Monday, June 25, 2012

Den Pragmatiske Vendingen

Jeg sitter og forbereder et motlegg til et innlegg som filosof John Lundstøl skal holde lørdag 30.06.12 på Eydehavn seminaret, et forum for mangfold og presisjon. Det er femte år Lundstøl arrangerer dette seminaret som avholdes på Eydehavn. Det er ikke enkelt å forberede et motinnlegg til innlegg som ennå ikke er holdt. Men jeg har behov for å være forberedt, særlig når jeg skal holde et motinnlegg til et innlegg holdt av en av Norges største filosofer.


John Lundstøl (foto: Kaare T. Pettersen)
Lundstøl skal snakke om Richard J. Bernsteins bok The Pragmatic Turn som kom ut i 2010. Bernstein har skrevet om og vært opptatt av pragmatisme siden han skrev sin dr.gradsavhandling om John Dewey i 1950 årene. Det er ingen lett bok å lese og jeg har nå jobbet meg gjennom den tre ganger. Når jeg sier jobbet med boken, så mener jeg virkelig at det å lese er en jobb. Boken ser ikke ut nå med alle notatene mine på hver side. Så nå vet jeg hva boken handler om, men jeg vet ikke hva Lundstøl skal si, og dermed vet jeg egentlig ikke hva jeg skal kommentere. Men jeg tenker at dersom jeg er forberedt i forhold til hva som er temaet, så får jeg gå på med full tyngde når jeg skal ha mitt motinnlegg.


Vi lærer spesielt godt av to former for erfaringer: overraskelser og skuffelser. Jeg har kjent Lundstøl i snart 20 år, og jeg tror aldri jeg har overrasket ham. Da gjenstår bare en mulighet. Mitt motinnlegg kan bli en gedigen skuffelse, men forhåpentligvis blir skuffelsen lærerikt. Da jeg holdt på med hovedfag i sosialt arbeid på 1990-tallet, hjalp Lundstøl meg med å oversette en tekst av Martin Heidegger som er utgitt med navnet "Platons Sannhetslære". Boken er en oversettelse fra tysk til norsk av Heideggers oversettelse fra gresk til tysk av Platons berømte hulelignelse. Heidegger har også kommentert hulelignelsen og begynner sin tekst med å si at vitenskapelig kunnskap bygger på vitenskapelige læresetninger. Kunnskapen som en tenker gir oss ligger derimot ikke i det tenkeren i det han eller hun sier, men i det usagte. Da jeg anser Lundstøl som en av Norges største tenkere, vil mitt motinnlegg ikke bare måtte fokusere på det han kommer med i sitt innlegg direkte til oss, men også på det usagte. Jeg må altså kommentere det han ikke sier men som likevel er tilstede. Som dere skjønner, dette blir ingen lett oppgave. At Lundstøl selv har bedt meg komme med dette motinnlegget tar jeg som et stort komplement. Men egentlig er det slik at alt jeg vet, som er av betydning, har jeg lært av Lundstøl. Det betyr kanskje at han allerede vet hva jeg kommer til å si.

Egil A. Wyller
Lundstøls innlegg handler om pragmatisme. At sosialt arbeid har røtter i pragmatisme er tydelig. Boken som det vises til heter "The Pragmatic Turn" ("Den Pragmatiske Vendingen"). Dersom jeg skal si noe om det usagte i Lundstøls innlegg, finner jeg et ledetråd i bokens tittel. Jeg tenker på selve "vendingen", som er et sentralt filosofisk uttrykk i Lundstøls mangfoldige og presise forfatterskap. Jeg stiller derfor spørsmålet "hvordan har Lundstøl beskrevet pragmatisme i lys av vendingen?" Jeg vil påstå at vendingen er blant annet et dannelses-prosjekt. Bøker skal leses og studeres, problemer skal møtes og løses, overraskelselser og skuffelser er det mer enn nok av i livet, og i alt dette skal vi kastes tilbake mot oss selv i selvrefleksjon. Overført på Platons hulelignelse kan vi si at vi tar alt dette med oss oppover i hulens bratte stigning. Lundstøls mentor i studietiden var Egil A. Wyller og Wyller har i sine skrifer om Platon kalt denne stigningen for Anabasis på gresk.

Etter å ha oppnådd innsikt, eller kanskje rettere sagt "sett lyset", utenfor hulens inngang, kommer selve vendingen. Platon skriver at vi må vende oss helt om når innsikt er oppnådd. Fra alt strevet som man opplever gjennom studier og selvrefleksjon må vi vende oss helt om til det sosiale og det praktiske. Det er nettopp via det sosiale og det praktiske vi følger veien nedover gjennom hulen igjen. Wyller kaller denne nedstigningen for Katabasis på gresk. Pragmatikken, som har fokus på det sosiale og det praktiske, kan brukes nederst i hulen i et politisk prosjekt (jfr Lundstøls  bok "Det Myndige Menneske") for å bekjempe illusjoner og ideal bilder, eller det vitenskapen kaller representasjoner.

