhet og metode, s.247). All forståelse innebærer med andre ord å legge inn en mening som objektet ikke har i seg selv. Ingen kan for eksempel se alle sider av noe tre-dimensjonalt samtidig. Gjennom erfaring av to dimensjoner av noe tre-dimensjonalt, oppfatter jeg objektet som tre-dimensjonalt. Husserl sier at man intenderer hver side som en side. Overført på fordommer betyr dette at vi feller en dom før alle fakta er tilgjengelige. Fordommene våre kan bekreftes eller avvises gjennom erfaring eller videre lesning av en tekst. Gadamer mener at å anta at alle fordommer er illegitime og vill-ledende er ganske enkelt en fordom mot fordommer.
         Det andre steget som Gadamer tar støtter han seg til Heidegger i stedet for Husserl (Sannhet og metode, s.269 og 293). Gadamer hevder at fortolkende projeksjoner av mening har sin rot i fortolkerens situasjon. Hvis jeg for eksempel forstår Peer Gynt ut fra spørsmålet om rasestereotypier, er dette ikke et spørsmål som er objektivt forbundet til boken eller på annen måte forbundet med bokens mening. Den er i stedet et utgangspunkt som jeg forstår bokens mening ut i fra, selv om andre kan forstå den på andre måter.
         Denne situasjonsbundne bestemmelse av forståelse er det Heidegger kaller forståelsens før-struktur i boken Væren og tid (1926/1977). Et av hans poeng i denne boka er at allerede før jeg bevisst begynner å fortolke en tekst, så har jeg plassert den i en bestemt kontekst (”Vorhabe”), nærmet med den fra et bestemt perspektiv (”Vorsicht”) og oppfattet den på en bestemt måte (”Vorgriff”). Det finnes, sier Heidegger, ingen nøytral standpunkt hvor man kan undersøke en teksts eller gjenstands såkalte virkelige mening. Dette gjelder også for den vitenskapelige metode. Den vitenskapelige måte å nærme seg et objekt på, plasserer det i en hvis kontekst og krever at man inntar en bestemt holdning til det (Sannhet og metode, s.265).
         Gadamer hevder at all forståelse griper inn i en projeksjon av mening som stammer fra ens egen situasjon og går ut over observerbar fakta. Heidegger kaller dette for å bli kastet inn i verden. Mye av kritikken mot Gadamers filosofiske hermeneutikk handler om vektleggingen på subjektive fortolkninger og faren for subjektivisme og relativismen. Dersom jeg forstår en tekst på en fordomsfull måte, eller med andre ord, om jeg med nødvendighet overfører en mening på en tekst eller objekt som går langt utover det som kan belegges med tilgjengelige fakta, men kun ut i fra min egen situasjon, hva skiller da forståelse fra rent subjektiv fortolkning? Dette spørsmålet tar Gadamer opp i det tredje steget.
         I det tredje steget viser Gadamer at hans analyse står langt fra subjektivismen og relativismen som hans motstandere  beskylder han for. Gadamer forankrer forståelse i den fortolkende subjekts interesse, eller for å bruke Heideggers ord, i en omsorgsstruktur eller forsorgsstruktur (Sannhet og metode, s.299). For å ta et eksempel kan vi tenke på Shakespeares verker. Vår forståelse av hans verker har utviklet seg historisk. Vi nærmer oss verkene med visse antagelser, at de behandler visse evige menneskelige spørsmål, at de har et vakkert språk og at de alle lever opp til høye litterære krav. Hvis vår antagelser ikke innfries, begynner vi å betvile at Shakespeare har skrevet dem.
         Poenget er at situasjonen er preget av det Gadamer kaller kastethet (Sannhet og metode, s.264), hvordan vi forstår et kunstverk eller en historisk hendelse er ikke selv ubetinget godkjent, men at vår forståelse stammer fra den måten verket eller hendelsen tidligere er blitt forstått og dermed har sine røtter i en vekslende historisk og fortolkende tradisjon. Vi gjør visse antagelser om Shakespeares verk, men vi har også visse fordommer om hva som utgjør et kunstverk i alminnelighet, vi har fordommer som er bestemmende for hva vi betrakter som estetisk og hvordan vi nærmer oss det estetiske. Slike fordommer er ikke bare våre egne private eiendom og målestokk for bedømmelse, og heller ikke en følge av vår egen avgjørelse. Våre estetiske forestillinger stammer i stedet fra historiske utviklingslinjer innom bildekunst, skulptur, kunstkritikk, osv. Vår forståelse er dermed betinget av fordommer både hva gjelder det som kan aksepteres umiddelbart fordi det er velkjent og det som er urovekkende fordi det er nytt. I begge tilfeller har det som en generasjon tror og antar, sin grunn i hva en tidligere generasjon har formulert og antatt.
         For Gadamer er den kunnskap et individ eller et samfunn har om et bestemt kunnskapsområde, ikke bare et produkt av individet eller samfunnet, men også av historien. Disse tre stegene understreker betydningen av relasjonen mellom forståelse, fordom og tradisjon.

