Ronald David Laing er en skotsk
psykiater, f.1927, som er opptatt av psykiske lidelser og deres forhold til
samfunnets sosiale, poltitiske og økonomiske struktur. Han har en gjennomgående
eksistensfilosofisk grunnholdning og er sterkt inspirert av filosofene Sartre[1]
og Kierkegaard[2].
Han er en av de mest fremtredende kritikerne av den etablerte eller klassiske
psykiatri for dens tingliggjørende behandling av psykiatriske pasienter.
Laing sier at det meste av den
etablerte psykiatri er selv et offer for den sykdom som den prøver å helbrede.
Psykiatrien er selv et ledd i den samfunnsmessige helhet som er hovedårsaken
til at der overhodet eksisterer psykiske lidelser. Den klassiske psykiatriens
menneskesyn er schizofrent. Han stiller spørsmålstegn ved hele vårt
normalitetsbegrep. Normalitetsbegrepet er et politisk begrep som forutsetter et
politisk valg og har politiske konsekvenser.
Eksistensfilosofisk fenomenologi
forsøker å klarlegge hvordan en person opplever sin omverden og seg selv. Det
dreier seg ikke så mye om å beskrive spesielle opplevelsesobjekter, men å sette
disse i relasjon til hans væren-i-sin-verden.
Det schizofrene
gjør og sier, vil i det vesentlige forbli et lukket område hvis man ikke
forstår deres eksistensielle sammenheng. Metodene til klinisk psykiatri og
psykopatologi har til rådighet i dag, klarer ikke å analysere på en
tilfredsstillende måte de problemer som er blitt gjennomlevd av schizofrene
individer. Det kreves en eksistensfilosofisk fenomenologisk metode for å vise
deres sanne menneskelig relevans og betydning.
Mange behandlere bruker en
terminologi som holder pasienten på avstand. Hvordan kan man da nærme seg pasienten?
Wittgenstein[3]
sier at tanken er språket.Hvordan kan vi snakke meningsfullt om
forholdet mellom meg og deg, hvis vi bruker ord som refererer til interaksjon
mellom til mentale apparaturer? Denne vanskelighet viser seg ikke bare i den
klassiske freudianske metapsykologi, men også for enhver teori som tar sitt
utgangspunkt i mennesket eller en del av mennesket løsrevet fra forholdet til
andre mennesker i dets verden. Det er kun den eksistensfilosofiske tenkning som
har forsøkt å sette den opprinnelige opplevelse av egen eksistens i forhold til
andre i ens egen verden i forbindelse med et begrep som avspeiler denne
totalitet adekvat. Eksistensfilosofi ser denne konkrete opplevelse som
menneskets eksistens, dets væren-i-verden.
Det er avgjørende å erkjenne at
mennesket ikke eksisterer uten sin verden og at dets verden ike eksisterer uten
mennesket. Begrepet væren betegner alt som mennesket er.
Når jeg sitter overfor et annet
menneske så kan jeg betrakte den andre som en annen person som er av samme slag
som meg selv. Eller jeg kan betrakte vedkommende som et kompleks fysisk og
kjemisk system. Vedkommende blir da ikke lenger en person, men en organisme.
Eksistensfilosofisk fenomenologisk vil man kunne si at den andre er objekt for ulike intensjonelle
handlinger, alt etter som han ses som en person eller som en organisme. Når jeg
ser på en annen person som person, så betrakter jeg ham som ansvarlig, med
valgmuligheter, kort sagt som et selvstendig handlende individ. Betraktes
mennesket som organisme, er det ingen plass for hans ønsker, frykt, håp eller
fortvilelse.
Det finnes mange beskrivelser av
depersonalisasjon og spalting i psykopatologien. Ingen psykopatologi er
imidlertid helt i stand til å overvinne de feilaktige bildene av personen som
dens egne premisser pålegger den, selv om den prøver å fornekte disse premisser.
Slike premisser er at mennesket er en psyke. Med egne begreper for det friske
psyke og egne begreper for den syke. Det hevdes ivdere at man må være objektiv
for å være vitenskapelig. Dette innebærer tingliggjøring av studieobjektet.