Hvor finner vi Lundstøl i denne dannelsesreisen som Platon beskriver i hulelignelsen? Lundstøl har heldigvis en tendens til å finne oss lettere enn vi finner ham. Men dersom vi vil lete etter Lundstøl og finne han et sted, mener jeg det må være i det stedløse. Hvor er det stedløse? Jo, i selve vendingen. Det mest interessante med "den pragmatiske vendingen" er ikke det pragmatiske, men selve vendingen. Platon var også opptatt av denne vendingen og den dypeste beskrivelsen jeg har funnet om dette er i det som kalles den tredje hypotesen i Parmenides. Lundstøl har selv studert denne hypotesen inngående og jeg mener hans forståelse er sentral for å forstå hans livslange prosjekt kalt "det myndige menneske".

Jeg vil påstå at vendingens betydning har utfordret mange tankere siden Platon skrev om det 350 år f.kr., men det var først med Søren Kierkegaard at vendingen fikk en ny betydning gjennom det han kaller "Gjentagelsen" og "Øieblikket". Tilbake til spørsmålet: Hvor finner vi Lundstøl? Jo, vi finner ham i gjentagelsen og i øyeblikket. Han er å finne på Eydehavnseminaret hvor han viser oss gjentagelsen og øyeblikket, hvor han selv befinner seg. Vi erfarer dette gjennom hans raushet, godhet, glede, innsikt, ærlighet og verdighet. Mens vi alle strever med å finne Lundstøl, er vi takknemlige for at det er han som finner oss.

Hvordan har Lundstøl så beskrevet pragmatismen i lys av vendingen? Det mener jeg kan beskrives i tre ord. Han har selv brukt disse tre ordene når han har beskrevet sin filosofkollega Hans Skjervheim (Lundsøl 1999). Jeg mener at de samme ordene passer også for Lundstøl, nemlig som "Etikker-i-Dialog".  Disse ordene ligger der også som en utfording til oss. Etikkeren er den praktiske vendingen og dialogen er den sosiale vendingen. Utfordringen ligger ikke bare i denne dobbelbevegelsen, men i det som ligger mellom etikkeren og dialogen, nemlig "i". Ordet "i" heter "se" på gresk og betyr opprinnelig "å bevege seg mot". "I" har med væren å gjøre, med det å eksistere. Pragmatisme har sin eksistensberettigelse i praksis og i det sosiale. Som Etikker-i-Dialog vil det være feil å begrense Lundstøls filosofi til pragmatisme, men i vår erfaringer, i bevegelsene vi foretar oss, kan vi finne spor av Lundstøls filosofi. Skal vi virkelige finne Lundstøls filosofi må vi våre å være i gentagelsen og i øyebelikket, og dette finner vi i vendingen. Derfor mener jeg at det viktige med "den pragmatiske vendingen" er ikke det pragmatiske men selve vendingen.
Kaare T. Pettersen

Eydehavn-seminaret 2012

Forum for mangfold og presisjon
Eydehavnseminaret feirer sitt 5-årsjubileum i år. For å gi rom for flere deltakere har vi i år flyttet seminaret til et gammelt herskapshus på Buøya. Huset ligger rett ved vannet med en fantastisk utsikt mot Tromøysund.

Program:
Torsdag 28. juni:      kl. 11 – 13:              Ankomst
                            kl. 13 – 15:              «Ulikhetens pris».
Tor Inge Romøren
«Ulikhetens pris.
Hvorfor likere fordeling er bedre for alle».
(Richard Wilkinson og Kate Pickett)


                            kl. 16 – 18:              Gruppearbeid.
Tema:
«Psykisk helse i lokalsamfunn - konsultasjon og/eller samarbeid»
Trine Lise Granli og Laila Granli Aamodt



Fredag 29. juni:        kl. 09 – 12:             EYDEHAVNFORELESNINGEN
«Angst og depresjon i Søren Kierkegaards tenkning og Edvard Munchs kunst»
Hans Herlof Grelland
«Tausheten og øyeblikket»


                                   kl. 16 – 18:              Gruppearbeid.
                                                        Tema:
«Hva vil det si å legge verdien av anerkjennelse til grunn i arbeid med mennesker?»
                                                        Janneke Q. van Ufford og Anne Brita Thorød