Virkningshistorie

Et av Gadamers poeng er nettopp hvor lite fortolkerens personlige synspunkter betyr. For selv om fortolkeren bryter med tradisjonen og nærmer seg teksten eller objektet uten forutbestemte meninger, så beholder tradisjonen sin normative kraft. Det som da er virksom kaller Gadamer for virkningshistorie (Sannhet og metode, s.300ff). Jeg oppfatter dette prinsippet som en makt som tradisjonen utøver overfor dem som tilhører den. Makten er så sterk at den er virksom selv om man avviser den eller reagerer mot den. Fortolkeren kan ikke bryte med virkningshistoriens grep. Av den grunn kan heller ikke forståelsesakten oppfattes som subjektivitet, men snarere som et aspekt av virkningshistorien.
         Gadamer sier at bevissthet om vår virkningshistorie er den viktigste form for bevissthet vi kan tilstrebe. Han skriver at ”Lenge før vi i ettertanke forstår oss selv, forstår vi oss selv på en selvfølgelig måte som en del av familie, et samfunn og en nasjon som vi lever i. Subjektivitetens fokus er et latterspeil. Individets selvbestemmelse er bare et lite blaff i det historiske livets evige vindkast” (Sannhet og metode, s.261). For Gadamer angår dette ikke bare vår forståelse av tekster og kunstverk, men også vår forståelse av begrep som rasjonalitet og objektivitet. Våre forestillinger om hva som utgjør et objektivt bedømmelse eller rasjonell beslutning, inngår selv i en viss tradisjon. Det vi anser for å være en objektiv bestemmelse av et forskningsobjekt, er selv betinget av vår tradisjon. Eller sagt på en annen måte, den er betinget av det som i vår tradisjon oppfyller kravene til objektivitet.
         Gadamer mener at Opplysningstidens store feilgrep på 1700-tallet var å utvikle en a-historisk forestilling om fornuft og dermed stille fornuft og metode opp mot fordom og tradisjon som motsetninger. Det å innse at all forståelse av en sak, med nødvendighet er bestemt av fordommer, er å innse at selve begrepet fornuft, refererer til det som er oppfattet som fornuftig innenfor en viss tradisjon. Vår forestilling om fornuft har sitt utgangspunkt i tradisjonen, derfor har det ingen mening å stille fornuft og tradisjon opp mot hverandre som motsetninger. Det å si at fornuften er preget av fordommer, innebærer ikke at den er preget av rent subjektive synspunkter. Projeksjoner av mening henviser snarere til en interesse og antagelse som er en del av samfunnets historiske erfaringer.

Fire allmenne kjennetegn ved tradisjoner

Gadamer skriver om fire kjennetegn som preger tradisjoner. De to første kjennetegnene angir at tradisjoner er særegne samfunnsstrukturer og de to siste er at de er mekanismer for oppbevaring av sosial erfaring.

Samtidsdimensjonen
         Den første dimensjonen er det naturlig å kalle for samtidsdimensjonen og er en forståelse av tradisjoner som innebærer en forutgitt enighet blant og for individene i et samfunn (Sannhet og metode, 302f). En tradisjon er et sett felles meninger og handlemåter i et samfunn, på den måten at enhver tar den for gitt hos seg selv og andre. Samfunnet her kan være familien, forskersamfunnet, arbeiderkollektivet, jordbruksnæringen, kvinnekulturen, nasjonen eller til og med verdenssamfunnet. En tradisjon gjelder så selvfølgelig for den som tilhører den, at en ikke trenger å bli seg den bevisst før den brytes – når en merker at andre har stilt seg utenfor, at en har misset, at noen liksom har vært ”taktløs” nok til å bryte ”spillereglene”. Levende tradisjoner samordner på en stilletiende måte individer til et samfunn utover det skrevne lover og inngåtte avtaler gjør. Kollektiv enighet i en gitt tradisjon utelukker ikke konflikt og fiendskap mellom tradisjonsbærerne, selv om det er en betingelse for kollektiv handling. Felles tradisjoner kan åpne for spesielt hardnakkede motsetningsforhold. Dogmatiske strider mellom sekter og konflikter mellom lønnsmottagere og kapitalister er eksempler på dette. Når bærere av delvis ulike tradisjoner skal leve sammen, oppstår nye muligheter for steile konflikter og for tradisjonsnedbrytning – fordi en ikke vet hvorfor det som ”selvfølgelig” er riktig, er riktig. Et eksempel på dette er konflikter som kan oppstår når foreldre fra ulik familiebakgrunn skal oppdra felles barn.

