Wednesday, March 30, 2016

Hjertaas

Idag hadde jeg en vakker tur i Hjertaas friluftsområde i Sandefjord. Området skal være kåret til byens vakreste turområde. Det kan være delte meninger om akkurat det men utsikten fra Hjertaastoppen er flott. Her ser jeg først over mot Tønsbergfjorden og så snur jeg meg litt og ser også hele Sandefjords-fjorden. Selve toppen ligger 148 moh. Ikke akkurat Norges høyeste fjell, men det duger bra her i Sandefjord. Hele turen i dag var på litt over 7 km. En overkommelig liten tur i en vakker skog, mye fuglesang, og trær som viser en bristeferdig lengsel etter våren.
Takk til Sandefjord kommune og Sandefjord Turistforening som har anlagt en så praktfull turområde som er åpent for alle. Store deler av stien følger skiløypa som brukes vinterstid. Her er også en lengre del av skiløypa en lysløype. Selv om stien er flott, må jeg være ærlig og si at jeg liker meg best utenfor løypa. Tror man opplever mer i livet ved å gå utenfor "stien" av og til. Det er uten tvil omveiene vi tar i livet som fører lengst :-)

Tuesday, March 22, 2016

Kierkegaard: "Tab for Alt ikke Lysten til at gaae"

Den store danske filosofen Søren Kierkegaard skrev et brev til sin svigerinne Sofie Henriette Kierkegaard (Jette) i oktober 1847. Brevet er blitt bevart og viser Kierkegaards omsorg for sin syke svigerinne. Hun var blitt tiltakende syk og sengeliggende. Kierkegaards råd til Henriette var å GÅ! Han skriver:

"Tab for Alt ikke Lysten til at gaae: jeg gaaer mig hver Dag det daglige Velbefindende til og gaaer fra enhver Sygdom; jeg har gaaet mig mine bedste Tanker til, og kjender ingen Tanke saa tung, at man jo kan gaae fra den. Selv om man gik saaledes efter sit Helbred, at dette bestandigt var een Station man forud - jeg vilde dog sige: gaae! Det er jo ogsaa aabenbart at man dog ved at gaae bestandigt kommer Velbefindendet saa nær som det er En muligt, selv om ikke ganske naaer det, men ved at sidde stille. og jo mere man sidder stille, desto nærmere kommer Ildebefindendet. Kun i Bevegelse er Sundheden og Frelsen at finde. Nægter Nogen, at Bevægelsen er til: saa gjør jeg som Diogenes, saa gaaer jeg. Nægter Nogen at Sundheden er i Bevægelsen, saa gaaer jeg fra alle sygelige Indvendinger. Naar man saaledes bliver ved at gaae, saa gaaer det nok" (Søren Kierkegaards Skrifter, Bind 28, side 60-61).

Det å spasere, promenere eller bare slentre i Københavns gater på 1800-tallet var blitt så populært at trafikken måtte settes i system. Politiet satte opp plakater i 1810 i København som anbefalte gående å alltid ha rennesteiene på sin høyre side. Å gå var blitt "trendy". Kierkegaard brakte det å gå et skritt videre, så å si, ved å mene at det å gå er bra for enhver sykdom. Kierkegaard brukte denne "terapien" på seg selv hver eneste dag. Han sier at han gikk seg frisk og at han gikk seg til sine beste tanker. Selvsagt kan man ikke gå fra enhver sykdom, det vet alle som har vært alvorlig syk. Kierkegaard skriver som en filosof og ikke som en lege. Men tankene hans er verdt å ha med seg, selv om man er syk. Bevegelse og aktivitet er viktig også for den syke.