Lørdag 30. juni:        kl. 09 – 12:                 «Den pragmatiske vending – den
amerikanske arvens aktualitet»
John Lundstøl
Kommentarer: Kaare T. Pettersen
«The pragmatic turn» 
(Richard J. Bernstein)  

  • Tor Inge Romøren,  professor i medisin. Sosiolog. Er leder for senter for omsorgsforskning ved HiG.
  • Hans Grelland, professor i kvantekjemi ved UiA og filosof.
  • Laila Aamodt, hovedfag i sosialt arbeid og forfatter
  • Trine Lise Granli, Master i sykepleievitenskap. Avd.sjef tiltak eldre og funksjonshemmede, bydel Gamle Oslo.
  • Kaare T. Pettersen,  Phd. og førsteamanuensis i sosialt arbeid. HiØ.
  • Janneke Q. van Ufford, hovedfag i sosialt arbeid. Universitetslektor UiA
  • Anne Brita Thorød, hovedfag i sosialt arbeid. Førstelektor UiA.
  • John Lundstøl, professor i filosofi

Friday, June 22, 2012

The King and Queens backyard in Oslo

For the last three days, I've been in Oslo, attending a course in order to learn how to write proposals for research fundings to the EC. I've learned about how important it is to study carefully what the evaluators want to fund, how to build a successful proposal concept and a consortium, I've recieved training in writing skills, learned about implementation, impact, intellectual property, and about the evaluation process. I've also learned about the important role played by the administration team, about project management and reporting. All this in just three days. The goal has been to "increase success rates and to avoid common pitfalls". I could have shown some pictures from the writing skill course, but I'm afraid the pictures would have seemed dull and gray. So here's some pictures from where the King and Queen of Norway lives here in Oslo. I took a walk each afternoon, after classes, to the King and Queens beautiful backyard and spent time "just looking". Not writing or thinking about how bureaucrats in the EC are evaluating me just now. "Just looking."


Way back in 1977-1978, I was also here as a soldier in His Majesty the King's Guard. I had then been married for 2 years and my oldest daughter Kristine was a year old. The Kings Guard looks just the same today as for 37 years ago. We had the same uniforms, used the same rifle, marched the same way, and seemed just as proud as these soldiers here from today. This picture is from the changing of the Guard, which is done every second hour, every day of the year. I was moved by seeing these soldiers again. For 37 years ago, a marched just the same way and had the responsibility of leading the formal change of the Guards. 






There's lots to see around the Royal Palace. To the front of the Palace I have a view towards the city of Oslo. If you I were to walk straight ahead from where I am standing in this picture, I'd come to the Norwegian Parliament building (Stortinget). It's just a ten minutt walk from here. Every year at May 17th, thousands of children walk up this road to greet the King and Queen of Norway. On May 17th 1814, Norway formally declared its independence from Sweden through the signing of a Constitution. We have as a nation celebrated this day each year on the same day, and a typical way of celebrating is through the childrens parade. 
On the other side of the Palace, is the King and Queens backyard. And it's open for everyone. Just fantastic. It's remarkable that everyone can walk so close to the Palace and even stroll through their backyard. Here are some pictures of their backyard. This is where I have spent several hours each afternoon during my stay here in Oslo. "Just looking."

Kaare T. Pettersen

Thursday, June 21, 2012

The goddess of modesty and respect (shame) - Aidos

Aidos in Greek Mythology was the goddess of modesty and respect while Prophasis was the female personification of excuse. Prophasis was the daughter of the late-contriving Epimatheos (Afterthought, Pindar Pythian 5 epl). Aidos can be translated from Greek to English with modesty, respect, reverence, honour. Aidos is spelled Aedos in the Latin language. She was the female personification of modesty and respect and was a close companion of Nemesis. Aidos had a feeling of reverence or shame which restrains men from wrong while Nemesis had a feeling of reverence of righteous indignation aroused especially by the sight of the wicked in undeserved prosperity.

Aidos was the daughter of Prometheus (Forethought, Pindar Olympian 3). Aidos (reverence) gives to men virtue and valour´s  joy. Aidos (honour/reverence) brings men high renown, by hope of gain in secret. It was said that Aidos (modesty) makes mens cheeks as rosy as an apple. Aidos (shame) is one to have respect for, for she is the helpmate of the spear-fighting Aretas (valour, Plutarch: How young men should study poetry).