Historiedimensjonen
Den andre dimensjonen kan vi kalle for historiedimensjonen og handler om bevart erfaring over rekker av skiftende generasjoner (Sannhet og metode, s.303f). Handlemåter og meninger blir oppbevart fra de som alt er inne i en samfunnsordning til de nyankomne, som overtar dem og dermed innlemmes i ordningen. Vel innlemmet gir de selv tradisjonen videre til andre som etter hvert ankommer mens de selv viderefører den. Overlevering av tradisjoner er ikke uforandret repetisjon. I vår omgang med andre og med naturen stilles våre tradisjoner stadig vekk på prøve, selvfølgeligheter blir til spørsmål som åpner for andre alternativer og nyskapning. Resultatet blir uvegerlig en mer eller mindre bevisst tilpasning, beriktigelse og ombygging av våre tradisjoner over tid.

         Likevel er en tradisjon noe konstant i forhold til de sirkulerende generasjoner som overleverer den, enten det er i familien eller på arbeidsplassen, i militærtjenesten, forskningsmiljøet eller partiet, på julekvelden eller på 1.mai, enten tradisjonen gjelder hele ens livsførsel, særskilte livsområder, situasjoner som stadig vender tilbake eller bare sjelden kan inntreffe i ens liv. Uansett hvilke skiftende samfunnsmessige sammenhenger det dreier seg om, er levende tradisjoner en bevart og foregrepet umiddelbart enighet over rekken av påfølgende ”generasjoner” i vedkommende sammenheng.
         Tradisjonene den enkelte overtar, er ikke bare ”slik en (her) gjør det og hva en (her) mener”, men også ”slik har en gjort og ment” og ”slik vil en fortsatt gjøre og mene”, selv om tradisjoners pålitelighet i denne historiedimensjonen normalt er svakere enn samtidsdimensjonen. Dette er noe som oppleves i moderne samfunn med hensyn til fremtiden. Likevel har et samfunns tradisjoner en historisk stabilitet som, liksom naturlovene, er en betingelse for fri og rasjonell handling. Det meste av vår viten om naturlovmessigheter er formodentlig fremdeles ”tradisjonsbårne”. Tradisjoner er altså historiske samfunnsstrukturer med fundamentale sosiale funksjoner. En vet, i kraft av tradisjoner, spontant hva en kan forvente av andre og hva som ventes av en selv, slik kan en legge planer og kan utføre det en beslutter seg for. Selv om dette tradisjonsgitte grunnlaget svikter på mange partikulære punkter, sørger helheten av samfunnstradisjoner likevel for at individet har en relativ kontinuerlig og derfor pålitelig sosial verden å forholde seg i, og for at en ubesværet opplever dette uten først å ha innhentet data om alle øvrige individers atferd og preferanser.
         Tradisjoner er bestemte forhold mellom individer i et samfunn, både i et bestemt øyeblikk og i et større historisk perspektiv. De kan selvsagt derfor ikke selv handle, enn si erindre fortida og foregripe framtiden. Deres egenartede struktur gir likevel dekning for å si at de ”ordner en gruppes liv” og ”sørger for at individene har en stabil verden”. Grunnen er at vi i hovedsak må ha et ubevisst forhold til våre tradisjoner – de er en selvfølgeliggjort basis for vår spontane handling og tenkning. Derfor disponerer vi ikke over, men tilhører ”våre” tradisjoner. I den grad vi tilhører levende tradisjoner, sørger den samfunnsmessige fortid av seg selv for sitt virksomme nærvær i vår samtid og for sin fortsettelse inn i vår framtid. Tradisjoner er samfunnsmessig produserte skjebner for individene som tilhører dem. Likesom Marx som mente at menneskenes samfunnsmessige eksistens bestemmer deres bevissthet, er det hos Gadamer at våre tradisjoner er mer enn våre reflekterte valg mellom alternativer som bestemmer vår historiske virkelighet.