At hans svigerinne, Henriette, var alvorlig syk og til og med sengeliggende de siste 20 årene av sitt liv med lammelser og store smerter pga nyrestein, var ingen hinder for Kierkegaard å anbefale henne å bevege seg mest mulig. Sunnhet finnes i enhver bevegelse. Om Henriette fulgte sin svorgers råd eller så på rådene som umulige å gjennomføre som sengeliggende, vites ikke. Men vi vet at hun satte veldig pris på sin svoger og leste flittig alle hans bøker. Og det å lese bøker er også en bevegelse. Sammen med brevett til Henriette, sendte nemlig Kirekegaard også et eksemplar av sin nyeste bok "Opbyggelige Taler i forskjellig Aand" (utkom 13.03.1847) til henne. Jeg ser for meg at Henriette hadde mange gode "vandringer" sammen med sin svorger under lesing av denne boken og alle de andre fantastiske bøkene som han skrev.

Søren Kierkegaards råd om å gå, brukes ofte av pilegrimer. Jeg oppfatter meg selv som en pilegrim, en som vandrer til et hellig sted. Et hellig sted var for de første kristne pilegrimene steder som Jerusalem, Santiago de Compostella og Nidaros. Jeg har selv hatt gleden av å gå 800 kmfra St. Jean Pied de Port i Frankrike til Santiago de Compostella på Spanias østkyst. Jeg forbereder meg nå på å  gå fra Sandefjord til Trondheim senere i år. Det finnes også en rekke andre hellige steder man kan vandre til. Ulike religioner har ulike hellige steder. Dagens pilegrimer vandrer av mange ulike grunner. Som pilegrim kjenner jeg igjen Kierkegaards grunner for å gå. Nemlig fordi bevegelsen gjør meg sunnere, jeg føler meg frisk når jeg går, og bevegelsen frembringer gode tanker. Så i den grad jeg går mot et hellig sted, er dette stedet inne i meg og ikke i et gammelt kirkebygg utenfor meg selv.

Gjennom århundrene har tankene omkring pilegrimsvandring utviklet seg og Eivind Luthen (2003) har oppsumert på en fin måte, synes jeg,  hvorfor pilegrimer går. Jeg har tatt meg den frihet til å omarbeide punktene noe i Kierkegaards ånd.
1. Man oppsøker stillhet og ro gjennom bevegelse
2. Ved å gå i eget tempo, slutter man etterhvert å haste, stressnivået synker
3. Det er viktig å øve seg på å være alene, ja til og med ensom. Da rettes fokus innover.
4. Det å gå, enten man går kort eller langt, krever en innsats. Man bestemmer seg for å gå, setter en fot foran den andre, og dette krever en innsats. Det å kjenne at man gjør en innsats styrker både kropp og sjel.
5. Vandring er et enkelt liv. Man lærer seg at det er tre elementære forhold i livet: bevegelse, hvile og næring/vann. Man bærer ikke med seg mer enn det man trenger når man går. Mange byrder kan slippes. Livet er enkelt når man går.
6. Mange har merket seg at når man møter andre gående, er det naturlig å hilse. Selv om man møter helt fremmede mennesker, hilser man. Å hilse er en gave. Det er noe man får og noe man gir. Man får et smil, en hyggelig tanke fra et annet menneske. Å gå er en rikdom av gaver som man møter underveis. En pilegrimsvandring kalles ofte "kjærlighetens vandring" og den er helt gratis.
7. Man kan ta lærdom av tidligere tider og gamle tenkemåter. Mange gikk pilegrimsvandring i tidligere tider pga en skyldfølelse, en skamfølelse, en sykdom, en forbrytelse, for å få en oppreisning og en anerkjennelse. Det kan man fortsatt. Man kan gå seg til sunnhet og man går seg til gode tanker. "Så lenge man går, går det nok" (Luthen, 2003, s 11).

