Da-sein er å være holdt ut i Intet

Det er fredag den 13. Ute er det høst, som betyr 10 grader og regnvær. Klokken er 07.00. Jeg har sitteet og lest en time allerede foran peisen på mitt arbeidsrom. Jeg leser Was ist Metaphysik til Martin Heidegger. Det er en bok jeg har lest mange ganger før, men blir ikke ferdig med deg. Det er en bok som er ny for meg hver gang jeg tar den frem. Noen bøker er slik. Jeg stusser ved en setning på side 115 (SV, bind 9, Wegmarken). Setningen gir meg mange assosiasjoner. Jeg kommer ikke videre uten å skrive ned noen tanker. 

Da-sein heiℬt: Hineingehaltenheit in das Nichts. Hva mener Heidegger med dette? Jeg oversetter setningen som at Da-sein betyr: å være holdt ute i Intet.

Mitt utgangspunkt for å forstå dette er Søren Kierkegaards bok Begrepet Angest (SV, bind 6), skrevet av Vigilius Haufniensis. Det at boken er et psykologisk arbeid, kommer allerede frem i dens undertittel; "En simpel psychologisk-paapegende Overveielse i retning af det dogmatiske Problem om Arvesynden". Ved siden av det Sigmund Freud har skrevet om angst, står dette verket til Kierkegaard som banebrytende for vår forståelse av angstens betydning for selvet (Cole, 1971).

Boken er en avhandling om angstens betydning. Forskjellen på frykt og angst er at frykt retter seg mot noe bestemt, mens angstens gjenstand er:

Intet. Men hvilken Virkning har Intet? Det føder Angest. Dette er Uskyldig-hedens dybe Hemmelighed, at den paa sammeTid er Angest. Drømmende projekterer Aanden sin egen Virkelighed, men denne Virkelighed er Intet, men dette Intet seer Uskyldigheden bestandig udenfor sig (SV, bind 6, s.136).

Angsten kommer eller tar en i besittelse, men det er fordi man gir etter, faller eller griper feil. Angsten er en fremmed makt som griper en og dermed synker man i angsten. Angstens gjenstand er ikke noe konkret, men et Intet, eller rettere sagt, noe som er Intet. Mens frykten refererer til noe bestemt, er angsten "Frihedens Virkelighed som Mulighed for Muligheden" (SV, bind 6, s.136). Denne virkelighet er Intet. Å si noe konkret om hva Intet er, er ingen lett oppgave. Skulle jeg likevel våge, måtte det være med ordene til Martin Heidegger: 

Dermed er svaret på spørsmålet efter Intet innvunnet. Intet er hverken en gjenstand eller overhodet et værende. Intet forekommer hverken for seg, eller ved siden av det værende, som det liksom henger seg på. Intet er muliggjørelsen av det værendes åpenhet som sådant for den menneskelige tilværelse. Intet gir ikke først motbegrepet til det værende, men hører opprinnelig til vesenet (væren) selv. I det værendes væren skjer Intets intetgjørelse (I Aarnes og Wyller (red.), 1962,  Hva er Metafysikk, s.113. Oversettelse av Guttorm Fløistad). 

Hva dette værendes Væren egentlig er, er det ingen som kan si med sikkerhet (ikke engang Heidegger), fordi vi alle er berørt av Værens historisk betingede tildekkethet, det Heidegger kaller "Seinvergessenheit" i sitt to-bindsverk om  Nietzsche. Her skriver han at dette betyr: "...selvtildekkethet av Værens opprinnelige skille mellom Hva-Væren (Was-sein) og Det-Væren (Das-sein), til fordel for Væren som opplyser det Værende som Værende og forblir ubestridt som Væren" (1961/ 1997, s.366, min oversettelse). Heidegger beskriver i Platons sannhetslære (2000, s.39,EPOS forlag, en bok jeg selv er oversetter for) at Det-Væren (Das-sein) er væren i sin eksistensielle og egentlige form utenfor hulen, mens Hva-Væren (Was-sein) er værens predikative form innenfor hulen. Ifølge Heidegger ligger sannheten i det som er tildekket mellom disse, det som leder hele mennesket til vendepunktet for sitt vesen. 

Jeg må sette litt mer ved i peisen nå. Det er ikke rart jeg må lese boken mange ganger når bare en av setningene gir meg sånne refleksjoner. 

Om "Hende" - Om å velge det rette

 Om "Hende"

Jeg sitter og leser i notatbøkene eller journalene til Søren Kirkegaard. Han har inndelt dem i tre kategorier. Journalene AA til KK, Notatbøkene 1 til 15 og Journalene NB 1 til 36. Her er mange tusen sider med filosofiske betraktninger. Det er sagt at han hadde et skrivebord i hvert rom der han bodde for å kunne skrive ned tankene når de kom. Gikk han fra et rom til en annen uten å skrive ned tanken, kunne den bli borte. Han skrev utrettelig, bøker, notater og til og med sin egen avis (Øyeblikket), helt frem til sin død i 1855.

Jeg leser nå i Journalene NB 25. Mot slutten av denne journalen, som inneholder mange overveielser av Kristendommen, mellom et notat om det å oppdra barn i Kristendommen og et notat om det ekstensive og det intensive i Kristendommens forkynnelse, et tre-siders notat om henne. Overskriften for nedtegnelsen er Om "Hende" og er skrevet i mai 1852. Hva i all verden er dette? 

Om "Hende" handler om Regine Olsen (1822-1904), datter til ekteparet Regina Frederikke og Terkel Olsen. Et kjærlighetsforhold som ble avsluttet 11 år tidligere, og Regine har nå vært gift med J.F.Schlegel  i fem år. Kierkegaard har tidligere skrevet et notat i Notatbok 15 datert 24. august 1849. Overskriften da var Mit Forhold til "hende" og han skriver hele 12 tettskrevne sider om dette kjærlighetsforholdet som han ikke klarer å legge bak seg. I et enda tidligere notat fra Journalen NB 8 fra året før (1848), skriver han om hvorfor og hvordan han brøt forlovelsen han hadde med Regine. De hadde vært forlovet i et års tid, da Søren brøt forlovelsen. Dette gjorde han på denne måten:

"jeg havde dog Styrke nok til, for at lindre Sagen for hende, at udtrykke at jeg var en Skurk, en Bedrager".

Søren Kierkegaard hadde gjort et valg hvor han valgte sitt forfatterskap fremfor kjærligheten, men kjærligheten ble aldri glemt. 

Nå sitter jeg og tenker om han gjorde det rette valget. Også i sine notater får han leseren til å reflektere over etiske spørsmål. Ikke bare om å foreta et valg, men å velge det rette.