Tradisjonstilegning
Den tredje dimensjonen handler om tradisjonstilegning, om alternativfri læring av alternativer (Sannhet og metode, s.311). Elementene i en tradisjon kan være vilkårlige, utilgjengelige for rasjonell kritikk, eller de kan være begrunnbare, kunne bevises og motbevises, og faktisk være begrunnet ut fra erfaring og med holdbar vitenskapelig, moralsk eller politisk argumentasjon. Uansett foregår tilegningen av tradisjoner på samme måte. For å komme inn i en pågående samfunnsmessig praksis som er ny for en selv, må en i første omgang sette seg inn i et sett av handlemåter og meninger som overtas uten annen begrunnelse enn at de er faktisk gjeldende, de en må gjøre til sine egne hvis en skal kunne ta del i slik virksomhet. Enten en skal lære å snakke eller oppføre seg på en anstendig måte, skal sette seg inn i bruken av en maskin eller i samholdet på en arbeidsplass, skal lære seg bruken av nytt forskningsutstyr eller å kritisere godtatte teorier og finne bedre alternativer, så vil alternativer til tradisjonen en tilegner seg, ikke foreligge for en selv i første omgang. Riktigheten av tradisjonen en tilegner seg, kan en ikke ta begrunnet stilling til før en har satt seg inn i den, og da er det i en viss forstand for seint.
         Tradisjonstilegning innebærer i seg selv ikke autoritære forhold mellom personer, men (oftest) at en anerkjenner andre personer som autoritære. Dette gjelder spesielt de som er eller foreviser eksempler og korrektiver under innøvelsen. En slik anerkjennelse kan være rasjonelt begrunnet, ettersom ens autoriteter er de en kan vite er bedre inne i saken enn en selv (foreldre, fagfolk, gamle travere i tralten). En tradisjon er selv er form for upersonlig, samfunnsmessig gjeldende autoritet, hvis anerkjennelse kan begrunnes ut fra at tradisjonen gir en tilgang til handlings- og forståelsesalternativer en ellers ville være utestengt fra. Alt fra trivielle rutiner til avansert problemløsning og kritisk prøving av tradisjonen.
         I en trangere, men langt mer vanlig betydning brukes uttrykket tradisjonstilegning om lesing av autoritative tekster, for eksempel lærebøker om saker en ikke er inne i, eller skrifter som er ”hellige”, ”gyldige eller ”klassiske”. Bibelen for den troende, Norges Lover for de lovlydige og Kapitalen for den ortodokse marxister er eksempler på dette (Sannhet og metode, s.67). I slik lesing venter en at teksten i prinsippet har rett, enten ”det som står” i første omgang synes rimelig eller urimelig, uforståelig eller forståelig for en selv. Oppgaven blir å få ”alt det som står” til å stemme, og det kan kreve både slit og oppfinnsomhet – og lykkes i dag kanskje sjeldnere i dag enn før. Ved kritisk tilegning av tekster derimot, forutsettes det at en har mer eller mindre selvstendig begrunnet kunnskap om saken og en godtar det som står hypotetisk, for å kunne skjønne tekstens framstilling av saken og ta stilling til den. Men også da forutsettes det at en er åpen for innslag av tradisjonstilegning. Ellers blir lesningen ikke kritisk, men dogmatisk på vegne av egne fordommer. En leser snyter nemlig seg selv for sjansen til å lære noe nytt, hvis han eller hun ikke er åpen for at teksten har rett også når den bryter med egne saklige formeninger. Beste eksempel på dogmatisk lesning i denne forstand er sensur. Sensor vet alt om hva som er riktig, eller tillatt, og leser ikke for å lære, men for å gi karakter, eller trykketillatelse.

