En større forskningsrapport foretatt av Fafo (2011) viser at det er en
klar økning av barnefattigdom i Norge. Undersøkelsen sier at antall barn som
lever i fattige husholdninger har nå økt fra 5.1 prosent i 2000 til 7.9 prosent
i 2006. I reelle tall betyr dette en økning fra 50000 barn til 85000 barn i
Norge på bare 6 år. Det er flere måter å definere fattigdomsgrensen på, men i
Norge er det vanlig å benytte EUs fattigdomsmål, der det tas utgangspunkt i 60
prosent av medianinntekten etter skatt. En viktig forklaring på denne
utviklingen er endringen i befolkningens sammensetning, med en økning i
barnerike innvandrerfamilier fra ikke-vestlige land, der mange voksne ennå ikke
er kommet inn på arbeidsmarkedet.
Barnefattigdom i Østfold
I 2000 var det Oslo som hadde flest antall fattig barn i Norge
(gjennomsnitt 5.1 prosent) med 8.3 prosent (7364 barn) med Østfold på en andre
plass med 6.1 prosent (3153 barn). Seks år senere (gjennomsnitt 7.9 prosent) er
det fortsatt Oslo som topper statistikken med 14.7 prosent (15961 barn) med
Østfold på andre plass med 10.5 prosent (6189 barn). I begge fylkene er det
altså snakk om en fordobling i antall fattig barn i reelle tall på 6 år. Det er
ellers store variasjoner innen Østfold fra Hvaler med 4.1 prosent og Våler med
5.5 prosent i 2006 og ligger dermed i den nedre delen av landsstatistikken, til
Askim med 13.1 prosent og som dermed ligger i den øverste delen av
landsstatistikken.
En urovekkende side med statistikken er at økning i antall fattige barn
i Fredrikstad har økt fra 7 prosent i 2000 til 11.4 prosent i 2006. I reelle
tall betyr dette en økning fra 974 barn til 1814 barn på bare 6 år. Blant de ti
største byene i Norge er Fredrikstad i 2006 kun slått av Oslo (14.7 prosent) og
Drammen (12.9 prosent). Økningen i de andre store Østfold kommunene i den samme
tidsperioden er også betydelige. I Moss har økningen gått fra 6.3 prosent (340
barn) til 9.2 prosent (679 barn). I Halden fra 8.2 prosent (454 barn) til 11.1
prosent (679). En annen urovekkende side med statistikken er at den største
økningen i Østfold har skjedd i Sarpsborg fra 5.2 prosent (504 barn) til hele
12.2 prosent (1363 barn).
Et alvorlig problem
Fattigdom er et alvorlig samfunnsproblem og mest problematisk når den
rammer barn. De har få eller ingen mulighet til å påvirke sin egen situasjon
eller sine egne levevilkår. De er helt avhengige av voksne som sørger for dem,
og slår dette feil, må det offentlige tre støttende til. Barnefattigdom i Norge
betyr ikke nødvendigvis at de unge mangler mat og klær, men at de ikke får
mulighet til å delta i samfunnet på lik linje med andre. De er fattige på
opplevelser. De får ikke vært med på fritidsaktiviteter, bursdager, leirskoler
og reiser. Det kan oppleves sårt for barna det gjelder. Det er en større andel
av de fattige barna som sliter sosialt, som ikke kan delta i
fritidsaktiviteter, bursdager eller feriereiser med familien. Barn kan oppleve
seg sosialt isolerte. Før kunne alle spille for eksempel fotball sammen på
løkka, men nå er aktivitetene organisert. Da faller disse barna lett utenfor det sosiale fellesskapet.
Hva kan gjøres?
Regjeringens første handlingsplan mot fattigdom kom i 2006 som et
vedlegg til St.prp. 1 (2006-2007). Til tross for sterk inntekstvekst i
samfunnet og stor politisk oppmerksomhet har likevel barnefattigdommen i Norge
økt siden 2000. Det ligger store politiske utfordringer i det å snu denne utvikling.
Nasjonalpolitisk handler det om utdanningspolitikk, skattepolitikk,
trygdepolitikk, helsepolitikk, og boligpolitikk. Mange kommuner har sittet og
ventet på at disse nasjonalpolitiske utfordringene skulle løses før man setter
i gang lokalpolitiske tiltak. Men det er i kommunene folk bor og det er her
tiltak mest effektivt kan iverksettes for å bedre fattige barns levekår.
Det viktigste lokalpolitiske tiltaket er en større integrering i
arbeidslivet. Dette vil for enkelte være et langsiktig tiltak, spesielt for dem
som trenger ulike former kompetanse økning og utdanning for å komme inn i
arbeidslivet. Det må derfor settes i verk tiltak som letter situasjonen for
fattige barn her og nå. Dette kan gjøres gjennom ulike tilskuddsordninger som
økning av sosialhjelpssatsene rettet mot barnefamilier og gratis kjernetid i
barnehagene. Mye kan vinnes også med en bedre samordning av kommunens tiltak
rettet mot fattige barn hvor skole, barnehage, barnevern, NAV, med flere alle
gjør en innsats hver for seg. Fattigdom og sosial ekskludering må bli et tema
for flere enn de få profesjonelle som daglig møter de fattige og de
ekskluderte. Kommunenes hovedmål bør være å bekjempe fattigdom på bred front
gjennom sosial inkludering og ved å styrke det sosiale og forebyggende arbeidet
i kommunene. Dette er god folkehelse.
No comments:
Post a Comment