Å gå sakte

Jeg elsker å se idrett på TV. Idrettsutøvere som løper raskt igjennom skogen på ski eller runde etter runde på skyøter. Jeg liker å se dem konkurrere på idrettsbanen hvor de setter fartsrekorder når de løper. Det får til fantastiske prestasjoner. Tenk å løpe 100 meter på under 10 sekunder! Jeg har selv aldri vært i nærheten av å være så rask. Det ligger ikke for meg å være bevege meg så raskt. Det jeg er flink til i midlertid er å gå sakte.

Det å gå sakte er en kunst. Ikke haste avgårde men bruke den tiden man trenger for å komme frem. Egentlig finnes ikke lite tid eller mye tid. Man har den tiden man har. Tiden er verken kort eller lang, verken rask eller sen. Hvordan vi opplever tiden er i midlertid individuelt. De fleste av oss sier ofte at vi har dårlig tid. Det oppleves som en avvisning å møte et menneske som sier at "jeg har dårlig tid". Men å møte et menneske som sier at "jeg god tid" virker inkluderende. Jeg liker å ha god tid.

For noen år siden gikk jeg 800 kilometer gjennom Spania. Jeg gikk pilegrimsvandringen fra St. Jean Pied de Port i Frankrike til Compostela de Santiago i Spania. Jeg hadde planlagt turen i ett helt år. Det å planlegge var en viktig for meg. Å se for seg hvor jeg skulle gå. Beregne hvor lang tid jeg trenger fra sted til sted. Hvor jeg ville overnatte. Da jeg gikk selve pilegrimsvandringen var jeg så godt forberedt at jeg ikke lenger trengte planen min. Jeg kunne bare gå og være tilstede mens jeg gikk. Planen var inne i meg, men jeg trengte ikke følge den lenger. Jeg kunne og måtte improvisere underveis. Det som var viktigst under vandringen var å finne mitt eget tempo. Jeg møtte flere underveis som skulle gå den samme distansen fortest mulig. Jeg traff en fra Sverige, en gymnastikk lærer fra en ungdomsskole som hadde satt seg som mål å klare hele 800 kilometer på 20 dager, 40 kilometer hver dag. Da jeg sa at jeg hadde god tid og at jeg hadde satt av hele 35 dager til turen, ristet han på hodet og sprang videre. Han hadde ikke tid til å si Buen Camino engang til meg. De første dagene på vandringen gikk jeg for fort over Pyrenene. Jeg fikk gnagsår og jeg kjente en begynnende betennelse i anklene. Jeg måtte senke på farten. Etter noen dager fant jeg mitt eget tempo. Det var et samtaleemne vi piligrimer ofte hadde da vi møtes. Det var fantastisk å være på vandring i livet hvor man kunne gå i sitt eget tempo. De aller fleste gikk sakte. Noen få skulle sette fartsrekorder, men de fleste brukte den tiden det tok på å komme frem.

Å gå sakte gir meg anledning til å tenke tanker jeg trenger å fundere på. Tankene får et roligere tempo når jeg går sakte. Da er det lettere å gripe og begripe dem. I en travel arbeidshverdag flyr tankene raskt avgårde for å sette fartsrekorder. Når tankene mine kommer frem fortere enn det jeg gjør, da er jeg i utakt med meg selv. Da er det godt å gå en tur. Jeg går i mitt eget tempo, jeg lar beina besteme farten. Jeg forflytter oppmerksomheten fra min travle hjerne til føttene mine. Det skaper ro i sjelen. Jeg forsøker å kjenne at jeg går. Skritt for skritt. Man kan ikke ta to skritt av gangen. Man kan bare ta ett skritt av gangen. Forsøker man å ta to skritt samtidig, faller man. Det er dumt. Jeg har forsøkt mange ganger, men det går ikke. Jeg kan ta korte skritt og lange skritt, men ikke flere skritt samtidig. å være tilstede i hvert skritt er en kunst. Det er en livskunst for meg å komme frem sakte. Da opplever at jeg er underveis i mitt eget tempo. Å finne ens eget tempo i livet kjennes godt. Det kan anbefales. Ofte føler vi at vi må bevege oss i en tempo bestemt av andre. I arbeidslivet, familielivet, fritiden og blant venner. Andre beveger seg gjerne i et annet tempo enn en selv. 

Det å finne ditt eget tempo og holde den kan noenganger føre til brudd. Vi frykte ofte brudd men noenganger kan brudd kan være nødvendig. Brudd han være vonde, men også befriende. Jeg opplevde ofte under piligrimsvandringen at par og familier jeg møtte underveis var uenige og kranglet om hvilket tempo de skulle bevege seg i sammen. Flere ganger førte det til tragiske brudd mellom dem. Det var brudd som var vonde. En ung datter gikk rasende fra foreldrene sine, en sønn løp fra faren sin, mann og kone gikk skuffet fra hverandre, et barn satt seg ned for å se på en blomst mens foreldrene kjeftet på han og sa at han måtte skynde seg videre. Dersom du vandrer sammen med andre, bruk tid på å snakke sammen om hvor fort man skal gå slik at alle kan gå i sitt eget tempo. Ha respekt for at alle beveger seg ulikt. Ha avtalte møtepunkter underveis, men beveg deg i ditt eget tempo. Da kan brudd være befriende selv om man i perioder ikke vandrer sammen. Det behøver ikke oppleves som et tragisk og smertefullt brudd, men som en anerkjennelse av at vi beveger oss ulikt. 

Min erfaring er likevel at det beste er om alle går sakte. La den som går mest sakte i en gruppe bestemme farten. Den som går mest sakte har mest å lære de andre i gruppen og har forstått mest av det å bevege seg sakte. Det kan medføre at man ikke kommer frem til målet man har satt seg. Men husk at det er ikke viktig å komme frem bestandig. På piligrimsvandringen sa vi ofte til hverandre at vi gikk på en kjærlighetssti og at veien var målet. Det å komme frem til Santiago de Compostella til slutt var en nedtur for meg. Når jeg tenker tilbake på piligrimsvandingen tenker jeg på det å være underveis og ikke at jeg kom frem. Jeg tenker på alle dem jeg møtte og på den fantastiske naturen. Når jeg går sakte opplever jeg å være tilstede på veien. Veien er målet.

Når tiden går sakte er man nærmest naturen. Foto: Kaare T. Pettersen

Kaare T. Pettersen