Tradisjonsformidling

Den fjerde og siste dimensjonen jeg vil trekke frem i denne sammenheng handler om tradisjonsformidling. Dette er en samfunnsmessig formidling av umiddelbare svar – og spørsmål. Uten å tilhøre levende tradisjoner kunne vi ikke ta situasjoner for gitt, verken hva en konkret situasjon med selvfølgelighet går ut på eller det repertoar av handlemåter og meninger vi uten videre stiller opp (Sannhet og metode, s.314). Tradisjonen gjelder uproblematisk, gir bakgrunnen og horisonten for alt det som kan bli et bestemt problem for oss i situasjonen. Men denne umiddelbare situasjonsorienteringen er verken naturgitt instinkt eller gudegitt åpenbaring, men en samfunnshistorisk formidlet ytelse. Tradisjoner er forråd av sosial erfaring som bevares, ikke ved lagring, men bare ved individers samfunnsmessige praksis, ved å tas i bruk, pleies, prøves og holdes i hevd. De er umiddelbart gjeldende svar på tilbakevendende situasjoner i sosialt liv, altså forut-inntatte svar som til gjengjeld er forløpige og kan omstøtes i konkrete situasjoner. I følge Gadamer består tradisjoner av fordommer, det vil si av formeninger og praksiser som ikke er legitimert ved individuelt gjennomført kritisk prøving hos sine bærere, men ved at de faktisk gjør bestemte problemstillinger mulige (Sannhet og metode, s. 267). Tradisjonell dogmatisme, tradisjoner som legitimeres ved henvisning til forfedrenes sed eller gudenes forordning, og mer raffinert, ved sin alder eller utbredelse i deres blotte faktisitet, er rett og slett partikulære tradisjoner og ikke dekkende for tradisjon som prinsipp. Den hermeneutiske rehabilitering av tradisjonsformidlede fordommer viser til at de er ufrakommelige vilkår for sosialt liv, for individuell spontanitet og frihet, for samfunnsmessige koordinering og historisk kontinuitet. Ingen tradisjon er dermed immunisert mot kritisk prøving, og det følger heller ikke at tradisjonskritikeren ensidig har bevisbyrden i sin i sin kritikk av det bestående. Men det følger av helheten at samfunnsmessige tradisjoner umulig kan underkastes fornuftig subjektiv kritikk eller begrunnelse.

         Tradisjoner trenger altså ikke være dogmatiske i innhold, og deres faktisitet legitimerer ikke en generell antagelse for at ”tradisjoner har rett”. Men av deres formale struktur følger det at de er trege og seiglivede. Så lenge de oppleves å fungere, er de alt annet enn påfallende og ikke uten videre subjektivt tilgjengelige. For den enkelte er de objektive og bydende sosiale realiteter. Tradisjonsbrytere vil nettopp oppleve tradisjonen som ytre makt, ”blir den sparket, sparker den tilbake”. En tradisjonsbryter svikter en solidaritet som er, eller var, selvsagt for de andre, og blir umiddelbart å anse for ”taktløs”, ”særing”, ”en som stiller seg selv utenfor” – eller til og med som ”forræder”, selv om utbryteren har rett og senere får tilslutning fra de andre.
         I en mer spesiell betydning brukes uttrykket tradisjonsformidling om den type sammensmeltning av det kjente og det ikke kjente (eller det ennå ikke kjente) som finner sted i alle vitenskaper som utforsker fortidige, fremmede eller for oss ikke umiddelbart forståelige ”meningsobjekter”. Eksempler på slike fagområder er historie, antropologi, idéhistorie, rettsvitenskap og teologi. Poenget er hvordan tradisjonstilegning slår inn i kritisk lesning av tekster, og det gjelder ikke bare de fag som utforsker ”hellige”, ”gyldige” eller ”klassiske” tekster. I faghistorisk forsking brukes overleverte spor som empirisk belegg for hypoteser om historien (forsøksvis rekonstruksjoner av fortidige forløp og forhold), de avleses ikke for å lære av historien. Selv om dette pragmatiske motivet ikke har noe plass i forskningsmetoden, finner tradisjonsformidlingen likevel sted. Hver metodisk vellykket rekonstruksjon og forklaring gjør hittil uforståtte menneskelige forhold og livsbetingelser forståelige for oss (både for forskeren og de han/hun skriver for). Problemstillingene som forskere arbeider med blir stadig mer avanserte og komplisert, noe som er tvunget frem på grunn av inntregningen i et fremmed materiale. Histografiske fremskritt for eksempel innebærer en framskridende tilgjengeliggjøring av stadig flere, mer differensierte og bedre forståtte menneskelige alternativer, fremskritt i vårt eget språk. Dette berikes med beskrivelser av gjenopplivede menneskelige handlinger som mulig skrekkbilde eller forbilde for fremtidig praksis. Tenk for eksempel på den pragmatiske effekt av en aldri så objektiv studie av de europeiske hekseprosesser, gjerne supplert med en tilsvarende studie av kirkens kvinnesyn i denne epoken.

Oppsummering

I Sannhet og metode beskriver Gadamer tradisjoner som prinsipper som er ufrakommelige midler for alt sosialt liv. De kan beskrives som både øyeblikksorienterte og mer historiske samfunnsstrukturer, dels som mekanismer for overføring og bevaring av sosial erfaring – en alternativfri læring av situasjonsgitte alternativer som sikrer spontanitet og intersubjektiv solidaritet for individene i et samfunn.
Kaare T. Pettersen