According to the old fable in Aesop (Fables 118) “man was made I such a hurry that Zeus had forgotten to put Modesty (Aiskhue) into his composition, among his other affections; and finding that there was no way of introducing it afterwards, man by man, he proposed the turning of it loose among the multitude: Aiskhue (Modesty) took her self at first to be a little hardly dealt withal, but in the end, came over to agree to´t, upon condition that Eros (daughter to Hermes and sister to Pan) might not be suffer´d to come into the same company; for where-ever that comes, says she, I´m gone”

Pausanias 3.20.10-11: “ The image of Aidos (Modesty), some thirty stades distant from the city (Sparta, Lakedaimon), they say was dedicated by Ikarios, the following being the reason for making it. When Ikaros gave Penelope in marriage to Odysseus, he tried to make Odysseus himself settle in Lakedaimon, but failing in the attempt, he next besought his daughter to remain behind, and when she was setting forth to Ithaka he followed the chariot, begging her to stay. Odysseus endured it for a time, but at last he bade Penelope to accompany him willingly, or else, if she preferred her father, to go back to Lakedaimon. They say that she made no reply, but covered her face with a veil in reply to the question, so that Ikarios, relising that she wished to depart with Odysseus, let her go, and dedicated an image of Aidos (Modesty); for Penelope, they say, had reached this point of the road when she veile herself.”
Kaare T. Pettersen

Tuesday, June 19, 2012

Om tilgivelsens grenser

 Her vil jeg trekke frem samtaler jeg hadde for 20 år siden (tidlig på 1990-tallet) med en ung kvinne på 26 år. Samtalene varte i over to år. Av de hundrevis av kvinner og menn utsatt for seksuelle overgrep som jeg har hatt samtaler med, tror jeg denne kvinnen har gjort sterkest inntrykk på meg. Hvorfor? Jeg tror det har å gjøre med at samtalene konfronterte meg med skammens betydning. Ikke hennes skam, for hun gikk med løftet hode, men min egen skam. Jeg følte skam over det å være mann etter å ha hørt hennes historie, og dette fikk meg til å reflektere spesielt over mitt mannsbilde og generelt over makt, kjønn og seksualitet i vårt samfunn. Overgrep og vold er i stor utstrekning et mannsfenomen (Sætre m.fl., 1986 og Andersen, 1998), og hun fikk meg til å reflektere over om ikke alle samtalene jeg hadde hatt med både overgripere og utsatte, også dreide seg om dette. Min skam medførte at mitt selvbilde som mann måtte revurderes. Samtalene med denne kvinnen var et avgrunnen til at jeg valgte å skrive min PhD avhandling nettopp om skam og seksuelle overgrep.

Anthony Giddens (1997) sier at det er en forskjell på skyld og skam. Mens skyld handler
om en angst som kommer når samvittighetens grenser overskrides, dreier skammen seg om det å mislykkes i å leve opp til egne idealforestillinger (s.81ff). Min idealforestilling om det å være mann, er en del av det jeg forsøker å være. Skammen er direkte knyttet til min idealforestilling (mitt selvbilde) og hvordan jeg ønsker å leve mitt liv. På denne måten, sier Giddens, "...när det gäller problem kring självidentiteten så är skam betydligt viktigare...enn skylden" (s.81). Det motsatte av skam er stolthet, og det var nettopp min mannlige stolthet jeg ble tvunget til å se i et annet lys under samtalene med henne.

Hennes holdning til skyld og tilgivelse gjorde også sterkt inntrykk på meg at var. Det å snakke om tilgivelse i forhold til overgrep er et minebelagt felt. Man kvier seg for å la dette tema komme på banen. Det er på mange måter et ikke-tema. Mange vil hevde at overgriperne skal og kan ikke tilgis. Det de har gjort er utilgivelig. De fortjener straff; ikke hjelp, ikke terapi, ikke tilgivelse. Ofte har jeg opplevd at overgripere er blitt avvist av hjelpeapparatet med den begrunnelse at de må prioritere samtaler med ofrene fremfor overgriperne. Mange vil sikkert ha forståelse for et slikt standpunkt. Men denne kvinnen snakker om tilgivelse på en måte som gjør meg taus. Det er dette jeg vil forsøke å reflektere over her. Nedenfor følger litt av hennes livshistorie.

