"Tab for Alt ikke Lysten til at gaae: jeg gaaer mig hver Dag det daglige Velbefindende til og gaaer fra enhver Sygdom; jeg har gaaet mig mine bedste Tanker til, og kjender ingen Tanke saa tung, at man jo kan gaae fra den. Selv om man gik saaledes efter sit Helbred, at dette bestandigt var een Station man forud - jeg vilde dog sige: gaae! Det er jo ogsaa aabenbart at man dog ved at gaae bestandigt kommer Velbefindendet saa nær som det er En muligt, selv om ikke ganske naaer det, men ved at sidde stille. og jo mere man sidder stille, desto nærmere kommer Ildebefindendet. Kun i Bevegelse er Sundheden og Frelsen at finde. Nægter Nogen, at Bevægelsen er til: saa gjør jeg som Diogenes, saa gaaer jeg. Nægter Nogen at Sundheden er i Bevægelsen, saa gaaer jeg fra alle sygelige Indvendinger. Naar man saaledes bliver ved at gaae, saa gaaer det nok" (Søren Kierkegaards Skrifter, Bind 28, side 60-61).
Det å spasere, promenere eller bare slentre i Københavns gater på 1800-tallet var blitt så populært at trafikken måtte settes i system. Politiet satte opp plakater i 1810 i København som anbefalte gående å alltid ha rennesteiene på sin høyre side. Å gå var blitt "trendy". Kierkegaard brakte det å gå et skritt videre, så å si, ved å mene at det å gå er bra for enhver sykdom. Kierkegaard brukte denne "terapien" på seg selv hver eneste dag. Han sier at han gikk seg frisk og at han gikk seg til sine beste tanker. Selvsagt kan man ikke gå fra enhver sykdom, det vet alle som har vært alvorlig syk. Kierkegaard skriver som en filosof og ikke som en lege. Men tankene hans er verdt å ha med seg, selv om man er syk. Bevegelse og aktivitet er viktig også for den syke.
At hans svigerinne, Henriette, var alvorlig syk og til og med sengeliggende de siste 20 årene av sitt liv med lammelser og store smerter pga nyrestein, var ingen hinder for Kierkegaard å anbefale henne å bevege seg mest mulig. Sunnhet finnes i enhver bevegelse. Om Henriette fulgte sin svorgers råd eller så på rådene som umulige å gjennomføre som sengeliggende, vites ikke. Men vi vet at hun satte veldig pris på sin svoger og leste flittig alle hans bøker. Og det å lese bøker er også en bevegelse. Sammen med brevett til Henriette, sendte nemlig Kirekegaard også et eksemplar av sin nyeste bok "Opbyggelige Taler i forskjellig Aand" (utkom 13.03.1847) til henne. Jeg ser for meg at Henriette hadde mange gode "vandringer" sammen med sin svorger under lesing av denne boken og alle de andre fantastiske bøkene som han skrev.
Søren Kierkegaards råd om å gå, brukes ofte av pilegrimer. Jeg oppfatter meg selv som en pilegrim, en som vandrer til et hellig sted. Et hellig sted var for de første kristne pilegrimene steder som Jerusalem, Santiago de Compostella og Nidaros. Jeg har selv hatt gleden av å gå 800 kmfra St. Jean Pied de Port i Frankrike til Santiago de Compostella på Spanias østkyst. Jeg forbereder meg nå på å gå fra Sandefjord til Trondheim senere i år. Det finnes også en rekke andre hellige steder man kan vandre til. Ulike religioner har ulike hellige steder. Dagens pilegrimer vandrer av mange ulike grunner. Som pilegrim kjenner jeg igjen Kierkegaards grunner for å gå. Nemlig fordi bevegelsen gjør meg sunnere, jeg føler meg frisk når jeg går, og bevegelsen frembringer gode tanker. Så i den grad jeg går mot et hellig sted, er dette stedet inne i meg og ikke i et gammelt kirkebygg utenfor meg selv.
Gjennom århundrene har tankene omkring pilegrimsvandring utviklet seg og Eivind Luthen (2003) har oppsumert på en fin måte, synes jeg, hvorfor pilegrimer går. Jeg har tatt meg den frihet til å omarbeide punktene noe i Kierkegaards ånd.
1. Man oppsøker stillhet og ro gjennom bevegelse
2. Ved å gå i eget tempo, slutter man etterhvert å haste, stressnivået synker
3. Det er viktig å øve seg på å være alene, ja til og med ensom. Da rettes fokus innover.
4. Det å gå, enten man går kort eller langt, krever en innsats. Man bestemmer seg for å gå, setter en fot foran den andre, og dette krever en innsats. Det å kjenne at man gjør en innsats styrker både kropp og sjel.
5. Vandring er et enkelt liv. Man lærer seg at det er tre elementære forhold i livet: bevegelse, hvile og næring/vann. Man bærer ikke med seg mer enn det man trenger når man går. Mange byrder kan slippes. Livet er enkelt når man går.
6. Mange har merket seg at når man møter andre gående, er det naturlig å hilse. Selv om man møter helt fremmede mennesker, hilser man. Å hilse er en gave. Det er noe man får og noe man gir. Man får et smil, en hyggelig tanke fra et annet menneske. Å gå er en rikdom av gaver som man møter underveis. En pilegrimsvandring kalles ofte "kjærlighetens vandring" og den er helt gratis.
7. Man kan ta lærdom av tidligere tider og gamle tenkemåter. Mange gikk pilegrimsvandring i tidligere tider pga en skyldfølelse, en skamfølelse, en sykdom, en forbrytelse, for å få en oppreisning og en anerkjennelse. Det kan man fortsatt. Man kan gå seg til sunnhet og man går seg til gode tanker. "Så lenge man går, går det nok" (Luthen, 2003, s 11).
Referanser:
Garff, Joakim. 2000. SAK. Søren Aaby Kierkegaard. En Biografi. København: Gads Forlag
Søren Kierkegaards Skrifter, 2012, Bind 28. Breve. Dedikasjoner. København. Gads Forlag
Søren Kierkegaards Skrifter, 2012, Bind K28. Kommentarer til Breve. Dedikasjoner. København. Gads Forlag
Luthen, Eivind, 2003. Pilegrimsguiden. Tønsberg - Oslo - Hamar. Oslo: Verbum
Kaare T. Pettersen
No comments:
Post a Comment