Freud[4]
var den største psykopatolog av dem alle. Han steg ned i underverdenen og møtte
der helt ubeskrivelige redsler. Han brakte sin teori med seg som et Medusas
hode som forsteinet disse redsler. Vi må på en måte følger etter Freud, som gav
av den kunnskap som han brakte med tilbake til oss. Han overlevde reisen. Laing
hevder at vi må også prøve om det er mulig å overleve en slik reise uten å
bruke en teori som til en viss grad er et forsvarsvåpen.
I den eksistensfilosofisk
fenomenologi er det enten ens egen eler den andres eksistens det dreier seg om.
Det er den eksistensfilosofiske fenomenologiske oppgave å artikulere den annens
«verden» og hans væren i den. Det er et faktum at ethvert menneske på engang er
adskilt fra og samtidig står i forhold til andre mennesker. Her står vi overfor
paradokset, det potensielt tragiske paradoks, at vårt forhold til andre er et
vesentlig aspekt ved vår eksistens like mye som adskiltheten, men allikevel er
ingen person en nødvendig del av vår eksistens. Psykoterapi er en aktivitet i
hvilken en bestemt dal av pasientens væren, hans forhold til andre, blir brukt
med terapeutisk hensikt. Terapeuten handler etter det prinsippat det å kunne
forholde seg til andre mennesker finnes potensielt hos alle, så det er
bortkastet å sitte i timesvis med en stum kataton som på alle måter gir det
inntrykk at det ikke oppfatter terapeutens eksistens.
Mennesker som sies å lide av
vrangforestillinger må fortellee sannheten. Dette må ikke forstås metaforisk
eller dobbeltydig, men bokstavlig. Den schizofrenes knuste sinn slipper ofte
lye inn der hvor der hos mange «tilregnelige»
hersker total mørke pga deres tillukkede sjel. Jaspers[5]
mente f.eks. at profeten Esekiel måtte oppfattes som schizofren
personlighetstype.
Den eksistensfilosofisk
fenomenologiske utlegging forsøker å avdekke den måte som andre føler og
handler. Pasienten vil ikke måles og testes, men ønsker å bli hørt. Men
historisk informasjon om pasienter vil ikke i seg selv bringe en større
forståelse av problemene med mindre det også inngår det man ofte kaller
sympati, eller enda bedre, empati. Vårt syn på den andre avhenger således av
vår vilje til å stille alle våre indre potensialer i forståelsens tjeneste.
Laing foreslår at personer med psykiske lidelser eller med ulike
psykotiske tilstander blir målt ved graden av overensstemmelse eller
uoverensstemmelse mellom to personer, hvor den ene er tilregnelig i følge
alminnelig oppfattelse. Den avgjørende prøvestein for om en pasient er psykotisk
eller ikke er en manglende overensstemmelse, en inkongruens, et sammenstøt,
mellom ham og meg. Den schizofrene er desperat og fullstendig uten håp. Vi må
hele tiden erkjenne hans særpreg, avvik, hans adskilthet, ensomhet og
fortvilelse. Laing understreker at det ikke er mulig å forstå den schizofrene
uten å forstå fortvilelsen og viser bl.a. til Kierkegaard (Sygdommen til
Døden), Binswanger (The case of Ellen
West) og Farber (The therapeutic despair).
Et menneske kan ha en følelse av
sin væren-i-verden som en virkelig, levende,hel og i temporal og kontinuert
forstand. Dette er en ontologisk trygg person. Noen mangler helt eller delvis
en form for trygghet som kommer fra en eksistensiell posisjon, dette kalles
primær ontologisk utrygghet. Den mest
anvendt manøver som anvendes for å bevare identiteten under press fra angsten
for å bli oppslukt er isolasjonen. Begrepet «oppslukt» beskriver Laing som en
fullstendig eksistens ved absorpsjon i en annen person og begrepet «isolasjon»
som fullstendig ensomhet. Å bli riktig forstått er å bli oppslukt. Evnen til å
oppleve seg selv som selvstendig betyr at man virkelig erkjenner at man er an
person som er forskjellig fra alle andre. Jaspers mente at man som en
psykoterapeutisk oppgave burde appellere til pasientens frihet.