Hun forteller at som spebarn hadde sykdommen cøliaki. Dette medførte at hun hadde store vanskeligheter med å ta til seg næring. Sykdommen ble ikke diagnostisert før hun holdt på å dø av avmagring i ett-årsalderen. Hun hadde også på denne tiden cerebral parese (skader på sentralnerve-systemet med vekslende symtomer og antatt oppstått før eller under fødselen), og hun sier at hun har hatt store smerter i kroppen så lenge hun kan huske. Det var ikke før hun var atten år at legene konstaterte at det virkelig var cerebral parese hun hadde og adekvat behandling ble iverksatt. Dette medførte at hun på barneskolen ble mobbet av medelever fordi hun stadig falt. Flere lærere var stadig sint på henne fordi hun hadde koordinasjonsproblemer, noe som viste seg ved at hun hadde problemer for eksempel med å holde en blyant. Hun hadde også vanskeligheter med å uttrykke seg verbalt. Hun føler at hun ble behandlet som et vanskelig barn helt frem til ungdomsskolen. På dette tidspunkt ble hun feildiagnostisert som psykisk utviklingshemmet og plassert på en spesialskole for barn med lærevanskeligheter. Her opplevde hun for første gang i sitt liv anerkjennelse fra sine medelever og fra lærerne, for den hun egentlig var eller ihvertfall syntes å være. Hun ser tilbake på denne feildiagnosen som en redning fra en brutal hverdag i et sykt samfunn. Det hører med til historien at hun i dag er utdannet førskolelærer med spesialkompetanse på vanskeligstilte barn.

Hun ble, forteller hun, sett på som "pappas jente" under hele oppveksten. Han var den tålmodige som knyttet hennes skolisser, hjalp henne med klærne, trøstet henne når hun hadde falt og slått seg, leste for henne og lot henne få sitte på fanget. Det var derfor ikke unaturlig for familien å la datteren som ni-åring sove i samme seng som sin far når familien overnattet hos venner. Det var da de seksuelle overgrepene begynte og de varte i flere år. Faren hadde på en måte eiendomsrett over henne og ingen stilte spørsmål. Alle var bare glad for at faren brydde seg om henne og hun gjorde hva som helst for å blidgjøre sin far og forsøke å få anerkjennelse fra ham, forteller hun.

Det har gått femten år siden faren begikk seksuelle overgrep mot henne første gang og hun sitter foran meg og trenger noen å snakke med. Hun har de siste femten årene "glemt" overgrepene, men husker nå plustelig hva som skjedde og trenger nå hjelp til å klare følelsene og minnene som veltet frem. Noe av det første hun sier til meg, er:
Jeg synes så innmari synd på pappa og prøver å liksom jobbe med dette han har gjort med meg, det var grusomt og forferdelig, men han har tatt all skylda og prøver å gjøre det godt igjen.

Hun hadde konfrontert sin far en måned tidligere med sine minner fra overgrepene. Hun nektet å anmelde faren til politiet, fordi:
Han har tatt hele skyldbyrden, og det er ingen lett byrde å ta og det respekterer jeg ham for. Så jeg har jo respekt for det han har gjort nå, og jeg vet at hvis jeg skal gå med alt dette inne i meg, så vil dette ødelegge meg ihvert-fall, og hindre meg opp gjennom åra. Det har jeg overhodet ingen ønsker om. Så jeg tar den vanskelige veien og prøver å tilgi ham, og ikke glemme det han har gjort…Når han har tatt straffen, så har han tatt straffen, sånn at den er ferdig.

Jeg spør hva slags straff det er han har fått og hun svarer:
…ikke sånn fengselsstraff og sånn men…den skyldfølelsen han har tatt på seg når han sier at han skal gå og sånn, det må være den verste straffa som finnes. Den skyldfølelsen.

Her sitter jeg overfor en ung kvinne som forteller om en vanskelig oppvekst, om en far som har misbrukt henne seksuelt over flere år, og som sier at hun prøver å tilgi ham. Dette har jeg problemer med både å forstå og godta, og jeg spør derfor om det er viktig for henne å tilgi sin far. Hun svarer:
Jeg tror det er viktig å ha det målet for øyet at jeg skal klare det…Det er masse vi ikke forstår og det er masse vi kan få hjelp til. Men vi må gjøre det vi klarer og det vi ikke klarer, må vi overlate til Gud. Jeg kan ikke forvente at Gud kommer og rer opp senga mi, for det fikser jeg selv…Men det jeg ikke fikser, det kan jeg få hjelp til. Når jeg har gjort det jeg kan selv.

Hva mener hun med tilgivelse, spør jeg:
Jeg har forbundet det å tilgi...med...det å fortsette å være glad i pappa og ønsker at han skal ha det bra med seg selv, at vi skal få så godt forhold som mulig, liksom. På tross av det som har hendt. Håper at jeg kan komme så langt at jeg kan ønske han alt godt. At han skal få det helt bra med seg selv.

Hun er også opptatt av en annen form for tilgivelse, nemlig den at faren må tilgi seg selv, samtidig som han fortjener den skyldfølelsen han har:
Han fortjener den en stund. Og så må han lære å tilgi seg selv han også… Ikke sant. Han har hatt det tøft en stund og det tror jeg han har hatt. Hvis han skal klare å leve med seg selv så må han leve i fred med seg selv.