Referanser:

Garff, Joakim. 2000. SAK. Søren Aaby Kierkegaard. En Biografi. København: Gads Forlag
Søren Kierkegaards Skrifter, 2012, Bind 28. Breve. Dedikasjoner. København. Gads Forlag
Søren Kierkegaards Skrifter, 2012, Bind K28. Kommentarer til Breve. Dedikasjoner. København. Gads Forlag
Luthen, Eivind, 2003. Pilegrimsguiden. Tønsberg - Oslo - Hamar. Oslo: Verbum
Kaare T. Pettersen


Monday, March 21, 2016

Mokollen

Idag gikk turen opp til Mokollen. Et populært utfartssted for både sandefjordinger og besøkende. Utallige er de bryllupsbildene som er blitt tatt opp i gjennom årene med denne utsikten som bakgrunn, Sandefjord by, Sandefjordsfjorden, og blå himmel. Strømstadferja kan også sees godt herfra. De fleste kommer her for å nyte utsikten, men i de senere årene har klatreklubben begynt med klatretrening i de stupbratte fjellveggene mot syd. Det er ikke noe for meg som har høydeskrekk.
Men før jeg kommer opp til Mokollen, kommer jeg til Glassmesterløkka. Dette navnet kommer også på min "værapp og jeg leser "7 varmegrader grader på Glassmesterløkka". Hvorfor heter stedet så Glassmesterløkka? Ei flott jorde under Sandefjords velkjente grønne drikkevannstank var stedet hvor glassmester Oluff Andersen begynte sitt glassmesteri i 1850. Han drev også et lite gårdsbruk her. Stedet var også velkjent for en olle og mange kom hit for å vaske sine klær.
Mange som besøker Mokollen tenker ikke på at de går rundt på et fjell som ligner på en sveisterost. Allerede i 1902 var stedet brukt av nordmenn som forsvarsverk mot Sverige. Nordmenn som ville ut av unionen mot Sverige gjorde seg klar til krig og bygde utsiktsposter og kampstillinger. Det ble heldigvis ikke noe av den krigen.

Men da 2.verdenskrig kom, utnyttet tyskerne stedet fullt ut. I flere etasjer nedover finner man tunneler, lagerhaller, og til og med et sykehus bygdt inn i fjellet. Her er trapper fra etasje til etasje og til de mange inngangene som finnes til forsvarsanlegget.

Øverst på Mokollen platået var det
plassert hele 20 kanoner som siktet mot alle fire himmelretningene. Her kunne man lett forsvare by og havn.
Alle kanonene er forlengst fjernet, men sporene etter dem og tilstedeværelsen av en fremmed makt, er forstatt meget synlig.

I dag har forsvaret ikke lenger bruk for dette forsvarsverket og stedet er derfor kun et yndet friluftsområde. Men for bare 60 år siden så alt anderledes ut her. På vei ned fra Mokollen tenker jeg på at vi er heldige som bor et et av verdens mest fredelige land.

Sunday, March 20, 2016

Ula, Larvik

Dagens vandring går til Ula i Larvik kommune. Navnet stammer fra det norrøne ordet urd og vetyr steinur. Stedet er kjent for hjemmet til Anders Jacob Johansen (1815-1881), bedre kjent som Ulabrand, og arbeidet her som los. Mange seilskuter og båter i nød har fått hjelp av Ulebarand. Idag er det kun 200 personer som er fastboende her, men sommerstid mangedobles befolkningen pga hytter og en meget stor campingplass. Havnen, som dette bildet viser en del av, er stappfull av fritidsbåter sommerstid.  
Det går en fin sti opp fra parkeringsplassen og inn i et område bestående av en eldre bebyggelse. Flotte hus som er meget godt vedlikeholdt. Det er som å gå litt tilbake i tiden blant disse husene. Jeg han se for meg hvordan lokalbefolkningen bodde på 1800-tallet. Smale smug, hus tett inntilhverandre og nær kontakt med havet. Her har folk livnært seg av havet i hundrevis av år. Det er flott at slike steder fortsatt består og viser at vi idag har en fortid vi kan være stolte av.
 Litt bortover denne stien kommer jeg til en stor og flott sandstrang. Stranda er like ved en stor  og populær campimgplass. Utallige camping turister har lagt sine sommerferier her opp gjennom årene.

Her kan man gå lange turer på svaberget eller i skogen, fiske, bade, eller bare ligge på den lyse sanden og sole seg.

Her er det godt å vært. Takk til de som har bygd opp Ula og gjort stedet til et historisk sted vi fortsatt kan nyte idag.