Selvet er ved en schizoid
organisering mer eller mindre uinkarnert. Det oppleves som et mentalt vesen.
Det inngår i det Kierkegaard kaller «indelukkethed». Individets handlinger
føles ikke som uttrykk for selvet. Individets forhold til seg selv blir pseudo-interpersonelt,
og selvet behandler det falske selvet som om det var et annet menenske som det
depersonaliserende. Tilbaketrekningen er tildels et forsøk på å bevare selvets
eksistens. Ethvert forhold til andre oppleves som en trussel mot selvets
identitet. Selvet føler seg kun trygg når det er skjult og isolert. Enten
forvandler han den annen person til en ting og depersonaliserer eller
objektiverer sine egne følelser mot denne ting, eller så viser han
likegyldighet. Den vesentligste forskjell på en ting og en person, er at en
ting ikke har sin egen subjektivitet og derfor ikke kan ha intensjoner overfor
andre. Å behandle andre som ting skaper en viss grad av trygghet.
Forfatteren Franz Kafka har skrevet
et sted at:
«Du
kan trekke deg tilbake fra denne verdens lidelser, det står i din makt og er i
overensstemmelse
med din natur, men kanskje er nettopp denne tilbaketrekning den eneste lidelse,
som du har vært i stand til å unngå.»
Det er alminnelig kjent at
forbigående tilstander av splittelse mellom selvet og kroppen forekommer hos
«normale» mennesker. Alle opplever på et eller annet tidspunkt følelse av
nyttesløshet, meningsløshet og formålsløshet, men hos den schizoide er disse
stemninger særlig vedholdende. I stedet for at individet møter verden med et
intergret selv, så fornekter han deler av sin egen væren samtidig med at han
fornekter sin umiddelbare tilknytning til ting og mennesker i verden. Alt er
dødt. Intet beveger seg. Intet er levende. Ikke engang selvet. Alt skjules for
andre, men intet skjules for ham selv. På denne måten forsøker selvet å bli,
som Kierkegaard har skrevet, «et forhold, der forholder sig til sig selv» på
bekostning av alt annet.
En annen dualitet utvikler seg i
selvets forhold til seg selv, hvor det indre selv oppsplittes så det oppstår et
sado-masochistisk forhold innenfor selvet. Når det skjer, begynner det indre
selv, som først og fremst er oppstått som et middel til å bevare den
umiddelbare følelse av identitet, å tape selv den identitet som det hadde til å
begynne med. Isolasjon av selvet svarer derfor til behovet for å bevare
kontrollen. Han foretrekker å stjele fremfor å få. Illusjonen av omipotens og
frihet kan kun opprettholdes innenfor selvets eget isolerende fantasilivs
magiske sirkler. I fantasien fremkommer destruktive tilbøyligheter uten noen
ønsker om å gjøre skaden god igjen, da den skyldfølelsen som tilstreber å
bevare og gjøre godt igjen mister sin betydning. Destruksjonslysten kan således
uten kontroll rase i fantasien, inntil verden og selvet i fantasien blir redusert
til støv og aske. I den schizofrene tilstand ligger verden i ruiner og selvet
er tilsynelatende dødt. Selvet unngår å ha direkte kontakt med virkelige
personer, men står i forhold til seg selv eller til objekter som det behersker.
Selvet kan forholde seg umiddelbart til et objekt som er et objekt i dets
fantasi eller hukommelse, men ikke til en virkelig person.