Tilgivelse er noe som er mellom henne og faren. Noe faren må gi seg selv, samtidig som det er noe datteren forsøker å gi ham. Det er ikke tilstrekkelig at hun tilgir ham hvis ikke han tilgir seg selv eller ber om tilgivelse. Paul Leer-Salvesen (1998) sier, tydelig inspirert av Martin Buber (1923/ 1990) at dette er et viktig poeng, at det er: "... naturlig å tale om selvtilgivelse samtidig som tilgivelse er et fenomen mellom et 'jeg' og et 'du' " (Leer-Salvesen, 1998, s.159).

Den tredje form for tilgivelse hun forteller meg om, er den tilgivelsen som Gud gir. Det hun ikke klarer å tilgi, overlater hun til Gud. Noen ganger er det umulig for mennesker å tilgi, men hun sier at Gud er den Allmektige og kan tilgi der hun ikke strekker til. Paul Leer-Salvesen sier at tilgivelse er
...et navn på hele Guds aktive, talende og skapende henvendelse til menneskene: Når Gud til-gir, betyr det at han i sin suverene kjærlighet gjenoppretter det som skylden har ødelagt (1998, s.170).

Jeg spør henne om alle fortjener en mulighet til å få tilgivelse, også drapsmenn og voldtektsmenn. Hun svarer:
Ja, hvis han er villig til å gripe den, så. Du må huske at Moses drepte. Han som hang ved siden av Jesus på korset, jeg hadde inntrykk av at de to som hang ved siden av Jesus på korset hadde gjort omtrent det samme, de kjente tydeligvis hverandre, i følge det som står om dem, sånn at han som angrer sa at de hadde gjort noe galt, og det var bare den ene som Jesus tilga. Fordi det var han som var lei seg. Han sa ikke til begge to at idag skal dere to bli med meg til paradis, han sa det bare til den ene. Han ene vendte seg bort, og den andre vendte seg til. De fortjener en sjanse dersom de snur seg om.

Min klient viser meg at tilgivelse finnes som fenomen. Hun snakker om den i språket sitt, tenker på den, snakker om dens begrensninger og gir den. Men å definere hva tilgivelse er, det er et stort problem. Er det overhodet mulig å definere tilgivelsen? Kanskje ikke. Men hvordan tilgivelse omtales i hverdagsspråket  kan undersøkes, som jeg gjør her, og det gir i hvertfall er grunnlag for refleksjon over fenomenet.

Tilgivelsen er noe som skjer mellom to mennesker. Det er et relasjonsbegrep. Det er et fenomen som eksisterer i forhold til andre og i forhold til seg selv. Jeg har vanskelig for å se hvordan en overgriper eller en annen gjerningsmann for den saks skyld, kan tilgi seg selv og kalle dette for en selvtilgivelse, men jeg kan ikke utelukke at et menneske kan finne en slags fred med seg selv.

Det synes også klart at anger er en forutsetning for tilgivelse. Å tilgi en person som ikke angrer det som er gjort, er nok heller uvanlig. Det kan være at faren til min samtalepartner viste anger av frykt for konsekvensene; at han ville miste familien sin eller bli politianmeldt. Men min samtalepartner mente at angeren var oppriktig og at han viste at han ville gjøre opp for seg.

Han viste både sorg og smerte i forhold til det han hadde gjort. Han møtte sin datter ansikt til ansikt og ba om tilgivelse. Han var nedslått og hun var oppreist. Så på en måte har tilgivelse med en holdning å gjøre. Min klient var i stand til å møte sin far med en ny holdning, en annen holdning enn da hun var et offer. For nå var hun ikke et offer lenger, men en datter som har vært utsatt for overgrep av sin far. Gjerningsmannen var ikke lenger en overgriper, men en far som har begått overgrep overfor sin datter. Det har skjedd en holdningsendring mellom dem.

Aristoteles er i Den Nikomakiske etikk opptatt av å beskrive dyder som en holdning, en holdning det er mulig å strekke seg etter og nå frem til. Dyd er en mulighet som kan bli virkelighet. Men tilgivelse er mer enn en holdning, noe mer enn en dyd. Selv om det er beundringsverdig at min klient forsøker å tilgi sin far, så er til-givelsen ikke en beundringsverdig holdning som hun kan strekke seg etter og nå frem til. Det gir likevel mening å ha en kjærlig eller tilgivelsesfull holdning, og at man skal etterstrebe den. Tilgivelse er imidlertid ikke bare en mulighet, men også en umulighet på samme tid. Ingen kan be et menneske å ubetinget gi tilgivelse av ren nåde.

Paul Leer-Salvesen (1998) sier til dette, inspirert av Knud Løgstrup:
Tilgivelse beskrives bedre som et grunnfenomen eller en livsytring, og som sådan forutsetter den alltid tolkning. Den er ikke entydig…forhold mellom mennesker må alltid tolkes, slik tekster må tolkes. Tilgivelsens sted er nett-opp forholdet. Tilgivelse er…et relasjonsbegrep (s.174).

Til dette kan knyttes Knud Løgstrups (1956/1991) egne ord:
At vi på den måde er henvist til at leve i tillid og tolkning skænker vi ikke nogen tanke til daglig. Kun når et personligt forhold mellem to mennesker undergår en krise, træder det frem for deres bevidsthed, at de nu engang ikke kan komme udenfor eller bag ved tilliden og tolkingen i de af deres indbyrdes forhold, der er af personlig og afgørende karakter (s. 242).

Min samtalepartner tolkning av hennes fars bønn om tilgivelse skjedde i rammen av tillit. Og hennes forsøk på å gi tilgivelse gjenspeiler et ønsker om tillit. Forholdet mellom de to kan aldri gjenreises som om overgrepene aldri har funnet sted. Hans handlinger var moralsk forkastelige, et overgrep, et brudd på våre moralnormer, og han har erklært sin skyld. Det å be om unnskyldning innebærer ikke en erklæring om skyld, men det gjør bønnen om tilgivelse. Paul Leer-Salvesen (1998) understreker denne viktige forskjell mellom unnskyldning og tilgivelse (s.142). Det som har skjedd kan ingen viske bort som om det var ugjort. Hun vil forsøke å tilgi det som er mulig for henne, det som er umulig for henne å tilgi, overlater hun til Gud. Dette skaper en mulighet for forsoning mellom far og datter, mulighet for å leve et bedre liv hver for seg og sammen. Dette understreker at tilgivelsen ligger i relasjonen og at relasjonen bygger på tillit, men tilgivelsen gjenoppbygger ikke nødvendigvis tilliten som ble brutt.

Dette med tilgivelse finner jeg bemerkelsesverdig. Jeg klarer ikke å definere det, men ser jo at den finnes. Det er som å stå overfor et mysterium som fyller meg med stillhet, et under som gjør meg taus. Som Paul Leer-Salvesen (ibid.) uttrykker det:
…det finnes en mulig tilgivelse, midt i det som er vår menneskelige tid: Den finnes som 'litt tilgivelse' og den finnes som 'mye tilgivelse'. Den finnes som noe som kommer etter et langt sorgarbeid med bot, soning og konflikt-bearbeiding, for mange også som et stort og nytt og skapende under. Men underne gjør oss tause (s.179).
Kaare T. Pettersen

Referanser:
Andersen, Torbjørn H., 1998. Under en lukket himmel. Unge gutter utsatt for seksuelle overgrep i
en kristen sjelesorgsammenheng. Vilkår for virkelighetsskaping og mestring. Hovedoppgave
i sosialt arbeid. Oslo: Høyskolen i Oslo, avdeling ØKS.
Aristoteles, 1996. Dewn Nikomakiske etikk. Oslo: Gyldendal.
Buber, Martin, [1923], 1990. Jag og Du. Ludvika: Dualis Forlag
Giddens, Anthony, 1997. Modernitet och självidentitet. Göteborg: Daidalos.
Leer-Salvesen, Paul, 1998. Tilgivelse. Oslo: Universitetsforlaget.
Løgstrup, Knud Ejler, 1956. Den Etiske Fordring. København: Gyldendal.
Sætre, Marianne, Harriet Holter og Ellen Jebsen, 1986. Tvang til seksualitet. Oslo: Cappelen.