Viktig i denne sammenheng er Hegels[6]
forståelse av hva en handling er. I han bok Phänomenologie des Geistes (1807)
skriver han:
«The act is
something simple, determinate, universal, to be grasped as abstract,
distinctive whole; it is murder, theft, ebenefit, a deed of bravery, and so on,
and what it is can be said of it. It is such, and such, and its being is not
merely a symbol, it is the fact itself. It is this, and the individual human
being is what the act is. In the simple fact that the act is, the individual is
for others what he really is and with a certain general nature, and ceases to
be merely something that is «meant» or «presumed» to be this or that. No doubt
he is not put there in the form of mind; but when it is a question of being qua
being, and the twofold being of bodily shape and act are pitted against one
another, each claiming to be his true reality, the deed alone is to be affirmed
as his genuine being - not his figure or shape, which would express what he
«means» to convey by his acts, or what anyone might «conjecture» he merely
could do. In the same way, on the other hand, when his performance and his
inner possibility, capacity, or intention are opposed, the former alone is to
be regarded as his true reality, even if he deceived himself on the point and,
after he has turned from his action into himself, means to be something else in
his «inner world» than what he is in the act. Individuality, which commits
itself to the objective element, when it passes over into a deed no doubt puts
itself to the risk of being altered and perverted. But what settles the
character of the act is just this - whether the deed is a real thing that holds
together, or whether it is merely a pretended or «supposed» perfromance, which
is in itself null and void and passes away. Objectification does not alter the
act itself; it merely shows what the deed is, i.e. whether it is or whether it
is nothing. (The Phenomenology of Mind,
1949, London: Allen & Unwin, s. 349-350).
Den schizoide avskyr handling, slik
Hegel presenterer det. «Handling er enkel, bestemt og universiell». Men han
selv ønsker å være komplisert, ubestemt og enestående. Han må alltid være ubegripelig,
unnvikende og transendent. «Det individuelle menneske er hva handlingen er».
Men han må for alt i verden ikke være hva hans handling er. Hvis han var hva
hans handling var, så ville han være hjelpeløs og underlagt enhver
forbipasserendes forgodtbefinnende. «Ved den enkle kjensgjerneing at handling
er, er individet for andre, hva det virkelig er.» Detter er nøyaktig det som
han mest av alt frykter skal skje og hva han søker å unngå ved å gjøre bruk av
et falskt selv, slik at han aldri er hva han virkelig er for andre.
For den schizofrene er handlingen
alltid et produkt av det falske selv og handlingen er aldri hans sanne
virkelighet. Han ønsker hele tiden å forbli helt uengasjert i den objektive
sfære. På samme måte som engasjement i handlingen unngåes, så føles persepsjonen
som en engasjerende handling som truer selvets frihet til å være ingenting.
Selvets deltakelse i livet er mulig, men kun ansikt til snaikt med intens
angst. Forfatteren Franz Kafka visste godt at det kun var gjennom hans angst at han
kunne delta i livet og av den grunn kunne han ikke unnvære angsten.
Selvets isolasjon er et forsøk på å
bevare seg selv fordi en sikker følelse av autonomi og integritet mangler. Den
schizofrene kan ikke forestille seg et dialektisk forhold. Platon skriver i
Lysis (om vennskap) at vennskap kun kan bestå mellom beslektede vesner.
Diskusjonen om vennskapets muligheter kjører seg imidlertid fast ved dilemmaet:
Hvis to individer ikke savner noe, hvorfor skulle de da ønkse noe fra den
andre? Tyveri er selvfølgelig en måte hvor man kan få hva man ønaker fra andre,
samtidig som man bevarer kontrollen over situasjonen.
I boken «L’être et le néant» (1943,
«Væren og Intet») beskriver Sartre på en blendende måte de forestillingsmåter
hvor man ikke er «i» sine handlinger, «mauvaise foi» («falsk tro»): en form for
unnvikelse av tolal personlig delaktighet i egne handlinger hvor den hysteriske
karakter bygger hele sin livsstil. Hele skuespillet Othello (1604-05) til
William Shakespeare handler om hva det vil si å synes en ting og være en annen.
Det vi kaller psykose er ofte kun
et uttrykk for at man hever det falske selvs slør, et slør som opprettholdt en
ytre adferdsmessig normalitet og som for lenge siden er opphørt med å være et
uttrykk for tilstanden i det hemmelige selv.
Selvbevissthet innebærer vanligvis
to ting. At man selv er seg bevisst og at man er seg bevisst som objekt for
andres iaktagelser. Begge formene er forbundet med hverandre. Hos den
schizofrene personlighet er begge former forsterket og har en tvangsaktig
karakter. Mange mennesker med en dyp og knugende skyldfølelse føler seg ikke
urimelig selv-bevisste. Selvbevissthet spiller en dobbelt rolle for den
ontologisk trygge person. Å være oppmerksom på seg selv og vite at andre
mennesker er oppmerksomme på én, er et middel til å forsikre seg om at man
eksisterer og at andre eksisterer. Behov for å bli overbevisst om sin egen
eksistens og tingenes virkelighet er et basalt problem. Når det er usikkerhet
med hensyn til identitet i tid, er det en tendens til å benytte seg av rommet
som middel til å identifisere seg selv. Det er ofte avgjørende for en slik
person å bli sett. Noen ganger vil den største trygghet komme ved at han har
bevissthet om seg selv i tiden. Tapet av en del av den lineære tidsaksen av
øyeblikket pga uoppmerksomhet overfor ens tids-selv, kan da oppleves som en
katastrofe.
I en verden full av farer er det å
være et potensielt synlig objekt, lik det å være utsatt for konstant fare. Det
innlysende forsvar mot en slik fare er å gjøre seg selv usynlig. Vi benytter
oss alle av ulike former for kamuflasje for å bli usynlige. Å være som alle
andre, å være en annen enn en selv, spille en rolle, være inkognito, anonym,
være ingen (psykotisk innebærer at man tror at man ikke har en kropp), alt
dette er forsvarsmekanismer som gjennomføres meget grundig i visse schizoide og
schizofrene tilstander.
Tillich[7] sier i boken The Courage to Be (1952) at en
nevrose er en måte å unngå ikke-væren på ved å unngå væren. Selvet frykter å
bli virkelig og levende, fordi det frykter risikoen for utslettelse i og med
dette umiddelbart aktualiseres. «Selv-bevissthet» inngår i dette paradokset.
Den «selv-bevisste» person er
fanget i et dilemma. Han kan ha behov for å bli sett og gjenkjent for å bevare
sin følelse av virkelighet og identitet. Men samtidlig representerer den annen
en trussel mot hans identitet og virkelighet.
Kaare T. Pettersen
Litteratur:
[1]
Jean-Paul Sartre (1905-1980), fransk filosof og forfatter. Sentralt i hans
filosofi er at mennesket eksisterer som frihet og han oppfatter frihet
radikalt, idet han bestemmer selve menneskets væren som frihet.
[2] Søren
Aabye Kierkegaard (1813-1855), dansk filosof, teolog og forfatter. Sentralt i
hans filosofi er at mennesket ikke kan velge om det vil være fritt, men
mennesket står fritt til å velge hvordan det vil forvalte sin frihet. Det
egentlige eksistensielle spørsmål er hva man vil med sitt liv, sin eksistens.
[3] Ludwig
Josef Johann Wittgenstein (1899-1951), Østerisk - engelsk filosof. Han betegnes
som hovedskikkelsen i dette århundrets analytiske filosofi og hans
gjennomgående tema er å forklare språkets virkemåter.
[4] Sigmund
Freud (1856-1939), Østerisk lege og psykolog. Han oppfattes som grunnleggeren
av psykoanalysen, som han selv oppfattet som både en analytisk og terapeutisk
metode og en teoretisk disiplin («metapsykologi»).Hans kanskje mest sentrale
tanke er at de bevisste ytringer er bestemt av noe ubevisst.
[5] Karl
Jaspers (1883-1969). Tysk psykiater og filosof.
Han hevdet at filosofiens primære oppgave er å gå til grensesituasjonene
(f.eks. kamp, skyld, død) hvor det enkelte menneske viser seg som et
uerstattelig, selvstendig eksisterende individ.
[6] Georg
Wilhelm Fredrich Hegel (1770-1831), Tysk filosof. Hegl har som filosof en reflektert sans for
detkonkrete og han har som få andre klart å bringe komplekse (eksistensielle),
sosiale, politiske erfaringer på begrep.
Han tilstrebet å gjøre filosofi til en vitenskap.
[7] Paul
Tillich (1886-1965), Tysk-amerikansk teolog og filosof. Han stilte seg på grensen mellom teologi og
filosofi ved at det bindende ledd mellom dem er at begge stiller det ytterste,
metafysiske spørsmål om væren. Forskjellen mellom dem er måten de stiller
spørsmålet på. Filosofi spør teoretisk etter strukturene ved det værende, mens
teologien spør eksistensielt etter meningen av væren for oss etter den
«absolutte interesse», dvs det vi dypest sett vil.
No comments:
Post a Comment