Monday, June 18, 2012

Fattigdom blant barn er økende


En større forskningsrapport foretatt av Fafo (2011) viser at det er en klar økning av barnefattigdom i Norge. Undersøkelsen sier at antall barn som lever i fattige husholdninger har nå økt fra 5.1 prosent i 2000 til 7.9 prosent i 2006. I reelle tall betyr dette en økning fra 50000 barn til 85000 barn i Norge på bare 6 år. Det er flere måter å definere fattigdomsgrensen på, men i Norge er det vanlig å benytte EUs fattigdomsmål, der det tas utgangspunkt i 60 prosent av medianinntekten etter skatt. En viktig forklaring på denne utviklingen er endringen i befolkningens sammensetning, med en økning i barnerike innvandrerfamilier fra ikke-vestlige land, der mange voksne ennå ikke er kommet inn på arbeidsmarkedet.
Barnefattigdom i Østfold
I 2000 var det Oslo som hadde flest antall fattig barn i Norge (gjennomsnitt 5.1 prosent) med 8.3 prosent (7364 barn) med Østfold på en andre plass med 6.1 prosent (3153 barn). Seks år senere (gjennomsnitt 7.9 prosent) er det fortsatt Oslo som topper statistikken med 14.7 prosent (15961 barn) med Østfold på andre plass med 10.5 prosent (6189 barn). I begge fylkene er det altså snakk om en fordobling i antall fattig barn i reelle tall på 6 år. Det er ellers store variasjoner innen Østfold fra Hvaler med 4.1 prosent og Våler med 5.5 prosent i 2006 og ligger dermed i den nedre delen av landsstatistikken, til Askim med 13.1 prosent og som dermed ligger i den øverste delen av landsstatistikken.
En urovekkende side med statistikken er at økning i antall fattige barn i Fredrikstad har økt fra 7 prosent i 2000 til 11.4 prosent i 2006. I reelle tall betyr dette en økning fra 974 barn til 1814 barn på bare 6 år. Blant de ti største byene i Norge er Fredrikstad i 2006 kun slått av Oslo (14.7 prosent) og Drammen (12.9 prosent). Økningen i de andre store Østfold kommunene i den samme tidsperioden er også betydelige. I Moss har økningen gått fra 6.3 prosent (340 barn) til 9.2 prosent (679 barn). I Halden fra 8.2 prosent (454 barn) til 11.1 prosent (679). En annen urovekkende side med statistikken er at den største økningen i Østfold har skjedd i Sarpsborg fra 5.2 prosent (504 barn) til hele 12.2 prosent (1363 barn).  
Et alvorlig problem
Fattigdom er et alvorlig samfunnsproblem og mest problematisk når den rammer barn. De har få eller ingen mulighet til å påvirke sin egen situasjon eller sine egne levevilkår. De er helt avhengige av voksne som sørger for dem, og slår dette feil, må det offentlige tre støttende til. Barnefattigdom i Norge betyr ikke nødvendigvis at de unge mangler mat og klær, men at de ikke får mulighet til å delta i samfunnet på lik linje med andre. De er fattige på opplevelser. De får ikke vært med på fritidsaktiviteter, bursdager, leirskoler og reiser. Det kan oppleves sårt for barna det gjelder. Det er en større andel av de fattige barna som sliter sosialt, som ikke kan delta i fritidsaktiviteter, bursdager eller feriereiser med familien. Barn kan oppleve seg sosialt isolerte. Før kunne alle spille for eksempel fotball sammen på løkka, men nå er aktivitetene organisert. Da faller disse barna lett utenfor det sosiale fellesskapet.
Hva kan gjøres?
Regjeringens første handlingsplan mot fattigdom kom i 2006 som et vedlegg til St.prp. 1 (2006-2007). Til tross for sterk inntekstvekst i samfunnet og stor politisk oppmerksomhet har likevel barnefattigdommen i Norge økt siden 2000. Det ligger store politiske utfordringer i det å snu denne utvikling. Nasjonalpolitisk handler det om utdanningspolitikk, skattepolitikk, trygdepolitikk, helsepolitikk, og boligpolitikk. Mange kommuner har sittet og ventet på at disse nasjonalpolitiske utfordringene skulle løses før man setter i gang lokalpolitiske tiltak. Men det er i kommunene folk bor og det er her tiltak mest effektivt kan iverksettes for å bedre fattige barns levekår.
Det viktigste lokalpolitiske tiltaket er en større integrering i arbeidslivet. Dette vil for enkelte være et langsiktig tiltak, spesielt for dem som trenger ulike former kompetanse økning og utdanning for å komme inn i arbeidslivet. Det må derfor settes i verk tiltak som letter situasjonen for fattige barn her og nå. Dette kan gjøres gjennom ulike tilskuddsordninger som økning av sosialhjelpssatsene rettet mot barnefamilier og gratis kjernetid i barnehagene. Mye kan vinnes også med en bedre samordning av kommunens tiltak rettet mot fattige barn hvor skole, barnehage, barnevern, NAV, med flere alle gjør en innsats hver for seg. Fattigdom og sosial ekskludering må bli et tema for flere enn de få profesjonelle som daglig møter de fattige og de ekskluderte. Kommunenes hovedmål bør være å bekjempe fattigdom på bred front gjennom sosial inkludering og ved å styrke det sosiale og forebyggende arbeidet i kommunene. Dette er god folkehelse.